Rolf Stenersen var en kjent kulturpersonlighet: friidrettsstjerne, finansmann, kunstsamler og mesén, forlegger og forfatter. Oversetter var han bare én gang i livet, men det ene verket han da skapte – Spinn etter Rimbaud (1946) – er så originalt og merkverdig at gjendikteren Stenersen fortjener omtale også i oversetterhistorien. Det dreier seg om en fri gjengivelse av et utvalg dikt og tekster av fransk litteraturs vidunderbarn og enfant terrible, Arthur Rimbaud (1854–1891). Stenersens versjon fra 1946 var den første utgivelsen i bokform av Rimbauds diktning på norsk og ble lenge stående som den eneste.

Finansmann og forfatter
Rolf Stenersen var tredje sønn (av i alt fem) av forleggeren J.M. Stenersen og Kathrine Eckersberg. Han vokste opp i Oslo (Kristiania), tok eksamen artium ved Handelsgymnasiet i 1918 og studerte senere economy and political sciences i Oxford (diplomeksamen 1924). I 1920 ble han norgesmester på 200 meter og stafett og deltok dessuten som Norges yngstemann i OL i Antwerpen. Han opererte som aksjemegler med eget firma og var børskommentator i forretningsbladet Farmand mens han bygde seg opp en betydelig formue og en verdifull kunstsamling. Han pleide omgang med billedkunstnere som Edvard Munch og Ludvig Karsten og med radikale forfattere som Arnulf Øverland, Helge Krog, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. I 1931 debuterte han selv med bok på Gyldendal: Godnatt da du er en samling korte noveller (eller «tekster») som vakte atskillig oppmerksomhet, blant annet ble den brukt som skyteskive for den konservative kritikeren Fredrik Ramms berømte angrep på den kulturradikale litteraturen i artikkelen «En skitten strøm flyter utover landet».[1] I 1934 utga Stenersen også romanen Stakkars Napoleon (Gyldendal), der han brukte sin egen, talemålsnære ortografi.

I 1942 flyktet Stenersen til Sverige, der han blant mye annet skrev på en biografi om Edvard Munch, som kom til å bli en internasjonal suksess. Närbild av ett geni kom ut på svensk i 1944, på norsk i 1945 og ble etter hvert oversatt til en rekke språk. Under oppholdet i Stockholm ble han kjent med Gunnar Ekelöfs eminente gjendiktninger av Arthur Rimbaud, som trolig var Stenersens første møte med den unge døde franskmannens dikteriske univers. Rolf Stenersens Spinn etter Rimbaud kom ut på Gyldendal i 1946, gjennomillustrert med lett surrealistiske pennetegninger av Kai Fjell.

Rimbaud på svensk og norsk
Rolf Stenersens biograf Espen Søbye[2] har fortalt noe om hvordan arbeidet med Rimbauds tekster foregikk. I 1946 var Stenersen sjef for meglerfirmaet Fondsfinans AS, der han brukte det meste av arbeidstiden til å få norsk form på de opprinnelig franske diktene, mens han overlot til sine medarbeidere å drive handel med verdipapirer. Flere ganger om dagen kom sjefen brasende inn på meglerkontoret og holdt lange opplesninger for kontoristene, når han ikke kom for å diskutere seg frem til det helt riktige ordvalget. Stenersen hadde svært bestemte meninger om hva som var godt norsk språk: korte setninger og korte ord med trykk på første stavelse. Et ord som «veranda» var ubrukelig; det hadde både trykk på feil stavelse og én stavelse for mye.

Arbeidet med gjendiktningen skal han ha påbegynt i april. Allerede i juni leste Nils Lie, Gyldendals faste konsulent, en tidlig versjon av manuskriptet. Han luket ut en del svenske vendinger som hadde sneket seg inn i språket, sikkert et resultat av det lange oppholdet i Sverige under krigen, muligens også et tegn på smitte fra Gunnar Ekelöfs og Karl Asplunds svenske tolkninger.

Impresjonistisk spinn
I august ble Stenersen ferdig med diktet «Ma Bohême», som han kalte «Mitt frie liv» (etter Ekelöfs «Mitt fria liv»). Det var det beste han hadde gjort, mente han selv, og særlig var han fornøyd med sistelinjen: «Og høstduggen snørte en sølvstreng med perler av is om min panne». Denne sølvstrengen med perler av is er Stenersens originale bidrag; den finnes hverken hos Ekelöf eller Rimbaud,[3] men kan være et eksempel på det han kalte sitt eget «spinn». Rimbauds dikt er en sonette; Ekelöf gjenskaper den krevende diktformen på svensk, mens Stenersen gjør det om til fire strofer à fire daktyliske vers med fast rimmønster (ABBA), altså formelt sett et metrisk velskapt dikt, men en noe enklere form enn originalen.

