Pat Shaw ble født og vokste opp i USA, men flyttet til Norge som ung student og ble boende her resten av livet. Hun skulle særlig gjøre seg bemerket som oversetter av norske eventyr til engelsk. Hun var det første medlemmet i Norsk Oversetterforening som oversatte fra – og ikke til – norsk, og hun skulle bli et engasjert medlem i foreningen.

Oppvekst og utdannelse
Pat (Esther Patricia) Shaw ble født 1. juni 1926, i byen Harrisburg i Pennsylvania. Moren Esther Popel var poet, pedagog og aktivist, mens faren Andrew Shaw var kjemiker. Familien flyttet snart til Washington, og det var her ved Howard University at Pat Shaw etter hvert skulle avlegge graden Bachelor of Arts i litteratur- og teaterhistorie.

Pat Shaws mor var en del av den såkalte Harlem Renaissance, den kulturelle oppblomstringen som fant sted blant svarte i USA på 1920- og 1930-tallet. Popel var venn med forfatteren Langston Hughes, en av bevegelsens spydspisser. Hun frekventerte Georgia Douglas Johnsons litterære salong i Washington og publiserte selv en rekke dikt. I 1915 ble Esther Popel, som den første svarte kvinnen, uteksaminert fra Dickinson, et universitet i Pennsylvania med røtter helt tilbake til 1783.

Popel jobbet som lærer i mange år og var spesielt aktiv i arbeidet for at svarte kvinner skulle få utdannelse. Hun ville at også datteren Pat skulle gå på Dickinson. Men da Pat ble nektet å bo på campus sammen med de hvite studentene, takket hun nei og valgte i stedet Howard, et tradisjonelt afroamerikansk universitet i Washington. Det var som student at Shaw besøkte Norge for første gang, som deltaker på Den internasjonale sommerskolen ved Universitetet i Oslo sommeren 1947, hvor hun skulle studere norsk litteratur.

Dette var i de internasjonale sommerskolenes spede dager, med nye tanker om studentutveksling over landegrensene, og Shaw og hennes medstudenter var pionerer i denne ordningen. Sommerskolen var først organisert som en takk til amerikanske universiteter, som hadde latt norske studenter i eksil fullføre sine akademiske grader mens norske universiteter var stengt under den tyske okkupasjonen.[1] I juni 1947 ankom 221 studenter Oslo med Marine Jumper, et amerikansk tankerskip som var blitt brukt under andre verdenskrig. Reisen over tok ti dager. Underveis hadde studentene blant annet forelesninger med den kjente antropologen Margaret Mead, som fortalte de unge amerikanerne om hvordan man burde oppføre seg i Europa. Vel framme i Oslo ble de tatt imot av storting og regjering, og alle hovedstadsavisene hadde store oppslag om studentene fra Amerika.

Shaw ble snart valgt til studentenes talskvinne og intervjuet av Aftenposten. På spørsmål om hvor Shaws interesse for norsk litteratur kom fra, svarer hun: «Jeg leste meget i min barndom, og hadde en lærer som var svært interessert i teaterhistorie og dramaets utvikling. Han var voldsomt begeistret for Ibsen, og jeg ble påvirket av ham.» Hun forteller også at hun kjenner den norske sagalitteraturen.

Shaw beskrev selv sommeren 1947 som et eventyr. Tilbake i USA og ferdig med studiene flyttet hun til New York for «å prøve lykken», som hun sier i et intervju med Magasinet for alle i juni 1965. Hun drømte om å slå seg opp på et eller annet vis, men oppdaget snart at hun delte drømmen med tusenvis av andre ungdommer som hadde reist til New York i samme ærend. Reklamebransjen var i ferd med å bli en stor og mangfoldig arbeidsgiver for mange unge kreative mennesker, og på Madison Avenue lå firmaene tett. Men «en universitetseksamen i litteratur viste seg ikke å være nok til å imponere arbeidsgiverne her», forteller Shaw, og det ble i stedet julejobb i stormagasinet Macy’s. Etter nok en kortvarig jobb, denne gang i Røde Kors, kom Shaw til Bonniers avdeling på Madison Avenue, hvor det hovedsakelig ble solgt skandinaviske bøker. Her ble hun i tre år, før hun begynte hos Holliday-Periscope, som først og fremst solgte engelske bøker.

