Grethe Schøning var godt etablert som redaktør i Det Beste da hun sa opp stillingen og bosatte seg på Sandøya sammen med mannen Einar Schøning. Paret realiserte dermed drømmen om det frie livet som oversettere. Grethe oversatte til sammen 42 bøker, som bestod av alt fra skjønnlitteratur til essays og fagbøker, hovedsakelig fra engelsk, men også fra tysk og svensk.

Fra tospråklig oppvekst til forlagskarriere
Grethe Daae Zwilgmeyer ble født på Sandøya utenfor Tvedestrand 10. oktober 1923. Moren, Anne Mørch, arbeidet som syerske ved siden av å være husmor, både mens familien bodde i USA og senere i Tvedestrand. Sammen med sin mann drev hun også sjømannshjemmet i Porsgrunn og senere en kafé i Tvedestrand. Faren, Karl Henrik Zwilgmeyer, var sjømann. Forfatteren Dikken Zwilgmeyer var Grethes grandtante. På den tiden gikk det strømmer med arbeidssøkende nordmenn fra Sørlandet til USA. Familien til Grethe var intet unntak: De gjorde norskamerikanere av seg da hun var fire år. Først da Grethe var kommet i tenårene, reiste de tilbake til Norge. Siden hadde Grethe alltid et nært forhold til USA.

Mens Grethe Zwilgmeyer gikk på gymnaset i Porsgrunn, møtte hun sin tilkommende ektemann, Einar Schøning. Den 16 år gamle jenta som hadde vokst opp i New York og Chicago, kunne steppe. Nå holdt Grethe Zwilgmeyer forestilling med dans på søppelkassene bak skolen, og alle ville se på jenta fra Amerika. Det ville også den tre år eldre Einar Schøning. Slik møttes de to og ble raskt et par. De giftet seg i 1948 og fikk to sønner: Rolf i 1950 og Ole i 1956.

Etter artium, på 1950-tallet, jobbet Grethe som sekretær i Kommunenes Filmcentral, som også var ektemannens arbeidsplass. Grethe oversatte amerikanske ukerevyer til norsk, i tillegg til at hun oversatte for Filmavisen på NRK. Nyhetsstoffet ble oversatt fra norsk til engelsk og solgt til utlandet.^[1] I 1954 sluttet både Grethe og Einar Schøning i Kommunenes Filmcentral. Et par år bodde de på Grethes fødested Sandøya, hvor paret hadde tilbragt mange somre sammen. På 1960-tallet, etter at småbarnsperioden var over, flyttet familien til Oslo. Einar fikk stilling som redaktør i Gyldendal, og Grethe begynte å oversette for forskjellige forlag. Karrieren tok imidlertid en ny vending i 1967, da Grethe ble ansatt i forlaget Det Beste. Her bearbeidet og vasket hun manuskripter, oversatte en del og var redaktør for faktabøker, blant annet bøker om natur.^[2]

Ekteparet Schøning var nå godt etablert innen forlagsbransjen, Grethe i Det Beste og Einar i Gyldendal. Begge to savnet imidlertid det frie livet som oversettere. «Vi hadde lenge drømt om å bygge et hus, og bosette oss på Sandøya, og leve som oversettere», fortalte Grethe senere til Tvedestrandsposten.^[3] Dermed sa Grethe og Einar opp forlagsjobbene sine i hovedstaden og flyttet tilbake til Sandøya i 1975. Resten av sitt yrkesaktive liv var de begge frilansoversettere på heltid. Om valget uttalte Grete: «Drømmen vår er nå realisert, og jeg tror trygt jeg kan si at ingen av oss har angret en dag.»^[4]

Grethe Schøning var ikke den som lå på latsiden. Etter fylte 45 år ga hun seg i kast med studier ved siden av oversettingen, og studerte både engelsk, tysk og historie.^[5] Sykdom stoppet henne imidlertid fra å fullføre cand.mag.-graden. På fritiden var Grethe og Einar med i litteraturgrupper eller lesesirkler to ganger i måneden.

