Kjell Heggelund markerte seg på mange vis i det litterære landskap: I tillegg til å være oversetter var han universitetslektor, forlagskonsulent, dikter, lyrikkanmelder og tidsskriftredaktør, og sto sentralt i det modernistiske gjennombrudd i Norge på 1960- og 70-tallet. Oversetterskapet hans er ikke veldig omfattende, men rommer både fransk surrealisme, Ludvig Holberg og den kinesiske kommunistlederen Mao Zedong.

Biografisk skisse
Kjell Heggelund ble født 16. desember 1932 på Hamar og vokste opp i Tønsberg og senere i Bergen. Foreldrene, Kristian Heggelund og Katrine Vestby, var aktive pinsevenner, og faren var også forstander i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen fra 1941 til 1960. I ungdommen kom Kjell Heggelund til å vende seg bort fra pinsemenigheten. Heggelund studerte litteratur med gresk og fransk som støttefag i Oslo, Paris og København og fikk magistergraden i 1962. Han underviste i nordisk litteratur ved Københavns Universitet i 1965, og fra året etter ved Universitetet i Oslo. Mellom 1970 og 1992 var han amanuensis i litteraturvitenskap ved UiO. Heggelund giftet seg tre ganger, siste gang i 1985 med forfatteren Liv Køltzow, som han hadde bodd sammen med fra midten av 1970-tallet.

Heggelund var mer aktiv som litteraturforsker enn oversetter, men når det gjaldt Ludvig Holberg gikk forskning og oversettelse hånd i hånd: Heggelund tok magistergraden på Holbergs komisk-episke dikt Peder Paars i 1962. Verdt å nevne er også Heggelunds litteraturvitenskapelige studium av tre nordiske jeg-romaner, Fiksjon og virkelighet (1966), der han undersøker Pär Lagerkvists Dvärgen, Martin A. Hansens Løgneren og Johan Borgens «Jeg».

På 1960-tallet skrev Heggelund tre diktsamlinger: Reisekretser (1966), I min tid (1967) og Punkt. 8 (1969). Tross de relativt få utgivelsene har han fått en viktig plass i norsk modernistisk diktning. En samlet utgave av diktene hans kom i 1996 og 2004, med etterord av Dag Solstad. Heggelund hadde også nære vennskapsbånd til kretsen rundt tidsskriftet Profil, men deltok ikke aktivt i redaksjonen eller som skribent.[1] Redaksjonsmedlem Jan Erik Vold skrev et essay om Heggelunds poetiske språk i Profil 1/1968, hvor han priser Heggelund for at han konstant «unngår norsk lyrikks fallgrube nr. 1, patetikken, det bombastiske, det ufrivillig komiske».[2]

Litt etter litt ble Heggelund også forlagsmann. Han var medredaktør av Gyldendals tidsskrift Vinduet fra 1970 til 1974 og for Cappelens Basar fra 1975, inntil forlaget la ned tidsskriftet ved inngangen til 1980-tallet. Hos Aschehoug var han i mange år hovedkonsulent, deretter litterær direktør fra sommeren 1992 til han gikk av i desember 2004.

Som litteraturhistoriker var Heggelund blant annet medforfatter av Edvard Beyers Norges litteraturhistorie (1975), av delen om Unionstiden med Danmark og dansk-norsk felleslitteratur, med særlig vekt på Ludvig Holberg og Petter Dass. Heggelund var også bidragsyter til Verdens litteraturhistorie (1984–1994), redigert av Hans Hertel, der han skrev om barokken og 1700-tallslitteraturen. Heggelund var dessuten glad i god krim, og i 1974 holdt han et seminar ved Universitetet i Oslo om sjangeren sammen med krimekspert og radioteaterinstruktør Nils Nordberg.

Kresen oversetter
Heggelund var en kresen oversetter og gjendikter, og mye av hans arbeid kan vel karakteriseres som con amore. Han oversatte tekster han likte spesielt godt, og tekster som omsider eller i særlig grad fortjente å bli oversatt. Valgslektskap er også en naturlig karakteristikk. Tyngst i Heggelunds oversettergjerning veier nok gjendiktningen av fem franske surrealister. Det andre hovedpunktet er Ludvig Holbergs latinske reiseroman Niels Klims reise til den underjordiske verden i 1978.

