Jo Tenfjord, 1918–2007

Foto: Østerås 1964, Rigmor Dahl Delphin Oslo Museum

Jo Tenfjord var bibliotekar, forfatter og oversetter. Hun er særlig kjent for å ha oversatt mange av Astrid Lindgrens barnebøker til norsk.

Jo Tenfjord (f. Johanne Marie Giæver) vokste opp i Gamlebyen i Oslo og forteller selv om dette i minneteksten Barndom i Oslo ladegård (2003). Oppveksten var preget av fri lek både ute og inne og av sosialt samvær på tvers av generasjoner. Som elev ved Gamlebyen skole fikk hun én dag i uken anledning til å låne bøker fra skolens bokskap. Det var få norske barnebøker å velge mellom, så elevene fikk også tilbud om å låne danske og svenske bøker på originalspråket. Tenfjord forteller at tilgangen på disse bøkene førte til at «svært mange barn, blant dem jeg, kunne uten særlige vansker lese svenske og særlig danske barnebøker fra ti-årsalderen av». Svensk skulle også bli det språket Tenfjord oversatte flest bøker fra.

I 1938 tok Tenfjord latinartium ved Oslo katedralskole. Der hadde hun tysk som fremmedspråk. I 1940 ble Tenfjord utdannet ved den nystartede Statens bibliotekskole. Skolen hadde lokaler i bygningen til Deichmanske bibliotek på Hammersborg. Ifølge Tenfjord var det alt den gang barneavdelingene som stod hennes hjerte nær. Fra 1950 og i mer enn 35 år var hun selv aktiv som lærer i utdanningen av barnebibliotekarer i Norge.

Sammenvevet virke
Tenfjord hadde tidlig mange jern i ilden. Hun debuterte som forfatter, under pseudonymet Guri Gla, med ungpikeboken Valsesommer i 1941. Våren 1946 reiste hun til København for å ta et spesialkurs for barnebibliotekarer. Den første oversettelsen kom året etter, av Mary Treadgolds barnebok We couldn’t leave Dinah (1941), som på norsk fikk tittelen Siste båt er gått (1947). Om dette arbeidet har Tenfjord selv uttalt at «det viste seg jo snart at jeg verken kunne engelsk eller oversette». Men forlaget Tiden oppmuntret henne til å påta seg et annet oversetteroppdrag, og ifølge Tenfjord gikk neste forsøk bedre fordi hun da oversatte fra tysk, nærmere bestemt «den under krigen forbudte Lisa Tetzners bøker om de misbrukte feierguttene i Milano». Fortellingen om feierguttene består av fire deler og ble utgitt første gang på tysk i to bind med tittelen Die Schwarzen Brüder (1940/1941). På norsk ble den utgitt i fire bind, to i 1947 og to i 1948. I 1948 ble også Tenfjords oversettelse av Lindgrens Alla vi barn i Bullerbyn (1946) utgitt på norsk på Tiden forlag med tittelen Alle vi barna i Bakkebygrenda. På noen få år flytter altså Tenfjord seg mellom oversettelser fra engelsk, tysk og svensk, noe hun skulle fortsette med de neste femti årene.

Vekselvirkningen mellom eget forfatterskap, kontakt med bibliotek- og barnelitteraturmiljøer utenfor Norges grenser og oversettelser av samtidslitteratur for barn særpreget Jo Tenfjords virke fra start til slutt. Tenfjords oversettervirksomhet er tett sammenvevet med hennes øvrige virksomhet som forfatter, men også i høyeste grad med hennes engasjement og sentrale posisjon i organisasjonen The International Board on Books for Young People (IBBY).

