Inger-Sophie Manthey, 1928–2017

Inger-Sophie Manthey var en av de mest benyttede skjønnlitterære oversetterne for Gyldendal Norsk Forlag i over femten år (1958–1975). Hun oversatte primært den irsk-britiske romanforfatteren Iris Murdoch. På midten av 1970-tallet skiftet hun karrierevei og ble med på å bygge opp Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, NFFO. Hun ble foreningens første kontorsjef og innehadde stillingen til hun gikk av med pensjon i 1996.

Oppvekst, studier, familie
Inger-Sophie Blix Manthey ble født i Horten 8. november 1928. Foreldrene var overlege Carl Viggo Manthey (1869–1933) og sykepleier Margrethe Blix (1897–1976). Manthey var militærlege og sjef for saniteten ved marinens hovedbase i Horten, Karljohansvern, og drev også et privat sykehus. Det var stor aldersforskjell mellom foreldrene, og ved mannens død satt 36 år gamle Margrethe igjen med ansvaret for tre små døtre. Førstefødte Inger-Sophie var ennå ikke fylt fem.

Inger-Sophie hadde ambisjoner om å studere medisin, men moren innprentet henne at hun skulle gå på engelsklinjen og studere språk, «for det var pikelig».[1] Den unge legedatteren som etter eget utsagn var like glad i tall som i språk, tok artium ved Horten kommunale høyere almenskole i 1947. Et studieopphold ved Alliance Française i Paris i 1950 var rikt på impulser, og 1953/54[2] avla hun cand.mag.-eksamen ved Universitetet i Oslo med fagene fransk, engelsk og historie.

Gyldendals kommende sjefredaktør for oversatt litteratur, Gordon Hølmebakk, var en samtidig av henne på disse fagene. Da Inger-Sophie så ham gjøre sin entré i Aulakjelleren iført pilotjakke og flyverhjelm med øreklaffer, utbrøt hun: «Ham blir jeg gift med!»[3] De forlovet seg i 1953 og giftet seg to år senere. Da arbeidet Manthey i full stilling som sekretær i Norsk Produktivitetsinstitutt. I 1956 fikk hun med seg en attest derfra som fremhevet ferdighetene i norsk og engelsk stenografi, egenskaper som kunne tilsi at det bodde en oversetter i henne. I 1956 ble parets første sønn født, og i løpet av de neste årene fikk de to barn til.

Oppdragene for Gyldendal
I 1957 ble Gordon Hølmebakk ansatt som redaktør i Gyldendal Norsk Forlag med ansvar for norsk og oversatt litteratur. Etter Sigurd Hoels død i 1960 ble Hølmebakk hovedansvarlig for den utenlandske skjønnlitteraturen i Gyldendal og redaktør for sin ektefelle.

Mantheys første oversettelse var Goodnight Pelican av Diana Marr-Johnson, under tittelen Godnatt elskede (1958). Ingmar Björkstens forfatterstudie Patrick White: Epikeren fra Australia (1974) ble oversatt fra svensk. Alt annet var fra engelsk, inkludert to bøker for barn og ungdom, Mel Ellis: Ulvejakten (1970) og Alan Garner: Det mystiske uglemønsteret (1973). Utenom Gyldendal gjorde Manthey sporadiske oversettelser for månedsmagasinet Det Beste.

Samtlige ti romaner av Iris Murdoch som til dags dato foreligger på norsk, er oversatt av Inger-Sophie Manthey. Med 1975-utgivelsen av Nadine Gordimers Den senborgerlige verden (The Late Bourgeois World, 1966) satte Manthey punktum for oversetterlivet. Hun nærmet seg femti, og barna var store nok til at hun kunne gå over i en yrkestilværelse utenfor hjemmet.

Manthey kom inn i kretsen som grunnla NFFO i 1978. Som foreningens første kontorsjef var hun med på å etablere KOPINOR-vederlaget. I ettertid ble hun omtalt som «foreningens ansikt utad og hjelpende hånd».[4] Hun ble hedret med ærespris i 1994 og utnevnt til «foreningens gode mor».

Hjemmeværende oversetter
Som hjemmeværende trivdes Inger-Sophie Manthey med å få anvendt sin filologiske kompetanse og sikre stilfølelse gjennom oversettelsesarbeidet.[5] Hennes eldste sønn Søren Torben «Toto» Hølmebakk forteller at han kan huske lyden av morens raske tasting på en corona-skrivemaskin, intenst røykende mens askebegeret ble fylt opp.

