Gunnel Malmström, 1921–2007

Foto: Aschehoug

Gunnel Malmström var en elsket hovedkonsulent for en rekke norske forfattere og en prisbelønnet oversetter. Hun er først og fremst kjent som oversetter av Tove Janssons og Kerstin Ekmans bøker. «Ikke bare oppfatter hun nyansene. Ikke bare oppfatter hun klangen og rytmen. Ikke bare fører hennes unike presisjon til de helt riktige valgene. Nei, hun har i tillegg en egen evne til å trenge inn i tekstens nerve», het det da Malmström i 2001 fikk Bastianprisen for sine oversettelser av barne- og ungdomslitteratur.

Familie og utdannelse
Gunnel Malmström ble født 10. august 1921, som Gunnel Knudsen. Hun vokste opp på Blommenholm i Bærum, og var yngst av fire. Faren Gustav Knudsen var ingeniør og jobbet blant annet en del år på Frydenlund bryggeri i Oslo. Moren Karin var hjemmeværende. Hun var svensk og var født Ekdahl.

Krigen kom den våren Gunnel var i ferd med å ta artium ved Valler kommunale høyere almenskole (i dag Valler videregående skole). Hun begynte å studere ved Universitetet i Oslo, og var der fram til det ble stengt i 1943. Krigen satte i så måte livet hennes på vent noen år. Hun kunne senere fortelle om hvordan hun hadde sett studiekamerater bli arrestert og sendt til Tyskland, og om hvordan hun hadde bekymret seg for den ene broren, som var i motstandsbevegelsen.

Da krigen var over, kunne Gunnel endelig ta fatt på universitetsstudiene for alvor, det vil si magistergraden i litteraturhistorie, med engelsk og fransk som bifag.

I 1949 giftet Gunnel seg med Sten Malmström. De traff hverandre på universitetet, der han var sendelektor i svensk. I 1950 fikk de sønnen Lars. Da paret skilte seg i 1954, flyttet Sten Malmström tilbake til Sverige.  Gunnel Malmström ble dermed alenemor, men var i full jobb, i en tid der ingen av delene var vanlig.  De første årene etter skilsmissen bodde hun og sønnen i Bærum, før hun kjøpte en liten leilighet på Skarpsno i Oslo.

«Da var jeg 13 år. Det var en liten leilighet, hvor jeg sov i en kjøkkenbenk», forteller sønnen Lars. «Hennes eget rom husker jeg som en kombinasjon av sove- og arbeidsrom, det fløt av bøker og papirer. Bunkene med manuskripter var uendelige.»

I 1954 avla Malmström magistergraden med avhandlingen Mennesket og livet i Pär Lagerkvists diktning 1912-1932. En studie i fremveksten av Lagerkvists humanistiske bekjennelse. Her tok hun altså for seg de første tjue årene av den svenske forfatteren Pär Lagerkvists (1891-1974) litterære produksjon, fra debuten i 1912. Men Lagerkvist, som ble medlem av Svenska Akademien fra 1940 og fikk Nobelprisen i litteratur i 1951, hadde i 1932 ennå ikke skrevet flere av sine mer anerkjente bøker, så som Dvärgen (1944) og Barabbas (1950). Da Malmström i 1970 ga ut boken Menneskehjertets verden. Hovedmotiv i Pär Lagerkvists diktning, var dette dermed en bearbeidet og utvidet utgave av magisteravhandlingen, slik at hun nå favnet hele Lagerkvists forfatterskap.

Forlagsarbeid og Tverrlitterært kvinneforum
Malmström kom til Aschehoug forlag i 1955, etter først å ha jobbet ett år i bokhandel.  Fra 1976 hadde hun rollen som forlagets hovedkonsulent. Hun var involvert i hundrevis av norske, skjønnlitterære utgivelser, og fikk et nært forhold til mange av forlagets forfattere, blant dem Gerd Brantenberg.

«Jeg var egentlig på Pax forlag, men der hadde man så veldig dårlig økonomi. Så ble jeg kjent med Gunnel i forbindelse med et nordisk seminar for kvinnelige forfattere på den svenske folkehøyskolen Biskops Arnö i august 1978. Da gikk jeg over til Aschehoug forlag, for å få henne som konsulent.»