Som prosaoversetter bidro Heggelund i Basar 2/1979 med Theofrastos’ Karakterer fra cirka 320 f.Kr., et av de få arbeidene til denne Aristoteles-eleven som er blitt bevart. Beskrivelsen av grunnkarakterer som «Den sleske», «Den snakkesalige» og «Bakvaskeren» dannet skole for senere karakterstudier og typologier. Heggelund har dessuten oversatt et utdrag fra den tyske filosofen Ludvig Wittgensteins Philosophische Untersuchungen – om farger, syn, sansning og fornemmelser – publisert som «Filosofiske undersøkelser» i Vinduet 2/1970.

I valg av tekster å oversette vek ikke Heggelund unna for det folkelige, om nødvendig i rå utgave, som i de 14 Benjamin Péret-diktene han gjendiktet. Her finnes flere avmystifiserende linjer, eksempelvis i avslutningen av diktet «Portrett av Gala Éluard»: «En palme som ikke er i en palmeskog / En palmeskog der dyrene kjeder seg / og venter på deg». Eller jeg-et går rett på sak som i første verdenskrigs-diktet «Soldatersang»: «Hvis Marne stadig løper ut i Seinen / er det fordi jeg vant Marne / Hvis det er vin i Champagne / er det fordi jeg pissa der».[3] Heggelund valgte heller gatespråk og soldatslang enn spissborgerlige «glitrende penner», som var en konstant gjenstand for ringeakt i Basar-redaksjonen.[4]

Kinesisk og slovakisk poesi
Heggelund gjorde også en innsats som oversetter fra språk han ikke selv kunne, gjennom samarbeid med språkkyndige og foreliggende oversettelser til andre språk. I et intervju med Vagant i 1993 kommenterer han den økende interessen for japansk og kinesisk lyrikk: «Disse språkene er det så å si ingen i Norge som behersker, men likevel har mange gjendiktet dem.»[5] Det gjaldt også Heggelund, som sto for en gjendiktning av Mao Zedongs 38 offentliggjorte dikt sammen med Tor Obrestad i 1971. I etterordet til utgivelsen oppgir de å ha «benyttet alle tilgjengelige oversettelser til vest-europeiske språk» og takker sine språkkonsulenter.[6] Til Vagant forteller Heggelund:

Jeg kan ikke kinesisk, men jeg har faktisk sittet og oversatt kinesiske modernistiske dikt, men også Mao Tse-tung. Da satt vi sammen med folk som behersket kinesisk, og som oversatte tegn for tegn for oss. Det var noe av det mest lærerike jeg har vært med på siden jeg begynte å studere. Jeg fikk et språklig korrelat til noe som var helt forskjellig fra alt jeg hadde gjort, men selve metoden lignet litt.[7]

I poesien sin benyttet Mao seg av tradisjonelle kinesiske former, «men han fyller dem med nytt innhold», skriver Heggelund og hans gjendikterkollega.[8] Slik lyder Maos dikt «Kvinnene i folkehæren» fra 1961 i deres gjengivelse:

Levende som vinden! De er tapre og staselige med sine lange geværer
når de første flammene av morgen blafrer over øvelsesfeltet
Disse Kinas døtre har tusen nye tanker
De elsker ikke den røde feststasen lenger, de elsker sine uniformer[9]

Om Mao Tse-Tungs dikt skrev Espen Haavardsholm en begeistret og samtidig ettertenksom anmeldelse i Vinduet 1/1973, som avslutter slik: «Også her hjemme vil diktene muligens ha en funksjon i retning av korreksjon overfor altfor rigide teorier om hvordan en politisk bruksdiktning bør se ut. Uansett utgjør disse diktene, i den formen de har fått på norsk, et enestående viktig bidrag til vår oversettelseslitteratur.»[10]

I jubileumsboken All denne hvithet, som utkom til Heggelunds 70-årsdag i 2002, står hans gjendiktninger av åtte moderne kinesiske poeter. Diktene har så ulike og like temaer som stjernehimmelen sett fra skogen, drøm og hav, katten og dens pupiller, og en hyllest til en ung kvinnelig murer. Det stilistiske unntaket er Gao Qiuqis «Elektronet», med et oppsett som minner om diktene til den franske symbolisten Stéphane Mallarmé i sin mest modernistiske epoke. Her er Heggelunds vakre gjendiktning av Li Nanlis mer avdempet moderne «Skogens mange stjerner»:

De som elsker månen synger om månen.
De som elsker stjernene synger om stjernene.

De sier at månen ligner unge pikers ansikter.
De sier at stjernene ligner unge pikers øyne.

De elsker månens blekhet.
De elsker stjernenes renhet.

Så synger de om Månens vakre Slott.
Så synger de om Oksedriverens kjærlighet til Spinnersken.