Men etter to år ville Shaw til Norge, og i 1953 kom hun tilbake som første afroamerikanske Fulbright-stipendiat. Her møtte hun snart arkitekten Øystein Iversen. De giftet seg i 1955 og fikk etter hvert to sønner. Shaw skulle bli boende i Norge livet ut. Hun gjorde seg tidlig bemerket i det norske kulturlivet og holdt kåserier i NRK Radio, arrangerte jazzkonserter og jobbet mye for å formidle og synliggjøre amerikansk kultur i Norge, og norsk kultur i USA. Fra slutten av 1970-tallet og til langt etter pensjonsalder jobbet hun i Erik Qvists bokhandel i Drammensveien i Oslo (dagens Henrik Ibsens gate), der hun hadde ansvaret for den engelskspråklige avdelingen.

Norske eventyr og folklore
Samtidig som Pat Shaw studerte folkloristikk ved Universitetet i Oslo, satte hun i gang med å oversette norske folkeeventyr til engelsk. I 1955 forteller Shaw til avisen VG om dette oversetterarbeidet, og om hvordan hun er opptatt av å videreføre norske ord. En nisse er en nisse, også på engelsk, fastslår hun: «Ordet lar seg ikke oversette med hverken gnome eller dwarf eller fairy eller leprechaun. Den norske nissen har sitt eget vesen, han er en koselig liten raring, psykologisk helt forskjellig fra andre små menn.» Man må kunne formidle stemningen i fortellingen, mener Shaw. Askepott er ikke den samme som engelske Cinderella: «Askepott er en nokså doven type, til henne kommer lykken gjennom det rene hell, mens Cinderella måtte arbeide og slite for den. Begge er gode piker, men de har altså forskjellig natur», sier Shaw i intervjuet.

Det var ikke første gang norske folkeeventyr var blitt oversatt til engelsk, men ifølge Shaw hadde de som regel blitt for stive og litterære på den ene siden, eller for barnslige på den andre . Selv ville hun nå voksne lesere. Hun tilstrebet en muntlig form og ville ha en norsk atmosfære i stoffet, hvor troll fikk være nettopp troll.

Samlingen Norwegian Folk Tales, utgitt på Dreyers forlag i 1960, inneholder 35 av Asbjørnsen og Moes innsamlede eventyr. Hvilken norske versjon av eventyrene som ligger til grunn, står det ingenting om i oversettelsen, men i 1953 hadde Gyldendal forlag gitt ut trebindsverket Samlede eventyr I–III, med undertittelen Norske kunstneres billedutgave. Her var Erik Wærenskiolds og Theodor Kittelsens illustrasjoner med, slik de også er i den engelske utgaven, som altså består av et utvalg av de norske eventyrene.

Ett av eventyrene som Shaw har oversatt, er «Askeladden og de gode hjelperne», eller «The Ash Lad and the Good Helpers», som er den engelske tittelen. Slik lyder et lite utdrag i original og oversettelse:

Så var det tre brødre borte i en skogbygd; den eldste hette Per, den andre hette Pål, og den yngste hette Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i asken. Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han også. Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste; for nå ville han i veien og friste om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.

(Asbjørnsen og Moe, 1953, s. 353–354)

Now there were three brothers living in a parish away in the woods; the eldest was called Per, the next one Paul, and the youngest was called Espen Ash Lad, because he always sat, and poked and raked in the ashes. But on the Sunday when the proclamation was made about the ship the king wanted, it just happened that he was at church – he too. When he came home and told the others about it, Per, who was the eldest, asked his mother for provisions, for now he wanted to set out and see if he couldn’t build the ship, and win the king’s daughter and half the kingdom.

