Erling Winsnes, 1893–1935

Foto: Ukjent, "Studentene av 1911"

Erling Winsnes var en intellektuell eventyrer som utga noen oppsiktsvekkende debattbøker, holdt foredrag i Studentersamfundet og skrev innlegg i aviser og tidsskrifter. En tid var han ansatt som sekretær ved den norske legasjonen i Mexico. Ellers hadde han ikke noe borgerlig yrke, men livnærte seg på forskjellige fantasifulle vis. Oversetting av romaner arbeidet han litt med i de siste årene av sitt korte liv, de årene som Sigurd Hoel mente kunne sammenfattes med tre ord: «Fattigdom, sykdom, død.»[1]

En eksentriker
Rabulisten Erling Winsnes var en kjent figur i kulturfeltet i hele mellomkrigstiden med venner og beundrere, sikkert også uvenner, på begge sider av det polariserte politiske liv. Hans langtidsvirkning på den gjengse politiske sjargong skal ha vært betydelig. «I språklig og stilistisk henseende ble han forbildet for Erling Falk, og dermed for hele Mot Dag-kretsens spesielle uttrykksmåte», har historikeren Hans Fredrik Dahl påpekt, og dermed ble norsk marxistisk og samfunnskritisk prosa ifølge Dahl «befridd for tysk syntaks og tilført kvaliteter som enkelhet, moralsk patos og slående vidd.»[2]

Erling var sønn av den kjente dyrlegen Karl Winsnes og Ragnhild Alida Øhrn, og vokste opp sentralt i Kristiania (Oslo). Allerede som gutt gjorde han seg bemerket ved eksentrisk adferd og avvikende klesdrakt – «som middel mot god tone». Han tok artium på Aars & Voss skole i 1911 og dro deretter til sjøs. Han mønstret av i Argentina der han førte en omflakkende tilværelse med vekslende og til dels helsefarlige arbeidsforhold. Her pådro han seg en skade på lungene som førte til kronisk bronkitt og endte med å ta livet av ham, idet han døde etter en lungeoperasjon i 1935, 42 år gammel.

Radikal og reaksjonær
I 1914 begynte han å studere sosialøkonomi samtidig med at han engasjerte seg i studentpolitikken og ble medredaktør av studentbladet Minerva (sammen med Sigurd Hoel). To ganger med flere års mellomrom ble han valgt til formann i Studentersamfundet. I vårsemesteret 1916 vakte han furore – det vil si jubel, begeistring og raseri – med foredraget «Mennesket og kvinnen», som var et kraftfullt, vittig og velformulert innlegg i debatten om kvinners stemmerett og likestilling (som han var motstander av).[3] Erling Winsnes ble i løpet av levetiden oppfattet som både venstreradikal, revolusjonær og reaksjonær, men «det eneste entydig reaksjonære i Erling Winsnes’ tankeliv» var antifeminismen, ifølge hans radikale venn Helge Krog.[4]

Forfatterskap
I 1917 skrev Winsnes boken Til en ukjent gud (Alb. Cammermeyers forlag 1919) som presenterer et radikalt darwinistisk livssyn. Knut Hamsun sendte forfatteren en uforbeholden hyllest og sa at han skulle ønske han hadde skrevet denne boken selv!

I 1921 fulgte han opp med Økelæren – sosialøkonomien som samfundsonde (Gyldendal 1921), der han presenterte sin uenighet med de rådende tanker i økonomifaget. Det samme hadde han gjort da han gikk opp til eksamen i sosialøkonomi i 1919; da strøk han med glans.

Høsten 1921 dro han utenlands med lett bagasje og havnet i Mexico, der han i en periode arbeidet ved den norske ambassaden. Da han mistet ambassadejobben, slo han seg sammen med et par andre eventyrere og satte i gang og drev et ysteri i en landsby i fjellene. Det ble visst aldri noen god forretning.

I 1924 utkom Den neste stat (Gyldendalske 1924) der Erling Winsnes videreutvikler sine visjoner og teorier om en samfunnsutvikling i tråd med Darwins utviklingslære. To år etter kom Veien vi ikke går (Aschehoug 1926) der han blant la frem ideen om obligatorisk arbeidstjeneste i manuelle yrker. Noen av de beste og viktigste avisartiklene sine samlet han i boken Strandhugg (Aschehoug 1928).

