"[T]ante Lise har et veldig kjekt arbeid som hun gjør hjemme, sånn at hun ikke behøver å gå hjemmefra og la meg være alene. Arbeidet hennes, det er noe som hun kaller oversettelse. Det betyr at hun leser store bøker på fremmede språk, og så setter hun seg ned og skriver det som står i bøkene, men hun skriver det på norsk, sånn at du kan lese og forstå det.

I timevis sitter tante Lise ved skrivemaskinen og klaprer, og så blar hun i den boka som ligger ved siden av henne, av og til stanser hun med skrivingen og studerer med rynkete bryn, og kanskje henter hun en annen bok fra bokhylla og leser i den. Den boka heter leksikon.[1]"

Den som her forteller oss hvordan en oversetter jobber, er ingen ringere enn apekatten Bussi, hovedpersonen og fortelleren i Annik Saxegaards barnebok med samme navn. Saxegaards litterære produksjon forholder seg til oversettelse på flere måter. Ikke bare oversatte Saxegaard selv tre bokserier for barn og ungdom, samt sakprosa og skjønnlitteratur for voksne, mange av barne- og ungdomsbøkene hun er mest kjent for, ble dessuten oversatt til andre språk. Flere av disse tematiserer flerspråklighet og oversettelse.

Annik (Anna Constance) Saxegaard ble født i Stavanger i 1905, vokste opp i Oslo og rakk både å ha en mangfoldig karriere og å gifte og skille seg to ganger før hun flyttet til Tyskland i 1958, hvor hun ble boende til hun døde i Kiel i 1990. Saxegaard debuterte som forfatter med fortellingen «Klokkestrengen», som ble trykket i Bergens Aftenblad i april 1928.[2] To år tidligere hadde hun spilt mot Alfred Maurstad og Aase Bye i stumfilmen Brudeferden i Hardanger, regissert av Rasmus Breiteig. Filmskuespiller er imidlertid bare ett av yrkene Annik Saxegaard skulle beskjeftige seg med. Arbeidet som journalist i bladet Vi kvinner, som Saxegaard dessuten var med på å stifte i 1933, speiles i hennes første roman To værelser og kjøkken fra 1935. Saxegaards arbeid i kringkastingen, både som «barnetimetante», kåsør og «skuespilerinde» som leste opp dikt, ble tema i Hjerter på bølgelengde (1952), hvor en av personene dessuten, i likhet med Saxegaard selv, skriver taler og sanger på oppdrag. Også en tysk forfatterinne av «ungpikebøker» (Edda Callies i Hele verden er min (1963) og Hva skal vi gjøre med Marion? (1966)) og en oversetter (Stefi Sagen/Skar i Min datter Lisbet (1944) og Lisbet!, Lisbet! (1948)) er en del av Saxegaards litterære univers.

Tre oversatte serier
Annik Saxegaards første oversettelse var av en tysk operette til oppføring i radioen i 1936, nemlig Paul Abrahams Ball på Savoy, hvor teksten var skrevet av Alfred Grünwald og Fritz Lohner Beda.[3] Kanskje oversatte hun flere tekster i løpet av karrieren i radioen uten å bli kreditert for det. Det videre oversetterskapet er dominert av tre danske bokserier, nemlig Puk-bøkene, Susy-bøkene og Far til fire-bøkene. De to første seriene faller i kategorien ungpikebøker, og det i mer tradisjonell forstand enn Saxegaards egne verker. Annik Saxegaards romaner ble mottatt som «jentebøker»,[4] men utfordrer på mange måter genren. Både geografisk og sosialt er det stor variasjon mellom miljøene i fortellingene, som dessuten utmerker seg ved å omhandle unge kvinners yrkesliv. Også i omtalen av seksualitet utenfor ekteskapet og mellom eldre kvinner og unge piker, brøt forfatteren med de aksepterte rammene for fortellinger for unge kvinnelige lesere.[5]

