Gunnar Høst var franskfilolog, pedagog og lærebokforfatter. Han var ansatt på Universitetet i Oslo fra 1930 til 1968 der det gikk gjetord om hans enestående måte å formidle franskfaget på. Hans lærebøker for gymnaset kom til å prege franskundervisningen i Norge i generasjoner og fortsatt er det mange som vil huske hans navn i forbindelse med franskbøkene de brukte på skolen. Han skrev regelmessig artikler om fransk litteratur og samfunnsliv og oversatte en rekke aktuelle verk fra sin samtid fra fransk til norsk.

Bakgrunn
Gunnar Høst ble født i Kristiania 12. august 1900, men familien flyttet like etter til Bergen. Foreldrene var Sigurd Høst (1866–1939) og Isabella Vibe (1870–1937). Gunnar hadde to eldre søstre, Inger (Alver) og Vibeke.[1] Faren var overlærer på katedralskolen, først på Bergen katedralskole, senere på Kristiania katedralskole. Han skrev flere lærebøker i fransk, en virksomhet sønnen etter hvert skulle overta.

Gunnar Høst tok pedagogisk eksamen høsten 1924, med resultat meget godt (1,75), språklig-historisk embetseksamen i vårsemesteret 1925 med hovedfag i fransk (og bifag i historie og morsmål med gammelnorsk) med Laudabilis (1.67) som var beste karakter dette semesteret.[2] Han ble så ansatt som lektor på Trondheim katedralskole fram til 1927. Samme år ble han tildelt Paris-stipend fra Universitetets videnskapelige stipendier.[3] Deretter virket han fra 1927 til 1930 som lektor i norsk ved Sorbonne, samme stilling som faren hadde innehatt fra 1921 til 1922. Ved hjemkomsten i 1930 ble han ansatt som lektor i fransk for 5 år på universitetet i Oslo, hvor han deretter fikk fast stilling fram til han søkte avskjed i 1968.[4]  De siste tre årene var han dosent i fransk litteratur.

13. juni 1931 giftet han seg med Else-Marie Røysland (1908–1996) fra Stavanger. Paret fikk to barn, Sigurd (1942) og Tone (1945). Else begynte etter hvert å bruke kun Else Høst som navn, antakelig av praktiske grunner fordi hele navnet ble for langt på et bokomslag.[5]

Ved siden av lektorstillingen på universitetet var Gunnar Høst dessuten ansatt som timelærer i fransk på Oslo katedralskole skoleåret 1939–1940, der han også fungerte som veileder for kommende fransklærere.[6] I 1942 ga Høst ut sin doktoravhandling «L’œuvre de Jean Giraudoux» på Aschehoug forlag. Fordi Universitetet i Oslo var stengt siste del av krigen disputerte han først tre år senere.

Lærebokforfatteren
Gunnar Høst videreførte arven som lærebokforfatter fra sin far Sigurd Høst som sammen med Adam Trampe Bødker fra 1896 hadde utgitt lærebøker i fransk, brukt i flere generasjoner.

Else og Gunnar Høst utga allerede tidlig på 1930-tallet hefter med franske tekster. Deretter kom flere bearbeidelser av Sigurd Høsts lærebøker før Gunnar Høst etter en mer omfattende revisjon sto som eneforfatter og noen ganger sammen med sin kone. De skrev dessuten tilleggsmateriell til franskbøkene og flere grammatikkbøker.

Det var og er fortsatt få lærebøker forunt å bli anmeldt eller omtalt i pressen, men det ble «Franske lesestykker» da den kom i ny utgave, revidert av Else og Gunnar Høst. Carl Fredrik Engelstad skriver i Morgenbladet:

Dr. philos Gunnar Høst er utvilsomt den mest begavede fransk-pedagog vi har hatt her i Norge og utallige kull av gymnasiaster og studenter har han gitt en dyp forståelse av og en varig kjærlighet til fransk liv, fransk menneskelighet, fransk sprog og kultur. Den omfattende revisjonen Gunnar og Else Høst har gitt det nærmest klassiske leseverket, har gjort boken til intet mindre enn et pedagogisk trumfkort, og riktig brukt vil den kunne fornye hele franskundervisningen i de øverste klasser. Men det er slett ingen grunn til bare å se på den som en skolebok. Den er et funn for alle dem som har lært å interessere seg for og bli glad i Frankrike og som gjerne vil lære landet og dets kultur å kjenne under forskjellige synsvinkler.[7]

Både begynnerbøkene og «Franske lesestykker» med forfatternavnet Høst kom til å prege franskundervisningen i Norge i svært mange år. Høst-bøkene var ikke enerådende, men de var det man i dag ville kalt «markedsledende» og ble en inspirasjon for franskbøker som skulle komme senere.

Pedagogen
I boken Vi valgte fransk. Fransk på norsk grunn forteller professor og litteraturhistoriker Kristian Smidt om Høsts «suverene metoder også i skoleundervisningen» og at pedagogen Høst hadde en ganske særegen begavelse når det gjaldt å aktualisere lærestoffet, å innprente vokabular og demonstrere grammatiske mysterier i levende samtaler.[8] Smidt hadde hatt Høst som veileder på Oslo katedralskole da han var «prøvekandidat», dvs. lærerstudent fram til 9. april 1940.

