Foto: Wikimedia Commons

Alexander Bugge var født i Christiania, og foreldrene var professor Sophus Bugge og Karen Sophie Schreiner. Etter examen artium i 1890 begynte han på språklig-historiske studier ved Det Kongelige Frederiks Universitet, der han tok sin embetseksamen i 1894. Han var særlig interessert i eldre historie, en interesse han hadde arvet fra faren, og det var spesielt kulturforbindelsene mellom Norge og De britiske øyene og Irland i vikingtiden og middelalderen som opptok ham. Som universitetsstipendiat fra 1895 førte disse interessene ham til studieopphold i London og, som vi skal se seinere, sannsynligvis også Dublin.

Alt som 28-åring i 1898, og før han hadde levert sin avhandling, ble Bugge valgt inn i Videnskabsselskabet i Christiania (det som nå er Det Norske Videnskaps-Akademi). Dr.phil. ble han året etter med avhandlingen Studier over de norske byers selvstyre og handel før Hanseaternes tid. Disse utmerkelsene var innledningen til en framgangsrik og produktiv periode i Alexander Bugges liv. Særlig viste året 1903 seg å bli begivenhetsrikt. Det året vant han Nansenfondets prisoppgave med avhandlingen Vesterlandenes indflydelse paa nordboernes og særlig nordmændenes ydre kultur, levesæt og samfundsforhold i vikingetiden, for øvrig et tema formulert for Nansenfondet av hans far, Sophus Bugge. På sommeren ble han utnevnt til professor i historie ved universitetet i Christiania, og helt på tampen av året giftet han seg med Marie Magdalene Graff.

Bugge tok fatt på arbeidet med den prisbelønte avhandlingen i 1900, og dette arbeidet førte ham til omfattende arkivstudier både i Dublin og i London. Han lærte seg også irsk for anledningen, står det å lese hos Krag i Norsk biografisk leksikon. Samtidig er det ting som tyder på at han må ha vært i Dublin, og kanskje også lært seg irsk, før han tok fatt på dette arbeidet. I innledningen til Nordisk sprog og nordisk nationalitet i Irland, som kom ut i 1901, og som var et særtrykk av årbok for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1900, viser Bugge til at han har vært i kontakt med «rigsarkivaren» i Dublin i forbindelse med arbeidet med boken.

Det som er sikkert, er at Bugge i 1905 stod bak oversettelsen av to gamle, irske manuskripter, noe som også må være et resultat av arbeidet med den prisbelønte avhandlingen og en jakt etter norrøne spor i gamle irske tekster. Han må ha hatt ganske god kjennskap til det irske språket for å kunne gå løs på en slik oppgave, selv om han, som han skriver, har fått hjelp av både Whitley Stokes og professor Kuno Meyer til å tolke vanskelige deler av teksten. Stokes og Meyer var regnet som datidens fremste eksperter på tolking av eldre irske tekster. Men ikke bare det, Bugge må også ha hatt god kjennskap til det engelske språket, for oversettelsene er til engelsk, men gitt ut av Det norske historiske Kildeskriftfond i Christiania.

De to tekstene det dreier seg om er Caithreim Cellachain Caisil – The victorious career of Cellachan of Cashel, en tekst på 56 sider som i all hovedsak handler om konfrontasjonene mellom irer og vikinger (Norsemen) i Irland midt på 900-tallet, og On the Fomorians and the Norsemen, en slektskrønike på 6 sider som også inneholder en kort oversikt over vikingenes historie i Irland, nedskrevet midt på 1600-tallet etter eldre manuskripter. I begge oversettelsene har han gått vitenskapelig til verks: Bøkene inneholder både den irske originalteksten og oversettelsen til engelsk. De har også et fyldig noteapparat med forklaringer til og drøftinger av navn og ord og uttrykk i den irske teksten. I innledningen til Caithreim Calllachain Caisil viser han også til ord han mener må være av norrøn opprinnelse. I de fyldige innledningene redegjør han blant annet for opphavet til tekstene, noe som tyder på at Bugge må ha studert flere eldre irske manuskripter ganske inngående på jakt etter informasjon om vikingene.

De to oversettelsene ble utgitt i Christiania i 1905, men alt i 1900 hadde Bugge skrevet tre små hefter som han samlet kalte Contributions to the history of the Norsemen in Ireland, og som inneholdt de tre delene The Royal Race of Dublin, Norse Elements in Gaelic Tradition of Modern Times og Norse Settlements Round the British Channel. Disse korte tekstene tyder også på at han hadde vært i Irland, og studert irsk, alt i årene før 1900. På 1920-tallet finner vi spor etter det tidlige arbeidet hans med irske tekster i Nordmænd i vikingetiden: fortællinger for ungdommen fra islandske, irske og engelske sagaer og krøniker (1924) og Kelterna och deras kultur (1926), men her var det nok mer historikeren som skrev og ikke oversetteren.

Hvorfor gav en norsk historieprofessor seg i kast med slike oversettelser? Halvdan Koht skriver om Bugge i Norsk biografisk leksikon fra 1925: «Det hang sammen med hans vikingtidsstudier at han i 1905 utgav et par irske krøniker og i 1906 skrev om «Kelternes Kulturbetydning» (i Verdenslitteraturen III).» Selv skrev han i innledningen til Caithreim Caillachain Caisil: «It may seem bold in a man, whose own studies lie in another direction, and who is not an Irish scholar, to publish a work like the present. The Saga of Cellachan of Cashel is, however, of so great an importance to the students of the Viking Ages that I hope that competent judges will excuse my deficiencies.» Det viser at han gikk ganske ydmyk til oppgaven. Det viser også at oversettergjerningen var nært knyttet til hans virke som historiker og forsker. Interessen for kultur og samfunnsforhold i vikingtiden førte ham til gamle irske manuskripter og til de norrøne sagaene, begge deler opphav til oversettelser i en tid da det var stor interesse for slike tekster både i Norge og i Irland.

Som filolog og historiker oversatte Alexander Bugge også norrøne sagaer. Samtidig med de tidlige tekstene som omhandlet vikingene i Irland, oversatte han i 1901 også Udvalgte sagaer, som inneholdt sagaen om Ravnkel Frøisgode, sagaen om Fridtjov den frøkne og sagaen om Trond i gata og Sigmund Brestessøn. Det største verket var nok likevel en nyoversettelse av Snorres kongesagaer, som han hadde avtale med forlaget om å oversette innen sommeren 1930. Denne oversettelsen ble sluttført av Didrik Arup Seip etter Bugges død.

Alexander Bugge frasa seg professoratet i historie i 1912 etter at han på våren det året, ulykkelig og nedbrutt, var blitt lagt inn på Diakonhjemmet i Kristiania. Han flyttet til en fjellbygd i Telemark for å kunne leve et mer tilbaketrukket liv, men han sluttet ikke å formidle og øse av sine historiske kunnskaper, både som skribent og som foredragsholder. I denne perioden ga han ut flere av de norrøne sagaene «gjenfortalt for ungdommen», men også omfattende historiske verk som Illustreret verdenshistorie for hjemmet i ni bind (1920–1929).

Alexander Bugge ble bare 59 år gammel. Like før jul i 1929 dro han til København, der han ble funnet død natt til julaften.

Bjørg Nesje Nybø