Mimi Sverdrup Lunden var lektor, fredsforkjemper, kvinnesakskvinne og oversetter. Mellom 1937 og 1950 oversatte hun en rekke klassikere og noen nyere verk fra engelsk, fransk og tysk. I dag huskes Mimi Sverdrup Lunden først og fremst for sin innsats for freds- og kvinnesaksarbeidet, men enkelte av oversettelsene er fremdeles i salg som lydbøker, over 80 år etter at de utkom.

Prestedatter fra Vestlandet
Maria «Mimi» Sverdrup Lunden ble født 13. juni 1894 i Sulen i Sogn og Fjordane. Hun var Edvard Sverdrup og Agnes Vollans første felles barn. Faren hadde tidligere vært gift med morens søster, Maria Vollan, som døde tidlig og etterlot seg to barn. Maria «Mimi» Sverdrup ble oppkalt etter den avdøde tanten.

Faren var sogneprest, og Mimi Sverdrup tilbragte de første leveårene på prestegården i Sulen (nå Solund) i Ytre Sogn, på de siste øyene mot Norskehavet. I 1898 flyttet familien videre til Hausken prestegård på Rennesøy i Rogaland, en annen utpost mot havet. Etter studier i Leipzig ble faren i 1908 lærer i kirke- og dogmehistorie ved det nystiftede Menighetsfakultet, og familien som nå telte åtte, flyttet med ham til Kristiania.[1] Mimi Sverdrup tok examen artium ved Aars og Voss skole på St. Hanshaugen i 1912.[2] 

Lærerinne, kone og mor på Kongsberg
Etter studier i filologi og historie ved Kong Frederiks Universitet i Oslo ble Mimi Sverdrup Lunden adjunkt i 1918. Fransk, tysk og engelsk skulle hele livet være en viktig del av hennes virke som lærer, oversetter og i internasjonalt fredsarbeid.

I 1918 giftet hun seg med åtte år eldre Tallak Lunden, som var stud.phil. med lærerprøve og ansatt som «husfar» ved Hartmanns pensionatskole i Asker.[3] Han fikk jobb som overlærer ved Kongsberg middelskole, og det nygifte paret flyttet til bergstaden. Mimi Sverdrup Lunden var ansatt ved samme skole fra 1920 til 1923.[4] I 1922 ble hennes gode penn belønnet med en pris fra Nansenfondet for en oppgave om husmannsvesenet.

Mens de bodde i Banegaten 2 i Kongsberg fikk de to døtre, Siri i 1920 og Turi i 1923.[5] Tallak Lunden ivret for at middelskolen skulle få tilslutning av et gymnas, og han ble selv rektor ved det nyopprettede Kongsberg gymnas. Han hadde imidlertid dårlig helse og måtte flere ganger søke permisjon.[6] Mimi Sverdrup Lunden ble ansatt som lærerinne ved gymnaset i 1923.

Oppsagt på grunn av kjønn
I 1928 fikk ektemannen innvilget invalidepermisjon. Samtidig ble Mimi Sverdrup Lunden oppsagt fra sin stilling. Begrunnelsen var todelt: Rektoren ville spare penger ved å ansette en annen, mindre kvalifisert person. I tillegg ville skolestyret følge LOs politikk om å avhjelpe arbeidsledigheten blant mannlige lærere ved å avskjedige «gifte lærerinner».[7]

Mimi Sverdrup Lunden fant raskt nytt arbeid som vikar i Drammen, men opplevelsen bidro til å vekke hennes engasjement for kvinners stilling i arbeidslivet. I sakprosaboken Den lange arbeidsdagen skriver hun 20 år senere:

Gifte lærerinner ble jaget vilt. Angriperne innrømmet gjerne at gifte lærerinner passet umåtelig godt til dette arbeidet, men vekk skulle de. I en liten by ble tilmed en gift lærerinne sagt opp i samme skolestyre som innvilget hennes mann invalidepensjon, og departementet godkjente oppsigelsen med den begrunnelsen at mannen kunne jo bli frisk igjen![8]

