For svært mange nordmenn er Nordahl Griegs navn uløselig knyttet til krigslyrikken hans. Hans tre siste leveår sammenfalt med andre verdenskrig, og mange vil nok alltid forbinde ham med krigsårene og det at hans liv fikk en brå og tragisk slutt i bombeflyet over småbyen Kleinmachnow utenfor Berlin en desemberdag i 1943. Ord og fraser fra hans krigsdikt har gått inn i språket som stående uttrykk: «Vi er så få her i landet», «I dag står flaggstangen naken», «De beste har nok med å dø». Hans samlede lyriske produksjon utgjør en bok på nærmere 350 sider.[1]
Men han var langt mer enn lyriker: Han var dramatiker (seks skuespill), romanforfatter, essayist, journalist, reisebrevforfatter, krigskorrespondent. Minst kjent er han trolig som oversetter og gjendikter. Ifølge Nasjonalbibliotekets bibliografi oversatte han en roman av Joseph Conrad og seks romaner av Jack London. I essaysamlingen De unge døde gjendiktet han strofer av lyrikerne Keats, Shelley og Byron fra 1800-tallet og Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen, tre «soldatdiktere» som falt i første verdenskrig. Han gjendiktet også ett dikt av den svarte amerikanske lyrikeren og borgerrettsforkjemperen James Weldon Johnson, utgitt etter Griegs død i samlingen Håbet i 1946. Det var altså engelsk som var hans fremmedspråk.
Johan Nordahl Brun Grieg ble født inn i bergensk borgerskap 1. november 1902, som ett av fire barn av foreldrene Peter Lexau Grieg, av skotsk slekt, og Helga Vollan. Nordahl var yngst av de fire og ble oppkalt etter tipptippoldefaren, bergensbiskopen Johan Nordahl Brun. Nordahl Griegs familie var ikke spesielt velstående; foreldrene hadde det ikke økonomisk romslig. Familien bodde først i Welhavens gate, men da Nordahl var ca. ni år gammel, flyttet de til Hop i den daværende Fana kommune. Faren var engelsklærer og skolebestyrer og måtte ofte ta ekstrajobber som privatlærer. Men Nordahl fikk med seg «kulturell kapital» hjemmefra, for han vokste opp i et boklig, kulturinteressert og anglofilt hjem. Interessen for skriving og litteratur må ha festet seg tidlig i livet. Han skrev dikt, laget avis og skrev teaterstykker allerede ti år gammel. Hans åtte år eldre bror Harald Grieg ble senere den legendariske forlagssjefen i Gyldendal Norsk Forlag. Nordahl Grieg var altså et skrivende menneske allerede i ung alder. I en kronikk i Dagbladet 7. januar 1957, i en omtale av Harald Griegs Nordahl min bror, skriver Gunnar Larsen at «Nordahl kom som skolegutt til den erfarne stud. philos. Harald med sine speeste [sic] litterære forsøk, akkurat som forlagsdirektøren senere gjennom alle år ga den unge dikteren sine kloke og stimulerende råd».
«Noko utprega skoleljos var ikkje Nordahl Grieg, verken i middelskulen eller i gymnaset», for han drev med mye annet, skriver biografen Gudmund Skjeldal.[2] (Det ble «tilfredsstillende» som hovedkarakter til artium, «sproglig-historisk linje». I muntlig norsk, tysk, engelsk, fransk og historie ble det «meget tilfredsstillende».) Han tok examen artium i 1920, fast bestemt på å ta filologisk embetseksamen, men ikke for å bli lærer.
