Einar Schøning, 1920–1994

Foto: Privat

Einar Schøning forlot fast stilling som redaktør i Gyldendal til fordel for en frilanstilværelse som oversetter sammen med sin ektefelle Grethe Schøning. Han har blant annet sørget for at en lang rekke bestselgere har kommet ut på norsk i en språkform han har høstet stor respekt for.[1] Einar Schøning var fast oversetter av de populære spenningsforfatterne Alistair MacLean og Ken Follett og oversatte til sammen om lag 200 bøker,[2] hovedsakelig fra engelsk, men også fra svensk og tysk.

Oppvekst og tidlig arbeidsliv
Einar Theodor Schøning ble født i Bodø 29. mai 1920. Han vokste opp i Bodø, Steinkjer og Porsgrunn. Etter at han hadde tatt artium, flyttet foreldrene til Brevik. Hans mor Kitty Schøning startet opp en handelsskole i Brevik, og hans far Arnt drev handelsskole i Kragerø. På 1950-tallet startet paret et revisjons- og regnskapskontor i Brevik. Arnt Schøning hadde utgitt flere skjønnlitterære bøker på 1910- og 1920-tallet, blant annet Erling Ørn, Pasteller og I ly av larmen, alle på Helge Erichsens Forlag.[3] Einar møtte sin livsledsagerske Grethe (født Zwilgmeyer) mens han gikk på gymnaset i Porsgrunn. De giftet seg i 1948 og fikk to sønner: Rolf i 1950 og Ole i 1956.

Da Einar Schøning tok artium i 1940, fikk ikke elevene gått opp til eksamen på grunn av krigen. Dermed fikk de bare standpunktkarakterer. Ifølge sønnen Rolf skal norsklæreren imidlertid ha sagt til Einar: «Hadde jeg kunnet gi deg en S, så ville jeg gjort det.» Einar viste altså tidlig talent for norsk språk. Det kom selvsagt til nytte i arbeidet som oversetter. Han sa selv at poenget for en oversetter ikke bare er å beherske fremmedspråk, men å være god i norsk.

Etter krigen jobbet både Einar og kona Grethe i skolefilmavdelingen i Kommunenes Filmcentral. Her fikk Einar i oppdrag å lage tekster til en del kortfilmer. Gjennom arbeidet fikk han smaken på å oversette. Dermed startet jakten på oversetteroppdrag:

«Jeg gikk rundt til hele 16 forlag, før jeg fikk prøve meg på en bok. Da jeg så fikk innpass, ble arbeidet bare mer og mer interessant.»[4]

I 1954 sa Einar opp jobben i Kommunenes Filmcentral. Han flyttet med familien til Sandøya utenfor Tvedestrand, hvor Grethe var født. Der virket han som fulltids frilansoversetter. På si tok han geografi mellomfag, men han sa selv at det var slitsomt å kombinere studier og oversettelse. I 1964 flyttet familien til Oslo da Einar ble ansatt i Gyldendal, hvor han var forlagsredaktør for norsk skjønnlitteratur under Harald Grieg og Brikt Jensen.

Schøning så tilbake på arbeidet i Gyldendal med glede: «Hele tiden er det et meget nært samarbeid mellom forfatter og forlag, hvilket er svært givende for begge parter.» Men savnet etter å oversette meldte seg etter hvert: «Etter 11 år i Gyldendal, begynte jeg å savne oversetterarbeidet. [...] Selv om jeg stortrivdes i arbeidet, var likevel lysten til å oversette så sterk, samtidig med å flytte til Sandøya, at jeg sa opp jobben», har Einar fortalt til Tvedestrandsposten.[5]

Ekteparet Einar og Grethe Schøning sa derfor opp sine respektive stillinger som redaktører i Gyldendal og Det Beste. I 1975 flyttet de tilbake til Sandøya. Einar og Grethe var frilansoversettere på heltid resten av sine yrkesaktive liv. Etter å ha vært redaktør i Gyldendal var Einar godt kjent i forlagsverdenen. Som oversetter arbeidet han mest for Cappelen, men også for Gyldendal, Dreyer, Ernst G. Mortensen og andre forlag.

