Ursula Krogvig, 1914–2003

Foto: Morgenbladet 22.1.1958

Ursula Tichauer Andersen, Ursula Krogvig, Ursula Monsen – tre navn på samme oversetter, også kalt Poppi blant venner. Gjennom et langt liv rakk hun å oversette en rekke bøker, både fra tysk og svensk, og samtidig var hun aktiv som journalist i Arbeiderbladet og i arbeiderbevegelsens ukeblad Aktuell.

Barndom og oppvekst
Ursula Elsbeth Traut Tichauer Andersen ble født 27. november 1914 i Asker, som datter av forfatteren Tryggve Andersen (1866–1920) og den tyske forfatteren og oversetteren Margarethe Edith Tichauer (1891–1938), til daglig kalt Grete. Tryggve Andersen hadde tidligere vært gift to ganger, først med Margrethe Schønberg (død 1901), deretter med forfatteren Regine Normann (ekteskapet oppløst 1913).  I 1914 giftet han seg for tredje gang med den 25 år yngre tyske studenten Grete Tichauer. Paret fikk to døtre: Gerd (f. 1913) og Ursula.

Familien bodde først i den såkalte Kunstnerdalen på Hvalstad i Asker fra 1914 til 1918. Deretter flyttet de til gården Helmen nær Granvolden på Hadeland, og senere til enkesetet Sjo ved Søsterkirkene, hvor Tryggve Andersen døde av tuberkulose i 1920.[1] I ukebladet Aktuell skrev Ursula en minneartikkel om faren i anledning hundreårsdagen for hans fødsel, men det er ikke mye hun husker, ettersom hun bare var seks år da han døde.[2] Til hundreårsdagen utga hun også sammen med professor Edvard Beyer et utvalg av farens fortellinger.[3]

Etter at Grete Tichauer Andersen var blitt alene med barna, bodde familien i pensjon på gården Helmen. Barna var først alene hos Helmen-familien, for moren måtte tilbringe en tid på Grefsen sanatorium, da hun også var smittet av sykdommen.[4] I begynnelsen av 1920-årene fikk hun jobb som bibliotekar på Norsk Folkemuseum på Bygdøy, og familien kunne flytte til Oslo, hvor de bosatte seg i Langlien 2 i Ullevål Haveby. Begge søstrene gikk på Berg skole, hvor de tok middelskoleeksamen i 1930 og 1931.

Ursula Tichauer Andersen
Ursula hadde tysk som morsmål, og hun begynte tidlig å utnytte sine språkkunnskaper. Allerede i 1932, da hun var 18 år, oversatte hun sin første bok fra tysk. Det var en ungpikeroman av Elfriede Brandt: Fire finner frem på Aschehoug forlag. «En tvers igjennom hypermoderne ungpikebok», ifølge forlagsreklamen. Den unge oversetteren fikk behørig ros for sitt debutarbeid: «Boken er knakende godt oversatt av Ursula Tichauer Andersen».[5] Og den kjente journalisten og forfatteren Edle Hartmann (under signaturen Sfinx) skrev begeistret i Tidens Tegn: «Se det var en bok! ‘Veldig god gett’ sa en sakkyndig sekstenåring til undertegnede.» Anmelderen fortsetter med at det er lenge siden hun har lest «en så inntagende og morsom ungpikebok. Og til tross for at den foregår i Berlin, virker den ekte Oslo. Dette har oversetteren æren for, hennes norsk er uten lyte».[6]

Etter suksessen med Brandt fortsatte Ursula nå med en ny bok hvert år, mest barne- og ungdomsbøker, blant annet to bøker av Else Hinzelmann. Både Brandt og Hinzelmann var jødiske, og deres bøker ble forbudt av det norske nazi-styret.[7] En annen populær barne- og ungdomsbokforfatter var Lisa Tetzner. Hele elleve av hennes bøker utkom på norsk i tiden mellom 1933 og 1950, de fleste oversatt av Jo Tenfjord. Ursula fikk også en av hennes bøker til oversettelse: «Røb ikke det som hendte –» (1936). Også Tetzners bøker ble forbudt av nazi-regimet på grunn av hennes manns politiske holdning, og familien Tetzner måtte emigrere til Sveits i 1933.

