Foto: Arbeidets Rett 10. februar 1988.

Daisy Schjelderup var oversetter, brukskunstner, forfatter og samfunnsdebattant. I alt oversatte hun nesten femti bøker, hovedsakelig fra engelsk.

Daisy Schjelderup kom fra en ressurssterk og utradisjonell familie. Faren, Ferdinand Schjelderup (1886–1955), var jurist og høyesterettsdommer. Han må ha vært opptatt av kvinners rettigheter, for den 5. mai 1936 skrev han under på et opprop i Norsk Tidend fra Norsk Kvinnesaksforening. Oppropet understreket viktigheten av økonomisk uavhengighet når det gjaldt likestilling mellom kjønnene, og krevde kvinnenes rett til arbeid og likelønn. Daisy Schjelderups solide utdannelse og livslange yrkesutøvelse må sees på denne bakgrunnen. Under annen verdenskrig satt faren i Hjemmefrontens ledelse, og familien måtte rømme til Sverige i april 1944, etter at C.J. Hambro ved en inkurie hadde røpet ham.[1] Ferdinand Schjelderup var en skrivende mann. Etter krigen ga han ut tre bind med memoarer, som spesielt omhandlet okkupasjonstiden og motstandskampen. Daisys mor, Leiken Schjelderup (f. Vogt, 1895–1963), var også forfatter: Hun ga blant annet ut to bind med novelletter, et skuespill og en roman mellom 1939 og 1953. Hun var en ivrig fjellklatrer og besteg Store Skagastølstind sammen med ektemannen. Daisys bror, Thorleif (1920–2006), ble jurist som faren, men hadde også en internasjonal karriere som skihopper. I Norge ble han kjent som sports- og naturentusiast. Han holdt foredrag og viste egenproduserte filmer, og skrev en rekke bøker om sport, natur og miljø. Daisy hadde også en lillesøster, Liv (1921–1984), som ble psykolog.

Daisy Schjelderup tok artium ved Riis gymnas i 1934, på reallinjen, noe som ikke var så vanlig for kvinner på den tiden. Hun var intellektuelt begavet og som sin familie sporty og dristig. Etter et stygt fall i Skådalsløypa brakk hun ryggen, en skade hun slet med resten av livet, men som ikke hindret henne i å sitte i timevis og oversette, eller å dyrke en stor lidenskap, hagestell. Overalt der hun bodde, hadde hun en hage hun var ivrig opptatt med. Selv om hun var født og oppvokst i hovedstadsområdet, bodde hun det meste av livet i det man kan kalle rurale strøk, Valdres, Aukra og Folldal, og gir i intervjuer uttrykk for at hun er glad i naturen, i fjell og sjø.

Hun studerte på Norges tekniske høgskole, der hun først tok kjemi med toppkarakter før hun gikk over til arkitektur og ble uteksaminert som arkitekt i 1941. Det var en prestisjefylt utdannelse, og da hun ble tatt opp på arkitektlinjen i 1936, var det bare 16 studenter på kullet, hvorav seks kvinner. Det er mulig at hun kom i kontakt med motstandsbevegelsen under studiet, for hun ble arrestert og satt en kort tid på Grini i september–oktober 1941. I fangeopptegnelsen fra Grini står det «arkitekt» som yrke og «etterretningsvesen» som grunn for arrestasjonen. Hun praktiserte aldri yrket, og i boken fra studentenes 25-årsjubileum i 1959 oppgir hun selv yrkestittelen «sekretær» – det var hos høyesterettsadvokat Hjort. Som sivilstatus oppgir hun «gift og skilt», en lakonisk betegnelse som omfatter flere ekteskap, det første inngått i Trondheim i november 1936. Med en av ektemennene, sivilingeniør Gunnar Monsen, som hun var gift med fra november 1941, fikk hun datteren Liv Maria Monsen, født i 1942. Liv Maria ble ballettdanser og senere høyskolelektor.

