Ragnar Kvam, 1917–2006

Foto: «Studentene fra 1937» (1962)

Foruten å være en produktiv oversetter var Ragnar Kvam forfatter, journalist, kringkastingsmann, kritiker, forlagskonsulent og organisasjonsmenneske med et stort samfunnsengasjement. Særlig var han opptatt av jødenes skjebne, og han var medstifter av og en tid formann i Norge–Israel-foreningen. Holdningen til Israel ble i senere år riktignok mer kritisk.[1] Også flyktningproblemene etter krigen opptok ham sterkt. Han var styremedlem i den internasjonale P.E.N.-klubben og i diverse andre fredsforeninger og humanitære foreninger.

Ragnar Kvam ble født i Tønsberg 18. november 1917 som sønn av juristen og rådmannen Ragnar Kvam[2] (1890–1978) og hustru Lilly, født Nilsen (1890–1984). Det var et solid og tradisjonelt borgerlig hjem med far i høy offentlig stilling og hjemmeværende mor. Et hjem som med «sitt varme menneskesyn og medfølelse»[3] antagelig sådde spiren til hans store engasjement for svake og utsatte grupper.

Barndomstiden ble tilbrakt i Tønsberg, Ålesund og Narvik på grunn av farens arbeid. Da han var 15 år, flyttet familien til Drammen, der Kvam i 1937 tok artium på latinlinjen på Drammen offentlige skole – Latinskolen i dagligtale. Han var godt i gang med de filologiske studiene ved Universitetet i Oslo da krigen kom i 1940. Med engelsk og tysk bifag fikk han stilling som bestyrer ved Kvinesdal realskole og gymnas. Der ble han også engasjert i illegal virksomhet og satt det siste krigsåret på Grini.

Kvam ble første gang gift i 1941 med Christiane Tandberg (1919–2016) og fikk med henne barna Ragnar (1942) og Øystein (1945). Ekteskapet ble oppløst i 1961. Kvam giftet seg samme år med danske Kela Beate Nyholm (1931–2019), første kvinnelige professor i teatervitenskap ved Københavns Universitet. Med henne fikk han barna Helge (1961) og Kamilla (1970).

Fra da av bodde Kvam i Danmark, først noen år på Sjælland, men det meste av tiden i Klinte på Fyn, der han og hans kone overtok en gammel prestegård. Kvam holdt fast på sitt norske språk og beholdt tett kontakt med Norge. Han oversatte ikke til dansk og skrev ikke fast for danske aviser, men deltok i debatter i mediene, der han ofte brukte sin norske bakgrunn som betrakter av det danske samfunn. Han ble da oversatt til dansk av de danske redaksjonene.[4] Tilsvarende skrev han flittig i norske aviser og kåserte i radio om danske forhold, især dansk litteratur. Ifølge ham selv var kjærligheten til Danmark blitt vekket allerede da han som niåring så Kronborg Slott første gang fra et skipsdekk i Øresund.[5]

Journalisten
Ikke bare navnet Ragnar Kvam har gått i arv i tre generasjoner, men også den journalistiske legningen. Kvams far var redaksjonssekretær i Tønsbergs Blad fra 1919 til han ble formannskapssekretær i Ålesund i 1922,[6] og to av Kvams sønner, norske Ragnar Kvam jr. og danske Helge Kvam, er journalister.

Ragnar Kvams egen livslange journalistiske karriere begynte allerede i gymnastiden i Drammen da han anmeldte film og refererte speidermøter i Ap-avisen Fremtiden.[7] I noen år etter krigen var Kvam fast ansatt som journalist i samme avis, før han i 1950 etablerte seg som forfatter og fri skribent, med en jevn strøm av artikler og kronikker især i Dagbladet, Aftenposten og Verdens Gang, foruten essays i Vinduet, Samtiden, Kirke og Kultur, og andre.