I sin anmeldelse av samme bok skriver franskprofessor Helge Nordahl om storhetstiden til franskseksjonen ved Universitetet i Oslo.[9] Her forteller han om «de gyldne tredveårene», den første gullalder i franskseksjonens historie, båret av personligheter som Peter Rokseth, Charles Gobinot og Gunnar Høst. Gunnar Høst beskrives som «en pedagog av helt sjeldne dimensjoner». Historiker, forsker og universitetslærer Magne Skodvin skriver i sitt bidrag:

Så gav eg meg til å rusla rundt i auditoria for å høyra kva Universitetet hadde å by på. Slik kom eg til Gunnar Høst, på auditorium 6 og seinare på nummer 5, Urbygningen, ein laurdag klokka 12, og dermed til franskstudiet, og der vart eg verande. For fyrste gong hadde eg inntrykk av å væra på eit universitet.[10]

Her refereres til Gunnar Høsts lørdagsseminar som ble ansett som synonymt med «nytenkende pedagogisk inspirasjon ved vårt universitet». Magne Skodvin beskriver Høst som en pasjonert lærer som ga studentene lyst til å snakke da han via temaene han introduserte motiverte dem til å ta ordet fordi de «hadde noe på hjertet». Litteraturforskeren Hans Aaraas skriver at Høst kunne trylle inn både grammatikk og språkferdighet ved å gi en tekst «et merkelig liv».

I samme bok beskrives Høst av journalist og forfatter Arne Hestenes som «et fenomen av en pedagog, og en særdeles markant personlighet innenfor norsk akademisk miljø» som klarte «å bringe franskundervisningen opp på et så spennende og artistisk nivå at man neppe finner maken ved noe annet universitet i verden». Hans undervisningsform beskrives som «globalt forbilledlig». Hestenes’ artikkel var opprinnelig publisert i Dagbladet under signaturen «Plut» 11. august 1960.

Litterært engasjement
Gunnar Høst fikk en sentral rolle når det gjaldt å gjøre norsk offentlighet kjent med fransk samtidslitteratur og kultur. Han bidro regelmessig i Aftenpostens «Utsyn over verdenslitteraturen», en kronikkserie som ble startet på nyåret 1932, og her skrev han både om fransk samtidslitteratur og aktuelle teaterbegivenheter i Paris.[11]

13. januar 1934, mens han og Else Høst var i sluttfasen av arbeidet med oversettelsen av André Malraux’ La condition humaine (årets Goncourt-vinner), var denne romanen dagens hovedtema, og ble presentert som «utvilsomt årets betydeligste roman». Lørdag 9. mars 1935 har kronikken tittelen «Fra krig til fred» og omhandler dette årets Goncourt-vinner, Roger Vercel og romanen Capitaine Conan. Romanen omtales i positive ordelag, men Høst fikk rett i sin konklusjon: «Men foreløpig er der ingen grunn til å tro at han (forfatteren) nogensinne vil bli en virkelig forgrunnsfigur i fransk litteratur.»

Også som foredragsholder var Gunnar Høst populær. I februar 1933 skal han underholde på en «soirée dansante» i regi av Alliance française. Aftenposten skriver: «Programmet blir denne gang særlig tiltrekkende med all sin aktualitet. Universitetets fremragende unge lektor, som nettopp er vendt hjem etter et par måneders opphold i Paris, vil kåsere over ‘Paris 1933, les théâtres, les livres, les disques’ […] Våken iakttager, som han er, og med sin fullkomne beherskelse av det franske sprog, vil han nok vite å skape den rette stemning.»[12]

Oversetteren
Oversetteren Gunnar Høst er mindre kjent enn pedagogen og lærebokforfatteren, men han rakk å oversette flere verk fra sin samtid, noen av dem sammen med sin kone.

 Allerede i 1930 oversatte Gunnar Høst et utdrag på 15 sider fra Marcel Prousts À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid) – Albertine disparue for tidsskriftet Samtiden, som han ga tittelen «Veneziadager».[13]

I innledningen til denne oversettelsen skriver Høst:

Av de franske forfattere jeg kjenner er få så vanskelige å oversette som Marcel Proust, og få sprog er så lite skikket til å ta imot en slik oversettelse som nettop norsk. Når jeg allikevel har prøvd å gjengi et enkelt kapitel av «Albertine disparue», er det ikke ut fra noget som helst håb om at Proust, som regnes for tung og uelegant på fransk, skulde bli mere lettlest på norsk. Men det forekommer mig at de som kjenner Prousts store navn og som derfor kan tenkes å lese dette kapitel med virkelig opmerksomhet, tross alt på denne måten vil kunne få et mere direkte inntrykk av et usedvanlig særpreget forfatterskap enn bare gjennem artikler om Proust. Når jeg har valgt kapitlet om Venedig, er det ikke fordi jeg mener det inneholder det beste Proust har skrevet, men fordi det på et begrenset entall sider gir flere karakteristiske trekk av hans forfatterskap: den detaljerte analyse av inntrykkene; erindringens plass i bevisstheten og i hele vårt liv; glemselens lov; sansen for kunst og gamle ting.

