Foto: Wikimedia Commons

Tormod Haugen var både forfatter og oversetter. Den formelle språkutdannelsen hans var tysk, men han oversatte vel så mye fra engelsk, svensk og dansk. Han oversatte først og fremst barnebøker, og bidro til at både ny litteratur og klassikere som J.M. Barries Peter Pan og C.S. Lewis’ Narnia-bøker fikk unge norske lesere. Tormod Haugen ble født 12. mai 1945 i Trysil. Haugen studerte litteraturvitenskap, tysk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og ble cand.mag i 1970. Han døde 18. oktober 2008 i Oslo.

Sammenvevd virke
Haugens forfatter- og oversettergjerning var tett sammenvevd. At han i tillegg selv var en av Norges mest oversatte forfattere, bidro til et litterært virke der tekst, språk og oversettelse utgjorde en til tider infløkt helhet. I 1990 fikk han, som eneste norske forfatter til dags dato, den internasjonale barnebokprisen H.C. Andersen-prisen (IBBY). Han er også den hittil eneste norske forfatteren som er blitt innstilt til Nordisk råds litteraturpris med en barnebok. Det skjedde i 1984 med Dagen som forsvant (1983). Haugen etterlot seg et stort forfatterskap, hovedsakelig bestående av fortellinger for barn og ungdom, i tillegg til noen få bøker for de aller minste.

Rekken av oversettelser er enda lenger, og han oversatte både for barn og voksne. Han mottok Bastianprisen for 1988 for beste oversettelse av barne- eller ungdomsbok med En mor til sommeren av Patricia MacLachlan. Juryen uttalte da: «Vi vil ellers uttale som vår mening at jo enklere språk – når det er av høy kvalitet – desto større utfordring til oversetteren. Det er som med poesi. Her nytter det ikke med filologi og ordboksgymnastikk alene. Det må en dikter til.»[1]

1970-tallet: sosialrealisme for ungdom
Haugen debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1973 med barneboka Ikke som i fjor. Året etter skrev han Til sommeren, kanskje og oversatte tre barnebøker fra dansk og svensk. 1975 fortsatte i samme tempo, med to oversettelser fra svensk: Barna i Vernette av Bodil Hagbrink og Helena og filosofen av Maj Bylock, i tillegg til den egne boka Nattfuglene, som regnes som hans litterære gjennombrudd.

Haugen var Gyldendal-forfatter, mens oversettelsene hovedsakelig kom hos Gyldendal og Aschehoug. På 1970-tallet arbeidet flere forlag med den nye ungdomslitteraturen, og Haugen var involvert i mange av utgivelsene, enten som oversetter, forlagskonsulent eller forfatter. Ungdomsbøkene, som stort sett var oversatte og frittstående titler holdt sammen i serier, tilhørte alle det som senere er blitt kalt «den samtidsrealistiske ungdomslitteraturen».[2]

Aschehougs «Ung i dag»-serie fremstår i dag som ikonisk for dem som fikk bøkene i hendene som ungdom, med Hans Christian Sondresons lett gjenkjennelige omslag, med svart tekst og pseudotresnitt på monokrom bakgrunn. To bøker i serien ble oversatt fra svensk av Tormod Haugen: Hele dagen lang av Gun Jacobson (1974) og Maj Bylocks Helena og filosofen (1975). Samtidig kom «Treff»-bøkene hos Gyldendal, der Haugen fra 1974 til 1980 oversatte tre bøker av Hans Peter Richter fra tysk, og fire bøker av Thøger Birkeland fra dansk. I det samme tidsrommet ga han ut seks bøker selv, som også var mer eller mindre realistiske.

Vending mot det fantastiske
«Hvordan stiller du deg til den såkalte ’problem-orienterte’ barnelitteraturen?» ble Haugen spurt av Arbeiderbladet i 1983. «Det ble lettere å puste etter at den kom. Den betydde en avvisning av idyllen. Men samtidig ga den heller ingen plass for det fantastiske, for eventyret og den grensesprengende fantasien», svarte han.[3] I dette utsagnet ligger et omdreiningspunkt både for hva slags bøker han ville oversette, hva han skrev selv, og symptomatisk nok hvordan det oversatte ble del av egen skriving.

