Foto: Nasjonalbiblioteket, 1934

Sigmund Skard var professor og forsker i litteraturhistorie, forfatter og skjønnlitterær oversetter. Skard oversatte fra en rekke språk, og alt i alt har han oversatt over hundre forfattere fra antikken og sin egen samtid. Blant annet er han kjent for sin gjendiktning av Dantes middelalderverk Den guddomlege komedien (1308–1321) og antologien Under nye stjerner, en samling amerikanske dikt fra 1600-tallet til rundt 1930.

Mangfoldig virke
Sigmund Skard ble født 31. juli 1903 i Kristiansand, hvor han også vokste opp. Etter å ha avlagt examen artium i 1921, flyttet han til Oslo for å studere. I 1931 ble han magister i litteraturhistorie. Et par år etter, i januar 1933, giftet han seg med Åse Gruda Skard (1905–1985), som skulle bli en internasjonalt anerkjent psykolog. Sammen fikk de fem barn: tvillingene Målfrid og Torild (1936), tvillingene Halvdan og Åsmund (1939) og Anne (1945). De tre døtrene ble psykologer som moren, mens Halvdan ble politiker og Åsmund arkitekt.[i] Fra høsten 1935 tilbrakte Skard et år ved Sorbonne i Paris. I 1938 fullførte han doktorgraden på en avhandling om en moderne norsk forfatter, Aasmund Olavsson Vinje, og hans forhold til antikken, et tema som kom til å oppta ham også videre i karrieren. Samme år fikk han stillingen som sjef for Det kongelige norske Videnskapers Selskabs Bibliotek i Trondheim. Da Tyskland invaderte Norge i april 1940, reiste Skard og familien til Sverige. Der ble de i nesten fem måneder før de reiste videre til USA. De slo seg ned i Washington og ble værende der helt til slutten av 1945. Skard vendte da tilbake til bibliotekarstillingen i Trondheim. I 1946 ble han utnevnt til professor i litteraturhistorie, særlig amerikansk, ved Universitetet i Oslo. Han var den første i Norden som hadde en stilling som professor i amerikansk litteraturhistorie. Fra 1946 var Skard medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Skard hadde flere opphold i Amerika fram til han gikk av med pensjon i 1973. Han ble æresdoktor både ved Universitetet i Pennsylvania og Universitetet i Vest-Berlin.

I tillegg til professor og forsker var Skard både forfatter og litterær oversetter. Som forfatter var han først og fremst lyriker, og han utga flere diktsamlinger. Han skrev imidlertid også sakprosa; blant annet utga han på 1970- og 80-tallet flere biografier. Blant dem var en stor biografi om faren, Matias Skard (Det levande ordet: ei bok om Matias Skard, 1972), biografier over begge svigerforeldrene (Karen Grude Koht: drag av ein kvinnelagnad, 1987, og Mennesket Halvdan Koht, 1982), samt selvbiografien Solregn (1980). Skard skrev på nynorsk og engasjerte seg i målpolitikken. I 1983 fikk han både Melsom-prisen og Norsk Kulturråds ærespris. I 1992 mottok han hedersprisen under utdelingen av Brageprisen. Han oversatte både fra engelsk, tysk, italiensk, spansk, fransk og latin, samt noe gammelgresk. Italiensk og spansk lærte han seg på egen hånd, mens de andre språkene studerte han ved universitetet (i større eller mindre grad).

De første oversettelsene
Skards litterære interesse oppsto allerede i barndommen. Faren var selv forfatter og oversetter, og i sin selvbiografi forteller Skard at «det levende ordet» sto sentralt i hjemmet. Foreldrene leste mye for barna, og da barna lærte å lese selv tok de med seg litteraturen inn i leken. Skard skriver om hvordan han og søsknene skapte et eget fiktivt samfunn, som til og med fikk sin egen nasjonallitteratur som barna selv forfattet. Den unge Skards interesse for å skrive ga seg ikke bare utslag i egenforfattede tekster, men også i oversettelser. Det var imidlertid først som student i Oslo på 1920-tallet at han tok fatt på oversettelser «på vaksnemåten», som han selv uttrykker det.[ii]

