Helge Simonsen var mest kjent som lyriker, forfatter og oversetter, men jobbet også som byråsjef og konsulent i Finansdepartementet frem til han gikk av i mai 1980. Han oversatte blant andre Agatha Christie, William Faulkner, Saul Bellow, Isaac Bashevis Singer, Mary McCarthy og Jean M. Auel. Til sammen oversatte Simonsen i overkant av 80 verk.

Simonsen ble født 22. desember 1910 i hovedstaden som yngst av ni brødre. Foruten de siste årene i Ullevål Hageby bodde Simonsen store deler av sitt liv på Slemdal og på Tøyen. Han tok graden cand.jur. i 1934. Tidlig i karrieren var han assistent for Arne Næss. Simonsens ektefelle Gudrun Simonsen (1920–2007) var programredaktør og redaksjonssjef i Barne- og ungdomsavdelingen i NRK, samt aktiv i likestillingsarbeidet i NRK og i samarbeid med FN. Hun var også kjent som «tante Gudrun» i Barnetimen på 1950-tallet. Sammen fikk de tre barn.

Oversetterarbeidet
Den første boken Helge Simonsen oversatte, var Sorte narcissus av Rumer Godden, som kom ut i 1940. Den aller siste oversettelsen, Farlige fremmede av Ruth Rendell, kom ut i 1989, året før Simonsen døde, noe som vitner om en sterk hengivenhet til oversettelse som fag.

Som oversetter var Simonsen svært produktiv. I tidsskriftet Bok og bibliotek fra 1956 er han for eksempel nevnt i sammenheng med fem oversettelser i én og samme utgave: Joyce Carys Mister Johnson (1955) samt Salig i sin tro (1956), Hugo Charteris’ Gi meg mitt liv (1955), L. P. Hartleys Gudenes sendebud (1955) og Sloan Wilsons Mannen i grå flanellsdress (1956). Det finnes mange lignende eksempler på tidsskriftutgaver hvor navnet hans forekommer hyppig.

Simonsen oversatte hele syv av verkene til vinneren av Nobelprisen i litteratur i 1976, den amerikanske forfatteren Saul Bellow: romanene Regnkongen (1960), Offeret (1967), Grip dagen (1969), Mr. Sammlers planet (1971) og Desember (1983) samt novellesamlingene Mosbys memoarer og andre fortellinger (1970) – en oversettelse som kalles «førsteklasses»^[1] – og Han med foten i klaveret og andre fortellinger (1985). Han oversatte også novellen «Det gule huset» i antologien Amerika forteller: amerikanske noveller II (1973). Om Desember skrev Nationens Arne Prøis i 1983: «Det er ingen liten prestasjon, og oversetter Helge Simonsen har i norsk drakt evnet å gjengi bokas intense driv.» Også en annen nobelprisvinner (1968), Isaac Bashevis Singer, kom ut på norsk i Simonsens språkdrakt med romanen Slaven i 1965.

Simonsen oversatte flere av Agatha Christies bøker, blant annet står 4.50 fra Paddington igjen som en tidløs oversettelse. I alle fall har romanen blitt utgitt syv ganger etter at den først kom ut på norsk i 1959, senest i 2012 – fremdeles i Helge Simonsens oversettelse.

I tillegg til engelsk oversatte Simonsen av og til fra dansk, deriblant H. C. Andersens Lille Klaus og Store Klaus (1982) og L. Ødegaard Christensens Dansk lege hos Albert Schweitzer (1960). Han oversatte også noen bøker fra andre språk, men da basert på den engelske utgaven, for eksempel Bashevis Singers ovennevnte Slaven, som opprinnelig kom ut på jiddisk. I tillegg oversatte han de tre kinesiske novellene i Enken, nonnen og kurtisanen (1952) til Lin Yutang fra den engelske versjonen av samlingen, Widow, Nun and Courtesan (1951).

