Carl Fosse var teolog, telegraffullmektig, skolemann og språkmann. Han oversatte russisk skjønnlitteratur i en tid da knapt noen i Norge behersket russisk, og nesten alt som var på markedet av russisk litteratur, var sekundæroversettelser.

Bakgrunn
Carl Olaf Fosse var født i Tromsø 4. april 1860. Hans foreldre var Thorkild Fosse (1828–1902) fra Sauland i Telemark og Sophie Christine Elise f. Valentiner (1836–1916) fra Tromsø. Faren var lærer ved Latinskolen i Tromsø og var også aktiv politiker og stortingsmann for Venstre i perioden 1883–1889. Paret hadde 7 barn.

Fosse dro til hovedstaden for å forberede seg til studenteksamen. Etter å ha gått på Latinskolen i Tromsø noen år, gikk han et halvår på Mariboegadens Latin- og Realskole og tok så klassisk examen artium i 1879. Han var en av 113 nye studenter ved universitetet det året.

Fosse fikk først ansettelse som fullmektig ved Rikstelegrafen i Kristiania, en stilling han hadde helt frem til 1920. Samtidig studerte han teologi og ble cand.theol. i 1885 med nest beste karakter. I 1891 tok han også praktikum og var dermed klar til prestetjeneste.

Språkstudier og undervisningsarbeid
Men Fosse hadde andre interesser og startet på språkstudier. Han studerte slaviske språk hos professor Olaf Broch ved Universitetet i Oslo og utga til og med en kortfattet russisk grammatikk i 1895. Videre leste han finsk og kvensk med professor Jens Andreas Friis. Han reiste på studietur til Russland og Finland i 1898 (på egen bekostning), og i 1899 dro han med universitetsstipend til Finland.

Fosse gikk så over til undervisningsarbeid, først ved den private Qvams middelskole i Oslo, hvor han en tid også var skolebestyrer. Han arbeidet videre noen år som lærer ved Frogner høiere almenskole, som den gang var privat. I 1920 ble telegraffullmektig og cand.theol. Carl Olaf Fosse ansatt som lektor ved Kristiania kommunale middelskoler.[i] Fra da av arbeidet han ti år på Vestheim høiere almenskole inntil han gikk av med pensjon i 1930.

I forbindelse med sin lærervirksomhet utga Fosse flere bind med lesebøker: Norske Læsestykker for middelskolen (1911–1913), med tekster på riksmål og landsmål, og en kortfattet litteraturhistorie med oversikt over diktartene og verslæren (1918).[ii]

Ny russisk forfatter introduseres
Rundt 1890 – mens han arbeidet som lektor og skolebestyrer – begynte Fosse å oversette russisk skjønnlitteratur. Dette skjedde på en tid da så å si alt som ble oversatt fra russisk til norsk, var sekundæroversettelser, i første rekke fra tysk, men også noe fra fransk. Fosse startet med en forfatter som den gang var meget populær, men som er lite kjent i dag: Vsevolod Garsjin (1855–1888). Garsjin hadde sine røtter i den store russiske realisme, men sognet mer til den impresjonistiske og symbolistiske retning som brøt frem senere i 1890-årene. Garsjin skrev utelukkende noveller, og så å si alle ble oversatt av Fosse i fire bind, som utkom 1892–1894 på Alb. Cammermeyers Forlag i en felles utgave for Kristiania og København.[iii] Som oversetter anføres det ukjente navnet K. Fosse, og det gis klar beskjed om at dette er direkte oversettelser: «oversat fra den russiske originals 5te oplag».

Fosse skrev også et forord til det første bindet, hvor han skildrer Garsjins korte og ulykkelige liv. Garsjin hadde store psykiske problemer og tok til slutt sitt eget liv. Denne sykelige følsomhet kommer også frem i hans noveller, som handler om personer som lider av «den nervøse overspændthed og det til sygelighed potenserede følelsesliv, som er karakteristisk ikke blot for vor tid, men især for det russiske samfund. Man finder hos ham en merkværdig blanding af ungdommelig idealisme og tidlig moden skeptisisme».[iv]

Interessen for Garsjin var stor i Norge på 1890-tallet. Forfattere som Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder har mottatt impulser fra ham.[v] Både Ola Hansson og Nils Kjær skrev essays om Garsjin i sine bøker om utenlandsk litteratur.[vi] Kjær innleder sitt essay med at han var glad for at vi endelig fikk russisk litteratur oversatt direkte:

De russiske romaner, som nådde oss for snart en halv menneskealder siden – det var især Turgenjevs – var ille tilredt på veien over Berlin og Paris. Senere har enkelte av Dostojefskijs verker hatt den samme transittskjebne, mens Leo Tolstojs bøker heldigvis har nådd oss gjennom direkte overførelse fra originalsproget. Det er en fordel, når vi engang er henvist til oversettelser, at disse er førstehånds og ikke er blitt avslitte og forvanskede av altfor mange fingre.[vii]