Erling Winsnes deltok aktivt på stiftelsesmøtet for Norges første fascistiske bevegelse, Den nasjonale legion i 1927. Han var ikke fremmed for fascistisk tankegods – en tid var han til og med redaktør for bladet Nasjonalfascisten – men organisert politisk virksomhet egnet han seg ikke for. Kort etter stiftelsesmøtet dro han utenlands og ble værende i Sør-Europa, de siste årene kummerlig bosatt i en landsby på Mallorca. Der innledet han sin kortvarige oversetterkarriere med en satirisk roman av franskmannen Maurice Bedel: Filippine (Aschehoug 1931).

Forfatteren blir oversetter
«Erling Winsnes oversetter Bedel», står det i en forhåndsomtale i Aftenposten i mai 1931:

Når man setter en vittig og uforskammet skribent til å oversette en like vittig og uforskammet skribent, så må resultatet bli noget ganske enestående. Eller for å holde oss til det konkrete tilfelle: Erling Winsnes har av Aschehoug fått i opdrag å oversette Maurice Bedels «Philippine», en bok om en ung fransk pikes oplevelser i Mussolinis Italien. Man har med andre ord en høist pussig bok i vente, når oversettelsen kommer til høsten.[5]

Boken ble anmeldt av Axel Kielland i Dagbladet i september: «Erling Winsnes har formådd å gi oss en glimrende, humørfylt og begeistret oversettelse. Den er så morsom at man nesten skulde tro hr. Winsnes hadde skrevet boken selv.» [6]

Filippine er en satirisk roman med klart antifascistisk tendens. Den som har oversatt denne teksten, må ha hatt et avslappet og distansert forhold til Mussolini og fascismen:

Grenadier fikk rik anledning til å beundre fascismen på nært hold, og sendte begeistrede artikler til bladet om alt sammen, de høflige statsfunksjonærer, de velsittende uniformer, de hvite hansker, de rene fortaug. Og for den tilreisende faller også uten tvil de rene fortaug mer i øinene enn handelsbalansen. Hans speidende blikk streifet henover husfasadene:

– Ikke en kommunistplakat på veggene, ikke et bananskall på fortauget!

– Nei, sa Rafaello, bananer er heldigvis forbudt i Italia.[7]

For å kunne oversette denne bokens incipit (førstesetning) kreves det en viss kulturkunnskap og en freidig vilje til å befri seg fra ordlyden i originalen: «Malgré son hôtel de la Muette, ses guêtres blanches et son ruban rouge, M. Grenadier, propriétaire des Grands Bazars Parisiens, demeurait aux yeux de tous le Grenadier des Grands Bazars.» Her står det at herr Grenadier, innehaver av en forretning som heter Les Grands Bazars, bor i et lite palé i bydelen La Muette og gjerne pynter seg med hvite gamasjer og et rødt bånd, men likevel ikke anses for noe finere enn en kremmer som lever av å selge billige tilbudsvarer. Erling Winsnes forklarer enkelt og greit for sine norske lesere hva dette egentlig betyr: «Grenadier var flyttet på vestkanten, og begynte også til stadighet å gå med æreslegionens bånd i knapphullet og med hvite gamasjer, men ingen av delene hjalp, folk fortsatte å kalle ham isenkremmeren Grenadier, fordi han hadde tjent sin formue på billig kjøkkentøi.»[8] Her har Winsnes fulgt den hellige Hieronymus’ strategi: Ikke oversette ord for ord, men mening for mening. En direkte oversettelse av den franske setningen ville ha vært uforståelig for de fleste nordmenn.

Om arbeidet med denne boken, og om å oversette bøker generelt, skrev Winsnes i et brev til sin gamle venn Sigurd Hoel:

Jeg oversatte isommer [i fjor sommer, red. anm.] paa tre uker en bok av Bedel, det innbragte mig kontant 400 kroner, og det har jeg levet av iaar, jeg kunde altså brødfø mig, men saa er det at jeg ikke vet hvad man har oversat av folk, og hvad som overhode utgis, siden jeg overhode ikke lenger vet noenting, og hvad med denne Claude Farrère, som er blit aktuel med et hul i armen,[9] eller André Gide, eller Hemmingway [sic], hvordan skal jeg faa fat i en bok aa oversette? Jeg liker jo best politiske bøker, som Bedels eller Eugene O’Neill, men selv bøker jeg ikke liker saa skrekkelig godt oversetter jeg like godt som andre, og de jeg liker, bedre.