Slik ser de fire første setninger ut i Marcel Prousts originalversjon fra 1925:

Ma mère m’avait emmené passer quelques semaines à Venise et — comme il peut y avoir de la beauté aussi bien que dans les choses les plus humbles, dans les plus précieuses — j’y goûtais des impressions analogues à celles que j’avais si souvent ressenties autrefois à Combray, mais transposées selon un mode entièrement différent et plus riche. Quand à dix heures du matin on venait ouvrir mes volets, je voyais flamboyer, au lieu du marbre noir que devenaient en resplendissant les ardoises de Saint-Hilaire, l’Ange d’Or du campanile de Saint-Marc. Rutilant d’un soleil qui le rendait presque impossible à fixer, il me faisait avec ses bras grands ouverts, pour quand je serais une demi-heure plus tard sur la piazzetta, une promesse de joie plus certaine que celle qu’il put être jadis chargé d’annoncer aux hommes de bonne volonté. Je ne pouvais apercevoir que lui, tant que j'étais couché, mais comme le monde n'est qu’un vaste cadran solaire où un seul segment ensoleillé nous permet de voir l’heure qu’il est, dès le premier matin je pensai aux boutiques de Combray sur la place de l’Église qui le dimanche étaient sur le point de fermer quand j’arrivais à la messe, tandis que la paille du marché sentait fort sous le soleil déjà chaud. (210 ord)

Gunnar Høsts oversettelse:

Mor hadde tatt mig med til Venedig i nogen uker, og da det skjønne like godt kan rummes i de prektigste ting som i de beskjedneste, oplevde jeg der inntrykk som i meget minnet om dem jeg så ofte før hadde mottatt i Combray; men nu var de omsatt til et helt forskjellig og langt rikere sprog. Da vindusskoddene blev åpnet klokken ti om morgenen var det ikke det sorte marmor som efterhvert lyste frem til å bli skifertaket på Saint-Hilaire jeg fikk øie på, men den skinnende gullengelen på Markustårnet. Dryppende av sol så det næsten var umulig å feste blikket på den, bragte den mig med sine vidåpne armer det glade budskap om hvad der ventet mig på Piazzettaen en halvtime senere, et budskap der mindre kunde tviles på enn det den i fordums tid blev utsendt for å forkynne verden. Fra sengen kunde jeg ikke se annet enn engelen; men da verden er som et kjempemessig solur hvor et eneste solbelyst felt er nok til å vise hvor mange klokken er, så tenkte jeg straks første morgen på butikkene omkring kirken i Combray: om søndagene når jeg gikk til messen holdt de nettop på å lukke, mens solen begynte å varme og fylte luften med lukt av halm fra torvet. (213 ord)

Som vi kan se har Høst beholdt de lange periodene eller setningene til Proust. Originalutdraget teller 210 ord, mens Gunnar Høst bruker 213. Oversettelsen holder seg nær originalteksten uten at den på norsk virker «tung og uelegant» når man legger til grunn av de begge er skrevet i henholdsvis 1925 og 1930.

Det skulle gå mange år før hele romansyklusen À la recherche du temps perdu ble oversatt til norsk, og da av den eminente Proust-oversetteren Anne-Lisa Amadou.

Her følger hennes versjon av samme tekstutdrag:

Min mor hadde tatt meg med for å tilbringe noen uker der, og ettersom skjønnheten kan være til stede i de mest kostbare likeså vel som i de mest beskjedne ting, ga dette oppholdet meg inntrykk som var nært beslektet med dem jeg før i tiden så ofte hadde mottatt i Combray, men transponert i en helt annen og rikere toneart. Når man klokken ti om morgenen kom inn til meg og skjøv skoddene til side, var det ikke den sorte marmoren som Saint-Hilaires takskifer ble forvandlet til i solen, men Gullengelen på Markuskirkens kampanile som flammet i sollyset. Den glitret så sterkt at det var nesten umulig å se på den og ga meg med sine åpne armer et løfte om glede som skulle oppfylles når jeg en halv time senere kom ned på plassen, et løfte som var sikrere enn det glade budskap den en gang i tiden hadde vært pålagt å forkynne for alle mennesker av god vilje. Så lenge jeg lå i sengen så jeg ikke annet enn den, men siden verden er et eneste gigantisk solur hvor et enkelt solbelyst segment gjør det mulig å avlese tiden på dagen, tenkte jeg allerede på den første morgenen på butikkene foran kirken i Combray som akkurat skulle til å stenge når jeg om søndagen var på vei til messen, mens solen alt var begynt å få halmen på markedet til å lukte sterkt i varmen. (238 ord)[14]

De to norske versjonene er ikke så ulike, tatt i betraktning at Amadous oversettelse kom i 1991, mens Høsts er datert 1930. Begge har beholdt originalens setningslengder. Det som skiller, bortsett fra ordvalg, er at Amadou bruker noen flere ord; hennes versjon har 25 ord mer enn Høsts oversettelse.

