Ivar Magnus Ravnum, 1939–2010

Foto: Privat 2002

Ivar Magnus Ravnum var en samfunnsengasjert lektor med fagene russisk og fransk. Hans viktigste bidrag som oversetter er diverse utgivelser på norsk av nobelprisvinnerne Aleksandr Solzjenitsyn og Joseph Brodsky.

Lektor Ravnum følte seg som russer i kropp og sjel. Kateteret var ikke stort nok for hans formidlingstrang – han var hele tiden på jakt etter et større publikum. Han ville være en stemme i den norske offentligheten; en russisk stemme, en europeisk stemme. Som oversetter og gjendikter realiserte han noen av sine aspirasjoner, for å bruke et ord med ravnumsk koloritt (for å bruke et annet).

Russisktriangelet i Oslo
Universitetet, Forsvaret, «Katta». I sovjetperioden fantes det knapt russere i Norge, og tilgangen på kunnskap om russisk språk og kultur i Oslo gikk i stor grad gjennom disse tre institusjonene. Ivar Magnus Ravnum var sentral i alle trekantens hjørner. Dette privilegiet – denne skjebnen – delte han med ett år yngre Alf B. Glad, som også har beriket norsk språk med en rekke oversettelser og bøker. Filologene Ravnum og Glad var sterkest knyttet til Oslo Katedralskole, men det hele begynte i Forsvaret.

Mye av russiskkompetansen i norsk samfunnsliv de siste 60 årene kan føres tilbake til et ektefødt barn av den kalde krigen, nemlig Forsvarets russiskkurs. Aleksej Perminow (1922–2018) var hovedlærer fra kursets start i 1954. Perminow kom til Europa (først Polen) som ung soldat i den Røde armé og rømte senere fra tysk fangenskap. Ved krigens slutt i Norge gjemte han seg for de sovjetiske seierherrene. I sitt nye, lange norske liv ble han etter hvert også aktiv som oversetter fra russisk til norsk.

Ravnum søkte på kurs nummer 5, med oppstart i 1960. Nevnte Glad, journalist og russiskoversetter Per Egil Hegge og polskoversetter Ole Michael Selberg (1938–2021) var blant «kursantene», mens Ravnum selv ikke kom inn, angivelig fordi han hadde uttalt seg kritisk om NATO under intervjuet.[1] Ravnum var ikke radikal verken i sin ungdom eller senere, men han var samtidig ingen Amerika-venn. Han var europeer.

Ravnum søkte på nytt og kom inn på kurs nummer 7, med oppstart i 1963. På dette kurset var unge Glad blitt forfremmet til hjelpelærer for Perminow. Blant andre kursanter var oversetter Erik Egeberg (senere russiskprofessor i Tromsø), Balkan-professor Svein Mønnesland og tyskprofessor John Ole Askedal, samt senere politikere Einar Førde og Hallvard Bakke. Ravnum var noen år eldre enn resten og ble tillitsmann med tilnavnet «gamle ørn». Etter hvert måtte Ravnum noe motvillig godta at kallenavnet ble forkortet til «starik» på russisk og «gamle» på norsk.

Dimmefesten i klesskapet
Senere ambassadør og russiskoversetter Steinar Gil fra kurs nummer 7 forteller om dimmefesten i mai 1964. Unge «gamle» Ravnum ledet medkursantene fra Café Engebret inn i foreldrenes leilighet på hjørnet av Kirkeveien og Schwachs gate, der enkelte muligens forsynte seg av barskapet før Ravnum førte dem videre til farens klesskap. Kursantene ikledde seg hver sin dress fra den «urgamle», altså faren til den «gamle», og marsjerte ut i Oslo-natten. Dressene fra Ravnum senior ble senere hengt tilbake i skapet, visstnok like fine som før.[2] Det skulle komme mange liknende historier de neste tiårene fra festglade Ravnum.

Hjelpelærer Glad fra Forsvaret sto for en viktig gjerning da han i 1963 fikk innført russiskundervisning på Oslo Katedralskole. I 1968 kom også Ravnum til Katta som fersk lektor. Både Glad og Ravnum hadde da tatt hovedfag i russisk på Blindern med full filologisk uttelling: Glad hadde også fagene tysk og norsk, mens Ravnum hadde fransk og tysk. Begge hospiterte i studietiden i Leningrad, der Ravnum forelsket seg i den russiske kunstneren Neonila Kramarenko (1941–2019), som ble hans første kone.