På seminaret på Biskops Arnö oppstod ideen om et Tverrlitterært kvinneforum, som ble opprettet i Norge i 1978. Bak opprettelsen stod i tillegg til Brantenberg og Malmström forfatterne Sonja Lid, Nina Karin Monsen og Margaret Johansen. Målsettingen var å bringe kvinnelige forfatterskap fram i lyset. Forumet arrangerte foredragsmøter hver måned, opplesninger i Munchmuseet, nordiske seminarer, og internasjonale feministiske bokmesser i London, Oslo, Barcelona og Amsterdam. Gunnel Malmström var en hjørnesten i all denne virksomheten, ifølge Brantenberg.

Oppdragene som oversetter kom i tillegg til full, fast jobb i Aschehoug.

«Hun var hardtarbeidende og fortsatte også å jobbe for fullt etter at hun offisielt var gått av med pensjon. Hun var tøff», sier Lars Malmstrøm.

Når hun ikke jobbet, var hun glad i å gå i skogen, og å reise. Hun samlet gjerne folk hjemme hos seg til mat og vin, men helst i små grupper.

«Hun var nok litt sky av natur, og var en av de som trivdes best i kulissene», forteller Brantenberg. «Hun gikk på Aschehougs hagefest, men gledet seg alltid til den var slutt. Da kunne noen av oss i stedet trekke oss tilbake til leiligheten hennes på Skarpsno, og fortsette kvelden der, gjerne til langt på natt.»

Malmström ble boende i den lille leiligheten resten av livet, til hun ble for syk til å være hjemme. Hun døde på Frognerhjemmet i Oslo i 2007.

Mummibøkene
Det er som oversetter av Tove Janssons bøker at Gunnel Malmström først og fremst er kjent. Finlandssvenske Tove Jansson (1914-2001) begynte å skrive på fortellingene om Mummidalen under andre verdenskrig, og i 1945 kom den første boka om Mummitrollet ut: Småtrollen och den stora översvämningen. I alt ga Jansson ut ni mummibøker, i tillegg til at skikkelsene fra Mummidalen figurerte i tegneseriestriper som ble svært populære verden over. Fra slutten av 1960-tallet skrev Jansson også skjønnlitterære verk for voksne. Selv om hun også var billedkunstner, er det som forfatter og tegner hun er mest kjent.

Malmström lærte Janssons mummiunivers å kjenne først gjennom sin mor, og deretter gjennom sønnen Lars. Moren Karin var en begeistret leser av tegneserien om mummifamilien, som gikk som daglige striper i den svenske avisen Dagens nyheter på 1950-tallet. Og sønnen Lars kom hjem fra ferie i Sverige, bare fire år gammel, og strødde om seg med mummi-utsagn av typen «Vid min svans» og «Skål för friheten!». Dem hadde han lært seg gjennom billedboken Hur gick det sen. Dermed ble Gunnel Malmström nysgjerrig og begynte selv å lese Janssons bøker. I 1958 oversatte hun Trollvinter, som skulle forbli Malmströms favoritt blant mummibøkene. Det var også den som kom med i kanon-kåringen Århundrets litteratur som Den norske bokklubben stod for i 1991. Som Malmström sa i et intervju med Dagbladet i 1994:

«Den står helt sentralt i mummiforfatterskapet. Trollvinter rommer alt det essensielle: skrekk for det ukjente og trygghet ved omsorg. Toleranse for alle som er annerledes. Frihet for fantasi, lek og humor, gitt i en verden som er alt annet enn en falsk idyll. For katastrofen er aldri langt borte, men heller ikke beredskapen for å møte den og gå videre.»

Gunnel Malmström sa flere ganger at det for en oversetter ikke gjorde noen forskjell om man oversatte litteratur for barn eller for voksne. Oversetterens oppgave var uansett å gjenskape originalen. Det var forfatteren som hadde utfordringen med å skrive slik at det traff riktig aldersgruppe.

Når det er sagt: Malmström sa at hun tidlig oppdaget at når det gjaldt mummibøkene, gikk ikke vannskillet mellom barn og voksne, men mellom to mennesketyper: De som har sansen for mummiverdenen, og de som ikke har det. «De mummifrelste er ofte mennesker som er litt annerledes enn alle andre», som i hun sa i et intervju.

