Liv Malling, 1901–1979

Foto: Privat

Tidlig i 1970-årene var Liv Mallings navn nærmest synonymt med «oversetter». Det røper et PS fra et debattinnlegg i Arbeiderbladet, skrevet av Ragnar Kvam:

Etter at jeg hadde skrevet disse linjer, fortalte jeg en norsk venn at jeg nettopp hadde oversatt en bok. Oversatt en bok, gjentok han – jeg trodde ellers det var hun Liv Malling som drev med det. DS[1]

På dette tidspunktet hadde Malling vært aktiv som oversetter i nesten femti år, og hun hadde oversatt et stort antall bøker, først og fremst fra engelsk. Mange av oversettelsene hennes hørte til samtidens folkelesning, som Agatha Christies krimromaner og E.S. Gardners spenningsbøker om Perry Mason, men Malling oversatte også flere bøker av den populære nobelprisvinneren Pearl S. Buck. Listen over kjente forfattere som utkom på norsk i hennes oversettelse, omfatter blant mange andre Nevil Shute, Thomas Hardy og Mary Higgins Clark. Malling oversatte også flere barne- og ungdomsbøker. At Kvams anonyme venn knyttet Mallings navn til oversettelse, kan ha hatt sammenheng med at flere av hennes oversettelser ble lest opp i NRK, som naturligvis krediterte henne – man trengte med andre ord ikke lese bøker selv for å få med seg at Liv Malling var oversetter, det holdt å høre på radio en ettermiddag i ny og ne.

Idyllisk oppvekst
Liv Malling ble født 3. mai 1901, som eldste barn i en sammensveiset søskenflokk som senere skulle omtale seg selv som «Evjebarna», etter barndomshjemmets adresse. Foreldrene var Anne (født Dobloug), som tok artium i 1897, og hennes tidligere klassekamerat Rolf Thommessen, sønn av redaktørlegenden Ola[2] Thommessen som i 1910 skulle grunnlegge avisen Tidens Tegn. Begge vokste opp mot slutten av 1800-tallet omgitt av mange som senere har fått en plass i historiebøkene. Hulda Garborg var Annes gudmor; kunstnere, politikere og forretningsfolk tilhørte familiens omgangskrets. I en doktorgradsavhandling om Tidens Tegn skriver Henrik P. Thommessen:

Doblougene og Thommessene omgikkes hverandre privat, og begge familiene var såre fornøyet da Rolf og Anne ble forlovet i meget ung alder. De giftet seg 20. oktober 1900, begge 20 år unge. Barn fikk de ganske raskt, ikke mindre enn seks i tallet. Da faren Olav kjøpte «Stabekk Slott» ute i Bærum i 1903 – senere Statens skole for husstell – flyttet de med og ut i portnerboligen. De ble inkludert i redaktørens kjente oksestekmiddager, sammen med datidens personligheter fra åndsliv, politikk og næringsliv. Parets sosiale og kulturelle kapital bare økte.[3]

Anne og Rolf flyttet til utkanten av Sandvika og fikk etter hvert en stor barneflokk. De seks barna var Liv, Gunnar, Lilleanne, Olaf, Susanna og Helga, og de vokste opp i en stor villa i Evjebakken. Barna fikk utfolde seg fritt og husket barndommen som idyllisk. I et erindringsskriv beskriver Susanna (gift Hals) danseskole og musikktimer, men også friluftsliv, med båt alene på Sandvikselva ut til Kadettangen, eller på lengre ekspedisjoner: «Søndager og i ferier var vi med far på seiltur, ofte på langtur til Sørlandet, svenskekysten til København og videre til Warnemünde.»[4] Men også språk og litteratur hadde en stor plass i familiens liv. Mor Anne hadde, etter artium og forberedende prøver ved Universitet i Oslo, reist til Paris for å lære fransk, og også i farens familie hadde flerspråklighet og oversettelse en naturlig plass. Da Ola Thommessen i 1918 utga boken «Vers: egne og oversatte» (med oversettelser fra fransk og engelsk), lød tilegnelsen «Til vore barnebarn», og i forordet skriver han noen linjer om oversettelse:

Hvad de oversatte digte angaar, vil de sikkert glæde alle venner av skjøn poesi, som ikke har anledning til at nyde dem i sin fuldkomne form. Hvormeget der end maatte være blit tilbake paa veien til vort sprog, vil der nok være saa meget igjen, at bekjendtskapet lønner sig for opplatte sind.[5]

Denne tanken om at oversettelsen er en mindre fullkommen, men likevel verdifull versjon som gir flere lesere tilgang til litteraturen, ser ut til å ha vært en rettesnor også for hans sønnedatter Liv Malling i hennes oversettervirke.