På begynnelsen av 60-tallet giftet Daisy Schjelderup seg med Hans-Erik Aspelund og flyttet sammen med ham fra Valdres til Aukra kommune i Møre og Romsdal. Det finnes flere intervjuer fra denne tiden, blant annet et i Sunnmørsposten med tittelen «Ektepar mot strømmen» (21. juni 1965), der hun blir betegnet som «brukskunstner» og er avbildet sammen med garnhespler til bruk i billedteppene hun lagde. Hun drev også med å male og bidro til opprettelsen av Aukra kunstsamling med tre av sine verk. Ektemannen arbeidet som tinnsmed.

Det var i Aukra at Schjelderup hadde sin mest aktive periode som oversetter, et arbeid som i likhet med brukskunst kan utøves utenfor tettbygde strøk. Det passet også godt ikke å ha arbeidsplass utenfor hjemmet i denne perioden, da barnebarnet Kai bodde hos henne mer eller mindre fast frem til han begynte på skolen. Datteren Liv Maria var som nevnt ballettdanser. Hun var alenemor og hadde et yrke som vanskelig lot seg forene med å være hjemme hver kveld, og dermed trådte Daisy Schjelderup til. Barnebarnet minnes en kjederøkende mormor, som når hun ikke satt flittig bøyd over skrivemaskinen, sto krumbøyd ute i hagen. Etter hvert gjorde problemer med synet det vanskelig for henne å fortsette med oversettervirksomheten, og etter 1977 var det slutt, bortsett fra Herman Wouks roman i to bind om andre verdenskrig, Krigens vinder, som kom på norsk i 1985.

I intervjuene gir Daisy Schjelderup inntrykk av å trives på Aukra, men i sine senere år flyttet hun alene derfra til Folldal. Grunnen til at det akkurat ble Folldal, var at datterens gode venninne, Grete Wegge, allerede bodde der og hadde snakket varmt om stedets vakre natur. I en alder av 71 år bygde Daisy Schjelderup seg hus der, i nærheten av ekteparet Wegge. Hun ble raskt en del av lokalmiljøet og satt i kommunestyret som representant for Arbeiderpartiet i 1988–1989.

Oversetterskap
Daisy Schjelderup oversatte overveiende fra engelsk, nesten femti bøker, både sakprosa og fiksjon, med størst vekt på det siste. Når det gjaldt sakprosa, holdt hun seg innenfor humaniora og ble betrodd viktige titler, som R.D. Laings Det spaltede selv (1968), David Coopers Psykiatri og antipsykiatri (1971), Viktor E. Frankls Vilje til mening (1971) og Rollo Mays Kjærlighet og vilje (1977). En annen kjent tittel er Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom (1976).

Også innenfor skjønnlitteraturen fikk Daisy Schjelderup store oppgaver. Hun debuterte som oversetter i 1948 med et krevende prosjekt: Herman Melvilles Moby Dick fra 1851. Hun har også Emily Brontës Stormfulle høyder på sin produksjonsliste, sammen med noveller av Henry James og Edith Wharton. Ellers oversatte hun noveller av Roald Dahl, science fiction av Ira Levin og Arthur C. Clarke, og kriminallitteratur av Patricia Highsmith og Dominic Devine. Schjelderup opparbeidet seg etter hvert et navn som oversetter og fikk i avisomtalene betegnelser som «kjent og skattet», «fremragende» og «en av våre flittigste og flinkeste».

I 1965 utlyste Gyldendals tidsskrift Vinduet en konkurranse om oversettelse av en novelle fra fransk, engelsk eller tysk. Juryen besto av Lise Houm, Odd Bang-Hansen og Gordon Hølmebakk. Vinneren av førsteprisen på kr 1000 for oversettelsen av André Pieyre de Mandiargues’ novelle «Broen» fra fransk ble Axel Amlie. Begge andreprisene, på kr 500 hver, gikk til Daisy Schjelderup for oversettelse av Conrad Aikens «Livet er ikke en novelle» fra engelsk og Heimito von Doderers «To løgner» fra tysk, et språk hun også behersket, men ikke oversatte så mye fra. Det blir opplyst om at det var 150 som deltok i konkurransen, så det er en god målestokk på hennes kvaliteter som oversetter.[2]