Puk- og Susy-bøkene handler på sin side om jenter fra 12-årsalderen i et begrenset og beskyttet miljø, henholdsvis en pensjonatskole og en skogmesterbolig. Begge seriene er tilsynelatende skrevet av kvinner, men i virkeligheten forfattet av menn. Lisbeth Werner, som står som forfatter av Puk-serien, er et pseudonym for Knud Meister og Carlo Andersen. Susy-serien er signert Gretha Stevns, men er egentlig skrevet av den færøyske forfatteren Eilif Mortansson. Far til fire-serien ble skrevet med utgangspunkt i Far til fire-filmene, produsert mellom 1953 og 1961, som i sin tur var basert på en tegneserie publisert i danske aviser. Olav Hast, som skrev tekstene til tegneseriene, var også forfatteren av den første Far til fire-boken, før Gitte Palsby tok over. Alle bøkene er illustrert av Kaj Engholm, som også tegnet tegneserien.

De tre bokseriene er alle eksempler på lettlest litteratur for barn og ungdom. Om dansk og norsk er nært beslektet både når det gjelder vokabular og syntaks, er idiomatiske uttrykk og sjargong gjerne forskjellig, slik som i dette eksempelet fra Puk vover pelsen:

– Jeg er en værre tudesidse, er jeg ikke, Skip?
– Ikke ud af stedet, forsikrede Skip hende. – Det manglede bare, at du ikke skulle have lov til at knuse en tåre, når du tænker på din daddy! Det har jeg da selv gjort, når jeg længtes allermest efter min far. Og du kan stole på, han er en dejlig far![6]

I Saxegaards versjon, Puk våger skinnet, lyder det slik:

– Har du sett en verre tåreperse enn meg, Skipp?
– Tull og tøys, sa Skipp. – Det skulle bare mangle at du ikke skulle ha love til å gråte en skvett når du tenker på daddyen din! Det har jeg da gjort selv også, når jeg har lengtet altfor mye etter far! Og du kan stole på at han er alle tiders far også![7]

Sømløst og tilsynelatende uanstrengt gjør Saxegaard «tudesidse» til «tåreperse», «Ikke ud af stedet» til «Tull og tøys» og «knuse en tåre» til «gråte en skvett». I følgende eksempel fra Puk kommer til hjælp ser vi hvordan Saxegaard oversetter kallenavnene til pensjonatskolens spilloppmakere og det danske uttrykket «brand-spændende» med den velklingende neologismen «brennende spennende», som blir et tilbakevendende uttrykk i bokserien. Først originalen:

– Brand-spændende! udbrød Larm.
– Edder-spændende, ja! samtykkede Slid.[8]

 Og hos Saxegaaard:

– Brennende spennende! ropte Spurven.
– Lynende spennende! sa Spretten.[9]

I kontrast til de vellykkede eksemplene over står en av de sjeldne anmeldelsene av Saxegaards oversettelser. I anmeldelsen trykket i Bok og bibliotek får både originalen og oversettelsen av Far til fire på landskamp gjennomgå nettopp når det gjelder bruken av sjargong:

Det som på film kanskje virket både vittig og kvikt sagt og gjort, mangler i boken fullstendig liv og virker stivt og oppkonstruert. Boken er spekket med sjargong, men den synes høyst uekte, bedre blir det vel ikke ved at oversettelsen fra dansk er unøyaktig. Man sier vel ikke «sprø på nøtten», men «nøtta» når et slikt uttrykk først skal brukes.[10]

Etter oversettelsen av bokseriene skrev Annik Saxegaard sin egen serie på ti bøker om den unge foreldreløse heltinnen Ina som vokser opp hos sin verdensberømte søster. Serien, som skulle bli de siste bøkene forfatteren gav ut på norsk, er en mer tradisjonell fortelling enn hennes tidligere romaner. Saxegaard skrev også minst femten bøker på tysk.[11] Om enkelte av karakterene fra de norske romanene dukker opp i de tyske, ble ingen av disse bøkene oversatt til norsk, hverken av forfatteren selv eller andre.