Bøker bygger broer
IBBY ble startet på initiativ fra Jella Lepman i Basel i Sveits i 1953, i tråd med hennes grunntanke om at bøker bygger broer og at barnelitteratur kunne være et av de fremste virkemidlene til internasjonal forståelse.[1] Lepman og IBBYs arbeid har uten tvil vært avgjørende for den betydelige rollen bibliotekene hadde i barns liv etter andre verdenskrig. Tenfjord var Norges representant da IBBY ble startet, og en egen norsk avdeling av IBBY ble stiftet i 1956. Først fikk den navnet Norsk Kuratorium for Barne- og Ungdomsbøker, så Norsk Barnebokforum og i dag IBBY Norge – Barnebokforum. Ikke overraskende ledet Tenfjord den norske IBBY-seksjonen fra starten og til 1965. I tillegg var hun medlem av juryen for H.C. Andersen-prisen (IBBYs internasjonale barnelitteraturpris) i to perioder, først fra 1958 til 1968 og senere fra 1984 til 1986.

Ikke bare delte Tenfjord ut priser til andre, hun fikk selv flere priser og utmerkelser. Hun fikk Norsk Bibliotekforenings pris i 1980, IBBYs hedersdiplom som oversetter i 1984, Askeladdprisen (Norsk Barnebokforums hederspris) i 1985, Bratislava Biennalens Honorary Mention i 1987, den norske Bastianprisen i 1994 for «en fremragende oversettergjerning», og ikke minst IBBYS Jella Lepman-medalje i 1991. Det var første gang medaljen ble delt ut og Jo Tenfjord var én av fire personer som fikk den. I 2003 ble hun æresmedlem i Norsk Oversetterforening. I tillegg fikk Tenfjord også flere ganger Kirke- og undervisningsdepartementets pris for sine egne bøker.

Ut fra dette korte risset over Tenfjords internasjonale engasjement er det lett å forstå hvorfor hun i Norsk barnelitteraturhistorie blir omtalt som «talskvinne for den norske barneboka i utlandet».[2] Men informasjonen om barnelitteratur gikk ikke bare én vei. Møtene med barnebibliotekarer, barnebokforfattere og -forleggere på konferanser og messer (spesielt i Bologna og Frankfurt) var uten tvil viktige med tanke på hvilke utenlandske barnebokforfattere og bøker Tenfjord ble kjent med og siden sørget for å introdusere til norske lesere. Det er ikke bare bøkene som bygger broer. Også oversetteren er avgjørende for at brokonstruksjonen skal bære. Derfor var Jo Tenfjord, med sine godt og vel 250 barnebokoversettelser, selv en viktig brobygger. Det store antallet oversettelser gjør henne også til «en av etterkrigstidas mest benyttede oversettere for barn og unge», og fremfor alt er hun «kjent som Astrid Lindgrens norske stemme».[3]

En særlig viktig arena for interkulturell litteraturutveksling var flerbindsverk der barnelitterære tekster i ulike sjangrer og fra ulike land ble oversatt og samlet. Tenfjord var involvert i flere slike barnebokverk. Hun var medredaktør for Mitt skattkammer, som kom i ti bind i 1956 og var importert fra Sverige, og hun var den norske redaktøren i det nordiske samarbeidsprosjektet Barndomslandet, som kom i åtte bind mellom 1963 og 1965.

I tillegg til engasjementet i IBBY ble også Jo Tenfjords rolle som hovedkonsulent eller redaktør for Bokklubbens barn en viktig posisjon med tanke på hvilken utenlandsk barnelitteratur som ble gjort tilgjengelig for norske lesere. Bokklubbens barn ble opprettet i 1971 som et underbruk av Den norske Bokklubben, etablert i 1961. I 1964–1991 var Tenfjords bror Knut T. Giæver bokklubbens administrerende direktør, og det er allment kjent at dette slektsforholdet spilte en rolle da Tenfjord fikk oppgaven som hovedkonsulent for Bokklubbens barn. Det var den første norske bokklubb for barn, og Tenfjord var involvert i den fra starten av og frem til 1988. Blant de oversettelsene Tenfjord selv stod for og som ble utgitt av Bokklubbens barn, finner vi sentrale bildebok-klassikere som Ezra Jack Keats’ The Snowy Day fra 1962 som ble utgitt på norsk i 1973 med tittelen Da snøen kom, og Patricia Hutchins’ Rosie’s walk fra 1968 som ble utgitt på norsk i 1973 med tittelen Hønemor gikk ut en dag.