Alenemor i Oslo
I 1930 døde ektemannen Tallak Lunden. Mimi Sverdrup Lunden flyttet med døtrene til Oslo og fullførte en cand.philol. ved universitetet i 1931. Hun ble ansatt ved Vestheim pikeskole, hvor hun underviste i norsk, engelsk og historie.[9] Senere arbeidet hun ved Hegdehaugen videregående skole og Fagerborg skole. Gjennom lærervirket ble hun godt kjent med det som skulle bli målgruppen for mange av ungpikebøkene hun senere oversatte. Ved siden av lærerstillingen jobbet hun med radiosendinger for Skolekringkastinga og var medforfatter for Historiske billedrekker, en serie til bruk i folkeskolen.[10]

Sverdrup Lunden var eneforsørger og hadde ikke plass til å innlosjere hushjelp i leiligheten på Uranienborg i Oslo. I et brev til en venn beskrev hun motviljen mot å ta husarbeidet selv, hun syntes det var forsmedelig å tenke på alt det andre nyttige hun kunne ha brukt tiden på.[11]

Fredsarbeid og kvinnesak
Fra 1930-tallet var Sverdrup Lunden sterkt engasjert i fredsarbeid, kvinnesak og antifascistisk arbeid. Hun ble sterkt opprørt av urettferdighet og la lite imellom i arbeidet for å gjøre en forskjell. Hun fikk etter hvert et betydelig nettverk i Sovjetunionen, og engasjementet hennes ble møtt med sterk skepsis og motstand fra høyresiden. Etter hennes bortgang sto det å lese at «[d]et har alltid stått friskt vær om Mimi, fordi hun aldri gikk på akkord i den sak hun kjempet for. Her var det intet ‘stykkevis og delt’».[12] I en annen avis ble hun beskrevet som usedvanlig sterk, varmhjertet og positiv: «Hun var aldri lunken […]. Få var så avholdt, men heller ikke mange så bakvasket.»[13] 

I 1935 opprettet og ledet Mimi Sverdrup Lunden foreningen Asylrettens venner. Forfatteren Nini Roll Anker var tilstede på et av de første møtene i foreningen, og beskrev Mimi Sverdrup Lunden som «ladet med energi».[14] Foreningen hadde som formål «å hjelpe flyktninger som har måttet forlate sitt hjemland og er forfulgt på grunn av rase, trosbekjennelse eller politisk opfatning, og målet er å skaffe flytningene anledning til å sørge for sitt underhold ved eget arbeide».[15]

Nobelprisvinnere
Mimi Sverdrup Lunden gikk aktivt inn for at Carl von Ossietzky skulle tildeles Nobels fredspris. Omfattende korrespondanse med journalisten Hilde Walter i Paris og lobbyvirksomhet overfor nobelkomitéen i Norge resulterte i en kontroversiell nobelpristildeling i 1936.

Kampanjen for Ossietzky synes å ha vært bakgrunnen for valget av Sverdrup Lundens første oversatte tittel: en kort dobbelbiografi om to andre mottagere av Nobels fredspris, Bertha von Suttner (1905) og Jane Addams (1931). Bokens innhold lå tett opptil oversetterens eget fredsengasjement, og tonen synes å ha falt henne naturlig: «Hvert ulykkestilfelle, hver naturkatastrofe, hvert tap av menneskeliv og gods ved en forbrytelse vekker medlidenhet hos menneskene. En krig slipper løs vilje og lyst til ødeleggelse. Menneskene må lære å kjenne den dyptgående motsetning i dette.»[16]

Da Norsk kvinnesaksforening (NKF) ble restrukturert i 1936, ble Mimi Sverdrup Lunden valgt til nestformann. En av foreningens første kampsaker var å avskaffe diskrimineringen av gifte kvinner i arbeidslivet. For å avhjelpe arbeidsledigheten var det fra slutten av 1920-tallet blitt vanlig å forhindre gifte kvinner i å ha lønnet arbeid, en praksis Lunden selv ble utsatt for da hun ble avskjediget fra stillingen som lærerinne i Kongsberg i 1928. NKFs arbeid mot ordningen bidro til at motstanden mot praksisen vokste også innad i Arbeiderpartiet. Partiets kampanje mot gifte kvinners lønnsarbeid ble avviklet i 1937.[17]

