Illustrasjon

Petra Boyesen oversatte kristeligsinnet og oppbyggelig underholdningslitteratur, hovedsakelig fra tysk og engelsk. Særlig populære var fortellingene til den tyske sognepresten Nikolaus Fries. Rett før hun døde utga hun også en egen roman i sjangeren.

Oppvekst og familie
Petra Ottilia Annette Boyesen ble født 9. mars 1810 i Vågå, som datter av kapellanen Ulrik Fredrik Bøyesen (1791–1841) og Anna Brøsting Teilman (1777–1849).[1] Broren August Frederik ble født i 1804, og søsteren Aletta Petronella Elisabeth, senere gift Koren, i 1808. I 1812 flyttet familien til Lærdal i Sogn, hvor faren ble sogneprest. Etter ti år der ble han kapellan ved Domkirken i Bergen, og til slutt sogneprest i Ullensaker fra 1825 til sin død. I Bergenstiden ble Bøyesens nære venner av Welhaven-familien, og i Ullensaker av den ikke mindre berømmelige familien Wergeland. Prestefamiliers vekslende liv står sentralt ikke bare i Petra Boyesens egne fortellinger, men også i den litteratur hun i annen halvdel av sitt liv skulle bli en flittig formidler av, med oversettelser fra tysk, svensk og engelsk.

«’Har man ofte Baller i England?’ spurgte Petra Boyesen, der just var her i Besøg paa den Tid.» Med dette danselystne spørsmål gjør Boyesen sitt kortvarige inntog i norsk litteraturhistorie. Referenten er nemlig hennes venninne Camilla Wergeland (senere Collett), stedet Eidsvold prestegård, og tiden september 1833. Camillas forelskelse i Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven er på sitt mest intense, og Petra kjenner ham godt. Camilla kaller Petra Welhavens «Ungdomskjerlighed»: «Vi ere altsaa etslags Medbeilerinder, dog af det Slags som man uden Resico kunde stængde ind i et Værelse sammen.»[2] Welhaven tegnet for øvrig portretter av både Petra og andre i Bøyesen-familien. Ved faren Ulriks død i 1941 skrev Welhaven minnediktet «Sognepræst Ulrik Bøyesen», som tegner et vakkert bilde av en musikalsk og from mann som har hatt sitt å stri med.

I Camilla Colletts livs historie (1911) forteller sønnen Alf Collett om morens ungdom på Eidsvold på 1830-tallet og selskapelige sammenkomster med familier i omegnen, deriblant Bøyesens.[3] Camilla omtaler selv vennskapet i I De lange Nætter (1906):

Vor Kreds fik undertiden en kjær Tilvekst i vore Naboer fra Ullensaker. Denne musikalsk følende og begavede Familie var nylig overflyttet fra de bergenske Fjorde […]. Saalænge Præsten levede, denne fine, varme, ungdomsfriske Gamle, der var ’skjøn i sin Nedgang’ som Welhaven sagde om ham, fulgte han ogsaa med; siden var det de unge, der jevnlig besøgte os.[4]

Etter et besøk hos Bøyesens skriver Camilla i et brev til Emilie Diriks i juli 1835 at det er «en sjelden Harmonie i den Familie», men at Petra «afgiver en ret piquant Dissonanz»:

Paa Petra kan jeg ikke blive rigtig klog, men jeg har en Mistanke, at skuffede Forventninger eller maaske slet Behandling har forandret hendes Væsen og givet det denne Kulde og Bitterhed, der vist ikke er hende medfødt og ganske unaturlig i den Familie.[5]

Det fremgår av Camilla Wergelands dagbokopptegnelser at Petra forlovet seg med en fra denne kretsen, trolig en av morens nevøer, men forholdet ble avbrutt. Hun forble ugift livet ut og bodde sammen med foreldrene og siden med andre familiemedlemmer. Broren August Frederik ble garnisonsprest på Akershus i 1849 til sin død i 1863 og var også styremedlem i Christianias Kunstforening i 1852–1863. Folketellingen 1865 viser en stor Bøyesen-familie i Christian Augusts gate i Oslo, med blant annet fem barn mellom to og elleve år – nok til beskjeftigelse for en ugift tante. Da Petras storesøster Aletta og ektemannen, prost Wilhelm Frimann Koren, kom fra Nordfjord til Christiania i 1975, flyttet Petra inn hos dem på Fredensborg. Hun fulgte dem deretter videre til St. Olavs gt. 19, hvor hun ble boende frem til sin død i 1888.[6]

Oversetterskap
Både på fars- og morssiden tilhørte Petra Boyesen store presteslekter, der beskjeftigelse med bøker var en naturlig side ved tilværelsen. Mange erindringsbøker fra de gamle prestegårder viser hvordan interessen for litteratur ble den sentrale forbindelseslinje til verden utenfor de bygdesamfunn de ofte levde i. Man skrev selv, men leste og diskuterte først og fremst samtidens europeiske litteratur – og oversatte den. Dette skulle bli en viktig del av Petras voksne liv. Hun startet i 1869, nesten seksti år gammel, da hun trolig hadde færre familiære omsorgsoppgaver. Hvor nødvendig det var for økonomien, er uvisst, men tiden hadde et betydelig marked for det som skulle bli hennes spesiale, den kristeligsinnede underholdningslitteratur.

