Fredrik Gjertsen var skolebestyrer og en kjent skikkelse i Christianias forenings- og samfunnsliv i andre halvdel av det 19. århundre. Han oversatte også en rekke verker fra gresk og latin, blant annet sju greske tragedier, samt enkelte moderne klassikere fra fransk og tysk som Goethes Faust.

Liv og virke
Fredrik Gjertsen ble født 1. november 1831 i Mandal. Han ble cand.philol. i 1857 og var fra og med 1862 skolebestyrer for en latinskole i Christiania, som han tok over etter Emil Schreiner i leide lokaler. Denne skolen ble i 1869 utvidet til en skole for høyere allmenndannelse, da den ble kombinert latin- og realskole. Gjertsens skole for den høiere almendannelse, også bare kalt Gjertsens skole, åpnet i august 1869 på St. Olavs plass 5, på en større tomt som Gjertsen hadde kjøpt. Bygget ble tegnet av Wilhelm von Hanno, arkitekten bak Trefoldighetskirken og Grønland kirke. Her virket Gjertsen som bestyrer ut skoleåret 1889.[1]

Gjertsen var medlem i flere av Christianias foreninger, slik som Balselskabet «Foreningen» samt Christiania kunstforening, hvor han en tid var formann. Han satt i bestyrelsen av det nye Kunstindustrimuseet, som kunne åpne sine nye lokaler i 1882, delvis bygget på Gjertsens gamle tomt i strøket. Han var også med i arbeidskomiteen som forberedte den mye omdiskuterte beliggenheten til det kommende Nationaltheatret. Gjertsen gjorde seg dessuten bemerket for sitt engasjement i studentskandinavismen og var delegat for Den norske studentforening på flere av bevegelsens møter. Han forble engasjert i bevegelsen også en tid etter at den hadde mistet mye av kraften den hadde hatt i Skandinavia på 1860-tallet.

Ved siden av foreningsvirksomhet og skolebestyrelse i Christiania er det som oversetter Gjertsen har satt spor etter seg. Hans første oversettelse ser ut til å ha sprunget ut av skoledriften, i form av et utvalg fra Jean de La Fontaines Fabler (1870), opprinnelig utgitt på fransk i 1668. Gjertsen underviste selv i fransk og latin, og oversettelsen av La Fontaine skulle bli brukt som pensum på Gjertsens skole.

Horats og heksametret
Gjertsens første oversettelse for et allment publikum var den romerske dikteren Horats’ Ars Poetica, skrevet rundt år 19 fvt., utgitt på norsk som Brev til Pisonerne om Digtekunsten (1871). Dette er et av hovedverkene i den antikke litteraturteorien, med stor betydning for teorier om diktningens prinsipper helt siden middelalderen. Horats’ diktning var dessuten et fast innslag på landets latinskoler (blant annet på Gjertsens skole), der elevene leste hans oder og epistler i skoleutgaver.

I forordet beklager Gjertsen seg over sitt «vovelige arbeide» med denne oversettelsen, ettersom både sjangeren (lærediktet) og versemålet (heksametret) kunne bli betraktet som utidsmessig av publikum. Sjangeren kunne han riktignok gjøre lite med, men som oversetter hadde Gjertsen åpenbart visse motforestillinger til slavisk å følge det originale versemålet, altså heksametret (daktylisk heksameter) i sin oversettelse til norsk. Gjertsen gjør i forordet rede for at han i stedet har valgt oktaven – det vil si strofer à åtte verselinjer på formelen seks+to, med kryssende rim i de seks første linjene og parrim i de to siste. Han begrunner dette med at «denne Stanze i den moderne Poesi nærmest har overtaget det antike Heksameters Funktion som passende saavel til episk som til didaktisk Fremstilling», og altså egnet til å ta heksametrets plass i en oversettelse til norsk.[2]

I den følgende strofen (vers 73–78) er det Horats’ fremstilling av diktningens historiske opphav, fra Homers heksameter og de elegiske poetenes elegiske distikon, Gjertsen oversetter i oktaven:

Et Rytmefald, hvori de bitre Krige
Kan skildres ret, samt Kongers, Heltes Daad,
Det har os vist Homer. I Vers ulige
Sit Udtryk Klagen fik og Savnets Graad;
Men ogsaa den, der for sit Savn fandt Raad,
Lod senere i dem sin Glæde stige.
Men hvorfra Elegien spæd fra først er kommen,
De lærde tvister om; end er ei fældet Dommen.[3]

I tråd med det antikke sjangersystemet knytter Horats i dette utdraget versemål til sjanger. For Gjertsen som moderne oversetter var det derimot et spørsmål om hvordan en forholder seg til versemålet når teksten overføres fra et klassisk språk til norsk, og i oversettelsen av Horats’ læredikt valgte han altså å bytte ut heksametret.