 Ifølge Aase Gjerdrum, Einars redaktør og venn av ekteparet, var nok Grethe en aktet figur på Sandøya i sin tid. Hun var aktiv i lokalmiljøet, og som leder i Sandøya Vel arbeidet hun iherdig for å få flere til å bli fastboende på øya. Velforeningen bidro blant annet til finansiering av en ny barnehage.^[6] I tillegg jobbet Grethe med å legge til rette for kunstnere og brukskunstnere på Sandøya. For historielaget formidlet Grethe Schøning historier fra beboere i årsskriftet Sandøytårnet.^[7] Mange av dem hadde erfaringer fra blant annet misjonsvirksomhet og sjømannsliv.

Livet som frilansoversettere
Som fulltidsoversettere hjemme på Sandøya satt Grethe og Einar på kontorer vegg i vegg. De samarbeidet en sjelden gang, blant annet om oversettelsen av Verdens litteraturhistorie 1450–1720 fra dansk. Selv om de stort sett oversatte hver for seg, hadde de stor glede av kontorfellesskapet. Ifølge sønnen Rolf var samarbeidet mellom Grethe Schøning og mannen en styrke. De to spurte hverandre om råd og kunne diskutere formuleringer og uttrykk med hverandre. Begge var gode i engelsk. Utfordringen var å uttrykke seg godt på norsk.

Rolf Schøning har inntrykk av at oversetter-foreldrene gikk opp i jobben, og at de var opptatt av å levere fra seg et godt produkt. Aase Gjerdrum bekrefter inntrykket: «Både Grethe og Einar var lidenskapelige for faget.» Gjerdrum samarbeidet litt med Grethe Schøning profesjonelt, selv om Grethe hovedsakelig jobbet for Det Beste. Ifølge Gjerdrum var hun både erfaren og dyktig, og hadde stor arbeidskapasitet: «Da Einar Schøning ble syk, men insisterte på å fortsette oversettervirksomheten, måtte Grethe overta det siste oppdraget han fikk fra meg i Cappelen. Hun slet iherdig for å holde Einars leveringsfrist, som for lengst var oversittet. Hun gjorde en stor innsats! Og kom i land.»

Etter mange år i bransjen var det ikke vanskelig for Grethe og Einar Schøning å få oppdrag som oversettere. Sannsynligvis var det forlaget som valgte ut bøkene. Sønnen Rolf mener Grethe Schøning oversatte det som bød seg. Blant underholdningslitteraturen finner vi bøkene om detektiven Perry Mason av Erle Stanley Gardner. Bøkene er populære igjen i dag, også som serie på HBO. Ellers gikk det i alt fra spennings- og eventyrbøker til romantikk. En typisk ungpikeroman Grethe oversatte, er Husker du? av Theresa Charles (1976), hvor stilen er følelsesladd:

Hvorfor skulle jeg være den som husket? Hvorfor kunne jeg ikke glemme den rolige, bestemte, eierglade minen til Cecil da han for mange år siden sa: «Du skal gifte deg med meg ... Det er et løfte ...»? Hvorfor kunne jeg ikke glemme glimtet i blikket og måten det magre, intelligente ansiktet lyste opp når han snakket om sine fremtidsplaner, våre fremtidsplaner? Hvorfor kunne jeg ikke glemme det varme håndtrykket og leppene som brant mot mine da vi skiltes?^[8]

Men vi finner også populærvitenskap og essays blant Schønings oversettelser, som Det finnes ingen død (1983) om parapsykologi og essaysamlingen Sykdom som metafor av Susan Sontag, utgitt i Gyldendals Fakkel-serie i 1979. I det hele tatt har Schøning oversatt en broket samling med krim, romantikk, eventyrromaner og sakprosa.