Liv var skoleflink, og etter artium fra latinlinjen ved Halling skole (1919) reiste hun til Oxford og studerte der en vinter. Da hun kom tilbake til Norge, studerte hun engelsk på Universitetet i Oslo og tok embetseksamen i 1923. Deretter dro hun til Frankrike en periode. Hun kan ha vært forlovet allerede da hun reiste, i hvert fall giftet hun seg med kontorsjef Martin Malling i Paris i 1924. Paret satte bo i Oslo og ble samme år foreldre til datteren Dikke (Anne Fredrikke). Drøyt halvannet år senere kom lillesøsteren Liv.

I likhet med de andre Evjebarna (og dessuten ektemannen) fikk Liv jobb i Tidens Tegn. Rolf Thommessen overtok etter faren som redaktør i 1917, og det var han som mot slutten av 1920-årene satte eldstedatteren til å redigere den ukentlige barnespalten og oversette føljetonger. Lillesøster Susanna skriver: «Vi vokste opp med ’avisen’ og levde av den før 1938. Gunnar og Olaf var disponenter, Liv oversatte føljetonger, Lilleanne var forværelsedame og jeg kontordame».[6] Etter hvert skulle bror Gunnar også bli oversetter, og ifølge søster Susanna var han litt av en perfeksjonist, som «spurte folk i øst og vest for å finne de riktige uttrykkene».[7] Det virker rimelig å anta at den ett år eldre søsteren Liv var en av hans mange samtalepartnere.

Oversetterdebuten
Liv Malling begynte som oversetter mens hun hadde ganske små barn. Tone Formo beskriver dette slik i boken Brobyggere (1998): «Så helt enkelt for en kvinne med yrkesstolthet å ivareta og tidsfrister å overholde kan det ikke ha vært på den tiden. En av Liv Mallings døtre forteller at de ofte kunne høre mor liste seg ned om natten for å sette seg til arbeidsbordet. ’Og like etter kom far og hentet henne opp igjen’, forteller datteren, ’men tidsfristene overholdt hun likevel.’»[8] Mallings oversetterdebut var sannsynligvis Edgar Wallaces roman Døren med de syv laaser. Den var usignert på trykk som føljetong i Tidens Tegn i 1927, men utkom på Gyldendal senere samme år i hennes navn.[9] Slik åpner romanen i Wallaces original (1926) og Mallings oversettelse (1927):

 Dick Martin’s last official job (as he believed) was to pull in Lew Pheeney, who was wanted in connection with the Helborough bank robbery. He found Lew in a little Soho cafe, just as he was finishing his coffee.

«What’s the idea, colonel?» asked Lew, almost genially, as he got his hat.

 Dick Martins siste offisielle oppgave (det trodde han iallfall) var å arrestere Lew Pheeney, som var mistenkt for å ha forbindelse med banktyveriet i Helborough. Han fant Lew i en liten kafé i Soho, nettopp som han var i ferd med å drikke kaffe.

– Hva er på ferde? spurte Lew nesten hjertelig, idet han tok hatten sin.

Leseren kastes rett inn i handlingen, og oversetteren henger med i svingene og skriver replikker som fungerer aldeles utmerket på norsk. Enkelte detaljer forsvinner på veien, som tiltaleordet colonel, men det virker ikke som noen glipp. Liv Malling må ha tenkt at norske lesere ville snuble i en stillingsbetegnelse i denne replikken. Andre utelatelser og endringer kan ha hatt med manglende rutine å gjøre, som når They told me that you'd run into money er oversatt med «Jeg hørte at De hadde lagt Dem opp penger». Men debuten har også mange treffende og kreative løsninger, som når pleaded Dick, his blue eyes twinkling på norsk lyder «bad Dick med et skjelmsk blikk i de blå øynene». I møte med slang og særegne fraser, som ’blow’ banks eller kraftuttrykket Helborough grandmothers! velger Malling bort markerte spissfindigheter og lander på det trauste, men uangripelige «røver banker» og «Pokker ta hele Helborough». Wallace var en uhyre produktiv forfatter, som ifølge forlagets omtale «i løpet av tyve år skrev 160 bøker og skuespill ved hjelp av diktafon og to sekretærer, samt 48 kopper te i døgnet». Han er da også oversatt til norsk av flere forskjellige oversettere, i likhet med de andre krim- og spenningsforfatterne som Malling oversatte noen bøker av.