Mumminavn til glede og besvær
Det var forfatteren André Bjerke som gjendiktet den første mummiboken til norsk: billedboken Hvordan gikk det (1957). Senere skulle han også gjendikte billedbøkene Hvem skal trøste knøttet (1960) og Den farlige reisen (1978). Da Malmström så skulle i gang med å oversette Trollvinter, fikk hun beskjed om å videreføre navnene som Bjerke hadde gitt de ulike figurene i Hvordan gikk det. Han hadde i all hovedsak brukt de samme navnene som i originalversjonen, så som Hemulen, Mymlen, My og Hattifnattene. Gafsa hadde han imidlertid oversatt til Frøken Hespetre, men der gikk Malmström imot forlagets ønske og beholdt det originale Gafsa-navnet. Hun endret også Bjerkes Filifjonken til Filifjonka.

Malmström skulle nok også gjerne ha endret på selve mumminavnet, tilbake til originalen, altså Mumin. Hun kunne ikke forstå hvorfor ikke Bjerke hadde beholdt Mumin-navnet:

«Mummi har en helt annen klang, og rytmen blir også annerledes. Særlig ille er det at noen tror det har noe med mumie å gjøre… I Tammerfors fikk jeg dessuten opplyst at Mummi på finsk betyr bestemor, men gudskjelov leser jo ikke finnene mummibøkene på norsk!»

De navnene hun selv kunne bestemme helt over, lot Malmström være så nær originalnavnene som mulig. Men tre navn ga henne hodebry: Mårran og Råddjuret, begge fra Mummipappa på eventyr, og Onkelskruttet, fra Sent i november.

«Mårran måtte jo døpes om, og jeg landet omsider på «Hufsa». Hun skulle jo være litt skremmende, men ikke altfor nifs, og også litt ensom og stakkarslig. Råddjuret døpte jeg «Fjomsedyret», etter forfatterens egen forklaring i boken: et lite dyr som «råddar», det vil si virrer omkring med stor fart og tankeløshet mens det heller ut og mister mest mulig. Og Onkelskruttet ble til «Onkelsulliken», for å karakterisere hans ofte manglende konsentrasjon og litt slomsete opptreden.»

Etter hvert, fortalte Malmström selv, oppdaget hun hvor presis opprinnelse mange av navnene i mummibøkene har:

Hemul» betyr for eksempel «hjemmel», og «ohemul», et adjektiv mummifigurene gjerne tyr til for å uttrykke sin irritasjon, betyr altså «uten hjemmel i loven». Med andre ord: Hemul er et meget passende navn for person som er opptatt av lover og regler. «Snusmumrik» er et svensk ord for en gammel, gretten knark, en original. Noen av de andre navnene (Mymlan, for eksempel) har en forbindelse til lokale slanguttrykk. My er – som alle vet – et matematisk begrep for en minimal mengde.

Det finlandssvenske
Finlandssvensk er ikke det samme som rikssvensk. I finlandssvensk finner vi for eksempel flere eldre elementer av former og uttrykk som i mindre grad er brukt i dagens rikssvensk. Og kanskje hadde Tove Jansson også en spesiell forkjærlighet for eldre ord og vendinger. I Pappan och havet fra 1965 gjør hun for eksempel bruk av gammeldagse tiltaleformer:

När de kom fram satt fiskaren utanför snårskogen med styvmorsvioler i håret. Han reste sig genast och betraktade dem förväntansfullt.

Har den äran att gratulera, sa mamman och neg.

Fiskaren böjde allvarligt på huvudet.

Ni är de första som har kommit ihåg min födelsedag, sa han. Jag känner mig mycket ärad.

Vi har gjort en liten fest för honom där hemma, fortsatte mamman.

I fyren!? frågade fiskaren och blev mindre i ansiktet. Dit vill jag inte.

