Foto Gyldendal/Jo Michael

Olav Angell var oversetteren som brakte de amerikanske beatpoetene til Norge. Intet mindre enn en amerikansk litterær kanon ble tilgjengelig på norsk gjennom ham, med forfattere som William Burroughs, Allen Ginsberg, John Updike, Raymond Chandler, Kurt Vonnegut, Charles Bukowski, Jack Kerouac og Thomas Pynchon.  I tillegg bør arbeidet med Ulysses nevnes, James Joyces modernistiske mesterverk fra 1922.

Litteratur som levebrød
Olav Angell var reklamemann, poet, festivalarrangør, redaktør, formidler, jazzelsker, musikkjournalist, forfatter, levemann og oversetter. Han ble født i Trondheim i 1932, men det var Oslo som ble hans hjemby, og her døde han også i 2018, 86 år gammel. Da hadde han rukket å oversette mer enn 90 titler, inkludert flere antologier, og han ga også ut egne diktsamlinger og romaner.

Angell skildret oppveksten sin i første bind av sin Oslo-trilogi, Oslo i skumring fra 1991. Her beskriver han hvordan møtet med biblioteket ble en trygg havn og startet en fascinasjon for lesning: «Deichman er det nye hjemmet ditt. Du går dit etter skolen hver dag. På lesesalen sitter du og gjør lekser, og så har du alle de deilige bøkene rundt deg.»[1] Denne forkjærligheten for bøkene og ordenes betydning ga seg aldri, og ble hans levebrød i mange ulike formater.

Han livnærte seg først som tekstforfatter i reklamebransjen, og forfatterdebuterte som 34-åring i 1966 med diktsamlingen Burlesk. I anledning debuten ble han intervjuet av NRK-journalisten Haagen Ringnes om hvem han ønsket å nå med diktene sine: «Nå, jeg er redd for at jeg må innrømme at jeg kanskje først og fremst skriver av selviske grunner, fordi å skrive føler jeg som en mental terapi. Når jeg skriver, føler jeg at jeg eksisterer.»[2]

Som oversetter var Angell ambisiøs og gikk sine egne veier:

Jeg hevder at oversetteren skal ta seg friheter. Det blir min tolkning. Jeg kan gjøre noe helt annet enn det forfatteren hadde tenkt: når jeg oversetter er det jeg som er sjef. Å overgå originalforfatteren er vel vanskelig, men det er faktisk det jeg prøver på. Jeg vil løfte originalprosaen opp på et norsk nivå som er bedre, språkmessig, enn det engelske.[3]

I tillegg til å både skrive egne bøker og oversette andres var Angell en betydningsfull kulturpersonlighet. Han var president i Norsk jazzforbund fra 1959 til 1960, samt redaktør, redaksjonsmedlem og journalist i tidsskriftene Jazz Forum, Jazzbladet og Jazznytt.

Han var også redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftene Profil, Vinduet og Basar, arrangør av en rekke poesifestivaler, og ikke minst redaktør og eneutgiver av POETICA på 1980-tallet. Angell laget et eget spesialnummer av Vinduet i 1974 om USA og jazz sammen med Jan Erik Vold, etter at de to hadde reist sammen på kontinentet i fem uker.

Angell fikk flere priser for sitt arbeid: Kulturrådets oversetterpris i 1993 for oversettelsen av Ulysses, Riksmålsforbundets litteraturpris i 2002 for Oslo-trilogien, Bastianprisen i 2006 og Bypatrioten i 2010, en ærespris delt ut av Selskapet for Oslo Byes Vel. Bastianprisen deles i utgangspunktet ut for oversettelsen av et bestemt skjønnlitterært verk, men Angell fikk denne for sin «fremragende oversettergjerning». Med sine oversettelser av anglosaksisk litteratur fra det tyvende århundre sto Angell for et betydelig formidlingsprosjekt. Likevel var det langt på vei hans eget personlige initiativ som gjorde dette mulig. Mange av bøkene tok han selv kontakt med forlagene for å få oversatt til norsk. Han fikk etter sigende lov til å oversette ti av sine favorittbøker av Gyldendal, der forlagsredaktøren stolte på hans penn og ikke minst hans litterære smak.[4]

Beat på norsk
Audun Vinger kalte Olav Angell «en vaskekte hipster» i sitt minneord i Morgenbladet i 2018. Med det siktet han til den første generasjon av hipstere i 1950-tallets USA, som Angell oversatte til norsk. Beat-litteraturen var tett knyttet opp til cool jazz og bebop, og etterstrebet musikalitet og improvisasjon i språket, med ustrakt bruk av lokal slang. Dette fascinerte Angell: «Norsk slang er til en viss grad preget av jazz. Jazzen ga språket en masse spesielle ord. Disse gikk over til beatgutta og ga dem et driv og et tempo som var helt nytt og som de ble fascinert av.»[5]

