Odd Hølaas var en allsidig skribent og journalist som oversatte skjønnlitteratur og sakprosa fra flere språk, først og fremst amerikansk-engelsk. Antallet titler Hølaas oversatte, er ikke overveldende, men han var pennefør og svært språkbevisst i alt han gjorde. Blant forfatterne han oversatte var Jack London, Thornton Wilder og danske Thorkild Hansen.

Bakgrunn og tidige år
Oddleiv Sigurd Bang Hølaas ble født 27. mars 1898 i Tveit kommune (i dag Kristiansand),[1] som den gang var en utpreget jordbrukskommune med en befolkning på nærmere 1800 mennesker fordelt på 323 gårder.[2] Oddleiv Sigurd ble imidlertid ikke født inn i en bondefamilie. Foreldrene var lege Oddleiv Magne Hølaas, som han ble oppkalt etter, og Aasta Bang. Hun var to år eldre enn sin mann og overlevde ham med 38 år. Oddleiv Sigurd var 17 år gammel da han mistet sin far. I voksen alder brukte han ikke annet navn enn Odd Hølaas. Odds farfar, Andreas Hølaas, var målmann, venstrepolitiker og en god venn av forfatteren Arne Garborg (han er modell til romanfiguren Markus Olivarius Markussen, som opptrer i Garborgs nøkkelromaner Bondestudentar og Mandfolk). Fra 1888 til sin død i 1907 var han fogd i Setesdalen.[3] Odd Hølaas ble med andre ord født inn i det dannede borgerskap.

Kunstinteressert journalist
I 1918 finner vi ham som nyansatt journalist i Nationen, etter en periode som lærling i Christiansands Tidende. Han var tjue år gammel og hadde formodentlig ikke rukket å ta noen videre utdanning utover artium. I folketellingen fra 1923 er han oppført som ugift journalist med bostedsadresse Eckersbergs gate 2 i Kristiania, på beste vestkant. Tre år senere giftet han seg med tekstilkunstneren Kjellaug Skajaa. I Nationen virket Hølaas frem til 1924, da han begynte å skrive for avisen Tidens Tegn, som forble hans arbeidsplass til 1940. I ti av disse årene var han avisens kunstkritiker, og gjennom hele yrkeslivet viste han en levende interesse for billedkunst. En kort periode (1945–46) var han formann i Kunstnerforeningen. Kunst var også tema for mye av det Hølaas skrev. Den av bøkene hans som nok fikk mest utbredelse og oppmerksomhet, var monografien Th. Kittelsen – den norske faun, som kom ut på Gyldendal i 1941, og senere i nytt opplag i 1957 og 1959. Essaysamlingen Øyne som ser – et galleri av kunstnere (Gyldendal, 1964) fikk også god mottakelse.

Som journalist og essayist fikk Odd Hølaas tidlig ord på seg for å være en kresen stilist. I en nekrolog i Dagbladet 4. mars 1968, oppsummerer signaturen «SS» (Simen Skjønsberg) Hølaas’ skrivemåte slik: «En lun, usensasjonell stil, uten ett eneste utspekulert adjektiv, uten ett eneste krumspring, uten noen dvelen ved en lykkelig formulering. Man vil nesten si: en stil så naturlig at den grenser mot det alminnelige.» En mer moderne leser vil kanskje oppleve stilen hans som noe mer kunstlet. I doktoravhandlingen Forhandlinger med historien har Marit Paasche denne betraktningen: Hølaas «har en sterk hang til adjektivbruk, fortettet stemning, mytiske drag».[4]

De første oversettelsene
Det var mens han skrev for Tidens Tegn at Hølaas kom i gang med sitt virke som oversetter, med utgivelsen av rumenske Panaït Istratis roman Kyra Kyralina på norsk i 1929. Dette var året Sigurd Hoel lanserte sin legendariske gule serie, en rekke oversettelser av moderne, høyverdig verdenslitteratur (riktignok med sterk slagside mot amerikanske titler), og Kyra Kyralina var seriens fjerde tittel. Istrati ble regnet som litt av en litterær sensasjon i sin samtid (sammen med Ernest Hemingway er han den eneste forfatteren som er representert med hele tre titler i Den gule serie). Det er uvisst hvor stø Hølaas var i fransk, som er bokens originalspråk – han oversatte i alle fall aldri fra det språket igjen senere, og det er heller ingenting som tyder på at han brukte fransk i embets medfør. Det er også mulig at boken er en sekundæroversettelse fra engelsk.

