Trygve Width, 1894–1963

Trygve Width i 1956. Foto «Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo» (Finn Arnesen, 1990)

Trygve Width var journalist, forfatter, redaktør og oversetter både av skjønnlitteratur og sakprosa fra engelsk, fransk, svensk, dansk, latin og, indirekte, fra gresk.

«Trygve Width var konservativ og meget anglofil.»[1] Denne konsise beskrivelsen er en av få offentlige omtaler av Width som privatperson. Han ble født på Namsos i 1894 som sønn av banksjef Charles Width og Hanna Guldvik og døde 10. mai 1963, «etter noen tids sykdom».[2] Etter artium i 1913 ble han cand.philol. i 1918 med historie hovedfag og latin og geografi bifag.[3] Hovedoppgaven hadde tittelen De romerske historikeres oppfatning av Hannibal.[4] Takket være et stipend på tusen kroner kunne han i 1923 reise til England og Frankrike for å studere engelsk og fransk politikk. Siden skulle han også ha et lengre opphold i Italia og erklærte i 1954 å ha besøkt «tretten eller fjorten land siden krigen». Width begynte som journalist i Tidens tegn i 1919 og fortsatte i stillingen til avisen gikk inn i 1941. Fra 1945 til 1958 arbeidet han som utenriksredaktør i Morgenbladet og var i 1957 korrespondent i London og Paris. Trygve Width etterfulgte dessuten Nic. Stang som redaktør av det nye litterære tidsskriftet Vinduet i 1952–1953, før Johan Borgen tok over. Han var også medarbeider i forlagene Cappelen og Gyldendal og skrev for flere aviser utenfor Oslo. Fra begynnelsen av 1930-tallet virket Width også som oversetter. Da norske lesere allerede i 1950, året etter at boken kom ut i Storbritannia, kunne lese George Orwells dystopi 1984, var det i Trygve Widths oversettelse. Fortsatt leser norske skoleelever Abraham Lincolns Gettysburg-tale i Widths språkdrakt. Det var også Widths oversetterarbeid som i 1947 brakte det som ifølge Nordlandsposten da var «(v)erdens mest diskuterte bok»,[5] Arthur Koestlers Yogien og kommissæren, til norske lesere.

I Trygve Widths tilfelle er det en påfallende koherens mellom temaene journalisten og forfatteren tok for seg, og sakprosatekstene han oversatte. Som journalist skrev han om både politikk og litteratur. Widths forfatterskap omfatter historiske fagbøker om Storbritannia som kolonimakt (Det britiske verdensrike: Hvordan det ble til og hva det er i dag, 1946), om sjørøvernes kulturhistorie (Sjørøvere, 1945), og om Stredene og Sovjetsamveldets middelhavspolitikk (1947), samt biografiene Cæsar (1946) og Mannen som skapte Røde Kors: Henri Dunant og hans merkelige livsskjebne (1945). Også i Widths oversatte titler spiller verdenshistorien seg ut. Flere av samtidens viktigste politikere og diplomater kunne leses på norsk i Widths språkdrakt, slik som Winston Churchill (Verdenskrigens historie 1–2, 1935–36), Folke Bernadotte (Isteden for våpen, 1948, Til Jerusalem, 1950) og den amerikanske diplomaten Hamilton F. Armstrong (München – og derefter, 1939). Videre oversatte Width historiske oversiktsverk, slik som Jordens erobring: en atlas-historie om menneskets reiser inn i det ukjente (1962) av geologen Frank Debenham og deler av svenske Carl Grimbergs verdenshistorie.

I løpet av sin periode som redaktør av Vinduet ble den allerede erfarne oversetteren paradoksalt nok kritisert for ikke å ha inkludert den oversatte litteraturen:

[Det] melder [...] seg en svakhet ved det nye nr. av «Vinduet», – og ved hele Widths siste årgang: Hvor er oversettelseslitteraturen? Jeg har den aller største sympati med den tanken som vel ligger til grunn: At de norske forfatterne – ikke minst de yngste – skal få sin sjanse i vårt folkelige litterære tidsskrift. Men det må da være måte på alt! Hva står det i årgangen 1953 om den nyeste litteratur på fremmede språk (ja, for «Vinduet» skulle vel si noe også om den som ikke er oversatt ennå?)

