I sin bok Sovjetlitteraturen i Norge i mellomkrigsårene skriver Martin Nag at «enkelte av introdusørene av sovjetlitteraturen i Norge er så anonyme at det endog er vanskelig å finne fundamentale biografisk-sosiale opplysninger om dem». Som eksempel nevner han Leif Scheen som en av de «ukjente» entusiaster som gikk i bresjen for sovjetlitteraturen i Norge (Nag 1987).

Leif Scheens innsats for kulturlivet gjaldt nok ikke bare sovjetlitteraturen, men gjorde seg gjeldende på mange områder, særlig i 1920- og 1930-årene. Han var i denne perioden virksom som skribent, kritiker, konsulent og oversetter. Som overbevist kommunist mente han nok at det å formidle sovjetisk kultur var svært viktig. Mange år senere forteller han: «Min interesse for Sovjetunionen er sterk, og jeg følger godt med i utviklingen der» (Hougen 1967).

Biografi
Leif Engelbarth Scheen var født i Risør 25. januar 1898, som sønn av tidligere skipskaptein, senere emissær og sjømannsprest, Carsten Henrik Michael Scheen (1851–1920) og Engelbarta (Ebba), født Pettersen fra Lyngør (1865–1959).

Familien Scheen flyttet til Nordstrand i Oslo i 1914 for at sønnene skulle få skikkelig utdannelse. Leif tok examen artium på latinlinjen ved Oslo katedralskole i 1917. Han begynte å studere kunst- og teaterhistorie, men avbrøt studiene i 1919, da han fikk jobb som journalist i avisen Fremskritt i Skien og flyttet dit. Senere gikk han over til venstre-avisen Varden, som også holdt til i Skien. Her var han inntil han flyttet tilbake til Oslo i 1922. I Oslo jobbet han som frilansskribent, særlig som film-, teater- og litteraturanmelder.

I årene 1928–36 arbeidet Scheen i avisen Arbeideren, datidens NKP-organ, som etter krigen fikk navnet Friheten. Han skrev også for Arbeidermagasinet, som kalte seg «et upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk», men som var grunnlagt og ledet av NKP-medlemmer. Til tross for at Scheen kom fra et borgerlig, kristelig hjem hadde han vært radikal fra sin ungdom. Han var medlem av studentorganisasjonen Mot dag fra 1922, men gikk ut da han meldte seg inn i Kommunistpartiet i 1928. Han var også medlem av den «Revolusjonære forfatteres forening til utvikling av revolusjonær arbeiderlitteratur i Norge», som var i virksomhet i tre år, inntil 1936, da Sosialistisk Kulturfront ble startet.

I 1936 valgte Scheen å gå over til Arbeiderpartiet. Han var aktiv i Sosialistisk Kulturfront i 1930-årene, hvor han sammen med Sigurd Evensmo og Gunvor Sartz ledet Film- og Teatergruppen. På samme tid var han også med i Forening til fremme av kulturforbindelse med Sovjetunionen.

Journalisten
Etter at Scheen flyttet til Oslo, fortsatte han å skrive artikler om teater, litteratur og film i mange forskjellige aviser innen arbeiderpressen. Han skrev også lengre essays i tidsskrifter som Samtiden og Kunst og Kultur, og på nynorsk i Syn og Segn. På 1950-tallet hadde han ofte artikler i tidsskriftet St. Hallvard, hvor han skrev historier fra kulturlivet i Oslo.

Ellers var det ukebladet Arbeidermagasinet, senere omdøpt til Magasinet for alle, som var Scheens hovedforum. Her skrev han en lang rekke artikler fra 1930-tallet og frem til bladet ble nedlagt. Også her skrev han i første rekke om litteratur, kunst, teater og film, men også om andre emner, som f.eks. fra sin hjemby Risør: «Av en sørlandsbys krønike»[1] eller fra Oslo: «Kaffistova. Rundt peisbålet i en kald storby».[2]

Scheen var en ofte benyttet foredragsholder i radio på 1920-og 1930-tallet. I NRK var emnene i første rekke teaterhistorie og beretninger fra Sovjetunionen.

