Nicolai (Nic.) Henriksen, 1907–1969

Foto: Sarpen 20. september 1934

Nic. Henriksen var i 1930-årene en lovende skjønnlitterær forfatter og medlem av Forfatterforeningen, men hans medlemskap i NS under krigen førte til at han ble ekskludert av foreningen og etter hvert, etter endt soning, gikk over til å bli oversetter, i første omgang fra russisk, som var hans morsmål. Henriksens bidrag til litteraturen skulle bli større som oversetter enn som forfatter. Han fikk flere store oppgaver med klassisk russisk litteratur, som Lev Tolstojs Anna Karenina og Leonid Andrejevs De syv hengte.

Oppvekst og livsløp
Nicolai Henriksen var født i Russland 2. februar 1907 av russisk mor og norsk far. Faren arbeidet som trelasthandler og skipsmegler i Arkhangelsk-området. Som innledning til en av sine fortellinger i Frelsesarmeens barneblad Den unge soldat skriver Henriksen: «Jeg er født i Solombala, en forstad til Arkangelsk og der bodde jeg mine første ti år, men i 1916 kjøpte min far et hus i selve Arkangelsk og vi flyttet dit. […] Mor var ung – hun var bare 17 år da jeg, eldste sønnen hennes ble født – og hun døde ung, bare 29 år gammel.»[1] Familien ble boende i Nord-Russland i flere år etter revolusjonen, men i 1925 var problemene med myndighetene blitt for store, og familien ble utvist fra Russland. Bolsjevikene beslagla huset deres og alt de eide. De flyttet hjem til Norge og ble boende i Bergen. Henriksen fikk jobb i en turistkiosk i Loen, hvor han hadde ansvaret for utleie av Loelven til laksefiskere.[2]

Nic. Henriksen giftet seg i Kristiansund rundt 1930 med Julie Gulbrandsen (1907–1990) og paret fikk to barn: Fanny og Vesle-Nic (1938). Familien slo seg senere ned i Bærum og bodde i Klokkerudåsen på Høvik i 1960-årene. Henriksen døde 23. mars 1969 og ligger begravet på Haslum kirkegård i Bærum.

Forfatteren
I Aftenposten 10. oktober 1934 kunne man lese følgende: «Den unge mann som står i vårt kontor heter Nic. Henriksen og er like norsk som De og jeg. Allikevel taler han med en så utpreget russisk aksent at han overalt blir tatt for en av de mange russere som styret derborte har gjort hjemløse.» Den unge Henriksen var på besøk i Aftenposten i forbindelse med sin debut på bokmarkedet. I årene 1934–35 utkom det hele fire bøker på Aschehoug forlag med hans navn på forsiden. Den gang skrev han fornavnet sitt med k: Nik. Det var to romaner for voksne, begge med tema fra Russland: Ville barn (1934), om de syv millioner hjemløse barna i tiden etter revolusjonen og borgerkrigen (de såkalte besprizornye), og Tsjekisten (1935), ifølge undertittelen «en fortelling om en svak mann» (medlem av den såkalte tsjeka, Statens sikkerhetstjeneste), eller «en skildring av det nye Russlands inkvisisjon», som en anmelder kaller det.[3]

Begge bøkene fikk god omtale i pressen. Om Tsjekisten het det: «Som ingen annen norsk forfatter kjenner Nic. Henriksen russiske forhold, han er opvokst i Russland og oplevde revolusjonen og borgerkrigen. […] fordi han er i besiddelse av et sjeldent fortellertalent, blir hans skildringer fra det moderne Russland så sterke og levende.»[4]

En annen anmelder mener at «Henriksen er en meget god forteller og psykolog, hvilket bidrar til å gjøre Tsjekisten til en fengslende og verdifull bok».[5]

Andre kritikere mente at Henriksen ga et altfor negativt bilde av forholdene i Sovjetunionen, og i lokalavisen Akers Vel førte Henriksen en krass diskusjon med kommunisten Otto Luihn om den historiske bakgrunn for romanen Ville barn. I det bitre svaret fra forfatteren lød overskriften: «Et litet beskjedent svar til høiærverdige ‘kamerat’ Otto Luihn».[6]

De to barnebøkene som utkom i de samme årene, handlet om gutter fra Sovjetunionens fjerne, eksotiske strøk: I Sibirias urskog – fortelling om en sibirisk gutt (1934) og Tundraens sønn en fortelling om en samojedisk gutt (1935). Den siste utkom også på svensk i to opplag: Mogu, tundrans son i 1942 og 1957.