(Asbjørnsen og Moe / overs. Shaw Iversen og Norman, 2012 [1960], s. 170)

Originalteksten er full av ord og vendinger som norske lesere lett forbinder med og forventer i de gamle folkeeventyrene, med ord som «hette», «av det», «støtt», «lyst opp», «av en hendelse», «friste», for å nevne noen. I den engelske versjonen kunne Shaw ha lagt seg på et tilsvarende gammelmodig «eventyrengelsk», men det gjør hun altså ikke. I stedet formidler hun historien på et språk som gjør den mest mulig tilgjengelig for dagens lesere, der «lyst opp» blir til «the proclamation was made» og og «friste» blir til «to see». Det norske ligger i dette tekstutdraget kanskje først og fremst i navnene – Espen og Per – selv om Pål altså har blitt til Paul.

Initiativtaker til den engelske utgaven, Carl Norman, deltok i oversetterarbeidet og står oppført som medoversetter, men ifølge kolofonen er det Pat Shaw som var ansvarlig for tekstenes endelige form. Eventyrsamlingen, som ble gitt ut i både USA og Storbritannia, vant avisen New York Herald Tribunes førstepris for beste barnebok i 1961.

Det var da også eventyr, sagn og folketradisjoner som lå Pat Shaws hjerte nærmest. I 1964 oversatte hun samlingen Norske folkeeventyr av Reidar Th. Christiansen, professor i folkloristikk. Denne oversettelsen, Folktales of Norway, ble utgitt på University of Chicago Press i en serie med folklorebøker fra mange land. Hun stod også for den engelske språkdrakten til boka Phantoms and Fairies from Norwegian Folklore (1962), basert på en rekke kåserier Tor Åge Bringsværd hadde holdt i NRK Radio. Dessuten oversatte hun Ivar Eskelands biografi om Snorre Sturlason, Odd Børretzens humoristiske Hvordan forstå og bruke en nordmann samt en rekke små, hendige gavebøker, med presentasjon av Norge og norsk historie, litteratur og politikk. «Hvis man setter seg inn i et folks tradisjoner, lærer man den nasjonale sjel å kjenne», sa Pat Shaw i et intervju i forbindelse med tildelingen av St. Olavsmedaljen i 1993. Shaw oversatte for øvrig også noen titler fra dansk, blant annet H.C. Andersens eventyr i 1966, og den svenske boken Vi är samer av Boris Ersson og Birgitta Hedin i 1978.

Fortellinger om minoritetsliv i Norge
Samtidig var Shaw også med på å formidle norske minoriteters liv og historie til et engelskspråklig publikum. I 1963 kom oversettelsen av Miriam, den norske forfatteren og oversetteren Aimée Sommerfelts gjennombrudd som barnebokforfatter fra 1950. Miriam handler om vennskapet mellom de to 16 år gamle jentene Hanne og Miriam, om Miriams opplevelser i det okkuperte Norge, flukten til Sverige og hjemkomsten. Romanen kom i stadig nye utgaver fram til 1978 og ble oversatt til flere språk, deriblant altså engelsk. Dette er et av de første eksemplene i norsk litteratur på skildring av en jødisk families erfaringer under og etter krigen, og Sommerfelt skal ha skrevet romanen i dyp indignasjon over det hun opplevde som fordommer og antisemittiske holdninger i Norge.

I 1966 oversatte Shaw barneboken Reinsbukken Kauto frå Kautokeini, med tekst av Jan-Magnus Bruheim og tegninger av Reidar Johan Berle. Det var Noregs Boklag som stod for utgivelsen, som Shaw gjorde i samarbeid med Fredrik W. Thesen. Målgruppen for denne barneboken var det engelskspråklige turistmarkedet i Norge. Slik begynner henholdsvis den norske og den engelske versjonen.