«Attalea princeps»
Garsjins mesternovelle «Attalea princeps» handler om en palme som, drevet av sine drømmer om frihet og sollys, vokser høyere og høyere, for til slutt å bryte gjennom drivhusets glasstak. Men i møtet med høstkulden oppdager treet at dets drømmer var forgjeves, og direktøren for den botaniske hagen beslutter å sage ned treet. Som innledning til teksten gjør Fosse (eller redaktøren?) oppmerksom på at denne allegorien må sees på politisk bakgrunn. Det er Russland og dets frihetsbestrebelser som er avbildet i novellen «Attalea princeps».[viii]

To av Garsjins noveller er senere oversatt av Jan Brodal i samlingen Russland forteller.[ix] Her er et lite utdrag fra slutten av «Attalea princeps», en samtale mellom gresset og palmen, først i Fosses oversettelse (1893):

Det lille græs fulgte kampen og var dødelig beveget. – Sig mig, gjør det virkelig ikke ondt? Hvis rammerne er saa solide, vilde det da ikke være bedre at opgive det? spurgte den palmen. ­ – Ondt? Hva betyder det at det er ondt, naar jeg vil ud i frihed? Har du ikke selv opmuntret mig? svarede palmen. – Jo, jeg har opmuntret; men jeg vidste ikke at det var saa vanskeligt. Jeg har ondt af Dem. De lider saa meget. – Ti, svage plante! Beklag mig ikke! Jeg vil dø eller befri mig!

Og i Brodals oversettelse fra 1967:

Det vesle gresset fulgte med i kampen, nesten forstenet av sinnsbevegelse. – Si meg, gjør det ikke ondt? Dersom karmene er så solide, er det da ikke best å gi opp? spurte det palmen. – Om det gjør ondt? Hva betyr det om det gjør ondt, når jeg vil nå ut til friheten? Har du ikke selv oppmuntret meg? – Jo, det har jeg, men da visste jeg ikke at det ville bli så vanskelig. Jeg synes synd på Dem. De lider så fryktelig. – Ti, svake, lille stakkar! Ikke ynk meg! Jeg vil dø eller vinne friheten![x]

Ikke bare Garsjin
Omtrent samtidig med Garsjin-novellene oversatte Fosse to fortellinger av en annen forfatter, Vladimir Korolenko (1853–1921): Fra Sibirien (1893). Titlene på novellene viser at dette er skildringer av det triste og tungsindige russiske landsbylivet: «Jaschka, som bankede» (han satt i fengsel) og «Makar, som drak». På kolofonsiden i Fosses oversettelse presenteres Korolenko som «Forfatteren til Den blinde musiker».[xi] Dette var nemlig andre gang Korolenko var oversatt til norsk, men senere er han knapt blitt utgitt, til tross for at han regnes som en betydelig forfatter.

Fosse oversatte ikke bare sin tids anerkjente forfattere som Garsjin og Korolenko, han kastet seg også over russisk populærlitteratur. Cammermeyers Forlag utga på denne tiden en serie de kalte Cammermeyers Novelle- og Romanbibliotek, heftede bøker som var «ualmindelig billige» (50 øre per hefte), de fleste i oversettelse. En av datidens mest populære forfattere i Russland var Grev E. A. Salias (1840–98), som skrev historiske romaner og noveller, særlig fra Katarina den Stores tid. Fosse oversatte et bind med to noveller av Salias: «Han!» og «Senatssekretæren» (1893).

Alle Fosses første oversettelser fra russisk fikk god omtale i norsk presse. Om Korolenko-oversettelsen skriver Morgenbladet: «Oversættelsen har et godt sprog».[xii] Og om oversettelsene av Garsjin heter det i Dagbladet: «Det er en fortjenstfuld Gjerning at indføre denne eiendommelige russiske forfatter i vor Litteratur»,[xiii] mens Vestlandske Tidende skriver: «Fosse er også den rette Mand til at oversætte disse Verker»,[xiv] og Morgenbladet er enig: «Oversætteren Hr. K. Fosse … gjør Indtryk af at have gode Betingelser for at give os de russiske Forfattere i Oversættelse.»[xv]

Sammen med russeren Abraham Kaaran (1862–1934), som var kommet til Norge i 1880-årene, oversatte Fosse også et bind med tre fortellinger av Anton Tsjekhov. Dette var den første utgivelsen av Tsjekhov på norsk.[xvi]

Dostojevskij-oversettelser
Sin viktigste innsats gjorde Fosse som oversetter av Fjodor Dostojevskij. Allerede i 1889 hadde han oversatt Spilleren (Igrok), og dette var den første direkte oversettelsen til norsk av en roman av Dostojevskij. Førti år senere skulle Fosse på nytt gi seg i kast med denne forfatteren. Da kom for det første Spilleren i ny utgave (1928), og samtidig oversatte Fosse Dostojevskijs hovedverk Forbrytelse og straff, som utkom i to bind i 1929 under tittelen Raskolnikof. Begge bøkene kom på det nystartede Nasjonalforlaget. Her følger åpningen av Spilleren:

Fosse (ny utgave 1928):

Endelig er jeg kommet tilbake efter fjorten dagers fravær. Våre herskaper har allerede vært tre dager i Roulettenburg. Jeg tenkte at de vilde vente på mig – Gud vet med hvor stor lengsel, men jeg tok feil. Generalen så ytterst selvbevisst ut, han talte nedlatende med mig et øieblikk og sendte mig så til sin søster. Det var klart at de hadde opdrevet penger et eller annet sted. Det forekom mig til og med at generalen var litt skamfull når han så på mig. Marja Filippovna var meget optatt og talte flyktig med meg, pengene tok hun dog, talte dem og hørte på hele min rapport. …

Det er flere oversettere som har oversatt Spilleren, blant annet Thomas Christensen i 1948. Vi skal her se på den nyeste oversettelsen, som kom første gang som bind 22 i Dostojevskijs samlede verker på Solum forlag i 1993. Slik åpner romanen i Helena Krags versjon:

Endelig var jeg tilbake etter fjorten dagers fravær. De andre hadde allerede vært tre dager i Rulettenburg. Jeg trodde de hadde ventet lengselsfullt på meg, men der tok jeg nok feil. Generalen virket usedvanlig selvbevisst, han snakket til meg i en tone som var ovenfra og nedad – og han sendte meg straks til sin søster. Han hadde fått penger fra et eller annet sted, det var tydelig nok. Det forekom meg til og med at generalen så litt skyldbevisst på meg.

Maria Filippovna var svært opptatt og snakket med meg i forbifarten. Hun tok likevel imot pengene, tellet dem og lyttet til hele min rapport. …

Det er ikke stor forskjell på oversettelsene. Fosse har naturligvis en mer gammelmodig stil («våre herskaper», «opdrevet penger», «talte flyktig», «meget optatt», «dog»). Vi ser at Krag har valgt å lage et avsnitt, der det ikke er i originalen. Ettersom første avsnitt egentlig går over en halv side til, er dette kanskje en akseptabel løsning. Tidsbruken i de to første setningene er forskjellig. På russisk er det mer vanlig å veksle tempus enn i norsk. Her passer vel Krags løsning bedre inn med fortsettelsen. Krag har sløyfet uttrykket «Gud vet hvordan» (Bog znajet kak), som er vanskelig å oversette direkte. Om generalen så på ham skamfull eller skyldbevisst, er ikke helt det samme. Her er nok Fosses «skamfull» nærmere originalens sovestno.

Anne Berteig har gjort en undersøkelse av de forskjellige norske oversettelsene av Forbrytelse og straff, fire sekundæroversettelser og tre direkte: Fosse (1929), Ivar Digernes (1937) og Elsa Uhlen (1949). Berteig beskjeftiger seg særlig med de tre sistnevnte og sammenligner tre forskjellige utdrag fra romanen. Hun gir følgende generelle vurdering av Fosses innsats:

Carl Fosse har gått inn for en nøyaktig gjengivelse av innholdet og har flere forklarende fotnoter enn Uhlen og Digernes. Han har også tøyd det norske språket relativt høyt for å gjengi originalens uttrykksmåte så nøyaktig som mulig. Typiske Dostojevskij-trekk, som gjentakelser og de før omtalte nøkkelordene, er langt på vei intakt i oversettelsen.[xvii]

Berteig er naturligvis klar over at når det gjelder bedømmelse av stil og naturlighet må man ta i betraktning at Fosses oversettelse er fra 1929, og at «oversetteren, som da nærmet seg sytti år, må ha tilhørt det forrige århundrets språktradisjon». For en moderne leser virker naturligvis stilen «tung og kansellipreget», skriver hun. Selv om Berteig har funnet noen «forståelsesfeil», er hun imponert over Fosses gode russiskkunnskaper. I motsetning til de andre to oversetterne hadde ikke Fosse noen russisk bakgrunn, og det fantes jo ingen russisk–norsk ordbok på den tid.

Flittig natur
Carl Fosse var ugift. Han bodde hele sitt voksne liv sammen med enkefru Fredrikke Wilhelmine Smeby, f. Reyn (1856–1941). Først leide han hos henne som «enslig Logerende» (1891). Ved senere folketellinger oppføres fru Smeby som den person som «bestyrer huset». I årene fra 1904 flyttet hun rundt med Fosse til fem forskjellige leiligheter i Majorstuen/Frogner-strøket, frem til han døde 17. august 1940, 80 år gammel. Som det heter om Fosse i en nekrolog: «Han holdt sig frisk og rørig like til det siste og helt til i fjor gav han undervisning i sprog, i gresk, latin og russisk.»[xviii]

Carl Fosse må ha vært en usedvanlig flittig natur, som etter en akademisk utdannelse som teolog, ved siden av sin mangfoldige yrkesvirksomhet som telegraffullmektig, lærer og skolebestyrer, kunne rekke både å lage flere lærebøker og oversette et stort antall bøker fra russisk.

Alf B. Glad