Også jeg elsker månen og stjernene.
Men enda mer elsker jeg de første elektriske lampene i de dype
fjellene og de tette skogene.[11]

Sammen med forfatter, skribent og oversetter Ivan Čičmanec utga Kjell Heggelund også en antologi med slovakisk surrealistisk poesi, Fiken på piletrær (1984). Čičmanec (f. 1942 i Bratislava) kom til Norge som politisk flyktning i 1969. Antologien var den første norske gjendiktning av slovakisk lyrikk overhodet. I forordet skriver gjendikterne: «Vi har søkt å gi diktene en adekvat norsk språkdrakt og samtidig bevare mest mulig av originalens form.»[12] Det var Čičmanec som sto for utvalget, mens Heggelunds rolle besto i å fullbyrde og perfeksjonere gjendiktningen til norsk. Utvalget presenterer de syv viktigste av de 15–20 surrealistiske dikterne som virket i Slovakia på slutten av 1930- og starten av 1940-tallet, blant dem hovedskikkelsen Rudolf Fabry (1918–1982). I etterordet forklarer Čičmanec antologiens tittel: «En surrealismefiendtlig kritiker og vokter av den slovakiske kulturelle egenart skal ha sagt til Rudolf Fabry at ’på piletrær kan det aldri vokse fiken’. Og Fabry svarte ham: ’Det er nettopp det det må gjøre’.»[13]

Gjendiktning av franske surrealister
Surrealistisk poesi dukket opp på mange språk før og etter annen verdenskrig, men retningen er først og fremst knyttet til Frankrike, de franskspråklige regionene i Belgia og Sveits samt oversjøiske regioner som Québec. Kjell Heggelund oversatte utvalgte dikt av fem franske surrealister: André Breton, Henri Michaux, Robert Desnos, Benjamin Péret og Paul Éluard. Michaux-utvalget ble første gang offentliggjort i Vinduet i 1974, mens Bréton, Péret og Desnos kom på trykk i Basar i 1976 og 1977. Fire av disse gjendiktningsutvalgene (Breton, Péret, Michaux og Desnos) ble tatt med i All denne hvithet (2002). Éluard ble gjenstand for egen bokutgivelse i 1993, Øyeblikkets speil på Tiden forlag.

Disse fem franske surrealistene er innbyrdes ganske forskjellige. Breton var surrealistideologen, ofte underlig uglesett som dikter, men nærlesere som den danske kritikeren Poul Borum fant «meget, meget smukke bilder» i diktene hans.[14] Pérets poesi var med Heggelunds ord «ekstatisk og uten dårlig samvittighet».[15] Michaux’ dikteriske univers spenner fra grensesprengende reiser, både geografiske og indre, til absurde scener i offentlige rom med gjennomgangsfiguren Plume. Desnos var en fritenker som ikke ville danse etter noens pipe, i siste instans heller ikke lederfigur Bretons. I diktningen sin markerte han både tvil og åpenhet gjennom en utpreget bevisst tegnsetting, ikke minst hyppig bruk av spørsmålstegn. Og Éluard var den store kjærlighetsdikteren som i 30-årenes valg mellom surrealistbevegelsen og kommunistpartiet, valgte sistnevnte, men beholdt noen billedsterke, surrealistiske karakteristika. Heggelund bevarer særtrekkene ved hver enkelt av dikterne på norsk. Således har vi en spontan og samtidig inderlig Péret, og en Michaux som veksler mellom tilnærmet fridikt og kvadratisk prosalyrikk.

Gjendiktningen av disse fem franskmennene er også representert i Surrealisme: en antologi (1980), der Heggelund var en av redaktørene. I antologiens forord blir det påpekt at surrealistenes skapende, «automatiske» side bare var én side av deres virksomhet:

[...] en annen var den metodiske, rasjonelle erkjennelse av det irrasjonelle. En tredje: den politisk utadvendte virksomheten. – Vi har heller ikke villet befeste den vanlige oppfatning at alle surrealister er franskmenn. Kvinnelige surrealister er med i denne antologien. Og vi har tatt med representanter for spansk, tysk og latinamerikansk surrealisme.[16]

Og rammen ble satt så vid at både den franske renessanseforfatteren François Rabelais, visesanger Bob Dylan og psykoanalytiker Jacques Lacan ble inkludert, den siste for å understreke surrealismens røtter i psykoanalysen, «og vice versa».