Første litterære oversettelse
I tiden rundt nyorganiseringen av NKF jobbet Sverdrup Lunden med sin første litterære oversettelse: Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett, utgitt som føljetong i USA i 1885 og 1886. Sverdrup Lundens nyoversettelse fra 1937 ble opp gjennom årene trykket i godt over 20 opplag, det siste så sent som i 1985.

Et avsnitt fra kapittel ni viser at Sverdrup Lunden både oversatte og tilrettela – eller adapterte – verket. I den engelske originalen forteller lille lord Fauntleroy sin rike farfar om en samtale med moren, som han kaller «Dearest»:

I was talking to her about how good you were, and she said that was such a good thing, because an earl had so much power, and if he cared only about his own pleasure and never thought about the people who lived on his lands, they might have trouble that he could help—and there were so many people, and it would be such a hard thing.

Mimi Sverdrup Lunden oversatte «Dearest» til «Liten», beholdt kun det vesentligste og ga setningen følgende språkdrakt:

Jeg sa at du hadde ikke glemt det, for du var snild, og det var bra, sa hun, for en jarl har så meget makt, og kan gjøre så meget godt.

Nesten femti år senere, i 1985, var «Dearest» blitt til «mor» i Olaf Coucherons oversettelse og adapsjon, som var noe fyldigere enn Sverdrup Lundens. I Torstein Bugge Høverstads uforkortede oversettelse fra 2008 er «Dearest» blitt til «Kjæreste», og setningen lyder:

Jeg snakket med henne om hvor snill du var, og hun sa at det var veldig bra, for en jarl har så mye makt, og hvis han bare tenkte på å ha det godt selv og ikke tenkte på dem som bor på jorden hans, så kunne de få problemer som han kunne hjelpet [sic] dem med – og det er så mange mennesker, og det kunne bli så vanskelig.

Adapsjon og oversettelse
Som en populær og erfaren foredragsholder for variert publikum må Sverdrup Lunden ha kjent godt til hvordan man fanger og holder på publikums oppmerksomhet. Preferansen for pragmatisk og effektiv kommunikasjon kommer godt til syne i sitatet fra Lille Lord Fauntleroy. Det viser imidlertid også at mye av Burnetts stemme er borte i adapsjonen.

Det er ikke kjent om det var forlaget eller Mimi Sverdrup Lunden selv som besluttet at bøkene hun oversatte skulle forkortes og adapteres, men adapsjon av oversatt barnelitteratur var blitt svært vanlig utover 1900-tallet, og var ikke et særnorsk fenomen.

Adapsjon for barn var i og for seg ikke noe nytt. Det hadde man hatt siden pedagogene på 1700-tallet begynte å se behovet for egne bøker for barn. Istedenfor å skrive ny barnelitteratur, utga man voksenlitteratur i didaktiske adapsjoner, som Æsops fabler, Homers verker og ikke minst Daniel Defoes Robinson Crusoe fra 1719. Sistnevnte ble utgitt i så mange adapsjoner og omskrivninger at det utviklet seg en egen sjanger, robinsonaden. Det nye utover 1900-tallet var imidlertid at også bøker som opprinnelig var skrevet for barn, fra 1880-tallet og utover, ble adaptert og forenklet. Det gjaldt både oversettelser til norsk og revideringer av norsk barnelitteratur etter de ulike rettskrivningsreformene.[18] Mimi Sverdrup Lundens oversetterskap føyer seg klart inn i denne tradisjonen.