Kamp mot bolsjevismen
På bakgrunn av hva Nic. Henriksen hadde opplevd i Russland i årene etter revolusjonen, er det ikke vanskelig å forstå hans motvilje mot alt som hadde med det kommunistiske Sovjet å gjøre. Det var øyensynlig dette hatet mot bolsjevikene som førte ham inn i nasjonalsosialistiske kretser på 1930-tallet. I oktober 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Alle hans fire egne bøker, som var utgitt på Aschehoug, ble utstilt på «Hirdkunst», en kulturutstilling på Nasjonalgalleriet i september 1942, arrangert av det nasjonalsosialistiske styret. Henriksen fikk også Statens kunstnerstipend i 1942–43, i en tid da mange kunstnere ville ha takket nei.

Nic. Henriksens politiske ståsted kommer klart til syne i en artikkel han skrev i 1942, som ble trykt opp i en rekke lokalaviser, som på den tid var under nazistisk ledelse. Artikkelen hadde to ulike overskrifter, «Pesten» og «Noen sannhetsord om bolsjevismen».[7] Her er første og siste avsnitt:

Bolsjevisme – selve ordet lyder som en giftig slanges truende hvislen. Den fryktelige pesten, hvis kime fødtes i en abnorm jødes hjerne, og som blir benyttet av hans stammefrender i deres evige higen etter verdensherredømmet.

[…]

Endelig har forsynet sendt en mann som fant lægemidlet mot denne pesten. Mannen er Adolf Hitler og lægemidlet er nasjonalsosialismen. Gud hjelpe ham i hans hellige kamp mot bolsjevismen! La ham og hans menn, de som følger trofast den vei han har utpekt, knuse selve arnestedet til sykdommen og utrydde dens smittebærere!

Med en slik innstilling var det kanskje ikke så rart at Nic. Henriksen lot seg verve til Den norske legion i 1943 og kjempet på tysk side på Balkan og i Russland. Han deltok blant annet i regiment «Norge» under beleiringen av Leningrad i desember 1943. Han ble såret 18. mars 1945 ved Stettin i nåværende Polen og lå på lasarett da han ble tatt til fange av amerikanske styrker. Han kom hjem til Norge først 28. juni 1946. Som andre NS-medlemmer måtte Henriksen sone sin straff etter krigen. Han ble domfelt ved Høyesterett 7. mai 1949 til tvangsarbeid i to år.[8]

Henriksen var også en av de 13 forfatterne som ble ekskludert av Forfatterforeningen i oktober 1945 under den såkalte Æresretten.[9] Det har antagelig vært vanskelig for Nic. Henriksen å skaffe seg arbeid i årene etter krigen. Hans forfatterkarriere var stoppet, og det må ha vært positivt for ham å få bruke sitt morsmål til de mange oversettelsesoppdragene han etter hvert fikk, i første rekke fra Aschehoug forlag.

Oversetteren
Allerede i 1930-årene hadde Henriksen begynt å oversette, i første omgang fra russisk. De første registrerte oversettelsene er en satire i dagboksform av A. Rennikov om Italias krig i Etiopia: Negus Negestis dagbok, trykket i avisen Nordmøringen i juli 1936, og to tekster for Radioteateret: Nestekjærlighet av Leonid Andrejev (1938) og Selvmorderen av Arkadij Avertsjenko (1939).

Men det var først etter krigen at Henriksen gikk over til oversetterarbeid som hovedbeskjeftigelse. I årene 1948–49 satset Aschehoug forlag stort på russisk litteratur og utga en serie i tolv bind: «Romaner og fortellinger fra det gamle Russland». Hele fire bind i denne serien var oversatt av Nic. Henriksen: Aleksej Pisemskijs Tusen sjeler i to bind, Nikolaj Leskovs Dolinskijs liv og Mikhail Artsybasjevs Sanin.

Henriksens viktigste oversettelse var antagelig Leo Tolstojs Anna Karenin. Denne romanen var allerede oversatt til norsk tre ganger før,[10] men i 1950 kom Henriksens oversettelse i en klassikerserie på Ernst G. Mortensens forlag, og senere i flere nye utgaver (1962, 1970), siste gang som lydbok i 2009 med Birgitte Victoria Svendsen som innleser. «Nic. Henriksen har laget en god oversettelse», skrev anmelderen i Demokraten.[11] Og til annenutgaven skrev Morten Ringard om romanen: «Nå kommer den igjen i en muntlig og frisk oversettelse av Nic. Henriksen.»[12] Fra Ringards side var dette sikkert positivt ment, mens andre utvilsomt vil ha motforestillinger til en såpass fri og forenklet oversettelse.