I sonettens siste strofer sitter jeg-personen i veikanten og hører suset av himmelens stjerner:

Et je les écoutais, assis au bord des routes
Ces bons soirs de septembre où je sentais des gouttes
De rosée à mon front, comme un vin de vigueur;

Où, rimant au milieu des ombres fantastiques,
Comme des lyres, je tirais les élastiques
De mes souliers blessés, un pied près de mon coeur!

 Gunnar Ekelöfs gjendiktning er kongenial, også formelt:

Vid vägarna satt jag og hörde dem sjunga
I kvällernas tystnad, med höstluftens tunga
Daggdroppar, starka som vin, på min panna.

Jag satt där och rimmade stilla bland granna
Skuggor, som liknade lyror, och slet
I mitt trasiga skoband med foten på knät.

Rolf Stenersen stokker om på rekkefølgen og plusser på ett vers i hver strofe, men beholder originalens tolv stavelses versemål:

Jeg frøs på en stubbe, men løftet to arme
mot himlen så blå at jeg hørte den synge.
Jeg syntes at stjernene sto der i klynge
og vitnet at Gud, det er solskinn og varme.

Jeg satt der i natten og diktet blant granne
blå stjerner som vinket på himlen, og hørte
min magesekk skrike. Og høstduggen snørte
en sølvstreng med perler av is om min panne.

I oktober tilbragte gjendikteren flere døgn sammen med konsulenten Nils Lie på Dusgård i Ringsaker for en grundig gjennomgang og språkvask av manuskriptet. Heller ikke Lie var franskfilolog; prosjektet hadde ikke lingvistisk nøyaktighet som mål. Boken kom ut i desember like før jul og fikk en del forhåndsomtale i form av korte intervjuer med oversetteren. Både i Aftenposten og Dagbladet[4] innrømmer Stenersen at han ikke er flink i fransk, noe han også nevner i bokens forord. I dette forordet redegjør han for sin særegne metode:

Arthur Rimbauds diktning har fengslet meg. Jeg ser bilder når jeg leser ham. Bilder som vil ha ord. Jeg kan lite fransk. Og når han ikke bruker bilder, kan jeg ikke følge ham. Rimbauds ordvalg og stil har jeg heller ikke kunnet følge. Han likte å skyte inn bisetninger og rare ord, og hans rytme er underfundig som stjernehimlen. Jeg liker bare korte setninger og ord som er lette å si, og bruker helst den rytmen som kommer når noe presser på.

Kan vi kalle det en «impresjonistisk» gjendiktningsmetode? Oversetteren gjør det til sin oppgave å beskrive det inntrykket diktene gjør på ham. Rimbauds språklige bilder avføder synsinntrykk eller syner som han setter seg fore å gjengi med egne ord. Stenersen er en visuell begavelse, han leser bilder slik musikere hører lyden av partiturer. Rimbauds diktning er ikke språk for ham, for det språket behersker han ikke. Rimbauds dikt er bilder som Stenersen ser for seg og gir et språklig uttrykk. Kanskje det også kan kalles å transponere.

«Rimbaud brøt mange av de reglene som gjelder for klar uttrykksform», forklarer Stenersen i Aftenposten. «Han tydde til bilder, farger og toner, av og til virker det til og med som tungetale.» Denne uttalelsen er avslørende for Stenersens begrensninger som fortolker av Rimbauds visjonære, nyskapende diktning. «[Rimbaud] er en av de vanskeligst tilgjengelige av alle diktere», påpeker en kulturjournalist i Aftenposten.[5] Stenersen ser ut til å være klar over forholdet, men han lar seg ikke skremme; han later til å ha usvikelig tro på egen dømmekraft, i hvert fall når det gjelder å forstå bilder.

Filologene rev seg i håret
«Gjendiktningen av Rimbaud fikk liten oppmerksomhet», skriver Søbye i biografien: «Franskfilologene rev seg i håret, maken til oversettelse hadde de aldri sett.» Lorentz Eckhoff var blant filologene som reagerte med vantro. «Spinn etter Rimbaud – eller hærverk?» var overskriften på hans anmeldelse i Dagbladet.[6] Han mener Stenersen har misforstått Rimbaud «i en forferdende grad» og ramser opp en lang rekke oversetterfeil på detaljnivå, før han konkluderer: «Her er begått et hærverk som det må protesteres imot. Jeg antar at jeg har alle diktere med meg på denne protesten.»