Ferden ut, lengselen hjem
Han higet etter å reise, langt av sted. Stadig reising preget det korte og rastløse livet. Han reiste «nesten bestandig», ifølge Harald. Og av ferden ut oppsto lengselen hjem. «Uten å ha den fjerneste tanke på å ville bli sjømann, tok han hyre som lettmatros på en lastebåt, bestemt for Australia», sier broren Harald i Nordahl min bror.[3] Sjøreisen med lasteskipet «Henrik Ibsen» gikk rundt Afrika til Australia og tilbake gjennom Suezkanalen og resulterte i diktsamlingen Rundt Kap det gode Haab med undertittelen «Vers fra sjøen». Og som Jöran Mjöberg sier i sin bok Nordahl Grieg: «Resor, det skulle hädanefter bli Nordahl Griegs musik: Hans liv blev en vandring mellan världens alla hörn, till fots, på tåg, med båt, i flygmaskin».[4] Han førte et svært omflakkende liv. Etter diktsamlingen kom gjennombruddsromanen Skibet gaar videre, som fikk meget gode omtaler. Den svenske litteraturprofessoren Fredrik Böök sammenlignet romanen med engelske forbilder som Marryat, Stevenson og Conrad og mente at Grieg er bedre: «man kann til och med påstå, att han gått längre i verklighetstrohet och oförbehållsam uppriktighet än någon av sina engelska föregångare».[5] Av disse forbildene skulle Nordahl Grieg senere oversette Joseph Conrad, og erfaringene fra sjøen må ha vært nyttige da han skulle oversette både ham og Jack London.
Han gikk fottur fra Hamburg til Roma sammen med skolevennen Nils Lie sommeren 1922, reiste flere ganger til Finnmark, som han elsket, og til Hellas, Frankrike og Italia. Han begynte på universitetet i Kristiania høsten 1921 og tok de forberedende prøvene. Den store verden og det britiske imperiet ble han kjent med gjennom Rudyard Kipling, og da Grieg i september 1923 reiste til Wadham College i Oxford som stipendiat og ble der til våren 1924, valgte han «Rudyard Kipling and the British Empire» som tema for hovedfagsoppgaven, som han leverte ved universitetet hjemme i Kristiania (trykt i Edda i 1927). Grieg var svært interessert i «imperiedikteren», men oppgaven hans var ingen ensidig beundring; den var også kritisk («imperialisten Kipling avsløres daglig»).[6] Så opptatt av Kipling var Grieg at han skrev til ham og ba om å få et intervju, men fikk avslag. «I fräckaste amerikanska reporterstil reser han ändå ut till Kiplings hus – och blir på nytt avvisad!»[7], nærmest jaget ut av huset, ifølge biografen Gudmund Skjeldal. Den filologiske embetseksamen tok han på rekordtid i løpet av 1925. Han ble cand. philol. med laud: hovedkarakter 2,45.[8]
I 1925 ble han tildelt Conrad Mohrs stipend på 4500 kroner, et betydelig beløp som rakk til et års utenlandsopphold. Han reiste til Frankrike, Sveits og Italia for til slutt å komme til Hellas. Han skrev en rekke reisebrev for Oslo Aftenavis og Tidens Tegn. Men generelt var pengemangel et tilbakevendende problem for Nordahl Grieg. Fra Venezia kontaktet han broren Harald og bedyret: «Det grøvste pengeforbruket er over nu, av flere grunde, med mit farvel med Paris.» Harald skriver i sin bok: «Jeg hadde sendt ham en liten advarsel i følgende ytterst taktfulle turnering: ‘Dit francs-forbruk fylder selv en øvet ødeland med stum beundring.’»[9] Harald prøvde å få ham til å forstå at han ikke stadig kunne få forskudd og tilskudd fra forlaget. «Med andre ord: en reise til Østen maa helt og holdent baseres på reisebreve og lignende.»[10] Bare 24 år gammel reiste han nemlig som korrespondent for Tidens Tegn til Kina for å rapportere fra krig og opprør der. Ferden gikk med tog, 10 000 kilometer gjennom Sovjetunionen. Han stortrivdes i Kina og ble der lenger enn han hadde tenkt. Reisebrevene hans ble utgitt under tittelen Kinesiske dage.
I mesteparten av 1928 var han igjen i Finnmark, deretter Frankrike. Han søkte stipender og legater; iblant fikk han noe, iblant ikke. I 1929 bodde han på en lang rekke adresser i Norge.
Fra julen 1930 til høsten 1931 oppholdt han seg konstant i Oslo, for det var «kommet over ham at han ville forsøke seg som bofast», som Harald sier.