Etter debuten som oversetter i 1948 gikk det noen år før hun midt på 1950-tallet oversatte romaner av Hans Martin og Rose Franken, bøker som sto i bokhyllene i de tusen norske hjem. Særlig Rose Frankens Claudia-serie var populær lesning. De åtte bøkene i serien – med undertittelen «Historien om et lykkelig ekteskap» – har ulike oversettere, og Daisy Schjelderup har oversatt tre av dem: Smil gjennom tårer (1954), Ekteskap i faresonen (1955) og Ja til livet (1955). De andre bindene ble oversatt av Åke Fen og Else-Marie With. Hele serien kom ut i løpet av to år, så det var nok tidsaspektet som gjorde at forlaget Cappelen brukte tre ulike oversettere. I alle fall er stilen i disse bøkene lettbent og lite krevende, så det er ikke godt å se forskjell på oversettelsene. Daisy Schjelderup legger seg helt fra begynnelsen av på forfatterens lette og litt uvørne tone, med bruk av dristige, men dannede ord som «pokker» og «pinedød». Av og til legger hun inn litt ekstra:

«What’s nicer than waking up in the morning and hearing your own lawn mower mowing your own lawn?» demanded Claudia sleepily. David said he could think of lots of things nicer.

(Franken, Another Claudia, 1948, s. 3)

«Kan du tenke deg noe så trivelig?» spurte Claudia dovent. «M – m –?» «Lyden av vår egen gressklipper på vår egen plen når vi våkner!» David kunne tenke seg meget som var enda triveligere.

(Schjelderup, Smil gjennom tårer, 1954, s. 5)

I anmeldelsene ble Daisy Schjelderup ofte rost for å være språklig modig. I en av sine oversettelser av Carlos Castaneda bruker hun ordet «mager» i betydningen «stjernetyder/trollmann», og anmelderen Carl Hambro i Dagbladet mener det er «morsomt og tappert» av henne å gi dette ordet «borgerrett» i det norske språket (26. november 1976). Den samme rosen fikk hun for oversettelsen av Brian Moores Iskremfyrsten, en roman som foregår i Belfast under annen verdenskrig: «En flytende og god norsk form har ‘Iskremfyrsten’ fått av Daisy Schjelderup, som så visst ikke har vært skvetten i sin gjengivelse av ord og setninger fra det hardbarkede mannfolkmiljøet», skrev Rolf E. Schade i Akershus Arbeiderblad (2. oktober 1967).

Så å si hele Daisy Schjelderups oversettervirksomhet foregikk altså fra 1966 til 1977, og i disse årene var hun svært produktiv. Det var også i denne tiden hun meldte seg inn i Norsk Oversetterforening, der hun var medlem frem til sin død i 1991. Hun oversatte flere bøker hvert år; både i 1970 og i 1976 oversatte hun seks bøker, noe som krever et høyt arbeidstempo. I et intervju i Sunnmørsposten 15. august 1966, «De gjør hva de vil med sin dag», kommenterer hun oversettervirksomheten på følgende måte:

—  [...] Akkurat nå holder jeg på med en bok av ireren Brian Moore. Han siterer ofte moderne lyrikere. Jeg må lese mye av lyrikken også for å finne de stemninger dikteren vil ha fram.
— Oversettingsarbeid skal ikke være så veldig lukrativt?
— Det er det ikke. Moby Dick, som jeg oversatte for noen år tilbake, fikk jeg 1600 kroner for. Det var ingen lett oppgave akkurat. Jeg holdt på med den i ett år. Noe bedre er det blitt, selv om det er langt igjen. For det er jo ikke avskrivningsarbeid vi driver. Den som skal oversette bøker må ikke bare kunne språket skikkelig. Han må kjenne dikteren og hans folks lynne og ha evnen til å kunne føle de stemninger han vil ha fram, og det kommer ikke av seg selv.