Mellom 1978 og 1987 oversatte Haugen 17 bøker til Gyldendals «Luna»-serie. I serien fikk semi-klassisk fantastisk litteratur en felles, samtidig utforming i Judith Allans omslag. Blant titlene Haugen oversatte var Maria Gripes I klokkenes tid fra svensk, og fra engelsk L. Frank Baums Trollmannen fra Oz, J.M. Barries Peter Pan og Peter Pan og Wendy, C.S. Lewis syv bøker om Narnia, og australske Patricia Wrightsons Wirrun-trilogi. Mange av bøkene var utgitt på norsk tidligere. Aase Skagen hadde for eksempel oversatt Lewis’ Løven, heksa og klesskapet på Lunde forlag bare 13 år før Haugens oversettelse i 1979. Tekstutdraget under er hentet fra begynnelsen av boka, og viser Skagen og Haugens oversettelser. De fire søsknene i fortellingen har nettopp våknet til sin første morgen i et fremmed hus. Det er krig, og barna er blitt sendt vekk fra London for å komme unna luftangrepene. Silregnet utenfor illustrerer stemningen, og er beskrevet i én lang, drivende setning. Mens Skagen har valgt å dele den i tre, muligens for å gjøre det enklere å lese, har Haugen gjenskapt Lewis’ ordstrøm. Skagen har også, antagelig utilsiktet, lagt til det optimistiske elementet at barna i det minste kunne se bekken:

Skagen har fornorsket barnas navn Peter, Susan, Edmund og Lucy til Petter, Susanne, Erik og Lise, men uten å flytte dem geografisk, de kommer fremdeles fra London. Dette var en nokså etablert praksis blant datidens oversettere av barnelitteratur, som Haugen forlater når han beholder de engelske navnene. Ved nærmere sammenligning er det flere unøyaktigheter i Skagens oversettelse, men grunntonen i de to versjonene er nokså lik. Hvorvidt Haugen har brukt Skagens oversettelse som støtte vites ikke, men at en ny oversettelse måtte til skyldtes kanskje at den foreliggende tilhørte et annet forlag.

Tormod Haugen ble tildelt Kulturdepartementets oversetterpris for barne- og ungdomsbøker i 1979 for sin oversettelse, men juryens valg er motivert av mer enn Løven, heksa og klesskapet. Haugen får prisen også fordi han har oversatt så mange og forskjellige bøker på ett år:

Oversetterfantomet Tormod Haugen står i år – tradisjonen tro – som oversetter av en rekke bøker, bøker som i innhold spenner fra det alvorlige (Richter: en tid for unge soldater) til det humørfylte (Nöstlinger: Russerne kommer) og videre til det fantastiske (Gripe: I klokken[e]s tid + Lewis). Så forskjelligartede bøker må være en utfordring for en oversetter – en utfordring som Tormod Haugen til fulle innfrir. Juryen valgte å knytte premien til oversettelsen av C. S. Lewis: Løven, heksa og klesskapet – den 2. av Narnia-bøkene. Tormod Haugens språk er lett og elegant, det er norsk på sitt beste. Varierende etter bokens språkregister. Det er et konsist språk, det er [et] humørfylt ordvalg og det er fantasifullt og stemningsskapende. Det står respekt av Tormod Haugens arbeid med ord.[4]

Peter Pan-bøkene
Også J.M. Barries to Peter Pan-bøker fantes allerede på norsk da Haugens oversettelser kom i 1981, men her var behovet for nyoversettelser merkbart større. For det første var det gått mange år siden Zinken Hopps Peter Pan (1946) og Ranka Samuelsens Peter Pan og Wendy (1951), og språket hadde naturlig nok utviklet seg. For det andre var de tidligere oversettelsene stilet til et yngre publikum, eller utformet med en idé om hvordan barneboka skulle se ut og lyde, som i mellomtiden hadde endret seg kraftig. For det tredje hadde selve oversetterpraksisen for barnebøker endret seg. Den oversatte barnelitteraturen hadde tidligere åpnet for en del raske, svært personliggjorte, forkortede og endatil innholdsmessige endrete løsninger. Oversettervalgene i barnebøker ble sjelden diskutert eller gjort rede for. Nevnte Zinken Hopp og Jo Tenfjord er to eksempler på kreative «oversetter-formidlere» som ikke nødvendigvis var så teksttro oversettere.