Bastianprisen og engasjement
Simonsen var den aller første som mottok Bastianprisen – 29. mai 1951 – for sin «framragende oversettelse»^[2] av Eric Linklaters Mitt dårligere jeg. Det var ikke før Åke Fen mottok prisen for Hver tar sin av J.D. Salinger at Bastianprisen skulle ledsages av et stipend, noe forlaget til Fehn, Cappelen, var først ut med å gjøre i 1953 da de tildelte Fehn 1000 kr. Allerede året etter at Simonsen ble tildelt prisen satt han i juryen for Bastianprisen, og han var flere ganger jurymedlem, blant annet da Albert Lange Fliflet fikk prisen for å ha gjendiktet det finske nasjonaleposet Kalevala i 1968. I 1986 ble Simonsen også tildelt Norsk Riksmålsforbunds oversetterpris. Til oversettervirksomheten mottok Simonsen i 1967 blant annet Statens kunstnerstipend, et reise- og studiestipend à kr 10 000, fra Kirke- og undervisningsdepartementet.

Helge Simonsen var også til stede i København da Nordisk Oversetter Råd (NOR) ble dannet i 1956, da som medlem av styret i Norsk Oversetterforening sammen med formann Eli Krog. NOR skulle ivareta de nordiske oversetternes rettigheter, og i København dette året ble det vedtatt at «[…] det må være en oppgave for den vitenskapelige litteraturhistorie i økt omfang å dra den oversatte litteratur inn i sitt forskningsområde. ‘Først [gjennom en] selvstendig vitenskapelig disiplin kan oversettelseskunstens historie og kulturelle betydning bli klarlagt’».^[3] NOR-medlemmene fremstilte også et krav om at oversetterne skulle få en andel av landenes biblioteksfond. Simonsen hadde perioder i styret til både Norsk Oversetterforening og Den norske Forfatterforening i løpet av karrieren sin.

Klikken
I 1964 oversatte Simonsen bestselgeren The Group (1963) av amerikanske Mary McCarthy (1912–1989), som han jevnt over fikk gode anmeldelser for, blant annet mente Randi Lorentzen i VG at oversettelsen var «meget dyktig, uten falske toner». Simonsens utgave kalte han Klikken, og til tross for den gode anmeldelsen – «Helge Simonsens oversettelse er kvikk og lett» – spurte Sølvi Sandvig: «[H]vorfor anvende betegnelsen gruppe hele veien, [i stedet] for det langt bedre klikk, som altså er brukt i tittelen?» Sandvig har et poeng, for ordene «klikk» og «klikken» brukes faktisk bare henholdsvis to og tre ganger hver gjennom hele boka, i tillegg til selve boktittelen. Muligens oversatte Simonsen «the group» til «gruppen» inne i selve boka fordi det var mer moderne, men da kunne også tittelen vært «Gruppen», noe nyoversetteren Hilde Rød-Larsen landet på i sin 2019-utgave. Det kan selvsagt hende at Klikken som tittel ikke var Simonsens eget valg.

Simonsen har bare brukt «klikk» og «klikken» der McCarthy har brukt synonymer til «the group». Det eneste unntaket er ett tilfelle av at «clique» blir «klikk» hos Simonsen. Der McCarthy har brukt «crowd», «clique», «the little band», «your team», «their set», har Rød-Larsen valgt likere synonymer til «gruppen» i nyoversettelsen, slik McCarthy gjorde: «the little band» blir «deres lille flokk», «crowd» blir «gjeng», «clique» blir «klikk», «your team» blir «ditt lag», og «their set» blir «klikken». Alle disse eksemplene ble altså «klikk» eller «klikken» i Simonsens versjon. Bare ett sted enes alle de tre utgavene om ordet «klikken»: «the rebel clique» (The Group), «rebellklikken» (Gruppen) og «opprørsklikken» (Klikken).

Nyoversettelsen fra 2019 har ifølge VGs Guri Hjeltnes «en friskhet, oversetter Hilde Rød-Larsen treffer tonen og tidsånden», og Dagbladets Erle Marie Sørheim skriver at «Hilde Rød-Larsen har oversatt boka til et velflytende norsk som er godt tilpasset tiden boka er lagt til, uten at det blir for gammeldags». Oversettelsen fra 1964 trengte helt klart noen moderniseringer for å appellere til et nytt publikum i dag, men Simonsens oversettelse, i likhet med Rød-Larsens, treffer godt tiden romanen er lagt til, uten at det virker påtatt – handlingen i The Group lå tross alt allerede 30 år tilbake i tid da boka først kom ut.