Med Neonila fikk han to døtre. For Ravnum, med en lidenskap for russisk språk og kultur, gikk en drøm i oppfyllelse da han skapte seg et lite russiskspråklig univers i deres hjem på Carl Berner i Oslo, men idyllen skulle ikke vare lenge. I et senere ekteskap fikk Ravnum to sønner.

Lektorene Glad og Ravnum fortsatte å holde kontakten med Universitetet i Oslo. Ravnum holdt en rekke forelesninger om sovjetisk litteratur på begynnelsen av 1970-tallet. Begge ble også flittig brukt som sensorer i russisk. Her møtte de tidligere Katta-elever (som hoppet over forkurset og gikk direkte til grunnfag) og tidligere kursanter (som gikk direkte til storfag/mellomfag). Det var triangelets lov i Oslos lille russiskmiljø.

Men hovedvirket for radarparet var på Katta, der de tok ansvar for annethvert russiskkull. «Hadde du Glad eller Ravnum?» er det første en tidligere Katta-elev blir spurt om i russiskkretser. Ravnum underviste også i fransk, mens Glad hadde norsk og tysk.

Engasjert europeer
Ravnum var undertegnedes russisklærer på Katta i årene 1987–1990. På skoleveien stakk han innom Narvesen og spaserte inn skoleporten med Le Monde og Komsomolskaja Pravda under armen. Han var en stor avisleser og en flittig kronikkforfatter og leserbrevskriver. Ravnum var alltid aktuell. Fra kateteret fulgte han opp innslaget som Hans-Wilhelm Steinfeld hadde hatt på Kveldsnytt kvelden før; han gav oss siste nytt fra Kreml og Baltikum. Jeg kan ikke huske at han brukte ord som «pensum».

Ønsket om å være en stemme i samtiden lå utvilsomt bak Ravnums første oversettelse i 1968: Den franske filosofen Simone de Beauvoirs L'existentialisme et la Sagesse des Nations fra 1948, som på norsk fikk tittelen Eksistensialisme og den borgerlige snusfornuft, en absolutt tidsriktig tittel midt under studentopprøret i Paris og Europa. Ravnum grep tidsånden og fulgte opp i 1969 med en oversettelse av den franske filosofen og sosiologen Raymond Aron i serien Cappelens upopulære skrifter: Studentrevolusjon – myte og virkelighet.

Mens det ikke er enkelt å kjenne igjen Ravnum i feministikonet de Beauvoirs tankesett, var Arons kritikk av sovjetisk kommunisme noe Ravnum var glødende opptatt av. Med en dyp kjærlighet til det russiske og en stor innsikt i det sovjetiske var Ravnum et politisk dyr som få år senere skulle løfte fram den mest markante Sovjet-kritikeren verden har sett.

De to oversettelsene fra fransk er godt håndverk ført i et riksmål i tidstypisk sosiologi-politiker-prosa. Det er den samme prosaen Ravnum skulle bruke i sine egne bøker (et titalls korte bøker, mest om Sovjet-litteratur), samt i en rekke kronikker i tidsskrifter (Samtiden, Kirke og kultur, Nytt norsk tidsskrift med flere) og norske dagsaviser. Ravnum elsket denne verdenen og skrev alltid på en ny kronikk, alltid med Europa og Russland først. Akersgata lå dessuten bare et steinkast fra Katta.

Gjennom Ravnums formidling av kulturspråk som fransk og russisk følte elevene virkelig at de møtte «den gamle verdenen», Europa. Lektor Ravnum likte ikke den nye verdenen, det vulgære USA (selv om han anerkjente NATOs betydning), og han advarte oss Katta-elever allerede på 1980-tallet mot Kina. Han fryktet at Kina ville kjøpe opp Sibir.

Første nobelprisvinner
Ravnum ønsket å formidle de kritiske stemmene i Sovjetunionen til et norsk publikum. Han traff særdeles godt med utvalget. Hans første oversettelse fra russisk var av nobelprisvinneren fra 1970, Aleksandr Solzjenitsyn (1918–2008). Regimekritikeren Solzjenitsyn var godt kjent i Norge, blant annet gjennom romanen En dag i Ivan Denisovitsj' liv som kom i norsk oversettelse ved Natalia Dobrowen (Fredriksen) allerede i 1963, året etter originalen, og som dessuten var gjenstand for en norsk-britisk filmatisering i 1970. Ravnums oversettelse Til sakens beste fra 1972 inneholder noveller, prosaminiatyrer og en kortroman (tittelstykket). Tekstene har klare selvbiografiske trekk, karakteristisk for Solzjenitsyns forfatterskap.

