Per («Pelle») Christensen var skuespiller og oversetter.[1] Alle hans oversettelser var fra fransk og ble gitt ut mellom 1972 og 1985. Om ikke produksjonen hans er stor, så kan den beskrives som variert, med oversettelser av litteratur for både voksne og barn. Pelle Christensen oversatte skuespill og gjendiktet lyrikk, og ikke minst oversatte han flere bøker av Michel Tournier. Som skuespiller og teaterregissør ble Christensen tildelt den franske Ordre national du Mérite den 15. desember 1976.[2]

Familie og teater 
Christensen ble født i Kristiania i 1923. Han var sønn av de kjente skuespillerne og teatermenneskene Gerda Ring og Halfdan Christensen fra henholdsvis Kristiansand og Porsgrunn. Både Pelle og hans søster Barbara Karine («Bab») ble skuespillere med lange karrierer. Pelle Christensen var gift med tannlege Ella Birgitta Holmgren fra 1954 til 1964. De fikk en datter, Hanne Pernille, i 1961.

I 1941 tok Christensen artium på engelsklinja ved St. Hanshaugen skole som privatist. Christensen mottok et fransk statsstipend for å ta teaterutdanning i Paris i 1942. På dette tidspunktet var Christensen 19 år gammel, og Paris var under tysk okkupasjon. Etter krigen ble Christensen tildelt krigsdekorasjonen Deltagermedaljen.[3]

Før han debuterte som skuespiller, studerte Christensen filologi ved Universitetet i Oslo med bifagseksamen i fransk. Under et studieopphold i Montpellier i 1947 ble han blant annet kjent med Paul Valérys diktning. Han hadde gjennom hele sitt voksne liv et nært forhold til Frankrike og fransk språk og litteratur, og vikarierte også et år som norsk lektor ved Universitetet i Caen.

Christensens skuespillerkarriere begynte i 1948. I 1949 hadde han roller i fire oppsetninger på Nationaltheatret. Moren, Gerda Ring, feiret 25 år som instruktør ved teatret dette året. Hun mente at Pelle heller burde fortsette studiene sine enn å begynne å jobbe på teater. I Nationaltheatrets historie skriver Nils Johan Ringdal: «Gerda Ring ble urolig, hun mente at sønnen hadde dyp tekstforståelse, men burde fortsette filologistudiet.»[4] Christensen var ansatt ved Nationaltheatret (1948–1958), Rogaland Teater (1958–1962) og Den Nationale Scene (1962–1982) før han senere arbeidet frilans.

Ved Den Nationale Scene ledet han på fritiden en franskspråklig teatergruppe kalt «Les Enfants de Molière», med et repertoar som hovedsakelig besto av Molières komedier, men som også blant annet satte opp stykker av Eugène Ionesco.[5]

Christensen lærte seg tegnspråk i forbindelse med oppsetningen av Johnny Belinda på Den Nationale Scene i 1966. Her hadde han rollen som en lege som får kontakt med ei ung døv kvinne ved hjelp av tegnspråk. Christensen spilte dessuten i Anja Breiens film Arven (1979), som var nominert i to klasser i hovedkonkurransen ved filmfestivalen i Cannes.

Mellom 1982 og 1989 oversatte Christensen to hele teatermanus og deler av to andre. Han oversatte utdrag fra Roland Barthes’ Fragments d'un discours amoureux til musikkteaterproduksjonen Menneskestemmer ved Den Nationale Scene, som hadde premiere 28. mai 1982 med François Rochaix som regissør.

I Nils Ole Oftebros periode som kunstnerisk leder ved Teatret på Torshov (Nationaltheatret) var Christensen oversetter da De rettferdige (Les Justes) av Albert Camus ble satt opp med Terje Mærli som regissør. Stykket hadde premiere 6. mars 1987. Samme år viste Fjernsynsteatret skuespillet Systuen (L’Atélier) av Jean-Claude Grumberg, også dette i Mærlis regi. Pelle Christensen oversatte sangtekstene, mens Elisabeth Thams var oversetter av resten av stykket.

Den 12. september 1989 hadde Riksteatret norgespremiere på figurteaterproduksjonen Folungen. Sangen om villhestene. Irina Niculescu fra Romania var regissør og hadde skrevet originalmanuset sammen med Vladimir Simon. Pelle Christensen var oversetter fra fransk til norsk og hadde også stemme til falken i stykket.