Vitnesbyrd om krigen
I 1931 kom Gunnar Høsts første fullstendige bokoversettelse. Det var Vidnesbyrd om krigen av Jean Norton Cru (Du témoignage, 1930) som kom på Aschehoug Forlag. Vidnesbyrd om krigen er en kritisk gjennomgang av krigslitteraturen fra 1915–1928. J. N. Cru deltok selv under første verdenskrig, blant annet under kampene i Verdun. Etter krigen dro han tilbake dit på en slags pilegrimsreise (1922) og bestemte seg for systematisk å gjennomgå alt som var skrevet om denne krigen Resultatet var boka han ga tittelen Témoins (Vitner). Den vakte voldsomme reaksjoner da den kom ut fordi den satte spørsmålstegn ved «ektheten» til en rekke anerkjente romaner der forfatterne påberopte seg autentiske erfaringer. Cru endret senere boka til en ny og kortere utgave med tittelen Du témoignage.[15]

Her et lite utdrag fra første del av Høsts oversettelse:

«Alt i alt godtar jeg alle erindringer om krigen, i hvilken form de så fremtrer, når de bare er personlige erindringer og ikke lån fra dem som var med.» (side 18) «Mitt mål er å vise hvilket billede de gir av krigen, som så den på nært hold, å utbre soldatenes ekte følelser, deres spontane reaksjon på krigen, i motsetning til hvad der bare skyldes gamle forbilleder og andres innflytelse….» (side 19) «De [forfatterne] som lar litterære hensyn gå foran kravet til nøiaktighet, istedenfor å gi begge like rett, trekker på vaner som gjør dem lite skikket til å behandle et emne som krigen.» (63)

I samme utgave av Samtiden som sitert ovenfor, dvs. der vi også finner «Veneziadager», var Høst representert med en artikkel han kaller «En krigsforfatters utvikling».[16] Der skriver han om forfatteren Roland Dorgelés, men han omtaler også Jean Norton Crus bok, som tydeligvis må ha gjort et meget sterkt inntrykk på Høst.

Han hyller dessuten boka i Morgenbladet i en artikkel med tittelen «Intet nytt fra Vestfronten».[17] Artikkelen handler om krigslitteratur og stiller spørsmål ved disse bøkenes troverdighet, blant annet Erich Maria Remarques roman fra 1928, som var blitt filmatisert i 1930. Høst vedgår at romanen er godt komponert, men den er ikke en «virkelighetsskildring». Han får et krast svar fra arkitekt Odd Nansen (Morgenbladet 26.03 1931), som sterkt imøtegår Høsts kritikk av Intet nytt fra Vestfronten som Nansen på sin side omtaler som en storslagen roman om krigens redsler.

Lektor Gunnar Høst skriver om samme tema i en 6 siders artikkel han kaller «Krigsbøker og fredssak» i tidsskriftet Fritt ord – Om livet og religionen.[18] Denne artikkelen ender med en fotnote der det gjøres oppmerksom på at artikkelen ble innsendt før diskusjonen i Morgenbladet «om denne sak» i mars. Høst hevder – akkurat slik Cru gjør det i sin bok – at mye av krigslitteraturen ikke kan brukes som vitnesbyrd om krigen. Det kan heller ikke Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque, da slike romaner ikke utgjør «et pålitelig vidnesbyrd».

Diskusjonen i Morgenbladet kan synes noe merkverdig i dag, men Høsts store engasjement viser at han må ha vært svært opptatt og berørt av Crus bok og som Cru var han også svært opptatt av fredssaken.

Vidnesbyrd om krigen får gode anmeldelser i norsk presse. Arbeiderpartipolitiker Halvard M. Lange skriver i sin anmeldelse: «Boken er utmerket oversatt til et klart, ledig og moderne norsk.[19] I Morgenbladet skriver kaptein Birger Ljungberg: «Mange vil være lektor Gunnar Høst takknemlig for at han gjør Crus arbeide kjent her hjemme. ‘Du témoignage’ er oversatt til et meget behagelig og lettlest norsk. Ikke noget sted skurrer det i militærtekniske uttrykk.»[20]

Menneskets lodd
Deretter sto Menneskets lodd (La Condition humaine, 1933) av André Malraux for tur. Romanen fikk den prestisjefylte Goncourt-prisen samme år. Den norske oversettelsen ble gjort av Else og Gunnar Høst sammen, og kom ut i 1934, kun ett år etter originalromanen. Høsts datter Tone forteller at ekteparet møtte forfatteren i Paris mens de holdt på med oversettelsen.

Her er deres oversettelse av innledningen av romanen:

FØRSTE DEL

21.mars 1927.
Klokken halv ett om morgenen.