Et eksempel er novellen «Høyre hånd» som skildrer hendelser fra forvisningen av den kreftsyke dissidentforfatteren til Tasjkent i Sentral-Asia på midten av 1950-tallet. Slik lyder en setning i Ravnums oversettelse: «Selv i mine lønnligste drømmer målte jeg den forlengede levetid man hadde innvilget meg, ikke i år, men i måneder.» Den russiske originalen er syntaktisk både mer konsentrert og komplisert med bruk av gerundier og partisipper. To ord på russisk, izmerjaja dobavlennyj, ordrett oversatt «målende tildelt», er blitt til hele sju ord på norsk: «målte jeg den forlengede [levetid] man hadde innvilget».

Ravnum lar seg ikke diktere slavisk av originalen. Som når Solzjenitsyn skriver Nepuganaja tasjkentskaja vesna prosjla za oknami, vstupila v leto, og Ravnum oversetter med «Den varme Tasjkent-våren utenfor vinduene gikk over i sommer». Oversettelsen flyter godt, men sett opp mot originalen er Ravnum ikke en petimeter. Attributtet nepuganaja – «ikke-skremt» – er oversatt som «varm». Så kan man spørre seg: Hva mente Solzjenitsyn med metaforen «den ikke-skremte Tasjkent-våren»? (Akkurat dette spørsmålet har russiske skolebarn måttet besvare på eksamen i russisk litteratur.) Den uvanlige metaforen er et poetisk innfall fra Solzjenitsyn. Brukt om mennesker (eller vanligvis dyr) vil adjektivet bety at en person har hatt et ubekymret liv og dermed kan være naiv og lettlurt. Våren framstår altså som ren og uskyldig i originalen, mens denne detaljen forsvinner i oversettelsen.

Språket i GULag
Den oversatte kortprosa-samlingen kom i flere utgaver, og Ravnum var snart klar for større oppgaver: Solzjenitsyns hovedverk GULag-arkipelet I, trykt i Paris i 1973 i tre deler. Her dokumenterte forfatteren GULag-systemet («hovedadministrasjonen for arbeidsleirer») gjennom egne erfaringer og innsamlet materiale fra nesten 300 medfanger. Verden ble ikke den samme, verken i Sovjet eller utenfor, etter Solzjenitsyns detaljerte avsløringer av stalinismens grusomheter, som han mente var en direkte konsekvens av leninismen.

Ravnum delte denne mursteinen av en oversettelse med Per Egil Hegge (og senere Odd Lund). Hegge forteller at verket var krevende for oversetterne på grunn av sjargongen i fangeleiren.[3] Denne helt spesielle leir-slangen, som oppstod i årene 1918–1956, ble gradvis kjent for russere flest da intellektuelle dissidenter – med Solzjenitsyn i fremste rekke – slapp ut av leirene i årene etter Stalins død og delte det nye vokabularet med resten av samfunnet. Men å oversette GULag-arkipelet fra Norge, uten slangordbøker eller internett, må ha vært særdeles utfordrende.

Hegge hadde hovedansvaret for GULag-oversettelsen. Selv om Ravnum hadde sine private problemer, leverte han manus i tide – oversetterne er kreditert for ulike deler av verket – og var konstruktivt til stede på fellesgjennomgangene av tekstene. Ifølge Hegge var oversettelsestabbene jevnt fordelt i kollegiet, og forhåpentlig ble de verste oppdaget før del 1 og 2 av boken gikk i trykken i 1974.

Et nøkkelbegrep i leir-slangen var ordet pridurok, som er etymologisk beslektet med det russiske ordet for «idiot, dust» (durak), men fikk en helt annen betydning i fangeleiren. En pridurok er på mange måter en «smart» fange som har funnet sin plass og økt sine sjanser for å overleve. En pridurok utfører visse faste oppgaver, det kan være som kokk, frisør eller annet nyttig arbeid. Gjennom arbeidet oppnår en pridurok en viss status og beskyttelse, men samtidig er fangen «ufri» og bundet opp av sin oppgave, noe som medfører en ironisk forakt fra de «frie» fangene. De «frie» fangene har imidlertid mindre sjanse for å overleve enn en smart «dust».

Så hvordan oversette pridurok? Ordet utgjør selve tittelen i kapittel 9, del 3, som tilfalt Ravnum. Hans løsning var «kontorrotte». Det norske uttrykket formidler en nedsettende, ironisk distanse, samtidig som en «kontorrotte» er tilpasningsdyktig, kan skaffe seg privilegier og kjenner sin plass. Like fullt vil en norsk leser ikke kunne assosiere en kokk eller frisør med begrepet «kontorrotte».