Kritikeren
Som kritiker anmeldte Scheen både litteratur, teater og film. Han var spesielt interessert i sovjetisk samtidslitteratur. Valentin Katajevs skuespill Ikke over streken (Sirkelens kvadratur) ble oppført av Det frie teater i 1931 og fikk en meget rosende anmeldelse av Scheen i Norges Kommunistblad: «Et russisk skuespill». Han var likevel skuffet over at instruktøren, Caro Olden, «hadde gjort selve det kommunistiske miljø og dets disiplin og leveregler til gjenstand for latter».[3]

I 1933 ble et nytt helaftens russisk teaterstykke spilt på Det norske Teatret: Under Sovjet av den unge forfatteren Anatolij Glebov (1899–1964). Stykket var oversatt av Leif Scheen og Olav Dalgard og hadde Agnes Mowinckel som instruktør. Scheen hadde sett en oppsetning av stykket i Moskva og hadde antageligvis gitt tips om det til Det norske teatret. Han anmeldte også forestillingen for Arbeideren, organet for NKP i Oslo. Han var full av begeistring: «Endelig får vi her hjemme se et ekte sovjetrusssisk skuespill. […] Et skuespill som viser hvor aktuelt, hvor levende det russiske teater er, i motsetning til det vesteuropeiske, hvor optatt det er av vår tids kamp.» Og han er fornøyd med publikums reaksjon: «Publikum var med helt fra begynnelse til slutt, og det var mange som reiste sig da Internasjonalen tonet gjennem salen.»[4]

I 1935 kom Mikhail Sjolokhovs store roman Ny jord på norsk, oversatt av Ivar Digernes. Scheen anmeldte romanen i begeistrede ordelag i Arbeideren og avsluttet slik: «Sjolokovs roman er en bedrift. Den vil engang komme til å stå som et lysende monument over pionérene i det sosialistiske samfund, de som tok det første kjempeløftet, og som viste sine kamerater veien.»

Teater og film
Scheen var aktiv i det såkalte Arbeiderteateret og arbeidet også med sosial film. Han var bl.a. regiassistent for Olav Dalgard i LOs jubileumsfilm «Gryr i Norden», som ble laget til femtiårsmarkeringen av fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889. I denne filmen hadde Scheens kone Solveig Therese Haugan en av hovedrollene. Solveig Haugan (1901–1953) var også kommunist, og paret hadde giftet seg i 1930. Ekteskapet ble oppløst i 1941. Solveig Haugan døde på et sykehus i Moskva, kort tid etter at hennes første roman om arbeiderbevegelsen var utkommet på Falken forlag.[5]

Scheen var sekretær i den nystiftede Folkefilmforeningen, med Arnulf Øverland som formann (1931), og ble i den anledning intervjuet i Dagbladet.[6] Foreningen var det første eksempel på en forening som viste film for medlemmer og var en forløper for filmklubbevegelsen i Norge. Det gjaldt å unngå film-monopol og statlig sensur, og foreningen satset på radikale, sosiale filmer, særlig fra Sovjetunionen. Etter kort tid ble foreningen politianmeldt for brudd på kinoloven, den ble oppløst, og Øverland ble dømt til å sone et døgn i fengsel fordi han nektet å godta boten.

«Både Dalgard og Scheen hørte til den sovjetiske filmens varmeste talsmenn i Norge», skriver Bjørn Sørensen i sin avhandling «Gryr i Norge», om norsk arbeiderfilm 1928–1940 i internasjonalt perspektiv (Sørensen, 1980).

I jubileumsboken for studentene fra 1917 uttaler Scheen seg om sine interesser: «Min hovedinteresse har vært teater og film, og det er på disse områder jeg har forsøkt å gjøre min innsats i arbeiderbevegelsen» (Oftedal, 1947).

Siste år
Det er vanskelig å finne stoff om Leif Scheen fra 1940-årene og utover. Det skyldes nok at han utviklet en psykisk lidelse under krigen og tilbragte det meste av sitt senere liv på psykiatrisk klinikk (Gaustad). Han kunne på 1950-tallet ennå skrive enkelte artikler, særlig om kulturlivet i Oslo for tidsskriftet St. Hallvard. Så sent som i 1963 kunne han holde foredrag i radioen: «Fra asyl til sykehus. Leif Scheen forteller om Gaustad for hundre år siden.» Han døde i Oslo 21. desember 1980, 82 år gammel.