Signaturen H.O.C. i avisen Nidaros, 7. januar 1954

Widths eget virke som skjønnlitterær oversetter favner likevel bredt. Width oversatte kanoniske verker fra fransk og engelsk, blant annet Alphonse Daudets Sappho (1950), Marcel Prévosts Syndig uskyld (1952) og Oscar Wildes Lord Arthurs forbrytelse og andre fortellinger (1950), men også kriminalromaner, slik som Farlig selskap (1954) av amerikanske Marco Page (pseudonym for Harry Kurnitz) og Mord for åpen scene (1941) av newzealandske Ngaio Marsh. I 1950, samme år som Width gav ut sin oversettelse av Orwells ferske 1984, kom hans versjon av den greske dikteren Longos’ Daphnis og Chloe fra 200-tallet e.Kr., basert på en fransk og dansk oversettelse av den antikke teksten.[6] Fem år etter Widths død kom hans oversettelse av den romerske historikeren Tacitus’ Agricola og Germania fra rundt 98 e.Kr ut i Thorleif Dahls kulturbibliotek. Selv om forelegget her er den latinske teksten, oppgir Width i dette tilfellet å ha støttet seg til franske og svenske oversettelser.[7]

Gettysburg-talen: Abraham Lincoln på riksmål
Den korteste teksten og den som må ha nådd ut til flest lesere av de Width oversatte, er Abraham Lincolns «Gettysburg Address». Talen Lincoln holdt ved soldatkirkegården i Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen i 1863, er blant de mest kjente i amerikansk historie. Teksten ble trykket første gang på norsk i 1958 i bind 19 av Grimbergs verdenshistorie, i sin helhet oversatt av Width, og siden gjengitt i lærebøker i norsk og historie for ungdomsskolen og den videregående skolen.[8] Slik lyder talen:

Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent, a new nation, conceived in Liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal.

Now we are engaged in a great civil war, testing whether that nation, or any nation so conceived and so dedicated, can long endure. We are met on a great battle-field of that war. We have come to dedicate a portion of that field, as a final resting place for those who here gave their lives that that nation might live. It is altogether fitting and proper that we should do this.

But, in a larger sense, we can not dedicate -- we can not consecrate -- we can not hallow -- this ground. The brave men, living and dead, who struggled here, have consecrated it, far above our poor power to add or detract. The world will little note, nor long remember what we say here, but it can never forget what they did here. It is for us the living, rather, to be dedicated here to the unfinished work which they who fought here have thus far so nobly advanced. It is rather for us to be here dedicated to the great task remaining before us -- that from these honored dead we take increased devotion to that cause for which they gave the last full measure of devotion -- that we here highly resolve that these dead shall not have died in vain -- that this nation, under God, shall have a new birth of freedom -- and that government of the people, by the people, for the people, shall not perish from the earth.

Og i Trygve Widths versjon:

For åtti pluss syv år siden skapte våre forfedre på dette kontinent en ny nasjon. Den var unnfanget av friheten og viet ideen om at alle mennesker er skapt like. Nå er vi midt i en stor borgerkrig, som skal avgjøre om denne nasjon, eller overhodet noen nasjon unnfanget av og viet de samme ting, kan bestå. Vi er samlet på en av denne krigs store slagmarker. Vi er kommet hit for å innvie en del av denne slagmark til et siste hvilested til dem som gav sitt liv for at nasjonen skulle bestå. Det er fullstendig rett og sømmelig at vi gjør dette. Men i høyere forstand kan ikke vi vigsle, ikke hellige denne jord. De tapre menn, levende og døde, som kjemper her, har innviet den på en så edel måte at det ikke står i vår makt å føye noe til eller trekke noe fra. Verden vil neppe legge merke til det vi sier her eller huske det lenge, men den vil aldri glemme det disse menn utrettet her. Det er snarere vi, de levende, som her bør vie oss til den oppgaven å fullbyrde det verk, som de som kjempet her, har påbegynt. Det er snarere vi som bør la oss vie til det store løft som står igjen – slik at vi gjennom disse døde som hedres her, kan få økt hengivenhet for denne sak som de på dette sted skjenket det største mennesker kan gi. La oss her høytidelig slå fast at disse døde ikke falt forgjeves, at denne nasjon med Guds hjelp på ny skal fødes til frihet, og at et styre av folket, ved folket, for folket, aldri skal utslettes fra denne jord.