Et annet tilsynelatende uoversettelig fangeleir-begrep var dokhodjaga. Etymologisk er dette substantivet beslektet med verbet dokhodit’ – «å gå til enden, utgå». I engelsk fengselssjargong vil derfor goner eller terminal være ganske passende, selv om den russiske varianten er mer stilistisk markert enn for eksempel goner.[4]

Ravnums oversettelse er dristig: «muselmann».[5] Definisjonen fra Det Norske Akademis ordbok (NAOB) passer perfekt: «fange som er så utmagret at han ser ut som et levende skjelett». Definisjonen fra Bokmålsordboka viser at begrepet er knyttet til tyske konsentrasjonsleirer snarere enn GULag: «muselmann m. (av muselman): avkreftet konsentrasjonsleirfange fra den andre verdenskrigen». Det siste er ikke nødvendigvis et problem, derimot er etymologien til «muselmann» noe problematisk. Som begge ordbøkene påpeker, er ordet dannet «som ordspill av muselman» (NAOB), altså fra tysk Muselman, fransk musulman; «egentlig mager som en muslimsk asket» (Bokmålsordboka). Disse assosiasjonene er kanskje litt uheldige sett med dagens briller, men det var ikke uvanlig i etterkrigstidens Norge å si om en tynn tenåringsgutt at han så ut som «en muselmann».

Et siste illustrerende eksempel er følgende preposisjonsfraser, der alle de tre substantivene er karakteristisk GULag-slang: posle sjmonov, posle boksov, posle voronkov. Hos Ravnum blir dette: «etter ransakingene, etter ‘boksene’, etter alle turene med svartemarja».[6]

Det første substantivet sjmon (nominativ entall) er en av de mest kjente leksikalske «bombene» fra Solzjenitsyn og fangeleir-forfatterne. Sjmon betyr akkurat det Ravnum skriver: «ransaking», men stilistisk er det russiske og norske uttrykket på forskjellige planeter. Sjmon skal angivelig komme fra et hebraisk ord for «åtte» og henvise til fengslene i Odessa (med stort jødisk innslag) før revolusjonen, der fengselscellene ble ransaket hver morgen kl. 08. Senere ble ordet vanlig i GULag-sjargongen, men regnes som svært vulgært og er ikke akseptert i standardspråket.

GULag-slangordet boks (nominativ entall) er likelydende med det norske «boks». Men i standardrussisk har ikke russisk boks den norske betydningen; bruken av ordet er ikke umiddelbart forståelig for vanlige russere. I GULag-slang refererer boks (sannsynligvis etter engelsk box) til en knøttliten enecelle der fangene ble midlertidig plassert. Ravnum satser på at norske lesere får den rette assosiasjonen med «boks» i anførselstegn.

Det siste substantivet, voronok, har primærbetydningen «taksvale» (Delichon urbica), men brukes i muntlig sjargong nettopp om politi- og militærbiler (typisk svarte) for fangetransport, og «svartemarja» er dermed en velvalgt norsk ekvivalent.

Ravnum har her valgt tre ulike løsninger for de tre substantivene. I den detaljerte klassifiseringen av realia og oversettelsesstrategier fra russisk til engelsk og norsk i Alla Kharinas doktoravhandling (2019), vil «ransaking» være stilistisk tilpasning, «boks» er i den nye betydningen et lånord, mens «svartemarja» er en funksjonell erstatning der et ukjent begrep fra kildespråket erstattes med noe kjent som har en liknende funksjon i målkulturen.

Solzjenitsyn var innom Norge (gjennom kontakt med Per Egil Hegge), men endte opp som emigrant i USA fra 1974. Ifølge Ravnum var han «den sterkest artikulerte frihetsforkjemper i moderne russisk litteratur […] Solzjenitsyn har ønsket å konfrontere russerne med deres egen faktiske historie for å få dem til å si: aldri mer!»[7] Ravnum skriver videre at Solzjenitsyn forfektet religiøse og etiske standpunkter som gjorde at den vestlig-liberale dissidenten Andrej Sakharov (1921–1989), som fikk Nobel fredspris i 1975, ble hans ideologiske hovedmotstander. Ravnum oversatte selv Sakharovs tekster i samlingen Et år i Sakharovs liv fra 1978.