Mye tyder på at hun i oversettelsene sine har lykkes i forsettet om å leve seg inn i forfatterens verden, i alle fall ifølge Elling Tjønnelands begeistrede anmeldelse av oversettelsen av Coretta Scott Kings bok Mitt liv med Martin Luther King (1970):

En av våre fineste kjennere av amerikansk språkføring, Daisy Schjelderup, har gjennomglødet den norske oversettelsen med en levende inderlighet og liketil storhet som gjør en norsk leser betatt fra første side av.»
(Haugesunds avis, 18. desember 1970)

Moby Dick
At Daisy Schjelderup påtok seg å oversette Herman Melvilles Moby Dick som helt uerfaren oversetter i 1948, var dristig, og hun ville nok heller ikke ha fått dette oppdraget uten videre. Oversettelsen hennes av Moby-Dick; or, The Whale har fått tittelen Moby Dick eller Den hvite hvalen. Oversettelsen ble gjenopptrykt flere ganger, til Bjørn Herrman oversatte den på nytt i 2009, en oversettelse han fikk Brageprisen for.

I en anmeldelse av Herrmans nyoversettelse skrev Eirik Lodén i Dag og tid at «Daisy Schjelderup i 1948 jamt skar kvalspekket opp i passe porsjonar av ‘godt norsk’» (26. februar 2010). Men han tilføyde også:

Schjelderups pionéromsetjing var habil nok og dessutan komplett (noko som nesten var eit særsyn på den tida, då ein altfor ofte gjorde voluminøse klassikarar om til barnebøker for vaksne.) Men språktonen endrar seg mykje på femti år, og alle omsetjingar er i så måte born av si tid.

Det har Lodén naturligvis helt rett i. Oversettelser har gjerne kortere «levetid» enn originaltekster, kanskje nettopp fordi de får mer redaksjonell bearbeidelse og derfor blir mer preget av sin tids normer.

En sammenlikning av de to oversettelsene viser hvordan oversetterne har løst oppgaven. Først originalen:

Chapter I Loomings

Call me Ishmael. Some years ago—never mind how long precisely—having little or no money in my purse, and nothing particular to interest me on shore, I thought I would sail about a little and see the watery part of the world. It is a way I have of driving off the spleen and regulating the circulation. Whenever I find myself growing grim about the mouth; whenever it is a damp, drizzly November in my soul; whenever I find myself involuntarily pausing before coffin warehouses, and bringing up the rear of every funeral I meet; and especially whenever my hypos get such an upper hand of me, that it requires a strong moral principle to prevent me from deliberately stepping into the street, and methodically knocking people’s hats off—then, I account it high time to get to sea as soon as I can. This is my substitute for pistol and ball. With a philosophical flourish Cato throws himself upon his sword; I quietly take to the ship. There is nothing surprising in this. If they but knew it, almost all men in their degree, some time or other, cherish very nearly the same feelings towards the ocean with me.

Bjørn Herrman er mer trofast overfor originalteksten enn det Daisy Schjelderup er. Hun flytter litt på leddene i syntaksen og bryter den opp mer, slik at det blir en god flyt i teksten. Man kan si at den blir mer «leservennlig», noe som stemmer godt med den tidens idealer for en oversettelse. I avsnittet etter det siterte oversetter hun egennavnet «Battery», som Herrman beholder, til «Festningen», noe som samsvarer godt med den «hjemliggjøringen» av teksten som var det vanligste på den tiden.

Lodén har for øvrig ikke helt rett i at utgaven fra 1948 er fullstendig. De to første delene av teksten, «Etymology» og «Extracts», mangler.[3] «Etymology» lister opp ordet «hval» på ulike språk, mens «Extracts» består av sitater om hval og hvalfangst. Dessuten blir det opplyst i forordet at enkelte av «spesialkapitlene», som dreier seg om egenskaper ved de ulike hvalartene, er satt med mindre skrift, slik at de som ikke er interessert i det, bare kan gå videre i boka. Man kan si at disse delene ikke er en del av selve historien, og de kan være møysommelige å komme gjennom, så periodens hensyn til leseren gjør at det ikke er så rart de er sløyfet. Det er vanskelig å vite om det er forlaget eller oversetteren som har gjort dette valget.