Det er sparsomt med skriftlige kilder om samarbeidet mellom oversetter Manthey og redaktør Hølmebakk hjemme på kveldene.[6] Begge hadde universitetseksamen i engelsk, og Hølmebakk må tidlig ha sett at ektefellen også hadde forutsetninger for å kunne overføre skjønnlitterær engelsk til norsk. Hølmebakk hadde selv vunnet ry som oversetter, spesielt for sørstatsromanen Sen gjest (The Voice at the Back Door, 1956) av Elizabeth Spencer i 1957.[7] Ettertiden kan bare spekulere på om Inger-Sophie hjalp Gordon med denne eller andre oversettelser.

Inger-Sophie Manthey var en god litteraturleser som visste hva hun likte og ikke likte, og smaken hennes var ikke alltid sammenfallende med ektemannens. Oversettere med sikker litterær smak er ofte etterspurt som forlagskonsulenter, men ifølge eldstesønnen ble hun verken brukt som litterær konsulent eller rådspurt om forfattere som burde oversettes. Hun anså ikke det som sitt bord.[8]

Manthey så på oversettelse som et samvittighetsfullt håndverk og hadde ikke noe opphøyd bilde av seg selv som originalforfatterens medskaper av verket på norsk. Korrelatene i ord, uttrykk og stilnivå skulle finnes, ikke oppfinnes. Toto Hølmebakk husker at foreldrene leste setninger høyt for hverandre når de i siste runde gikk gjennom oversettelsene for å finne rett stiltone, setningsbygning og valg av formuleringer og enkeltord.

Debutoversettelse i serien Kvinnen av i dag
Oversettelsen av Diana Marr-Johnsons Godnatt elskede (1958) utkom i Gyldendal-serien Kvinnen av i dag under mottoet: «For moderne kvinner. Om moderne kvinner.» Handlingen er lagt til 20-årenes Paris der en ung professordatter fra Cambridge studerer klaverspill. Hun forelsker seg i en greve og får hans mektige mor på kjøpet. Romanen ble lansert som et drama «om sjalusi og motstridende lojaliteter».

Verken romanen eller Kvinnen av i dag-serien har satt dype spor i Gyldendals utgivelseshistorie, men Manthey besto prøven som oversetter med følgende dom av Ragnar Kvam i VG (16. juni 1958): «Fiks, men ikke helt feilfri.»

Iris Murdoch
august 1957 skriver Hølmebakk en av sine første konsulentuttalelser som nyansatt redaktør. Han anbefaler årets roman fra Iris Murdoch (1919–1999), filosofiforeleser i Oxford og Englands nye litterære stjerne. Han skriver om The Sandcastle:

Det er en ekteskapsroman av høy kunstnerisk kvalitet, og også med solide underholdningsmessige egenskaper. Tar ikke Gyldendal Iris Murdoch nå, er det ikke tvil i min sjel om at et annet norsk forlag ganske snart har kloen i henne.[9]

Hølmebakk føyer også til i et P.S.:

Jeg ser at det er skrevet «Kvinnebok?» med blyant på den første blanke siden i boken. I Kvinnebokserien tror jeg ikke denne kan komme på tale i Kvinnebiblioteket. Den er på et vis for hård på labben.

Hølmebakk sikter trolig til Kvinnen av i dag-serien der Diana Marr-Johnson ble utgitt. Tre måneder senere skriver Den gule series redaktør Sigurd Hoel ti linjer om The Sandcastle og konkluderer med:

Jeg lo flere ganger mens jeg leste den, og til slutt var jeg litt trist – fordi jeg syntes at skildringen alt i alt ikke var lykkedes godt nok. Jeg tror ikke denne boken kan selges. Frarådes. 10/11 57. S.H.[10]

Hølmebakk hadde i sin konsulentuttalelse anbefalt at «Nils Lie ville være den riktige mannen til å uttale seg videre om romanen». Uttalelsen fra Lie kom 20. desember 1958 i form av et ekstra avsnitt i en uttalelse om Murdochs neste roman, The Bell:

Boken bekrefter det inntrykk som The Sandcastle ga. Selve handlingen og begivenhetene […] er med alle sine artistiske detaljer egentlig bare en overbygning, en ramme for de psykologiske eksperimenter som forfatterinnen demonstrerer. […] men da personene – tross sine livaktige trekk – ikke er levende mennesker, skildret for deres egen skyld, reagerer man kjølig og intellektuelt – ikke følelsesmessig og umiddelbart under lesningen. […] I virkeligheten er både The Sandcastle og The Bell skrevet for en liten krets av skjønnere – altfor liten i Norge til at jeg tør tilråde at de oversettes.