Seks diktere, seks essays, seks år – stor dåd, tidlig død
Men så reiste han igjen til London og Oxford for å arbeide videre med den påbegynte essaysamlingen De unge døde om seks diktere fra romantikken og første verdenskrig. Det er ingen fullstendig antologi, men seks svært innsiktsfulle litterære essays og livsskildringer, og undertittelen er «Med oversettelser av deres diktning», utvalgte dikt og strofer i Griegs gjengivelse: Første del omhandler Keats, Shelley og Byron; andre del Brooke, Sorley og Owen. Hans gjendiktning av Rupert Brookes 1914-sonetter hadde stått på trykk i Oslo Aftenavis 25. april 1925. Det var et blodslit å fullføre De unge døde, men omsider ble verket ferdig (1932). Det hadde tatt seks år, og han bedyret at han aldri mer skulle skrive essays.
Første strofe av John Keats’ Ode on a Grecian Urn, med Griegs tittel Ode til en gresk vase:
Thou foster-child of Silence and slow Time,
Sylvan historian, who canst thus express
A flowery tale more sweetly than our rhyme:
What leaf-fringed legend haunts about thy shape
Of deities or mortals, or of both,
In Tempe or the dales of Arcady?
What men or gods are these? What maidens loth?
What mad pursuit? What struggle to escape?
What pipes and timbrels? What wild ecstasy?
du barn av fred og tidens sene gang,
du sagaskriver som kan bære bud
om det du kjenner, skjønnere enn sang!
Hvad er det sagn som løvkranst går igjen
omkring din form, med guder eller menn,
i hyrdens bjerge eller dalens skjød?
Hvem er de piker her som styrter vekk?
Hvad røber jaktens lyst? Og fluktens skrekk?
Og disse fløiter? Den ekstasens glød?
Rupert Brookes trolig mest kjente dikt er fra hans 1914-sonetter og heter The Soldier. Første strofe:
If I should die, think only this of me:
That there’s some corner of a foreign field
That is for ever England. There shall be
In that rich earth a richer dust concealed;
dust whom England bore, shaped, made aware,
Gave, once, her flowers to love, her ways to roam,
A body of England’s, breathing English air,
Washed by the rivers, blest by suns of home.
Tenk bare dette om mig, hvis jeg dør:
der er en stripe av en fremmed jord,
som er for alltid England. Mer enn før
er støvet rikt ved dette støv som gror,
et støv som England skapte og gav sans,
og gav å elske sine blomsters duft,
en del av England, åndende dets luft,
døpt av dets elver og dets solskinnsglans.
Versemålet hos Keats og Brooke er i all hovedsak femfotet jambisk, en form med lange tradisjoner i engelsk metrikk. Og Grieg er svært tro mot dikterne. Han holder samme rytme, men avviker ørlite grann fra rimskjemaene.
De unge døde ruver i Griegs omfangsrike forfatterskap. Han sa at det var «en forfærderlig tanke at oversætte vers», men hans gjendiktninger viser stor troskap til og beundring for dikterne, og han må sies å være en glimrende gjendikter.
Romanoversetteren
Etter studieoppholdet i Oxford var Grieg i England i to lengre perioder, i begynnelsen av 1930-årene og fra 1940 og det tyske overfallet på Norge. Av forfattere han møtte, kan nevnes Malcolm Lowry og T.S. Eliot. I England ble han kjent med den noe yngre Graham Greene, som fikk stor sans for Grieg, selv om de møttes bare tre ganger. Og Nordahl skrev til sin bror om Greene: «Jeg er ordentlig gla du har ham på forlaget, for han er Englands beste unge dikter for øieblikket.»[11] Men Nordahl Grieg oversatte aldri noe av Graham Greene. Det var hans gamle venn Nils Lie som oversatte Greene for Gyldendal.
Nordahl Grieg kan altså ikke sies å ha vært oversetter av yrke; dette var dessuten en tid da litterær oversettelse neppe var noen etablert profesjon, men for de flestes vedkommende bare en bigeskjeft. Hans oversettervirksomhet utgjør bare en svært liten del av hans samlede litterære produksjon. Han oversatte en håndfull romaner, og da av ren nødvendighet fordi han trengte penger, og fordi broren Harald i Gyldendal kunne gi ham oppdrag.