Iherdig innsats
I løpet av hele karrieren oversatte Liv Malling jevnt og trutt. Med unntak av de siste krigsårene var det ikke et eneste år fra 1933 til 1978 uten en utgivelse fra hennes hånd (i tillegg til utallige opptrykk av tidligere oversettelser, hvorav en del fremdeles er i salg i 2022). Fra krigen og fram til 70-årene var det sjelden så få som to Malling-oversettelser i året, og i 1949 kom det ut fjorten! Da Mallings siste oversettelse, Øyenvitnet av Mary Higgins Clark, kom ut i 1979, hadde hun oversatt drøyt 180 titler, de aller fleste fra engelsk. Hun oversatte i all hovedsak romaner, og dem hun selv satte høyest, var nok de forfatterskapene som ble «hennes»: Mazo de la Roche og nobelprisvinner Pearl S. Buck. Førstnevntes «Jalnabøker» ga Malling både anerkjennelse og sikker inntekt, barnebarna forteller at hun kjøpte feriestedet sitt på Stjernøya ved Mandal (i nærheten av ektemannens barndomshjem) for honorar for disse bøkene. Susanna Hals skriver: «Det var særlig fra engelsk hun arbeidet, bl.a. en lang serie om familien på Jalna av Mazo de la Roche. Den skildret en stor, livlig familie, og for moro skyld sammenlignet vi familien med vår egen og døpte Livs sted på Skjernøya til Jalna.»

Liv Malling oversatte også en del barne- og ungdomsbøker, og flere av disse er oversatt fra svensk og tysk, i tillegg til engelsk. Den bitte lille mannen Pinkeltje som figurerer i en serie barnebøker av den nederlandske forfatteren Dick van Laan, var kjent og elsket under navnet Knøtt blant norske barn fra slutten av femtiårene av. Det var Liv Malling som oversatte alle disse bøkene, bortsett fra en bildebok med vers, som er gjendiktet av Jo Tenfjord. I kolofonen står det bare nederlandsk originaltittel, men det ser ut til at Malling har oversatt fra tysk. I hvert fall er den nederlandske originalens etenskast (matskap) blitt til Eichenschrank på tysk og «ekeskap» på norsk, og også andre forskjeller mellom originalen og den norske oversettelsen kan finnes igjen i den tyske. Malling har også tilrettelagt teksten for norske barn slik at originalens Sinterklaas, som på tysk er kalt Sankt Nikolaus, på norsk er julenissen. I samme operasjon har hun endret handlingen slik at det er jul, ikke sankt Nikolaus-festen 6. desember, og forvandlet helgenens hodeplagg til en nisselue.

Når vi er inne på klær, kan det nevnes at hovedpersonen selv er ulikt antrukket på de ulike språkene, antakelig fordi originalens illustrasjoner var i svart-hvitt. Både tysk og norsk illustratør har fargelagt omslagstegningen, og tekst og bilder stemmer overens i hvert enkelt tilfelle:

Op dat kastanjeblad zat een héél – héél – klein mannetje met een blauw puntmutsje op, in een rood hemdje en een blauw broekje.
(Rød skjorte og blå bukser)
– es war ein Kastanienblatt – da saß ein ganz, ganz kleines Männchen mit einem blauen Filzhütchen auf dem Kopf, eien rotgepünkelten Hemdchen und einer kleinen blauen Hose.
(Rødprikket skjorte og blå bukser)
På det satt en bitte, bitteliten mann med rød filthatt på hodet, svartprikket, gul skjorte og svart bukse.

Ill. Dokke van Amstel

Ill. Hans Deininger

Ill. Gunnar Bratlie

Malling oversatte også sakprosa, som Edward R. Stettinius’ Roosevelt og russerne: Jalta-konferansen, som utkom i 1950, og flere bøker om Italia. Malling skal ha lært seg italiensk, og da hun fikk statens oversetterstipend i 1966, reiste hun til Roma. Dette må ha vært til nytte under oversettelsen av Roms fontener av H.V. Morton, men det ser ikke ut til at hun oversatte noe fra italiensk.

En oversettelse det er verdt å kaste et blikk på, er romanen Kreolerinnen på Thornfield Hall, den norske utgaven av Jean Rhys’ Wide Sargasso Sea. Denne boken er en «motbok» til klassikeren Jane Eyre av Emily Brontë, der Rhys gir hovedrollen til Rochesters første kone, Bertha Mason. Romanen er et oppgjør med kolonialisme og usynliggjøring, og de ulike personenes språk gjenspeiler hvilken gruppe de tilhører. Originalen er med andre ord skrevet på flere forskjellige slags engelsk, og Liv Malling må ha grublet over hvordan dette skulle løses på norsk. Løsningen ble igjen å akseptere at noe «blir tilbake på veien til vårt språk». På norsk snakker alle personene i verket på samme måte, slik at signaler om status og etnisitet forsvinner.