Siden Gettysburg-talen ble oversatt som en del av Grimbergs historieverk, er det naturlig å tenke at oversettelsen er basert på den svenske versjonen av Abraham Lincolns tale. Inngangen til teksten fremstår som enklere på norsk enn på engelsk. En bokstavelig gjengivelse av «Four score and seven years ago» kunne vært «fire snes og syv år», men Width har valgt det mer lettfattelige «for åtti pluss syv år siden». I lærebøkene, fra og med Visjon og virkelighet fra 1972, er formuleringen ytterligere forenklet til «åttisju år». Oppdelingen av den første lange perioden, «Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent, a new nation, conceived in Liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal», i to kortere, «For åtti pluss syv år siden skapte våre forfedre på dette kontinent en ny nasjon. Den var unnfanget av friheten og viet ideen om at alle mennesker er skapt like», kan sees som et ledd i den samme forenklingen.

Et annet stilistisk trekk ved den norske oversettelsen er den gjennomgående bruken av enkel bestemmelse, slik som i «dette kontinent», «denne slagmark» og «denne jord». Trygve Widths skrivende år er preget av høy temperatur i den norske språkdebatten, om normeringen av begge målformer og forsøket på å forene dem i det felles språket samnorsk. I en slik kontekst kan stilistiske valg også være språkpolitiske. Enkel bestemmelse assosieres gjerne med riksmål, mens bokmål som regel bruker dobbel bestemt form; dette kontinentet, denne slagmarken, denne jorden. I anmeldelsen av Churchills Verdenskrigens historie fra 1937 kommenterer anmelderen Kaare Fostervoll at «[...] Trygve Width fortjener særskilt omtale for det presise moderne riksmål, som kan stå som mønster for all oversettelse».[9] Ragnar Førsund bemerker at Trygve Width i sin oversettelse av Thomas Wolfes Byen, reisen og drømmen (1938) veksler mellom dobbel og enkel bestemmelse: «Det er klart at oversetteren har hatt en mening med dette når han i en mer kjenslefarget, lyrisk stil helt sløyfer den doble bestemmelsen som han ellers bruker.»[10] Også i Gettysburg-talen kan den enkle bestemmelsen sies å bidra til en «mer kjenslefarget, lyrisk stil». Samtidig tok Trygve Width et eksplisitt standpunkt til fordel for riksmålet, som i kronikken «Et nordisk skriftsprog» fra 1952:

Da riksmålet i sin tid ble omdøpt til det meningsløse «bokmål», lå det noe nedsettende i det – man søkte bent frem å benekte at riksmålet var de fleste nordmens daglige talesprog. Men nu blir det altså foreslått fra dansk hold at dette norske «bokmålet» virkelig skal gjøres til et felles nordisk bokmål. Et bedre bevis på riksmålets overlegenhet kan man vanskelig få, for i forslaget ligger det en innrømmelse av at vi i riksmålet har et rikt, smidig, levende, fint og nyansert sprog som kan brukes av alle i Norden. Dette har sin store betydning ikke minst nu, da det samme sproget er utsatt for et stadig undergravningsarbeid fra to kanter.[11]

Widths personlige preferanser vil naturligvis ikke ha forhindret forlag og redaktører i å legge føringer på språket i oversettelsene. Likevel skal vi se at valget av riksmål og nettopp vekslingen mellom dobbel og enkel bestemmelse er karakteristisk for hele Widths oversatte produksjon.

Å oversette sakprosa, eller å forklare en annen kultur
En utfordring i oversettelse, og kanskje særlig i oversettelse av sakprosa, er uttrykk og egennavn som er spesifikke for originalens kultur- og språkområde, eller for den aktuelle politiske situasjonen. Arthur Koestlers essay «The Reader’s Dilemma» er et godt eksempel på en tekst som krever betydelige kunnskaper hos oversetteren.