Mengde og bredde
Med over 250 oversettelser i løpet av en periode på nærmere seksti år oversatte Tenfjord i snitt fire bøker i året. Toppåret var 1981, da ble det gitt ut 16 bøker oversatt av Jo Tenfjord. De 16 oversettelsene fordeler seg på ulike sjangre og på tekster av ulikt omfang, som Fiona Frenchs persiske eventyr, Leila Berg og Camilla Jessels fotoillustrerte småbarnsbøker om ulike hverdagstemaer og situasjoner, og Lindgrens barneroman Ronja Røverdatter. Boken om Ronja Røverdatter var utkommet på svensk samme år.

Flere har trukket frem Tenfjord som en oversetter med særlig interesse for eventyr og rim og regler.[4] Det er likevel ikke denne typen tekster som dominerer blant hennes oversettelser. Det gjør derimot ulike tekster av Astrid Lindgren. Over en femtedel av Tenfjords oversettelser er av Lindgrens tekster. Men også andre forfatterskap og serier har Tenfjord sørget for at norske barn fikk tilgang til. Det dreier seg blant annet om forfatteren Eric Hill og bøkene om hundevalpen Spot (på norsk Tassen) som Tenfjord oversatte 15 av i perioden 1982 til 1998. Tenfjord oversatte også syv bøker av Michael Bond om den antropomorfe bjørnen Paddington (utgitt på norsk mellom 1974 og 1977), og elleve bøker av Inger Sandberg, deriblant bøkene om spøkelsene Laban og Laboline. Blant forfatterskap og serier som Tenfjord hadde et lengre, og i mange tilfeller trolig også nært, forhold til, finner vi også oversettelsene av Lucy Montgomerys bøker, totalt syv, og oversettelsene av Laura Ingalls Wilders serie om Det vesle huset på prærien. Wilders bøker ble utgitt på engelsk mellom 1932 og 1943 og på norsk mellom 1953 og 1982. Tenfjord skriver at ved siden av Astrid Lindgren var Wilder den forfatteren hun hadde «mest glede av å oversette».[5]

Ingen eksisterende oversikter over Tenfjords oversettelser ser ut til å være komplette. Spesielt komplisert er det å få oversikt over Lindgren-oversettelsene, blant annet fordi Pippi-universet blir utgitt med nye titler og i ulike samlinger. I tillegg hadde Lindgren flere forlag i Norge. Bakkebygrenda-bøkene ble utgitt hos Tiden, noen av bildebøkene hos Aschehoug, mens resten, som Pippi, ble utgitt hos Damm. I en samtale med Kirsti Tveitereid (2004) om det å oversette Astrid Lindgren uttaler Tenfjord at til å begynne med var det forlaget som valgte oversetter til Lindgrens bøker, men «på et visst tidspunkt så sa hun [Lindgren] at hun bare ville ha meg. Da valgte hun meg».[6]