Etter hvert fikk Ursula også enkelte oversettelser av bøker for voksne, blant annet en stor historisk roman av Gina Kaus: Katarina den store (1935). Barbra Ring anmeldte boken i ukebladet Urd og poengterte hvem Ursula var datter av: «Tryggve Andersens datter har oversatt boken meget godt.»[8]

Ursula Krogvig
I 1936 giftet Ursula Tichauer Andersen seg med journalisten og litteraturkritikeren Kjell Krogvig (1907–1979), sønn av den kjente litteraturforskeren og bibliotekaren Anders Krogvig. Kjell Krogvig var litteraturanmelder i Morgenposten og skrev også mye i Samtiden og andre tidsskrifter. Ekteparet fikk to barn. Da Ursula giftet seg, tok hun ektemannens navn og oversatte fra da av under navnet Ursula Krogvig. Ekteskapet ble oppløst 1950.

Historikeren Oskar von Wertheimer var en forfatter norske lesere var blitt kjent med allerede i 1931 gjennom boken om Kleopatra: Verdens mest geniale kvinne, oversatt av Niels J. Mürer. Seks år senere kom en ny biografi av Wertheimer om en annen «stor kvinne»: Christina av Sverige, i Krogvigs oversettelse. Wertheimer var spesielt interessert i kombinasjonen kvinne og geni, skriver han i forordet. Kritikerne var fulle av lovord, også om oversettelsen: «Boken er fint og forståelsesfullt oversatt av Ursula Krogvig»[9]; «Oversettelsen, som er besørget av Ursula Krogvig, synes å være ypperlig»[10]; «Ursula Krogvig har megen ære av den gode oversettelse».[11]

Blant de mest populære tyske forfattere i 1930-årene var Hans Fallada. En rekke av hans romaner ble oversatt til norsk, først og fremst den sensasjonelle suksessen Kleiner Mann – was nun?, som kom på Aschehoug i 1932, oversatt av Arnulf Øverland: Hvad nu – unge mann? Øverland oversatte flere romaner av Fallada, og Aschehoug engasjerte også andre kjente forfattere som oversettere (Hans Heiberg, Charles Kent, Waldemar Brøgger). Også Ursula Krogvig fikk være med i kretsen av Fallada-oversettere: Der eiserne Gustav fikk i Krogvigs oversettelse tittelen Hackendahl gir seg ikke (1940), en omfattende roman på over 800 sider, fordelt på to bind. Boken skildrer den arbeidsløse kusken Gustav Hackendahl som strever med å tilpasse seg det nye samfunnet. Han klarer ikke konkurransen fra bilene og bestemmer seg for å realisere sin siste tur med hestedrosjen sin fra Berlin til Paris. Innholdet var politisk upassende, og Fallada måtte endre slutten etter nazistenes restriksjoner for å få boken utgitt i Tyskland (1938).

Krogvig fikk også nå utmerket omtale av anmelderne: «Romanen er svært godt oversatt av Ursula Krogvig»[12]; «Boka er ypperlig oversatt av Ursula Krogvig som har ikledd den en saftig norsk språkdrakt».[13] Mye tyder på at hun allerede hadde et godt navn som oversetter: «Ursula Krogvig borger for god oversettelse.»[14]

Det var imidlertid en annen kjent forfatter som skulle bli den Krogvig oversatte flest tekster av, nemlig østerrikeren Stefan Zweig. Hun begynte å oversette Zweig før krigen og fortsatte på 50-tallet. De fleste av hennes Zweig-oversettelser er kommet i flere utgaver: Magellan: Mannen og hans verk (1938), De utålmodige av hjertet (1939, 1966), Sjakknovelle (1951, 1977, 2012, 2015, lydbok 2019), Evige øyeblikk (1952, 1969, 1978), Leporella (1954, 1977).