O.a. – oversetterens anmerkning
De tre seriene Saxegaard oversatte i 1950- og 60-årene, var ikke de eneste danske seriene som ble gitt ut i Norge. Flemming-serien av Gunnar Jørgensen, først publisert i mellomkrigstiden og gjenutgitt helt frem til slutten av 1960-tallet, ble også populær blant norske lesere. I Johan Saastads oversettelse flyttes handlingen i Flemming-bøkene fra Danmark til Norge. Ingen av de tre danske bokseriene Annik Saxegaard oversatte, bærer preg av liknende hjemliggjøring. I Saxegaards oversettelse foregår både fortellingene om Puk, Susy og Far til fire stadig i Danmark, og forskjellene mellom de to landene er understreket, snarere enn visket ut, gjennom en påfallende mengde anmerkninger fra oversetterens side. I alle tre fortellingene avbrytes dialogen og handlingen jevnlig av fotnoter som forklarer forskjeller mellom hverdagslivet i Norge og Danmark. For eksempel:

– Jo, De skjønner – –
– Overlæreren skjønner! rettet Mie.*

Fotnote: *) Danske barn sier alltid De til lærerne sine, og alltid «Herr» foran navnet. Når det er noen i en høyere stilling, bruker de gjerne tredje person: «Vil overlæreren være så snill» –«Kan rektor si meg –» «Tror doktoren at – –» o.s.v.  O.a.[12]

Forklaringen Saxegaard har beriket oversettelsen av Far til fire og «Firkløveret» med, er som et ekko av en annen presentasjon av tiltalepronomen, denne gangen i svensk, bakt inn i fortellingen i en av Saxegaards egne romaner:

Hun prøvde å plukke opp ord og vendinger av den svenske samtalen, prøvde å huske dem. En ting undret henne. Når Karin snakket til foreldrene, sa hun ustanselig mamma og pappa, og når onkel Bo snakket til farmor, sa han også hele tiden mamma. Hadde de da ikke noe ord for «du» i det svenske sproget? Hun måtte spørre tante Helga.
­­– Der rører du ved det svake punktet vårt, lo tante Helga. – Vi er umulige slik, skjønner du. Det gikk opp for meg engang da Karin var liten og sa: «Mamma, kan mamma huske at mamma har lovet at mamma vil fortelle om da mamma var liten?»
Og onkel Bo fortalte om denne skrekkelig vriene svenske skikken, at en alltid bruker navnet eller helst tittelen når en snakker til folk, og at en praktisk talt aldri sier De.[13]

Denne utlegningen, som fortsetter over en bokside til, er karakteristisk for hvordan forfatteren Annik Saxegaard henvender seg til leserne sine. Ikke sjelden bruker personene tyske, franske eller engelske uttrykk og talemåter som oversettes og forklares fortløpende. Slik hun selv beskrev den ideelle roman for unge jenter, skulle den være spennende og realistisk, og forfatteren skulle fungere som en «moderlig venninne» for leserne.[14] Når fortellingen her stopper opp for å gi rom til en forklaring av tiltalepronomen, vitner det om at forfatteren også henvender seg til sine lesere som en ivrig pedagog. Og nettopp denne pedagogstemmen er det Saxegaard lar komme til uttrykk i sine «O.a.», oversetterens anmerkninger.