Livet som frilansoversettere
Som oversettere på Sandøya hadde Einar og Grethe kontor vegg i vegg. De jobbet stort sett med hver sine prosjekter: «Vi arbeider hver for oss, det er best sånn [...]. Så møtes vi under formiddagskaffen, da vet du», sa Einar Schøning til Tvedestrandsposten.[6] Sønnen Rolf forteller at foreldrene hadde stor glede av hverandre som kolleger og diskuterte formuleringer og uttrykk med hverandre. Barndomshjemmet ble naturlig nok preget av oversettervirksomheten: «Jeg husker lyden av skrivemaskintastene fra barndommen. Jeg kunne nærmest skrive navnet mitt på skrivemaskin før jeg kunne gå!» Einar Schøning satt med en gammel Remington med blåpapir, og i motsetning til kona Grethe gikk han aldri over til PC.

I hjemmet var det alltid mye snakk om bøker. Ekteparet var også litterært engasjert på fritiden: På Sandøya var de med i litteraturgrupper eller lesesirkler, der folk kom sammen for å diskutere felles leseropplevelser to ganger i måneden. Einar bidro sterkt i disse gruppene, noe som kommer frem i minneordet Steinar Nielsen skrev om ham: «I slike sammenhenger var han i sitt ess, og fremsto som en rik kilde av kunnskap, anekdoter og analyseevne.»[7]

 Aase Gjerdrum, Einars redaktør i Cappelen, tegner et bilde av ekteparet Schøning som rause og gjestfrie. Spesielt godt husker Gjerdrum Einars 70-årsdag. «Ekteparet Schøning brukte sparepengene sine og laget en utrolig fest på et hotell på Lyngør. Nå skulle Einar ’faderullan meg’ ha det gøy!»

Primært oversatte Einar Schøning fra engelsk. Han var selvlært i språket, bortsett fra den obligatoriske opplæringen på skolen. Mens han var oversetter for Gyldendal, fikk han imidlertid reisestipend for å dra til England og var på sommerskole i Oxford. Kona Grethe hadde vokst opp i USA, og de hadde kontakter der, noe som sikkert også var til fordel for Einar i hans arbeid.

I tillegg til engelsk oversatte Einar Schøning også fra tysk og svensk. Å oversette fra nabospråket bød på spesielle utfordringer, sa han: «En kan tenke seg at det er lett, men faren er at man følger teksten for slavisk, så det egentlig blir dårlig norsk.»[8]

Fra Flemming til Brink
Einar Schøning brukte psevdonym tidlig i sin karriere når han oversatte det han kalte «røverromaner». Eksempler på dette er seks James Bond-bøker av Ian Fleming, utgitt på Dreyer på 1960-tallet, blant annet James Bond og Dr. No, Goldfinger og I hemmelig oppdrag. Disse er oversatt av «Theodor Madsen», men det er altså Einar Schøning som står bak.[9]

Aase Gjerdrum var redaktør for oversatt litteratur i Cappelen frem til 2005. Hun valgte ut bøkene Einar Schøning oversatte for forlaget, som for det meste var spennings- og underholdningslitteratur. Han var blant annet fast oversetter av bestselgerne MacLean og Follett, noe som kan sies å være en tillitserklæring fra Cappelens side. Aase Gjerdrum betegner Follett som kvalitetsunderholdning: «Underholdningslitteratur kan være krevende å oversette, og det er viktig at slike bøker får gode oversettelser.» Ifølge sønnen Rolf var Einar også veldig begeistret for Follett.

Økonomi var en av grunnene til at Einar gjerne ville oversette bestselgere som Follett og MacLean: «Honorarene er ikke særlig høye, og betalingen er den samme, enten det er underholdningslitteratur eller seriøs litteratur. Ofte blir timebetalingen bare symbolsk», sa Einar til Tvedestrandsposten.[10] I tillegg genererte bestselgerne gjenbrukshonorar hvis de ble utgitt flere ganger: «Dette honoraret blir utbetalt hver gang en bok blir gitt ut, og gjelder i 70 år etter oversetters død. Gjenbrukshonorarene lå den gang som regel på 25 til 50 prosent», forteller Rolf Schøning, og legger til at også han og broren har fått glede av gjenbrukshonorarene.