Forfatteren
Ragnar Kvams litterære virksomhet kan inndeles i tre hovedavsnitt: forfatteren, oversetteren og litteraturanmelderen. Kvam debuterte som forfatter i 1950 med romanen Alle vil hjem, om flyktningproblemene etter krigen. I 1953 kom De herjede menn, med alkoholisme som tema. Kvam ble senere redaktør for Anonyme Alkoholikeres organ Alkoholikeren. I 1964 kom Den store stillheten, tydelig selvbiografisk om en ung motstandsmann i tysk fangenskap, som ser tilbake på sitt korte liv den dagen han tror han skal henrettes. I 1970 kom Krystallnatten, om pogromen mot jødene i Tyskland natten mellom 9. og 10. november 1938. I 1975 kom Den siste ghetto, om seksdagerskrigen i 1967 og konflikten i Midtøsten. Helvetestransporten i 1986 handler om behandlingen av jødene etter krigen.

Som forfatter hørte Kvam til etterkrigstidens kulturradikale forfattertradisjon. Når bøkene hans ikke har satt avtrykk i litteraturhistorien, skyldes det trolig at tematikken veide tyngre på vektskålen enn det litterære. «Ragnar Kvams Alle vil hjem er ikke noen roman i vanlig forstand», sier en anmelder om debutboken.[8] En annen anmelder antyder at Kvam ikke har klart det vanskelige spranget fra journalistikk til litteratur.[9]

Litterært nådde han antagelig lengst som novellist og var blant annet representert i antologien Nordens beste (1989) med novellen «Det er ikke så farlig, Vivian». I 1995 utga han novellesamlingen Fargen blå sammen med Lars Furnes og Willy Flock, der de tre forfatterne er representert med syv noveller hver.

I 1967 utga han sammen med sin kone antologien Ny israelsk prosa, i utvalg, oversettelse og innledning ved Kela og Ragnar Kvam. I 1983 kom Jødiske fortellere, redigert av Ragnar Kvam, i Den norske Bokklubben. Her er Joseph Roths novelle «Leviatan» oversatt av Kvam. Stort rabalder vakte Norske sengehester i 1966, en samling erotiske noveller redigert av Kvam og med bidrag av ham selv og andre norske forfattere.

Oversetteren
Hvordan Ragnar Kvam ble oversetter vites ikke, men som den språkmektige, kunnskapsrike og litterært orienterte personen han var, kan det ikke overraske at han også fattet interesse for oversettergjerningen.

I løpet av en drøy tyveårsperiode, fra 1948 til 1969, oversatte Kvam over åtti bøker fra engelsk, tysk, fransk, svensk og dansk. Hovedsakelig lødig skjønnlitteratur, men også reiseskildringer og populærvitenskap. Blant kjente verker kan nevnes Erich Maria Remarques Intet nytt fra vestfronten i 1955, Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray i 1959 og Brendan Behans Borstal-gutt i 1960. Raymond Chandlers Kvinnen i sjøen og Den lange søvnen fikk norsk språkdrakt av Kvam i henholdsvis 1952 og 1954.

Kvam ble innvotert som medlem av Norsk Oversetterforening  1950. Han var styremedlem 1959–1961, suppleant for Bastiankomiteen 1956 og 1957, varamedlem 1958 og medlem av Bastiankomiteen 1959 og 1960. I november 1958 ledet Ragnar Kvam et 50-minutters radioprogram i NRK med tittelen «Byggmestere rundt Babels tårn» i forbindelse med foreningens 10-årsjubileum.[10] Han ble tildelt Statens reise- og studiestipend 1964 (kr. 10 000). Utmeldt av foreningen 1971 og gjeninnmeldt 1980, årsak ukjent.