I Norsk kvinnelitteraturhistorie (1988) er Petra Boyesen nevnt i kapitlet «Underholdningslitteraturen 1840–1900», under overskriften «Kvinnelige oversettere». «Det litterære markedet på 1800-tallet trengte oversettere. Etter 1850 tok en rekke kvinner fra overklassen på seg slikt arbeid. Dette var kvinner uten høyere utdanning, men de klarte seg med sin egen private lærdom og sine språkkunnskaper», skriver Astrid de Vibe.[7] Her figurerer Petra Boyesen sammen med blant annet Charlotte Augusta Hagerup, Emma Hagerup, Elisabeth Schøyen, Karen Maria Ebbell og Elisabeth Brochmann, som oversatte alle Sherlock Holmes-bøkene til Conan Doyle mens hun var prestefrue på Vestlandet.[8]

Boyesens første oversettelse er av en av genrens mest populære forfattere, den tyske Agnes Vollmar (1836–1910), hvis roman Das Pfarrhaus im Harz fra 1864 og andre fortellinger fremdeles oversettes og sies å ha nådd millionopplag. Tre Juleaftener. Fortælling af A.W, Forfatter af Præstegaarden i Harzen utkom i Christiania i 1869, «oversat af P.B.».[9] (En ny utgave utgitt i Bergen i 1896 var oversatt av «I.S.», Ivar Sivertsen – ikke bare kvinner anonymiserte seg.) Forfatteren Agnes Vollmar vokste selv opp på en prestegård og utga sammen med sin søster Helene et av de første kvinnetidsskrifter, til støtte for «gebildete in der Arbeit des Lebens stehende Frauen», altså den voksende gruppe kvinner som forsørget seg selv. Hvem som avgjorde hva som ble oversatt, er ofte uvisst – sikkert er det at denne forfatteren må ha tiltalt både Petra Boyesen og hennes oppdragsgiver. Hennes egen roman tyve år senere har likhetstrekk med Vollmars både i tema og fremstillingsform.

Boyesen oversatte deretter Familien Stark, En Skildring af Livet af J.C. fra svensk i 1870, utgitt på ny i 1883. Det var den 200 sider lange debutromanen til Johanna Christina von Hofsten (1832–1913), som i likhet med Vollmar var en meget produktiv og populær forfatter i sin tid, med bøker for voksne og barn. (Hun oversatte også Bernt Lies ungdomsserie Svend Bidevind fra norsk til svensk.) Her som i mange andre tilfeller, for eksempel Marie Colbans, kommer norske oversettelser raskt etter originalutgivelsen.

I 1871 kom Boyesens oversettelse av Fiskergutten fra Øen Man, af Forfatteren til Jessicas første Bøn m.fl. med Forord af Domprovst Wieselgren. Denne illustrerte boken var myntet på både yngre og eldre og skulle være åndelig kvalitetssikret i en tid da dristigere litteratur begynte å konkurrere om plassen på salongbordet. Forfatteren det vises til i tittelen var Hesba Stretton (psevdonym for Sarah Smith, 1832–1911), som få år tidligere hadde utgitt Jessica’s First Prayer (1867). Boken ble svært populær og solgte ti ganger så mye som Lewis Carrolls Alice in Wonderland (1865), og gjorde forfatteren til en av 1800-tallets mest kjente, med samarbeid blant annet med Charles Dickens. En rekke av Smiths bøker ble raskt oversatt til norsk av ulike oversettere, blant andre M. Anker (antakelig Marie Anker) og K.D.H. (Kirsten D. Hansen). Jessicas første Bøn var blitt oversatt i 1868 av «E.A. Hagerup», som var søstrene Emma og Augusta, naboer av Petra i Christian Augusts gate.

De fleste av Boyesens oversettelser er på over 200 sider, men samme år som Fiskergutten fra Øen Man oversatte hun også en kortere fortelling på 67 sider, Hvad Nytte kan et Barn gjøre? av P.B. Pover. Forfatteren er ellers ukjent, men emnet er typisk for tiden da bruken av barn som arbeidskraft ble stadig mer problematisert.