While I was reading your letter, you began to take bodily shape for me, though I have never met you. I imagined seeing you on Saturday afternoon, scanning the dismal Y.M.C.A. library, or asking the lymphatic girl at the W. H. Smith bookstall for a Penguin which is out of print. You feel vaguely attracted by the Common Wealth and Federal Union, while the Labour Party tastes to you like stale beer; you keep a diary at irregular intervals, plan to write a short story on army life for Tribune or New Writing, and at lectures ask carefully prepared questions about the Curson Line and how to re-educate the Germans. Some years ago, you were a subscriber to the Left Book Club, but gave it up because of that same taste of staleness on your tongue and/or because of the Stalin-Hitler pact. [...] You see your future in a rather grim perspective of W.E.A. evening classes, night readings, and an elaborate saving plan for a week’s visit to France.

Koestler (1945), s. 36–37

Koestlers tekst er spekket med referanser til livet i Storbritannia etter annen verdenskrig, slik som Y.M.C.A., W. H. Smith, Penguin, Common Wealth, Federal Union, Curson Line og W.E.A. Width har tatt i bruk flere oversettelsesstrategier for å gjøre «Leserens dilemma» tilgjengelig for norske lesere.

Mens jeg leste brevet Deres, begynte De selv å ta form og skikkelse for meg, enda jeg aldri har truffet Dem. Jeg syntes å kunne se Dem om lørdags ettermiddagene, når De rotet gjennom den elendige K.F.U.M.-boksamlingen eller spurte den kjertelsyke piken hos W. H.  Smith om en Penguin-bok som er utsolgt. De føler Dem ubestemmelig tiltrukket av Sambandet for Felles Velstand, mens arbeiderpartiet smaker som dovent øl. De fører dagbok med uregelmessige mellomrom, har planer om å skrive en novelle om livet i hæren for Tribune eller New Writing, og etter forelesningene kommer De med omhyggelig forberedte spørsmål om Curzon-linjen og om hvordan en skal omskolere tyskerne. For noen år siden var de medlem av Venstre-bokklubben, men sa opp abonnementet på grunn av den samme flaue smaken på tungen og/eller på grunn av pakten mellom Stalin og Hitler. [...] De ser Deres fremtid i et temmelig dystert lys som kveldskurser i arbeidernes fri undervisning, lekselesning om natten og en detaljert spareplan med sikte på en ukes opphold i Frankrike.

Koestler / overs. Width (1946), s. 37–38

Forkortelsen Y.M.C.A hadde allerede sin faste oversettelse til norsk i K.F.U.M, mens W. E. A., som står for Worker’s Educational Association, får i Widths tekst den forklarende omskrivingen «arbeidernes fri undervisning». Med oversettelsen av Penguin med «Penguin-bok» forstår leseren dessuten at W.H. Smith er en bokhandel. Uttrykket «sambandet for felles velstand» er en leksikalsk gjengivelse av «Common Wealth and Federal Union», men formidler ikke hvilke faktiske politiske organisasjoner det var snakk om. For en norsk leser kan oversettelsen av «Left book club» med «Venstre-bokklubben» også virke forvirrende, all den tid partiet Venstre, i motsetning til store deler av den europeiske venstresiden, aldri støttet Stalin og Hitlers ikke-angrepspakt. Samtidig gjør redaktøren og journalisten med utenrikspolitikk som spesiale seg gjeldende når han retter «the Curson line» til «Curzon-linjen».

Skjønnlitteratur på et språk logisk og klart som krystall

[I] dag er [fransk] det fineste presisjonsinstrument for menneskelig tale og tenkning som verden har sett – latinen ikke unntatt. Det er logisk og klart som krystall, det tillater ingen tvetydigheter. Ganske illustrerende er det at når en bok eller en artikkel skal oversettes fra fransk til norsk, blir den norske oversettelsen minst femten prosent lenger, fordi selv vårt riksmål er adskillig mindre presist enn fransk, og vi derfor er nødt til å bruke flere ord.