Russisk-oversetteren
Leif Scheen studerte teater i Paris i 1927 og i Moskva i 1930 og 1933, hvor han lærte seg fremmedspråk, bl.a. russisk. Med sin interesse for Sovjetunionen var det naturlig for ham også å beskjeftige seg med russisk litteratur. Han anmeldte russisk litteratur i dagspressen, og fikk anledning til å oversette flere russiske bøker, fortrinnsvis fra klassisk litteratur, men også en samtidsroman. Det er imidlertid lite sannsynlig at han oversatte direkte fra de russiske originalene.

I 1928 var det hundre år siden Lev Tolstojs fødsel, og Nasjonalforlaget feiret ham med en jubileumsutgave på 16 bind, med fire forskjellige oversettere. Scheen fikk i oppdrag å oversette tre av disse bøkene: Barndom, Kosakkene og Hadsji Murat. Han fortsatte med klassisk russisk litteratur og oversatte to av Ivan Turgenjevs hovedverk: Av en jegers dagbok (1929) og Fedre og sønner (1932), også på Nasjonalforlaget.

Av de 25 fortellingene i En jegers dagbok har Scheen valgt ut 10 fortellinger. I sitt forord begrunner han utvalget og skriver følgende: «Utvalget er foretatt med det mål for øie å gi et så fyldig og avvekslende billede av bokens typegalleri som mulig, og bygget på en fullstendig og god tysk oversettelse av originalen.»

Betyr dette at også de andre oversettelsene er sekundæroversettelser? Vi vet ikke hvor godt Scheen kunne russisk, men noen stikkprøver viser at den norske oversettelsen – ved hjelp av den tyske – er kommet rimelig godt ut.

Her er et avsnitt fra en av fortellingene i En jegers dagbok: Jermolaj og møllerens kone. Den begynner med en stemningsfull naturskildring. Fortelleren, jegeren, er ute på rugdejakt ved solnedgang sammen med bonden Jermolaj.

Solen går ned, men der er ennu lyst inne i skogen og luften er klar og gjennemsiktig. Fuglene kvidrer muntert og det funkler i det spirende gress som om det skulle være tett besatt med smaragder. Så står man en stund og venter. Litt efter litt mørkner det til inne i skogen og solens siste stråler streifer først trerøttene, flytter sig så lenger og lenger op over stammen, videre op mellem de nederste nakne grener til de til slutt når op i de susende trekroner. Men snart har mørket også innhentet dem, og den rødlige himmel farves blå. Nu blir duften fra skog og mark mer og mer intens. En varm og fuktig vind stryker henover oss og dør hen i buskene. Fuglene synger ikke lenger i kor, men bare hist og her, og enkeltvis. Bokfinken er allerede gått til ro, gjerdesmutten synger heller ikke mer, og snart er også gullspurvene forstummet. Det blir mørkere og mørkere inne i skogen.

Dette klinger bra, men er innimellom litt fjernt fra originalen. La oss se på de understrekede setningene, som lyder slik på russisk:

Птицы засыпают – не все вдруг – по породам: вот затихли зяблики, через несколько мгновений малиновки, за ними овсянки.

Her er teksten i en nyere norsk oversettelse, som er svært nær originalen:

Fuglene sovner på sine grener – ikke alle samtidig – hver art for seg; der tidde bokfinkene, etter noen få øyeblikk rødstrupene, etter dem buskspurvene.[7]

Bortsett fra de ornitologiske avvik (det skal være bokfinker, rødstruper og gulspurver) er det vesentlige forskjeller mellom de to versjonene, og man kan lure på i hvilken grad en tysk primæroversettelse har spilt inn og forårsaket større ulikheter.