Skulde han løfte av moskitonettet? eller skulde han stikke igjennem det? Angsten og spenningen slet i maven på ham. Tchen visste han var viljesterk, men i dette øyeblikk husket han det bare sløvt – så maktstjålet var han av all den musselinen som hang ned fra taket over en fremmed kropp. Bare en fot stakk frem, den var halvt bøid av søvnen, men levde alikevel – et stykke av et menneske. Det eneste lys i værelset kom fra en bygning rett over gaten: en stor blek firkant av elektrisk lys som vindussprossene laget ruter i. Den ene av dem tegnet en sort strek på sengen like under foten, akkurat som for å understreke hvor stor den var, og at den var levende. Fire-fem bilhorn tutet på en gang. Opdaget? Slåss, slåss mot fiender som forsvarer seg, våkne fiender, for en befrielse![21]

PREMIÈRE PARTIE
21 MARS 1927 Minuit et demi.

Tchen tenterait-il de lever la moustiquaire ? Frapperait-il au travers ? L’angoisse lui tordait l’estomac ; il connaissait sa propre fermeté, mais n’était capable en cet instant que d’y songer avec hébétude, fasciné par ce tas de mousseline blanche qui tombait du plafond sur un corps moins visible qu’une ombre, et d’où sortait seulement ce pied à demi incliné par le sommeil, vivant quand même – de la chair d’homme.

La seule lumière venait du building voisin : un grand rectangle d’électricité pâle, coupé par les barreaux de la fenêtre dont l’un rayait le lit juste au-dessous du pied comme pour en accentuer le volume et la vie. Quatre ou cinq klaxons grincèrent à la fois.

Découvert ? Combattre, combattre des ennemis qui se défendent, des ennemis éveillés !

Som man kan se er de to utdragene omtrent like lange (norsk: 131 ord/fransk: 128 ord) men mens den franske originalen består av 7 setninger, har Else og Gunnar Høst forkortet de lengste periodene og bruker 10 setninger på samme tekst. Ved å dele opp de lengste setningene unngår de at språket blir stivt og tungt og det oppnås bedre flyt og mer naturlig norsk.

Mens originalteksten her har plassert hovedpersonen Tchen først i setningen, flytter de norske oversetterne navnet hans etter tankeutsagnet. De legger dessuten til «For en befrielse!», antakelig for å gjøre Tchens følelser tydeligere, da hele scenen observeres gjennom hans tanker.

Setningene til Malraux er ofte ufullstendige og ikke logisk bygget opp fordi handlingen oppleves gjennom sansene til de handlende personene. Malraux’ skrivestil har blitt sammenliknet med teknikker som brukes i film.

Et eksempel på denne stilen finner vi i romanens første del, der en av hovedpersonene, Kyo, en natt har oppsøkt en jazzklubb hvor han venter på en annen av romanens hovedpersoner, baron Clappique. I originalversjonen er baronens samtale med en russisk dansepike mildt sagt merkelig og vanskelig å få klarhet i. Else og Gunnar Høst har løst oversetterproblemet med å erstatte to fulle tekstsider med to korte setninger: «Dermed kastet Clappique seg ut i en endeløs historie. Da han langt om lenge var ferdig…» Så går Høst-ekteparet inn i originalversjonen igjen og tar opp tråden med: «…hadde jazzen stanset og han ble sittende og drømme….» (33). Oversetternes utelatelse av de to sidene skader verken flyten eller handlingen, snarere tvert imot og er i tråd med mellomkrigstidens gjengse praksis: Oversetterne sto fritt til å kutte i svingene, og mere til. Det er flere eksempler på at Else og Gunnar Høst velger å utelate en eller flere setninger. For eksempel i samme scene som beskrevet ovenfor (32). Baron Clappique forteller russerinnen om sine aner og hvordan familien hans er blitt «degenerert» gjennom 20 år. Malraux avslutter avsnittet med «Ça ressemble à la syphilis. » (Det likner på syfilis/Det kan ha vært syfilis). Else og Gunnar Høst har ikke oversatt denne setningen. Kanskje har de ment at setningen var unødvendig? Eller var det den lille tvetydigheten som gjorde at de valgte å utelate den?

I samme del av romanen snakker Katow, en av de andre hovedpersonene, og en yngre kineser om å øve seg på å skyte: «… Jeg lar dem øve seg med tomme hylser, men vi burde i hvert fall prøve med løst krutt … Høst fortsetter her med: «Det er en som vil låne oss en sikker kjeller» (38).

Siste setning finnes ikke i originalen. Hos Malraux står det derimot: «Je n’ai pas le temps de les emmener jusqu’à la campagne» som på norsk betyr «Jeg har ikke tid til å ta dem med ut på landet.» Noe som betyr at oversetterne enten tok seg noen friheter, eller de leste litt for raskt.

I løpet av februar og mars 1934 anmeldes romanen i svært mange norske aviser, og får både gode og noen mindre gode anmeldelser. Som regel skrives lite eller ingenting om oversettelsen til ekteparet Høst. Enkelte ganger blir oversetternes navn ikke engang nevnt.

