Rektor Hans Blom kan – med et visst forbehold – erklæres for både den første norske slavist og den første nordmann som oversatte russisk skjønnlitteratur.

Den vordende skolemann ble født den 16. november 1819 på Falkum i Gjerpen (i dag innlemmet i Skien by) som sønn av skipskaptein i proprietær Andreas Rougtvedt Blom og hustru Christiane (også født Blom). Den første undervisning fikk han privat, dels hos sogneprest Magnus Gjør i Saude (Sauherad), dels med senere biskop Halvor Folkestad som huslærer hjemme. I 1833 ble han så satt i Skiens lærde skole, og i 1838 ble han dimittert til universitetet, hvor han avla examen artium med laudabilis (dette var den beste karakter som ble gitt i dette artiumskullet). Samme karakter fikk han til anneneksamen og til sine to embetseksamener. Vinteren 1842–43 studerte han ved Kjøbenhavns universitet, bl.a. latin under Madvig, og 1844 tok han den filologiske embetseksamen. Det var det bare 32 menn som hadde gjort før ham, dels fordi den ikke var den beste vei til en ledende undervisningsstilling. Efter sin første embetseksamen dro han til Frankrike for å perfeksjonere seg i språket i Montvilliers. Vel hjemme i Skien ble han i 1846 konstituert som adjunkt ved byens skole, men han ville gjerne utvide sin faglige plattform og ga seg i kast med teologistudiet, som han avsluttet i 1848 – og dermed var veien til en overordnet skolestilling åpen. Året efter ble han utnevnt til overlærer (lektor) og bestyrer (senere rektor) ved Tromsø middel- og realskole (senere lærde og realskole). I 1862 fikk han et tilsvarende embete ved skolen i Fredrikshald (Halden), og i 1877 søkte han avskjed av helbredshensyn. Han døde på gården Søndre Mela i Gjerpen den 7. februar 1881.

I Tromsø ble byens nye rektor en sentral person, slik hans forgjenger, skolens første bestyrer Frederik Lange, hadde vært. I mange år var Blom byens ordfører, han var med å stifte Tromsø Arbeiderforening, skrev flittig i avisen både som teolog og filolog, og han holdt god orden på sin skole. Som Lange hadde han fått dimisjonsrett, og hans artianere gjorde det gjennomgående godt. Han hjalp også til utenfor skolen, bl.a. ble seminaristen Elias Blix – senere salmedikter og hebraiskprofessor – hjulpet frem til examen artium av Blom og hans overlærerkollega Johannes Steen (den senere statsminister). Men viktigst av alt var at Hans Blom ga undervisning i russisk både i og utenfor skolen.

Hittil hadde fransk vært hans spesialfelt, men i Tromsø ble fransken supplert med russisk, for her var handelsforholdene annerledes enn sydpå. Riktignok ligger byen i utkanten av det kystbeltet nord- og østover som drev «russehandel», men den tradisjonelle tuskhandel var nå i ferd med å avløses av mer moderne forretningssamkvem, og dermed fikk større handelshus øket betydning. Samtidig var også «russenorsken» i ferd med å avløses av «normal» russisk, men det språket hadde unge kjøpmannssønner ingen mulighet til å lære skikkelig i Norge, og dermed måtte de av sted til «de tyske kjøpmenns skole» i Arkhangelsk, noe som var både kostbart, besværlig og risikabelt. Hvorfor da ikke gi dem muligheten hjemme i Tromsø?

Alt året efter utnevnelsen til rektor giftet Hans Blom seg med Amalie Wilhelmine Ebeltoft, datter av en av byens store kjøpmenn, og dermed fikk han nær kontakt med handelens språk- og kulturproblemer. Rektor Blom gikk grundig til verks og tok for seg hele fagfeltet. Den rent pedagogiske siden av saken belyste han i skriftene «Russisk som Læregjenstand for denne [d.e. Tromsø] Skoles Realelever» (1862) og «Hvor lang Tid behøves der til at lære Elementerne af det russiske Sprog?» (1877), Russlands historie tok han for seg i flere avis- og tidsskriftartikler samt i boken «Meddelelser om den russiske Kirke» (Kjøbenhavn 1874), mens «Russisk Sproglære til Praktisk Behov» (Kristiania 1876) ble kronen på verket. Den ble trykt på det offentliges bekostning, noe som viser at myndighetene tok kontakten med Russland på alvor, og det samme kan sies om det stipendium Blom i 1870 fikk tildelt for å studere språk- og litteraturforhold der. I Moskva og St. Petersburg var han i 3–4 måneder, men utbyttet ble ikke helt som håpet, fordi det var universitetsferie. Ved å bo privat, bl.a. hos en prest, fikk han allikevel god språktrening og kunnskap om russisk dagligliv.