Når det gjelder oversettelsene av de tre kapittelromanene om Pippi (Pippi Långstrump (1945), Pippi Långstrump går om bord (1946) og Pippi Långstrump i Söderhavet (1948), er det vanskelig å avgjøre hvorvidt Tenfjord oversatte dem eller om hun reviderte tidligere oversettelser til norsk. De første oversettelsene av Pippi til norsk var signert Håkon Bjerre, pseudonym for Hans Braarvig. Etter hvert som Pippi-bøkene kom i nye opplag, ble oversetterens navn korrigert til Hans Braavig. I 1988 gir Damm ut Den store boken om Pippi Langstrømpe, og her står Jo Tenfjord som oversetter. Ifølge kolofonsiden inneholder boken «de beste og de fleste av Pippis eventyr som tidligere er publisert i de tre bøkene Pippi Langstrømpe, Pippi Langstrømpe går om bord og Pippi Langstrømpe går til sjøs». Selv om Tenfjord har bidratt til å gjøre Pippi kjent for norske lesere, ikke minst gjennom oversettelsene av bildebøkene, kan hun ikke regnes som Pippi-bøkenes hovedoversetter til norsk. Derimot har hun vært viktig som oversetter av andre sentrale Lindgren-univers, som de vi finner i fortellingene om Emil og om Karlson på taket (begge i 1963), og ikke minst i boken om brødrene Løvehjerte. For sin oversettelse av Brødrene Løvehjerte fikk Jo Tenfjord Kirke- og undervisningsdepartementets oversetterpris i 1974.

Å oversette barnelitteratur
I boken Hvem forteller (1979) skriver Tenfjords kollega ved bibliotekarutdanningen Kari Skjønsberg om oversettelse av barnebøker som en form for adaptasjon. Hun er blant annet opptatt av når det er hensiktsmessig og når det virker unødvendig å endre egennavn i oversettelser av barnelitteratur. Tenfjord gjorde i liten grad det, men både endringen fra Madicken til Marikken og Bullerby til Bakkebygrenda regnes som fornorskninger eller tilpasninger som skal gjøre det lettere for barneleseren å etablere kontakt eller føle seg hjemme i det litterære universet. Om navnet Marikken uttalte Tenfjord at hun muligens angret litt på det.[7] Også i oversettelsen av Brødrene Løvehjerte endret Tenfjord jeg-fortellerens navn fra originalens Skorpan til det norske Kavring. Det er ifølge Skjønsberg et eksempel på en vellykket navneendring, både fordi det hindrer at leserens assosiasjoner går i retning av for eksempel sårskorpe og fordi lydklangen i det norske skorpe ikke fungerer.[8]

I tillegg til utfordringer knyttet til personnavn og stedsnavn mente Tenfjord at det å oversette matretter og blomsternavn kunne være krevende.[9] Det må derfor ha vært nærmest en dobbel utfordring for henne å oversette Lena Andersons Majas alfabet, som kom på svensk i 1984 og på norsk, med samme tittel, i 1986. Boken ble først utgitt i Barnas bokklubb og siden på Aschehoug. Fordi det er en ABC-bok oppstår problemet med at ikke alle tekstene i den svenske originalen kan få en tekst som samsvarer i den norske. I Majas alfabet er dette løst ved at den norske utgaven er en spesialtilpasset versjon. Av de 26 oppslagene i hver av de to bøkene, er bare to bokstavoppslag unike i hver av dem. Det gjelder B (blåklint) og M (midtsommarblomster) i den svenske og D (dunkjevle) og Ø (øyentrøst) i den norske. Hele 17 av oppslagene i de to utgavene er knyttet til samme bokstav og plante. Ytterligere fem oppslag er felles, men selv om de dreier seg om de samme plantene er de ikke knyttet til samme bokstav. Eksempler på dette er bokstaven O (ormbunke) i den svenske versjonen som har blitt til bokstaven B (bregne) i den norsk, og bokstaven Ä (äpple) i den svenske som i den norske versjonen har blitt til bokstaven E (eple):

Svensk Ä
Ett äpple hänger i trädets grönska
vad kan man mere önska
jo kanskje att det till marken vill falla
då skulle jag göra en paj falleralla

Norsk E
Et Eple fra et Epletre
hva smaker vel så godt som det?
Jo, enda bedre kan det smake
med Eplepai og Eplekake!

