Odd Bang-Hansen var forfatter, kritiker, oversetter og organisasjonsmann og er regnet som en av de fremste forvalterne av den kulturradikale arven i norsk etterkrigslitteratur. I sine romaner kombinerte han psykologisk analyse med en klar pasifistisk tendens. Han skrev også barne- og ungdomsbøker. I denne artikkelen skal vi først og fremst konsentrere oss om Odd Bang-Hansens virksomhet som oversetter.

Odd Bang-Hansen ble født 9. april 1908 i Kristiania. Foreldrene var Lauritz Bang-Hansen (1879–1960) og Astri Halvorsen (1880–1971). Faren var prest, og Odd bodde blant annet i Vadsø og Kristiansund i barndommen. Han gikk tidlig sine egne veger og brøt med familien og tok avstand fra den strenge oppdragelsen og det konservative miljøet han hadde vokst opp i. Han tok artium ved engelsklinjen på Kristiansund Off. Skole i 1926. Videre utdanning tok han ved Universitetet i Oslo, hvor han studerte engelsk språk og litteratur og tysk samt geografi som bifag. Han ble cand.philol. i 1934 med en hovedfagsoppgave om den amerikanske forfatteren John Don Passos (1896–1970). Fra 1935 til 1943 arbeidet Odd Bang-Hansen som lektor, først ved handelsgymnaset i Drammen og senere ved Oslo Handelsgymnasium.

I 1936 giftet han seg med lege Elise Aas (1907–2002), kalt Liss, og de fikk tre barn: filmregissør og -journalist i NRK Pål Bang-Hansen (1937–2010), skuespiller og teatersjef Kjetil Bang-Hansen (1940–) og Synne Bang-Hansen (1946–), som er kunsthistoriker med fransk språk i fagkretsen og med mangeårig filmutdannelse fra NYU i New York.

Under krigen var Bang-Hansen aktivt med i illegalt motstandsarbeid, og han gjorde en betydelig innsats for å hjelpe norske jøder ut av landet. Han ble selv tvunget til å flykte, og han kom til Skottland, hvor han underviste britiske offiserer om norske forhold. Etter krigen ble han knyttet til Arbeiderbladet som film-, teater- og bokanmelder.

Oversetteren
H.C. Andersens eventyr
Odd Bang-Hansens innsats som oversetter er nært knyttet til H.C. Andersens eventyr, som han oversatte på 1950-tallet. I forordet til utgaven Samlede eventyr og historier fra 1955 skriver Bang-Hansen: «Med denne trebindsutgaven foreligger for første gang en komplett norsk samling av H.C. Andersens eventyr og historier. (…) Alt nå hører oversetteren fjern våpenlarm fra en hær av protestanter: «Oversette H.C. Andersen? Hvem våger å komme her og klusse med vår barndoms skatt?» Odd Bang-Hansen våget det. Men han var ikke den første. «Fyrtøyet» og flere andre eventyr forelå på norsk bokmål fra før, oversatt av blant andre Hans Braarvig i 1949. I ettertid kan vi registrere at det er oversettelsene til Bang-Hansen som er blitt mest lest, helt fram til i dag. I det nevnte forordet gir han følgende begrunnelse for sitt arbeid med H.C. Andersens eventyr:

Svært mange av den generasjon som i dag har barn i førskolealderen og i småskolen, leste selv disse eventyrene på dansk, praktisk talt uten vanskeligheter. Riktignok var det ukjente ord iblant – men av sammenhengen fikk vi likevel en slags idé om det, og disse sære ord fikk en spennende eventyrglans omkring seg, fordi de var fremmede. Men de rettskrivningsreformer vi fikk i vårt århundre, særlig de av 1907 og 1917, da de bløte konsonanter ble erstattet med harde, fjernet oss raskt fra H.C. Andersen. Vi som da vokste opp, kunne nok fremdeles lese ham, men små barn, som ennå strevde med selve lesningens problem, kom her til en mur de vanskelig kunne trenge igjennom. Og så ble H.C. Andersen stående i hyllen. (…) H.C. Andersen måtte leses høyt av foreldre og besteforeldre, som i farten måtte prøve å oversette for å gjøre stoffet begripelig. Det er denne aller nødvendigste oversettelse jeg har søkt å finne fram til, Jeg har prøvd å gå så varlig fram at ikke bestemor skal si: «Nei, men kjære, hvem har klusset med mitt gamle eventyr!»