Godfrey said, ‘I can’t watch the horse night and day I too old now. When the old time go, let it go. No use to grab at it. The Lord make no distinction between black and white, black and white the same for Him. Rest yourself in peace for the righteous are not forsaken’
Godfrey sa: «Jeg kan ikke holde øye med hesten dag og natt. Jeg er for gammel nå. Den gamle tiden er ikke mer, la den gå. Nytter ikke å holde på den. Herren gjør ikke forskjell på sort og hvit, sort og hvit er det samme for ham. Ta det med ro, for de rettferdige blir ikke forlatt.»
[/su_column]

Mallings valg er forståelig, men det er ikke til å stikke under stol at noe svært vesentlig ved originalen dermed går tapt. Det kan ha bidratt til at Aftenpostens anmelder Sissel Lange-Nielsen skrev om romanen at hun ikke riktig forstår «hvilke kvaliteter som har berettiget den til innvandring til Norge», og at den «kunne blitt en god underholdningsroman». Men Lange-Nielsen medgir at hun ikke hadde noen kjennskap til Jane Eyre i forveien, og at «det kan hende det er her selve årsaken ligger til at boken blir meg så fjern». På andre lesere gjorde Mallings oversettelse sterkt inntrykk, blant dem Dagens anmelder Kaare Horgar, som konkluderer slik, etter å ha nevnt at romanen må virke særlig sterk for et engelsk publikum: «Men en oversettelse til norsk – og den er godt oversatt av Liv Malling – forsvarer fullt ut sin plass i bokhyllen.»

Foto: Privat, Liv Malling til høyre for sin mor, og  med sine døtre og deres døtre.

På rett hylle
Det må være dekning for å si at Liv Malling virkelig havnet på rett hylle i livet. Etter alt å dømme elsket hun arbeidet sitt, og hun holdt fast ved det opp i høy alder. Barnebarna kan fortelle om sommeropphold hos henne på Jalna, der daglig morgenbad var obligatorisk, og der hun hadde arbeidsværelse i sjøboden. Der satt hun og røyket Teddy og oversatte, men hadde også stor glede av å være sammen med familie og venner. Barnebarnas venner husker henne som «utrolig varm» og «nærmest en bohem». Dette stemmer med det bildet lillesøster Susanna tegner i sine erindringer: «Hun var en søt og munter person, hadde et lett sinn og var godt likt av alle. ’Jeg er vant til at folk liker meg’, sa hun engang som voksen, og hun hadde nok rett i det.» Liv Malling var blant dem som stiftet Norsk Oversetterforening, og hun deltok på ulike arrangementer. Barnebarna forteller at hun en gang hadde hatt Tarjei Vesaas til bords, det var en stor opplevelse. Men til tross for den store språkinteressen og den imponerende oversettergjerningen snakket Liv Malling lite om arbeidet sitt i det daglige. Hun ga bort bøker til jul, men spilte heller canasta med ungdommen enn å dosere om litteratur.

I juni 1979 døde Liv Malling, 78 år gammel, samme år som hennes to siste oversettelser kom ut: Mary Kay Simmons’ Kjærlighetens fange og Mary Higgins Clarks Øyenvitnet. Et langt liv i litteraturens tjeneste var med det over. Men flere av Mallings oversettelser er fremdeles i handelen i dag, nesten femti år senere.

Hedda Vormeland

Referanser
Hals, Susanna (1993 – uutgitt). Litt om «Evjebarna». Personlig erindringsskriv.

Rindal, Magnus (red.) (1998). Brobyggere: Oversettelser til norsk fra middelalderen til i dag. Festskrift ved Norsk oversetterforenings 50-års jubileum. Oslo: Aschehoug.

Thommessen, Henrik P. (2009). Fra triumf til tragedie, Avisbedriften Tidens Tegn 1910 – 1941. Doktoravhandling forsvart ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Thommessen, Ola (1918). Vers. Kristiania: Cammermeyer.

Andre kilder
Samtale med Anne Rønneberg og Kirsten Bache Dahl (to av Liv Mallings barnebarn), 12. mars 2020.

 Noter

[1] Arbeiderbladet 25. januar 1974, også sitert i Rindal (red.) (1998).

[2] Egentlig Olav.

[3] Thommessen, H. (2009).

[4] Manus av Susanna Hals: Litt om «Evjebarna», skrevet i 1993.

[5] Thommessen, O. (1918).

[6] Thommessen, H. (2009).

[7] Manus av Susanna Hals: Litt om «Evjebarna», skrevet i 1993.

[8] Rindal (red.) (1998).

[9] Det kan naturligvis tenkes at Malling også oversatte tidligere usignerte føljetonger i Tidens Tegn, som Sigfrid Siwertz roman Selambs, som var på trykk i 1925. Men ved senere føljetonger, som Bellamysaken (av Frances Noyes Hart) i 1928, står det foran hvert avsnitt: «Autorisert oversettelse for Tidens Tegn av Liv Malling«.

 

 

Bibliografi