Scheen prøvde seg også som gjendikter av sovjetisk lyrikk. Han var den første som gjendiktet Vladimir Majakovskij til norsk. Hans dikt Kunstens armé kom i Arbeiderbladets lørdagsmagasin sammen med et dikt av Demjan Bjednyj og en artikkel om de to sovjet-lyrikerne Majakovskij og Bednyj.[8]

Den siste av Scheens russiskoversettelser utkom i 1934 på det nystartede Tiden Norsk Forlag. Denne gang var det en samtidsroman av to forfattere som skrev sammen under psevdonymet Ilf & Petrov, Tolv stoler, som på norsk fikk tittelen Skatten i de tolv stoler. Romanen gikk også som føljetong i flere av arbeiderpressens aviser. Det er en satirisk underholdningsroman om jakten på en diamantskatt, gjemt i én av eierinnens tolv stoler, som alle er spredt rundt i landet. De norske kritikerne fullroste romanen som «årets morsomste bok». Blant de begeistrede anmelderne var også Aksel Sandemose, som for øvrig også stiller spørsmålet om Scheen har oversatt romanen fra tysk …[9]

Oversettelser fra andre språk
Videre utover i 30-årene arbeidet Scheen med oversettelser fra tysk og engelsk. Det var mest populære bestselgere, alle på Nasjonalforlaget: Det var to biografier, en om filmkongen William Fox, med sterk kritikk av forholdene i USA (med forord av Scheen), og en om keiser Franz Josephs ulykkelige bror, Maximilian av Mexico. Videre var det populærlitteratur av forfattere som B. Traven, Hall Caine og Herman Landon. Den siste boken han oversatte fra engelsk, var en stor roman i to bind av den amerikanske dramatikeren Elmer L. Rice: Verdensbyen i 1938 (ny utg. 1946).

Pseudonymet E. Carstensen
Scheen har også levert et par oversettelser under pseudonymet E. Carstensen. Navnet er et patronymikon, laget av hans andre fornavn Engelbarth og farens fornavn Carsten. Grunnen til at han valgte å oversette under et annet navn, kan henge sammen med bokens innhold. Mirko Jelusich (1886–1969) var en nasjonalsosialistisk østerriksk forfatter, som i 1930-årene hadde stor suksess med sine historiske romaner som forherliget sterke lederskikkelser. Hans hovedverk Caesar utkom på en rekke språk, også på norsk i 1941 på Nasjonalforlaget, oversatt av E. Carstensen. Noen år tidligere hadde Scheen brukt dette pseudonymet også ved oversettelsen av en annen bok fra tysk: Mennesker og oseaner – en verdensreporter forteller, en reiseskildring av den ungarske journalisten Edgar Lajtha (1937).

Den siste oversettelsen
Så var det en lang pause under krigen, antagelig på grunn av sykdommen, inntil Scheens siste oversettelse kom i 1950: Fritz Reuters humoristiske skildring fra livet på landsbygda i Mecklenburg Ut mine Stromtid (1864). Boken var opprinnelig skrevet på nedertysk (plattysk), men Scheen har sannsynligvis brukt den høytyske versjonen som grunnlag for sin oversettelse. Nå kom den på norsk under tittelen Landmannsliv i to bind, på til sammen 772 sider. Boken var tidligere utkommet flere ganger på norsk, først i 1888, oversatt av Holger Sinding, og deretter i 1929 (ny utg. 1962), oversatt av E. Trøan. Ut mine stromtid ble også oversatt til nynorsk av Severin Eskeland: Bygdaliv. Roman i tri bolkar, som kom i tre bind 1910–1912. Men innledningen, som sitatet nedenfor er hentet fra, mangler i den nynorske versjonen.

Både Sinding og Trøan har fått skrevet på kolofonsiden av sin oversettelse av Landmannsliv: «Oversatt fra originalsproget (plattysk)». Originalen har også enkelte høytyske innslag fra overklassen, en stilistisk forskjell som kan være vanskelig å få frem på norsk. Her er en liten smaksprøve fra innledningskapittelet, en replikk i tre forskjellige norske versjoner:[11]

Reuter (1864):

Ja, ‘t is beter worden in de Welt, un wenn de Preisters ok dusendmal seggen, dat de Welt slichter ward, in de Welt ward ´t aever beter.

Vi ser at de norske oversetterne har oversatt plattysken til normalnorsk, noe annet var vel utenkelig. Men Scheen har gitt replikken et muntlig preg med uttrykk som «jo jo» og «lell».

Denne oversettelsen skulle altså bli Leif Scheens siste. Romanen gir på en munter måte uttrykk for vesentlige ideer i Scheens liv: den urettferdige sosiale forskjellen mellom storfolk og småfolk.

Alf B. Glad