I den felles dansk-norske utgaven av Peter Pan som kom ut i København og Kristiania i 1915, skriver oversetteren Elisa Bruhn-Jensen: «Den foreliggende Oversættelse af den berømte engelske Børnebog er hist og her (navnlig i første Kapitel) noget forkortet og bearbejdet, da flere særlig engelske Forhold ikke var forstaaelige for nordiske Børn.»[5] «Hist og her» betyr i denne sammenhengen nærmest totalt. Teksten er formfullendt i seg selv, men virker mer som en gjenfortelling enn en oversettelse, uten Barries vennlige og underfundige tone. Her følger et lite utdrag fra Bruhn-Jensens, Hopps og Haugens oversettelser:

Mens Bruhn-Jensen har erklært forkortelser og endringer, har både Hopp og Haugen arbeidet frem et språk som ligner Barries. Hopp har riktignok endret friere, som å oversette «looking decidedly flushed» (hektisk, rød, feberaktig) til å ha «oppført seg altfor uskikkelig», mens Haugen har strukket seg lenger enn Barrie selv i manér: «som om han var spesielt blank i øynene og ekstra rød i kinnene». Begge har fanget den humoristiske avveiingen av hvorvidt det er behov eller imperativ som styrer Davids sovetider, mens man i Bruhn-Jensens oversettelse går glipp av hele spørsmålet.

Peter Pan skulle få leve videre i Haugens eget forfatterskap. Dagen som forsvant (1983), er en utforskning av ideen om det frie barnet, og handler om gutten Willem som ikke føler seg sett av foreldrene. Moren har reist, og faren som er igjen er heller ikke særlig til stede. En dag blir Willem usynlig på ordentlig, og sklir over i en fantasiverden der Peter Pan også er. Peter Pan har aldri vært en udelt enkel eller sympatisk figur. I Dagen som forsvant tar Willem, til tross for at historien er satt i en fantastisk ramme, et rasjonelt oppgjør med hva Peter Pan kan tilby ham av tidløs lek og tom tilværelse utenfor det virkelige livet, og vender tilbake til faren og det vanskelige som tross alt må løses der.

Oversettervalg
Tormod Haugen var aldri noen tilhenger av hjemliggjøring i oversettelse, altså å erstatte stedsnavn og kulturspesifikke fenomener i originalen med lokale varianter for å gjøre fiksjonsuniverset lettere tilgjengelig for barna, som i eksemplet fra Løven, heksa og klesskapet. Mens man i voksenlitteraturen har satt pris på å bli tatt med til det fremmede og ukjente, har denne dimensjonen ofte vært lukket i barnelitteraturen.

Haugen forsøkte heller ikke å skjule sin egen stemme i oversettelsene. Samtidig så han en egen utfordring som møter den som skal oversette for barn. En flink og grammatikalsk oversettelse er sjelden nok for noe litteratur, men for barna kan det bli katastrofalt, ifølge Haugen:

Når en oversetter sitter der med en litterær barnebok og skal nærme seg barnet i boka og språket der, vet han at den er skrevet av en forfatter som har et forhold til språk, han vet at ordene er porter inn mot det glemte og fortrengte i en barndom, at de de åpner opp mot verdener som kanskje ennå fins og kan medoppleves hvis den voksne tør slippe seg selv til.[6]

Sitatet er vel så mye en poetikk for Haugens eget forfatterskap som for oversetterskapet. Det å komme i kontakt med barnets språk og verden beskrives som en alvorlig, og til tider nesten uoverkommelig oppgave. Han må likevel ha følt at han hadde en god hånd med arbeidet; ellers ville det neppe kommet så mange oversettelser, og så tett, som de faktisk gjorde.

Aidan Chambers
Som en av Haugens tidlige oversettelser fra engelsk finner vi Dans på min grav (1984) av Aidan Chambers. Åpningen av boka gir et godt eksempel på Haugens oversettergrep. Først fra originalteksten Dance on my grave (1982):

The beach, that first day, was a morgue of sweating bodies laid out on slabs of towels. Sea and sand at sunny Southend.