Bang-Hansen innrømmer videre i forordet at han nok har havnet i et slags dansk-norsk ingenmannsland, men det er neppe noen stor innvending. Han har gjort «Den grimme elling» til «Den stygge andungen», «Svinedrengen» til «Grisepasseren» og «Den uartige dreng» til «Den slemme gutten». Men han beholdt «Fyrtøyet», og hvor mange barn har et forhold til det ordet?

Det er ikke godt å si, men Bang-Hansen sier også i forordet at han vil vise at fortellingen som blir lest, er over hundre år gammel. Slik blir leseren presentert for fyrtøyet, etter at soldaten har sagt ja til å hjelpe den gamle heksa med å hente penger opp fra det hule treet hun sitter ved. De fleste vil forstå hva et «fyrtøy» er når de hører historien. Men det er vanskelig å finne et dekkende norsk ord for denne fortidas lighter!

Oversettelsen av H.C. Andersens eventyr til bokmål vakte en del motstand fra konservativt hold. Det hadde sammenheng med radikaliseringen av norsk bokmål etter rettskrivingsreformen av 1938, som innførte en rekke a-endelser i verbbøyninger og hunkjønnsord. Dette var opphavet til språkstriden på 1950-tallet, da riksmålsbevegelsen kjempet imot bruken av disse formene i norske skolebøker.

Vi finner ingen spor etter en eventuell kritikk av Bang-Hansens oversettelser i avisenes arkiver i dag. Men når det handler om a-endelser, kan det være nevnt som en kuriositet at Bang-Hansen selv i forordet forsvarer bruken av «hytten». Han fastslår at «hytta» er navnet på ei norsk hytte, og det er i hovedsak ei tømmerkoie. Slike tømmerkoier finnes ikke i Danmark! Altså blir det «hytten».

H.C. Andersen skrev til sammen 156 eventyr og historier som ble utgitt samlet på norsk første gang i 1955, i tre bind, og alle eventyrene var oversatt av Odd Bang-Hansen. Det var en bragd, og eventyrene er utkommet i flere utgaver. Den siste utgaven ble utgitt av Gyldendal i 2014: H.C. Andersens beste eventyr. Og oversetteren var Odd Bang-Hansen.

I 1959 mottok Bang-Hansen Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, og det for oversettelsen av H.C. Andersens eventyr. I begrunnelsen skrev juryen at Bang-Hansens oversettelse «utmerker seg ved en stilsikker og klar norsk språkføring samtidig som den har bevart stemningsinnholdet i originalteksten», og at «[d]et er sannsynlig at Bang-Hansen ved sin oversettelse har lettet adgangen til H.C. Andersens eventyrverden for norske lesere, noe som i seg selv er en kulturoppgave». Bang-Hansen satt selv i Bastian-juryen i årene 1953, 1954 og 1963.

Romaner
Når vi ser på Odd Bang-Hansens verkliste, ser vi at han har formidlet mye nordisk litteratur. I alt 15 bøker av svenske Ivar Lo-Johansson er oversatt av Odd Bang-Hansen. I følge Bokhylla.no er 34 av Ivar Lo-Johanssons bøker oversatt til norsk. Blant de andre oversetterne finner vi navn som Nils Werenskiold og Arnulf Øverland.

Ivar Lo-Johansson (1901–1990) var en sentral arbeiderforfatter som skrev flere romaner og noveller om statarsystemet i Sverige, som hadde mye til felles med husmannsvesenet i Norge. Lo-Johansson skildret statarenes liv og slit, og han er tilkjent mye av æren for at denne utbyttingen av billig arbeidskraft ble avviklet i 1945. Lo-Johansson hadde også en stor leserkrets i Norge, i likhet med Wilhelm Moberg, Moa Martinson, Sara Lidman og Harry Martinsson. Odd Bang-Hansen har også oversatt en roman av Wilhelm Moberg, Landstrykeren i 1958.