Nu ska han höra på mig, sa mamman lugnt. Han behöver inte ens titta på fyren. Blunda nu ordentligt och ge mig tassen. My, spring före och sätt på kaffet är du snäll. Och tänd ljusen. (s.196-197)

Den finlandssvenske poeten Henrika Ringbom har i et essay beskrevet hvordan hun hjalp den japanske oversetteren av mummibøkene, Maki Hatanaka, med å kvalitetssikre oversettelsene.  Da var denne lille scenen fra Pappan och havet noe av det som voldte Hatanaka hodebry, for hvorfor sa Mummimamma plutselig «han» og ikke «du»? Ringbom leser dette som et eksempel på hvor opptatt Jansson er av få fram det eksakte, den rette nyansen. Hun forklarer Hatanaka at Mummimamma vil unngå å «due» fiskeren, ettersom det skulle kunne kjennes for intimt og påtrengende. Men «De» kunne på den andre siden framstå litt vel overdrevet. Fiskeren skulle kunne tro at Mummimamma var ironisk eller nedlatende.

I den norske oversettelsen har Gunnel Malmström likevel landet på å bruke alminnelig du-form, trolig ettersom vi i norsk ikke har den svenske tredjepersonsvarianten av høflighetsformer.

Da de kom fram, satt fiskeren utenfor krattskogen med fioler i håret. Han reiste seg med en gang og så forventningsfullt på dem.

«Gratulerer hjerteligst med dagen», sa mammaen og neide.

Fiskeren bøyde hodet alvorlig. «Dere er de første som har husket fødselsdagen min,» sa han. «Jeg føler meg meget beæret.»

«Vi har laget i stand en liten fest for deg hjemme,» fortsatte mammaen.

«I fyret?» spurte fiskeren og ble mindre i ansiktet. «Dit vil jeg ikke gå.»

«Hør nå her,» sa mammaen rolig. «Du behøver ikke å se på fyret engang. Bare lukk øynene og gi meg labben. My, løp i forveien og sett på kaffen, er du snill. Og tenn lysene.» (s. 200)

Tove Jansson var en mester i å økonomisere med ordene, og Malmström fulgte henne. Når hun oversatte, gjorde hun nå og da bruk av norske uttrykk som var mer omstendelige, som «med en gang» i stedet for «genast», og «laget i stand» for «gjort». Men til gjengjeld kunne hun knipe inn andre steder der det var mulig, som når hun valgte å skrive «Hør nå her» for «Nu ska han höra på mig». Dermed endte et avsnitt som dette opp med bare ett ord mer på norsk enn på svensk. Det ene ordet kunne hun for øvrig ha spart inn, ved å følge den svenske originalen og droppe «gå» til sist i «Dit vil jeg ikke gå». Men hun valgte altså å smette inn det ordet, trolig for å konkretisere den fysiske bevegelsen.

Å oversette mummibøkene var etter Malmströms eget utsagn det enkleste hun hadde gjort:

Én ting er at Tove Janssons språk i mummibøkene faktisk er meget enkelt, men en annen – og kanskje viktigere – ting er at jeg alltid har hatt følelsen av å forstå og oppleve det som ligger mellom og under ordene i hennes bøker. Derfor har det kanskje vært lettere for meg å velge de berømmelige «riktige» ordene på norsk. Og her er vi vel inne på en prinsipiell vesentlig ting når det gjelder å oversette: at oversetteren også har sans og forståelse for undermeningene i den boken hun/han skal gjengi i en annen språkdrakt.

Malmström oversatte også bøkene Jansson skrev for et voksent publikum, men hun mente å kjenne igjen mummiskaperen også i disse, blant annet i de selvbiografiske bøkene Billedhuggerens datter (1969), Sommerboken (1973) og Rent spill (1991). Samtidig opplevde hun at hun gjennom arbeidet med disse fikk en dypere opplevelse av mummiverdenens mørkere undertoner.

Gunnel Malmström og Tove Jansson møttes første gang i 1960 og ble etter hvert nære venner. Under arbeidet med de ulike oversettelsene kunne Malmström alltid spørre Jansson om hun var i tvil om et ord eller en vending. De omgikkes hverandre også privat. Da Tove Jansson fikk høre at Gunnels mor lå for døden, ville hun besøke henne på sykehuset.