Daisy Schjelderup fikk overveiende god kritikk for oversettelsen: «oversetteren har hatt en lykkelig hånd med det vanskelige arbeidet» (Th.R. i Arbeidet, 4. mars 1949), «bortsett fra noen få bommerter er Daisy Schjelderups oversettelse meget god» (E.E. i Bergens Tidende, 28. mars 1949), «Dreyers forlag presenterer ham i en oversettelse og i et utstyr som er den store dikter verdig» (Øyvind Næss i Østlandsposten, 21. desember 1948). I Aftenposten skriver Sigrid Undset: «Å oversette Moby Dick til norsk kan ikke ha vært noen lett oppgave (jeg har selv forsøkt det engang for mange år siden, men ga op snart nokk.) Så jeg tror, Daisy Schjelderup har greid det så godt det lar seg gjøre.» (25. februar 1949). Den eneste malurten i begeret er Sigmund Skards anmeldelse i Norsk Tidend (12. mai 1949), men selv han anerkjenner vanskelighetsgraden og det solide arbeidet:

Når denne boka difor no kjem på norsk, er det noko av ein litterær sensasjon; og forlaget har gitt ho eit verdigt utstyr, med Rockwell Kents kjente teikningar. Det veikaste punktet er Daisy Schjelderups omsetjing. Moby Dick er ei av dei sværaste omsetjingsoppgåver som finst; eg kan godt forstå det når Sigrid Undset nyleg skreiv, at ho hadde prøvt seg, men gitt opp. Denne norske Moby Dick verkar unekteleg noko matt og klanglaus; språket er altfor varsamt og ufolkeleg. Når ein tenkjer på vanskane, får ein likevel vera glad for omsetjinga slik ho er, som eit første steg på vegen; og mange bolkar er vellykka. Stort sett gir boka norske lesarar eit brukeleg inntrykk av originalen.

Den som har lest Sigmund Skards rungende oversettelse av Dantes Divina Commedia, skjønner lett at han mener Daisy Schjelderups oversettelse av Moby Dick var «matt og klanglaus».[4] Selv var hun i hvert fall stolt over denne oversettelsen, noe som kommer tydelig frem i et brev hun skrev til styret i Norsk Oversetterforening i forbindelse med at det gikk rykter om at hun hadde gjort denne oversettelsen sammen med Aasmund Brynildsen. Ryktet kan ifølge Daisy Schjelderups brev ha oppstått fordi kontrakten med Dreyer ble undertegnet sammen med Brynildsen. Han trakk seg imidlertid, fordi han hadde andre ting å gjøre, og Daisy Schjelderup fikk lavere honorar enn avtalt fra forlaget, med begrunnelsen at «kontrakten gjaldt Aa.B. + D. S. – ikke en ukjent oversetter alene». Det rådet altså ifølge Daisy en utbredt misforståelse om at Brynildsens navn ved en inkurie eller etter hans eget ønske ikke sto oppgitt i førsteutgaven – og de følgende. I brevet ber Daisy Schjelderup videre styret om å sørge for at alle hennes kolleger får vite den korrekte versjonen, helst skriftlig, i foreningsbladet Forfatteren, eller i det minste muntlig: «Hans navn sto ikke i boken, fordi jeg oversatte den alene.» Det er tydelig at hun er dypt såret i sin æresfølelse: Hvordan kan noen tro at hun ville ha gått med på å utelate Brynildsens navn hvis han virkelig hadde bidratt? Og desto mer fordi oversettelsen har fått god kritikk. Å få oppklart dette er maktpåliggende for henne: «For meg er imidlertid den oversettelsen det viktigste jeg noensinne har bidradd med til norsk kulturliv.»[5]

Andre oversettelser
I tillegg til Moby Dick har Daisy Schjelderup oversatt en annen litterær milepel, nemlig Wuthering Heights (1847) av Emily Brontë. Det eksisterte allerede flere ulike norske oversettelser da Daisy oversatte boken i 1973, men hennes oversettelse ble stående helt til 2004, da Ragnfrid Stokke oversatte den på nytt.

Tuva Engen har i sin masteroppgave i litterær oversettelse, «Nord og sør. En kommentert oversettelse av Elizabeth Gaskells North and South» (2010), tatt med en sammenlikning av Schjelderups og Stokkes oversettelser. Utdraget hun har valgt, er fra de første sidene av romanen:[6]

It includes kitchen and parlour, generally, but I believe at Wuthering Heights the kitchen is forced to retreat altogether into another quarter: at least I distinguished a chatter of tongues, and a clatter of culinary utensils, deep within; and I observed no signs of roasting, boiling, or baking, about the huge fireplace; nor any glitter of copper saucepans and tin cullenders on the walls.