Siden dette med Bedel har jeg ikke hat inntekter.[10]

Erling Winsnes fikk likevel ikke noe oppdrag av Sigurd Hoel (som var redaktør for oversatt litteratur i Gyldendal). Hos Aschehoug var Winsnes i 1933 påtenkt som oversetter av østerrikske Egon Friedells kulturhistorie i tre bind, men forleggeren kom på bedre tanker: «Det er grund til å tro at han vilde forsøke å vise sig enda genialere enn Friedell», skrev Mads Nygaard til verkets redaktør.[11] Isteden fikk Winsnes året etter i oppdrag å lynoversette den populære skotske forfatteren Eric Linklaters siste bok.

Forkortet og forenklet
Eric Linklater (1899–1974) skrev en rekke humørfylte romaner som fikk stor utbredelse, også i Norge. Hans Heiberg, Helge Krog, Helge Simonsen og Leo Strøm har alle oversatt én eller flere Linklater-bøker for Aschehoug forlag. Erling Winsnes bidro med oversettelsen av Magnus Merriman fra 1934, utgitt samme år på norsk under tittelen Magnus i Skottland: en humoristisk, satirisk roman om det litterære og politiske liv i Skottland i mellomkrigstiden. «Det er lenge siden jeg har lest en så sprudlende og spiddende vittig bok. Og så ganske fortrinlig oversatt», skrev Barbra Ring i Nationen.[12] Og anmelderen O.W. Eriksen i Morgenposten føyer til: «Erling Winsnes har skilt sig utmerket fra sin ingenlunde lette opgave som oversetter.»[13]

Anmelderen har rett i at oppgaven ikke er lett. Linklaters prosa er erkebritisk skrivekunst på høyt nivå med et overveldende ordforråd strødd ut i lange, bølgende setninger ladet med britens humor, vidd og hang til understatement. Stilen er typisk unorsk, noe som selvsagt byr på et problem for den som skal oversette teksten til norsk. Winsnes ser ut til å ha løst problemet ved å forkorte setningene og gjenfortelle innholdet med egne ord. Romanåpningen kan tjene som eksempel:

The early life of Magnus Merriman was uneventful except for the usual essays and accidents of boyhood which, though they might be magnified into special significance by anyone with a case to prove, were truly of no great interest.

Winsnes fornorsker denne perioden ved å kutte den opp i flere helsetninger og skjære ned på antall substantiver:

Magnus Merrimans barndom og opvekst forløp uten merkverdige hendelser. Han hadde de almindelige gutteopplevelsene som naturligvis både kan fortolkes og tydes, hvis det er et eller annet som man absolutt ønsker å få bevist. Men ellers har de liten interesse.[14]

Den norske versjonen er ikke en stilistisk adekvat gjengivelse. En alternativ strategi kunne være å beholde den opprinnelige setningsbygningen med dens innskutte ledd og mange substantiviske uttrykk, men da med fare for å virke oppstyltet og affektert på en norsk leser. Et annet eksempel viser at den valgte strategien er gjennomført:

At the age of seventeen a few glasses of beer were sufficient to fortify his spirit with remarkable gaiety, and he discovered under their influence an extravagant improper humour that was greatly to the liking of his companions […]

I syttenårsalderen pleier et par glass øl å være nok til å utløse det gode humør og åndens slumrende krefter. Magnus blev efter noen glass øl mere freidig og uvøren, han blev vittig og rå i munnen og meget avholdt av kameratene […][15]

Her har oversetteren erstattet de substantiviske uttrykkene «remarkable gaiety» og «extravagant improper humour» med adjektiv som freidig, uvøren, rå i munnen, noe som gjør uttrykket mer konkret og direkte, men også mer naturlig norsk. Samtidig har han, muligens i vanvare, endret beskrivelsen av denne ene syttenåringens alkoholvaner til et utsagn som omfatter syttenåringer flest. Det er det ikke dekning for i teksten. Det forekommer gjennomgående mange små feilskjær som vitner om at denne oversettelsen ble til under tidspress, men det mest graverende er at romanteksten er blitt betydelig beskåret, uten at det opplyses noe sted at det dreier seg om en forkortet utgave.