Idékampen mellom Solzjenitsyn og Sakharov gjenspeiler den evige konflikten i russisk åndsliv mellom de slavofile og de vestvendte. For Solzjenitsyn var kommunismen et onde som kom fra Vesten gjennom den tyske filosofen Karl Marx. Med sin harde linje ble Solzjenitsyn symbolet for anti-kommunismen under den kalde krigen.

Det var imidlertid en annen eksilforfatter som skulle bli Ravnums personlige skattkiste, Joseph Brodsky. Brodsky var ingen ideolog, ingen anti-kommunist, men ikke-kommunist – med et helt annet toneleie enn Solzjenitsyn.

Brodsky i klasserommet
Joseph Brodsky (1940–1996) stod i opposisjon til den deklamatoriske, sosialpolitiske tradisjonen fra diktere som Vladimir Majakovskij og Jevgenij Jevtusjenko, i Norge formidlet med stor glød særlig av kommunisten og oversetteren Martin Nag.

Brodsky gjenreiste og fornyet den klassiske russiske poesitradisjonen, men var, som Erik Egeberg skriver, «noe helt for seg selv».[8] For deler av den russiske intelligentsiaen er Brodsky den største siden Aleksandr Pusjkin (1799–1837), og den største fornyeren av det russiske språket i det 20. århundret.

Ravnum ble den fremste Brodsky-formidleren i Norge. Poeten og oversetteren var i dette tilfellet jevngamle; begge var rastløse, på vandring. Ravnum identifiserte seg med Brodskys eksistensielle og metafysiske grublerier. Den første utgivelsen av Brodskys poesi på norsk kom allerede i 1975, på Solum forlag. Gladiatorene var en smal, liten bok.

For duoen Brodsky–Ravnum i den norske offentligheten skulle alt endres tolv år senere, 22. oktober 1987. Dagen etter, 23. oktober, satt vi der på Katta da det ringte inn til en russiskleksjon. Ravnum kom noen minutter for sent inn i klasserommet, det såkalte Ravnum-tillegget, som vi elever kunne kalkulere med når det skjedde noe viktig i den store verdenen. «Journalistene venter på meg på Sehesteds plass, så vi må avslutte litt tidlig i dag. I går ble det kjent at Joseph Brodsky får årets Nobelpris i litteratur.» Det var lektorens største triumf. Vi elever følte at verdenslitteraturen kom inn i klasserommet.

Senere fulgte Ravnum opp med ytterligere fem gjendiktninger og oversettelser av Brodskys lyrikk, dramatikk og essayistikk, men grunnlaget ble lagt allerede i 1975, i antologien som omhandler Leningrad-perioden til eksilforfatteren som ble amerikansk statsborger. Ravnum analyserte Brodskys livsverk i en bok fra 1996, noen måneder før forfatteren døde: «Allerede i Leningrad-perioden har Brodsky sitt dikteriske program klart: ikke for noen pris er poesien et middel i en ytre, eller utenforliggende saks tjeneste. Han avviser det ytre og utenforliggende, og søker det indre og bakenforliggende».[9]

Sitatet til Ravnum kan illustreres med noen strofer fra diktet «Poesiens bestemmelse» (tittelen henviser til et dikt med samme tittel av Boris Pasternak fra 1917):

Zapominat’ pejzazji
za oknami v komnatakh zjensjtsjin,
za oknami v kvartirakh
rodstvennikov,
za oknami v kabinetakh
sotrudnikov.

(Brodsky, 1959)

Erindre landskaper
bak vinduene i kvinnenes rom,
bak vinduene i slektningenes leiligheter,
bak vinduene i kollegenes kontorer.

 

(Brodsky / overs. Ravnum, 1975, s. 21)

Estetikk og etikk
Brodskys nobelpris ble begrunnet av komiteen i Stockholm med ordene «poetisk intensitet, tankens skarphet».[10] I nobelforelesningen sa Brodsky at «estetikken er etikkens mor».[11] Formspråket er helt sentralt for Brodsky, og han var selv skeptisk til oversettelser. Den svenske oversetteren Bengt Jangfeldt forteller i sin memoarbok om en opplesningsaften i Sverige, der Brodsky var til stede. Diktergeniet var i slett lune, og oversetteren var nervøs før han skulle på scenen og lese sin svenske versjon av Brodskys dikt. Men Brodsky ble positivt overrasket da han gjenkjente en femfotet jambe i den svenske oversettelsen, og gav Jangfeldt rent fysisk «tommelen opp».[12]

Mange av Brodskys dikt karakteriseres av en bevisst monoton jambisk rytme på originalspråket, men Brodsky har et stort metrisk register og kan bryte opp de faste mønstrene som i en jazz-improvisasjon. Samtidig kjennetegnes stilen av repetisjoner av hele fraser («bak vinduene» i utdraget ovenfor), noe som bidrar til rytmen og musikaliteten på originalspråket. Brodsky kan benytte både bokstavrim og enderim, men det blir aldri forutsigbart.