Aftenpostens anmelder Finn Halvorsen, beskriver romanen som «en enestående god bok» og «…. at den nu er blitt aldeles fortreffelig oversatt av Else Røysland og Gunnar Høst…».[22]

I Morgenbladet skriver Høyre-politikeren C. J. Hambro en oppsiktsvekkende negativ anmeldelse både av forfatteren André Malraux (som hadde vært kommunist frem til 1939) og av romanen, og drar dessuten Goncourt-prisens verdi i tvil. Dette er kanskje ikke så underlig tatt i betraktning Hambros politiske ståsted og hans motstand mot totalitære ideologier og deres anførere. Han skriver blant annet: «Naar romanen er blit oversat til norsk, skyldes de kanske den naive overtro som endnu gjør sig gjeldende blant maxismens die-hards at det som handler om kommunisme eller er skrevet av kommunister er interessant i og for sig.». Men anmeldelsen ender i en positiv retning: «Oversettelsen er gjennemgaaende god».[23]

Da romanen kom ut i 2. opplag skrev Simon Nes i Haugaland Arbeiderblad en artikkel om to av André Malraux’ bøker Håpet (utgitt 1937, oversatt av Else Røysland Høst og Paul Gaugin i 1938) og Menneskets lodd.[24] Om sistnevnte roman står det: «Det er Else Røysland og Gunnar Høst som står for overføringa til norsk. Dei skulle borga for me fekk ei lett og levande overføring, men eit avsnitt som dette på side 100 tyder på dei av og til har blunda på post – elles burde det vore forma noko lettare.» Avsnittet starter slik: «Men hvis personer som er like farlige for Deres land som for vårt, som er en trussel for verdensfreden og sivilisasjonen, ville søke tilflukt på konsesjonsområdet, slik som de pleier? Det internasjonale politi (…)»

Her er André Malraux originaltekst : « Mais si des individus aussi dangereux pour votre pays que pour le nôtre, dangereux pour la paix de la civilisation, se réfugient, comme toujours, sur la concession ? La police internationale (…)»

Simon Nes har rett i at avsnittet han refererer til er oversatt ganske direkte. Det som ellers gjør Høsts oversettelse så god og som kanskje også gjorde at den ble utgitt så mange ganger, er nettopp at Else og Gunnar Høst har klart å omformulere mange av originalversjonens lange, tunge setninger til et ledig og naturlig norsk uten å endre på meningen og samtidig være tro mot originalen. Da må en liten blunder som denne kunne unnskyldes. Kanskje ville anmelderen også poengtere at han hadde tatt seg tid til å finlese romanen på begge språk.

Senere oversettelser
I 1937 kom Gunnar Høsts oversettelse av Andre Gides Retour de l'U.R.S.S (1936). Oversettelsen fikk tittelen «Hjem fra Sovjet». Boken handler om erfaringer fra forfatterens reiser i Sovjetunionen i 1936. André Gide som tidlig på 1930-tallet hadde uttrykt sin beundring for det sovjetiske samfunn, endret syn etter reisen i 1936. I Hjem fra Sovjet angrep han det totalitære kommunistiske styre, men uttrykte samtidig kjærlighet til det russiske folk. Romanen ble heftig angrepet av franske kommunister da den kom ut. Boka fikk gode anmeldelser i norske aviser, bortsett fra Nordahl Grieg som slaktet den av ideologiske grunner. Som regel ble ikke den norske oversettelsen nevnt. Ett unntak er Gula Tidend hvor rektor Severin Askeland i en fyldig anmeldelse skriver: «Boka er komi i ei god (bokmåls) – umskrift ved Gunnar Høst.»[25]

Da radioteateret 12. mars 1937 sendte Noah (Noé, 1931) «Skuespill i 10 billeder», iscenesatt av Gyda Christensen var det oversatt av Gunnar Høst. Stykket var skrevet at André Obey og forteller historien om syndefloden og Noahs ark på en enkel og fantasifull måte og hadde tidligere vært oppført både i Paris, London og New York.[26]

I 1938 kom Dødt blod av Louis Guilloux (Le sang noir, 1935), oversatt av Else og Gunnar Høst. Romanen regnes som forfatterens hovedverk. To år før utgivelsen på norsk skrev Gunnar Høst en kronikk i Aftenposten under tittelen «Utsyn over verdenslitteraturen» der han argumenterer for at denne romanen burde ha fått årets Goncourt-pris og ikke Sang et Lumière av Joseph Peyré som Høst omtaler som «et likegyldig verk».[27]

Sigurd Hoel skriver i forordet at boken av mange regnes som den ypperst blant franske romaner etter Menneskets lodd av André Malraux. Handlingen i Dødt blod utspiller seg i en liten by i Bretagne i løpet av en enkelt dag i 1917. Hovedpersonen, monsieur Merlin, er en eldre, mislykket gymnaslærer, som blir plaget av landsbyboerne. Selv om Første verdenskrig kun er bakteppe for handlingen, er romanen en kritikk av krigen og hva den gjør med menneskene. Guilloux kritiserer også de som profiterer på krigens lidelser.