Dette skriver Trygve Width i artikkelen «Norsk og fransk» fra 1959.[12] Også fra fransk oversatte Width både sakprosa og skjønnlitteratur. Om et språk som er «logisk og klart som krystall» og uten «tvetydigheter» kan stå som et ideal for fagtekster, er det sjelden karakteristisk for språket i romaner. Alphonse Daudets roman Sapho fra 1884 med undertittelen Mœurs parisiennes («Parisiske seder») forteller historien om en ung mann fra provinsen som i Paris oppdager, og lar seg oppsluke av, kjærligheten. I scenen under er hovedpersonen for første gang på fest i et kunstnermiljø:

La fête à ce moment étincelait et roulait comme une apothéose de féerie. L’atelier, le hall plutôt, car on n’y travaillait guère, développé dans toute la hauteur de l’hôtel et n’en faisant qu’une pièce immense, recevait sur ses tentures claires, légères, estivales, ses stores de paille fine ou de gaze, ses paravents de laque, ses verreries multicolores, et sur le buisson de roses jaunes garnissant le foyer d’une haute cheminée Renaissance, l’éclairage varié et bizarre d’innombrables lanternes chinoises, persanes, mauresques, japonaises, les unes en fer ajouré, découpées d’ogives comme une porte de mosquée, d’autres en papier de couleur pareilles à des fruits, d’autres déployées en éventail, ayant des formes de fleurs, d’ibis, de serpents ; et tout à coup de grands jets électriques : rapides et bleuâtres, faisaient pâlir ces mille lumières et givraient d’un clair de lune les visages et les épaules nues, toute la fantasmagorie d’étoffes, de plumes, de paillons, de rubans qui se froissaient dans le bal, s’étageaient sur l’escalier hollandais à large rampe menant aux galeries du premier que dépassaient les manches des contrebasses et la mesure frénétique d’un bâton de chef d’orchestre.

Daudet (1884)

Slik lyder det i Trygve Widths versjon:

I dette øyeblikk strålte og bølget festen som slutt-tablået i en eventyrkomedie. Atelieret, eller rettere sagt salen – for det ble ikke arbeidet større der – var et kolossalt rom i hele husets høyde. De lyse sommerlige tapetene, tyllgardinene, de fine stråpersienner, de lakerte skjermbrettene, de mangefarvede ruter og den veldige renessansekaminen med dens vell av gule roser, lå alt sammen badet i et broket skjær fra en mangfoldighet av mauriske, persiske og japanske lykter. Av og til ble det plutselig kastet et blått elektrisk lys ned over disse tusener av lykter og lampetter, et lys som slokte deres glans og la et måneskjær over ansikter og nakne skuldre og hele dette virvaret av brokete stoffer, fjær, strå og bånd som hvirvlet rundt i dansesalen eller strømmet opp og ned den hollandske trappen med det brede gelenderet. Den førte opp til galleriene i annen etasje, der kontrabassenes lange halser og dirigentens fektende taktstokk raget over menneskemylderet.

Daudet / overs. Width (1958), s. 7–8

Den oversatte teksten er her kortere enn Daudets. Mens den franske miljøbeskrivelsen bare har to setninger, én kort og én uendelig lang, er den norske delt opp i fem. Denne tilpasningen bidrar utvilsomt til å gjøre teksten mer lesbar, samtidig som den norske versjonen fremstår mer nøktern. Festen som «stråler» og «bølger» foran øynene på hovedpersonene, formidles på fransk både gjennom et overdådig ordtilfang og syntaks. Spillet av lys i atelieret blir bokstavelig talt mindre funklende formulert som «et broket skjær fra en mangfoldighet av mauriske, persiske og japanske lykter» enn som «l'éclairage varié et bizarre d'innombrables lanternes chinoises, persanes, mauresques, japonaises, les unes en fer ajouré, découpées d'ogives comme une porte de mosquée, d'autres en papier de couleur pareilles à des fruits, d'autres déployées en éventail, ayant des formes de fleurs, d'ibis, de serpents» (direkte oversatt: «den skiftende og underlige belysningen fra et utall kinesiske, persiske, mauriske, japanske lykter, noen i gitter av jern, med spisse buer som døren i en moské, andre i farget papir som lignet frukt, atter andre som vifter lik blomster, vadefugler, slanger»). Oversetteren har imidlertid gjengitt den bølgende bevegelsen i den lange franske setningen med sitt personlige stiltrekk, nemlig vekslingen mellom dobbel og enkel bestemmelse; «(d)e lyse sommerlige tapetene, tyllgardinene, de fine stråpersienner, de lakerte skjermbrettene, de mangefarvede ruter og den veldige renessansekaminen».

