Anders Aschim, Høgskolen i Innlandet
Artikkelen er fagfellevurdert.

Foto: Creative Commons

Magnus Brostrup Landstad, best kjent som «M.B. Landstad», sto bak to av de viktigste norske bokutgivelsene på 1800-tallet, Norske Folkeviser (1853) og Kirkesalmebog (1870). Landstad skrev selv en mengde salmer. Blant de mest kjente og brukte er julesalmen «Fra fjord og fjære» og adventssalmen «Jeg løfter opp til Gud min sang». I salmeboken opptrer han både som dikter og som redaktør, men også i høy grad som oversetter, eller bedre, som gjendikter.[1]

Landstad var født i Måsøy i Finnmark 7. oktober 1802 og døde i Kristiania 8. oktober 1880. Som prestesønn flyttet han flere ganger i oppveksten, til Øksnes i Vesterålen, Vinje i Telemark og endelig til Seljord. Etter teologistudium i Kristiania fulgte et presteliv med flere flyttinger. Etter noen år i Gausdal kom han tilbake til Telemark og ble prest i Kviteseid, deretter i Seljord etter sin far, så i Halden og endelig i Sandar før han som pensjonist slo seg ned i hovedstaden. Under et avbrudd fra studiet som huslærer på Hadeland ble han kjent med Wilhelmine Lassen (1808–1892), Mina i familiekretsen, som han giftet seg med i 1829 og fikk 14 barn med. Av disse døde fire ved fødselen eller i barneårene.

I det følgende skisseres først konteksten for og prosessen fram mot Landstads Kirkesalmebog. Deretter undersøkes Landstads egen forståelse av sin rolle som gjendikter. Til slutt illustreres Landstads praksis med eksempler på gjendiktning fra tysk, svensk og latin.

Kirkesalmebog
Norge var riktignok løsrevet fra Danmark i 1814, men i Den norske kirke var det danske salmebøker som var i bruk gjennom det meste av 1800-tallet. Tre bøker delte rikets kirkesogn nokså likt mellom seg: Kingos salmebok fra 1699, Guldbergs salmebok fra 1778 og Evangelisk-kristelig Psalmebog fra 1798. Situasjonen med tre parallelle salmebøker ble oppfattet som upraktisk, og alle bøkene hadde sine svakheter: Kingo var populær og innsunget, men gammel i språket og manglet de nyere salmene. Guldberg hadde fått med en del av disse, blant annet noen salmer av pietismens store dikter Brorson, men også en god del nokså likegyldig materiale. Og Evangelisk-kristelig ble av sine motstandere karakterisert som verken evangelisk eller kristelig, preget som den var av opplysningstidens rasjonalistiske teologi. I en epoke dominert av romantikken og av fornyet interesse for historie og tradisjon tapte den raskt sin popularitet. Utover 1840-tallet kom det fra en rekke kanter initiativ for å få til en ny salmebok for Den norske kirke.

Prosessen fram mot Kirkesalmebog var lang, komplisert og ikke fri for hindringer og intriger. Den er grundig dokumentert i innledningene i bind 5 av den siste utgaven av Landstads skrifter (2020). Landstad fikk oppdraget som redaktør for den nye salmeboken ved kongelig resolusjon høsten 1852. Han hadde da markert seg både som salmedikter og som hymnolog. Det første publiserte resultatet av dette arbeidet var en fullstendig gjendiktning av Martin Luthers aandelige Sange (1855), revidert og utgitt på nytt i 1859 med tillegg av 25 Salmer fra det 16de og 17de Aarhundrede. I mellomtiden var det kommet et hefte med Jule-Salmer (1856), som inneholdt både originaltekster og gjendiktninger. I 1861 forelå et fullstendig Udkast til kirkesalmeboken. Deretter fulgte en lang prosess med høringer og diskusjoner mellom Landstad og en departementsoppnevnt kommisjon før salmeboken endelig ble autorisert til kirkebruk ved kongelig resolusjon 16. oktober 1869. Trykkingen tok sin tid, og først sommeren 1870 var boken i salg og kunne tas i bruk i norske kirker.