Enda mer påfallende er følgende eksempel hentet fra Susy i topphumør, hvor et idiomatisk dansk uttrykk, umiddelbart uforståelig for unge, norske lesere, er beholdt i teksten og utstyrt med en lengre forklarende fotnote:

Ennå brygget mosekonen.*

Fotnote: *) Når det ligger tåkedamp over myra enten tidlig om morgenen eller om kvelden etter en solvarm dag, sier danskene at «mosekonen brygger» d.v.s. at «myrkjerringa brygger», og det er dampen fra bryggekaret hennes en ser. Og de lette, snøhvite tåkedottene som beveger seg over mark og eng, kaller de «elvepigernes dans».  O.a.[15]

Med denne strategien har oversetteren Saxegaard prioritert formidlingen av danske metaforer for naturfenomener fremfor lesbarhet og flyt i fortellingen. En slik didaktisering ser imidlertid ut til å være forbeholdt bokseriene for barn og ungdom. I Hans Brattstrøms reiseskildring Bli med til Chile (1952), som Saxegaard oversatte fra svensk, er hverken kulturforskjeller eller språklige uttrykk forklart i anmerkninger fra oversetterens side. De er også fraværende i oversettelsen av Ingrid Hesslanders Kvinner har det ikke lett (1946), som i motsetning til Saxegaards egne romaner ble presentert som en roman om unge kvinner snarere enn en ungpikebok.

«Språk er fremdeles det eneste jeg kan»
Apekatten Bussi er ikke den eneste i Saxegaards univers som formidler hva det vil si å være oversetter til leserne. Hovedpersonen Stefi Skar i Min datter Lisbet (1944) har vokst opp med en far som var diplomat og behersker «de tre verdenssprog» engelsk, fransk og tysk i tillegg til finsk, spansk, portugisisk, italiensk og hollandsk. 21 år gammel mister hun faren, finner ut at livrenten ikke helt rekker til å betale leiligheten og mat til seg og hushjelpen, og begynner ved en tilfeldighet å oversette dikt fra portugisisk til norsk:

 En kveld jeg satt og blev sentimental med boken i hånden, begynte jeg for moro skyld å oversette den. Og arbeidet fengslet meg. Det var ubegripelig morsomt. Og faktisk – jeg fant rim på norsk også, og rytmen sang i meg – – jeg måtte tende ordentlig lys og sette meg ved skrivebordet og finne frem en stor blokk. Som jeg skrev! [...] Jeg renskrev diktene med skjønnskrift, tok på meg min kledeligste drakt og hatt og vandret med hjertet i halsen og manuskriptet i hånden til Rambech.[16]

Stefi får straks et møte med redaktøren, som nettopp er på jakt etter en som kan oversette fra portugisisk:

«[...] Her sitter jeg og ransaker hjernen for å finne ut hvem jeg kan overlate oversettelsen til, og så kommer en ung dame rett inn til mig og forteller at hun kan portugisisk! Kan De norsk også?»
Jeg var helt forvirret.
«Ja, De forstår, skal man være en god oversetter må man først og fremst kunne sitt eget sprog. Det er viktigst å kjenne til bunns det sprog man oversetter til.»[17]

Gjennom øynene til hovedpersonen, som bare er noen år eldre enn dem selv, blir leserne introdusert for oversetteryrket. I den korte scenen over kommer både den allmenne oppfatningen, at å oversette handler om å være god i fremmedspråk, og dens motsetning, nemlig at det viktigste er å beherske målspråket, til uttrykk. Snart opplever også den nyslåtte oversetteren at yrket er vanskeligere enn hun hadde forestilt seg:

Rambech var fornøyd med meg. «De er sku den eneste av våre oversettere som kan norsk,» sa han. Men han visste ikke om min bunnløse mangel på kunnskaper. La gå at jeg kunne sprogene og alle mulige daglig-uttrykk. Men kom vi inn på historie, kulturhistorie, geografi – for ikke å snakke om ting som fysikk, mekanikk, astronomi, naturhistorie – da led jeg under min forferdelige uvidenhet. Rambech skulle bare ane hvor mange opslagsbøker og leksika jeg brukte. [...] Det var i hvert fall sikkert at arbeidet falt mig tyngre enn før. På en måte gikk det mere rutinemessig, men som sagt, når forfatterne kom inn på emner som krevet mere enn akkurat dagligtale, da slet jeg og svettet over mine opslagsbøker.[18]