Mens Odd Bang-Hansen fryktet at hans oversettelse av H.C. Andersen var preget av alt for mye dansk, kan vi se at oversettelsen av svensk samtidslitteratur er fri for svesismer. Bang-Hansen er sikker i sin norske språkføring, og formuleringene er klare og friske. På 1970-tallet var Bang-Hansen meget produktiv, og i 1977 fikk han Norsk kulturråds oversetterpris på kr 15 000.

Bang-Hansen var en god stilist og en fremragende formidler av nordisk samtidslitteratur på 1960- og 1970-tallet. Denne perioden var en gullalder for norsk-svensk kulturutveksling, med kjente forfatternavn som Astrid Lindgren (som Bang-Hansen oversatte én bok av), Sara Lidman, Harry Martinsson og en rekke andre som også ble oversatt til norsk.

Bang-Hansen oversatte også finske romaner, blant annet Ukjent soldat av Väinö Linna. Forlaget oppgir den finske originaltittelen på tittelbladet, men Bang-Hansen behersket ikke finsk. Han har brukt den svenske utgaven som grunnlag for sin oversettelse. Annenhånds oversettelse, såkalt sekundæroversettelse, var ikke uvanlig på denne tida, noe vi skal komme tilbake til.

Bang-Hansen begrenset ikke sin oversettergjerning til bare nordiske forfattere. På listen over oversettelser finner vi også tyske Siegfried Lenz. Her har han utvilsomt benyttet originalutgaven på tysk som grunnlag. Han hadde, som tidligere nevnt, studert tysk på Universitetet i Oslo. Jaroslav Haŝek var en tsjekkisk forfatter, mest kjent for bøkene om Den tapre soldat Svejk og hans eventyr i verdenskrigen. Her har Bang-Hansen også benyttet seg av andre oversettelser: «Oversatt til norsk etter tysk, svensk og dansk utgave. Litt forkortet», opplyser forlaget Tiden på kolofonsiden. Ifølge oversetterens datter, Synne Bang-Hansen, valgte faren ofte engelske utgaver når han skulle oversette fra språk han ikke behersket. Hans kjennskap til det engelske språket var godt, og han var nøye med å velge oversettelser til engelsk av høy kvalitet som kildetekster.

Lolita
Odd Bang-Hansens nære forhold til engelsk kom også til sin rett da han oversatte Vladimir Nabokovs skandaleombruste roman Lolita i 1969. Ifølge datteren Synne regnet Bang-Hansen denne oppgaven som den største utfordringen han hadde møtt som oversetter. Lolita er en meget kontroversiell roman om en middelaldrende mann som forelsker seg i ei jente i tolv-årsalderen. Romanen kan leses som et forsvarsskrift, og som vi ser av følgende avsnitt, har Bang-Hansen gitt hovedpersonen en nærmest akademisk språktone:

Det er ikke noe rart at mitt liv som voksen, i den tid jeg bodde i Europa, fikk en grufull tosidig karakter. Ytre sett hadde jeg såkalt normale forbindelser med en rekke kvinner av denne verden, med bryster som gresskar eller pærer. Men inne i meg ble jeg fortært av en helvetes flammeovn av begjær, tydelig rettet mot enhver smånymfe jeg fikk se, men som jeg som lovlydig kujon aldri våget nærme meg. (Overtly, I had so-called normal relationships with a number of terrestrial women having pumpkins or pears for breasts; inly, I was consumed by a hell furnace of localized lust for every passing nymphet whom as a law-abiding poltroon I never dared approach.) De kvinnelige vesen jeg fikk ha omgang med, var bare midler til en forbigående lindring (were but palliative agents). Jeg tror gjerne at de følelser mitt naturlige liv i hor vakte hos meg (the sensations I derived from natural fornication), var omtrent de samme som hos ethvert annet normalt mannfolk i forholdet til normale, voksne kvinner i den rutinemessige rytme som ryster verden (were much the same as those known to normal big males consorting with their normal big mates in that routine rthythm which shakes the world). Problemet var bare at jeg hadde fått et glimt av en uendelig større salighet, og det hadde ikke disse andre mannfolkene. Selv den uklareste av mine sanselige drømmer var tusen ganger mer blendende enn all den hor selv det mest virile diktergeni kunne beskrive eller den mest begavede impotente kunne forestille seg. The dimmest of my pollutive dreams was a thousand times more dazzling than all the adultery the most virile writer of genius or the most talented impotent might imagine. Min verden var splittet. Min oppmerksomhet var rettet ikke mot ett, men mot to kjønn, og intet av dem var mitt. En anatom ville kalle dem begge kvinnelige. Men for meg, sett gjennom mine sansers prisme, var de så forskjellige som ild og vann. Alt dette kan jeg nå se rasjonelt på.