Sandslottet (1961)
Fire år etter Hølmebakks anbefaling kom Sandslottet ut. Den ble anmeldt både som en intelligent underholdningsroman og som en litterær roman med flere betydningslag, og den solgte tilfredsstillende i bokhandelen.[11] Denne ekteskapsromanen fra et kostskolemiljø i en soveby utenfor London handler om en ung kvinnelig billedkunstner som har fått i oppdrag å male et portrett av skolens nylig avgåtte rektor. En middelaldrende latinlærer og familiefar blir forelsket og bedrar sin kone med henne. Et banalt motiv fornyes gjennom Murdochs skarpe og lekne blikk.

I et stort oppslag i Morgenbladet (19. september 1961) beundrer Ebba Haslund forfatterens evne til å skildre den mannlige hovedperson innenfra, slik at leseren tror på denne karakteren som «dels er en moderne Hamlet, dels en tøffelhelt». Hun gir Inger-Sophie Mantheys oversettelse honnør og håper utgivelsen gir forlaget den nødvendige suksess til å satse videre på det hun kaller Murdochs gjennombruddsroman, «den langt betydeligere The Bell og hennes mest aktuelle, den oppsiktsvekkende A Severed Head».

Magli Elster skryter av både Murdoch og oversetteren: «Oversettelsen er noe ujevn, men for det meste god – Inger Sophie Manthey har truffet tonen.» (Arbeiderbladet 16. oktober 1961)

Johan Borgen, som skulle fortsette å gi grundige anmeldelser både av Mantheys oversettelser og Murdoch som forfatter, er derimot forbeholden i Dagbladet (2. september 1961): «Det er ikke lett å forstå at Sandslottet har gjort Iris Murdoch til et av de store navn blant de yngre i England.» Ifølge Borgen har Murdoch skrevet betydeligere romaner enn den konvensjonelle og omstendelige Sandslottet, som ikke blir bedre ved at oversettelsen i for stor grad hviler på engelsk syntaks med «en omhyggelig plassert bisetning først (’selv om’ osv) og så hovedsetningen». Borgen roser først oversetterens troskap mot teksten, men mener at oversettelsen kunne trengt en ekstra bearbeiding:

Denne troskap mot teksten er bare tilsynelatende. Personlig holder jeg ikke på alt for stor frihet i fornorskingen, men språket skal jo være norsk, og det er oversetterens språk i dette tilfelle ofte ikke. Om nøyaktigheten kan det imidlertid bare sies gode ting. Kort sagt, en omhyggelig kladd, men en kladd.

Et avhugget hode (1962)
A Severed Head (1961) fikk den norske tittelen Et avhugget hode. Denne gangen nølte ikke Johan Borgen med de store ordene, og oversettelsen blir stort sett også berømmet. Under overskriften «Engelsk kjærlighetskarusell» (Dagbladet 11. oktober 1962) fastslår han at romanen har fått «en kledelig norsk språkdrakt», men tilføyer likevel:

Som vanlig i norske oversettelser har ordet ‘remarkable’ voldt oversetteren besvær. Det kan bety både påfallende, merkelig, ypperlig, utmerket og en god del annet, etter sammenhengen. Bare når det ikke er til å unngå bør man bruke u-ordet bemerkelsesverdig. Her brukes det stadig. Ordet ‘sympathy’ betyr ofte medfølelse, ikke alltid sympati.

Borgen påpeker også valg av formuleringer som «der gjorde hun seg det bekvemmelig» (istedenfor bekvemt), «gjøre noe av kjedsommelighet» (istedenfor kjedsomhet). Borgen fremhever likevel at oversetteren har fulgt forfatteren godt «i den kjølige, beregnende stilen som særkjenner Iris Murdoch, i slekt med Sigurd Hoel». Det er en viss ironi i at Borgen sammenligner Murdochs kjølige stil med Sigurd Hoel, som i egenskap av Gyldendals hovedkonsulent i 1957 hadde vært så skeptisk til å anta The Sandcastle. Det er ikke sikkert Hoel ville vært mer begeistret for Et avhugget hode.