Samfunnsengasjement 
Pelle Christensen var engasjert i fagpolitikk, språkpolitikk og andre politiske saker. Han var blant annet skuespillernes representant i Rogaland teaters representantskap,[6] og han var Norsk Skuespillerforbunds representant i Norsk språkråd fra januar 1988 og til sin død. Daværende leder i rådet, Geirr Wiggen, skrev om Christensens språksyn i en nekrolog etter Christensens bortgang i 1995. Teksten ble publisert i Språknytt:

Hans språklig-kulturelle identitet var klart knytt til det norske riksmålet: Han var en innfødt riksmålsbruker; riksmålet var hans morsmål. Det hindra han ikke i å se og verdsette verdiene i andre norske språkpolitiske posisjoner. Han kunne ytre sympati for både den sosiale reisingstanken i samnorskpolitikken og for nynorsk språk og målreising. Han var både konservativ og radikal og forstilte seg ikke. Derfor var han ikke å finne i skyttergrava for én posisjon. […]

I Norsk språkråd var han spesielt opptatt av å forsvare norsk språk og språkkultur mot innflytelsen fra den økonomiske og politiske internasjonaliseringa i samtida. Han talte tidlig og sterkt mot norsk medlemskap i EU, og han advarte engasjert og vedvarende mot følgene av det sterke presset fra angloamerikansk språkbruk i Norge. Men han var europeer mer enn de fleste, med sans for kulturelt og språklig mangfold.[7]

Christensen engasjerte seg både i kampen mot atomvåpen og mot privatbilismen i Bergen.[8] Han ble valgt som styremedlem i Human-Etisk Forbunds bergensavdeling under deres konstituerende møte i 1967.[9]

Christensen samfunnsengasjement hadde også betydning for hans virke som gjendikter, noe det finnes spor av i Maria Anette Wilkens’ lærebok Norsk for gymnaset fra 1972. Her er Christensens gjendiktning av et vietnamesisk dikt skrevet av den revolusjonære poeten og politikeren To Huu (1920–2002) tatt med.[10] Det dreier seg om en indirekte gjendiktning via fransk. Gjendiktningen hadde først vært på trykk i Bergens Tidende.

At Christensen så en sammenheng mellom lyrikk og politikk, kommer tydelig fram i en lunken omtale av hans opptreden på et møte i den politiske organisasjonen Libertas. Den anonyme omtalen ble trykt i 1968 i avisen Morgenbladet. Under overskriften «Selsomt», kunne man blant annet lese:

Libertas hadde engasjert skuespilleren Pelle Christensen. Skuespilleren skulle lese lyrikk efter foredraget og før debatten. 20 minutter var opprindelig avsatt til kunstnerisk underholdning.

Efter å ha lest foredragsholderen Trygve de Langes manuskript, henvendte skuespilleren seg til møtearrangøren og bad om mer tid ‒ ca. 45 minutter. Dette fordi han angivelig var blitt sterkt engasjert av foredragsmanuskriptet. Svaret var ja.

Det overraskende og selsomme var at Pelle Christensens diktutvalg og egne kommentarer til dels gikk stikk i strid med innhold og ramme av så vel foredragets som møtet ånd. Kort sagt, virket innslaget forverrende og kjedende på de fremmøtte.[11]

Gjendikter av fransk poesi
I Anna Marie Grønlands bibliografi (1998) over fransk poesi i Norge er Pelle Christensen nevnt som gjendikter av lyrikk skrevet av Paul Éluard, Jacques Prévert (sammen med Anne Mari Dale) og Paul Valéry. Det var etter alt å dømme Valérys poesi som sto Christensen nærmest. 31. oktober 1971 var Christensen vertskap for en Valéry-aften på Lille Scene ved Den Nationale Scene i Bergen.[12] I 1972 ga Universitetsforlaget ut Paul Valérys Le Cimetière marin i tospråklig utgave med Christensens norske gjendiktning. Samme år arrangerte Romansk institutt ved Universitetet i Bergen en kveld der Christensen framførte gjendiktningen sin, og hvor deler av Fartein Valens Valéry-inspirerte verk Kirkegården ved havet ble spilt.[13]

I 1997, to år etter Christensens bortgang, ble hans gjendiktning av Valérys Charmes. Magiske sanger gitt ut av Presses Universitaires de Caen. Christensen hadde på 1970-tallet hatt et vikariat som lektor på Skandinavisk institutt ved Universitetet i Caen, og instituttets leder Éric Eydoux og professor Per Buvik, som tidligere hadde hatt samme stilling som Christensen, var initiativtakerne til utgivelsen. Også dette var en tospråklig utgave. Charmes er samlingen som diktet «Le Cimetière marin», på norsk «Kirkegården ved havet», opprinnelig var en del av.