I et innlegg i Arbeiderbladet 25. januar 1974, med overskriften «Noe man også kan dø av», deler Kvam noen tanker om oversetteryrket:

Jeg spurte en gang Eli Krog om man kunne leve av å oversette. Nei, svarte hun, - men man kan dø av det. Og så fortalte hun om en av sine gode venner som nettopp var gått heden, en forlagenes tro tjener som bokstavelig talt hadde slitt seg ut som oversetter.

Arnulf Øverland, som selv oversatte, uttalte seg ganske annerledes suffisant – han skrev, trass i at han visste bedre, i et essay, at hvis en eldre dame av pen familie trengte til litt adspredelse, så gikk hun opp i et forlag og meldte seg som oversetter.

Så vidt jeg skjønner, er det temmelig mange lesere av oversatte bøker som aldri legger merke til hvem som har oversatt verkene, med mindre de er så dårlig oversatt at de av den grunn gjør anskrik. Jeg har lagt merke til at flere kritikere så å si aldri nevner verken oversetteren eller kvaliteten av hans arbeid – det spiller jo ingen rolle for oversettere med mange litterære jern i ilden, men det er en utrolig likegyldighet overfor de mennesker som faktisk lever av å oversette og utfører et ofte førsteklasses arbeid.

[…]

Mange her hjemme syns nærmest det lyder som en vits at man oversetter. Oversette, sier de, det kan da Gud og hvermann. Det er da ingenting. Som konsulent har jeg hatt med slike typer å gjøre. Deres manuskripter har ikke hatt det ringeste med oversettelser å gjøre. Og til forleggerne har jeg sagt at jeg oversetter bøkene mye hurtigere om igjen enn å rette de arbeider man har sendt meg til konsultasjon.

Jeg vil påstå at oversettere som sitter med større litterære verker – som f.eks. en Trygve Greiff eller en [Ivar] Eskeland – må være kunstnere for å kunne gjendikte. Det Øverlands fine damer og mange andre som prøver seg, steller med, er det som franskmennene kaller «traduidu» – oversetteri.

PS. Etter at jeg hadde skrevet disse linjer, fortalte jeg en norsk venn at jeg nettopp hadde oversatt en bok. Oversatt en bok, gjentok han – jeg trodde ellers det var hun Liv Malling som drev med det. DS.[11]

Kvam fikk jevnt over det beste skussmål som oversetter. «Kvam har levert en strålende oversettelse», sier VG om Heinrich Harrers Syv år i Tibet.[12] «Ypperlig oversatt fra fransk av Ragnar Kvam» het det i Aftenposten om Henry Troyats Sne i sorg i forbindelse med Per Theodor Haugens opplesning av boken i NRK.[13] «Boka er oversatt til utmerket norsk» sier Arbeiderbladet om Utenfor loven av Tony Parker og Robert Allerton.[14] Irwin Shaws To uker i en annen by blir betegnet som «mondent juks» av Arbeiderbladets anmelder, men Ragnar Kvams oversettelse er «uendelig mye bedre enn hva det det mondene jukset har fortjent».[15]

Kvams oversettelse av klassikeren Intet nytt fra vestfronten (1955) står seg godt den dag i dag. (Her kan det for øvrig innskytes at denne romanen, i sin tid verdens mest etterspurte, måtte vente i 26 år på en norsk oversettelse. Allerede i utgivelsesåret 1929 hadde den nådd et opplag på 900 000 i Tyskland alene, og oversettelser fulgte i land etter land.)[16] Den åpner slik:

Wir liegen neun Kilometer hinter der Front. Gestern wurden wie abgelöst; jetzt haben wir den Magen voll weißer Bohnen und Rindfleisch und sind satt und zufrieden. Sogar für abends hat jeder noch ein Kochgeschirr voll fassen können; dazu gibt es außerdem doppelte Wurst- und Brotportionen – das schafft.

Vi ligger ni kilometer bak fronten. I går ble vi avløst. Nå har vi magen fylt av hvite bønner og oksekjøtt og er mette og tilfredse. Selv til kveldsmåltidet har hver enkelt av oss kunnet skaffe seg et ekstra kokekar fullt av mat. I tillegg vanker det dobbelte pølse- og brødrasjoner – det monner.