Blant andre tvilsomme grep har oversetteren tillatt seg å redigere bort en viktig biperson, nemlig Merrimans første kjæreste, Margaret Innes. Hun presenteres og deres forhold beskrives utførlig i et av de første kapitlene, som rett og slett er utelatt i den norske utgaven. Så dukker hun likevel opp mot slutten av fortellingen, der oversetteren blir nødt til å introdusere henne på sitt keitete vis: «A little before nine he was surprised by the arrival of Margaret Innes», står det i originalen (s. 240), men den norske gjendikteren må da skynde seg å fortelle hvem denne Margaret er: «Like før ni ringte det på entréklokken, og hans tykke skoleveninde og fordums, Margaret Inniss (sic), stod utenfor.»[16] I romanens univers er hun ganske riktig hans eks («fordums»), men hverken påfallende tykk eller egentlig skolevenninne. Selv etternavnet er feilstavet. Når Merriman senere i originalversjonen gifter seg og blir far til to barn, velger oversetteren å slå de to sammen til én sønn. Om denne redigeringen skjedde etter avtale med forlaget eller på fritt initiativ fra oversetteren, vites ikke.

Samarbeid med Eli og Helge Krog
John Dos Passos’ roman Nineteen Nineteen (1932) med handling fra det politiske liv i USA kom på norsk med oversetter Helge Krogs navn på tittelsiden og med den forunderlige tittelen Cirkus Verdensteater (Gyldendals gule serie 1934). Oversettelsen var i virkeligheten gjort av Eli Krog og Erling Winsnes i fellesskap, muligens også med bidrag av bokens offisielle oversetter. Alle tre hadde vært til stede i mai 1927 på det ovenfor nevnte stiftelsesmøtet for Den nasjonale legion, som for øvrig var ledet av Eli Krogs bror, Karl Meyer. Det store folkemøtet fant sted i sirkusbygningen på Klingenberg, Cirkus Verdensteater. Valget av norsk tittel på den amerikanske romanen var etter alt å dømme inspirert av minnet om denne selsomme begivenheten seks–syv år tidligere.

Romanen har sine eksperimentelle «modernistiske» sider. For eksempel innledes hvert kapittel med en collage av overskrifter og brokker av nyhetsmeldinger fra verdenskrigen blandet med løsrevne verselinjer og diverse tekstutdrag i et konglomerat av stilnivåer med vekslende typografisk utformning. Dette er innslag som krever en kreativ og freidig gjendikter:

KVINNELIGE OPVARTERE GÅR TIL SYMPATISTREIK
og eika og sørgepila og aska og bjerka
dom vekser grønt som graset hjemme i Amerka

hånd i hånd med denne forholdsregel går bestrebelsen for å overføre veldige pengebeløp over Atlanterhavet for å holde handelsbalansen oppe

[...]

ja, vi skal plante flagget høit på polen midt i isen
og vi skal kjempe frivillig i ræva midt på grisen[17]

«Den nye amerikaner i den gule serie: John Dos Passos er Hemingways venn og samtidige, verdensberømt som ham, en temperamentsfull forfatter av dem som krigen har preget», opplyses det i forlagsannonsen i mars 1934. Utgivelsen ser ellers ikke ut til å ha vakt særlig oppsikt før avisen ABC – som var Fedrelandslagets propagandaorgan – i august 1935 slo stort opp at den venstreradikale oversetteren [Helge Krog] hadde benyttet anledningen til å «sjikanere» visse norske politiske organisasjoner. En populistisk bevegelse som hos Dos Passos heter «Citizens’ Protective League», blir oversatt til «Nasjonal Samling». Det er ille, men ABC synes det er enda verre at «the Centralia section of the parade» – en milits som overfaller fredelige arbeidere og får dem lynsjet og drept – i oversettelsen blir kalt «Fedrelandslaget». ABC skriver at forlaget vil bli anmeldt til politiet.