Einar Schøning oversatte imidlertid også litteratur innenfor andre sjangere. Aase Gjerdrum understreker at Schøning var belest og hadde en vid orientering: «Einar var nok begeistret for George Orwell (Veien til Wigan) og andre litterære forfattere som bød på utfordringer for ham som oversetter.» Gjerdrum tilføyer at spenningsbøkene på den tiden nok kunne stille krav til detaljkunnskaper, selv om de ikke var spesielt krevende hva stil og nyanser angikk. Schøning påpeker selv at utfordringene varierte ut fra sjanger: «Å oversette MacLean kan ikke sammenlignes med å oversette Heinrich Böll, han er meget vanskelig.»[11]

Følgende eksempel fra Folletts Mannen fra St. Petersburg viser at utfordringen for oversetteren først og fremst er å bevare spenningsmomentet. Vi er her inne i et kritisk vendepunkt i handlingen:

He was supposed to locate Orlov, point the gun at him, pull the trigger, make sure he was dead with another bullet, then turn and run into the bushes …

Instead he looked for the source of the cry, and saw her face. It was startlingly familiar, as if he had last seen it only yesterday, instead of nineteen years ago. Her eyes were wide with panic, and her small red mouth was open. Lydia.[12]

Meningen var å lokalisere Orlov, rette revolveren mot ham, trekke av, forsikre seg om at han var død med en kule til, og så kaste seg rundt og løpe inn mellom buskene … I stedet speidet han etter den som hadde skreket, og så ansiktet hennes. Det var skremmende kjent, som om han senest hadde sett det i går og ikke for nitten år siden. Øynene hennes var sperret opp i redsel, og den lille røde munnen gapte. Lydia.[13]

Selv satte Einar Schøning pris på å veksle mellom forskjellige sjangre når han oversatte: «Variasjon er viktig, og jeg prøver å legge opp arbeidet, slik at annenhver bok er underholdning og seriøs litteratur.»[14] Schøning har blant annet oversatt flere samfunnsengasjerende bøker. Raseskille- og urfolksproblematikk er temaer som går igjen. Ett eksempel er boka Neger – men hvit (1964) av John Howard Griffin, som reiste rundt anonymt og forkledt som svart for å undersøke forholdene for svarte i Sørstatene. En annen bok med lignende tematikk er La mitt folk fare, en selvbiografi av nobelprisvinneren Albert Luthuli, som handler om hva som ledet fram til raseskillepolitikken i Sør-Afrika.

Også Gribbenes land av den sørafrikanske forfatteren André Brink problematiserer slaveri og raseskillepolitikk. Romanen handler om en mislykket ekspedisjon i Sør-Afrika på 1700-tallet, men også om forholdet mellom en rømt slave og en hvit kvinne. I begynnelsen av møtet mellom den hvite kvinnen og den tidligere slaven gir kvinnen uttrykk for sine fordommer:

«Jeg vet at du bare venter på å overrumple meg.» Hun reiser seg nervøst og begynner å ordne med geværene og pistolene på vognen. «Du venter på en sjanse. Men du skal passe deg, for jeg holder øye med deg. Og hvis du bare våger … Selv om jeg må ta livet av meg …» Hun mister stemmen og må svelge en klump i halsen. «Skjønner du? Du har ikke lov. Jeg er gravid.
Og du er bare en slave.» [...]

«Slave,» sier han etter en stund. «Slave! Det er det eneste du kan si. Men nå har jeg fått nok av det, skjønner du det? ’Ikke lov’!»[15]

Når man leser den engelske utgaven av det samme avsnittet, ser man at Schøning har oversatt nærmest ordrett:

«I know you’re just trying to catch me off my guard.» She gets up nervously and begins to rearrange the guns and pistols on the wagon. «You’re waiting for a chance. But I warn you, I’m watching you. And if ever you dare ... Even if I have to kill myself …» She swallows back a sob choking her voice. «You understand? You have no right. I’m pregnant. And you’re just a slave.» [...]