(Brontë, 1995, s. 2)

Engen finner at den nyeste oversettelsen legger seg tettere opp til originalen. Hun peker på at oversetterkonvensjonen har forandret seg de siste tiårene. I dag prøver oversetteren gjerne å beholde tegnsetting og setningslengde, og det «er blitt mer fokus på å bevare forfatterens stil også i målteksten. Det synes som om hensynet til å gjøre teksten lettere tilgjengelig tidligere gikk foran hensynet til å bevare forfatterens stil».[7]

Oversettere la nok også vekt på å bevare forfatterens stil på Daisy Schjelderups tid, men det er helt klart at man som oversetter ble forventet å levere et resultat på «godt norsk».

I 1968 kom den norske oversettelsen av R.D. Laings bok The Divided Self (1960) ut på norsk, med tittelen Det spaltede selv, i Fakkel-utgave på Gyldendal. Igjen hadde Daisy Schjelderup påtatt seg en vanskelig oppgave, og igjen kom hun helskinnet fra det. Forlaget oppgir at det er «faglig gjennomsyn» av Robert Priddy, som underviste i filosofi og sosiologi ved Universitetet i Oslo i årene 1968 til 1984, og som også har skrevet et forord til boken, men det virker i alle fall som om oversetteren er fortrolig med fagtermene og har god forståelse av hva det dreier seg om. Laing er en av de første som bruker eksistensialistiske og fenomenologiske teorier innenfor psykiatrien, og han hadde stor betydning innenfor humaniora på 60- og 70-tallet.

Her følger introduksjonen til metoden, først i Laings original og så i Daisy Schjelderups oversettelse:

The existential-phenomenological foundations for a science of persons.

The term schizoid refers to an individual the totality of whose experience is split in two main ways: in the first place, there is a rent in his relation with his world and, in the second, there is a disruption of his relation with himself. Such a person is not able to experience himself «together with» others or «at home in» the world, but, on the contrary, he experiences himself in despairing aloneness and isolation; moreover, he does not experience himself as a complete person but rather as «split» in various ways, perhaps as a mind more or less tenuously linked to a body, as two or more selves, and so on.

Schjelderup (1968), s. 13:

Det eksistensialistisk-fenomenologiske grunnlag for en vitenskap om personer

Uttrykket schizoid refererer seg til et individ hvis sum av erfaringer er spaltet på to hovedmåter: For det første er det en splittelse i hans forhold til verden omkring ham, og for det annet er det et brudd i hans forhold til seg selv. En slik person er ikke i stand til å erfare seg selv ‘sammen med’ andre eller ‘hjemme i’ verden. Han erfarer tvert imot seg selv som fortvilet alene og isolert. Dertil kommer at han ikke erfarer seg selv som en fullstendig person, han føler seg nærmest ‘spaltet’ på forskjellige måter – kanskje som en ånd, mer eller mindre løst knyttet til en kropp – kanskje som to eller flere selv, osv.

Her har oversetteren løst opp originalens syntaks og gjort teksten lettere å tilegne seg. Det vil si at hun har gjort noe mange oversettere praktiserer når de oversetter fagprosa, tatt pedagogiske hensyn. Et trekk som mange vil legge merke til i dag, men som ikke var et uttalt problem på 1960-tallet, er at «individ» og «person» automatisk er hankjønn. Her har oversetteren bare fulgt originalens pronomenbruk, men i dag ville nok oversetteren stilt seg spørsmål om hvordan dette skulle løses.

Den samme pronomenbruken finnes i oversettelsen av David Coopers Psychiatry and Anti-Psychiatry (1967), som også er faglig gjennomgått av Robert Priddy. Cooper har en mindre vitenskapelig måte å skrive på enn Laing, men han hadde akkurat den samme selvfølgelige holdningen til at mennesket først og fremst er hankjønn. Daisy Schjelderup følger denne normen også i den norske oversettelsen.