I nesten hele sin karriere som forfatter og oversetter var Skard tilknyttet Det Norske Samlaget. I studietiden var han opptatt av at andre skulle få ta del i det han lærte. Han hadde allerede i flere år skrevet artikler og innlegg i pressen, men nå ønsket han å ta formidlingen et steg videre. Dermed begynte han å holde foredrag, og han hadde innslag i radioen da den kom i 1930-årene. I tillegg var han særlig opptatt av hvordan han kunne bidra til den nasjonale kulturreisningen. Derfor ønsket han å være med og «byggja ut nynorsk bokheim til det han ønskte å vera: ein norsk nasjonallitteratur».[iii] Dette var bakgrunnen for at Skard inngikk et samarbeid med Det Norske Samlaget i siste halvdel av 1920-tallet. Samarbeidet falt seg naturlig fordi Skards far og Skards bror Johannes hadde vært med i Samlaget og gitt ut bøker der nesten fra forlaget ble etablert i 1868. Også broren Eiliv var tilknyttet Samlaget, både som forfatter og som ansvarlig for serien Klassiske bokverk, blant annet.

Skard selv hadde hatt mye å gjøre med bøkene som faren ga ut på forlaget fra begynnelsen av 1920-tallet, deriblant bokverk fra den klassiske antikken. Den første tiden Skard studerte i Oslo, oversatte nemlig Matias Skard tre drama av Sofokles og ett av Euripides. Sigmund Skard var mye involvert i dette arbeidet, og deler av disse oversettelsene er fullt ut hans verk.

Petrarca og latinsk middelalderlitteratur
Skard mente at Samlaget burde ha en serie med bokverk fra renessansen. Det skulle ta mange år før verket kom ut, men i 1926 begynte han derfor å oversette Francesco Petrarcas sonetter til Laura (ca. 1327–1368) fra italiensk, et språk Skard som nevnt var selvlært i. Skard påpeker både i selvbiografien Solregn og i forordet til samlingen at det var svært vanskelig å oversette Petrarcas sonetter, både på grunn av den stramme formen, og den skjøre og rikt varierte stemningen og stilen. Han innså imidlertid sine begrensninger og var ikke redd for å kutte ut «stilstas som for oss i dag hindrar tileigninga av meir levande poetiske verdiar» i gjendiktningen.[iv] Han følger derfor ikke Petrarcas praksis med å utelukkende benytte kvinnelige rim (tostavelsesrim). Derimot følger han originalen trofast når det gjelder vers og rimfletting, og han har etter eget utsagn forsøkt å få med innhold, tanke og stemning så langt som mulig. Allerede i første strofe i sonett nr. 1 ser vi at Skard benytter mannlig rim (enstavelsesrim), som sjel og fortel i verselinje 2 og 3:

Skards Petrarca-utgave inneholder gjendiktninger av 30 sonetter. 17 av disse hadde ikke vært oversatt til norsk tidligere, mens resten hadde vært oversatt av Kristen Gundelach. Petrarca-oversettelsen arbeidet Skard lenge med i skjul, og kun broren Eiliv fikk se gjendiktningene underveis. Først nesten førti år senere, i 1962, ble versene utgitt i bokform.

Det var ikke bare Petrarca-gjendiktningen Skard holdt for seg selv. På 1920-tallet oversatte Skard fire store latinske prosaverk fra middelalderen – hvorav et par kom ut først flere tiår senere: Einhard og Notker Balbulus’ biografier om Karl den Store (utgitt i 1929), Jordanes’ Gotesaga (1932), Vagantviser (1964) og Eugippius’ livsskildring av den hellige Severin (1991). Ingen av disse oversettelsene viste han til noen før etter farens død i 1927.

Skard skriver at han ikke helt kan forklare hvorfor han holdt oversettelsene sine skjult.[v] På 1920-tallet begynte han også å skrive egne dikt, og heller ikke disse viste han til andre enn broren Eiliv. Skard forklarer hemmeligholdet med at han anså seg selv først og fremst som vitenskapsmann, ikke dikter. Med de første diktsamlingene sine opplevde han dessuten at kritikerne var skeptiske, og at det for en professor var vanskelig å bli tatt på alvor som dikter.[vi] Dette endret seg imidlertid mot slutten av 1960-årene. Da begynte litteraturkritikerne å vurdere ham på lik linje med andre diktere.