«Slave,» he says after a while, «slave! That’s all you can say. But I’ve had enough of it now, you hear? ’No right’!»[16]

Pliktoppfyllende og kunnskapsrik
Aase Gjerdrum forteller at Einar Schøning var tro mot originalen når han oversatte: «Det er noen som sleiver og lager sin egen vri. Det gjorde ikke Einar, han hadde grunnleggende respekt for originalen.» Han påpekte selv balansegangen mellom å respektere originalteksten og å gjøre språket tilgjengelig: «Det er viktig å være trofast mot teksten, men samtidig må den gjøres til et levende og godt norsk.»[17]

Ellers beskriver Gjerdrum Schøning som en flink, pliktoppfyllende og kunnskapsrik oversetter. For å tilegne seg ny kunnskap tydde Schøning ofte til fagfolk når han oversatte. Han brukte både venner, bekjente og eksperter ellers for å sikre at betegnelser ble korrekt oversatt. «For eksempel oppsøkte han en nabo, en marineoffiser, når han skulle oversette noe som hadde med sjøen eller skipsfart eller forsvaret å gjøre», forteller sønnen Rolf. Einar Schøning gjorde i det hele tatt grundig research. Selv uttalte han til Tvedestrandsposten at en oversetter bør kjenne til samfunnsforholdene i det landet hvor handlingen går for seg.[18]

Selve oversettelsen ble på denne tiden ofte uteglemt i anmeldelsen av ei bok. Desto mer stas var det når Schønings oversettelser ble behørig omtalt. Han var for eksempel stolt over Dagbladets omtale av Frykten er mitt våpen av Alistair MacLean: «For dem som vil ’se blod’, er det en vrimmel av hendinger å øse av, og oversettelsen ved Einar Th. Schøning er mønstergyldig. Så ledig og elegant kan det gjøres.»[19]

I den grad selve oversettelsen er nevnt i anmeldelsene, er det ellers ofte i temmelig knappe vendinger, selv om vurderingen stort sett var god: «Både Nålen og Rebecca-koden er med fint resultat oversatt til norsk av Einar Schøning»,[20] eller: «Einar Schøning har gjort en bra jobb som oversetter»,[21] eller: «En nitid, medlevet oversettelse av Einar Schøning.»[22]

En av de mer språklig utfordrende romanene Schøning har oversatt, er Barneøya av P.C. Jersild fra 1977. Den handler om den elleveårige Reine som lurer seg unna et opphold på en barnekoloni og i stedet blir værende i Stockholm. Selv om selve oversettelsen blir kommentert kort, går det frem av følgende anmeldelse at oversetteren har klart å ivareta det språklige særpreget i den svenske originalen: «Barneøya er en koloss på 247 tett-trykte sider og jeg har humret og hauket, knegget og ledd meg gjennom de fleste [...] Språket kunne bare nesten være et barns og kan bare fryde en voksen. [...] Den norske oversettelsen ved Einar Schøning lyder bra.»[23]

Følgende eksempel fra Barneøya viser hvordan romanen ofte inntar barnets perspektiv og er skrevet i en fabulerende stil:

Tenk om alle mennesker klokka fem en ettermiddag plutselig fikk vinger? Vinger som vokste ut på noen minutter, omtrent som når man setter seil. Selv ville han på den tiden en hverdag stå inneklemt på lokaltoget. Det ville bli trangt; de som hadde klart å skaffe seg sitteplass, ville bli nødt til å reise seg. Da gjaldt det å passe på og hoppe opp på en benk. Hvordan ville det føles? Reine la venstre hånd på høyre skulder, så bøyde han skulderen fremover så han kjente kanten på skulderbladet.[24]