In the popular mind the schizophrenic is the prototypical madman, he is the author of the totally gratuitous crazy act, the act that always has overtones of violence to others. He is the one who mocks the sane ones (‘mannerism’, ‘grimacing’, buffoonery’, subtle forms of withdrawal), but at the same time concedes to them the ground for his own invalidation. He is the illogical man, the man whose logic is ‘ill’. Or so they say. But perhaps we can discover some nuclear sense lying at the heart of this apparent nonsense. Where does he come from, this lunatic? Where does he come from and how does he get here in the midst of us? Is there just possibly a secret sanity concealed in this madness?

Schjelderup (1971), s. 30:

For folk flest er den schizofrene selve prototypen på en «gærning». Det er han som foretar seg helt vilkårlige, sinnssyke handlinger, handlinger som alltid har overtoner av vold mot andre. Det er han som håner de friske («unaturlige manérer», «grimaser», «narrestreker» og subtile former for tilbaketrekning), mens han samtidig gir dem grunnlag for å påstå at han er syk. Han er det ulogiske menneske, mennesket med en «syk» logikk. Det sier i alle fall de andre. Men kanskje kan vi oppdage en kjerne av fornuft på bunnen av hans tilsynelatende tøv. Hvor kommer han fra, denne gærningen? Hvor kommer han fra, og hvordan har det seg at han er her, midt blant oss? Kan det være mulig at det skjuler seg en hemmelig fornuft i denne galskapen?

Et skrivende og samfunnsengasjert menneske
Daisy Schjelderup har stort sett oversatt kvalitetslitteratur – innenfor alle genrer. Faglitteraturen kom ut på Gyldendal i Lanterne-serien, mens kriminalromanene, blant annet Patricia Highsmiths Den fordekte Mr. Ripley (1976) og Generalprøven (1977) samt Dominic Devines Med døden til bords (1976), kom ut i Den svarte serie på samme forlag. Schjelderup hadde et stort språklig repertoar og et solid grep på både utgangsspråk og målspråk. De to språkene hun oversatte fra, mest engelsk, men også tysk, har hun tydeligvis tilegnet seg gjennom sin allmenndannelse. Hun har ikke studert filologi, og hun har ikke hatt lengre utenlandsopphold. Som nevnt tilhører hun den såkalte «hjemliggjøringstradisjonen», med vekt på lesbarhet for leserne av oversettelsene, men det er naturlig sett ut fra tidens oversettelseskonvensjoner.

Daisy Schjelderup bar også på forfatterambisjoner, i likhet med sine foreldre og sin bror. Som 60-åring debuterte hun i 1976 med diktsamlingen Torneroses etterlatte papirer. Senere ga hun ut Sangen om Landegode (noveller og fortellinger, 1978) og Blir det kaldere nå (fortellinger, 1979).

Daisy var samfunnsengasjert i hele sitt voksne liv. I 1947 sluttet hun seg til et opprop i avisen Sunnhordland som ba om nåde for de dødsdømte etter annen verdenskrig (27. mai 1947). Hun gikk imot EF, i tale og i skrift, hun var fredsaktivist og en iherdig motstander av atomvåpen. Hennes siste bok, Grasbrann: brev til et menneske (1980), er et flammende angrep på den tidens basepolitikk og atomstrategi, som ikke er så ulik dagens, og en innstendig oppfordring til fredelig sameksistens.

Selv om Daisy Schjelderup tok sin oversettervirksomhet alvorlig, var den også en brødjobb. I et sent intervju sier hun at nå som hun har fått pensjon, kan hun ofre seg for egne tekster. «Jeg blir etter hvert sliten av å jobbe som oversetter. Mine egne tanker blir trengt i bakgrunnen.» (Arbeidets rett, 10. februar 1986). Det kom imidlertid ingen flere tekster fra hennes hånd. Hun brukte sine siste år på politisk virksomhet i Folldal, og var «de svakes advokat», som Eva Tørhaug, enhetsleder i Folldal kommune, uttrykte det i en mail til undertegnede. Hun var leder i Hovedutvalg for helsevern og sosialomsorg i kommunen, før hun søkte om fritak av helsemessige grunner. Hun døde i 1991 og er gravlagt på Folldal kirkegård.

Bente Christensen