I forordet til noen av de siste tekstene han oversatte, Agricola og Germania av Tacitus, peker Width nettopp på at en oversetter står overfor en tosidig utfordring, nemlig å gjengi originaltekstens betydning og det særegne ved dens stil.

«(D)et sier seg selv at det er helt umulig å oversette dette typiske taciteiske til et annet språk. Det en oversetter i alminnelighet tar sikte på, nemlig å bevare så meget som mulig av originalens stilistiske særpreg, støter i Tacitus’ tilfelle på så enorme vanskeligheter at oversettere i stedet har lagt hovedvekten på den korrekte gjengivelse av hans meninger, en oppgave som på sine steder er vanskelig nok.»[13]

Widths oversettelse av Sapho vitner om hvordan oversetteren kan formidle den franske «originalens stilistiske særpreg» ved å gi den et av trekkene karakteristisk for hans egen stil

1984 – å oversette gammeltale til nytale
På mange måter er 1984 av George Orwell Sapphos motsetning. Mens Daudets «sedeskildring» fra det franske fin de siècle utpreget seg med et ladet poetisk språk, beskriver dystopien 1984 et samfunn hvor språket gradvis tømmes for poesi og nyanser:

A word contains its opposite in itself. Take ‘good’, for instance. If you have a word like ‘good’, what need is there for a word like ‘bad’? ‘Ungood’ will do just as well—better, because it’s an exact opposite, which the other is not. Or again, if you want a stronger version of ‘good’, what sense is there in having a whole string of vague useless words like ‘excellent’ and ‘splendid’ and all the rest of them? ‘Plusgood’ covers the meaning, or ‘doubleplusgood’ if you want something stronger still. Of course we use those forms already, but in the final version of Newspeak there’ll be nothing else. In the end the whole notion of goodness and badness will be covered by only six words - in reality, only one word. Don’t you see the beauty of that, Winston? It was B.B.’s idea originally, of course,’ he added as an afterthought.

A sort of vapid eagerness flitted across Winston’s face at the mention of Big Brother. Nevertheless Syme immediately detected a certain lack of enthusiasm.

‘You haven’t a real appreciation of Newspeak, Winston,’ he said almost sadly. ‘Even when you write it you’re still thinking in Oldspeak. I’ve read some of those pieces that you write in ‘The Times’ occasionally. They’re good enough, but they’re translations. In your heart you’d prefer to stick to Oldspeak, with all its vagueness and its useless shades of meaning.

Orwell (1949)

I Widths versjon lyder det slik:

Et ord inneholder i seg selv sin motsetning. Ta «god» for eksempel. Når du har et ord som «god», hva bruk har du da av et ord som «dårlig»? «Ugod» gjør akkurat samme nytten – ja, det er bedre fordi det er den eksakte motsetning, mens det andre ikke er det. Eller hvis du behøver en sterkere form av «god» – er det da noen mening i å ha hele rekken av ubestemte unyttige ord som «utmerket» og «strålende» og alle de andre? «Plussgod» dekker meningen, eller «dobbeltplussgod», om du trenger noe enda sterkere. Naturligvis bruker vi allerede disse formene, men i den endelige utformingen av nytale vil det ikke eksistere noe annet. Til slutt vil hele begrepet godhet og sletthet bli dekket av bare seks ord – ja, i virkeligheten ett ord. Ser du ikke skjønnheten ved dette, Winston? Opprinnelig var det naturligvis S.B.’s idé, la han til, som ved nærmere ettertanke.

Et slags matt tilløp til iver gled over Winstons ansikt da Store Bror ble nevnt. Likevel oppdaget Syme øyeblikkelig en viss mangel på begeistring.