Siden Et avhugget hode er et så sentralt og representativt verk av Murdoch, kan det trekkes frem noen konkrete eksempler herfra på Mantheys løsninger. Typisk for Murdochs romaner er vekslingene mellom en hverdagslig realistisk skrivemåte og en melodramatisk, nesten gotisk form, med brå omslag i plottet. Mange av bøkene er studier av erotiske besettelser og hvordan det ubevisste styrer menneskets handlinger.

Oversetteroppdraget i Et avhugget hode besto i å fange opp tonen i dialogene og beskrivelsene av omgangsformene til en seksuelt frigjort engelsk overklasse i herskapelige leiligheter i South Kensington, på terskelen til swinging London. Stilen preges av vidd, sarkasmer og ironi i en særegen atmosfære av røkelsesfylte salonger, julefeiring og London-tåke, mettet med allusjoner til det engelske klassesamfunnets sosiale koder.

Ordvalg og setningsbygning
Forteller og hovedperson i Et avhugget hode er vinhandleren Martin. Etter en rekke intriger og ekteskapskomplikasjoner er Martin henvist til å feire jul på landet utenfor Oxford hos storebroren Alexander, som har overtatt huset etter deres avdøde mor. Alexander er en relativt vellykket billedhugger, men sett gjennom Martins fortellerblikk fremstår han først og fremst som selvtilfreds. Som førstepersonsforteller beskriver, observerer og resonnerer Martin gjennom innskudd og relativsetninger som engelsk setningsbygning gir andre muligheter for enn norsk. Her er det mye å passe på for oversetteren. Brødrene sitter ved karnappvinduet i brorens atelier og drikker te. Martin betrakter Alexander:

In the creamy white smock, self-consciously old-fashioned, my brother seemed dressed to represent a miller in an opera.
(1961, s. 37)

I den kremhvite, bevisst gammelmodige frakken, virket min bror utkledt for en møllerrolle i en opera.
(1962, s. 42)

Her er «smock» litt misvisende oversatt til frakk, men betegner egentlig «arbeidskittel», eller bare «kittel», til bruk for hagearbeid eller i kunstneratelier av malere og skulptører. Det er nettopp kittelen som får fortelleren til å irritere seg over storebroren. Må han til enhver tid signalisere at han er billedhugger? Er kittelen identiteten hans?

Setningen er også preget av engelsk syntaks slik at det virker som det er frakken/kittelen som er «bevisst gammelmodig», og ikke brorens valg av antrekk. Kanskje er brorens valg også snarere «utstudert», det vil si dandyaktig. Til tross for enkelte slike misvisende oversettelser av enkeltord, er det gjennomgående god flyt i både dialog og fortellerstemme, hvilket jo er det viktigste i en skjønnlitterær oversettelse.

Komplisert kunstretning
Fortsatt iført sin arbeidskittel trekker broren til side forhenget til selve verkstedet. Han viser frem et hode som han holder på å modellere:

Det var fremdeles i de første stadier av modelleringen – ståltrådskjelettet var noenlunde fylt ut, og over det var leiren lagt på i lange striper som gikk i forskjellige retninger slik at det var begynt å ligne et hode. […]

«Det er ikke noe portrett […] Du husker kanskje at jeg en gang laget noen helt urealistiske hoder, det er årevis siden.»

Så kommenterer Martin:

«Din perspekse periode.»
(1962, s. 46)

I originalteksten står det «Your perspex phase» (1961, s. 40). Ordet «perspex», avledet av latin for «gjennomsiktig» og brukt som betegnelse for syntetisk plast, ble i 1934 varebeskyttet av det engelske firmaet Perspex, men på norsk ble begrepet «pleksiglass» innarbeidet. Uttrykket «perspex phase» har dermed en klangbunn på engelsk som ikke finnes på norsk. Murdoch refererer her til bruken av plastmaterialer i popkunsten, som noen år tidligere hadde sin opprinnelse i England.[12] Istedenfor å gi Alexander anerkjennelse for at han i sin forrige fase av kunstnerskapet laget Pop Art, bruker Martin – kanskje ironisk – sin egen betegnelse. Manthey har løst utfordringen med en fornorsket språkform fremfor det mer tungvinte «pleksiglass-periode». Med «din perspekse periode» har hun klart å bevare det noe nedsettende i originalens uttrykk, men risikerer kanskje at den litt intrikate referansen går tapt for norske lesere.