Stenersen svarte kort og kontant på kritikken to dager etter:

Det som først og fremst har fengslet meg hos Rimbaud er hans rikdom på vakre ordbilder. Jeg har aldri sett en dikter male slik. (…) Jeg har prøvd å sette de bilder jeg så, over i et enkelt og rent norsk. Jeg har ikke oversatt Rimbaud. Når han ikke bruker bilder har jeg både kuttet setninger og spunnet fritt. Derfor har jeg kalt boka «Spinn etter Rimbaud», og som det står i bokens forord, noe annet er den ikke.[7]

Arven etter Øksnevad
Det er likevel et par av Stenersens tekster som finner nåde for Eckhoffs øyne, blant annet «Morgenrøden», som imidlertid har påfallende mange likhetspunkter med Reidar Øksnevads oversettelse av samme tekst i en samling Franske prosadigte fra 1925[8] («J’ai embrassé l’aube d’été» – «Jeg har kysset morgenrøden»). Flere tilfeller av identiske formuleringer kan ikke skyldes tilfeldigheter. Øksnevads versjon er gjengitt i sin helhet i Haakon Bugge-Mahrts bok om Rimbaud fra 1945,[9] som Rolf Stenersen ganske sikkert har lest. Begge versjoner av diktet «Aube» munner ut i den litt uheldige formuleringen «Da jeg våknet, var det middag» (for «Au réveil il était midi»), idet «middag» på norsk lett kan oppfattes som et varmt måltid og ikke en bestemt tid på døgnet.

Professor Eckhoff påpeker blant mye annet pirk at «la digitale», som betyr digitalis eller revebjelle, feilaktig og absurd er oversatt med «fingerbøllet» i et prosadikt som heter «Blomster». I dette tilfellet kan Stenersen frikjennes for feiloversettelse, men anklages for fusk (eller avskrift). Feilen stammer fra Øksnevads oversettelse slik den er gjengitt i Bugge-Mahrts Rimbaud-bok: «… ser jeg fingerbøllet åpne seg på et teppe av sølvfiligran», der Stenersen varierer med: «… ser jeg fingerbøllet åpne seg på et teppe av sølvtråd». Til sammenligning skriver Ekelöf: «… ser jag fingerborgsblomman  slå ut på en matta av silverfiligran». Blomsten revebjelle heter «fingerbøl» på dansk, noe som kanskje kan forklare Øksnevads ordvalg i 1925, men ikke forsvare Stenersens gjenbruk av glosen i 1946.

Årets vakreste bok
Gyldendal trykte et førsteopplag av Kai Fjell og Rolf Stenersens bok på 2500 eksemplarer (enda Stenersen helst ville ha 3000) og reklamerte for den som «årets vakreste bok». Stenersen fremhevet gjerne illustratøren Kai Fjell som medforfatter av verket. Fjells strektegninger hadde bidratt til å forklare Rimbaud for ham, uttalte han i det nevnte intervjuet i Aftenposten.

Nesten sytti år senere leverte kunsthistorikeren Per Hovdenakk i sin faste memoarspalte i Klassekampen et siste forsinket sleivspark til Rolf Stenersen (og Kai Fjell). Hovdenakk erindrer at han leste Stenersens gjendiktninger i unge år:

Det ble fort klart at Stenersens «Spinn» var (er) ganske elendig. Tekstene – små brokker – er hentet mange steds fra, og noen er mer Stenersen enn Rimbaud. Stenersen behersket ikke fransk og brukte oversettelser til engelsk som forelegg. Det syntes han selv var ok. Og Kai Fjells pennetegninger har lite med Rimbaud å gjøre. Mer slik Fjell tenkte seg norsk folkekunst.[10]

Det er riktig at de utvalgte tekstene er hentet herfra og derfra i forfatterskapet og ikke presenteres i noen streng kronologisk rekkefølge, men å redusere det hele til noen «små brokker» basert på engelske oversettelser, er uetterrettelig.

Boken gjorde tjeneste som «Rimbaud på norsk» for lesere i flere generasjoner. Da Stein Mehren debuterte som lyriker i 1960, syntes Rolf Stenersen han hadde en aldri så liten del i æren for at det skjedde. Som venn av enkefru Solveig Mehren og mentor for sønnene hennes hadde han lest Rimbaud for Stein mens han ennå gikk i kortbukser, i elleveårsalderen. Rolf Stenersen utga flere bøker etter denne, både skjønnlitteratur og sakprosa, men lyrisk diktning og gjendiktning lot han yngre krefter stelle med.

Tom Lotherington