– Du har ikke den rette forståelsen av nytale, Winston, sa han nesten sørgmodig. – Selv når du skriver, tenker du fremdeles i gammeltale. Jeg har lest noen av de stykkene du av og til skriver i Times. De er bra nok, men de er oversettelser. I ditt hjerte foretrekker du gammeltale, med hele dens omtrentlighet og unyttige meningsavskygninger.

Orwell / overs. Width (1950), s. 54–55.

Widths gjengivelse av et totalitært samfunns egenkonstruerte språk har satt spor i norsk vokabular, hvor både «nytale» og «Store Bror» er blitt faste uttrykk. I forbindelse med sin nyoversettelse av Orwells roman i 2016 bemerket oversetteren Bjørn Alex Herrman:

George Orwell skrev et svært nøytralt engelsk, han var ikke ute etter å være fiffig. Den første norske oversettelsen er god på mange måter. Men når du oversetter en dagsaktuell bok, blir den fort preget av språket i samtiden. I dag kan 50-tallspråket stenge for opplevelsen av boka [...][14]

I Herrmans oversettelse er uttrykkene «Store Bror», «ugod», «plussgod» og «dobbeltplussgod» beholdt, mens «nytale» og «gammeltale» er blitt til «nysnakk» og «gammelsnakk». Mer enn seksti år etter Widths oversettelse av 1984 karakteriserer hans etterfølger Orwells språk i romanen som et språk som ikke er «fiffig» eller «pent», men «radbrukket» og hvor «ugreie sammenstillinger» har sin plass. Samtidig peker han på hvordan et utdatert språk kan «stenge for opplevelsen av boka». En ideell oversettelse av Orwells dystopi skal dermed, ifølge Herrman, på samme tid være uleselig og leselig, tilgjengelig og utilgjengelig. I eksemplene under ser det ut til at begge oversetterne har kombinert disse to tilsynelatende motstridende hensynene.

«Ugod» gjør akkurat samme nytten – ja, det er bedre fordi det er den eksakte motsetning, mens det andre ikke er det.
(Width)

‘Ugod’ er akkurat like bra – bedre, faktisk, fordi det er det stikk motsatte, noe det andre ikke er.
(Herrman)

*

hele rekken av ubestemte unyttige ord som «utmerket» og «strålende» og alle de andre
(Width)

en hel rekke upresise ubrukelige ord som ‘fremragende’ og ‘strålende’ og alle disse andre
(Herrman)

*

hele dens omtrentlighet og unyttige meningsavskygninger
(Width)

alle dets tilhørende utydeligheter og unyttige betydningsnyanser
(Herrman)[15]

Herrmans «stikk motsatte» er mer idiomatisk og «fiffig» enn Widths «eksakte motsetning», mens Widths «hele dens omtrentlighet» er mer lesbart enn Herrmans kanselli-pregede «alle dets tilhørende utydeligheter». Både «ubestemte unyttige» og «upresise ubrukelige» må sies å være gangbare oversettelser av vague useless. Fem år etter nyoversettelsen av Nineteen Eighty-Four er det fortsatt Widths «nytale» det fra tid til annen refereres til i norsk offentlighet, mens «nysnakk» foreløpig lever mellom permene i oversettelsen fra 2016.

Trygve Width var en sentral aktør i norske medier og i norsk kulturliv i det 20. århundret. Med sine brede og omfattende oversettervirksomhet utvidet han denne offentligheten med utenlandske stemmer, både fra historien og samtiden. I Widths tilfelle gir det mening å bruke nyordet «oversetterskap» for å omtale hans virksomhet. I tillegg til at forfatterskapet og oversetterskapet utgjør en tematisk helhet, preges tekstene han oversatte av en tydelig og konstant personlig stemme.

Helle Waahlberg

Referanser

Arbeiderbladet (13. mai 1963). Nekrolog over Trygve Width.

Arnesen, Finn (1990). Fra Rudolf Muus til Margit Sandemoe: 75 års folkelesning.

Daudet, Alphonse / overs. Trygve Width (1950). Sappho. Oslo: Bladkompaniet.