Dette eksempelet viser at det er mange valg en oversetter eller gjendikter må gjøre når det skal tas hensyn til både rim, rytme, meningsinnhold og tilhørende illustrasjon. Utenom at begge tekstene dreier seg om et eple, så er det ellers lite samsvar innholdsmessig i de to tekstene. I stedet for å etterstrebe en ord-for-ord-oversettelse, legger Tenfjord vekt på hva man kan glede seg over ved et eple – at eplet kan spises og at det smaker spesielt godt i bakst. På den måten sørger hun for at det blir godt samsvar mellom teksten og den tilhørende illustrasjonen.

Rytme, stemning og intensitet
Tenfjord oversatte fra svensk, engelsk og tysk, hun oversatte barneromaner, bildebøker, fagbøker, eventyr, rim og regler, og hun oversatte serier. Et annet tydelig trekk ved hennes oversettergjerning er at svært mange av bøkene hun oversatte portretterer viljesterke, modige og taleføre eller replikkraske jenter: Anne fra Bjørkely, Laura fra Huset på prærien, Pippi, Marikken, Lotta og ikke minst Ronja Røverdatter. På mange måter samles Tenfjords kvaliteter som oversetter i oversettelsen av Lindgrens Ronja Rövardotter.

Svensk original (1981, s. 71):

«Nej, nej», skrek hon. «Hjälp! Kom och hjälp mej!»
Men vem fanns i denna tomma skog som kunde höre
henne? Ingen enda, det visste hon. Men hon skrek ändå, tills
hon inte orkade längre. Och då hörde hon rumpnissarna
klaga där nere:

«Redan slut me vaggvisera! Voffor då så?»
Men sedan hörde Ronja inte mera. För nu såg hon
vildvittran. Som en stor svart vacker rovfågel kom hon svävande över skogen högt uppe under de mörka skyarna, så sänkte hon sej, och kom närmare. Rakt mot Ronja flög hon, och Ronja blundade. Nu fanns ingen räddning mer, det förstod hon.

Skrikande och skrattande landade vittran bredvid henne.
«Lilla vackra människan», skrek hon gällt och drog
Ronja i håret. «ligger här och bara vilar sej, jojo, jojo!»
Om igen skrattade hon, och det var det otäckaste skratt.
«Arbeta ska du få göra! Hos oss i bergen! Tills blodet rinner! Annars river vi dej, annars klöser vi dej!»


Norsk oversettelse (1981, s. 75–76)

«Nei, nei,» skrek hun. «Hjelp! Kom og hjelp meg!»
Men hvem var det i denne tomme skogen som kunnehøre henne? Ikke en eneste, det skjønte hun. Men hun skrek likevel, til hun ikke orket mer. Da hørte hun huldretussene klage der nede:

«Slutt på voggevisene alt! Åffer det da?»
Men så hørte ikke Ronja mer. For nå så hun villvetten.
Som en stor, svart, vakker rovfugl kom hun svevende over
skogen, høyt oppe under de mørke skyene, så fløy hun
lavere, og hun kom nærmere. Bent mot Ronja fløy hun,
og Ronja lukket øynene. Nå var det ingen redning mer,
det skjønte hun.

Med skrik og latter landet vetten ved siden av henne.
«Vesle, vakre menneske,» skrek hun og trakk Ronja i håret.
«Ligger du der og bare hviler deg, jojo jojo!»
På nytt lo hun, og det var en nifs latter.
Arbeide skal du få gjøre! Hos oss i berget! Til blodet
rinner! Ellers river vi deg i filler, ellers klorer vi deg».