En særlig pionerinnsats er Hans Bloms oversettelser fra russisk. Her kunne det være fristende å kalle ham førstemann, men ett dikt kommer i veien. Saken er at dikteren Conrad Nicolai Schwach skal ha oversatt en sang – «Taus Kjerlighed» – som han hørte russere synge mens fregatten «Smirnyj» overvintret i Arendal 1824–25. Oversettelsen ble publisert, attpå til med noter, så det er ingen tvil om at den finnes. Problemet er at noen original ennå ikke har latt seg oppspore, og dermed vet vi heller ikke om det virkelig dreier seg om en oversettelse.  (Denne episoden i Schwachs oversetterkarriere er ikke nevnt i leksikonets artikkel om ham.)

Originalene til rektor Bloms oversettelser er derimot ikke vanskelige å identifisere, for han henter dem fra tidens kjente diktere, hvorav flere i dag riktignok er glemt. Det begynner med Aleksandr Pusjkins ufullførte roman «Peter den Stores Morian» (Arap Petra Velikogo) i Norsk Folkeblad (1867) og Mikhail Zagoskins fortelling «Pesten i Moskau, et Billede af det russiske Folkeliv i det forrige Aarhundrede» i Jens Liebleins tidsskrift Norden (1867). Begge disse oversettelsene vitner, likesom flere avis- og tidsskriftartikler, om Bloms interesse for Russlands historie.

Hovedmengden av Bloms oversettelser fra russisk kommer så i neste desennium. Nå har han forlatt egyptologen Lieblein og fått innpass i historikeren Ludvig Kr. Daas tidsskrift Tids-Tavler, i hvis 2. bind (1873) han lar trykke en hel liten antologi i poesi og prosa. Denne forbindelsen er ikke tilfeldig, og den bunner i mer enn en felles generell historieinteresse. Daa er nemlig nettopp den mann som kunne gjøre Blom rangen stridig som «Norges første slavist». Han hadde alt i 1851 utgitt avhandlingen «Om den litauiske Folkestammes Forhold til den slavoniske», hvor han tok for seg et spørsmål som fremdeles opptar lingvistene: det rette forhold mellom den baltiske og den slaviske språkgruppe. På Daas tid var forskningen på dette feltet bare i sin begynnelse, og Daa selv manglet de språklige forutsetninger for å komme videre. Men han gjorde et tappert og ærlig forsøk og fortjener ros som den viktigste forløper for norsk slavistikk. Med sin redaktørgjerning ble han også en fødselshjelper for norsk russiskoversettelse.

Bloms russiske antologi omfatter elleve forfattere, alle samtidige av Pusjkin. Den eldste er Vasilij Zjukovskij, representert av det lange «Krigssang 1812» (Pevec vo stane russkich voinov), som Blom gjengir i utdrag, og av «Den Russiske Nationalsang» («Bože carja chrani»). Så følger tre dikt av Pusjkin, alle sentrale i russisk poesi: «Til Ruslands Bagvaskere» (Klevetnikam Rossii), «Indvielsen til Profet» (Prorok) og «Napoleon paa Elba» (Napoleon na Elbe). Så følger samlingens yngste dikter, Mikhail Lermontov, med sitt «Profeten» (Prorok), som tematisk kan betraktes som en fortsettelse av Pusjkins profetdikt; forskjellen mellom de to diktene kan være grunnen til at Blom har valgt en utvidet overskrift for sin Pusjkin-versjon. Etter Lermontov følger Ksenofont Polevoj og Nestor Kukol’nik med prosastykker, deretter lyrikerne Fjodor Glinka med «Almagten» og den blinde Ivan Kozlov med «Til Glæden», samt fabeldikterne Ivan Dmitrijev med «Ørnen og Slangen» (Orël i Zmeja) og Aleksandr Izmajlov med «Kirsebærtræet og Fuglene». Rekken avsluttes av to prosastykker: Mıkhail Zagoskins «Skildring af Rangens Afskaffelse mellem de gamle Adelsætter under Tsar Feodor 1676–1682» og Aleksandr Bestuzjev-Marlinskijs «Et Overfald af Tsherkessiske Bjergboere» (Ammalat Bek. Kap. 4. Utdrag). De enkelte oversettelser er forsynt med kortere eller lengre kommentarer av biografisk eller annet forklarende innhold.

Rektor Bloms oversettelser er tidlige ikke bare i norsk sammenheng. De er alle holdt i en tradisjonell dansk språkdrakt og bør derfor bedømmes også som bidrag til den dansk-norske oversettelseslitteratur. Av de 11 forfattere Blom oversatte, var bare 3 allerede oversatt til dansk, og det dreier seg enten om andre verker enn dem Blom tok for seg (Zagoskin, Pusjkin, Bestuzjev-Marlinskij), eller så er ikke oversettelsen gjort direkte fra russisk (Poul Martin Møllers Pusjkin-gjengivelser). For noen verkers vedkommende er fremdeles Bloms primæroversettelser de eneste som finnes på norsk eller dansk.

Bloms prosaoversettelser følger originalens ordlyd temmelig nøyaktig, men når han kommer til poesien, må han vike av for å tilfredsstille metrets og rimets krav. Han beholder nok versemålet, men forholder seg ellers fritt til andre litterære virkemidler. Hans gjengivelse av Aleksandr Pusjkins «Profeten» kan gi en forestilling om hans arbeidsmåte:

Indvielsen til Profet

En Aandens Tørst jeg brændte af
og ƒlyttede til øde Steder,
der møder mig en Guds Seraf,
sex store Vinger han udbreder.