Søen i Urskoven. En Fortælling belysende det tolvte kapitel af Romerbrevet af A.L.O.E., Forf. til Stolthed og dens Trælle, Hyrdekongen m.fl. Oversat af P.B. fra 1872 presenterer en annen av tidens mest leste britiske forfattere, Charlotte Maria Tucker (1821–93), som skrev under psevdonymet A.L.O.E. – A Lady of England. Faren var sjef for Det britiske ostindiske kompani, moren tilhørte den skotske Boswell-klanen. Tucker skrev i blader og bøker – over 150 titler er bevart – og døde som misjonær i India. Hyrdekongen ble oversatt til norsk i 1873 av Henrik Sophus Boldæus Broch, mens Vinge og Baad, eller Hvad man kan lære af Insegterne utkom i Petra Prantes oversettelse i 1879. Boyesen oversatte også Tuckers Hjertets Afguder i 1876.

I 1875 oversatte Boyesen den pietistiske fortellingen Langenstein og Boblingen av Marie Nathusius (1817–1857). Forfatteren var datter av den kalvinske presten F.A. Scheele og fikk i ekteskapet med forlegger Philipp von Nathusius syv barn. Hun ble en av Tysklands mest leste forfattere i sin tid. Tagesbuch eines armen Frauleins. Abgedrucht zur Unterhaltung und Belehrung junger Madchen («En stakkars frøkens dagbok. Trykt for underholdning og oppdragelse av unge jenter», 1854) ble fulgt av Katie von Walden året etter, i ovennevnte norske oversettelse. Hun og mannen opprettet en organisasjon for vanføre, og som debuttittelen viser var målet å opplyse gjennom å underholde, noe som kjennetegner alle Petra Boyesens oversettelser, og hennes eget forsøk i genren.

Byg ikke paa Sand. En Fortælling sigtende til det første Bud (1874) i Boyesens versjon innleder en rekke norske oversettelser av den tyske presteforfatteren Nikolaus Fries (1823–1894). De utkom på P. T. Mallings forlag i Christiania, og flere av dem står hun selv for, som Krongaarden og Fyrlyset. To nye Fortællinger (1880) og I Stille og Storm. Træ nye Fortællinger (1881).  Utgivelsene av Fries’ fortellinger ble behørig omtalt i landets aviser, og det fremgår at forfatteren var et kjent navn for norske lesere. Selve oversettelsen ble sjelden kommentert, bortsett fra med honnørord som «smagfuld» eller «vellykket». Om Boyesens oversettelse av Fries’ Til julebordet skriver anmelderen i Morgenbladet 23. desember 1884:

Oversættelsen er i det hele vellykket, men Oversætterinden gjorde vel i at befri sig fra danske udtryk, der hos os ere utforstaaelige, som «Kølle» (af en hjort), «Segl (ↄ: Sigd) eller afskaffede som «Flint» (Gevær.) At kalde ugifte Mænd «ledige» er ogsaa alt andet en korrekt.

Fra Historien og Livet: To Fortællinger (1886) er den siste kjente oversettelse fra Petra Boyesens hånd.

Eget forfatterskap
Arbeidet med Fries’ religiøse romaner kan ha gitt Boyesen blod på tann og lyst til å forsøke seg i samme genre selv. Hennes første og eneste roman, Mellem Fjeldene: Fortælling, utkom i 1887, året før hun døde, men hun rakk ikke selv å se den i bokhandelen. Den har mange av de samme genretrekk som flere av hennes oversettelser. I stedet for tyske og engelske miljøer er leseren da på lignende norsk grunn. Romanen foregår i Lærdal i Sogn, hvor Boyesen tilbrakte deler av i sin oppvekst. Mellom en harmonisk prestefamilie og en mer problematisk kapteinsgård i samme distrikt utspiller det seg atskillig dramatikk før familienes unge finner sine rette partnere. Medspillere er dalens innbyggere av lavere klasser, og ikke minst naturen, der bratte fjell og fossende elver, jordras og skumle omstreifere skaper spenning. En nådig Guds styrelse gjør at det meste ordner seg til slutt. Dette verdensbildet stemte dårlig med den fremstormende «realisme» som fikk prege litterær vurdering siden, men levde standhaftig videre i populærlitteraturen.

Både litteraturen Boyesen oversatte og romanen hun skrev selv, kan sies å følge et klassisk ideal om å forene det nyttige med det behagelige, jamfør Horats’ miscere utile dulci, eller Johan Herman Wessels «At gavne og fornøye – hav stedse det for øie».  I landets aviser fikk Mellem Fjeldene blandet mottakelse. De mer kritiske anmelderne mener romanen lider under en stereotyp miljøskildring og flate karakterer, mens de positive kaller den «sund» og «from», og flere anbefaler den som konfirmasjonsgave.

Når Elisabeth Aasen omtaler Petra Boyesen i Kvinners spor i skrift (1986) under overskriften «Religiøs fromhet og oppofrende kjærlighet», nevnes ikke hennes oversettervirksomhet, og hun får inngå i rekken av sin tids nå stort sett glemte skrivende kvinner. Som kvinnelig oversetter på 1800-tallet er imidlertid Petra Boyesen en viktig del av norsk oversetterhistorie, og litteraturen hun overførte til norsk var den tids mest leste.

Hilde Sejersted