Hovedpersonens kvinnesyn har sine fallhøyder, og forholdet til «smånymfene» kan ikke karakteriseres som noe annet enn pedofili. Men det er ikke bare innholdet som er problematisk i denne romanen. I en kronikk i Morgenbladet onsdag 7. oktober 1969 hevder den kjente kritikeren Erik Pierstorff at den russiskfødte Vladimir Nabokov, som hadde emigrert til USA og skrevet romanen på et for ham nyoppdaget språk, er så beruset av det engelske språkets rikdom og muligheter at han mister kontrollen over språket. Videre skriver Erik Pierstorff: «Denne mangel på måtehold gjør ham henimot uoversettelig; og her tror jeg nok årsaken til den danske «Lolitas» fiasko lå. Blir den norske «Lolita» den suksess den bør bli, skal Odd Bang-Hansen ha meget av æren. Blir den det ikke, har han intet å bebreide seg».

Dagbladets hovedanmelder Philip Houm er uenig med Pierstorff og mer på linje med ettertidens dom og den gjengse oppfatning i litteraturens verden:

At han (Nabokov) har ervervet seg en nær sagt enestående ferdighet i det engelske språk, behøver en ikke være fagmann for å se. Han har gjort språket til et lydig redskap for sitt rikt fasetterte kunstnersinn, så lydig at Odd Bang-Hansen må ha hatt et kjempearbeid med å overføre det til norsk. Det ser ut til at Bang-Hansen har mestret denne oppgaven; den virker ikke som noen oversettelse. I et klokt etterord har han drøftet noen av vanskelighetene. (Dagbladet 25.09.1959)

«Det har av flere grunner vært ganske komplisert å oversette Lolita», innrømmer Bang-Hansen i dette forordet. Og han fortsetter:

For det første er det åpenbart et stilistisk virkemiddel hos forfatteren å bruke lange, innviklede perioder med innskudd og parenteser. Det ville derfor ikke vært riktig å oversette boken til et norsk med enkle, endeframme setninger i den kortklipte, saklige stil som nå er blitt den vanlige i moderne norsk. De lange periodene har jeg derfor funnet å måtte beholde.

For det annet søker forfatteren åpenbart etter nye, sjeldne, ennå ikke nedslitte gloser. Jeg ville tro at selv en ganske skolert amerikansk eller britisk leser vil støte på en rekke ord han ikke kjenner i Lolita. Å finne tilsvarende ubrukte og uvanlige ord i norsk lar seg stort sett ikke gjøre, ettersom vårt språk er for ordfattig til det. Ofte må det selsomme ord derfor oversettes med et ganske ordinært norsk. Samtidig kan det hende at et enkelt ords rike innhold i det hele tatt ikke lar seg flytte over til norsk, det meste går da tapt, eller det kan iblant bli nødvendig å bruke en hel setning for å få med seg ordets innhold. (…) Ofte har jeg oversatt det sære ordet (og slik vunnet i tilgjengelighet, men kanskje tapt kulør og mystisk klangvirkning), andre steder har jeg beholdt det, kanskje fordi en full oversettelse ville blitt for innviklet og lang, kanskje også fordi ordet, slik det står, er ment å skulle tilhylle meningen eller gi en fremmed, uvant klang.