Et slikt synspunkt hevdes i artikkelen «Om å oversette Tolstoj» (1991) av professor i russisk Erik Egeberg. Med egne utdrag i teksttro oversettelse viser han at Henriksens versjon er langt friere i syntaksen og har delvis forandret innhold. Her er et eksempel fra del 2, kap. 32:

Henriksen (1950):

Noen mennesker påsto at Madame Stahl hadde pint mannen sin nesten i hjel, andre sa derimot at det var mannen som hadde ødelagt hennes nerver med sitt utsvevende liv.

Egebergs bokstavelige oversettelse:

Madame Stahl, om hvem noen sa at hun hadde plaget livet av sin mann, andre derimot at det var han som hadde plaget henne med sitt utsvevende liv, hadde alltid vært en sykelig og eksaltert kvinne.

Og fra del 3, kap.19:

Henriksen:

Trass i sitt muntre, glade liv var Vronskij en mann som likte å ha orden i sakene. Især måtte han ha orden i sine pengesaker. En gang mens han ennå var kadett, måtte han låne penger, og han kunne aldri glemme hvor ydmykende det hadde vært.

Egeberg:

Vronskij var, til tross for sitt tilsynelatende lettsindige sosietetsliv, en mann som hatet uorden. Allerede som ung, den gang han var i Pasjekorpset, hadde han følt ydmykelsen ved å bli avvist da han var kommet i forlegenhet og ba om å låne penger, og siden hadde han ikke en eneste gang satt seg i samme stilling.

Henriksen oversatte i denne tiden også Leonid Andrejevs mesterverk De syv hengte (1950), hvor forfatteren på en mesterlig måte skildrer syv dødsdømte terroristers forberedelser til døden. Denne fortellingen var også oversatt tidligere av Martha Grundt, men kom nå som nr. 7 i Bladkompaniets nye serie Alle Tiders Forfattere, Norges aller første pocketbokserie, hvor det kom et bind hver måned til 2 kr. stykket. I samme bind var det også plass til to andre av Andrejevs fortellinger: Fader Vasilij og Dypet.

Her er et eksempel fra Henriksens oversettelse av De syv hengte, sammenlignet med det tilsvarende avsnittet i Geir Kjetsaas oversettelse fra 15 år senere. Den drapstruede ministeren har fått varsel om et planlagt attentat, og hans engstelse kommer til uttrykk på følgende måte:

Henriksen (1950):

Det var noe i veien med ministerens nyrer. Når han ble opphisset, hovnet hans ansikt, hans ben og armer opp, slik at han ble enda tykkere, enda mer massiv. Nå lå han som et kjøttberg i sengen og tenkte med en syk manns lidelse og sorg uopphørlig på den grusomme skjebnen som mennesker han ikke kjente, hadde beredt ham.

Kjetsaa (1965):

Det var noe galt med ministerens nyrer og ved enhver sterk opphisselse hovnet hans ansikt, ben og armer opp av vann, og derved ble han liksom enda større, enda tykkere og tyngre. Og nu, da han som et berg av svullent kjøtt raget opp fra den sammentrykte fjærmadrassen, følte han med et sykt menneskes frykt sitt opphovnede, nesten fremmede ansikt mens han stadig tenkte på den grusomme skjebnen som menneskene hadde beredt ham.

Vi ser at også her er Henriksens oversettelse kortere og enklere. Han har for eksempel delt opp to perioder til tre, noe som for øvrig ikke er så ille i dette tilfellet. Verre er det at han har utelatt flere detaljer, understreket i Kjetsaas oversettelse. Det hender også at Henriksen legger til noe, der hvor det passer ham. Det er uvisst om denne oversetterstrategien var svar på et ønske fra forlaget, men nedkorting og forenkling var ikke helt uvanlig på den tiden.

På 1950-tallet fikk Henriksen i oppdrag å oversette også fra andre språk. Han oversatte tre historiske romaner av den polske nobelprisvinneren Henryk Sienkiewicz: Ild og sverd (1952), Syndfloden (1953) og Den lille oberst (1955), alle på Aschehoug. Det er ikke kjent om Henriksen kunne polsk, men sannsynligvis er dette sekundæroversettelser fra tysk. «Oversettelsen ved Nic. Henriksen er meget god», skriver signaturen HEB i en anmeldelse av Syndfloden.[13]

I 1956 oversatte Henriksen tre bøker av den danske barnebokforfatteren A. Chr. Westergaard på De unges forlag: Erik og Misse, Barna på stranden og Vesle Tumlin. Westergaard var en av Danmarks fremste barnebokforfattere med en stor produksjon. Han skrev rundt seksti fortellinger fra den jyske vestkyst, de første av dem utgitt i Danmark i 1920-årene.