Tre år senere hadde Hølaas oversatt sin andre bok, William B. Seabrooks underlige og grensesprengende reiseskildring Slik er jungelen (Gyldendal, 1932). Seabrooks bok beskjeftiger seg først og fremst med forfatterens egne opplevelser av mystiske og magiske riter blant stammefolk på Afrikas vestkyst, og den er tidstypisk i sin fascinasjon for alt som er eksotisk og fremmedartet og «primitivt». Som det nokså tørt bemerkes i tidsskriftet Nature’s vurdering av Jungle Ways (1931): Bokens kvaliteter ligger snarere i de livaktige beskrivelsene enn i dens bidrag på det vitenskapelige området.[5] Det grensesprengende ligger blant annet i forfatterens fordomsfrie og deltakende holdning til et kannibalmåltid han får være med på. Dette var den første boken Odd Hølaas oversatte fra amerikansk-engelsk, et språk han kom til å beskjeftige seg langt mer med enn fransk.

Slik er jungelen skulle ikke bli Hølaas’ siste oversettelse av reiseskildringer fra ugjestmilde strøk. I 1933 oversatte han en svensk bok om ekspedisjoner i isødet for forlaget Mittet & Co.: Harry Blombergs Livet som innsats. Mittet var i første omgang et postkortforlag, men de ga også ut enkelte kunstbøker og barnebøker, og Livet som innsats var nok mest myntet på unggutter.

Jack London og Kong Alkohol
I 1935 var Hølaas tilbake i det amerikansk-engelske, denne gangen med Jack Londons selvutleverende skildring av drukkenskapens svøpe, Kong Alkohol (Gyldendal). Dette var en bok som hadde latt vente på seg her på berget. Originalen, John Barleycorn, var utgitt i 1913 og ble snart brukt som referanse også blant norske spritmotstandere og avholdsfolk, da allerede med den norske tittelen Kong Alkohol. Så der slapp Hølaas å lure på hva han skulle kalle boken. Dette gir oss imidlertid en anledning til å vurdere Hølaas’ oversettelse, ikke bare opp mot kildeteksten, men også mot et tidligere forsøk på å oversette enkelte passasjer til norsk.

I Akershus Social-Demokrat (en forløper til Akershus Arbeiderblad) har signaturen «A.G.H.» en begeistret artikkel om romanen til Jack London, hvor han blant annet gjengir følgende passasje:

I Kina stanset man den alminnelige bruk av opium ved at stanse dyrkningen og forby indførsel. Landets filosofer, prester og lærde kunde ha præket sig brødløse mot opium i hundre aar og mere, og bruken av opium vilde dog ikke være blit det allerfjerneste formindsket ved det saa længe man allikevel hadde let for at faa fat paa den.[6]

Hos Hølaas lyder det slik:

Da Kina utryddet det alminnelig misbruk av opium, blev det gjort på den måten at man stanset all dyrkning og import av opium. Kinas tenkere, prester og læger kunde ha preket sig hese mot opiumbruken i tusen år, men den vilde ha blomstret like ugenert hvis giften hadde vært å få alle steds.[7]

Og utgangsteksten er som følger:

The way China stopped the general use of opium was by stopping the cultivation and importation of opium. The philosophers, priests, and doctors of China could have preached themselves breathless against opium for a thousand years, and the use of opium, so long as opium was ever accessible and obtainable, would have continued unabated.[8]

Det første vi kan merke oss, er at Hølaas leste teksten grundigere enn A.G.H. hadde tatt seg tid til å gjøre. Dermed fikk Hølaas med seg at det står «breathless», og ikke «breadless» i originalen. Det er en slurvefeil. Mer interessant er det at Hølaas ser ut til å ha en finere fornemmelse for nyansene i originalen, for eksempel ved at han omskriver «The way China stopped [...] was by [...]» til «Da Kina utryddet [...] ble det gjort på den måten at [...]», et grep som i en naturlig, norsk syntaks gjenskaper valøren i det engelsk-amerikanske idiomet på en bedre måte enn A.H.G.s stilistisk mer nøytrale «I Kina stanset man [...] ved at [...]». Hølaas er også mer tro mot teksten når han skriver «tusen aar» i stedet for A.H.Gs «hundre aar eller mere», som for så vidt klinger helt fint, men er en unødvendig endring av originalteksten. God oversettelse handler jo i stor grad om å ha øre for når det passer å fravike originalen for bedre å ivareta dens tone, og når det er unødvendig.