En annen kjent kritiker fra denne tiden, Niels Chr. Brøgger, viser stor forståelse for oversetterens problemer i sin anmeldelse i Aftenposten: «Odd Bang-Hansen må ha hatt et uhyre vanskelig arbeid med oversettelsen, men han har løst det på ypperlig vis. Han redegjør for sin metode for oversettelsen i et etterord, og at han har valgt den riktige framgangsmåten tør det neppe være tvil om. Nabokovs intrikate stil kan ikke gjengis i moderne korthugne lapidariske setninger, og hans groteske fantasier må få fritt spillerom.»

Om Odd Bang-Hansens mer nøkterne gjengivelse av Nabokovs overdådige språk har gjort den norske versjonen bedre enn originalen, skal vi ikke si med sikkerhet, selv om Erik Pierstorff kan ha ment det. Men mottakelsen av den norske utgaven er uansett et høydepunkt i Odd Bang-Hansens oversettervirke.

Dramatikk
Odd Bang-Hansen var også en flittig oversetter av dramatikk for teateret. Han oversatte to klassikere, Pygmalion av Berhard Shaw og Tre søstre av Anton Tsjekhov, men også nyere dramatikk av Tom Stoppard, Witold Gombrowicz og den litt eldre Hjalmar Söderberg.

Ikke alle disse teateroversettelsene foreligger i bokform, og vi må bruke andre kilder for å få kunnskap om stykkene. Ett av stykkene han oversatte for Radioteateret i NRK, en legendarisk institusjon i etterkrigsårene, var Brutus tar sommerferie av Claude Denys og Pierre Nivollet. I anmeldelsen av dette stykket i Aftenposten 9. desember 1959 kaller signaturen F.H. (Finn Havrevold) det et småpussig eksemplar av sjangeren komisk landsbydrama. Anmelderen er ikke så veldig imponert, bortsett fra av oversettelsen. Der demonstrerer Bang-Hansen at han «behersker det mest utilgjengelige av våre tilgjengelige målformer». Siden stykket opprinnelig er skrevet på fransk, tyder alt på at Bang-Hansen har benyttet en engelsk versjon. Sekundæroversettelse kan alltid diskuteres, men en oversetters eller gjendikters fremste oppgave er å overføre verket til godt norsk.

Som oversetter var Bang-Hansen nærmest altetende. Eventyr, romanverk, barnelitteratur, sakprosa og scenedramatikk, det er en imponerende liste han etterlot seg ved sin død i 1984.

Eget forfatterskap
Til slutt skal det nevnes at Odd Bang-Hansen også var en allsidig forfatter. Etter debuten i 1938, med romanen Fager er studentens drøm, utga han blant annet en rekke barne- og ungdomsbøker og mottok i 1948 førstepremie i en nordisk ungdomsbok-konkurranse for Mette og Tom i fjellet. Året etter fikk han Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for Mette og Tom og bokstavene, og i 1952 nordisk førstepris i en ungdomsbok-konkurranse for Trapp med ni trinn.

I 1946 ga han ut romanen Ringen rundt brønnen, som handler om en ung hirdgutt som blir likvidert under krigen. Romanen er et forsøk på å forstå og forklare hvordan nazismen kunne slå rot i sinn og samfunn. I 1949 kom Møllen og lyset, som målbærer en klar protest mot de nye krigsforberedelsene med den kalde krigen og amerikansk imperialisme som truet verdensfreden.

Organisasjonsmannen
Odd Bang-Hansen hadde lang fartstid i styret i Den norske Forfatterforening. Han var styremedlem i perioden 1952–1964, og formann fra 1965 til 1971. Han spilte en sentral rolle i gjenforeningen av Den norske Forfatterforening (DnF) og utbryterne i Forfatterforeningen av 1952. Andre saker som Odd Bang-Hansen fikk på bordet i sin formannstid, var innkjøpsordningen, avtale med Den Norske Bokklubben, opprettelsen av Norsk Forfattersentrum og leie av lokaler i Rådhusgata 7, «Forfatternes Hus». I 1971 takket Odd Bang-Hansen av som leder og overlot roret til Ebba Haslund.

Thor Sørheim