Et moderniseringseksempel fra Gruppen er valget om å gå bort fra foranstilte possessiver, som vi finner tilfeller av i Klikken, for eksempel «hans stirrende blikk», «hans forskende fingre», «hennes fantasi» og «hennes foreldre». Rød-Larsen kunne selvsagt ha valgt å beholde denne løsningen hvis hun ville forsterke tidskoloritten, men oversettelsen står fint uten. Simonsens oversettelse var heller ikke utpreget gammeldags, derimot hadde han noen ganske moderne språkvalg for sin tid, for eksempel brukte han «fram» og «sto», som jo selv i dag regnes for å være en mer radikal variant av bokmål. Begge oversettelsene speiler sin egen samtids språk samtidig som de lar tiden historien er lagt til, få skinne gjennom.

En mykere setningsbygning
Et aspekt ved boka som Rød-Larsen har forbedret i Gruppen, er de «erotiske scenene», som i Simonsens oversettelse ble nevnt av anmelder Niels Christian Brøgger i Nationen i 1964:

Helge Simonsen har vært dyktig med sin oversettelse, som vanlig. Bare i de erotiske scenene kunne man hatt lyst til å se en mykere setningsbygning, midt oppe i all likefremheten – det ville vært mer i Mary McCarthys ånd. Men samtidig skal det villig innrømmes at det norske språk ikke er særlig rikt og smidig på dette område, om man skal unngå vulgariteter. Og vulgær blir miss McCarthy aldri.

Her følger et utdrag fra en av The Groups mest kontroversielle scener, der en av de åtte hovedfigurene, Dottie, utforsker seksualiteten sammen med en mann for første gang, først på kildespråket, så i de to norske oversettelsene til sammenligning:

McCarthy (1963, s. 38–39):

‘You’d like it again?’ he said, assaying her with his hand. Dottie stiffened; she pressed her thighs together. She was ashamed of the violent sensation his exploring fingers had discovered. But he held his hand there, between her clasped thighs, and grasped her right hand in his other, guiding it downward to the opening of his robe and pressed it over that part of himself, which was soft and limp, rather sweet, really, all curled up on itself like a fat worm. Sitting beside her, he looked into her face as he stroked her down there and tightened her hand on him. ‘There’s a little ridge there,’ he whispered. ‘Run your fingers up and down it.’ Dottie obeyed, wonderingly; she felt his organ stiffen a little, which gave her a strange sense of power. She struggled against the excitement his tickling thumb was producing in her own external parts; but as she felt him watching her, her eyes closed and her thighs spread open. He disengaged her hand, and she fell back on the bed, gasping. His thumb continued its play and she let herself yield to what it was doing, her whole attention concentrated on a tense pinpoint of sensation which suddenly discharged itself in a nervous, fluttering spasm; her body arched and heaved and then lay still […]

Simonsen (1964, s. 36):

‘Vil du en gang til?’ sa han, og prøvde seg fram med hånden. Dottie stivnet; hun presset lårene sammen. Hun skammet seg over den voldsomme lystfølelsen som hans forskende fingre hadde funnet fram til. Men han holdt hånden sin der mellom de sammenpressede lårene hennes, og grep den høyre hånden sin der mellom de sammenpressede lårene hennes, og grep den høyre hånden hennes i sin andre hånd og førte den nedover mot åpningen i badekåpen sin og trykket den over den delen av seg som var bløt og slapp, rullet sammen om seg selv som en fet orm. Han satt og så henne inn i ansiktet, mens han strøk henne der nede og klemte hånden hennes hardere inn til seg. ‘Det er en liten rygg der,’ hvisket han. ‘Stryk over den med fingrene.’ Dottie lystret, forundret; hun kjente at lemmet hans stivnet litt og det ga henne en rar følelse av makt. Hun kjempet mot den opphisselsen som den kilende tommelfingeren hans frembrakte i hennes eget ytre organ; men da hun merket at han så på henne, lukket hun øynene og lårene hennes åpnet seg. Han slapp hånden hennes og hun falt gispende tilbake i sengen. Tommelen hans fortsatte leken, og hun ga seg over til det han gjorde, med hele sin oppmerksomhet konsentrert om en anspent, nålespiss lystfølelse som plutselig utløste seg i en nervøs, flagrende rykning; kroppen hennes rykket og hevet seg og lå så stille […]

Rød-Larsen (2019, s. 59):