For moro skyld kan vi også se på det samme avsnittet i en nyere norsk oversettelse, nemlig Finn Halses oversettelse fra 1970:

Kina satte en stopper for den utbredte misbruken av opium ved å stanse importen og dyrkingen av den. Kinas filosofer, religiøse ledere og leger har snakket seg hese mot bruken av opium. De har holdt på med denne prekingen i tusen år, men lasten ville ha blomstret like fullt hvis giften hadde vært å få på alle gatehjørner.[9]

For en moderne leser har denne versjonen kanskje en mer naturlig og upretensiøs stil, men leser vi den opp mot originalen, ser vi at Halse har tatt seg større friheter, og når han skriver «De har holdt på med denne prekingen i tusen år [...]», sier han faktisk noe annet enn «could have preached [...] for a thousand years». Så hvis vi ser bort fra at hver oversettelse er et barn av sin tid og dermed kanskje lettest faller i smak hos sin tids lesere, er Hølaas’ oversettelse sannsynligvis en mer teksttro oversettelse enn Halses.

Førkrigsårene
Etter å ha oversatt Kong Alkohol reiste Odd Hølaas på en stipendiereise til USA for å «studere ‘negerproblemet’», som Lofotposten formulerte det.[10] Dette resulterte i boken Nederst ved bordet (Gyldendal, 1936), hvor det kommer frem at det slett ikke er afroamerikanerne som er problemet, men det undertrykkende raseskillet i enkelte stater og rasismen som også blomstrer i de øvrige statene. Hølaas reiste på kryss og tvers over kontinentet og benyttet sikkert anledningen til ytterligere å styrke grepet om språket, i tillegg til at han fikk et grundig innblikk i amerikansk samtidskultur og traff folk fra alle samfunnssjikt. Han hadde sågar en lengre samtale med Ku Klux Klans overhode, titulert «Imperial Wizard», Dr. Samuel Green. Denne er gjengitt i essaysamlingen Livstegn og speilinger, som ble utgitt langt senere.[11]

I 1936 er Hølaas tilbake i Norge og er på ny aktuell som oversetter med Thornton Wilders Til himlen vil jeg fare, en depresjonskomedie om den omreisende skolebokselgeren George Brush, beskrevet som «et strålende vittig streiftog gjennem Amerikas liv idag» i Tidens krav.[12] Ettersom boken ble anmeldt så tidlig som i starten av april, virker det rimelig å anta at Hølaas har jobbet på oversettelsen mens han var på sin amerikanske rundreise.

Før andre verdenskrig var det vanligere blant nordmenn å beherske tysk enn engelsk, som ikke ble innført som fag i den obligatoriske skolen før i 1936. «For de norske elitene hadde tysk språk før krigen vært et slags lingua franca», skriver Karsten Aase-Nilsen,[13] og som journalist og forfatter, doktorsønn og barnebarn av en fogd tilhørte Hølaas eliten. Tysk behersket han i hvert fall, noe han demonstrerte i 1937 med oversettelsen av Rudolf Brunngrabers Romanen om elementet radium. Ifølge anmelderen Åsmund Sveen er det «ikke mulig å gi mer enn en svak idé om denne mektige roman, som i den mest spennende form forteller oss om elementet «Radium» og den omveltning opdagelsen av dette verdens kostbareste, farligste og likevel mest velgjørende stoff betydde».[14] Kvaliteten på oversettelsen sier Sveen ingenting om, men det var vel regelen, snarere enn unntaket, på den tiden.

I 1938 var Hølaas igjen aktuell som oversetter fra amerikansk-engelsk, nå med Kenneth Roberts’ mektige tobindsverk Nordvestpassasjen. Tittelen antyder at det dreier seg om en reiseskildring eller en sakprosabok om ishavsekspedisjoner, men tittelen er misvisende. Nordvestpassasjen er en historisk roman. Og med det var første fase i Odd Hølaas’ oversetterkarriere over. Det skulle gå 21 år før han tok på seg den hatten igjen.

Krigsårene
Fra og med 1940 jobbet Hølaas ikke lenger som journalist, og hvordan han livnærte seg under krigen er uvisst. I 1940 utga han boken Jordens erobring: fra Vinlandsferdene til Roald Amundsen på Stenersens forlag, og året etter kom den nevnte Kittelsen-boken. Det ga vel noen inntekter. Ellers brukte han i all hemmelighet mye tid på å kompilere og forberede en slags «scrapbook» med avisartikler som dokumenterte kong Haakons regjeringstid år for år fra 1905 og frem til 1945, da krigen tok slutt og boken kunne utgis.[15] 12. mai 1942 ble Hølaas arrestert og sendt til Bredtveidt som ledd i en massearrestasjon av hundre jøssinger som ble kategorisert som «sikringsfanger B (gisler)». Blant skipsrederne, kontorsjefene og direktørene i fangeprotokollen er Hølaas oppført som «forfatter», med bopel på Slependen.[16] Han ble løslatt 24. september.