Også disse oversettelsene fikk gode kritikker. Vi nøyer oss her med den knappe formuleringen i arbeiderpartiavisen Nybrott i Larvik: «Oversettinga, ved Ursula Krogvig, er uten lyte.»[15]

Stefan Zweigs Schachnovelle fra 1943 var hans siste verk og er det mest kjente ved siden av det selvbiografiske Die Welt von gestern (Verden av i går), utgitt året før. Originalteksten (i forkortet skoleutgave) har blant annet vært brukt i tyskundervisningen ved norske gymnas. Krogvigs oversettelse er utstyrt med illustrasjoner av Chrix Dahl. Den kom første gang i 1951 og er utgitt hele fem ganger. I 2019 kom en nynorsk oversettelse av Øystein Vidnes på Skald forlag. Her er innledningsavsnittet i original og i Krogvigs oversettelse:

Auf dem grossen Passagierdampfer, der um Mitternacht von New York nach Buenos Aires abgehen sollte, herrschte die übliche Geschäftigkeit und Bewegung der letzten Stunde. Gäste vom Land drängten durcheinander, um ihren Freunden das Geleit zu geben, Telegraphenboys mit schiefen Mützen schossen Namen ausrufend durch die Gesellschaftsräume, Koffer und Blumen wurden geschleppt, Kinder liefen neugierig treppauf und treppab, während das Orchester unerschütterlich zur Deck-show spielte.

Krogvigs oversettelse:

Oppbruddstimens liv og røre hersket ombord på den store passasjerdamperen, som skulle gå fra New York til Buenos Aires ved midnatt. Folk som var kommet for å følge sine venner, trengte seg om hverandre, telegrafbud med skjeve luer gneldret ut navn gjennom selskapsrommene, kofferter og blomster ble slept hit og dit, barn løp nysgjerrig opp og ned trappene, og hele tiden spilte orkesteret uforstyrret til det myldrende livet på dekket.

Passasjen er stort sett godt oversatt, men kanskje kunne åpningssetningens ordstilling ha vært beholdt: «Om bord på den store passasjerdamperen …» Og at telegrafbudene «gneldret», passer ikke helt, det står bare at de «ropte ut», dessuten er det blitt borte at de «fór» eller «raste» rundt i rommene («schossen»). Det engelske «deck-show» er vanskelig å finne en god oversettelse av, men «det myldrende livet på dekket» fungerer bra.

Essaysamlingen Sternstunden der Menschheit fikk på norsk tittelen Evige øyeblikk. De tolv «historiske miniatyrene» gir interessante skildringer av viktige begivenheter i verdenshistorien. To av dem byr på spesielle vanskeligheter, og forlaget har valgt å engasjere andre oversettere: «Heroisk øyeblikk» (om Dostojevskij) er skrevet i diktform og gjendiktet av André Bjerke, og «Flukten til Gud» (om Tolstoj) er i dramaform, oversatt av Paul Gjesdahl. Essayet «Marienbad-elegien» forteller om den aldrende Goethes siste kjærlighet, den nittenårige Ulrike von Levetzow. Utdragene fra selve diktet er også her gjendiktet av André Bjerke, mens prosaen er oversatt av Krogvig. Essayet slutter slik:

Zwischen diesen beiden Sphären des Gefühls, zwischen letztem Begehren und letztem Entsagen, zwischen Beginnen und Vollenden, steht als Scheitelpunkt, als unvergesslicher Augenblick innerer Wende, dieser 5. September, der Abschied von Karlsbad, der Abschied von der Liebe, in Ewigkeit verwandelt durch erschütternde Klage. Wir dürfen ihn denkwürdig nennen, diesen Tag, und ehrfürchtig sein Gedächtnis nach einem Jahrhundert aufrufen, denn die deutsche Dichtung hat seitdem keine sinnlich grossartigere Stunde gehabt als den Überstrom urmächtigsten Gefühles in dies mächtige Gedicht.

Krogvigs oversettelse:

Mellom disse to følelsessfærene, mellom det siste begjær og den siste resignasjon, mellom begynnelsen og fullendelsen, står denne 5. september som klimaks. Det uforglemmelige vendepunktet inntraff da han tok avskjed fra Karlsbad og dermed også fra kjærligheten og ga den evig liv ved sin gripende klage.

Krogvig har forenklet noe ved å dele opp den første perioden i to, og av en eller annen grunn er hele den siste ganske vanskelige perioden falt ut.