Professor Erik Egeberg, Ravnums medkursant fra Forsvaret, gjendiktet også en Brodsky-utgivelse (i 1988). Der skriver han i forordet: «Andre ganger kommer ikke [oversetteren] av flekken. Det er ikke alltid oversetterens skyld: Hvert enkelt dikt er en enestående kombinasjon av et betydningsbilde og et lydbilde. Et annet språk – en annen kombinasjon.»[13]

Mye av det formmessige må nødvendigvis gå tapt i gjendiktningen, men Ravnum er også god til å kompensere ved å benytte poetiske virkemidler på uventede steder i teksten. Her er noen strofer fra diktet «Den jødiske kirkegården», som Brodsky skrev allerede som tenåring i Leningrad i 1958, og som Ravnum tok med i antologien fra 1975:

De sådde ikke korn
De sådde aldri korn.
De la seg ganske enkelt ned
på den kalde jorden som såkorn.

(Brodsky / overs. Ravnum, 1975, s. 13)

Ravnum oppnår en sterk effekt med gjentakelsen «sådde ikke/aldri korn» og «såkorn» i siste strofe. Her framstår originalen formmessig mer prosaisk siden «korn» og «såkorn» på russisk ikke er beslektede ord (henholdsvis «khleba» og «zjorna»).

Men i de neste strofene av samme dikt er originalen sterkere enn gjendiktningen:

I navek zasypali.
A potom – ikh zemljoj zasypali,
zazjigali svetsji,
i v den’ Pominovenija
golodnye stariki vysokimi golosami,
zadykhajas’ ot goloda, kritsjali ob uspokoenii.
I oni obretali ego.
V vide raspada materii.

(Brodsky, 1959)

Og de fant den evige hvile.
Man kastet jord over dem,
tente kjerter,
og på den hellige sjelemesses dag
ropte utsultede gamlinger med høye stemmer,
skjelvende av kulde, om evig fred.
Og de fant den i visjonen
om materiens fall.

(Brodsky / overs. Ravnum, 1975, s. 13)

Man merker seg prefikset za- som går igjen på russisk i de fire første verbene. Det virkelig slående er homonymet zasypali – i første strofe med betydningen «de sovnet inn», mens i andre strofe betyr verbet «man strødde over». Ravnums løsning, «de fant den evige hvile. Man kastet [jord] over [dem]», er selvsagt noe helt annet enn det genialt konsise zasypali x 2.

Gjendiktningen fanger heller ikke opp de to stavelsene golo- som gjentas tre ganger i strofene 5 og 6, og heller ikke metrikken og spredte enderim fra originalen. «Skjelvende av sult» i den russiske originalen er blitt til «skjelvende av kulde», kanskje for å unngå den semantiske gjentakelsen (jf. «utsultede gamlinger»). Et interessant ordvalg av Ravnum er preposisjonsfrasen «i visjonen om». Her har Ravnum for så vidt dekning i originalen da v vide er etymologisk beslektet med «visjon/syn». På russisk er imidlertid denne betydningen sterkt falmet, og en mer nøytral oversettelse ville ha vært «i form av».

Gjendiktningen av «Verbene» er også interessant på flere plan:

Menja okruzjajut moltsjalivye glagoly,
pokhozjije na tsjuzjije golovy
glagoly,
golodnye glagoly, golye glagoly,
glavnye glagoly, glukhije glagoly.

Glagoly bez susjtsjestvitel’nykh. Glagoly – prosto.
Glagoly,
kotorye zjivut v podvalakh,
govorjat – v podvalakh, rozjdajutsja – v podvalakh
pod neskol’kimi etazjami
vseobsjtsjego optimizma.

(Brodsky, 1960)

Tause verb omgir meg
Liksom ukjente ansikter,
verb –
utsultede verb og nakne verb,
hovedverb og hjelpeverb.
Verb uten substantiv, verb ganske enkelt.
Verb som lever i kjellerne,
taler i kjellerne,
fødes i kjellerne
noen etasjer under
den almenne optimisme.