Et kjent dikt i beatlitteraturen, Allen Ginsbergs «Howl» fra 1955, skrevet da han var 29 år gammel, åpner slik:

I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,
dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,
angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry
dynamo in he machinery of night
[…][6]

 Og slik lyder det i Angells versjon fra 1968, «Hyl»:

Jeg så min generasjons beste hjerner gå til grunne av galskap,
sultende hysterisk nakne,
slepe seg gjennom negergatene i grålysinga på jakt etter en
hissig sprøyte,
engleaktige hipstere som brant av lengsel etter den urgamle
himmelske kontakten med den stjerneglitrende dynamoen
i nattens maskineri
[…][7]

Oversetteren ser ut til å ha prioritert spruten og rytmen hos Ginsberg, og har lykkes med det. Det kan gå på bekostning av enkelte uttrykk, som når «angry fix» blir til «hissig sprøyte», som virker litt for konkret sammenlignet med forelegget, men «fix» er på den annen side sjargong, og det er ikke alltid lett å oversette.

På kjøret av Jack Kerouac fra 1957 er en annen viktig tekst i beatlitteraturen. Tempoet i romanen er raskt, til tider intenst. Kerouac skrev i tradisjonen «stream of consciousness», eller bevissthetsstrøm på norsk, hvor tankene skulle flyte fritt. Her møter vi Sal og Dean som legger ut på en reise gjennom 1950-tallets Amerika, i en roman basert på forfatterens egne opplevelser:

They rushed down the street together, digging everything in the early way they had, which later became so much sadder and perceptive and blank. But then they danced down the streets like dingledodies, and I shambled after as I’ve been doing all my life after people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes ‘Awww!’[8]

Hos Angell (1992):

De raste rundt i gatene og digget alt på sin egen måte, en måte som senere ble så mye mer trist og passiv og tom. Men de danset bortover gaten som noen sprellemenn, og jeg labbet etter slik jeg har gjort hele livet etter folk som interesserer meg, for de eneste jeg bryr meg om er de helsprø, de som er helsprø etter å leve livet, helsprø etter å prate, helsprø etter å bli reddet, som er grådige på alt mulig på én gang, de som aldri gjesper eller sier noe alminnelig, men som hele tiden brenner og brenner og brenner som fantastiske romerske lys til de eksploderer som store edderkopper mot stjernene, og i midten ser du det blå lyset som smeller og alle bryter ut i et ‘Åååh!’[9]

På kjøret kom først på norsk 45 år etter originalen. Angell mente selv at forsinkelsen skyldtes «ren sløvhet».[10] Han jobbet mye med språket i Kerouacs kultroman, en bok full av slang som det gjaldt å finne de riktige norske ordene for. I sitatet ser vi for eksempel ord som «dingledodies» og «shambled», som Angell har oversatt med «sprellemenn» og «labbet». «Dingledodies» er et nyord fra Kerouac selv, og her har Angell gått for et mer konkret bilde i oversettelsen. «Shambled» og «labbet» gir noe av den samme meningen, nemlig en type sakte gange hvor en drar bena etter seg. Språket er slentrende og muntlig. Eksemplet antyder hvordan Angell kompromisser med tegnsetting for å gjenskape intensiteten i forelegget, men lage en leselig norsk tekst: Han setter færre komma enn vanlig på norsk (komma mangler etter «romerske lys»), men likevel flere enn i forelegget (komma etter «mot stjernene»).

Forfatteren Angell
Som poet og romanforfatter utga Angell åtte romaner og fire diktsamlinger over tre tiår. Ifølge kritikere var bøkene stilsikre og originale (ifølge Lars Saabye Christensen skrev Angell aldri en dårlig setning[11]).

For få kunne som Angell beskrive et måltid, en by og en konsert. Man går igjennom gatene sammen med ham, spiser og drikker:

Det romler i magen. Du er sulten. Du tar en bit av eplet og fortsetter innover i haven. Er du kommet til paradis? Saften spruter ut av skallet og du blir våt rundt munnen og nedover haken av den første biten.[12]

Både det jazzinspirerte språket, urbanismen og det til dels selvbiografiske innholdet har mye til felles med en del av den amerikanske beat-bevegelsen han så ofte ble forbundet med.

Sent i forfatterskapet nådde han også ut til et nytt og bredere publikum med Oslo-triologien. Bøkene er biografiske, men aldri utleverende, og skildrer et Oslo på vei til å bli en storby. Før- og etterkrigstidens gater kommer til liv, skolegården, leieboerne, ungdom, jazzen, kjærlighetsforhold, kiosken på hjørnet og ikke minst maten. Byen er hovedpersonen, og romanene var en kjærlighetserklæring til denne byen.