Valget av versemål var også tema i et brev fra Henrik Ibsen til Gjertsen 21. mars 1872. Bakgrunnen var at Gjertsen hadde sendt Ibsen, den gang boende i Dresden, en utgave av Om digtekunsten (det går ellers fram av brevet at de hadde kjent hverandre i lang tid og hadde felles bekjente, eller det Ibsen omtaler som «en liden kreds hjemme, som jeg alltid må tænke på i forbindelse med Dem»). Ibsen berømmer Gjertsen for oversettelsen, og særlig avgjørelsen om å velge bort heksametret som versemål: «Heksametret er i vore nordiske sprog ubrugeligt. [...] I dette fremmede versemål bliver meningen uklar og uoverskuelig; den fremmede klang, som derved meddeles sproget, lægger sig som en forstyrrende melodi imellem læseren og forståelsen af det læste.»[4]

Hvorvidt Gjertsen fullt ut delte Ibsens oppfatning om at heksametret er «ubrugeligt» på norsk, er imidlertid ikke sikkert. I en av sine senere oversettelser, et utvalg av Homer og Vergil til skolebruk med tittelen Klassisk læsning (1897), skulle Gjertsen vende tilbake til spørsmålet om hvordan en som oversetter forholder seg til heksametret. Både Homer og Vergil hadde jo brukt dette versemålet i sine eposer. I oversettelsen av Vergils Aeneiden fra ca. 29–19 fvt. (2. sang) valgte Gjertsen her å bruke oktaven i stedet for heksametret – slik han også hadde gjort med Horats. I oversettelsen av Homers to epos fra rundt år 700 fvt., Iliaden (6. sang) og Odysseen (5. og 6. sang), derimot, gjendiktet Gjertsen i heksameter. Dette begrunner han med de ulike poetiske kvalitetene hos de to dikterne; en norsk gjendiktning i heksameter kunne passe godt til den «store klarhed og mægtige simpelhed» hos Homer, men ville ikke passe til de «logiske og verbale antitheser, alliterationer og pikanterier av den slags» som en finner hos Vergil, resonnerer Gjertsen.[5] Åpenbart mente han altså i det minste i 1897 at det originale versemålet i seg selv hadde en kvalitet som burde ivaretas i oversettelsen, dersom det kunne forenes med oversetterens oppgave med å få frem diktets øvrige kvaliteter, og åpnet dermed for å bruke heksametret i sin oversettelse av Homer.[6]

Ibsens resolutte dom over heksametret på norsk skulle heller ikke deles av senere oversettere, som har brukt heksametret for eksempel i oversettelser av nettopp Horats og for den saks skyld Homer. Peter Østbye oversatte hele Iliaden (1920) og Odysseen (1922) i heksametret, og i helt nyere tid (2016) har også Peter Astrup Sundt holdt seg til heksametret i sin oversettelse av Horats’ Ars poetica – brevet om diktekunsten.[7]

Goethes Faust
I 1873 kom den av Gjertsens oversettelser som skulle vekke størst interesse i samtiden, nemlig Johann Wolfgang Goethes Faust (første del utgitt i 1808, andre del i 1832). Bakgrunnen for utgivelsen var at Faust i 1870–1871 var blitt satt opp på Kristiania Norske Theater i Møllergata 1 (hvor Bjørnstjerne Bjørnson var teatersjef) og Christiania Theater på Bankplassen, og Gjertsen hadde på oppdrag gjendiktet stykket for oppsetningene. Stykket høstet stor suksess, og tilskyndet av den varme mottakelsen begynte Gjertsen arbeidet med å ferdigstille en oversettelse for publisering. Faust kom så ut på forlaget Malling, med tittelvignett av den unge Gerhard Munthe og med bistand fra professor Sophus Bugge. Oversettelsen omfatter kun del 1 av tragedien. I «Forord til Oplysningerne» gir Gjertsen et kort resymé av del 2, som etter hans mening var en blek allegori, «en gammel Mands Tankeliv», som ikke kunne måle seg med den første delen.