Anglisismer
I Arbeiderbladet var Magli Elster gjennomgående positiv til Et avhugget hode, men hun påpekte at den hyppige forekomsten av konstruksjonen «der er/der var» innimellom ga tekstene et noe gammelmodig anstrøk. Et eksempel:

Men det merkelige var at det jeg først og fremst følte var skyld. Men der var ingen fornuftig grunn til at jeg skulle føle meg skyldig.
(1962, s. 90)

Det som kan leses som konservativt riksmål, kan også skyldes påvirkning fra engelsk «there was». På neste side dukker en anglisisme opp som ser ut til å være et resultat av at troskapen til forfatterens ordvalg trumfer ordets utbredelse på norsk:

[…] og heller ikke kunne jeg forestille meg henne utføre en handling som krevet, som måtte kreve, så meget i retning av det histrioniske.
(1962, s. 91)

Setningen i sin helhet har også en mer oppstyltet ordlyd enn det som vanligvis preger Mantheys oversettelser. Det engelske «histrionic» tilsvarer norsk «teatralsk». I psykiatrien brukes ordet om «histrionisk personlighetsforstyrrelse». Det er et av yndlingsordene til fortelleren, men i ordrett oversettelse virker det noe kunstig. Oversetteren har likevel lest Murdoch slik at «histrionisk» er det rette adjektivet, og kanskje er det ikke uten troverdighet at den akademisk utdannede vinhandleren bruker dette uttrykket i klinisk betydning.

Langt på vei greier Mantheys oversettelser å formidle det særegne ved Murdochs romanunivers. Hun beveger seg på mange språknivåer og unngår datostemplet sjargong i replikkene. Utfordringene består for det meste i oversettelser av småord og idiomer i dagligtale. Et uttrykk som «just like that» er i dag høyfrekvent i engelsk. Ut fra hvordan Murdoch brukte det i A Severed Head for seksti år siden, hadde det samme konstaterende utropsaktige funksjon den gang:

«Then she suddenly asked me about you»
«Good God», I said, «just like that?»
(1961, s. 81)

Mantheys oversettelse:

«Gode Gud,» sa jeg. «Bare spurte?»
(1962, s. 92)

En mer idiomatisk oversettelse ville kanskje vært: «Herregud!», sa jeg «… sånn helt uten videre?» I samme scene kommer replikken:

«Du er gal,» sa jeg, «du er en forrædersk liten tispe.»
(1962, s. 92)

I dag er det engelske «bitch» gått rett inn i norsk. «Tispe» går ikke i dag, og kanskje det ikke fungerte så godt i 1962 heller.

En uoffisiell rose (1963)
Den tredje Murdoch-romanen på norsk kom ut like etter den engelske utgivelsen An Unofficial Rose, som ble anmeldt i original på kronikkplass i VG av Ragnar Kvam (6. juni 1962), hvor han hyllet Iris Murdoch som den fremste av samtidens engelskspråklige kvinnelige forfattere.

Da Mantheys oversettelse kom året etter, ble den nok en gang anmeldt av Magli Elster. I Arbeiderbladet (15. november 1963) konkluderer hun med at Murdochs «kjølige, lett ironiske stil» er «godt overført til norsk av Inger-Sophie Manthey».

Den italiensk piken (1965) og Klokken (1966)
Det gikk to år til neste utgivelse, Den italienske piken, som utkom i 1964. Denne gangen er de to store Murdoch-leserne, Magli Elster og Ebba Haslund, lunkne både til boka og oversettelsen. Finn Jor i Aftenposten mener derimot at «Inger-Sophie Mantheys oversettelse er meget god».

Ragnar Kvam anmeldte den engelske originalen, The Italian Girl, i VG 5. september 1964. Når også Klokken endelig kommer ut på norsk, insisterer Kvam på å anmelde den engelske utgaven (17. november 1966): «Hennes oversetter er god nok, men det er noe fundamentalt annerledes å lese henne på norsk. Her er det så mye av det engelske som blir borte – og som ville blitt borte for oss alle sammen, fordi vi mangler atmosfære til å sette, bringe ordene inn i.»