Da Einar Schøning valgte å følge drømmen om å livnære seg som oversetter, fikk han erfare at dette ikke var en vei til lettjente penger. Bestselgerne fikk det til å gå rundt økonomisk, men Schøning fikk også bryne seg på noen tungvektere fra litteraturens verden. Den dedikerte oversetteren vanket i litteraturgrupper på fritiden, og han var aktiv i Norsk Oversetterforening og satt i juryen for Bastianprisen. For sitt virke som oversetter fikk Schøning Oslo bys stipend på 1960-tallet. I tillegg ble han i 1994 tildelt statens stipend for eldre fortjente kunstnere. Dette var en liten «kunstnerlønn» som ble tildelt som en påskjønnelse for særlig fortjenstfull innsats. En notis i Tvedestrandsposten gir følgende begrunnelse for tildelingen:

Man må trygt kunne si at Einar Schøning i høy grad fortjener stipendet. [..] Det er nemlig i hans kontor på Sandøya en lang rekke av de virkelige bestselgerne innen krim og spenning, har fått sin norske språkdrakt. Og Schøning klarer virkelig å formidle videre de kuldegysende grøss fra forfattere som Alistair Maclean og Ken Follett.[25]

Einar Schøning døde 18. september 1994.

Wera Birgitte Holst

Referanser

Agderposten (29. mai 1990). «70 år».
Askelund, Jan (14. november 1977). «Barnslig språk, voksent språk». Rogalands Avis.
Brink, André / Einar Schøning (overs.) (1985). Gribbenes land. Oslo: Aschehoug.
Brink, André (1983).  An Instant in the Wind. London: Fontana Paperbacks.
Brønnøysund Avis (19. oktober 1962). «La mitt folk fare».
Firda Folkeblad (28. september 1964). «Neger – men hvit».
Follett, Ken / Einar Schøning (overs.) (2009). Mannen fra St. Petersburg. Oslo: Cappelen Damm.
Follett, Ken (2011). The Man from St. Petersburg. London: Pan Books.
J. (5. april 1962). «Ny Alistar MacLean». Dagbladet.
Jersild, P. C. / Einar Schøning (overs.) (1976). Barneøya. Oslo/Gjøvik: Den norske Bokklubben.
Nielsen, Steinar (23. september 1994). «Einar Schøning til minne». Agderposten.
Ringnes, Haagen (1976). «Ingen bok blir bra som ikke kommer innenfra». Etterord i P.C. Jersild, Barneøya, Oslo/Gjøvik: Den norske Bokklubben.
Rossby, Jostein (4. november 1985). «Kubansk rulett». Harstad Tidende.
Spirdal, Gerd (22. juli 1983). «Ny Follett-thriller». Moss avis.
Sv., G. (6. oktober 1960). «Mennesker og rovdyr». Arbeiderbladet.
Tvedestrandsposten (19. november 1983).  «Å oversette, er å arbeide hardt i glede».
Tvedestrandsposten (14. april 1994). «Statsstipend til Einar Schøning».

 Andre kilder
Samtale med Rolf Schøning 9. oktober 2020.
Samtale med Aase Gjerdrum 22. oktober 2020.

 Noter

[1] Agderposten (1990), s. 3.

[2] Tvedestrandsposten (1994), s. 3.

[3] Schøning (2020).

[4] Tvedestrandsposten (1983), s. 4.

[5] Ibid.

[6] Ibid.

[7] Nielsen (1994), s. 20.

[8] Ibid.

[9] Ibid.

[10] Tvedestrandsposten (1983), s. 4.

[11] Ibid.

[12] Follett / Schøning (overs.) (2011), s. 108.

[13] Follett (2009), s. 80.

[14] Tvedestrandsposten (1983), s. 4.

[15] Brink / Schøning (overs.) (1985), s. 29.

[16] Brink (1983), s. 27.

[17] Tvedestrandsposten (1983), s. 4.

[18] Ibid.

[19] J.J. (1962), s. 6.

[20] Spiral (1983), s. 8.

[21] Rossby (1985), s. 11.

[22] G. Sv. (1960), s. 7.

[23] Askelund (1977), s. 9.

[24] Jersild (1976), s. 56.

[25] Tvedestrandsposten (1994), s. 3.

Bibliografi