Harald Grieg var altså urolig over brorens pengeforbruk, så han tilbød ham å oversette Joseph Conrads Lord Jim og Mark Twains Huck Finn. Men Nordahl våget seg ikke på noen av disse bøkene. Han mente at Lord Jim hadde glimrende ting i seg, men var desperat komponert og slett ikke lett tilgjengelig. Og dessuten veldig lang. Det ble Sigurd Hoel som oversatte den for Gyldendal. Til slutt gikk Nordahl likevel med på å oversette Conrads Typhoon (norsk tittel: Taifun) mens han bodde i Barbizon i Frankrike. Men han brukte svært lang tid, og Harald lurte på hvordan fremdriften var. Nordahl svarte: «Conrad kan jeg glæde dig med går raskt fremover; hele den første sætning kan nu betraktes som færdig, tilbake står kun finpusningen.»[12] Denne første setningen i Joseph Conrads Typhoon, som Nordahl Grieg koketterte med (?) å ha brukt så lang tid på, lyder slik:
Captain MacWhirr, of the steamer Nan-Shan, had a physiognomy that, in the order of material appearances, was the exact counterpart of his mind: it presented no marked characteristics of firmness or stupidity; it had no pronounced characteristics whatever; it was simply ordinary, irresponsive, and unruffled.
I Griegs oversettelse:
Kaptein MacWhirr, på dampskibet Nan-Shan, hadde et ansikt, som svarte nøyaktig til hans indre: det hadde intet særpreg av fasthet eller tåpelighet, det hadde overhodet intet særpreg; det var rett og slett almindelig, uansvarlig, ubesvært.
Conrads prosa er aldri enkel, den er innfløkt og oppstyltet, noe som kanskje skyldes at han opprinnelig var polsk. En oversetter kan streve lenge med en setning, men at denne åpningen fra Taifun skulle være så tidkrevende, er kanskje litt underlig. Grieg behersket utvilsomt engelsk godt og har kommet godt ut av det med denne skildringen av kapteinen, bortsett fra at Conrads irresponsive (uinteressert, ufølsom, uimottagelig) trolig er feiltolket som «irresponsible» og blitt til uansvarlig.
Nordahl Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen fra mars 1933 til desember 1934, hvor han lot seg begeistre og forundre av dette nye samfunnssystemet, som han mente kunne demme opp for nazismen. Han var klar over at det krevde store ofre av befolkningen, men han forsvarte de senere moskvaprosessene. Pengemangelen var nærmest konstant, og Harald Grieg så med stigende uro på dette og antydet at han ikke kunne fortsette å be om forskudd, men måtte skrive noe. Harald sier i Nordahl min bror at for å skaffe ham en noenlunde fast inntekt en stund under Russland-oppholdet kunne Nordahl oversette en rekke av Jack Londons romaner som Gyldendal nettopp hadde kjøpt rettighetene til. «Og han begynte straks. Men det varte ikke lenge før han slo fast: ‘En god forfatter er det synd å kalle ham!’»[13] Gyldendals tidsfrister var stramme, og hjelp til arbeidet fikk han av Ingrid Martius, en niese av Norges sendemann Andreas Urbye i Moskva. Nordahls mening om Jack London: «Jack er utvilsomt verdens værste forfatter. Jeg skal være glad når han er vel avlivet, og jeg kan begynde at bundskrape mig selv for noget at skrive om.»[14]
Nordahl pustet lettet ut da han omsider var ferdig med bøkene av Jack London han hadde påtatt seg, skriver Harald: «Du kan tro jeg nyder at være ferdig med herr London, skjønt ‘Spændetrøjen’ var en lise efter den helt utrolige langfart med Snarken. Å oversætte London minder meg kun om beskrivelsen av norske fangstmænd som overvintrer med kameratens lik i soveposen. Og nu er jeg utslitt.»[15]
Han hadde altså ingen høye tanker om Jack London som forfatter, selv om Londons liv hadde en del til felles med Griegs: stadige reiser, sjømannsliv, journalistikk, opphold i villmark. London er kanskje mest kjent som skildrer av gullgraver- og ødemarksliv i Alaska og Yukon. Men Grieg må tross alt ha tatt oppgaven alvorlig og gjort en god jobb. Her fra The Cruise of the ‘Snark’. Norsk tittel: På langfart med Snarken.