Landstads salmebok inneholder 634 salmer. Den er sterkt preget av tysk-dansk salmetradisjon fra reformasjonen og utover, med 216 salmer av tysk og 283 av dansk opphav, men Landstad tok også med 34 førreformatoriske salmer fra oldkirken og middelalderen, 11 svenske salmer og 4 salmer med annet opphav. Resten, 86 salmer, var av norske diktere, derav 53 av Landstad selv.[2]

Landstad som gjendikter
Også disse norske dikterne skrev sine tekster på dansk. Landstad kan selv «regnes for danskskrivende salmedigter med enkelte norske stiltræk».[3] Det er ikke lett å avgjøre hvor grensen går mellom redaksjon og gjendiktning når Landstad bearbeider eldre danske salmer – til forskjell fra Elias Blix’ og andres nynorske gjengivelser, som definitivt må regnes som oversettelser.

Det ser ut til at Landstad selv gjør et skille mellom «Omarbeidelse» og «Redaktion», men det virker mer som en gradsforskjell enn som en vesensforskjell. Salmen «Gud har fra Evighed givet sin Søn os til Herre» av Henrik Kampmann hentet Landstad fra Evangelisk-kristelig Psalmebog, som han ellers var lite glad i. Den ble «omarbeidet for at faa lidt mere Indhold i den».[4] Men er det bare «redaksjon» når Landstad etter eget utsagn «stundom [har] tilladt mig at omarbeide Salmen eller endre dens Versemaal mere eller mindre» for å tilpasse den til en ny melodi?[5]

Språklig forsøkte Landstad seg med en viss fornorsking av vokabularet i salmeboken, ved å bytte ut en del danske og spesielt tyske ord og innføre en del norske talemålsord. Her var han på linje med det språklige reformprogrammet som særlig Knud Knudsen (1812–1895) var fanebærer for, fornorsking av dansk skriftspråk gjennom en gradvis innføring av norske ord, bøyningsformer og setningskonstruksjoner. Dette ble imidlertid det mest omdiskuterte aspektet ved salmebokforslaget, og det endelige resultatet ble nok mer dansk enn det Landstad hadde tenkt seg. Noe ble likevel stående. Sammenligner vi den endelig godkjente Kirkesalmebog (1870) med det mer fornorskede Udkast (1861), finner vi for eksempel at ordet «Fang» i de fleste tilfeller er beholdt, bare et par ganger byttet ut med det tradisjonelle «Skjød». «Grend» er også beholdt. Ord som «Hug», «radt», «tvaa» og «Vond» (i betydningen «stav, septer») er derimot forsvunnet.[6]

Også for den tyske salmetradisjonen kunne Landstad bruke danske forelegg. Han oppgir for eksempel at han har benyttet ca. 40 av Brorsons gjendiktninger.[7] H. A. Brorson (1694–1764) omtaler han som «Manden, som havde det rette Lag paa at give os den tydske Salmesang paa Dansk». Mindre sans har Landstad derimot for N. F. S. Grundtvig (1783–1872) som gjendikter: «Han er altfor stor og original Digter til at kunne være en tro Oversætter. Luthers Eiendommelighed forsvinder under hans Behandling, og man hører kun Grundtvig.»[8]

Her antyder Landstad samtidig noen av sine egne oversettelsesidealer. De utfoldes særlig i tre tekster hvor han reflekterer prinsipielt over salmearbeidet: «Plan for Udarbeidelsen af et nyt Psalmeværk» (1852), forordet til Martin Luthers aandelige Sange (1855), og den omfattende Om Salmebogen, En Redegjørelse (1862). I den første av disse, adressert til Kirkedepartementet, signaliserer han en gjennomgang av de salmebøkene som til da var i bruk i Den norske kirke:

Af disse Samlinger udtages hvad der maatte erkjendes at være godt, og som Menigheden vides at sætte Pris paa. [...] Oversættelserne sammenlignes med Originalerne, hvorved sandsynligviis en stor Deel af hvad der før Brorsons Tid er oversat vil befindes at trænge til ny Oversættelse. Dog maa der ogsaa, hvad disse angaaer, tages billigt Hensyn til hvad der allerede i en given Form er blevet Menigheden kjært.[9]

I tillegg til behovet for språklig oppdatering må altså salmebokredaktøren og gjendikteren balansere to andre hensyn opp mot hverandre: Troskap mot originalteksten og hensynet til kirkesangtradisjonen. Det første av disse kriteriene anvendes ofte som kritisk målestokk i vurderingen av tidligere salmesamlinger og gjendiktninger, særlig av Guldberg, Grundtvig og Wexels. Derimot har Landstad stor sympati for Kingo, og det er særlig her det andre kriteriet kommer til anvendelse. Mange av Kingos originalsalmer og gjendiktninger var godt innsunget og mye brukt både i kirkelig og folkelig sang.