Uoversettelig?
Gjennom Angells omfattende oversettergjerning ble ikke bare amerikansk beatlitteratur og hardkokte kriminalklassikere tilgjengelig på norsk, men også en modernistisk klassiker som James Joyces Ulysses (1922). Oversettelsen utkom i 1993 og må kalles en bragd:

 Perched on high stools by the bar, hats shoved back, at the tables calling for more bread no charge, swilling, wolfing gobfuls of sloppy food, their eyes bulging, wiping wetted moustaches. A pallid suetfaced young man polished his tumbler knife fork and spoon with his napkin. New set of microbes. A man with an infant’s    saucestained napkin tucked round him shovelled gurgling soup down his gullet. A man spitting back on his plate: halfmasticated gristle: gums: no teeth to chewchewchew it. Chump chop from the grill. Bolting to get it over. Sad booser’s eyes. Bitten off more than he can chew. Am I like that?[13]

Angell (1993):

Oppvaglet på høye krakker i baren, hatten skjøvet bak i nakken, roper ved bordene på mer gratis brød, drikker, slafser i seg munnfuller med utkokt mat, øynene stive, tørker våte barter. En blek ung mann med gustent ansikt tørker av kniv og gaffel med servietten. En nyansamling bakterier. En mann med sauseflekket smekke rundt halsen skyfler gurglende suppe ned i svelget. En mann spytter noe på tallerkenen, halvtygget brusk, gommer, ingen tenner til å tygge med. En fårekotelett fra grillen. Glefser i seg for å bli ferdig. Sørgmodige fyllebøtteøyne. Gapt over mer enn han kan tygge. Ser jeg slik ut?[14]

Utdraget viser Joyces ordrike språklek, og det er først og fremst denne romanen som ofte blir brukt som eksempel på bevissthetsstrøm. Her er det blant annet bokstavrim og ord med lignende ordlyd: «wipping wetted» og «chew», «chump» og «chop». Som i På kjøret har oversetteren forsøkt å finne selve rytmen i språket istedenfor å oversette mer direkte. Angell har for eksempel valgt å gjengi «chewchewchew» med kun «tygge». Men det er ikke uten lekenhet, som for eksempel «oppvaglet» for «perched» og «fyllebøtteøyne» for «sad booser’s eyes», og han finner bokstavrimene igjen i følgende setning: «En mann med sauseflekket smekke rundt halsen skyfler gurglende suppe ned i svelget.»

Olav Angell sitt første møte med James Joyce var som 16-åring i 1948, da han på norsk leste Portrett av kunstneren som ung mann.[15] I forordet hevder oversetter Niels Christian Brøgger at av Joyce sine fire storverk er to uoversettelige, Ulysses og Finnegans Wake. Om dette umiddelbart utløste en ambisjon om å oversette det uoversettelige skal være usagt, og da Angell prøvde å lese Ulysses for første gang gav han opp relativt raskt. For det er en grunn til at Ulysses har blitt sett på som oversetternes ultimate utfordring. Som Angell beskrev den:

Ulysses er en roman som er bygget opp i atten kapitler, og alle de atten kapitlene er så forskjellige at man nesten kunne tro de var skrevet av atten forskjellige forfattere. Det er altså forskjellige stilgrep, forskjellige måter å benytte litteraturen og språket på, som Joyce har som baktanke når han gjennomfører sine språklige eksperimenter.[16]

Det tok 71 år før romanen utkom på norsk, og Angell startet ikke det utfordrende arbeidet før han var i slutten av femtiårene. Men kanskje var Angell med sitt syn på oversettelsesfaget, sin gode penn og sin språklige selvtillit spesielt egnet for denne oppgaven. Hvordan være konsekvent i oversettervalgene når handling og språk varierer fra kapittel til kapittel? Angell mente at oversetteren kunne bruke nettopp inkonsekvens som oversetterstrategi: «Han kan faktisk veksle mellom ‘han’ og ‘jeg’ i samme kapittel. Bakgrunnen er hans erfaring – og intuisjon – av at en annen kontekst fordrer et annet valg.»[17] En slik holdning gir oversetteren stor frihet. Prosjektet med å overføre Ulysses til norsk synes skapt for mannen som ved spørsmål om konsekvens i oversettelser siterte Ralph Waldo Emerson: «Konsekvens er en nisse som spøker i trange hjerner.»[18]

En urkraft
Det var stille rundt Olav Angell de siste årene av hans liv, helt til det plutselig kom et brev i posten til redaksjonen i Vinduet, med en nyskrevet tekst av Angell, «En aften i Bangkok». Teksten ble publisert i Vinduet 2/2013, sammen med et intervju gjort av Audun Vinger og Ole Øyvind Sand Holth. Her oppsummeres et helt liv i litteraturens og jazzens tjeneste, i det som trolig ble det siste intervjuet oversetteren gjorde. Da Olav Angell døde i 2018, etterlot han seg en hel kulturarv. «[E]n urkraft», som Fredrik Wandrup kalte ham i sitt minneord.[19]

Marte Storbråten Ytterbøe