Heggelunds oversettelse av to dikt av Paul Éluard, «Jeg har sagt det til deg ...» og «Midnatt», kom på trykk i Vinduet allerede i 1972. Siden ble de inkludert i Heggelunds Éluard-utvalg i bokform, Øyeblikkets speil (1993), som består av 34 dikt fra 20 samlinger utgitt mellom 1920 og 1951. I sitt korte etterord skriver Heggelund at han ønsket å fange bredden i Éluards diktning: «Jeg har tatt med korte fragmentdikt, prosadikt, surrealistiske ekspansjonsdikt, dikt fra okkupasjonstiden og (først og fremst) kjærlighetsdikt – ulike uttrykk for desperasjon, ømhet, lekenhet, protest, fellesskap, ensomhet.» Éluards mest kjente verselinje, og den mest utagerende surrealistiske, «La terre est bleue comme une orange» («Jorden er blå som en appelsin»), er imidlertid ikke med i utvalget.

Slik lyder det nevnte «Jeg har sagt det til deg …» i Heggelunds versjon:

Jeg har sagt det til deg for skyenes skyld
Jeg har sagt det til deg for havtrærnes skyld
For hver bølge for fuglene mellom bladene
For lydenes småstein
For fortrolige henders skyld
For øyet som blir ansikt eller landskap
Og søvnen som gir himmelfarge
For nettene vi drakk
For alle innfartsveier
For ditt åpne vindu din nakne panne
Jeg har sagt det til deg for dine tankers og din stemmes skyld
Hver berøring all tillit overlever.[17]

Oppsettet til gjendiktningen av dette kjente diktet fra L’Amour la poésie, de anaforiske gjentagelseseffektene, stemningen og, iden grad det er mulig også rytmen, ligger nært opptil originalen fra 1929, «Je te l’ai dit pour les nuages».

Holberg: Niels Klim
Heggelunds mest omfattende oversetterarbeid var Niels Klims reise til den underjordiske verden, utgitt første gang 1741 under tittelen Nicolai Klimii iter subterraneum. Andreutgaven kom i 1745, og det er denne som er tekstgrunnlaget for Heggelunds oversettelse, utgitt i 1978, med den tidstypiske, barokke undertittelen Som inneholder en helt ny jordbeskrivelse og en fullstendig fremstilling av det femte monarki som hittil har vært ukjent for oss. Norsk-danske Ludvig Holberg (1684–1754) skrev sin parodiske reisetekst på latin av frykt for sensur fra det pietistiske enevoldsregimet i København, men også fordi språket var lingua franca for intellektuelle og kunne bidra til at boken nådde mye lenger enn en dansk utgave. Den ble utgitt i både Leipzig og København, og snart oversatt til en rekke språk: fransk, tysk, hollandsk, svensk og dansk.

Niels Klims reise kan sies å være en forløper for flere fantastiske sjangre som reiseromanen og science fiction, men har også lån fra gresk og romersk antikk litteratur, især Ovids Metamorfoser (ca. 3–8 e.Kr.) og Vergils Æneiden (ca. 29–19 f.Kr), samt sitater fra Horats, Plinius d.y., Juvenal og Catull. I tillegg finnes ideer, allusjoner og andre elementer fra Thomas Mores Utopia (1516), Athanasius Kirchers Den underjordiske verden (1665), Montesquieus Persiske brev (1721) og ikke minst Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726). Holbergs roman kan muligens ha påvirket Voltaires Candide som ble utgitt 14 år senere. Satiren og fabelformen er i alle fall klart beslektet.

De vrimlende allusjonene til og sitatene fra antikkens forfattere gjør at originalen «tidvis kan minne om en collage», skriver Heggelund i forordet: «Ingen oversettelse vil kunne få fram dette uten et vidløftig kommentarapparat – og da vil det meste av vitsen gå fløyten.» Heggelund gir en rekke ordforklaringer og henvisninger som anhang til teksten, men: «Utenom versene har jeg ikke gjort noe forsøk på å skille ut hva Holberg tok fra antikke eller moderne forfattere.»[18] Oversetterarbeidet har vært krevende, men det er tydelig at Heggelund har hatt det gøy også. Et par eksempler fra den satiriske reisebeskrivelsen som vitner om det: «Landets innbyggere er enebærbusker av begge kjønn» eller: «Jeg dro derfor rasende bort fra fornuftslandet».[19]