Da frigjøringen kom, dannet Hølaas sammen med Olav Midttun, som hadde vært riksprogramsjef før krigen, en gruppe som forberedte overtakelsen av NRK,[17] og 17. mai 1945 var det hans reporterstemme som formidlet stemningen fra barnetoget i Oslo til nasjonens radiolyttere.[18]  Hølaas spilte også en aktiv rolle i en offentlig oppnevnt komité som skulle arbeide med å opprette et kontor for «kulturelt samkvem med utlandet»,[19] og dette var kanskje hans inngang til diplomatiet, hvor han først ble utstasjonert som presseattaché i København fra 1946 til 1950, og siden som kulturattaché i Washington D.C. fra 1951 til 1956. I disse årene kom det ingen norskspråklige publikasjoner fra hans hånd, men interessant nok skrev han en liten bok på engelsk. The World of the Norseman ble utgitt av The Bond Publishing Company i 1949. Det sier litt om Hølaas’ beherskelse av språket.

Etter denne utlendige perioden i livet vendte Hølaas tilbake til journalistikken, først i Dagbladet, senere som spaltist i ukebladet Aktuell, hvor han overtok den faste spalten til Aksel Sandemose. I 1964 ble han tildelt både Riksmålsforbundets litteraturpris og Gyldendals legat, og i 1968 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for essaysamlingen Livstegn og speilinger.

Andre og siste fase
Med tilbakekomsten til journalistikken vendte tydeligvis også overskuddet til å oversette tilbake. I første omgang med en sakprosabok som har en tematisk forbindelse til Hølaas’ sterke interesse for kunst, og dessuten til det femårige oppholdet i USA og hans virke der: James Thomas Flexners Maleriet i Amerika (Bergendahls forlag, 1959). På kolofonsiden er originaltittelen oppført som American Painting. Flexner skrev ingen bok med den tittelen, men det dreier seg mest sannsynlig om A Short History of American Painting (1950). To år senere hadde Hølaas også oversatt Ulf Hård af Segerstads vakkert illustrerte Nordisk brukskunst (Gyldendal, 1961). Med disse to oversettelsene forente Hølaas sannsynligvis det behagelige med det nyttige: Han fikk dyrke sin egen kunstinteresse, samtidig som han spedde på journalistinntekten.

Det siste skjønnlitterære verket Odd Hølaas oversatte, var en tysk roman: Den rødhårede (Gyldendal, 1961) av Alfred Andersch. Arbeiderbladets anmelder Haavard Haavardsholm kaller verket en «Mesterlig tysk roman» og mener at den bør nå et stort publikum, til tross for at den er «noe krevende i sin form». Han konkluderer også med at «Odd Hølaas har all ære av sin oversettelse».[20]

I 1963 ble den andre og siste fasen i Hølaas’ oversetterkarriere avsluttet. Det skjedde med hans første og siste oversettelse fra dansk, nemlig Thorkild Hansens Det lykkelige Arabia (Gyldendal, 1963), en fascinerende og stilistisk virtuos beretning om en vitenskapelig ekspedisjon som danskekongen i 1761 bekostet og sendte ut for å kartlegge geografien, beskrive dyre- og plantelivet, studere språk og kultur og bedrive bibelforskning på den arabiske halvøy. Den seks år lange ekspedisjonen ble ledet av kartografen Carsten Niebuhr, og fikk et sørgelig endelikt. Niebuhr var det eneste ekspedisjonsmedlemmet som vendte levende hjem.

Ettermæle
Da Odd Hølaas døde i 1968, var han en respektert og anerkjent stemme i norsk kulturliv. Nekrologer og minneord snakker om hvilken kresen stilist han var som journalist og forfatter. Ingen steder nevnes det at han også virket som oversetter, og når vi ser på den nokså beskjedne listen over bøker han oversatte, synes det unektelig som om oversettervirksomheten først og fremst var en sidebeskjeftigelse som han drev med dels av personlig interesse, dels for å spe på journalistlønnen. I den lange perioden da han ikke jobbet som journalist, hadde han heller ikke behov for – eller kanskje tid til – å vie seg til den slags. Det at de elleve titlene fordeler seg på hele fem språk, antyder imidlertid en språklig naturbegavelse, og det er ingen grunn til å tvile på at Hølaas’ sans for språk og stil også preget arbeidet han gjorde som oversetter.

Jan Christopher Næss