 

(Brodsky / overs. Ravnum, 1975, s. 17)

I første vers i originalen begynner 11 av 17 ord med stavelsene gla-, gol-, glu. Effekten på leseren er svimlende sterk på russisk, men går tapt på norsk. Ravnum kompenserer godt når han avslutter verset med «hovedverb og hjelpeverb», en fri gjendiktning av originalens glavnye glagoly, glukhije glagoly, direkte oversatt «viktige verb, døve verb». Det er Ravnum som her innfører grammatisk terminologi, men han får dekning for dette senere i diktet når Brodsky snakker om «verbets tre tider … fortid, nåtid og fremtid».

Ravnum har også andre gode løsninger, som når leseren blir dratt med ned «i kjellerne» (Brodsky finner den russiske sjelen i Fjodor Dostojevskijs kjellermenneske, snarere enn hos Lev Tolstoj) og «under etasjene», som korresponderer fint med «ukjente, utsultede, uten substantiv …» tidligere i diktet.

Gjennomgangen av Brodskys diktning kan avsluttes med noen utdrag fra det briljante «Vers under en epigraf» fra 1958:

Kazjdyj pred Bogom
nag.
Zjalok,
nag
i ubog.
V kazjdoj muzyke
Bakh,
V kazjdom iz nas
Bog.

(Brodsky, 1958)

Enhver er naken foran
Gud.
Ynkverdig,
naken
og fattig.
I enhver musikk
finner jeg Bach
I oss alle
finner jeg Gud.

(Brodsky / overs. Ravnum, 1975, s. 60)

Det er umulig å gjengi den russiske syntaksen like økonomisk på norsk. Den russiske originalen er «naken», uten et eneste verb (!), mens den norske gjendiktningen har tre («er», «finner» x 2). De russiske adjektivene står i predikativ posisjon i såkalt kortform (en «naken» form med nullendelse), noe som gjør at for eksempel adjektivet nag («naken») har samme struktur som substantivet Bog («Gud»). I den russiske originalen ender seks av strofene på utgående velar k, g, kh. I utlyd assimileres velarene k/g (og i visse tilfeller g/kh) i russisk slik at zjalok rimer på ubog. Adjektivet «ynkelig» (ubog i kortform) har dessuten fullstendig inkorporert substantivet Bog («Gud»). På kyrillisk er det også en perfekt grafisk symmetri mellom Бах (Bach) og Бог (Bog/Gud).

Mot slutten av diktet finner Ravnum en kreativ løsning med tre innledende imperativer:

Spill bajas,
stjel,
be!
Stå alene
liksom pekefingeren!..
Liksom svepen
over oksene...
Korset
evig for gudene.

(Brodsky / overs. Ravnum, 1975, s. 61)

Her har vi først en fin alliterasjon på b og s som er fraværende i imperativene i originalen. Men avslutningen er ikke like klar på norsk som på russisk. Hos 18 år gamle Brodsky lyder det:

Bud’ odinok,
Kak perst!..
… Slovno bykam –
khlyst,
vetsjen bogam
krest.

(Brodsky, 1958)

På russisk er det et kraftfullt enderim mellom khlyst («pisk, svepe») og krest («kors»). Parallellen på russisk er nettopp mellom svepen og korset, ikke mellom pekefingeren og svepen, som den norske syntaksen kanskje kan forlede leseren til å tro. I originalen er det brukt to ulike sammenlikningskonstruksjoner (kak, slovno), men siden begge gjengis som «liksom» på norsk, skapes en parallell også mellom frasene «liksom svepen» og «liksom pekefingeren».

Ravnums dialoger
Ravnum oversatte også Brodskys dramatikk. Dialogene i stykket Marmor (norsk oversettelse fra 1988) sitter som et skudd. Det er tydelig at Ravnum har en god følelse for rytmen i muntlig russisk, man kan se for seg replikkvekslingene i ekteskapet med russiskfødte Neonila på Carl Berner i Oslo.

Dialogene er presist gjengitt, samtidig som de ikke nødvendigvis er bokstavelig oversatt. Som illustrasjon velger jeg gjengivelsen av elliptiske konstruksjoner i muntlig russisk, som når for eksempel et verb ikke uttrykkes i originalen.

 – Ja, Tullij, ponimaesj’, soversjenno slutsjajno.
– To est’ tsjto ja?!

(Brodsky, 1989)

Direkte oversatt ord for ord:

– Jeg, Tullius, du-forstår, fullstendig tilfeldig.
– Det er hva jeg?!