I det samme forordet kommer Gjertsen også med noen metodologiske refleksjoner om oversettergjerningen. Han gjør her et skille mellom verkets tanke, språklige uttrykk og metrikk; verkets tanke får ikke røres av oversetteren, men en får endre både det språklige uttrykk og versemål, selv om også disse så langt som mulig skal beholdes intakt i gjendiktningen. Om forholdet mellom de to siste poengterer Gjertsen at også metrikken kan ha en egenverdi, og det gjelder «da i sær i de lyriske Partier, hvor endog undertiden Rhytmus og Metrum kan være af en saadan Betydning, at de maa bevares selv med Tab for Udtrykket».[8] En kan her ane noen av de samme kriteriene som han siden skulle legge til grunn for oversettelsene av Homer og Vergil i 1897, og underbygger at Gjertsen – tross skepsis til heksametret – tilla det originale versemålet en egenverdi.

Gjertsen hadde i arbeidet med oversettelsen fått innvendt at «det Publikum, som har Dannelse nok til at nyde Faust, vil foretrække at lese den i Originalen».[9] Dette var en innvending som Gjertsen selv i noen grad delte, samtidig som han forsiktig begrunner oversettelsen med at antallet lesere med slike forutsetninger nok var lite. Gjertsen trengte imidlertid neppe å bekymre seg, for oversettelsen skulle bli meget godt mottatt. Den mest behørige omtalen stod i Morgenbladet 17. desember 1872, hvor anmelderen roser Gjertsen for sine heldige valg, særlig i de lyriske partiene. Antallet oversettelser til norsk av litteraturhistoriens store verker var på denne tiden ennå få, og anmelderen gjør et poeng av at svenskene allerede hadde kommet lenger med sine oversettelser, og at danske oversettelser ikke var fullgodt for norske lesere, «thi det danske Sprog giver i Regelen Oversættelserne et Præg, som i norske Øren klinger noget mat og slapt».[10] Gjertsens oversettelse av Faust var derfor på alle måter høyst velkommen. Oversetterarbeidet fikk også udelt positiv mottakelse av anmeldere i Aftenposten, Dagbladet og Skilling-Magazin.

Gjertsen bearbeidet siden en 2. utgave av Faust, som kom ut i 1901. Denne utgaven ser imidlertid ikke ut til å ha vakt den samme oppmerksomheten, og med tid og stunder skulle også andre oversettelser av Faust komme på markedet, først med Adolf Arctander til landsmål i 1911. For dagens lesere er det gjendiktningen til Åse-Marie Nesse (1993) eller også André Bjerke (1966) som er blitt norske «standardutgaver» for Faust. Både Nesse og Bjerke skulle også oversette del 2 av tragedien, som nok er blitt tatt imot med større interesse av senere lesere enn hva Gjertsen var villig til å innrømme den.

Klassiske oversettelser
Foruten oversettelsen av Faust har Gjertsen gjort seg mest bemerket med sine oversettelser av greske dramaer i 1890-årene. På den tiden forelå ennå bare et lite antall oversettelser av gresk og romersk drama til norsk. Gjertsen selv hadde allerede tidlig oversatt ett stykke, nemlig den romerske komedieforfatteren Plautus’ Mostellaria (1873), opprinnelig planlagt oppført av Filologisk Forening. Etter å ha gått av som skolebestyrer i 1889 gikk Gjertsen imidlertid i gang med en serie oversettelser av noen av de mest sentrale dramaene. I tur og orden kom tragediene Medeia (1892) av Evripides, Kong Oidipus (1893), Aias (1894), Elektra (1895), Trachis-møerne (1896) og Filoktetes (1897) av Sofokles, og Perser (1899) av Aiskhylos, samt komedien Froskerne (1895) av Aristofanes.

Denne raptusen kan kanskje dels forklares med at Gjertsen nå hadde den ledige tid til slike arbeider etter å ha gått av som skolebestyrer, men sammenfaller også i tid med andre oversettelser av Sofokles til norsk: først Alf Torp og hans Antigone (1886), og deretter den unge Peter Østbyes oversettelse av Oidipus i Kolonos (1891). I utgivelsen av den siste av disse oversettelsene, Filoktetes, innleder da også Gjertsen med å konstatere at alle Sofokles’ bevarte tragedier nå forelå på norsk.[11] Med seg som sakkyndig støtte i disse oversettelsene hadde Gjertsen den samme Alf Torp, som en kort tid også hadde vært lærer ved Gjertsens skole (men fra 1894 professor i sanskrit og sammenliknende språkvitenskap).[12]