De unges forlag ble drevet av Baptistsamfunnet, og de ønsket å utgi sine egne utgaver av litterære klassikere, beregnet på yngre lesere. Det ble Henriksen som fikk i oppdrag å oversette to slike bøker: Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Lev Tolstojs Oppstandelse, som begge utkom i 1961 (med oversetterens fornavn her skrevet Nik). Sannsynligvis ble han pålagt å forkorte og forenkle innholdet i bøkene, siden de skulle være for barn og ungdom. Iallfall ble bøkene utsatt for en hardhendt behandling under oversettelsen. Om hans oversettelse av Brødrene Karamasov skriver Erik Egeberg: «I virkeligheten er romanen maltraktert; den er skrumpet inn til ca. 35 % av originalens omfang, og et kjernestykke som Legenden om Storinkvisitoren er nærmest beskåret til det ubegripelige. Men sproget, bevares – det er ungdommelig kjekt og greit.»[14] De eksemplarene som foreligger i Nasjonalbiblioteket, har fått stemplet på kolofonsiden: Forkortet utgave. Forkortede oversettelser myntet på den yngre skare var særlig utbredt i de første etterkrigsårene, men også i vår tid må man nok kunne godta en viss forenkling i spesielle utgaver av klassikere for barn og ungdom.

Skribenten
Allerede før Henriksen begynte sin forfatterkarriere, skrev han fortellinger i ukepressen med stoff fra Russland. Han skrev om bjørne- og ulvejakt i Nord-Russland i 1932 i Norsk Jæger- og Fisker-Forenings Tidsskrift og om juleskikker blant bønder i Nord-Russland i Krigsropets julenummer samme år. Slike fortellinger tok han opp igjen utover i 1950- og 60-årene, dels som minner fra barndommens Russland, dels som gjenfortelling av russiske sagn og legender. Fortellingene ble hovedsakelig trykt i de samme ukebladene som i 1930-årene. I bladet Jakt, fiske, friluftsliv skrev han om opplevelser fra sin ungdom i Nord-Russland, som «Presten i Valdushki, et minne fra Russland», «Ungdomsdager i Nord-Russland 1923 og 1924», og «Krypskytteren, en sann historie fra Tsartidens Russland».

I Frelsesarmeens tidsskrift Krigsropet skrev han nye oppbyggelige fortellinger i jule- og påskenumre: «Juleklokker (Fra bondeliv i Nord-Russland)», «Vanjas julaften, En julekveld i Russland», og «Solovetskklosteret». Og i Den unge soldat: «Et under, Legenden om leirspurvene», «Mogu – sønn av Ogeva».

Henriksen skrev også i det konservative ukebladet NÅ og i flere andre ukeblader som Hjemmet og Norsk Ukeblad i disse årene. Det var reportasjer og noveller og humoresker med politisk snert. I alt ble det 3–400 av slike kortere tekster.

Henriksen hadde mye godt stoff å formidle i sine mange korte fortellinger fra Russland, først og fremst om jakt og fiske og om religiøse og mytologiske emner. Men han fikk også brukt sin fortellerevne og fortellerglede i de mange oversettelsene han leverte i årene etter krigen. Til tross for enkelte svakheter, som vi har sett muligens  skyldes forlagenes holdning og tidens normer, bidro Nic. Henriksen til å støtte opp under den sterke interessen for russisk litteratur som vi møter i Norge i denne perioden.

Alf B. Glad

Referanser

Egeberg, Erik (red.) (2001). Øst møter vest, Tromsø.

Qvale, Per (red.) (1991). Det umuliges kunst. Oslo: Aschehoug.

Veum, Erik (2017). Deres ære var troskap. Oslo: Vega forlag.

Noter

[1] «Et under», Den unge soldat, nr. 65, 1960.

[2] «Loen-elven. Et ungdomsminne», Jakt-Fiske-Friluftsliv, nr. 6, 1959.

[3] Norges Fremtid 26. oktober 1935.

[4] Vestmar 25. oktober 1935.

[5] Norges Fremtid 26. oktober 1935.

[6] Akers Vel 2. og 16. november 1934

[7] Artikkelen sto fra januar til mai 1942 i avisene Østlendingen, Kragerø blad, Hadeland, Fjell-Ljom, Nordlandsposten, Tromsø, Finmarken, Andøya Avis, Romsdalsposten og Folkets Frihet.

[8] Veum (2017), s. 178.

[9] Æresrettens vedtak ble for øvrig kraftig kritisert i en debatt som gikk i 2018, etter at Forfatterforeningen hadde vedtatt å delvis oppheve og unnskylde Æresrettens konklusjoner.

[10] Olaf Broch (Aschehoug 1911), Per Wigholm (Nasjonalforlaget 1928) og Martha Grundt (Gyldendal 1938).

[11] Demokraten 19. desember 1950.

[12] Fredrikstad Blad 9. august 1963.

[13] Buskerud Dagblad 17. november 1953.

[14] Egeberg (2001), s. 27.