Illegal presse, motstandsarbeid og pikebøker
Under krigen ble Sverdrup Lunden avskjediget fra lektorstillingen på grunn av sitt venstreorienterte engasjement for fred og kvinnesak. En del av den ledige tiden må ha blitt brukt på å oversette. I 1940 og 1941 utga hun hele åtte oversettelser, blant annet en nyoversettelse av Anne of Green Gables av Lucy Maud Montgomery, utgitt på engelsk i Canada i 1908.

Sverdrup Lundens adapsjon og korthugne prosa er gjenkjennbar i Anne fra Bjørkely; stilen er saklig, klar og lett tilgjengelig. Under halvparten av originalen er med i den norske adapsjonen.[19] Mot slutten av romanen er ett av kapitlene redusert til en fjerdedel. Gjennomgående er hovedpunktene i handlingen beholdt, mens skildringer av miljø og karakterer er utelatt. Oversettelsen av gårdsnavnet Green Gables føyer seg inn i den aktive omskrivningen. Mot slutten av romanen skriver Montgomery:

«That Anne-girl improves all the time,» she said. «I get tired of other girls—there is such a provoking and eternal sameness about them. Anne has as many shades as a rainbow and every shade is the prettiest while it lasts.»

Hos Mimi Sverdrup Lundens heter det:

«Annemor blir jeg ikke lei av,» sa hun, «hun irriterer ikke. Hun har like mange skiftninger som regnbuen.»

Til tross for at en god del av de litterære kvalitetene må sies å ha gått tapt, ble oversettelsen svært populær. Selv etter at Bokklubbens barn utga en ny og uforkortet oversettelse ved Venke Agnes Engh i 1982, var det Sverdrup Lundens adapterte utgave som levde videre. Aschehoug kom jevnlig med nye utgaver helt opp til 2009 – 69 år etter første utgave. I 2014 utga Transit forlag en nyoversettelse ved Kristina Quintano, men Sverdrup Lundens oversettelse er fremdeles i salg som lydbok.

Motstandsarbeid og egen forfatterdebut
I 1941 debuterte Mimi Sverdrup Lunden med det som skulle bli stående som hennes mest sentrale sakprosaverk, De frigjorte hender – et bidrag til forståelse av kvinners arbeid i Norge etter 1814. Boken fikk svært god mottagelse og ble trykket i flere opplag.

Under annen verdenskrig var Mimi Sverdrup Lunden aktiv i motstandsarbeidet. Hun skrev i den illegale avisen «Kvinnefronten», som ble utgitt av NKP,[20] og to ganger ble hun arrestert og satt i Oslo kretsfengsel. Hun huset jevnlig møter for en motstandsgruppe i leiligheten i Camilla Colletts vei på Uranienborg i Oslo. Fredsforkjemperen Sigrid Helliesen Lund minnes møtene i sine memoarer: «Der tok vi for oss litteratur som kom over fra Sverige, planer for ny skoleordning og en god del kvinnesak. Det var meget livlige møter, med morsomme diskusjoner. Mimi var en glimrende leder, full av idéer og originale innlegg. Disse møtene var som livseliksir i den verden vi levet i, hvor det var de nære spørsmål som allting samlet seg om.»[21]

Dumas i fredstid
Etter at freden kom, reiste Sverdrup Lunden til Paris i 1945 og deltok i opprettelsen av Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund. Forbundet hadde som mål å samle alle antifascistiske og demokratiske kvinneorganisasjoner i verden i arbeidet for å utrydde fascismen og fremme kvinnenes interesser.[22] I høyreorientert presse ble hun anklaget for å være «kommunistinfisert», men hun fikk samtidig rikelig med taletid i NRK, der hun holdt kåserier og foredrag.