(Remarque / overs. Kvam, 1955, s. 9)

«Ragnar Kvam fortjener spesiell heder for sin oversettelse av Borstal Boy», skrev en anmelder. «Med alt sitt ‘slang’ og udogmatiske språkbruk er Brendan Behans forfatterskap vanskelig tilgjengelig – selv for briter. Ragnar Kvam har klart jobben utmerket, og alt i alt er det en glede å kunne anbefale boka på norsk.»[17] Oversettelsen har fortsatt mye av friskheten i behold, selv med det nå lett nostalgiske skjæret over språket.

Friday, in the evening, the landlady shouted up the stairs:
«Oh God, oh Jesus, oh Sacred Heart. Boy, there’s two gentlemen to see you. »
I knew by the schreeches of her that these gentlemen were
not calling to enquire after my health, or to know if I’d had a good trip. I grabbed my suitcase, containing Pot. Chlor, Sulph Ac, gelignite, detonators, electrical and ignition, and the rest of my Sinn Fein conjuror’s outfit, and carried it to the window. Then the gentlemen arrived.
A young one, with a blonde, Herrenvolk head and a B.B.C. accent shouted, «I say, greb him, the bestud.»

Fredag, om kvelden, ropte vertinnen opp gjennom trappen. «Å Gud, å Jesus, Å Hellige Hjerte! Å gutten min, her er to herrer som vil hilse på deg.»
Jeg skjønte på skrikingen hennes at herrene ikke kom på besøk for å spørre hvordan det sto til, eller for å høre om jeg hadde hatt en hyggelig tur. Jeg grep kofferten min som innehold klorkalsium, svovelsyre, gelignitt, sprenglegemer som kunne bringes til å eksplodere både elektrisk og ved å tenne på dem, og resten av heksemestergreiene fra Sinn Fein, og bar den bort til vinduet. Da kom herrene inn.
En ung en med Herrenvolk-hode og B.B.C.-aksent ropte:
«Ta og hold det svinet.»

(Behan / overs. Kvam, 1960, s. 9)

Også diktene i boken turnerer Kvam:

Girt around by cruel foes,
Still their courage proudly rose
As they thought of them that loved them far and near,
Of the millions true and brave
O’er the stormy ocean’s wave,
And out friends in Holy Ireland, ever dear ...

Kringsatt av en fiende hard
like modige de var
når de mintes sine kjære, fjern og nær,
og millioner som var tro
over havets bølgebro,
og på vennene i Hellig Irlands hær.

(Behan / overs. Kvam, s. 13)

Men Kvam kunne være ujevn, som i oversettelsen av Raymond Chandlers The Long Sleep. Slik lyder første avsnitt i originalen:

It was about eleven o’clock in the morning, mid October, with the sun not shining and a look of hard wet rain in the clearness of the foothills. I was wearing my powder-blue suit, with dark blue shirt, tie and display handkerchief, black brogues, black wool socks with dark blue clocks on them. I was neat, clean, shaved and sober, and I didn’t care who knew it. I was everything the well-dressed detective ought to be. I was calling in four million dollars.

Og i Kvams oversettelse:

Klokken var omtrent elleve om formiddagen, det var midt i oktober, solen skinte ikke og i lysgløttet under åsryggen så det ut til å bli pøsregn. Jeg hadde på meg min kruttblå dress, mørkeblå skjorte, slips og lommetørkle i jakkelommen, sorte sportssko og mørke ullstrømper med mørkeblå klokker. Jeg var alt det som en velkledd privatdetektiv burde være. Jeg skulle besøke fire millioner dollar.