Parallellt med oppdagelsen av yrkets faglige utfordringer oppdager Stefi Skar de materielle betingelsene ved å arbeide som oversetter. Med oversetteroppdragene som et tilskudd til arven etter faren kan hun leve godt i egen leilighet med en hushjelp som er «et geni til å komponere deilige små lunsjretter».[19] Når hun adopterer datteren Lisbet, må hun både bli mer sparsommelig og ta på seg flere oppdrag. Stefi slutter ikke å arbeide selv om hun gifter seg. Oversetteryrket fremstår som en ekstrajobb, som i hennes tilfelle kommer i tillegg til å være husmor og mor, og supplerer inntekten fra en livrente og mannens lektorstilling. Gjennom heltinnens erfaringer får de unge leserne innsikt i hva det vil si å oversette. Som del av denne didaktiseringen problematiserer forfatteren også hva det vil si å lære og å kunne et språk. I begynnelsen av fortellingen er hovedpersonen av den oppfatning at «[s]progene går rett inn i ørene mine og fester seg i min bevissthet uten den ringeste anstrengelse».[20] I sitatet over korrigeres denne utbredte oppfatningen når Stefi Skar «sliter og svetter» for å kunne oversette tekster om annet enn dagligdagse tema. I oppfølgeren Lisbet! Lisbet! (1948) søker Stefi å gjenskape hvordan hun selv lærte språk for å bringe kunnskapen videre til sine egne barn.

«Jeg vil bli flink i språk, sånn som mor, og vil bli lektor, sånn som far», sa Lisbet. Hun går engelsklinjen, er den beste i klassen i språk. Det er Hemings skyld.

«Du skal trene Lisbeth opp i språk», sa Heming da vi var nygifte. «La henne få dem inn gjennom ørene slik som du selv har fått dem. Tenk hva det vil spare henne av arbeid senere. Og på den måten tvinger du meg til å vedlikeholde kunnskapene mine også.»

Vi gjennomførte virkelig å snakke fransk til alle måltidene, senere gikk vi over til engelsk. Nå er vi begynt på det samme med Peik – han pludrer ganske bra fransk allerede. Det er moro å konstatere hvor fort og lett de små hjernene og ørene suger det nye språket inn.

Ja, det er også det eneste jeg har kunnet lære barna. Språk er fremdeles det eneste jeg kan, men det kan jeg også. Jeg oversetter fremdeles for Rambechs forlag, og er svært glad i arbeidet mitt.[21]

Også her formulerer forfatteren ideen om at språklæring ikke krever noen innsats eller anstrengelse så lenge den skjer gjennom hverdagslige samtaler. Barnas hjerner og ører suger fort og lett til seg nye språk. Mens fars yrke er lektor, består mors oversetterarbeid i å være «flink i språk». Men nok en gang kommer begrensningene ved denne utbredte oppfatningen til uttrykk. For «å trene Lisbet opp i språk» innebærer faktisk å få hele familien til å snakke fransk eller engelsk hver gang de setter seg til bords, inkludert faren, som dermed «tvinges til å vedlikeholde» språkkunnskapene. Disse utlegningene om språk og oversettelse er ikke essensielle for handlingen i fortellingene, og oversetterne av boken har forholdt seg til dem på ulike måter. Min datter Lisbet og Lisbet Lisbet! ble oversatt til flere språk, slik som dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk og nederlandsk. For eksempel i den franske utgaven er de didaktiserende utlegningene så å si visket vekk. Historien om Stefi Sagen, som på fransk heter Stéphanie Saguin, og hennes vei inn i oversetteryrket er redusert til en setning på bokens første side: «Je dus gagner ma vie et m’établis à Oslo comme traductrice.» (overs. «Jeg måtte tjene til livets opphold og etablerte meg som oversetter i Oslo.») Hovedpersonens refleksjon over hva som kreves for å være en god oversetter, og hennes egen tilkortkommethet er likeledes oppsummert i én fransk setning:

Je me mis alors à raconter à ma cousine combien j’avais des difficultés du fait de ma culture insuffisante, et combien j’aurais désiré non seulement approfondir mes connaissances mais aussi acquérir des titres universitaires.[22]

(Overs. «Så satte jeg i gang å fortelle min kusine hvor mange vanskeligheter jeg hadde grunnet mine utilstrekkelige kunnskaper og hvor meget jeg skulle ønske jeg ikke bare kunne utvide kunnskapene mine, men også oppnå akademiske grader.»)

Det som hos Saxegaard var et problem knyttet til oversettelsarbeidet, nemlig å mangle fagkunnskap og dermed vokabular for å kunne gjengi en tekst på norsk, fremstår i den franske teksten som et generelt mindreverdighetskompleks knyttet til fraværet av kunnskaper og universitetsgrader. Utdraget fra Lisbet! Lisbet! som beskriver hvordan den språkmektige oversetteren bringer sine språkkunnskaper videre til barna, er oversatt uten at forfatterens syn på språk er formidlet:

«J’apprendrai des langues – comme maman – et je serai professeur de lycée – comme papa.» Elle fait la section linguistique. Toujours première en français et en anglais. Elle le doit à Nicolas.
Dès que nous fûmes mariés, il m’encouragea à faire parler Lisbeth en français à table.
«Pense à l’avantage qu’elle en tirera lorsqu’elle entrera au lycée, disait-il; et moi-même, ’oublierai moins ce que je sais.»
Ce fut une réussite. Nous avons continué avec Eric – pour le français d’abord, l’anglais ensuite. Je suis fière de pouvoir enseigner des langues à mes enfants; car les langues étrangères sont mon domaine à moi – mon véritable métier. Je traduis depuis des années pour l’éditeur Rambech et il est très satisfait de mon travail.[23]

Direkte oversatt:

«Jeg vil lære språk – som mamma, og jeg vil bli lektor – som pappa.» Hun går på språklinjen. Bestandig nummer én i fransk og engelsk. Det kan hun takke Nicolas for.
Så snart vi ble gift, oppmuntret han meg til å få Lisbeth til å snakke fransk når vi satt til bords.
«Tenk på fordelen hun vil få av det på gymnaset, sa han; og, jeg selv vil glemme mindre av det jeg kan.»
Det lyktes. Vi fortsatte med Eric, først på fransk, siden på engelsk. Jeg er stolt over å kunne undervise barna mine i språk; for fremmedspråk er mitt felt – faktisk er det yrket mitt. Jeg har nå oversatt for Rambechs forlag i en årrekke, og han er svært fornøyd med arbeidet mitt.

Det er ingen tvil om hvilket avsnitt i Lisbet! Lisbet! som her er oversatt i Une jeune fille de 17 ans. Likevel uttrykker de to tekstene forskjellige syn på fremmedspråk. I den franske teksten har fremmedspråk først og fremst en instrumentell verdi; de gir gode karakterer og letter skolearbeidet. Det som i den norske teksten var læring så implisitt at barnas «hjerner» og «ører» selv «sugde» språket til seg, er på fransk blitt til undervisning moren, fordi hun har fremmedspråk som «yrke», gir barna.

Både med bøkene hun oversatte og de hun skrev selv, nådde Saxegaard et stort publikum av lesende unge kvinner. Felles for forfatteren og oversetteren er en tydelig og vedvarende ambisjon om å formidle bevissthet og kunnskap om et mangfold av språk og hvordan de former verden. Fra sin posisjon som forfatter av «ungpikebøker» og oversetter av bokserier bidro Annik Saxegaard til å synliggjøre oversettelse som fag og oversetterens rolle.

Helle Waahlberg