Krogvig oversatte også flere bøker fra svensk, for eksempel to romaner av Moa Martinson: Veien under stjernene (1950) og Brannliljer (1952). Dette er historiske romaner om bondeliv i Östergötland fra 1700-tallet og fremover og regnes blant Moa Martinsons beste. Også disse oversettelsene fikk god omtale i avisene, ikke minst i blader knyttet til arbeiderbevegelsen: «Ursula Krogvig har gjort et glimrende oversetterarbeid»[16]; «Og alt kommer til sin rett i den norske språkføringen som Ursula Krogvig er mester for».[17]

En svært populær roman i Sverige og Norge var Per Anders Fogelstrøms skildring av ung romantikk: Sommeren med Monika fra 1951. Krogvigs norske oversettelse kom to år senere, samme år som Ingmar Bergmans dristige film med Harriet Andersson i hovedrollen vakte oppsikt i filmverdenen. Krogvigs oversettelse gikk også som føljetong i ukebladet Aktuell og ble senere utgitt på nytt som Bokklubb-bok i 1966. Krogvig har fått folkelig språk godt frem, særlig i replikker: «Væ’kke sinna på meg a, Monika … du æ’kke forbanna vel?» «Hæern fløtte meg er’e ikke sant det han sae: denna kaffin går’e fan ikke an å drekke.» Krogvig har også brukt typiske slangord fra ungdomsspråket i 50-årene, som «Jeg er gæern etter deg», «Reine gugget», og «Har’u no gosj?».

Ursula Monsen
Under krigen måtte Ursula Krogvig flykte til Sverige etter å ha vært aktiv i illegalt arbeid, blant annet i Oslo-avisen Jøssingposten, med Ingeborg Refling Hagen som redaktør. I tre år, helt frem til krigens slutt, var hun ansatt ved Den norske legasjonens pressekontor i Stockholm. I kuréravdelingen hadde hun med renskrivning av det mer betrodde stoffet å gjøre.[18] På Pressekontoret jobbet også en tid pressemannen og AP-politikeren Per Monsen (1913–85), som var ansatt i Arbeiderbladet. Etter krigen ble Ursula også ansatt som journalist i Arbeiderbladet, og en tid var hun stasjonert i Berlin, hvor hun skrev reportasjer fra det krigsrammede Tyskland. I perioden 1948–49 hadde Per Monsen permisjon fra Arbeiderbladet og var presseattaché ved den norske militærmisjonen i Berlin. Da Krogvig og Monsen kom hjem til Oslo i 1949, ble de samboere og flyttet inn i det nyopprettede borettslaget Husebygrenda, i Skjerstadveien 4.[19] Paret giftet seg i 1952, da Per Monsen ble redaktør i Arbeiderbladet. Fra da av kalte Ursula seg Ursula Monsen, også som oversetter.

I årene 1956–1964 var Ursula Monsen ansatt som journalist i ukebladet Aktuell. Dette var et bilde- og reportasjeblad som støttet LO og Arbeiderpartiet. I hvert nummer hadde Monsen én eller to artikler, reportasjer, intervjuer. Da hun sluttet å skrive der, kom det et innlegg fra en forarget leser: «Hvor i all verden er det blitt av Aktuell-journalisten Ursula Monsen? Jeg håper hun ikke har sluttet i Aktuell, for hennes artikler var noe man håpet å finne i hvert nummer av bladet.» Redaktøren svarer at fru U.M. har fått permisjon fordi hun nå er bosatt i Zürich, hvor hennes mann, Per Monsen, er direktør for Det internasjonale presseinstitutt.[20] I årene 1964–68 bodde altså familien i Zürich, og i denne perioden ser det ut til å ha vært lite oversetterarbeid for Ursula. Som journalist var Ursula Monsen medlem av Norsk Presseforbund, og fra 1958 til 1964 var hun forbundets vararepresentant til Norsk Språknemnd.

Ursula Monsen fortsatte å oversette tysk litteratur da ekteparet kom hjem fra Sveits, men ikke så mye som før. Christa Wolf, en av de aller fremste øst-tyske forfatterne, fikk omsider utgitt sin andre roman Nachdenken über Christa T. i sitt hjemland DDR i 1968. Romanen ble kritisert for at hovedpersonen ikke passet som sosialistisk helt, og for å være for pessimistisk. Den ble en bestselger i Vest-Tyskland, og var den første av Wolfs romaner som ble oversatt til norsk. I Monsens oversettelse fra 1970 heter boken Om Christa T. Wolf har en komplisert uttrykksmåte, som er vanskelig å oversette. Romanen begynner slik:

Nachdenken, ihr nach-denken. Dem Versuch, man selbst zu sein.

 Monsens oversettelse:

Tenke over, tenke tilbake på henne. Forsøke å være en selv.