Boka kom, i likhet med Menneskets lodd, ut i Gyldendals prestisjetunge «Gule serie» som Sigurd Hoel var redaktør for. Dødt blod omtales og anmeldes i mange aviser i forbindelse med 6 nye oversettelser fra forlagets vårliste. Den norske oversettelsen nevnes som regel ikke. Men Dagbladet skriver: «Den gule serien får kraftig innsprøitning» og «Så gjelder det bare om oversettelsene er gode. Og det skal innrømmes at Gyldendal, som er den første på markedet med vårlisten i år, har mange kort vi skulde ha lov å gå ut fra er gode.» [28] Flere av anmeldelsene oppgir for øvrig kun Gunnar Høst som oversetter, hans kones navn blir utelatt. Ifølge Høst datter var det nok også Gunnar Høst som sto for hoveddelen av oversetterarbeidet ekteparet utførte sammen.

Når det gjelder franskbøkene til ekteparet Høst var det imidlertid Else som sto for arbeidet med å finne enkle nok autentiske tekster som egnet seg for elevene, noe som ofte kan være en krevende oppgave, da slike tekster ikke er skrevet for lærebokformål og undervisning og derfor ikke tar hensyn til elevenes progresjon og språknivå. I tillegg til Høst-lærebøkene hun var med på og verkene hun oversatte sammen med sin mann (Menneskets lodd og Dødt blod), oversatte hun også Håpet av André Malraux[29] i samarbeid med Paul René Gauguin (1911–1976).

Johan Borgens anmeldelse av Dødt blod bærer tittelen «Herlig roman» og avsluttes på følgende måte: «Vi må bare føye til at oversetterne har gjort et arbeid som viser at de har skjønt hvilket verk de har hatt med å gjøre. Så varsomt og så fint er det gjort, at i alle fall vi stakkars famlere i det franske sproget får si at intet kan være ødelagt eller svekket ved overføringen til norsk.»[30]

Etter Dødt blod oversatte Gunnar Høst «Europas åndelige krise» (37 sider) av Paul Valéry. [31] Dette essayet, med originaltittelen La crise de l'esprit var kommet ut året etter Første verdenskrigs slutt og besto opprinnelig av to brev. Første brev begynner med denne setningen som senere skulle bli berømt og ofte sitert: «Nous autres, civilisations, nous savons maintenant que nous sommes mortelles», i Høsts oversettelse: «Vi – kulturene – vet i dag at vi kan dø».

Høsts utgave av essayet inneholdt også en tredje del med tittelen «Note», utdrag av et foredrag Paul Valéry holdt på universitetet i Zürich i 1922 og som er en videreutvikling av enkelte avsnitt av «Europas åndelige Krise». Noten starter slik:

Stormen er over. Alikevel kjenner vi en uro og en angst som om den tvert imot skulle til å bryte løs. På nesten alle områder av menneskelivet hersker en deprimerende uvisshet. Vi stirrer tilbake på det som er borte, de veldige ødeleggelsene har lagt noe øde også i vårt eget sinn. Vi vet ikke hva der ligger foran oss, men vi har grunn til å frykte det. (20)

Vårt land anmeldte boken sammen med en annen i serien Cappelens upopulære skrifter, en serie som ble langt mer populær enn navnet skulle tilsi.[32] I annonsen for serien står det blant annet «I løpet av kort tid er mer enn 30.000 solgt av serien og med de 3 nye er de ‘upopulære’ trykt i til sammen 38.000.» Anmelderen J.N. konkluderer slik etter positiv omtale av Valérys essay på norsk: «Begge skrifter er utmerket oversatt.»

6. november 1952 sendte radioteateret Gunnar Høsts oversettelse av Jean Giraudoux‘ stykke Det blir ikke noen Trojanerkrig ( La Guerre de Troie n’aura pas lieu) med Knut Hergel som instruktør. Stykket fra 1935 tolkes som en advarsel mot nazismen. I sin anmeldelse dagen etter avslutter Finn Havrevold med: «Gunnar Høsts oversettelse var helt ypperlig».[33]

Da Det Nye Teater 1. april 1958 hadde premiere på Caligula av Albert Camus, var stykket oversatt av Gunnar Høst. Handlingen er lagt til Roma og skildrer den romerske keiseren Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus, kjent som Caligula og som levde fra år 12 til år 41 evt. Han utviklet seg raskt til en blodtørstig tyrann.

Albert Camus skrev ferdig stykket i 1939, da med Hitler som inspirasjonskilde, men det ble først utgitt i bokform i 1944 og oppført på teater i 1945. I drammensavisen Fremtiden anmelder journalist Henry Harm stykket som han beskriver som en «sterk og god forestilling», men at man neppe kan regne med noen publikumstilstrømning.[34] Gunnar Høsts oversettelse kommenteres ikke. I 1998 ble Caligula oversatt til nynorsk av Tove Bakke og hadde premiere på Det Norske Teatret 3. oktober samme år.