I 1946 utga hun sakprosaboken Kvinnen og maskinen. Kvinnearbeidet i støpeskjeen. Samme år ble også oversettelsen av Musketerenes siste bedrifter I–III av Alexandre Dumas utgitt. I første bind er originalens 71 kapitler blitt til 38. Den norske utgaven åpner med originalens første avsnitt før den i neste linje fortsetter et stykke ut i originalens kapittel fire. At boken er forkortet, er ikke antydet, annet enn at står «oversatt etter» Alexandre Dumas’ original. Om forkortingen er drastisk, er oversettelsen likevel nokså tro mot originalen:

Il lui sembla aussi entendre le mélancolique gémissement de l’eau qui retombe dans le puits, bruit triste, funèbre, solennel, qui frappe l’oreille de l’enfant et du poète rêveurs, que les Anglais appellent splass, les poètes arabes gasgachau, et que nous autres Français, qui voudrions bien être poètes, nous ne pouvons traduire que par une périphrase: le bruit de l’eau tombant dans l’eau.

Ført i pennen av Sverdrup Lunden lyder det slik:

Han syntes tilmed han kunne høre den vemodige plaskingen av vannet når det falt ned i brønnen igjen, en engstelig, dyster, høytidelig lyd, som barn og diktere gjerne lytter til, en lyd som engelske diktere kaller splash og arabiske gasgachau, mens vi franskmenn, som også vil være diktere, ikke har noe uttrykk for den, men må omskrive den: Lyden av vann som faller ned i vann.

Sverdrup Lundens oversettelse fikk raskt konkurranse. Allerede i 1952 kom en ny oversettelse og adapsjon ved Johanne Buvik og Othar Bertung, og i 1966 en tredje ved Finn Halse, også den kraftig forkortet og omskrevet.

Siste utgivelser
På siste halvdel av førtitallet utga Sverdrup Lunden tre sakprosabøker og en håndbok i foreningsarbeid. En av de siste bøkene hun oversatte, var Frendeløs av Hector Malot. Oversettelsen fra 1948 viser at det ikke bare var barnebøker som ble tilrettelagt i oversettelsen. Detaljer er utelatt og historien gjenfortelles i korte setninger, som dette sitatet viser:

Mon village, ou, pour parler plus justement, le village où j’ai été élevé, car je n’ai pas eu de village à moi, pas de lieu de naissance, pas plus que je n’ai eu de père et de mère, le village enfin où j’ai passé mon enfance se nomme Chavanon ; c’est l’un des plus pauvres du centre de la France.

Sverdrup Lunden gjengir et minimum: «Landsbyen vi bodde i, var en av de fattigste i Frankrike.»

Frendeløs kom senere i seks ulike nyoversettelser, men den foreløpig siste utgaven på norsk, fra 2006, var et nytt opplag av Mimi Sverdrup Lundens adapsjon.

Europareiser
I 1948 og 1950 reiste Sverdrup Lunden til Sentral- og Øst-Europa for å studere samfunnsforhold og delta i møter i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund. I en reisedagbok fra 1948 beskriver hun levekår, jordmortetthet, fødselstall, analfabetisme i blant annet Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og Makedonia.[23] Hele tiden er det dårlig stilte menneskers velferd og fremtid som opptar henne, personlige forhold får liten plass i etterlatte brev og dagbøker. En kort stund brevvekslet hun med en sovjetisk fabrikkarbeider, Nina, som gjerne ville vite mer om henne som person. Sverdrup Lunden svarer: «Om meg selv – ja, kanskje jeg ikke fortalte noe om meg selv sist? Jeg syns jeg er en nokså uvesentlig person.»[24]

Den kalde krigen gjorde det vanskelig å ha forbindelser til Sovjetunionen. Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, ledet av Sverdrup Lunden, ble beskyldt for å være en kamuflert kommunistorganisasjon. De mange personangrepene i pressen la imidlertid ingen demper på fredsengasjementet. Datteren Siri skrev til henne i 1948: «Jo, du er stor, og jeg skal forklare deg hvorfor – så noenlunne i hvert fall: det er fordi du ennå eier evnen til å bli opprørt.»

Etter to års sykeleie døde Mimi Sverdrup Lunden i 1955, 60 år gammel. Som oversetter etterlot hun seg først og fremst et knippe tilrettelagte og forkortede klassikere som var så slitesterke at de utkonkurrerte senere nyoversettelser og ble trykket i opptil 80 år etter første utgave.

 Helene Imislund