«Da mor forsto hvem det var som besøkte henne, ble hele sykerommet fylt av hennes glede. Jeg ble evig glad i Tove Jansson for det. Vårt forhold til våre mødre har vært sammenbindende for oss. Vi var begge ganske morsbundne», fortalte Gunnel Malmström til Dagbladet i 1994.

Lagerkvist og Ekman
Av Pär Lagerkvists bøker oversatte Malmström selv bare tre av hans utgivelser. De var i utgangspunktet alle fra tidlig i forfatterskapet hans, men kom først etter hans død på norsk. Det var den biografiske romanen Gjest hos virkeligheten (utgitt på svensk i 1925, på norsk 1986), novellesamlingen Onde fabler (utgitt på svensk i 1924, på norsk 1994) og essaysamlingen Om ordkunst, billedkunst og moderne teater (utgitt på svensk i 1913, på norsk 1995).

I 1978 oversatte Malmström den første av den svenske forfatteren Kerstin Ekmans fire bøker i den såkalte Vallmstakvartetten, Hekseringene. Historien er inspirert av den svenske byen Katrineholms utvikling fra en liten stasjonsby til en moderne industriby. Senere kom også Springkilden (1979), Englehuset (1980) og En by av lys (1985), alle på norsk i Malmströms språkdrakt.

I 1994 oversatte hun Hendelser ved vann (1994), som Ekman fikk Nordisk råds litteraturpris for. Malmström hadde et nært forhold til naturen, og kjente godt til floraens og faunaens mange navn, noe som kom godt med i oversettelsene av Ekmans mange naturskildringer. Som her, hvor botaniske ord som «näva» og «stormhatt» skal få riktige norske navn:

Han visste att folk ända bort till Byvången var delade i två läger. Ett som ansåg att kollektivet skulle skållas ut som ohyra. Ett annat som tyckte att de kunde få vara kvar. De satte ett vanhävdat ställe i stånd och höll lite liv i bygden. Släppte djur på skogen vilket bolaget gärna kunde ha. Slog vallen där nävan och den giftiga stormhatten höll på att ta över och slyskogen vandrade in. (s.263.)

Han visste at folk helt bort til Byvången var delt i to leirer. En som mente at kollektivet burde skåldes ut som utøy. En annen som syntes de kunne få bli. De satte i stand et vanrøktet sted og holdt litt liv i bygda. Slapp ut dyr på skogen, og det kunne skogselskapet ha godt av. Slo vollen der storkenebb og den giftige tyrihjelmen holdt på å overta og krattskogen vandret inn. (s.253-254.)

Men Malmström kunne også foreta noen forsiktige justeringer, ofte for å tydeliggjøre noe for leserne. I avsnittet over ser vi for eksempel hvordan hun ikke nøyer seg med å oversette «bolaget» til «selskapet», men føyer til «skog-» så ordet blir «skogselskapet». I følgende avsnitt endrer hun både for å gjøre det tydeligere hva som skjer, men også for å at det skal klinge bedre på norsk:

Klokkan var bara halv elva och solskenet flödade rödaktigt över lägdornar ner mot sjön som inte blivit slagna på flera år. Det var vindstilla men tåteln hade gått i ax och det såg ut som blåsilvriga vågor hadde stelnat i gräshavet. (s. 249-250.)

Klokken var bare halv elleve, og solen flommet rødlig over gressvollene ned mot sjøen, de hadde ikke slått gresset på flere år. Det var vindstille, men blåtoppen stod i aks, og det så ut som om sølvblå bølger hadde stivnet i gresshavet. (s. 240).

Her velger Malmström å endre leddsetningen «som inte blivit slagna på flera år», der subjektet i den svenske originalteksten er «lägdornar», altså «gressvollene». I den norske oversettelsen får vi derimot et nytt subjekt, «de», slik at det blir «de hadde ikke slått gresset på flere år». «De» er trolig ment å peke tilbake på familien som eier gården der gressvollene er. Ved å endre på denne måten, har Malmström kanskje ønsket å tydeliggjøre det blikket vi følger i denne scenen, som tilhører en gjest på gården.

Samtidig ser vi hvordan Malmström her endrer «blåsilvriga vågor» til «sølvblå bølger». Mens vi på norsk har ordet «gyllent» for gullfarget, mangler vi et tilsvarende ord for «sølvfarget», i motsetning til svensk, som har «silvrig». Malmström bytter likegodt om på det blå og det sølvfargete i den norske oversettelsen, trolig for at det skal klinge bedre.