Klokken har vært karakterisert som en moderne gotisk roman. Den unge livsglade Dora blir med ektemannen til et isolert nonnekloster der han forsker på middelaldermanuskripter. I dypet av en nærliggende innsjø ligger klokken som ifølge et sagn løsnet fra nonneklosterets tårn da en av nonnene i fjern tid brøt sitt kyskhetsløfte. I dette lille utdraget står Dora og novisen Catherine ute på en demning som tjener som gangvei over innsjøen:

«It’s so hot», she said, «It makes one want to swim – I wish I could. I expect you can. Everyone can except me.»

«I never go into the water,» said Catherine. «I can swim, but not at all well, and I don’t like it. I think I must be afraid of water. I often dream about drowning.» She looked rather sombrely down at the lake: in the shadow of the causeway it was obscure and green, the water thick, full of weeds and floating matter.
(2019 [1958], s. 148)

«Det er så varmt,» sa hun, «jeg får så lyst til å bade. Men jeg kan ikke svømme – jeg skulle ønske jeg kunne. Du kan vel svømme? Det er visst bare jeg som ikke kan.»

«Jeg bader aldri,» sa Catherine. «Jeg kan svømme, men ikke særlig godt, og jeg liker det ikke. Jeg har visst vannskrekk. Ofte drømmer jeg at jeg drukner.» Hun så dystert ned i vannet; i skyggen under broen var det dunkelt og grønt, fullt av grønske og rask.
(1966, s. 134)

Tross den litt upresise oversettelsen av «causeway» til «bro», har Manthey overført den gåtefulle og ladede stemningen til et solid og flytende norsk. Scenen er betegnende for romanen som helhet: Ved sitt blotte nærvær blant mennesker som har forsaket alt verdslig liv blir Dora til en katalysator for slumrende konflikter og spenninger, og for de mest uventede og symbolmettede handlingsforløp.

De siste oversettelsene
Året etter utkom Englenes tid (The Time of the Angels, 1966). I Dagbladet 14. desember 1967 er Johan Borgen er full av beundring for både romanen og oversettelsen:

Vedkommer all denne klaustrofobiske selvkretsing en forpint verden der destruksjonen går sin seierssikre gang så å si av seg selv? Stundvis. Selve spillet må man iallfall beundre. […] Personlig beundrer jeg også Inger-Sophie Mantheys lojale evne til å arrangere den norske språkdrakten uten noen fristende lettvinthet. Fristelsen til å dramatisere – den ligger snublende nær med Murdoch. Den er lykkelig gjennomført.

Om Mantheys resterende oversettelser hører det med å nevne at hun fikk ros for Hver tar sin (1968), som kom ut samme år som den engelske originalen (The Nice and the Good), av Ebba Haslund (Stavanger Aftenblad 8. november 1968) og Morten Ringard (Drammens tidende 27. november 1968). Rød påske (1969) og Brunos drøm (1970) delte kritikerkorpset i synet på Murdochs plotbygging og distanserte menneskeskildring.

I 1972 avsluttes det norske Murdoch-forfatterskapet, og Magli Elster omtaler Nederlag med ære (A Fairly Honorable Defeat, 1970) som en stor roman i Arbeiderbladet 24. mars 1973. Elster konkluderer: «Det er bare å håpe at forfatteren gjennom den gode oversettelsen av Inger-Sophie Manthey vil nå ut til enda flere lesere.» Denne siste romanen med Iris Murdoch på norsk kom i en periode da hun skrev flere av sine betydeligste verker, som The Black Prince (1973) og The Sea, The Sea (1978). For sistnevnte fikk Murdoch Booker-prisen.

Det var den sørafrikanske forfatteren Nadine Gordimers andre roman på norsk, Den senborgerlige verden (The Late Bourgois World, 1966), som ble den endelige avslutningen for Manthey i 1982. Denne romanen, med sin forening av psykologisk dybde og politisk bevisstgjøring, ble ved utgivelsen i hjemlandet forbudt av apartheidregimet.

Gyldendal engasjerte ingen ny oversetter til å fortsette med Iris Murdoch. Hun fikk ikke samme betydningen for norske forfattere og romanlesere på 1970-tallet som hun hadde hatt på 1960-tallet. I kvinnebevegelsens tiår ble forfattere som Nadine Gordimer og Doris Lessing viktigere.