I Ravnums oversettelse blir dette henholdsvis «Det var ikke meningen, Tullius» og «Hva er det jeg sier?» Når man ser Ravnums løsninger, tenker man umiddelbart: Ja, nettopp, det er akkurat det originalen egentlig betyr. Og litt senere er det en ny ellipse i originalen:

Eto nepravda, Tullij! Ja ne khotel …
Direkte oversatt ord for ord: Det ikke-sant, Tullij! Jeg ikke ville …

Siste setning er tilsynelatende ganske forskjellig fra den første ovenfor, men igjen tyr Ravnum til den samme idiomatiske konstruksjonen på norsk: «Det er ikke sant, Tullius! Det var ikke meningen.» Ravnums løsning lyder langt bedre enn mekanisk å gjenbruke ellipsen på norsk («Jeg ville ikke …»). Slik er Marmor gjennomgående oversatt med utsøkt sans for den gode dialogen, også i partier som er langt mer innfløkte enn disse eksemplene.

Et siste eksempel på Ravnums kreativitet er fra oversettelsen av Brodskys essay Reisen til Istanbul (1988). I originalen brukes ordet «fotografija» i en sammenlikning med René Descartes’ berømte tese på latin, men Ravnum finner i oversettelsen fra 1988 en uventet løsning – ved å erstatte fellesnavnet «fotografi» med egennavnet «Kodak» – som i denne konteksten løfter det språklige bildet:[14] «’Cogito ergo sum’ må vike plassen for ‘Kodak ergo sum’.»[15]

Ravnum var som en russisk bjørn som samtidig ville være en europeisk intellektuell. Han lyktes langt på vei med det siste gjennom sine mange oversetteroppdrag.

Atle Grønn

Takk til Steinar Gil, Alf B. Glad, Gro Fossum Grønn, Fabian Heffermehl, Per Egil Hegge, Alla Kharina og Boris Orekhov som velvillig har besvart mine spørsmål underveis.

Referanser
Brodsky, Joseph / overs. Erik Egeberg (1988). En femkopek av gull. Utvalgte dikt. Gjendiktning, utvalg og forord ved Erik Egeberg. Oslo: Cappelen.

Brodsky, Joseph / overs. Ivar Magnus Ravnum (1988). Reisen til Istanbul. Oslo: Solum.

Brodsky, Joseph / overs. Ivar Magnus Ravnum (1975). Marmor. Oslo: Solum.

Jangfeldt, Bengt (2010). Språket är gud: anteckningar om Joseph Brodsky. Stockholm: Wahlström & Widstrand.

Kharina, Alla (2019). Realia in Literary Translation. A quantitative and qualitative study of Russian realia in Norwegian and English translations. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Kharitonova, Jelena (2007). Perevod russkoj lagernoj leksiki na anglijskij jazyk: semantiko-stilistitsjeskije i lingvokul’turologitsjeskije aspekty: na materiale amerikanskogo i britanskogo perevodov «Arkhipelaga GULAG» A. I. Solzjenitsyna (= Oversettelse av russisk fangeleir-vokabular til engelsk: semantisk-stilistiske og lingvokulturelle aspekter: på bakgrunn av materiale fra engelske oversettelser av GULag-arkipelet av Solzjenitsyn). Magisteravhandling. Magadan, Russland.

Ravnum, Ivar Magnus (1996). Dikterordet mot makten. Litterære høydepunkter under Gorbatsjov. Oslo: Solum forlag.

Solzjenitsyn, Aleksandr / overs. Ivar Magnus Ravnum (1974/2006). GULag-arkipelet 1918–1956: et eksperiment i kunstnerisk forskning. 1. og 2. del. Oslo: Tiden.

 Noter

[1] Samtale med Alf B. Glad 7. mai 2021.

[2] Samtale og korrespondanse med Steinar Gil i mai 2021.

[3] Samtale med Per Egil Hegge i juni 2021.

[4] Kharitonova (2007).

[5] For eksempel i del 3, kap. 8, s. 649, 2006-utgaven.

[6] Ibid., s. 684.

[7] Ravnum (1996), s. 75f.

[8] Egebergs forord i Brodsky / overs. Egeberg (1988), s. 14.

[9] Ravnum (1996), s. 104.

[10] Ibid., s. 102.

[11] Ibid., s. 110.

[12] Jangfeldt (2010).

[13] Egebergs forord i Brodsky / overs. Egeberg (1988), s. 14.

[14] Fabian Heffermehl gjorde meg oppmerksom på dette eksempelet i en samtale i juni 2021.

[15] Brodsky / overs. Ravnum (1988), kap. 8, s. 23.

Bibliografi