Som man kan konstatere var krigsmotstand og opprør mot totalitære styresett sentrale temaer i verkene Gunnar Høst oversatte fra fransk. Datteren kan også bekrefte at faren var svært opptatt av og sjokkert over det som foregikk i Europa i mellomkrigstiden. Hoveddelen av oversettelsene representerte aktuell fransk samtidslitteratur og kom ut kort tid etter originalene. To av forfatterne han oversatte mottok senere Nobelprisen i litteratur: André Gide i 1947, Albert Camus i 1957.

Høst brukte dessuten verkene han oversatte i sin undervisning på universitetet og utdrag fra Noé og Caligula fikk plass i hans lærebøker. Slik kunne han kombinere sine roller som pedagog, lærebokforfatter, oversetter og formidler av fransk samtidslitteratur.

Fra norsk til fransk
Det er ikke så vanlig at norske oversettere oversetter fra morsmålet til fransk, men i 1931, året etter Proust-oversettelsen, oversatte Gunnar Høst Henrik Wergelands dikt Napoleon til fransk.[35]

Oversettelsen, inkludert forord av Gunnar Høst og et bilde av Henrik Wergeland, er i alt på 11 sider og sto i Revue des études napoléoniennes, et tidsskrift som kom ut 2 ganger i året, første gang i 1911. Diktet starter med en innledning om Henrik Wergeland hvor Høst konkluderer slik: «La lecture de ce poème expliquera peut-être pourquoi son auteur est si peu connu en France. Difficile à traduire, il est aussi difficile à lire, Même pour les Scandinaves.» («Å lese dette diktet forklarer kanskje hvorfor denne forfatter er så lite kjent i Frankrike. Vanskelig å oversette, men også vanskelig å lese, selv for skandinaver.»)

Ifølge forfatter og oversetter Tom Lotherington er det mulig at Høst fikk god hjelp av den franske litteraturforskeren Emmanuel Handrich, som skal ha vært en stor Wergeland-kjenner. Lotheringtons eksemplar av diktet har tilhørt litteraturhistoriker og professor Erik Krag og er dedisert av Emmanuel Handrich, som har føyd til under navnet «Gunnar Host»: "et E. Handrich" (= og E Handrich).

Høsts datter forteller at faren var svært glad i dikt og at han av og til inviterte studenter hjem til te og hjemmebakt kringle for å diskutere fransk lyrikk. Familien Høst hadde mange bind av Henrik Wergelands «Samlede skrifter» og datteren kan huske at han leste høyt noen av de enklere Wergeland-diktene for henne, dvs. ikke det kompliserte Napoleon-diktet.

I Det franske nasjonalbibliotekets database oppgis det også at Høst har skrevet forordet både til en fransk oversettelse av «Norske folkeeventyr» av Asbjørnsen og Moe og «Heimskringla Norske kongesagaer» av Snorre Sturlason, begge datert 1930. Dette sammenfaller med siste år Gunnar Høst var lektor ved Sorbonne.

Høsts datter forteller at faren også var involvert i Fiskerigrensesaken i 1950, som franskkyndig hjelp og støtte for den norske delegasjonen siden forhandlingene foregikk på fransk. Han fikk seg til og med en tur til London hvor forhandlingene fant sted. Hovedoversetteren under forhandlingene het Thorvald Nebell og var en tidligere student av Høst. Nebell hadde hjulpet Høst med å revidere Damms lommeordbok[36].

«Fiskerigrensesaken» gjaldt en tvist mellom Norge og Storbritannia som ble brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ). Tvisten gjaldt uenighet om metoden for fastlegging av grunnlinjer og bredden på norsk sjøterritorium. I den historiske dommen fra Den internasjonale domstolen i Haag i 1951 fikk Norge fullt gjennomslag for at nordnorske fiskevær har egne, historiske rettigheter til fisken i havet.

Klatreren

Gunnar Høst hadde mange jern i ilden både som pedagog, litteraturforsker, lærebokforfatter og oversetter. Dessuten skrev han regelmessig artikler i aviser og tidsskrifter, blant annet om fransk litteratur, språkundervisning og skole. Med et så høyt aktivitetsnivå ved skrivebord og kateter kunne man kanskje tro at det var liten tid til sportslige utfoldelser. Men i Den norske turistforenings årbok 1940 finner vi en artikkel med tittelen: «Hvorfor jeg klatrer». Der forteller Gunnar Høst om sin glede ved denne sporten som han både har bedrevet på Kolsåstoppen, i sommerferiene på Sørlandet, i Vest-Jotunheimen, og sist, men ikke minst, i Alpene: «Alpene er og blir tindesportens sanne hjemland» for franskfilologen og den frankofile Gunnar Høst. [37] Datteren forteller at han ofte klatret med Arne Ness og Peter Wessel Zapffe, begge meget habile fjellklatrere, noe som indikerer at også Gunnar Høst må ha vært en meget dyktig klatrer.

 

Gunnar Høst døde 5. august 1983, 83 år gammel og er begravet sammen med sin kone på Ris kirkegård

Vigdis S D Jorand