Med Fingre lette rører han
mit trætte Øies matte Laage,
og strax som skræmte Ørn jeg kan
klart skue gjennem dunklest Taage.

Hel varligt saa sin Finger let
Han lægger paa mit døve Øre,
Og strax jeg underklart og ret,
selv svagest lyd formaar at høre.

Ja, Ætherpustets Zittren svag
selv sagtest Slag af Ænglers Vinger
og Krybets Gang i Muldets Lag
og Rankens Skud naar ud den springer.

Saa han min Tunge griber an
Og af min Mund den hurtigt rykker;
en Braad, som kløgtigst Slanges, han
ind mellem mine Læber trykker.

Med skarpe Sværd nu op han skar
Mit Bryst, og Hjertet, som det banked,
han ud derfra hel voldsomt ta’r;
en Glød, fra jordisk Baal ei sanket
han lægger derpaa varligt ned
i Hjerterummets tomme Sted:

Jeg i min Ørken laa som Lig,
og Herrens Stemme kaldte mig:
staa op, Profet, fornem min Tale!
min Vilje du fuldbyrde skal;
Paa Slette, Bjerg, paa Høi, i Dale,
for mine Børn prædik og tal!

Versemålet er firfotet jambe med vekslende mannlige og kvinnelige utganger, og det mønsteret følger Blom. Men vekslingen mellom utgangene er ikke helt som hos Pusjkin, og når vi kommer til de mindre konvensjonsbundne deler av poesien, bli avviket enda større. Hos Pusjkin er serafens handlinger listet opp i avsnitt innledet med «og», men dette tilsynelatende «tomme og» blir borte hos Blom, skjønt en nærmere undersøkelse vil vise at og-rekken fyller en funksjon: den understreker motsetningen mellom serafens arbeid med menneskets enkelte deler og Guds myndige «stå opp»!

Mange lyriske dikt er konstruert som trekkspill: Midtpartiet er en belg som kan strekkes ut og kortes inn, men begynnelsen og enden ligger fast. Åpningspartiet kommer Blom vel ifra, men det er først når enden er god, at alt er godt. Og hos Blom blir ikke sluttversene noen krone på verket. En prosagjengivelse av slutten, så ordrett som mulig, kan lyde slik:

«Stå opp, profet, og se og hør,
Fyll deg med Min vilje,
Gå så over hav og land
Og svi menneskenes hjerter med ordet.»

Predike og tale er vel og bra, men noe ganske annet enn å svi menneskenes hjerter med ordet.

Pusjkins dikt om profeten skulle følge russisk litteratur som en moralsk oppstrammer like til denne dag: bøy deg ikke for noen jordisk autoritet! Opp gjennom 1800-tallet skrev dikter etter dikter vers med profeten som tema, og ekkoet fra Pusjkin høres fremdeles. Når Jevgenij Jevtusjenko (1932–2017) proklamerer: «En poet i Russland er mer enn en poet», vet enhver russer hva dette «mer» er.

Rektor Bloms betydning for russiskstudiet i Norge og for oversettelse til norsk av russisk diktning var ikke endt med hans død. I Tromsø hadde han fått sønnen Andreas, som lik sin far ble filolog med laudabilis til alle eksamener. I 1882 ble han klasselærer ved Kristiania Katedralskole og 1887 adjunkt. Som sin far var han dessverre også sykelig og tok avskjed fra skolen i 1899 (død 1901, 48 år gammel). Om ham skriver Einar Aas, skolens historiker, at adjunkt Blom «la sig efter russisk», men nevner ikke at språket hadde han lært hos sin far først i Tromsø og så i Fredrikshald. I vår sammenheng er det særlig viktig at ved Kristiania Katedralskole ble forbindelsen til neste fase av norsk slavistikk etablert. Mens Andreas Blom arbeidet ved skolen, var en av elevene Olaf Broch, som ble både Norges første professor i slaviske språk og en viktig oversetter. Om Broch har hatt adjunkt Blom som lærer, har ikke latt seg fastslå, men det er sannsynlig, skolens lave elev- og lærertall i den aktuelle perioden tatt i betraktning. Og i alle fall må gymnasiast Olaf Broch ha hørt at skolen i sin stab hadde en så spesiell lærer som en spesialist på russisk.

Det ser ikke ut til at Hans Bloms innsats som vitenskapsmann eller kunstner er blitt verdsatt etter fortjeneste. Hverken Skiens, Tromsøs eller Haldens høyere skole oppfører (pr. 1931) ham på sin liste over elever eller lærere som har gjort seg fordelaktig bemerket. Og i Tromsø, hvor han gjorde sin viktigste gjerning, har både hans forgjenger og etterfølger i rektoratet, Frederik Lange og Johannes Steen, fått gater oppkalt etter seg. Hans Bloms intellektuelle innsats står neppe tilbake for disse tos.
Erik Egeberg