Allsidig og språkmektig
Grethe Schøning oversatte hovedsakelig fra engelsk. Med sin norskamerikanske oppvekst hadde hun nok et ekstra ess i ermet. En av oversettelsene Grethe Schøning får ros for, er spenningsromanen Karavane av James A. Michener. Anmelderen i Bergens Tidende beskriver den som «utmerket oversatt av Grethe Schøning».^[9] Karavane handler om en amerikansk kvinne som gifter seg med en afghansk mann og forsvinner i Afghanistan, et land som blir skildret med datidens vestlige blikk. Skildringene er preget av kulturkollisjonen mellom øst og vest, mellom gamle og nye skikker, i en tid da både Sovjetunionen og USA hadde interesser i landet. Tradisjoner som tildekkingen av kvinner blir problematisert:

They were women, obliged by Afghan custom never to appear in public without a chaderi, the Muslim covering that provides only a tiny rectangle of embroidered lace through which the wearer can see but cannot be seen. We were told by educated Afghan men, most of whom despised the chaderi, that the imposition damaged the health and the eyesight of the women, but it persisted.[10]

Disse skikkelser var kvinner, som etter afgansk skikk aldri fikk vise seg offentlig uten chaderi, et muhammedansk svøp med en liten firkantet åpning dekket av fin blonde, hvor kvinnen kan se uten selv å bli sett. Høytstående afganere, som vanligvis hatet chaderien, fortalte oss at påbudet var skadelig både for kvinnenes helse og syn, men det holdt seg.^[11]

Passasjen er trofast oversatt, selv om «muhammedansk» for «muslimsk» kan høres gammelmodig ut i dag. Det distanserende «Disse skikkelser» hos Schøning overfører det potensielt dehumaniserende ved bekledningen som kommer til uttrykk i setningen før i engelsk original, hvor kvinnene beskrives som «vague moving shapes». Et mindre presist valg er kanskje oversettelsen av «educated» – «høytstående» kan jo også vise til de religiøse lederne som påbyr tildekking, mens forfatteren antakelig sikter til afghanere som gjennom sin utdannelse er mer fortrolige med humanistiske og verdslige perspektiver.

En anmelder har dekkende skrevet om boken at den er preget av «Hendelser og begivenheter som illustrerer på en krass, nesten rå, måte Kiplings ‘øst er øst og vest er vest og aldri skal de to møtes’.»^[12] Presteskapet blir beskrevet temmelig svart-hvitt sett med dagens øyne:

Before I could protect her, the three tall mullahs, their beards and hooked noses making them caricatures of religious frenzy, had swarmed upon her and were beating her with their fits.^[13]

Før jeg nådde frem, hadde de tre mullaher, som med sitt skjegg og sine høkeneser lignet karikaturer av religiøse fanatikere, trengt seg inn på henne og slo løs på henne med knyttnevene.^[14]

Samtidig som religionen blir møtt med et kritisk blikk, er det ikke helt uten ærefrykt jeg-personen skildrer landet:

Men det var ansiktene som fikk meg til å føle meg hensatt til Alexander den stores tid, da Afganistan – så merkelig det enn høres i dag – var provins i det storpersiske riket. Det var et land med høy kultur lenge før England var ordentlig oppdaget eller de amerikanske land ble siviliserte.^[15]

I oversettelsen av romanen tok Schøning seg også bryet med å forklare hva collegesko betyr. Slike sko var nok ukjente i Norge på denne tiden:

Verbugen stirret oppgitt på meg. «Herregud, Miller,», sa han irritert, «nå er det fjorten dager siden ambassadøren ba Dem ordne opp i dette spetakkelet med collegeskoene*.

*) Eg. saddle shoes, amerikanske sko med gummisåler, populær blant tenåringer.[16]

I reinmånens tegn (1988) av Elizabeth Marshall Thomas er en annen av Schønings oversettelser som falt i god jord hos kritikerkorpset. Boka er en såkalt steinalderroman, en populær sjanger innen datidens underholdningslitteratur. Forfatteren var egentlig antropolog og hadde studert jeger- og sankerkulturer i Afrika og Canada. «Boka er veldig bra oversatt. Det har neppe vært noen lett jobb, men Grethe Schøning har greid å overføre Elizabeth Marshall Thomas’ varme, poetiske språk til et knirkefritt norsk», skriver Klassekampens anmelder Morten Falck.^[17] Han får støtte hos Dagbladets anmelder: «Romanen er solid oversatt av Grethe Schøning.»^[18]