‘Har du lyst til å gjøre det igjen?’ sa han og testet henne med hånden. Dottie stivnet; hun presset lårene sammen. Hun skammet seg over de voldsomme reaksjonene de utforskende fingrene hans hadde vekket. Men han holdt hånden sin der, mellom de sammenklemte lårene, og tok høyrehånden hennes med den andre hånden og førte den mot glipen i slåbroken sin, og presset den delen av seg selv, som var myk og slapp, ganske søt i grunnen, sammentrukket som en tykk meitemark som den var. Han satt ved siden av henne og så henne inn i ansiktet mens han strøk henne der nede og strammet grepet hennes om ham. ‘Det er en liten kant der, hvisket han. La fingrene dine gli opp og ned den.’ Dottie lystret undrende; hun kjente lemmet hans stivne litt, og det ga henne en underlig følelse av makt. Hun kjempet imot opphisselsen den kilende tommelen hans vekket i hennes egne organer; men da hun kjente at han betraktet henne, lukket hun øynene og spredte bena. Han løsnet på hånden hennes, og hun falt gispende bakover på sengen. Tommelen hans fortsatte leken, og hun tillot seg å gi etter for det den gjorde; all oppmerksomheten hennes var konsentrert om ett sansningspunkt, som plutselig gikk i oppløsning i en febril, skjelvende spasme; kroppen hennes buet og spente seg, og så ble den stille […]

Her følger noen eksempler fra passasjene over på at Gruppen kan sies å ha «en mykere setningsbygning» enn Klikken:

Simonsen (1964):

[…] og grep den høyre hånden sin der mellom de sammenpressede lårene hennes, og grep den høyre hånden hennes i sin andre hånd og førte den nedover mot åpningen i badekåpen sin og trykket den over den delen av seg som var bløt og slapp […]

Rød-Larsen (2019):

[…] og tok høyrehånden hennes med den andre hånden og førte den mot glipen i slåbroken sin, og presset den delen av seg selv, som var myk og slapp […]

Simonsen har brukt rundt dobbelt så mange ord som Rød-Larsen, og oversettelse kan sies å være mer forklarende enn beskrivende her. I erotiske passasjer som denne er det mer effektfullt med umiddelbare beskrivelser, slik at leseren blir fraktet gjennom teksten og kan forbli fullstendig oppslukt. Ordvalg har mye å si:

Simonsen (1964):

Han satt og så henne inn i ansiktet, mens han strøk henne der nede og klemte hånden hennes hardere inn til seg […]

Rød-Larsen (2019):

Han satt ved siden av henne og så henne inn i ansiktet mens han strøk henne der nede og strammet grepet hennes om ham […]

Også her fungerer passasjen mer umiddelbart i Gruppen fordi Rød-Larsen har valgt mer ladede ord enn Simonsen; oversettelsen hans er hakket mer distansert fra de faktiske handlingene. Rød-Larsen har fint klart å gjøre setningene mer billedlige uten å gjøre det vulgært, som Nationens N. Chr. B advarte om i 1964. Flyten i disse delene blir dermed en annen i Gruppen, og det er kanskje dette vi kan kalle en «mykere setningsoppbygning». Enda et eksempel er «Dottie lystret undrende» i Gruppen, som gir Dottie mer agens og fremstiller henne som nysgjerrig, der «Dottie lystret, forundret» i Klikken får henne til å virke litt mer fortumlet enn det «wonderingly» høres ut i originalen.

Simonsens mindre direkte beskrivelser er likevel til tider små litterære perler, som der «violent sensation» oversettes til «den voldsomme lystfølelsen» i Klikken, sammenlignet med den ellers effektive vendingen «de voldsomme reaksjonene (de utforskende fingrene hans hadde vekket)» i Gruppen. Et annet eksempel er «assaying her with his hand» som i Gruppen er «testet henne med hånden», mens det i Klikken er det mer naive «prøvde seg fram med hånden». Simonsens valg passer fint til beskrivelsen av Dotties første erotiske møte (eller det andre på samme kveld), men Rød-Larsens valg fungerer like bra fordi personen som «testet henne med hånden» var den erfarne i situasjonen.

Flere av Simonsens formuleringer disse stedene flyter vel så bra som i nyoversettelsen, og ofte er valgene til de to norske oversetterne ulike, men like gode. Tiden Klikken er oversatt i, spiller nok også inn på ordvalgene til Simonsen, og Rød-Larsen har hatt et større handlingsrom når det gjelder måten vi omtaler erotikk på i dag - med et større ordforråd og færre tabuer.