Her har oversetteren funnet det nødvendig med en forklarende fotnote: «Uttrykksmåten er like uvanlig på tysk som på norsk, og er brukt bevisst. O.a.»

I siste kapittel følger vi Christa T. på dødsleiet. Hennes venninne gjør seg tanker om hvordan de kommer til å minnes henne:

Einmal wird man wissen wollen, wer sie war, wen man da vergisst. Wird sie sehen wollen, das verstände sie wohl. Wird sich fragen, ob da wirklich jene andere Gestalt noch gewesen ist, auf der die Trauer hartnäckig besteht. Wird sie, also, hervorbringen zu haben, einmal. Dass die Zweifel verstummen und man sie sieht.

                       Wann, wenn nicht jetzt?

Monsens oversettelse:

Engang vil man ha lyst til å vite hvem hun var, hvem det er man glemmer. Vil ha lyst til å se henne, det forstår hun sikkert. Fantes virkelig denne andre skikkelsen som vi sørger så hårdnakket over, kommer man til å spørre seg selv. Engang må man altså prøve å trekke henne fram. Slik at tvilen forstummer og man ser henne.

                     Når, hvis ikke nå?

Oversettelsen er god, men kanskje burde konjunktivformen «verstände» kommet frem: «det ville hun nok ha forstått». Noe er vel også gått tapt ved at parallell-oppbygningen av de fire setningene som åpner med «Wird» («vil» eller «kommer til å»), delvis er fraveket.

I 1970 oversatte Monsen også en bok av den tsjekkiske forfatteren Jaroslav Tichy: Steppeeventyr fra Kasakhstan og Usbekistan, utgitt i serien Tidens Eventyrbibliotek. Hun kunne ikke tsjekkisk, men det står klart på kolofonsiden at boken er oversatt etter Inge Lannerovas tyske oversettelse. Også for denne sekundæroversettelsen ble oversetteren fullrost: «Ursula Monsen har gitt den en ypperlig språkdrakt», skrev anmelderen i Halden Arbeiderblad.[21]

Ursula Monsen døde i Oslo 4. oktober 2003, 88 år gammel.

Alf B. Glad

Referanser

Meyen, Fritz (1942). Die Norwegischen Übersetzungen Deutscher Schönliteratur 1914–1941. Oslo: Gunnar Stenersens forlag.

Norheim, Marta og Per G. Norseng (red.) (1998). Husebygrenda 50 år: drøm, virkelighet – og myter. Oslo: Husebygrenda borettslag.

Willumsen, Liv Helene (1997). Havmannens datter: Regine Normann – et livsløp. Oslo: Aschehoug.

Wolf, Christa /overs. Ursula Monsen (1970). Om Christa T. Oslo: Tiden.

Zweig, Stefan / overs. Ursula Krogvig (1951). Sjakknovelle. Oslo: Aschehoug.

Zweig, Stefan / overs. Ursula Krogvig (1969). Evige øyeblikk: tolv historiske miniatyrer. Oslo: Aschehoug.

Aas, Oddvar (1980). Norske penneknekter i eksil. Oslo: Tiden.

Noter

[1] Willumsen (1997).

[2] «Slik jeg husker ham», Aktuell nr. 47, 23. november 1966.

[3] Fortellinger i utvalg (1966), Oslo: Aschehoug.

[4] Folketellingen 1920.

[5] Østlandets Blad 17. november 1932.

[6] Tidens Tegn 21. desember 1932.

[7] Meyen (1942).

[8] Urd 30. november 1935.

[9] Ringsaker blad 27. oktober 1937.

[10] Rogaland 11. desember 1937.

[11] Dagsposten: Trønderen 18. desember 1937.

[12] Bergens Tidende 29. oktober 1940.

[13] Indlandsposten 15. november 1940.

[14] Ringsaker blad 15. november 1940.

[15] Nybrott 27. mars 1940, anmeldelse av De utålmodige av hjertet.

[16] Oppland Arbeiderblad 21. oktober 1952.

[17] Sarpsborg Arbeiderblad 23. oktober 1952.

[18] Aas (1980).

[19] Norheim og Norseng (red.) (1998).

[20] Aktuell nr. 23, 30. mai 1964.

[21] Halden Arbeiderblad 21. november 1970.

Bibliografi