Prisvinnende gjendiktning av Dante
På 1960-tallet begynte også Skards gjendiktninger for alvor å utkomme i bokform. Et av de viktigste arbeidene hans fra denne tiden er gjendiktningen av Dante Alighieris Den guddomlege komedien, et arbeid han mottok Bastianprisen for i 1965. Faktisk hadde Skard i utgangspunktet slett ikke tenkt å begi seg ut på noen Dante-oversettelse. Han hadde lest Dante allerede på gymnaset, men sverget på at han skulle holde seg langt unna «hans trolldomsverd».[vii] Slik ble det imidlertid ikke. Rett før krigen hadde Samlaget henvendt seg til Henrik Rytter, som hadde oversatt Shakespeare og Boccaccio, og bedt ham om å prøve seg på en Dante-oversettelse. I 1942 la han fram manuskript til hele Dantes Komedie. De sakkyndige var imidlertid skeptiske, og Rytter ga opp arbeidet for godt. Da 700-års jubileet for Dantes fødsel nærmet seg i 1965, ba Samlaget Skard om å se om han kunne gjøre noe med Rytters manus.[viii] Norge var på denne tiden ett av de få europeiske landene som ikke hadde noen stor gjendiktning av Dante, og en bokmålsoversettelse var visstnok på trappene. Dermed gikk det som det måtte gå: «Før eg visste det, sat eg og sette om Dante for Det norske Samlaget, og gjekk gjennom ein av dei underlegaste episodar i livet mitt», skriver Skard.[ix]

Han tok utgangspunkt i – og var ifølge eget utsagn helt avhengig av – Rytters gjendiktning i sitt eget arbeid med verket. Derfor står både Rytters og Skards navn på bokomslaget. Skard gikk imidlertid bort fra noen av Rytters prinsipper, som han mente at gjorde oversettelsesarbeidet unødvendig vanskelig. Han innrømmer også at en Dante-oversettelse på rim er så krevende at «ein må vera lykkeleg om ein greier å støypa inn i verset det viktigaste av sjølve innhaldet».[x] Ikke desto mindre har Skard valgt å lage en gjendiktning på rim. Skards prinsipp for gjendiktningen var å lage en norsk form som var tro mot grunnteksten, forståelig uten særkunnskaper og noenlunde grei og lettlest. Til oversettelsen skrev Skard også en utførlig kritisk biografi over Dante. Oversettelsen kom ut i jubileumsåret 1965. Skards oversettelse er ikke komplett. Den inneholder 42 av de 100 sangene som komedien består av. En komplett nynorsk-oversettelse av Dante sto Magnus Ulleland for i 1993. Ullelands visjon var å lage en oversettelse heller enn en gjendiktning, og i motsetning til Skard valgte han å ikke benytte seg av rim. Skards og Ullelands versjoner er dermed ganske ulike, som i disse linjene fra åpningen av verket:

Lyriske antologier
Skard utga flere antologier, alene og sammen med andre. Den første kom i 1960 og var en samling med amerikansk lyrikk gjennom 300 år, Under nye stjerner. Bakgrunnen for utgivelsen var at amerikansk lyrikk i liten grad hadde blitt oversatt til norsk tidligere. Antologien var ment å fylle disse hullene. Ifølge Skards forord var noen av diktene i antologien utvalgt fordi de var slike som «måtte» være med i en slik samling, samtidig som han forsøkte å få fram noe typisk «både ved diktarane sjølve og ved den tid dei høyrde til».[xi] Imidlertid valgte han ut de fleste diktene fordi de grep ham dypt personlig. Etter eget utsagn opplevde han da at en gjendiktning betydde like mye for ham som noe han skrev selv. Arbeidet med Under nye stjerner var en stor språklig utfordring for Skard. Det er nemlig 32 diktere representert i samlingen, med svært ulik stil. Skard var usikker på hvor godt de ulike diktene kunne oversettes. Han synes imidlertid å ha klart oppgaven bra, og han konkluderer også selv med at det «gjekk […] på ei vis». Emily Dickinson og Robert Frost var de forfatterne i antologien som Skard selv satte høyest. Frosts dikt «Mowing» (1913), etter Skards mening ett av hans mest dypsindige, har Skard gitt tittelen «Slåttonn»:

Våren 1966 var Skard gjesteprofessor i Indiana. Dette oppholdet førte med seg en liten samling Franske dikt (1967). Skard hadde oversatt franske dikt helt fra ungdommen, særlig av Victor Hugo og Charles Baudelaire. Nå tok han altså opp denne tråden igjen, og Hugo og Baudelaire var blant forfatterne som var representert i Franske dikt. Utgivelsen av den franske samlingen ga opphav til en «mykje djervare plan», nemlig en antologi over verdenslyrikken i norsk oversettelse.[xii] Allerede på 1940-tallet hadde Skard tenkt på en slik antologi. Han hadde spurt flere nynorske lyrikere om de ville være med på prosjektet, og fått ja fra samtlige. Problemet var at ingen av de store forlagene ønsket å utgi et slikt verk den gang. Nå da Samlagets 100-årsjubileum i 1968 nærmet seg, ønsket imidlertid forlaget å utgi samlingen sin av norske dikt (Norske dikt frå Edda til i dag: ein nynorsk antologi) på nytt og ville i tillegg utgi en tilsvarende antologi over verdenslyrikken. I 1968 utkom dermed antologien Framande dikt frå fire tusen år. Redaktørene var Skard, Hartvig Kiran og Halldis Moren Vesaas. Antologien er på over 500 sider, omfatter om lag 300 diktere fra 20 land og strekker seg fra 2000 f.Kr. til 1933. De tre redaktørene hentet fram alt som allerede fantes av nynorske gjendiktninger, før dalevende nynorske dikterkolleger ble oppfordret til å oversette fra den lange ønskelisten over dikt som var igjen. Også etter at dikterkollegene hadde gjort sitt, var det mye som gjensto. De tre redaktørene oversatte da resten selv. Skard sto for oversettelser av omtrent en tredjedel av antologiens diktere.

Sammen med Inger Hagerup utga Skard i 1977 en samling av Emily Dickinsons dikt, Mitt brev til verden. Ni norske lyrikere bidro med gjendiktninger av Dickinsons dikt til samlingen, deriblant Skard og Hagerup selv. I samlingen har Skard blant annet gjendiktet til nynorsk et av Dickinsons mest populære dikt, «I’m Nobody! Who are you?», først publisert i 1891:

I samlingen finner vi for øvrig også Paal Brekkes bokmålsgjendikting av samme dikt.

Foto: Ivar Aasen-tunet

Tilbake til Europa og den gresk-romerske antikken
I en del år hadde Skard et nært forhold til USA og litteraturen derfra. Det var imidlertid – som han selv sier – «berre ein sektor» av livssagaen hans.[xiii] Som ungdom og ung mann hadde han hengitt seg til norske og europeiske tanker og tradisjoner. Etter som årene gikk fikk han trang til å se nærmere på det europeiske og norske igjen.

Skard hadde lært seg spansk på egen hånd i sin tid. Han frisket opp spanskkunnskapene og oversatte i 1976 en liten prosabok fra 1600-tallet, Vesle Lasarus fra Tormes. I ungdommen hadde Skard dessuten vært fengslet av et lite verk fra renessansen, skrevet på tysk av Johannes fra Saaz i Bøhmen. Verket utgjør en tenkt samtale mellom forfatteren og døden. Skard beskriver boka som «eit skakande personleg dokument, og samstundes eit litterært kunstverk».[xiv] Skard hadde begynt på en oversettelse av dette verket allerede i ungdomsårene, men først i 1991 utkom verket under tittelen Plogkaren og døden.

Enda større betydning for ham hadde imidlertid arven fra den gresk-romerske antikken. I 1960-årene hadde Skard oversatt mye av den klassiske lyrikken. Nå vendte han tilbake til den, og i 1978 sto han for en ny utgave av Erik Eggen og Asgaut Steinnes’ Catull-gjendiktning fra 1921. Skard oversatte imidlertid kun elleve nye dikt til denne utgaven. For øvrig er oversettelsene fra den opprinnelige utgaven for det meste urørte; Skard nøyde seg med å foreta enkelte rettelser for å komme nærmere grunnteksten. I tillegg ble Eggens og Steinnes’ kommentarer til teksten gjennomarbeidet på nytt.

Som en slags avslutning på oversettervirksomheten sin samlet Skard et utvalg av de lyriske gjendiktningene sine i ett bind som utkom i 1986 under tittelen Strandhogg: Glimt av framand lyrikk.

Mari Johanne Berdal Hertzenberg