Luther-salmene
I arbeidet med Martin Luthers aandelige Sange settes denne dobbelte forpliktelsen på spissen for Landstad. På den ene siden sier han: «Jeg har antaget, at en Bestræbelse for at gjengive Luther med saa megen Troskab, som mulig, her var paa sit rette Sted, og har derfor ved Oversættelsen lagt mere Baand paa mig, end jeg under andre Omstændigheder vilde finde rigtigt.»[10] I innberetninger til Kirkedepartementet om salmebokarbeidet gir Landstad Luthers salmer en autoritet nesten på linje med kirkens bekjennelsesskrifter: De «kunne betragtes som et Vidnesbyrd om, eller et oprindeligt Udtryk for den evangeliske Lære og Bekjendelse».[11] På den andre siden er han tydelig usikker på hvilken rolle hensynet til det menighetene var vant til, bør spille: «Jeg er endog med Hensyn til enkelte Salmer virkelig i Tvivl, om ikke den i vore gamle Salmebøger benyttede Oversættelse med nogle Erindringer (sic; les: Endringer) vilde være at foretrække.»[12]

Dermed er Martin Luthers aandelige Sange blitt den teksten som gir det mest interessante innblikket i Landstads gjendikterverksted. Her er nemlig salme- og sangtekstene utstyrt med utførlige noter, ofte med forslag til alternative oversettelser. Dette er unikt i Landstads salmearbeid. En kan også følge Landstads arbeid med Luther-salmene videre via den reviderte 1859-utgaven og Udkast (1861) fram til Kirkesalmebog (1870).[13]

Et par strofer av julesalmen «Du være lovet, Jesu Krist» kan tjene som eksempel på Landstads Luther-gjendiktning. Denne salmen er bare ubetydelig endret i Landstads senere publikasjoner. Her gjengis Luthers originaltekst, den tradisjonelle danske oversettelsen i Kingos 1699-versjon (bare ortografien er endret fra Thomissøns salmebok fra 1569) og Landstads gjendiktning av strofe 1:[14]

Landstad har bare en eneste merknad til selve oversettelsen. Den gjelder det avsluttende «Halleluja»: «Luther bruger her Omkvædet ’Kyrieleis,’ (d. e. Herre forbarm dig). Jeg har i Stedet for dette sat Halleluja (d. e. Lover Herren), da dette Lovprisningens Ord her synes at passe bedre til Salmens Indhold.» Den største endringen i forhold til den tyske og den tradisjonelle danske teksten er tredje linje. Den høyst luthersk-ortodokse Landstad avviste på ingen måte dogmet om jomfrufødselen. Behovet for rimord til «Himlens Hær» i neste linje er neppe nok til å begrunne endringen, Grundtvigs løsning «født af en jomfru ren og skær» sto til disposisjon. Bakgrunnen for Landstads endring til «kommer som vor Broder kjær» forblir uklar.

Den tydeligste forbedringen Landstad gjør, er oppstrammingen av rytmen. Dette er typisk for behandlingen av svært mange eldre salmer. Mens Luther selv oppviser en sikker og musikalsk rytmesans, er de eldste danske gjengivelsene nokså viltvoksende og dårlig tilpasset melodien, som har fulgt salmen helt fra Luthers tid.[15] Landstad følger Luthers metrum nøye, med ett unntak: Hos Landstad begynner også andre linje med en lett stavelse, en opptakt, til forskjell fra Luthers tunge stavelse og fulle takt.

I tredje strofe er den rytmiske reparasjonen enda tydeligere. Her legger også Landstad oversettelsen nærmere originalen enn den tradisjonelle danske versjonen, særlig i første og tredje linje. Verken frelsen eller synden i Thomissøn/Kingo-versjonen har noe forelegg hos Luther, her har det kommet inn et ekstra lag dogmatikk.