Ekrheim, Helga Sverdrup og Olav Ekrheim (1933). Norges filologer og realister. Stavanger: Dreyers forlag.

Førsund, Ragnar (4. januar 1939). «Norsk og unorsk». Arbeiderbladet.

Grimberg, Carl / overs. Trygve Width (1958). Menneskenes liv og historie. Bd. 19: Liberalisme – nasjonalisme av Ragnar Svanström. Oslo: J.W. Cappelens forlag.

Harbitz, Georg Prahl (1997). Presseglimt. Tromsø.

Koestler, Arthur (1945). «The Reader’s Dilemma» i The Yogi and the Commissar. Tilgjengelig på:  https://archive.org/stream/in.ernet.dli.2015.59331/2015.59331.The-Yogi-And-The-Commissar_djvu.txt

Longos / overs. Trygve Width (1950). Daphnis og Chloe. Oslo: Bladkompaniet.

Nordlandsposten (22. oktober 1946). «Verdens mest diskuterte bok i norsk oversettelse».

Orwell, George / overs. Trygve Width (1950). 1984. Oslo: Gyldendal.

Orwell, George / overs. Bjørn Alex Herrman (2016). Nittenåttifire. Oslo: Gyldendal.

Pedersen, Bernt Erik (25. oktober 2016). «Fra nytale til nysnakk». Dagsavisen. Tilgjengelig på: https://www.dagsavisen.no/kultur/2016/10/25/fra-nytale-til-nysnakk/

Tacitus / overs. Trygve Width (1968). Agricola og Germania. Oslo : Aschehoug / Thorleif Dahls kulturbibliotek.

Width, Trygve (2. september 1954). «Et nordisk skriftsprog». Harstad Tidende.

Width, Trygve (8. april 1959). «Norsk og fransk». Nordlandsposten.

Noter

[1] Harbitz (1997), s. 19.

[2] Nekrolog i Arbeiderbladet, 13. mai 1963.

[3] Sverdrup Ekrheim og Ekrheim (1933). I Arnesen (1990) tillegges Width hovedfag i «fransk og engelsk litteratur».

[4] Sverdrup Ekrheim og Ekrheim (1933).

[5] Nordlandsposten, 22. oktober 1946.

[6] I forordet skriver Trygve Width: «Som grunnlag for den norske oversettelsen er brukt Georges Dalmeydas franske utgave og oversettelse av 1934. På flere steder er denne sammenholdt med A. Kragelunds danske oversettelse av 1941.» Longos / overs. Width (1950), s. 12.

[7] «Under oversettelsen av Agricola har E. de Saint Denis franske utgave (Paris, 1942) vært til nytte, og under oversettelsen av Germania har jeg hatt stor hjelp av dosent Alf Önnerfors svenske oversettelse (Stockholm, 1960) med dens ypperlige kommentar.» Trygve Widths forord i Tacitus / overs. Width (1969), s. 19.

[8] Widths oversettelse er gjengitt i Trond Svånå og André Bjerke, Verdenslitteraturen. En antologi for skole og hjem, Oslo, Aschehoug, 1963; Egil Elseth, Visjon og virkelighet 2. Streiftog i norsk og europeisk diktning før 1900, Oslo, Aschehoug, 1972; Erik Dahl, Ellen Larsen og Gunn Ringnes, Litteratur for ungdomstrinnet før 1945, Oslo, Gyldendal, 1997; Jon Birkenes mfl., Underveis. Samfunnsfag for ungdomstrinnet, Ressursperm 9, Oslo, Gyldendal, 1998.

[9] Fostervoll i Bergens Arbeiderblad, 31. mars 1937.

[10] Førsund i Arbeiderbladet, 4. januar 1939.

[11] Width i Harstad Tidende, 2. september 1954.

[12] Width i Nordlandsposten, 8. april 1959.

[13] «Forord» i Tacitus / overs. Width (1968), s. 18–19.

[14] Bernt Erik Pedersen, «Fra nytale til nysnakk», Dagsavisen, 25. oktober 2016.

[15] Orwell / overs. Herrman (2016), s. 44–45.

Bibliografi