(Chandler / overs. Kvam, 1954)

At det «ser ut til å bli pøsregn», er en feiltolking av originalen, som ikke levner tvil om at Marlowe observerer en kraftig regnskur. Og «powder-blue» er ikke «kruttblå», men «koboltblå». «Display handkerchief» kalles «pyntelommetørkle» på norsk, og det er selvforklarende at det befinner seg i jakkens brystlomme, ikke i Kvams udefinerte «jakkelommen». «Brogues» har ingen norsk ekvivalent, men «spasersko» ville passet bedre enn det uklare «sportssko», siden Marlowe går i dress. Neste setning har Kvam utelatt. Han har også utelatt så godt som hele det neste avsnittet, der Marlowe reflekterer over et glassmaleri som kaster lys over hele den syv bind store romanserien om Philip Marlowe.[18] Kanskje et utslag av den gamle devisen om å «kutte ut daukjøttet». Men ingenting er tilfeldig hos Chandler, som var kjent for sin nærmest pedantiske sans for detaljer.[19]

Men én detalj skal Kvam ha ros for: I første kapittel nevnes en «Packard convertible», som Kvam riktig nok har oversatt med «Packard med glidetak» i stedet for «Packard kabriolet», men det skyldes antagelig at Kvam aldri hadde førerkort og ingen kunnskap om biler. Detaljen er imidlertid viktig fordi den understreker Sternwood-familiens velstand, siden de også har stor, svart sedan. Likevel er den utelatt i de to andre norske oversettelsene, Fridtjof Knudsens i 1941 (med den norske tittelen Spill om millioner), og Olav Angells senere.

Men i det store og hele gir nærlesningen av Den lange søvnen i Kvams oversettelse god grunn til hevede øyebryn over slurv og utelatelser. Kanskje betraktet han oversettelse av krim som venstrehåndsarbeid, i tråd med datidens oppfatning av krim som underlødig underholdning. Status som fullverdig litteratur fikk vel krim først med Den svarte serie hos Gyldendal på 1970-tallet. I denne serien kom også Olav Angells nyoversettelse av Den lange søvnen i 1979.

Anmelderen
Som anmelder var Kvam kritisk og frittalende, tilsynelatende likeglad med om han selv satt i glasshus, eller kanskje fordi han var selvsikker som oversetter. Om Plass på toppen av John Braine (1958), oversatt av Einar Schøning, sier han: «Schønings norsk er det overhodet intet å si på, men når han ofte mistolker de engelske assosiasjoner, blir det en ganske annen og plattere opplevelse å lese Braine på norsk.»[20]

I sin anmeldelse av Davids dagbok av David Rubinowicz, oversatt av Gerd Hoff og Wanda Øgrim, tviler Kvam tydeligvis på om boken er oversatt fra polsk, selv om kolofonen angir den polske originaltittelen:

Kan Gerd Hoff og Wanda Øgrim polsk? I så fall burde det ha stått at de hadde oversatt Davids dagbok fra dette språk. Når det ikke står, må en nesten mistenke damene for å ha kommet fram til den norske tekst via et annet språk. Selvsagt en uting – særlig når vi i Norge har folk som kan oversette bra fra polsk. Dette er imidlertid intet angrep på oversetterne – for de kan selvsagt være eksperter i polsk – men på forlaget. Lignende ting hender ustanselig.[21]

Han får følgende svar:

I sin anmeldelse av «David Rubinowicz’dagbok» spør Ragnar Kvam om de to oversetterinner Gerd Hoff og Wanda Øgrim kan polsk. I denne anledning opplyser Dreyers Forlag at fru Wanda Øgrim er født i Polen og behersker språket fullt ut.[22]

I Axel Amlies oversettelse av Henri Charrières Papillon er det en grammatikalsk detalj som irriterer:

Solgt var jeg da jeg igjen begynte å lese Charrière. Likevel ikke så solgt at jeg mistet min kritiske sans helt når det gjelder oversettelsen. Hvis Axel Amlie, forlagets oversettelseskonsulenter, korrekturlesere og setterne (de siste kan ofte være fremragende fødselshjelpere, det vet jeg av egen erfaring) hadde gitt seg tid til å lese skikkelig i manuskriptet, ville det sikkert blitt en førsteklasses gjenfortelling på norsk. Når det ikke er blitt det, skyldes det en kortslutning over hele linjen som har gitt seg utslag i at det i boka står «når» i stedet for «da» hundre og sytten ganger. Det er overmåte irriterende.[23]

Svaret fra Cappelen lød som følger:

Vår korrekturavdeling gjorde Axel Amlie oppmerksom på at hans bruk av «da» og «når» ikke var i overensstemmelse med Norsk Riksmålsordbok. Vi utførte også de nødvendige rettelser. For at det ikke skulle være noen tvil om korrekturavdelingens mening sendte vi også en fotostatkopi av de sider i Riksmålsordboken som behandler spørsmålet om «da» og «når». Axel Amlie hevdet imidlertid at han aldri vil bruke «da» som tidskonjunksjon i presens – heller ikke i historisk presens. Forlaget fant å måtte bøye seg for oversetterens oppfatning og krav.[24]

Ragnar Kvam døde 88 år gammel i sitt elskede Danmark i 2006, tyve år etter at han i norsk presse var blitt karakterisert som «en av de som sto sentralt i det intellektuelle og litterære livet i Norge».[25]

Jørn Roeim

Referanser

Borgen, Per Otto (1996). De skriveføre drammensere.

Erik Egeberg, Magnus Rindal og Tone Formo (1998). Brobyggere. Oversettelser til norsk fra middelalderen til i dag. Festskrift til Norsk Oversetterforenings 50-årsjubileum.

Krogstad, Morten (red.) (1988). Godt ord igjen. Festskrift til Norsk Oversetterforenings 40-årsjubileum.

Møller, Tryggve Juul (red.) (1962). Studentene fra 1937.

Dansk Kvindebiografisk Leksikon

Nasjonalbiblioteket

Norsk Biografisk Leksikon

Norsk Oversetterforening

Andre kilder
Korrespondanse og telefonsamtale med Helge Kvam (sønn) i februar 2022.

Noter

[1] Korrespondanse med Helge Kvam januar 2022.

[2] Det er snakk om tre Ragnar Kvam i rett nedadstigende linje, idet oversetteren Ragnar Kvam er far til Ragnar Kvam jr., jordomseiler, journalist og forfatter.

[3] «De svakes forkjemper, jødenes talsmann» i Per Otto Borgen: De skriveføre drammensere (1996).

[4] Korrespondanse med Helge Kvam januar 2022.

[5] «Litteratur-brev fra Danmark» i Samtiden nr. 4 1965.

[6] Aftenposten 22. juni 1926.

[7] Nationen 16. oktober 1986.

[8] Rh. i Ringerikes Blad 21. desember 1950.

[9] Alf Harbitz i Drammens Tidende 17. november 1950.

[10] Brobyggere, s. 148.

[11] Ibid., s. 134.

[12] Kåre Kleivan i VG 2. november 1953.

[13] Berit Vikdal i Aftenposten 9. juli 1976.

[14] Knut W. Nordal i Arbeiderbladet 9. oktober 1963.

[15] Odd Solumsmoen i Arbeiderbladet 28. desember 1960.

[16] Haagen Ringnes i etterordet til Den norske Bokklubbens utgave 1982.

[17] Knut W. Nordal i Arbeiderbladet 4. oktober 1960.

[18] Fredrik Wandrup i Dagbladet 6. april 1996.

[19] Litteratursiden.dk.

[20] VG 15. oktober 1958.

[21] VG 15.  desember 1960.

[22] VG 19. desember 1960.

[23] Arbeiderbladet 4. september 1971.

[24] Arbeiderbladet 13. september 1971.

[25] Nationen 16. oktober 1986.

Bibliografi