As originally planned, the Snark was to be forty feet long on the water-line. But we discovered there was no space for a bath-room, and for that reason we have increased her length to forty-five feet. Her greatest beam is fifteen feet. She has no house and no hold. There is six feet of headroom, and the deck is unbroken save for two companionways to a hatch for’ard. The fact that there is no house to break the strength of the deck will make us feel safer in case great seas thunder their tons of water down on board. A large and roomy cockpit, sunk beneath the deck, with high rail and self-bailing, will make our rough-weather days and nights more comfortable.
Vi hadde oprinnelig planlagt at Snarken skulde være firti fot lang i vannlinjen. Men vi opdaget at da blev det ikke plass til badeværelset, og av den grunn øket vi lengden til fem og firti fot. Dens største spantbredde er femten fot. Den har ingen overbygning og intet lasterum. Dekket er ubrutt, bortsett fra to kahyttsnedganger og en luke forut. Dette at der ikke er noen kahytt som kan bryte dekkets styrke vil få oss til å føle oss tryggere hvis svære sjøer velter sine tonn med vann ombord. En stor rummelig cockpit under dekkets plan, selvlensende og med høi kant, vil gjøre våre styggeværsdager og netter mer behagelige.
Avsnittet byr på en del maritim terminologi, som Grieg med sin erfaring fra sjølivet behersker godt. Originalens «There is six feet of headroom» har han imidlertid utelatt, og «house» forekommer to ganger hos London, som Grieg kaller henholdsvis «overbygning» og «kahytt». Stilen er fri og lyder autentisk og troverdig. De fleste oversettere på denne tiden følte seg ikke så forpliktet overfor originalen, og man kan spekulere på hvordan Grieg forholdt seg til verk av en forfatter han slett ikke likte.
Etter dette later det ikke til at Nordahl Grieg oversatte mer. Han var tilbake i Norge i 1935 og samme år ble han sammen med Gerd Egede-Nissen, som han traff første gang i 1931. Hun var datter av NKP-politiker Adam Egede-Nissen. Hun var allerede gift, men ekteskapet ble oppløst i 1940, og hun og Nordahl giftet seg i London 23. juni det året.
Krig ute og hjemme
Fra midten av 1930-årene var Nordahl Griegs liv preget av krig: Han engasjerte seg sterkt i arbeidet mot en ny storkrig som det brygget opp til i Europa. I mai 1937 reiste han første gang til Spania. Samme høst ga han ut reportasjeboken Spansk sommer. Han ville «studere den totalitære krigs virkning på civilbefolkningen, kvinner og barn».[16] Han ble også invitert til den internasjonale forfatterkongressen i Spania, der blant andre Aldous Huxley var invitert fra England og Ernest Hemingway fra USA. Men noen av de russiske forfatterne Nordahl var blitt kjent med i Moskva, kom ikke, for moskvaprosessene foregikk omtrent samtidig. I mars 1938 var han tilbake i Norge, og han anså da krigen i Spania for å være tapt for den republikanske siden.
Våren 1939 bar det igjen nordover til Finnmark, og i oktober ble han innkalt til nøytralitetsvakt ved Alta Bataljon. Men: «Noe tilfluktssted fantes ikke. Det gikk mot krig i alle fall.»[17]
Det tyske overfallet på Norge
Han ble i Finnmark til ut på nyåret 1940. I april 1940 var han i Oslo for å gå til tannlege, og fra tannlegens vindu så han tyskerne marsjere innover Drammensveien. Han ville melde seg for norske styrker, forlot byen og kom seg til Hønefoss og videre til Lillehammer og Ringebu, hvor han via lensmannen prøvde å bli godtatt, og 14. april ble han innkalt til Jørstadmoen. Han og de andre nordmennene i Gudbrandsdalen «vart soldatar på fem minutt. Ingen skreiv opp namn eller matrikkelnummer», og nærmest ved en tilfeldighet ble Nordahl Grieg med på den legendariske gulltransporten.[18] Han ble med på den strabasiøse og farlige ferden helt til Tromsø og kom dit 9. mai. Fra Tromsø frie kringkaster leste han 17. mai 1940 diktet med samme navn. Grieg ble med HMS «Enterprise» til England, hvor han etter hvert sluttet seg til de norske styrkene i Skottland og ble offiser. Fordi han gikk for å være kommunist, var han betraktet med skepsis av mange i det norske eksilmiljøet i London. Men han hadde et godt forhold til utenriksminister Halvdan Koht, som fikk knyttet Grieg til UDs informasjonsavdeling. Som utsending fra UD reiste han til de norske styrkene i Skottland, på Island og Jan Mayen. Han skrev artikler, dikt og taler, og han deltok som observatør på skip og i fly.