Det kan være interessant å merke seg ordene som brukes om oversettelseshandlingen i Charmes. Valérys Magiske sanger er på norsk «Gjendiktet av» og på fransk «Traduit et adapté par» («oversatt og tilpasset av») Pelle Christensen. Dette tyder på at gjendikting for Christensen (eller utgiverne av boka) ikke var det samme som å oversette (traduire) på fransk, men i tillegg innebar et element av en slags tilpasning til en bestemt kontekst eller språk. Selv om Christensen skrev et langt etterord til bokutgaven av Le Cimetière marin. Med en norsk gjendiktning i 1972, står det ingenting å lese der om hans tanker omkring selve gjendiktingen av diktet. Etterordet består stort sett av oversatte sitater av Valérys eller andre forfatteres og tenkeres refleksjoner om diktet og dets tilblivelse.[14]

I 1963 hadde diktet blitt gjendiktet under tittelen «Havkirkegården» av Kristen Gundelach i antologien Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager. I nordisk gjendiktning, redigert av Asbjørn Aarnes og Emil Boyson.[15] Gundelach (eller antologiens redaktører) valgte her å fjerne Valérys greske epigraf av Pindaros, mens Christensen i sin gjendiktning fra 1972 oversatte den til norsk:

Min sjel, søk ikke
et udødelig liv,
men tøm det muliges
kilder.

Valéry hviler selv på kirkegården ved havet (i den franske byen Sète ved Middelhavet). I etterordet til gjendiktningen av «Kirkegården ved havet» skriver Christensen at to strofer fra diktets første vers er skrevet inn i Valérys gravstein:

O récompense après une pensée
Qu’un long regard sur le calme des dieux ![16]

Christensen har gjendiktet strofene slik:

Å for en hvile efter tankens stengsel
I dette lange blikk på guders ro![17]

Kristen Gundelachs gjendiktning av de samme strofene ser slik ut:

Efter en tanke ‒ hvilken sær belønning:
Et langsynt blikk på denne guders ro![18]

Oversettelser av Michel Tournier
Pelle Christensens største innsats som oversetter er arbeidet med Michel Tourniers bøker. Han oversatte tre romaner, ei novellesamling og ei barnebok med en sang og noter. Christensen ble personlig kjent med Tournier, og sammen med Per Buvik lagde han et radioprogram i NRK om den franske forfatteren.[19]

Tourniers novellesamling Århanen ble gitt ut i Gyldendals Kolon-serie i Christensens norske oversettelse i 1980 og fikk grei mottagelse, selv om anmelder Lars Hernes i Dagen skreiv at «boka er omsett til eit noko konservativt bokmål, og den norske syntaksten [sic] er ikkje alltid ledig og naturleg nok».[20]

Året etter kom De vise menn, som på fransk heter Gaspard, Melchior & Balthazar (1980). Denne boka fikk mer omtale i norske aviser. Mottagelsen var stort sett positiv, også til Christensens oversettelse. I Arbeiderbladet skrev Karsten Alnæs for eksempel at «den norske versjonen må også berømmes for den ypperlige og plastiske språkdrakt som Pelle Christensen har ikledd denne ganske virtouse [sic] og fabulerende roman».[21]

I et underkapittel av boka føres ordet av eselet i stallen hvor Jesus ble født. Christensens esel gjenforteller fra stunden etter fødselen på denne måten:

Efter disse engleord ble det en andektig pause som syntes å skape et tomrom foran den forferdelige og herlige omveltningen de bebudet. Hver og én forsøkte på sin måte og efter sin evne å forestille seg hvordan de nye tider ville bli. Da brøt det løs en fryktelig gnisling av lenker og rustne taljer, en hulkende latter, ufrivillig og selsom: det var meg, det var den skjærende skrytingen fra eselet ved krybben. Ja hva skulle jeg gjøre, min tålmodighet var oppbrukt. Det kunne ikke vare lenger. Atter en gang hadde man glemt oss, det var jo innlysende, for jeg hadde fulgt nøye med i alt som ble sagt, og jeg hadde ikke hørt noe som handlet om eslene.[22]