Da McCarthys The Group kom ut, ble den svært populær, men den fikk likevel slakt av det Jo Arne Hansen Marvik i Vårt Land kaller den «maskuline» anmelderen og forfatteren Norman Mailer. Ironisk nok oversatte Simonsen både McCarthy og Mailer.

«Kontorslavens frihetsdrømmer»^[4]
Simonsen skal ha tilhørt «den bemerkelsesverdige kvartett av lyrikere som debuterte i 1939»,^[5] sammen med Inger Hagerup, Per Arneberg og Claes Gill. Det at Simonsen var lyriker, bidro ifølge anmelder Otlu Alsvik i Drammens Tidende sterkt da han oversatte Aksel Heltofts Sjefen (1959):

[Det er] en usedvanlig klar og følsom oversettelse som gjør full rett mot de to stilelementene i romanen. Det var sikkert et lykkelig valg å få en lyriker til å oversette ‘Sjefen’, nettopp fordi stemningen, skiftet mellom to verdener er av så avgjørende betydning. Og Helge Simonsen har gjort et nydelig arbeid som fortjener full honnør.

Mellom de første utgivelsene til Simonsen – diktsamlingene Dikt (1939) og Lek: dikt (1951) – hadde han et betydelig opphold på grunn av andre verdenskrig, og ifølge Simonsen selv var krigen hovedgrunnen til at han valgte tryggheten og satset på jobben i Finansdepartementet fremfor sin egen litterære karriere:

Jeg har alltid villet bli forfatter. Men å proklamere det for all verden da jeg var ung, var ingen lett sak. Jeg ville bli sett på som annerledes og vågal. Det siste var også sant, det var nærmest umulig å leve av å være forfatter rett etter krigen. Da måtte man i hvert fall ta sjansen på å bli en av de store. Jeg valgte tryggheten. Men heldigvis har jeg fått skrevet noe ved siden av arbeidet. Dermed har jeg fått gitt uttrykk for noen av mine følelser, sier Helge Simonsen og ser et øyeblikk litt trist ut.^[6]

Selv om han ga ut egne bøker med stort mellomrom – særlig i begynnelsen av karrieren – oversatte han hele tiden andres litterære verk ved siden av jobben som byråsjef, alltid med ett ben i den litterære verden. Simonsen ga ut sin første roman Tilbake til Stella i 1984 – i en alder av 73 år. Da hadde han i tillegg til de to første diktsamlingene gitt ut diktsamlingen Eventyr på fotreisen: Dikt (1976) og to samlinger med epistler, Begravet hund: og andre lyriske småstykker (1978) og Naturen og opptuktelsen: nye lyriske stykker (1981). Den siste utgivelsen til Simonsen var prosasamlingen Ekstraomganger: prosastykker i 1987, bare tre år før hans død.

Den lyriske stemmen
Om Simonsens lyriske stil skrev blant annet forfatteren Gunnar Larsen i Dagbladet (1939):

Diktene er ytterst behendig gjort, så velskapte at det er en fryd. De gir klare, slående naturbilleder, og de gir ypperlige uttrykk for en ung manns problemer og stemninger, kjølige selvironi og sky forelskelse. Og et par små ting har noe av det uendelig enkle, som blir liggende og tone og vide seg ut i sinnet, og som er poesiens sanne storhet.

Helge Simonsen omtales av flere som klok, og om Begravet hund fra 1978 skriver Paal Brekke i Dagbladet: «For meg har denne boka det jeg startet med å snakke om: visdom. Eller kanskje noe mer presist: en spørrende, undrende forståelse av ting». Om sin egen stemme har Simonsen uttrykt at han alltid prøvde å «finne det tydeligste og mest mulig hverdagslige uttrykket for stemningen eller tanken».^[7] Simonsens familie skal for så vidt ha blitt «forskrekket over alle de stygge ordene han kunne» da han oversatte Par (1969) av John Updike.^[8]

Av andre beskjeftigelser skrev han blant annet et forfatterportrett av Gunnar Larsen i Magasinet for alle, som i sin tur hadde gitt Simonsen en suveren kritikk for debut-diktsamlingen Dikt i 1939. I tillegg hadde Simonsen spalten Ukens kringkasting i VG i perioden 1947–1948.

Ingvild Nærum