Landstads første gjendiktning
I Om Salmebogen har Landstad en liste over salmer han selv har oversatt fra latin (1) og tysk (31) og som ikke tidligere har stått i danske salmebøker.[16] En av disse spiller en særlig rolle i Landstads litterære biografi. Han skal selv ha fortalt hvordan han i studietiden kom innom et hus hvor det var bokauksjon, bød på en tilfeldig bokpakke og fikk tilslaget. Pakken inneholdt blant annet Freuden Spiegel deß ewigen Lebens av Philipp Nicolai (1556–1608). Til slutt i boken sto et par salmer. Den ene, «Wachet auf ruft uns die Stimme», inspirerte Landstad til å forsøke seg på en gjendiktning. Selv så han på dette som en avgjørende hendelse for sitt senere arbeid med salmediktning. Som mange andre salmediktere har han altså begynt sin virksomhet som gjendikter.[17] Her er første strofe i Nicolais original og Landstads gjendiktning, første gang publisert i Wilhelm Andreas Wexels’ Christelige Psalmer (1840).[18]

Rimmønsteret i denne salmen er komplekst (AAbCCbddEfff). Innholdsmessig tar Landstad seg noe større friheter her enn i Luther-salmen ovenfor, «der blinker Lyn i Østen» har for eksempel ikke noe grunnlag i den tyske teksten. Men Landstad holder seg tett til det bibelske grunnmotivet, lignelsen om de kloke brudepikene i Matteusevangeliets 25. kapittel. Landstad må ha vært godt fornøyd med sin første gjendiktning, for han tok den inn så godt som uendret i salmeboken. Den kom også inn i danske salmebøker.

Svenske salmer
«De nyttede svenske Salmer har jeg ligeledes oversat selv», skriver Landstad videre i Om Salmebogen.[19] Fra reformasjonen og fram til 1800-tallet utviklet dansk-norsk og svensk salmesang og salmediktning seg parallelt, men nokså uavhengig av hverandre.[20] Det er først i unionstiden at svensk salme- og sangtradisjon for alvor påvirker norsk kirkesang, ikke minst gjennom Den svenska psalmboken (1819), redigert av Johan Olof Wallin (1779–1839). Presten Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866), som lenge var kandidat til posisjonen Landstad fikk som redaktør av den norske kirkesalmeboken, tok inn en rekke svenske salmer i sin samling Christelige Psalmer, som kom i flere utgaver fra 1840 og utover. 1844-utgaven inneholder hele 44 svenske salmer fra Wallins salmebok, langt flere enn Landstads, som bare har 11.[21] En av salmene Wexels tok inn, var «I himmelen, i himmelen» av den svenske presten og dikteren Laurentius Laurinus (eller Laurentii, ca. 1573–1665). Den tok også Landstad med. Men her kommer Landstads historiske interesse tydelig til uttrykk: Mens Wexels gjengir Johan Åströms (1767–1844) reviderte versjon på sju strofer som kom inn i den wallinske salmeboken, går Landstad tilbake til den eldre salmeboken fra 1695 som Jesper Swedberg var hovedredaktør for. Der hadde salmen hele 17 strofer, hvorav Landstad gjør et utvalg på 11. Her er den første strofen i disse fire versjonene:[22]

Landstad følger altså Swedberg-salmebokens tekstversjon, men Wallin-salmebokens rytme. «Hvor Gud, vor Herre bor» kan kanskje oppfattes som et lån fra Wexels, men er i tilfelle det eneste. Den Åström-Wallinske tekstredaksjonen ser ikke ut til å ha spilt noen rolle for Landstad. Likevel er han langt friere i behandlingen av Laurinus-teksten enn han var i Luther-salmene. Han flytter elementer og slår sammen strofer. «Ansichte mot ansichte» i slutten av strofe 1 i Swedberg-salmeboken er for eksempel flyttet til strofe 2 hos Landstad: «Der Aasyn vi til Aasyn staa». Ropet «Hellig, hellig» i slutten av strofe 1 hos Landstad er på den annen side hentet fra strofe 2 i Swedberg-versjonen. Resten av denne strofen har Landstad utelatt, trolig for å unngå en del repetisjon av elementer som også finnes andre steder i salmen. En lignende økonomisering finner vi i Landstads strofe 2 og 3, som innholdsmessig dekker tre strofer hos Laurentii (3–5). Her er begrepet «klarhet» hovedmotiv. Landstad innfører også nye elementer. I strofene 8 og 9 (som tilsvarer strofe 11 og 12 hos Swedberg) beholder han riktignok henvisningene til de nytestamentlige figurene Peter og Paulus, men han henter inn andre motiver fra bibeltekstene enn det Laurinus gjør.