Et navn i ettertiden
Så lenge Iris Murdochs forfatterskap lever på engelsk, er også de norske oversettelsene til Inger-Sophie Manthey aktuelle. I forbindelse med Murdochs 100-årsjubileum i 2019 kom seks av romanene hennes ut i Vintage Penguin, med nyskrevne forord av yngre litteraturvitere og skribenter.

I den relativt korte tiden Manthey var aktiv som oversetter rakk hun ikke å etablere seg på et nivå som kunne ha gitt henne priser og æresbevisninger, men de mange rosende omtalene som Murdoch-oversettelsene fikk av fremstående norske anmeldere, har gitt henne et navn i ettertiden. Snart femti år etter den siste Murdoch-utgivelse på norsk er Mantheys oversettelser fortsatt vår inngangsport til en av de store engelske forfatterne i annen halvdel av det 20. århundre.

Øyvind Pharo

Referanser

Bjørnsen, Bjørn, Ketil Lund, Trond Andreassen og Marit Ausland (17. mars 2017). «Mor Godhjerta. Inger-Sophie Hølmebakk har gått bort.» Nekrolog i Klassekampen.

Evensmo, Sigurd (1974). Gyldendal og gyldendøler. Oslo: Gyldendal.

Jacobsen, Nils Kåre (2000). En forlegger og hans hus. Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal.

Lotherington, Tom: «Gordon Hølmebakk» i Norsk Oversetterleksikon.

Murdoch, Iris (1961). A Severed Head. London: Chatto and Windus.

Murdoch, Iris / Manthey, Inger-Sophie (overs.) (1962). Et avhugget hode. Oslo: Gyldendal.

Murdoch, Iris (2019 [1958]). The Bell. London: Vintage Classics.

Murdoch, Iris / Manthey, Inger-Sophie (overs.) (1966). Klokken. Oslo: Gyldendal.

Rygg, Maja Lisa og Arne Rygg (14. mars 2017). Nekrolog om Inger-Sophie Manthey Hølmebakk i Aftenposten.

Andre kilder
Søren Torben «Toto» Hølmebakk (sønn), samtale 18. mars 2020.

Janneken Øverland, e-post 16. april 2020.

Maja Lisa og Arne Rygg, samtaler 19. oktober 2020.

Gyldendals klipparkiv.

 Noter

[1] Søren Torben «Toto» Hølmebakk i samtale 18. mars 2020.

[2] Det humanistiske fakultet ved UiO har ikke besvart henvendelser om år for fullført cand.mag.-grad.

[3] Høsten 1950 var Gordon Hølmebakk passasjer og kartleser under en Europa-reise i et én-motors fly som måtte nødlande i Lille. Hjemkomsten resulterte i førstesideoppslag i Aftenposten 15. november 1950. Se Tom Lotherington: «Gordon Hølmebakk» i Norsk Oversetterleksikon.

[4] Bjørnsen (mfl.) i Klassekampen 17. mars 2017.

[5] «Hun hadde nok en innebygd skepsis til det pretensiøse og det å stikke seg frem, og jeg vil tro det også gjaldt henne som oversetter.» Søren Torben «Toto» Hølmebakk i samtale 18. mars 2020.

[6] Om Manthey og Hølmebakk noensinne uttalte seg offentlig om dette, har det ikke latt seg spore opp.

[7] I sin anmeldelse av Spencer-oversettelsen skrev Ragnvald Skrede at Hølmebakk hadde utviklet seg til en av landets beste oversettere (Dagbladet 24. oktober 1957.) Om oversettersamarbeidet mellom ekteparet, se Tom Lotherington: «Gordon Hølmebakk» i Norsk Oversetterleksikon.

[8] «Det kan ha vært en vanskelig rolle å spille med Gordon. Jeg tror aldri hun hadde ambisjon om en posisjon i litteratur- eller forlagsverdenen.» Søren Torben «Toto» Hølmebakk i samtale 18. mars 2020.

[9] Uttalelse i Gyldendals klipparkiv.

[10] Gyldendals klipparkiv

[11] Ca. 3000 i bokhandel, ifølge salgsrapport i Gyldendals klipparkiv.

[12] Takk til Kåre Bulie for innspill om popkunsten.

Bibliografi