Selv om alt av Sofokles nå altså var oversatt til norsk, er det lite begeistring å spore i Gjertsens innledning til Filoktetes, som vies hans bekymring for den klassiske litteraturens kår i Norge. Bakgrunnen var loven om høyere allmennskoler fra 1896, som mer eller mindre avviklet latinlinjen til fordel for moderne språk. Med reformen skulle den klassiske litteraturen bare leses i oversettelse, ikke på originalspråket. Som Gjertsen med dannet resignasjon kommenterer, hadde antallet som leste klassiske verker på originalspråket «vistnok længe hertillands været saare ringe», og måtte antas å bli forsvinnende lite etter reformen.[13] I sin takksigelse for legatet som hadde gjort det mulig for forlaget å utgi Filoktetes, bemerker han dessuten at dette var bøker «som faa læser og endnu færre kjøber».[14]

Tross at latin og gresk var under sterkt press, forble Gjertsen selv like overbevist om den klassiske litteraturens stadig aktuelle verdi. Faren ved å miste tilgangen til denne litteraturen, slik han uttrykker det, var at kulturen ville bli «rodløs, naar den ikke [...] kunde hente en befrugtende Safttilstrømning fra de Rødder, den har i den klassiske Oldtids Moder-Jord».[15] Gjertsen så altså åpenbart ikke noe brudd mellom det moderne og det gamle, slik noen av kritikerne av den gamle skolen gjorde, men en kontinuitet i kulturen. Han var opplagt uenig i den radikale reformen, men næret likevel et håp om at oversettelser av klassiske verker ville beholde en plass i den nye skoleordningen. Som han påpeker, var det blitt argumentert av reformens tilhengere at det ville bli mer tid til å gå i dybden av verkene når en leste dem i oversettelse i stedet for å vektlegge språklig innøvelse på gresk og latin. Den samme tanken finner vi i Gjertsens skoleutgave av Homer og Vergil (se over) fra senere samme år, 1897, der han viser til «Motiveret udkast til undervisningsplan for gymnasiet», som anbefalte at det skulle legges vekt på å lese oversettelser fra gresk.[16] Hans oversettelse av Homer og Vergil var nettopp skrevet med et slikt mål for øye. I dette håpet kunne Gjertsen tilsynelatende forsones, om enn under tvil, med den nye reformen.

Ved utgangen av det 19. århundre hadde altså flere greske dramaer blitt oversatt til norsk, med Gjertsen som en sentral bidragsyter. Det fins imidlertid få, om noen, spor av mottakelse av disse oversettelsene, og det var neppe beskjedenhet som fikk ham til å bemerke at dette var verker som knapt noen leste.[17] Heller ikke i ettertid skulle Gjertsens oversettelser fare så mye bedre. På 1920-tallet skulle Peter Østbye ikke bare nyoversette Oidipus i Kolonos, men også oversette 14 andre tragedier til norsk, inkludert alle de som tidligere var oversatt av Gjertsen med unntak av Perserne.[18] Østbyes oversettelser høstet raskt stor berømmelse, også utover landegrensene, og er blitt stående for ettertiden som «klassiske».

Østbye selv hadde i sin første oversettelse av Oidipos fra Kolonos i 1891 ennå holdt seg til et forholdvis stivt språk, som han siden moderniserte i utgivelsene på 1920-tallet (og som er blitt ortografisk modernisert i senere utgaver).[19] Sammenliknet med Østbye fremstår Gjertsens oversettelser fra 1890-årene noe mer arkaiske i ordvalget, og de har også lengre setninger og mer komplisert setningsbygning. Den følgende sammenstillingen fra Aias vers 14–24 illustrerer noen av disse forskjellene (blant annet ved at «thi»/«ti» brukes tre ganger av Gjertsen mot én gang av Østbye):

 Gjertsen gir ellers forholdsvis mer plass til tekniske opplysninger, som typisk er av interesse for klassiske filologer, enn hva en finner hos Østbye. For eksempel opplyser Gjertsen om hvilke tekstutgaver han har brukt som grunnlag for oversettelsene, og han angir verstall – informasjon som ofte er påpekt som et savn i Østbyes utgaver. Likeledes er det et særtrekk ved Gjertsens oversettelser at han i kommentarene gjør grundig rede for hvilke versemål som er fulgt i de lyriske korpartiene, og han er også konsekvent med å markere dramaets deler med tekniske termer som kommos (lyrisk klage) og epeisodion (episode).

Perser fra 1899 ble den siste av Gjertsens oversettelser av gresk drama. Dette avsluttet en raptus av oversettelser av klassiske verker til norsk som den gang var uten sidestykke, men som altså knapt ble lagt merke til i offentligheten og bare fikk et begrenset etterliv. Både disse og andre oversettelser ble likevel trukket frem fra Gjertsens liv i nekrologen i Morgenbladet, sammen med hans karriere som skolemann, hans foreningsaktiviteter og veltalenhet.[20] Gjertsen døde i Christiania 2. juli 1904.

Lars Fredrik Janby