Haugen (1984):

Den dagen det begynte, var stranda en bakerovn av dampende kropper som lå på stekeplater av stripete og ensfarget frotté. Sjø og sand ved solfylte Southend.

Haugen har valgt å oversette beskrivelsen av stranda til et annet bilde, og bytter ut Chambers’ likhus (morgue) med en bakerovn. Svettende kropper eller lik blir til «dampende» kropper, og det skjer en forskyvning fra det å etter ens død bli «lagt ut» på plate i et likhus, til Haugens «liggende», som kan være en aktiv handling. Haugen fyller ofte ut i oversettelsene sine, og i eksemplet har håndklærne fått både farger og mønstre. Noe av uhyggen i Chambers setning er gått tapt. Samtidig har Haugen ivaretatt både den bildetunge, dystre setningen og kontrasten og alliterasjonen i den påfølgende korte og muntre «Sea and sand at sunny Southend».

Aiden Chambers skulle bli viktig for Tormod Haugens karriere, da han blant annet sørget for å få oversatt mer nordisk litteratur til engelsk. Ikke bare Haugen, men også de svenske barnebokforfatterne Peter Pohl og Maud Reuterswärd, ble alle introdusert for engelske barn av Chambers. Ønsket hans var å få tak i nye, moderne og mer litterært utfordrende tekster, og: «[for] young readers to be imaginatively at home in our close European neighbour-hood».[7] Haugen var også opptatt av å la historiene få beholde sine særegenheter og fremmedhet når han oversatte, og motviljen mot å hjemliggjøre var noe han delte med Chambers.

Oversettelser for voksne
Haugen oversatte også mange bøker for et voksent publikum, nesten utelukkende fra engelsk, blant annet av Graham Swift og Robert James Waller. Unntakene er svenske Per Odenstens Gheel (Gyldendal 1983) samt Marit Paulsens Liten Ida (1981) og Midtsommernattas sju blomster (1982), begge på Tiden forlag.

Haugen oversatte også flere titler av den kjente amerikanske forfatteren John Irving, uten å være eneoversetter for forfatterskapet. Irvings litterære stemme ble spredd på mange norske, innenfor et tidsspenn på knapt tjue år: Før, mellom og etter Tormod Haugens oversettelser av Hotell New Hampshire (1983), Siderhusreglene (1986) og Sirkusbarn (1994), ble andre Irving-bøker oversatt av Per Qvale, Tor Fotland, Mona Lange, Dag Larsen Heyerdahl og Knut Ofstad. Det handlet nok mye om å få oversettelsen ut før kundene kjøpte bøkene på engelsk. I Dagbladets intervju med Gyldendal-redaktør Janneken Øverland om utgivelsen av Enke for et år i 2005, kommenterer hun hvordan tidlige engelske eksportutgaver konkurrerer med de norske oversettelsene.[8]

Få av anmelderne sa noe særlig om Haugens Irving-oversettelser. «Boka er fremragende oversatt av Tormod Haugen», konstaterer VGs Tinic Talén om Hotell New Hampshire.[9] Tor Edvin Dahl i Aftenposten går litt dypere i anmeldelsen av Siderhusreglene:

Dette sproget er – i store deler av boken – godt gjengitt av Tormod Haugen. Men særlig i begynnelsen ble det litt for krøkkete og unorsk for meg: «Din metode, Homer, med å sette våte sko i vinduskarmen der de kan bli tørket av Mainesolens bleke, ennskjønt sjeldne tilsynekomst, er beundringsverdig for sin positivisme.» Riktignok uttales disse ordene av en person som skal lyde snirklete, men likevel … For øvrig skjærer det i mine øyne når denne svært umuntlige stilen prydes med aendelser som: Snuta, katta og lufta. (Men: elven og solen.) Og: «tenkbart emne» bør det vel ikke hete, men: «tenkelig emne» […][10]

Det er vanskelig å finne uttalelser fra Haugen om hva han syns om å oversette fra engelsk, tysk, svensk og dansk. Blant barnebøkene finner man endatil to titler som han ifølge kolofonen har oversatt fra fransk og italiensk. Av de tyske oversettelsene hans bør nevnes alle bøkene av Christine Nöstlinger, som fremdeles har en stor plass i den norske barnelitteraturen.