Salmen må raskt ha blitt populær i folkelig sang, og den synges i dag på en norsk folketone. Det var Landstads musikalske samarbeidspartner Ludvig Mathias Lindeman, også statsstøttet folketoneinnsamler, som hadde notert denne melodien fra Heddal. Han publiserte den i Norske Fjeldmelodier, da underlagt Wexels’ tekstversjon.[23] Da Edvard Grieg brukte denne tonen i sitt siste verk, Fire salmer (opus 74, 1906–1907), var det også med Wexels’ tekst, selv om Landstads versjon hadde foreligget i 65 år. Men verken denne melodien eller den tradisjonelle svenske melodien til teksten kom med i den koralboken Lindeman utarbeidet til Landstads salmebok, han komponerte en ny melodi selv. Først med Koralbok for Den norske kirke fra 1926 kom denne og andre religiøse folketoner inn i kirkerommet.

Katolsk og luthersk
Den ene latinske salmen Landstad oppgir at han for første gang har oversatt, er en tekst av Den katolske kirkes mest innflytelsesrike middelalderteolog, Thomas Aquinas (1225–1274). Landstad skriver: «Denne Salme, som Beckmann kalder den katholske Kirkes Glanspunkt, har ikke tidligere været optaget i vore Salmebøger, men det syntes mig en Vinding at faa den med.»[24]

En norsk prosaoversettelse er satt inn for å lette sammenligningen mellom den latinske teksten og Landstads gjendiktning. Som vi ser, er Landstad både i form og innhold i hovedsak svært lojal mot originalen. Siste linje i denne strofen er et unntak. Det er vanskelig å se noen annen grunn til den friheten Landstad her tar seg, enn hensynet til rim og rytme. Versemål og rimfletting (AAbCCb) hos Landstad tilsvarer den første og de fleste av dobbeltstrofene i Lauda Sion, med 3 + 3 linjer. Men Thomas’ tekst er ikke en hymne med helt regelmessige strofer, det er en sekvens som også har noen avvekslende strofer med 4 + 4 og 5 + 5 linjer. Thomas skrev sekvensen som en del av liturgien for den nylig etablerte festen for Kristi legeme og blod (Corpus Christi), som fremdeles feires med høytidelig messe og utendørs prosesjon i Den katolske kirke. Hos Landstad ble salmen en nattverdsalme for skjærtorsdag. Mens den latinske sekvensen synges på en gregoriansk tone, valgte Landstad og Lindeman koralmelodien til langfredagssalmen «Naglet til et kors på jorden» av H.O.C. Zink, som har samme versemål.

Siden forståelsen av nattverden er et viktig kontroverspunkt mellom protestantisk og katolsk teologi, er valget og behandlingen av denne teksten særlig interessant. Kontrasten kommer diskret, men tydelig fram i Landstads strofe 5:

Thomas’ «transit» er en tydelig formulering av den katolske læren om transsubstansiasjon – at brød og vin forvandles til Kristi legeme og blod i messen. Landstads «er hans Legem og hans Blod» er på sin side en formulering av den lutherske læren om realpresens – at Kristi legeme og blod virkelig er til stede i nattverden. Ordene er altså ikke rent symbolsk å forstå, som i reformert oppfatning, men betyr at elementene likevel fortsetter å være det de var, nemlig brød og vin. Også «den skjulte Enheds Rod» i siste linje kan tolkes som uttrykk for denne samtidigheten. Forskjellen er likevel ikke større enn at Landstads versjon også er tatt inn i den katolske salmeboken Lov Herren og kan brukes som alternativ i den norske liturgien for Corpus Christi-festen.

Foto: Creative Commons

Landstad og norsk kirkesang
Sammen med Elias Blix danner M.B. Landstad selve fundamentet for moderne norsk kirkesang, dels gjennom sine egne salmer, men mest gjennom arbeidet som gjendikter og salmebokredaktør. Salmebokarbeidet hans ble kritisert, både språket og behandlingen av salmetradisjonen. Et konkurrerende salmebokprosjekt med en mer tradisjonell profil ble satt i gang av presten Andreas Hauge (1815–1892). Hauges salmebok (1874) ble også autorisert til kirkebruk. Den ble likevel raskt utkonkurrert av Landstads. Tar vi med den reviderte utgaven av salmeboken fra 1926, kom Landstad til å dominere norsk kirkesang i mer enn hundre år, helt til Norsk Salmebok fra 1985. «Forskjellen var den at mens Hauge var redaktør og samler, var Landstad i tillegg dikter», oppsummerer Egil Elseth.[25] Som gjendikter har Landstad ofte, om ikke alltid, gjort vellykkede grep i spenningsfeltet mellom troskap mot originalteksten, hensynet til det menighetene var vant til, og behovet for språklig fornyelse.