Foto: Gyldendal/Lars Aarønæs

Jon Bing var jurist, forsker, kulturbyråkrat, oversetter, dramatiker og forfatter. Sammen med Tor Åge Bringsværd brakte han science fiction til det brede norske publikum. Fra å bli betraktet som smusslitteratur som forlagene ikke ville befatte seg med, bidro parhestene avgjørende til at sjangeren fikk høyere anseelse, ikke minst gjennom en mengde oversettelser. Jon Bing alene oversatte 29 bøker fra 1967 til 2006, i tillegg kom science fiction-antologiene han satte sammen og oversatte sammen med Bringsværd.

Juss og skjønnlitteratur
Forfatterskap, oversettelse, akademisk virke og organisasjonsverv var ikke engasjementer Bing viet seg til på ulike tidspunkt i livet, men parallelle interessefelt, og han utmerket seg innenfor samtlige. Han ble professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo (UiO) samtidig som han hadde en enorm produksjon som forfatter og oversetter. Om det var ulike hatter så var det likevel en rød tråd i engasjementet, nemlig en intens interesse for kommunikasjon mellom mennesker og for fremtiden. I et intervju med Jon Ewo året før Bing døde, i 2013, oppsummerte han sitt litterære og forskningsmessige prosjekt:

Sentralt er nok ønsket om å se mulighetene for teknologisk utvikling, og forholdet mellom mennesker, samfunn og teknologi. Samtidig har jeg vært fascinert av kommunikasjonsprosesser – det mirakel at to mennesker kan gjøre seg forstått for hverandre over den sprinkle broen bygget av ord eller andre tegn.[1]

Jon Bing vokste opp i Trondheim og kom til Oslo for å studere juss i 1964. Fra starten av valgte han en annen retning enn den tradisjonelle juristkarrieren og spesialiserte seg på koblingen mellom juss og teknologi. Etter å ha oppnådd graden cand.jur. i 1969 ble han førsteamanuensis i 1971 og startet en egen avdeling for EDB-spørsmål ved UiO. Ti år senere var han med på å grunnlegge Institutt for rettsinformatikk, et fag han var hovedarkitekten bak og ble Norges første professor i. Han var internasjonalt anerkjent innen fagfeltet og ble utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Stockholm og København.

Da Bing ankom UiO som fersk student, hadde han allerede skrevet i flere år, og faren hans hadde i skjul sendt noen tekster til et forlag som kommenterte at «det kunne nok bli noe så sant han landet på jorden».[2] På universitetet møtte Bing mennesker med samme interesser, og sammen med Oddvar Foss stiftet han i 1965 en studentforening for science fiction-interesserte, Aniara (oppkalt etter et episk dikt av svenske Harry Martinson). Til stede på stiftelsesmøtet var Tor Åge Bringsværd, og samme kveld hadde de det eneste tilløp til krangel – om hvem av dem som visste mest om forfatteren Ray Bradbury – i løpet av et livslangt vennskap. Møtet skulle bli starten på et felles litterært formidlingsprosjekt som varte frem til Bings død i 2014.

Bing & Bringsværd
Bing og Bringsværd møttes hver uke, og etter studietiden i Bings lilla hus på Kampen i Oslo. De satt på hver sin side av bordet med penn og papir, lekte og skrev ned begge to alt de sa, og på slutten av kvelden hadde de identiske notatblokker. I løpet av et halvt hundreår produserte parhestene novellesamlinger, essays, science fiction-antologier, drama for teater, fjernsyn og radio, og flere tegneserier.

«Bing & Bringsværd» ble et begrep, men Jon Bing hadde også en stor egen litterær produksjon. Barne- og ungdomsbøkene hans nådde et stort publikum og vant flere priser. Spesielt ble kvartetten Krøniken om stjerneskipet Alexandria (1975–1985) godt mottatt. I 1975 fikk Bing Dammprisen og Kulturdepartementets pris for beste ungdomsbok, for Azur – kapteinenes planet, den første boken i serien. Han fikk også The International Board on Books for Young People Award, og Kulturdepartementets pris for beste oversettelse av barnebok i 1979 (for Den fjerneste kyst av Ursula K. Le Guin). Bing og Bringsværd fikk sammen Rivertonprisen for TV-serien Blindpassasjer i 1979.