Slakt for sekundæroversettelse
Tormod Haugen er et godt eksempel på at en barnebokforfatter kan være den beste til å oversette andres barnebøker. Med den nye, såkalt autoriserte, oversettelsen av Anne Franks dagbok, skulle Aschehougs praksis imidlertid settes på prøve. Haugen fikk i oppdrag å oversette den nederlandske boka fra 1947, men etter den tyske utgaven. Oversettelsen fikk krass kritikk av professor og nederlandsk-oversetter Kåre Langvik-Johannessen i Aftenposten 4. juli 1995, i et debattinnlegg med tittelen «Uverdige, grove oversetter-feil». Hovedinnvendingen hans var at Aschehoug hadde valgt å gi ut en sekundæroversettelse, istedenfor å finne en nederlandsk-oversetter.

De mange feilene Langvik-Johannessen viser til handler stort sett om oversettelser av navn og steder, både til tysk i første omgang og så videre til norsk, der han påpeker merkelige blandinger av norsk, tysk og nederlandsk. Han anklager forlaget for å ha truffet dårlige valg og for ren slurv, mens han også beklager hvilken vanskelig jobb Haugen tross alt er satt til. Men helt får ikke Haugen slippe unna heller: «Den norske oversetter er heller ikke alltid sikker i norsk grammatikk», skriver Langvik-Johannessen, og viser til feil som «Dette gjelder ikke bare jeg», og forvekslinger av «hennes» og «sin».

Til slutt kommer et viktig utsagn: «Denne oversettelse er ikke forlaget verdig. Hvis forlaget har gitt oversetteroppdraget til Tormod Haugen bare fordi han er en kjent barnebokforfatter, så er det bare å si at ’Anne Franks dagbok’ slett ikke er noen barnebok, og at den må behandles med samme respekt som romaner som oversettes til norsk.». I én del har Langvik-Johannessen rett: Alle forfattere er ikke automatisk gode oversettere, noe det fins mange eksempler på i barnelitteraturen. Samtidig ligger det en åpenbar verdivurdering i Langvik-Johannessens utsagn: Om en barnebok blir viktig nok, skal den ikke lenger måtte leve nede blant barnebøkene, men løftes opp til Litteraturen.

Fem måneder senere hadde Aftenposten en liten oppfølgingssak, med tittelen «Anne Frank-feil rettet opp»: «Det blir ikke snakk om noen ny oversettelse. En hollandsk oversetter har gått gjennom boken grundig.» Som det står i ingressen: «De mange feilene i den nye, usensurerte utgaven av Anne Franks dagbok er nå rettet opp.»[11] De mest åpenbare navnfeilene var korrigert, og utgaven fra 1996 har fått kolofontilføyelsen «Gjennomgått mot den nederlandske utgaven av Bodil Engen».

Historien førte mye godt med seg. En oversetter som behersket nederlandsk ble brukt, og forlaget fikk sjansen til å gi ut en bedre bok. At det i dette tilfellet kanskje var en omvei å gå via Tormod Haugen, ser man om man sammenligner de to utgavene. For det er ikke bare stedsnavn og misforståelser som er rettet opp. Engen har oversatt mer enn å «luke ut feil». Der Haugen skriver «sjofel» velger hun «rampete», «hun er fremforalt redselsfullt jålete» er blitt «fremforalt gjør hun seg til hele tiden», «hjertesukkene» er blitt «betroelsene» og «jeg liker å skrive, og jeg vil snakke enda mer åpenhjertig» blir «jeg liker å skrive, og enda mer å si min oppriktige mening om det ene og det andre».[12]

Foto: Gyldendal

Oversetteren som formidler
Tormod Haugen var svært produktiv både som oversetter og forfatter. Ettertiden viser også hvor viktig han gjennom oversettergjerningen gjorde seg som formidler av oversatt barne- og ungdomslitteratur. Han var, det høye antallet oversettelser til tross, en engasjert og kvalitetsbevisst oversetter. Haugen bidro til at klassikere som Peter Pan og Narnia-bøkene fant nye lesere, med oversettelser som er blitt stående lengre enn sine forgjengeres, men også i arbeidet med å finne og oversette ny litteratur og forfattere som blant annet Christine Nöstlinger og Aidan Chambers.

Sofie Arneberg