Han og Gerd reiste til USA i 1941 og fikk audiens hos president Roosevelt. Sommeren det året reiste de til Canada og den norske kolonien «Little Norway». I august var Grieg tilbake i England. Ved nyttårstid 1941/42 la han ut på en rundreise til Shetland, Skottland og Orknøyene for å besøke styrkene og holde foredrag. På Island i september 1942 fikk han kapteins grad etter å ha tatt korte offiserskurs.
Etter krigen kunne han visst tenke seg å bli stortingsmann for Finnmark eller bosette seg på Island. Men han var journalist og reporter, han ville fortelle, han var sta og fikk til slutt lov til å bli med et bombefly på tokt over Berlin. Den 2. desember 1943 tok et Lancaster-bombefly av fra flyplassen Binbrook i Lincolnshire med Grieg ombord. «Kaptein Mitchell sette fart, flyet letta frå Binbrook klokka 16.32. Etter dette høyrde ein ikkje noko frå denne mannskapen.»[19]
Nordahl Griegs virke som oversetter opptar altså ingen stor plass i hans samlede virke, sammenlignet med hans egen litterære produksjon. For ettertiden vil han nok hovedsakelig bli husket for egne verker, og da særlig lyrikken. Romanoversetter ble han trolig nærmest motvillig fordi han trengte en inntekt. Men De unge døde må ha vært et kjærlighetsarbeid, det seks år lange slitet til tross, og hans innsikt i dikternes liv og verker er betydelig, og gjendiktningene glimrende.
Elster Hanson, Johanne (1. februar 2020). «’Skandinavene er fryktelig skandinaviske.’ Nordahl Griegs vennskap med Graham Greene.» Vinduet. Tilgjengelig på: https://static1.squarespace.com/static/624a01cfda5cf074845c3460/t/627b8943d768fe356de49b8a/1652263243778/Johanne+Nordahl+Graham.pdf
Grieg, Harald (1956). Nordahl min bror, trykt som manuskript, Oslo.
Mjöberg, Jöran (1947). Nordahl Grieg. Lund: C.W.K. Gleerups Förlag.
Hoem, Edvard (1989). Til ungdommen. Nordahl Griegs liv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Lillebo, Hanne (red.) (2002). Samlede dikt. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Norsk biografisk leksikon.
Skjeldal, Gudmund (2012). Diktaren i bombeflyet. Ein biografi om Nordahl Grieg. Oslo: Cappelen Damm.
Store Norske Leksikon.
Vold, Helge (1983). Nordahl Grieg om seg selv. Oslo: Den norske Bokklubben AS.
[1] Samlede dikt, redigert av Hanne Lillebo, Gyldendal Norsk Forlag, 2002
[2] Skjeldal (2012), s. 35.
[3] Grieg (1956), s. 13.
[4] Mjöberg (1947), s. 15.
[5] Vold (1983), s. 23.
[6] Ibid., s. 42.
[7] Mjöberg (1947), s. 33.
[8] Grieg (1956), s. 67.
[9] Ibid., s. 114.
[10] Ibid., s. 127.
[11] Elster Hanson (1. februar 2020).
[12] Grieg (1956), s. 204–205
[13] Ibid., s. 263.
[14] Ibid.
[15] Ibid., s. 270.
[16] Ibid., s. 294.
[17] Vold (1983), s. 165.
[18] Hoem (1989), s. 297.
[19] Skjeldal (2012), s. 386.