Romanens handling begynner i 1664. Etter sine studier i naturvitenskap ved Københavns Universitet, kommer Niels Klim hjem til fødebyen Bergen. Her besøker han Fløyen, eller det som trolig er Mareminnehollet i Rothaugsfjellet ved Sandviken. «Klim begir seg med noen hjelpere til hulen, kryper inn og faller ned i den underjordiske verden.»[20] Dette fallet beskriver Holberg med «lett tilpassede sitater» fra Ovids Metamorfoser, ifølge Heggelund, som er uthevet i kursiv i teksten: «hodekulls styrte i dypet og hvirvles om gjennom rommet» og «sank jeg i jordens dyp og dødsriket åpnet seg for meg».[21] Deretter følger en litt mer prosaisk beskrivelse av hva som skjer:

Jeg må ha falt – gjennom tåke og belgmørke – omtrent et kvarters tid, så vidt jeg i all forvirringen kunne forstå, da jeg fikk øye på en lysning, et slags tusmørke nærmest, og like etter så jeg en klar og skinnende himmel. I min enfoldighet trodde jeg at jeg var blitt støtt tilbake av underjordisk luft eller av sterk motvind og at hulen hadde pustet meg opp på jorden igjen. Men den solen jeg så, og himmelen og alle stjernene, var mindre enn hos oss. Jeg trakk følgelig den slutning at enten måtte denne nye himmelbygningen være resultatet av min egen svimmelhet – eller kanskje jeg var død og på vei til de saliges rike?[22]

Klim har havnet på den den underjordiske planeten Nazar. Han vil til sist komme seg tilbake til Sandviken og Bergen igjen, men først etter at han, blant annet, har vært parykkmaker, galeislave og blitt utropt til underjordisk keiser. Niels Klims reise kom sent på norsk, men på sett og vis til riktig tid: Science fiction var blitt samtidslitteratur, og Gyldendal ga ut en SF-serie med Klim-navnet Nazar i 1975­–1980, redigert av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd.

Det er ikke bare et virtuelt fremtidsperspektiv til stede i Holbergs roman, men også flere eksempler på lærd og høytidelig språkbruk. Klim skriver til Rådet i Martinia og undertegner brevet med «Det vidkjente Råds allerunderdanigste tjener». Kanskje er det et stikk til samtidsfilosofers og -teologers bruk av retorikk:

Martinianerne går ikke til gudshusene eller teologiske forelesninger for å styrkes i troen eller høre noe de kan ha nytte av i liv eller død. De går dit utelukkende for å høre hvor elegant og subtilt teologene uttrykker seg. Jo uforståeligere det blir talt, jo bedre er det. Martinianerne liker ikke å høre på noe de forstår. Her teller også formen mer enn innholdet: Talerne er mer oppsatt på å komme med en elegant vending og en velklingende setning enn å fremføre riktige slutninger og gjennomtenkte meninger.[23]

Anmelder Geir Uthaug i Morgenbladet (6. desember 1978) kaller Holberg-oversettelsen «ledig og stilren»: «Heggelund beholder den saklige fortellende formen som er så karakteristisk for 1700-tallets prosalitteratur. Han faller ikke for fristelsen til å modernisere for mye, men sproget er likevel langt fra arkaisk.»

I essayet «Tegn og uttrykk: Noen eksempler på hvorfor innbyggere blir trær og almue utskjelt hos Holberg» (1982) skriver Heggelund om viktigheten av å kunne latin, også for å kjenne sin egen litteraturhistorie:

Hele bakgrunnen for vår humanistiske litteratur er latindannelsen. Det er en synd og en skam at våre klassiske filologer, den gang det ennå gikk an å legge inn gode ord for klassiske fag, ikke argumenterte sterkere for at latindannelsen var en integrert del av vår egen litteratur. Kanskje burde man like gjerne ha lest Niels Klim i latintimen som Ciceros tanker om alderdommen? Det er ikke bare gresk og romersk diktning som blir borte når vi kutter forbindelsen med antikken, men også mange hundreårs «norsk» litteratur.[24]

Heggelunds oversettelse av Niels Klims reise kom i en 300 års jubileumsutgave i 1984 på Aschehoug og nyutgave i paperback i 1991. Den seneste utgaven (nå med fornavnet Nils) kom i 2004, på forlaget Oktober, som samtidig ga ut Heggelunds Samlede dikt i paperback.

Kjell Heggelund døde 8. februar 2017. For sitt litterære og språklige virke mottok han flere priser: Mads Wiel Nygaards legat (1967), Dagbladets lyrikkpris (1968), Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs store pris (1995) og Herman Wildenveys poesipris (1996). I beskrivelsen av Kjell Heggelund som person går lovord som klassisk lærd, naturlig autoritet og lydhør vismann igjen.

Arnstein Bjørkly