En form for sjelevandring er et gjennomgående tema i boka. Gjennom sjelevandringen oppnås en åndelig enhet med naturen, en forestilling vi gjerne finner hos urfolk. I følgende eksempel har jeg-personen blitt til en ulv:

Etter at jeg ble en ånd og kunne ferdes i dyreham, kunne jeg dra hjem igjen. Noen ganger brukte jeg solen som veiviser, andre ganger stjernene, av og til vinden som blåste i pelsen min, og av og til spor av lukt som andre hadde etterlatt. Da syntes jeg det var lett å huske de grensene andre dyr trakk opp med sin skvetting og sine lerhauger. Jeg husket stillheten når jeg løp over tepper av barnåler, den egne lyden av boblende vann i visse deler av elven, duften som bredte seg fra bestemte planter – alt sammen nyttig for den som streifet i mørket. Men da jeg var en ung pike ved Mårelven, skjønte jeg ikke noe av disse nyttige tingene.^[19]

Her kommer det nevnte varme, poetiske språket til syne i Schønings oversettelse. I andre setning skaper for eksempel oppramsingen av leddene et rytmisk element. Rytmen gjenspeiles av innholdet og variasjonene over samme tema: Her er det først og fremst naturelementene som viser vei – sola, stjernene og vinden, luktesansen. Sammen gir form og innhold en følelse av sammenheng i tilværelsen.

En av de få bøkene Grethe Schøning oversatte fra tysk, var Friedrich Dürrenmatts kriminalroman Dommeren og hans bøddel. Her fikk nok oversetteren god nytte av sine tyskstudier – en anmelder skriver nemlig at «Grethe Schøning har levert en førsteklasses oversettelse».^[20] Den samme romanen var allerede oversatt til norsk av Kaare Lervik for Aschehoug forlag i 1961. Schønings oversettelse fra 1980 er noe modernisert i uttrykket i forhold til Kaare Lerviks. Under følger et illustrerende utdrag fra boka, først i Lerviks, så i Schønings oversettelse:

 

Her er «kriminalassistent» og «telefonert» byttet ut med de mer tidsmessige «politibetjent» og «ringt» i Grethe Schønings versjon. En setning som: «Hva vil dere egentlig med Gastmann?» er mer muntlig og moderne enn: «Hva er det egentlig De vil hr. Gastmann?» fra den eldste oversettelsen. Ellers er det ofte bare nyanser som skiller, men Schøning har iblant valgt et mer korthugd og økonomisk språk: «på tilbakeveien» framfor «på hjemveien i nærheten av», «var hans gjest» framfor «var invitert til et selskap hos ham», «ettertenksomt» framfor «og det så ut som han grublet dypt».

I 1966 oversatte Schøning Selen Sammy (1966) av Nina Warner Hooke, som av forlaget kalles «en fin bok for dyrevenner». Anmelderen i Bergens Tidende gir oversetteren honnør, men koster på seg å kommentere en feil i bruken av da og når:

Grethe Schøning har i det store og hele levert en god oversettelse, men en setning som «Og når tiden var omme, krevde havet ham tilbake» burde ikke forekomme. Det er mange nok som har problemer med riktig bruk av da og når uten ytterligere bidrag til forvirringen!^[23]

Med delvis oppvekst i USA, erfaring med å oversette filmrevyer og en redaktørrolle i bagasjen hadde Grethe Schøning et solid fundament da hun realiserte drømmen om å leve av oversettelse. For arbeidet høstet hun mange lovord fra anmelderne, og hun ble tildelt et årlig stipend til eldre, fortjente kunstnere fra 1996. Stipendet var en hedersbevisning etter lang fartstid som oversetter.^[24] Grethe Schøning var også aktiv i Norsk Oversetterforening og gjorde en stor innsats for lokalmiljøet som leder av Sandøya Vel. Schøning døde av kreft den 9. januar 1997.

Wera Birgitte Holst