No skal du høyre om reinen
Kauto frå Kautokeino
som voks opp og sprang og leika
i lag med Matti og Aino.

(Bruheim, 1963, s. 19)

Now, let me tell you of Kauto,
a reindeer from Kautokeino,
who grew up and frolicked and gambolled
together with Matti and Aino.

(Bruheim / overs. Shaw Iversen og Thesen, 1966, s. 6)

Som i den norske versjonen bruker Shaw -eino og Aino som et halvrim i verselinje to og fire, og lar de to andre verselinjene være frie. Det spretne ordet «leika» oversetter hun med det litt uvanlige ordet «gambolled». «Gambol» betyr da også å hoppe, sprette og gjøre krumspring, slik det er lett å se for seg at en leken rein gjerne gjør. Også «frolick» får fram det uvørne og lekne.

Det siste store oversetterarbeidet Shaw gjorde, denne gang i samarbeid med Selena Winsnes, var Slaveskipet Fredensborg av Leif Svalesen. Boka kom ut på norsk i 1996 på Cappelen, mens den engelske oversettelsen, The Slave Ship Fredensborg, ble utgitt av Aschehoug i 2000. Undertittelen til den norske utgaven var «den dansk-norske slavehandel på 1700-tallet». Her får vi høre om vraket av skipet Fredensborg, som ble funnet utenfor Sørlandskysten i 1974. Forfatter Leif Svalesen var selv en av dykkerne som var med på funnet. Skipet skal ha gått i triangelfart med slaver, elfenben og gull i lasten, blant annet mellom St. Croix i Vestindia og det tidligere Gullkysten i Afrika, før det gikk ned en uværsnatt i 1768. Det gir stoff til ettertanke at det var en etterkommer etter tidligere slaver som stod for oversettelsen til engelsk. Slik fikk Pat Shaw løftet fram at også hennes nye hjemland hadde sitt å svare for i historien om det transnasjonale slaveriet.

Engasjert og dyktig
I 1993 ble Pat Shaw tildelt St. Olavsmedaljen for sin innsats som oversetter. Den er i sølv og deles ut «til belønning av fortjenester ved utbredelse av kjennskap til Norge og fremme av forbindelsen mellom det utflyttede Norge og hjemlandet».[2] Å få denne utmerkelsen betød mye for Shaw, og hun bar gjerne medaljen med stolthet ved anledninger der det falt seg naturlig.

Pat Shaw ble med i Norsk Oversetterforening i 1964 og ble dermed organisasjonens første medlem som oversatte den «andre» veien, det vil si fra norsk. Hilde Sveinsson, daglig leder i Norsk Oversetterforening, forteller at Shaw aldri hadde noe verv i foreningen. «Men hun var et veldig aktivt og tilstedeværende medlem. Det var ikke et møte eller et seminar hun ikke var på. Pat var et elsket medlem som det var lett å like.»

Cecilie Winger var redaktør i Cappelen Barn og ungdom mellom 1997 og 2001 og husker Pat Shaw som en dyktig og pliktoppfyllende oversetter. Shaw oversatte på denne tiden bøker for forlaget som var beregnet på turistmarkedet, og som ble solgt i de største bokhandlene og på flyplasser. Også her var det hovedsakelig norsk folkloristikk som var emnet, men Karius og Baktus av Thorbjørn Egner var òg med i serien. «Jeg husker hun ringte og sang Karius og Baktus-tekstene for meg. Hun ville teste at de engelske oversettelsene fungerte, både språklig og musikalsk. Og ja, det gjorde de alltid. Hun var dyktig», forteller Winger.

Pat Shaw døde 9. november 2014, 88 år gammel. For å hedre hennes minne opprettet Den internasjonale sommerskolen et stipend i hennes navn som hvert år tildeles en student ved sommerskolen.

Siri Lindstad

Takk til Kirsti Vogt som bidro med kommentarer til de engelske oversettelsene.