Leser man gjennom det som finnes av anmeldelser av for eksempel Hendelser ved vann, er det få, om noen, som kommenterer Malmströms oversettelse, annet enn å nevne at det er hun som har oversatt. Kanskje ble navnet regnet som et kvalitetsstempel i seg selv.

Marit Notaker var redaksjonssjef for oversatt litteratur i Aschehoug, som er Kerstin Ekmans norske forlag. Hun beskriver Malmström som svært seriøs i arbeidet hun gjorde. «Man kunne stole hundre prosent på henne faglig, hun var ikke en som snublet i svensken. Hun var en slik oversetter som hadde sine forfattere, der hun var veldig engasjert i den enkeltes forfatterskap, både rent tematisk, men også språklig.»

Prisbelønt
I 1985 mottok Gunnel Malmström Kulturrådets oversetterpris for å ha «skapt høyverdige oversettelse av barnebøker».

«Hennes viktigste innsats som oversetter er hennes overføring av Tove Janssons bøker til norsk. Her er det tale om en genuin norsk fortolkning av dette mangeartede forfatterskapet. Gunnel Malmström har gjort Mummitrollet til et norsk fantasivesen», het det blant annet i Kulturrådets begrunnelse.

I 1999 mottok Gunnel Malmström The Astrid Lindgren prize for oversettelse av barne- og ungdomslitteratur, en internasjonal pris som kun deles ut hvert tredje år av den internasjonale oversetterorganisasjonen FIT. Hun fikk det for sine nær 70 oversettelser av barne- og ungdomsbøker, og da særlig mummibøkene. I juryens begrunnelse het det at Malmström «på sjeldent vis hadde fanget originalverkenes ånd og bevart poesien, ømheten og humoren i dem».

Sist, men ikke minst fikk Malmström i 2001 Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur, der også oversettelsene av mummibøkene ble særlig vektlagt. I begrunnelsen het det blant annet at: «Som i originalene opplever vi i de norske utgavene hele livets mangfold. Enten det er de små eller store følelser, enten det er de store katastrofer eller de dagligdagse ting det dreier seg om, gleder eller sorger, kultur eller natur - Malmström har ord og språk for det. Det er enkelt og raffinert på samme tid. Og hele tida ligger en rytmefølelse og musikalitet under og skaper den helt rette klangen.»

Siri Lindstad

Tekstutdragene er hentet fra:

  • Jansson, Tove: Pappan och havet. Norstedts, 1992
  • Jansson, Tove: Pappaen og havet. Cappelen Damm, 2020
  • Ekman, Kerstin: Händelser vid vatten. Albert Bonniers förlag, 1994
  • Ekman, Kersin: Hendelser ved vann. De norske bokklubbene, 1996.

Kilder:

  • Malmström, Gunnel: Menneskehjertets verden. Hovedmotiv i Pär Lagerkvists diktning. Gyldendal, 1970.
  • Takketale i forbindelse med tildelingen av Astrid Lindgren-prisen 10.08.1999, holdt av Jorunn Carlsen på vegne av Gunnel Malmström.
  • Manus fra et foredrag holdt av Gunnel Malmström 26.11.1994, trolig i forbindelse med Oversetterforeningens årlige julemøte.
  • Ringbom, Henrika: «En skön sås. Med Maki-san genom Mūmindani». Essay, Hufvudstadsbladet 15.01.2023
  • «Et liv med mummitroll». Intervju med Gunnel Malmström, Dagbladet, 08.08.1994 i forbindelse med at Tove Jansson fylte 80 år.
  • «Gunnel Malmström» Nekrolog av Gry Waage, Nicole Mace, Sonja Lid og Gerd Brantenberg, Aftenposten 27. august 2007
  • «Gunnel Malmström» Nekrolog av William Nygaard, Ivar Havnevik, Kari Spjeldnæs og Irja Thorenfeldt, Aftenposten 28. august 2007.
  • Samtaler med Gerd Brantenberg, Marit Notaker og Lars Malmstrøm høsten 2022.

 

Bibliografi