Om vi ikke henger oss opp i at «tills blodet rinner» nok burde vært oversatt med «til blodet renner» eller «til blodet fosser», så viser utdraget at Tenfjord etterstreber å være tro mot teksten – hvis det å være tro mot teksten ikke bare innebærer å oversette ord for ord, men også å ta hensyn til nyanser som skaper stemning. Helt konkret vil det her si å gi navn til overnaturlige skapninger («vittran» blir til «villvetten»), bevare bokstavrim og skape setningsrytme («Som en stor svart vacker rovfågel kom hon svävande över skogen» blir til «Som en stor, svart, vakker rovfugl kom hun svevende over skogen»), og få fram karakterens personlighet. Ronja, som i mange situasjoner har selvtillit og styrke, erfarer noen ganger at naturen er mektig og farlig og vanskelig å mestre. Men uavhengig av om hun føler seg sterk og trygg, som når hun møter skogen for første gang, eller om hun er redd og utrygg, som i utdraget ovenfor, så lar Lindgren, og Tenfjord som hennes norske oversetter, leseren få erfare naturen med samme språksensitive sanseregister. Et tydelig barometer på at Tenfjords oversettelse av fortellingen om Ronja har hatt stor gjennomslagskraft blant norske lesere finnes i Statistisk sentralbyrås navnestatistikk og navnehistorikk for navnet Ronja. Mens navnet knapt var i bruk før 1981, fikk det da en bratt vekstkurve som siden har holdt seg på et jevnt nivå.

I hele sitt lange liv med litteratur var Jo Tenfjord først og fremst opptatt av bøker for barn, og av å gjøre aktuelle og populære verk fra andre land tilgjengelig for norske lesere. For henne betydde det å gjøre tilgjengelig, ikke nødvendigvis å oversette ord for ord. Like avgjørende var det at den språklige fremstillingen var gjenkjennelig eller mulig å få kontakt med gjennom vellykkede estetiske tilpasninger. I noens øyne vil det å ta seg slike friheter oppfattes som vold mot originalen, i andres øyne er det viktig å tilpasse teksten til leserens erfaringsverden og språklige register. Og kanskje er det, når det gjelder det å oversette barnelitteratur for barnelesere, spesielt viktig å ha nettopp dette siste i mente. Det hadde Jo Tenfjord.

Nina Goga
Særlig takk til Anne Kristin Lande ved Nasjonalbiblioteket for nyttige innspill i arbeidet med artikkelen.

Referanser

Birkeland, Tone, Gunvor Risa & Karin Beate Vold (2018). Norsk barnelitteraturhistorie. 3. utgave. Oslo: Samlaget.

Skjønsberg, Kari (1979). «Oversettelse eller adaptasjon?» I Hvem forteller? Om adaptasjoner i barnelitteratur. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Tenfjord, Jo (2003a). Barndom i Oslo ladegård. Oslo: Gamlebyen Historielag.

Tenfjord, Jo (2003b). «Mitt liv med barnebøker». Forfatteren-oversetteren, 3(4), s. 24–28.

Tveitereid, K. (2004). «En samtale med Jo Tenfjord – om å oversette Astrid Lindgren». Barnebokforum, 2, s. 6–9.

Vold, Karin Beate og Tordis Ørjasæter (red.) (1988). Barnebokas veier: festskrift til Jo Giæver Tenfjord på 70-årsdagen 13. august 1988. Bergen: J. W. Eide.

Vold, Karin Beate (13. februar 2009). «Jo Giæver Tenfjord». Norsk biografisk leksikon. Tilgjengelig på: https://nbl.snl.no/Jo_Gi%C3%A6ver_Tenfjord

Ørjasæter, Tordis (1988). «Barnebøker bygger broer». I Karin Beate Vold & Tordis Ørjasæter (red.), Barnebokas veier: festskrift til Jo Giæver Tenfjord på 70-årsdagen 13. august 1988. Bergen: J. W. Eide.

Noter
[1] Ørjasæter (1988), s. 128.

[2] Birkeland, Rise & Vold (2018), s. 162.

[3] Ibid.

[4] Vold og Ørjasæter (1988), s. 8.

[5] Tenfjord (2003b), s. 27.

[6] Tveitereid (2004), s. 6.

[7] Ibid., s. 8.

[8] Skjønsberg (1979), s. 42.

[9] Tveitereid (2004), s. 8–9.

Bibliografi