Jon Bing trengte ikke å oversette bøker for å livnære seg. Oversettergjerningen var basert på et ønske om å introdusere norske lesere for hans egne favorittforfattere. Fra engelsk oversatte han blant annet den produktive amerikanske forfatteren Ursula K. Le Guin, britiske Peter Dickinson og Brian W. Aldiss. I tillegg fikk nordmenn stifte bekjentskap med Douglas Adams og den første boken i kvintetten Haikerens guide til galaksen, da med den norske tittelen På tommeltotten til melkeveien (1988). I et essay i tidsskriftet Vinduet skriver Bing og Bringsværd om noen av disse forfatterne, samt navn som Isaac Asimov, J.G. Ballard og Arthur C. Clarke: «[...] vil man i dag møte fantastiske fortellinger, er det til disse forfatterne man må gå. Her finner man tradisjonen levende som seriøs science fiction».[3] Det kom også oversettelser fra svensk, som Sven Christer Swahn og duoen Pelle Eckerman og Sven Nordqvist. Sammen med Bringsværd oversatte han en rekke antologier med science fiction og ga mange av de store navnene innenfor sjangeren norsk språkdrakt for første gang. Parhestene var aldri fornøyd med begrepet «science fiction», som de mente ble for smalt, og lanserte sitt eget begrep, fabelprosa, for alle typer fantastisk litteratur. De skriver at «[f]abler, eventyr, sagn, legender og andre superparanormale beretninger hører med til science fictions historiske forutsetninger»[4], samt at «[s]cience fiction er ikke innhold, men metode. Eventyrets virkemidler er på ny tatt i bruk. Fabelen er gjenoppdaget».[5] Begrepet fabelprosa har fått feste, og norske samtidsforfattere innenfor sjangeren lanserte i 2014 et eget laug for forfattere som skriver fantastisk litteratur, kalt Fabelprosalauget.

Amerikanske mestere
Bing og Bringsværds felles oversetterdebut var science fiction-antologien Og jorden skal beve: 12 noveller om ett tema i 1967. Samme år viste Bing og Bringsværd igjen sin store interesse for Ray Bradbury (1920–2012) med oversettelsen av novellesamlingen The Illustrated Man fra 1951. Bradbury var en amerikansk forfatter av science fiction og «spekulativ fiksjon», først og fremst kjent for Fahrenheit 451 (1953), en dystopisk framtidsroman hvor hovedpersonen sensurerer bøker, og for novellesamlinger som den nevnte The Illustrated Man og The Martian Chronicles (1950). Disse er som klassikere å regne, men Bradbury skrev også innenfor andre sjangre og var i tillegg manusforfatter. I samlingen Den illustrerte mannen er det en tatovert mann som fungerer som en ramme rundt alle fortellingene, hvor hver tatovering forteller en historie fra framtiden. Tittelnovellen fungerer også som en prolog til hele samlingen.

Jon Bing var svært interessert i teknologi, noe han ofte snakket om i intervjuer. En liten kuriositet er at han selv skrev for hånd. Katten hans var oppkalt etter den aller første dataprogrammereren, Ada Byron (gift Lovelace). Som Bing var også Bradbury interessert i teknologi og skrev ofte om roboter, blant annet i novellen «Usher II», som spiller på Edgar Allen Poes The Fall of the House of Usher fra 1839. I Bradburys novelle har litteraturelsker William Stendahl rømt til Mars for å unngå sin egen verden, hvor alle bøker har blitt brent. Den foregår i det samme universet som Fahrenheit 451 og er trykket i The Martian Chronicles. Med sitt poetiske og rike språk er novellen typisk for Bradburys stil, med bruk av litterære virkemidler som gjentagelser og allitterasjoner:

Full grown without memory, the robots waited. In green silks the color of forest pools, in silks the color of frog and fern, they waited. In yellow hair the color of the sun and sand, the robots waited. Oiled, with tube bones cut from bronze and sunk in gelatin, the robots lay. In coffins for the not dead and not alive, in planked boxes, the metronomes waited to be set in motion. There was a smell of lubrication and lathed brass. There was a silence of the tomb yard. Sexed but sexless, the robots. Named but unnamed, and borrowing from humans everything but humanity, the robots stared at the nailed lids of their labeled F.0.B. boxes, in a death that was not even a death, for there had never been a life. And now there was a vast screaming of yanked nails. Now there was a lifting of lids. Now there were shadows on the boxes and the pressure of a hand squirting oil from a can. Now one clock was set in motion, a faint ticking. Now another and another, until this was an immense clock shop, purring. The marble eyes rolled wide their rubber lids. The nostrils winked. The robots, clothed in hair of ape and white of rabbit, arose: Tweedledum following Tweedledee, Mock-Turtle, Dormouse.[6]

Bings norske oversettelse lyder som følger:

Fullvoksne og tanketomme ventet robotene. I silke grønn som skogtjern, i tøy farvet som nøkk og nisse, ventet de. Med solgult, sandblondt hår, ventet robotene. Oljet, med rørben støpt i bronse og skjult i gelé, lå robotene. I kister for de ikke levende, ikke døde, i trekasser ventet de – metronomer som snart skulle pendle. Det luktet smurning og smidd messing. Kirkegårdsstillhet. Mann og kvinne, men uten kjønn – roboter. Med navn, men uten dåp. Lik mennesker, men ikke menneskelige. I naglede kister lå roboter. Deres død var ikke en død, deres liv var ikke levet. Naglene skrek, lokkene løftet seg. Det var skygger over kassene og en hånd sprutet olje fra en kanne. En klokke ble trukket, den tikket svakt. Så en til og enda en, det lød som en urmakers verksted, en surren overalt. Krystalløyne vrengte øyelokk av plast. Nesebor spilte. Roboter reiste seg i apehår og kaninhvitt; Tviddelidum og Tviddelidi, Den forlorne skilpadde og Markmusen.[7]

Her har Bing tatt seg friheten til å hjemliggjøre, blant annet ved å velge seg noen gjenkjennelige elementer fra den norske folketroen for å oversette frog and fern til «nøkk og nisse». I tillegg har han valgt å fornorske og oversette navnene som blir brukt, så Mock-Turtle blir til «Den forlorne skilpadde» og Dormouse blir til «Markmusen». Men den samme poetiske rytmen i språket er til stede, selv om en går glipp av noen av de samme gjentagelsene på norsk som er i den engelske teksten: Sexed but sexless og Named but unnamed. Det kan også synes vrient å oversette Sexed but sexless siden vi ikke har den samme dobbeltbetydningen av «kjønn» på norsk. På engelsk kan ordet sex henspille på både kjønn og sex. «Kjønnet, men kjønnsløs» gir for eksempel ikke helt den samme betydningen. Her har Bing valgt å oversette med «mann og kvinne, men uten kjønn» istedenfor.

En annen amerikansk forfatter Jon Bing oversatte, var prisbelønte Ursula K. Le Guin (1929–2018). Hun skrev både science fiction og fantasy, og er kjent for sin lek med kjønn og kjønnsroller i hovedverk som The Left Hand of Darkness (1969). I fantasy-serien Earthsea, som også inkluderer flere noveller, møter vi den unge trollmannen Ged, og leseren følger ham gjennom oppvekst, hans skoledager på trollmannsskolen og videre med på eventyr og den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Karakteren har hatt stor betydning for mang en forfatter, blant annet Karl Ove Knausgård. Bing oversatte de fire bøkene i Jordsjø-serien (1978–1993), som nå er regnet som klassikere innen fantasysjangeren. Her, på Rokeknollen, har Ged utfordret sin motstander Jasper til en duell som går galt:

The slopes of Roke Knoll went up dark into the darkness of summer night before moonrise. The presence of that hill where many wonders had been worked was heavy, like a weight in the air about them.[8]

Og hos Bing:

Skrenten på Rokeknollen skrånet mørkt inn i mørket som var sommernatten like før månen kom opp. Bakkens nærvær, hvor så mange undere hadde skjedd, var lik en tyngde i luften rundt dem.[9]

Oversetteren har lagt seg tett opp til originalteksten, eksempelvis er høyden Roke Knoll på den fiktive øya Roke, direkte oversatt til «Rokeknollen». Bing har bevart Le Guins poetiske penn og i stor grad også den utstrakte bruken av allitterasjon, som «mørkt inn i mørket» for dark into the darkness. Bokstavrimene med S og M i første setning blir også forsterket hos Bing med «skrånet» og «månen». De språklige bildene er tydelige, selv om det er vanskelig å få det like elegant på norsk. [W]here many wonders had been worked blir til «hvor så mange undere hadde skjedd», og viser litt feilaktig tilbake til «bakkens nærvær» i stedet for Le Guins hill. Her har Bing heller ikke forsøkt å gjenskape den markante allitterasjonen (med W og H) i originalen.

Et av høydepunktene i Bings oversetterskap kom i 1972 med J.G. Ballards Luftspeil. Bing trakk denne boken frem i intervjuet med Jon Ewo nesten førti år senere og mente at Luftspeil var «en fantastisk og poetisk blanding av teknologi og menneskeskjebner».[10] En betraktning som passer godt inn i Bing og Bringsværds tanker om nettopp science fiction, eller fabelprosa, som sjanger.

Ur-nerden
Det var mange som takket Jon Bing for innsatsen da han døde 69 år gammel, året før han skulle gå av som professor. Ifølge astrofysiker Eirik Newth var han selveste «ur-nerden»,[11] men Bing ble også beskrevet som en spåmann, som allerede på 1980-tallet skjønte at vi alle kom til å sitte med hver vår datamaskin til slutt. Jon Bing har etterlatt seg betydelige bragder innenfor en rekke områder. Som oversetter bidro Bing avgjørende til at science fiction – eller fabelprosa, som han selv foretrakk å kalle det – ble folkelesning i de norske hjem.

Marte Storbråten Ytterbøe