På fransk ser det samme avsnittet slik ut:

Il y eut après ce discours angélique une pause recueillie qui sembla faire le vide devant le terrible et magnifique bouleversement qu’il annonçait. Chacun à sa façon et selon ses forces essayait d’imaginer ce que seraient les temps nouveaux. C’est alors qu’éclata un formidable grincement de chaînes et de poulies rouillées, un rire sanglotant, gauche et grotesque : c’était moi, c’était le hihan tonitruant de l’âne de la crèche. Eh oui que voulez-vous, ma patience était à bout, cela ne pouvait plus durer. Une fois de plus, c’était évident, on nous oubliait, car j’avais bien écouté tout ce qui s’était dit, et je n’avais rien entendu qui concernât les ânes.[23]

Det er verd å bemerke at det lydmalende franske le hihan tonitruant de l’âne på norsk er blitt til det litt mer deskriptive «den skjærende skrytingen fra eselet». Ordvalg som «efter», «[a]tter en gang» og «selsom», samt foranstilt eiendomsdeterminativ («min tålmodighet») viser at Christensens «morsmål» ‒ riksmålet ‒ ligger til grunn for hans virtuositet, for å bruke Karsten Alnæs sine ord.

I etterordet til en annen Tournier-oversettelse gir Christensen mening til dette tilsynelatende paradokset ‒ altså hans konservative virtuositet. Ifølge ham kan litteraturen lære av teateret når det kommer til å utnytte det norske språkets ressurser:

Under arbeidet med Tourniers tekster har jeg støtt på et uttrykk, «au demeurant», som jeg ikke kjente fra samtaler med mine franske venner. Da jeg spurte en av dem om det kanskje kunne virke presiøst, svarte vedkommende: neida, det er helt kurant, men De må ikke bruke det i en samtale; da vil folk undres på i hvilket århundre De egentlig befinner dem.

Har bemerkningene noe å lære oss også om vår egen sprogsituasjon? I alle fall: Tourniers stil kan best berges over til norsk i en konservativ sprogdrakt. (Men det er her spørsmål om noe mer enn rettskrivningsformer: vi kan alle høre at ø er et mer øde sted enn øy.) Selvsagt vil denne også best kle en beretning fra det 18. århundre.

En av oversetterens gleder er det å kunne bidra til å redde gamle, gode ord som trues av glemsel ‒ og således være med på å hindre at vår store nasjonal-litteratur blir uleselig for unge mennesker. Bevare oss for en slekt som ikke lenger er i stand til å lese en lang setning! Gamle former gjør ikke nødvendigvis sproget «stivt» (et negativt ladet ord i polemisk sammenheng); tvert om kan de gjøre det smidigere, fordi de innebærer en utvidelse av dagens vanlige uttrykksmidler.

Våre forfattere og oversettere bebreides sjelden flittig bruk av anglisismer. Brukes derimot et ord som «kvide», blir man i vår sproglig rotløse tid usikker, selv om ordet brukes av Kinck, Collet [sic] Vogt og Johan Borgen. Likedan nøler man før man gir verbet «fornemme» den sterke og langt vakrere bøyningen ‒ fornam ‒ slik Olaf Bull gjør det.

Torshov-teatret har satt seg ut over dagens motebetonte signaler ved å oppføre Et dukkehjem i et så konservativt sprog at man må tilbake til Nationaltheatrets oppførelser fra før Første verdenskrig for å finne maken. Ved å bruke skriftsproget like dristig som våre teatre fra tid til annen gjør det, vil man oppdage hvor rikt et sprog det norske er.[24]

Christensen hadde åpenbart et aktivt og engasjert forhold til språk og oversettelse. Han var også lenge aktiv som skuespiller, og han deltok i den offentlige samtalen. I Selvangivelse forteller Brikt Jensen en kort anekdote om Pelle Christensens forberedelse til sin deltagelse på TV-programmet «Bokstavelig talt» (1984–1990), som Jensen var vert for: «Pelle Christensen, skuespilleren og oversetteren, forberedte seg ved å utføre innviklede yogaøvelser på det kalde studiogulvet før han sammen med Halldis Moren Vesaas og Carsten Middelthon drøftet kunsten å oversette».[25]

Erlend Wichne
Artikkelforfatteren takker Per Buvik for å ha delt informasjon fra vennskapet med Pelle Christensen.