Den «sjikanøse» bruken av norske egennavn forekommer bare én gang i den over 400 sider lange teksten. Sannsynligvis dreier det seg om en korrekturfeil, men helt utenkelig er det ikke at Erling Winsnes kan ha falt for fristelsen til å erte sine venner og uvenner på denne fordekte måten. Gyldendals direktør fikk dysset ned saken ved å bortforklare det med et hendelig uhell i form av en trykkfeil, og feilen skulle rettes i fremtidige opplag. Dette slo Fedrelandslaget seg til tåls med.[18]

Lunken kritikk til slutt
Den svenske forfatteren Gösta Gustaf-Janson (1902–1993) opplevde sin første store suksess med romanen Gubben kommer i 1934. Den kom på norsk høsten 1935 under tittelen Greven kommer, oversatt av Erling Winsnes i et steinhus på Mallorca. Kristian Elster i Aftenposten var ikke helt fornøyd med oversettelsen:

Vi leser den for underholdningens skyld, og den som søker nokså mange timers adspredelse, vil finne den her. Jeg skulde tro at det stod mere glans av den på svensk. Erling Winsnes’ oversettelse er naturligvis som helhet ordentlig gjort, men den virker svært nøktern og det henger nokså mange svenske uttrykk igjen.[19]

Den lunkne kritikken sto på trykk i Aftenposten i oktober. I november døde Erling Winsnes i München etter en mislykket lungeoperasjon. Det ble skrevet flere fyldige nekrologer og med tiden utgitt hele to monografier om Erling Winsnes’ mangfoldige liv og virke, men knapt noe sted er det nevnt at han også var oversetter.

Tom Lotherington


Referanser

Aftenposten Arkiv.

Bedel, Maurice / Erling Winsnes (overs.) (1931). Filippine. Oslo: Aschehoug.

Dahl, Hans Fredrik (2001). Norsk idéhistorie. Bd. 5: De store ideologiers tid. Oslo: Aschehoug.

Dos Passos, John / overs. Helge Krog [Erling Winsnes og Eli Krog] (1934). Cirkus Verdensteater. Oslo: Gyldendal.

Emberland, Terje (2015). Da fascismen kom til Norge. Oslo: Dreyer.

Jansen, Einar (red.) (1936). Studentene fra 1911. Bergen.

Krog, Helge mfl. (red.) (1955). Av og om Erling Winsnes. Oslo: Cappelen.

Linklater, Eric / Erling Winsnes (overs.) (1934). Magnus i Skottland. Oslo: Aschehoug.

Rudeng, Erik (1998). Magisteren. Oslo: Aschehoug.

Strand, Tor (1945). «Vår vei heter Nordveien, Norge». En bok om Erling Winsnes. Oslo: Gyldendal.

Vold, Helge (2011). Helge Krog. En biografi. Oslo: Z-forlag.


Noter

[1] Hoel i Krog mfl. (red.) (1955).

[2] Dahl (2001).

[3] Foredraget er gjengitt i Winsnes’ Strandhugg (1928).

[4] Krog mfl. (red.) (1955).

[5] Aftenposten 26. mai 1931.

[6] Sitert i forlagsannonse i Aftenposten 22. september 1931.

[7] Bedel / Winsnes (overs.) (1931), s. 101.

[8] Ibid., s. 5.

[9] Claude Farrère (1876–1957) ble rammet av to skudd i armen under attentatet mot president Paul Doumer i mai 1932. Presidenten omkom.

[10] Brev til Sigurd Hoel 13. juni 1932 gjengitt i Krog mfl. (red.) (1955).

[11] Sitert i Rudeng (1998).

[12] Gjengitt i annonse i Aftenposten 10. oktober 1934.

[13] Aftenposten 10. oktober 1934.

[14] Linklater / Winsnes (overs.) (1934), s. 6.

[15] Ibid., s. 8.

[16] Ibid., s. 209.

[17] Dos Passos / Helge Krog [Erling Winsnes og Eli krog] (overs.) (1934), s. 10–11.

[18] Vold (2011).

[19] Aftenposten 1. oktober 1935.

Bibliografi