Eiliv Eide var litteraturforsker ved Universitetet i Bergen, bok- og teateranmelder og oversetter. I løpet av de mer enn femti år han var aktiv som oversetter formidlet han sentrale verker fra europeisk litteratur til norsk, blant annet Montaigne og Flaubert, men også mange av romanene til en av forrige århundres mest produktive forfattere i Frankrike, Henri Troyat. Eides brede og varierte oversetterproduksjon vitner også om en livslang interesse for teatret. I 1990 ble han tildelt Dalgards Kritikarpris for sin kritikerinnsats, og som oversetter mottok han Statens stipend for eldre fortjente kunstnere i år 2000.

Bakgrunn og yrkesliv
Eiliv Eide ble født 17. januar 1920 i Bergen og vokste opp på Minde, senere Ny-Paradis. Faren, Sigurd Eide (f. 1888) arbeidet i Bergens Privatbank, mens moren, Aslaug (født Sivertsen, f. 1899) var hjemmeværende husmor. Eide hadde to yngre brødre, Roar (f. 1923) og Jan Andreas (f. 1925). Edvard Beyer bodde i nabolaget, og de ble tidlig venner, et vennskap som varte livet ut.

Eide tok artium i 1939 på Fana Høiere Allmennskole (den gang både realskole og gymnas) og adjunkteksamen ved Universitetet i Oslo i 1949 i allmenn litteraturhistorie, med fransk og engelsk litteratur som spesialområder. Han leverte magisteravhandling om «Les tragédies de Racine devant la critique» og avla også på denne tiden lektoreksamen. Eide hadde studieopphold med stipend fra den franske staten ved universitetene i Montpellier og Paris i 1945–1946 og i 1952. Han giftet seg med Gerd Albretsen (f. 1926) i 1949, og de fikk to barn, Elisabeth (f. 1950) og Aslaug (f. 1955). De ble skilt i 1966. Han giftet seg med Randi Røynstrand (f. 1936) i 1969, og var gift med henne til sin død.

Fra høsten 1946 foreleste og vikarierte Eide i fransk språk og litteratur ved Bergens Museum, som før Universitetet i Bergen formelt ble opprettet i 1948 organiserte undervisningen, med eksamen i Oslo.[1] Eide var tilknyttet Universitetet i Bergen i hele sin yrkeskarriere, bare avbrutt av en tiårsperiode som lektor ved Katedralskolen i Bergen (1958–1968), men hvor han fortsatte som timelærer ved universitetet. I 1968 ble han fast ansatt universitetslektor i det nye faget allmenn litteraturkunnskap, en stilling han hadde inntil han gikk av med pensjon i 1987. Ved siden av arbeidet Eide som litterær konsulent ved Den Nationale Scene (fra 1952), teateranmelder i Norsk Rikskringkasting (1948–1952), samt bokanmelder i Bergens Tidende fra 1948 til 2000.[2]

Litteratur, litteraturteori og oversettelse: Montaigne og Boileau
Gjennom sin mangeårige tilknytning til Universitet i Bergen var Eiliv Eide med på å bygge opp litteraturstudiene ved universitetet, og sammen med Atle Kittang og Asbjørn Aarseth utgjorde han på 1970-tallet selve faget allmenn litteraturvitenskap ved universitetet.[3] Den kanskje beste indikasjonen på hvilken innflytelse Eide, Kittang og Aarseth hadde på flere studentgenerasjoner, ikke bare i Bergen, er deres standardverk med litteraturteoretiske tekster, Teorier om diktekunsten fra Platon til Goldmann (1970) og oppfølgeren Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900 (1987; utgitt på nytt under tittelen Klassisk litteraturteori i 2007). Her var Eide ikke bare med på å velge ut hvilke tekster som skulle inngå i den litteraturteoretiske kanon, men viste også sine evner som oversetter. I Teorier om diktekunsten oversatte han den tredje av de fire «sangene» i Boileaus Art Poétique, om de store sjangrene tragedien, eposet og komedien. I Europeisk litteraturteori ble denne supplert med Sainte-Beuves «Dikterpersonligheten».

Eide oversatte først og fremst fra fransk, og vi begynner med hans første oversettelse, utdrag fra Montaignes Essais, som ble utgitt under tittelen Tanker om Liv og Livskunst så tidlig som i 1950. På den tiden fantes det svært lite av Montaignes verk tilgjengelig for norske lesere, bortsett fra Einar Tassings danske oversettelse av André Gides utvalg som kom i 1941.[4] I likhet med mange av dagens lesere av Montaignes verk, forundrer Eide seg over at «en nesten firehundre år gammel tekst har så mye å gi oss».[5] For Eide ligger nøkkelen til verkets aktualitet i Montaignes evne til å skrive om seg selv «absolutt oppriktig», og til dermed å skildre «en rekke evig menneskelige trekk».[6] Om han her er inne på spørsmål som for alltid vil oppta lesere av Montaigne, er han mer en mann av sin tid når det gjelder tekstutvalget. På den tiden var man opptatt av å plassere Montaigne idéhistorisk, av å utkrystallisere ideene hans og følge deres utvikling, og også Eide var opptatt av å gjengi Montaignes «tankeverden og utvikling». Med kapitler som «At å filosofere er å lære å dø», «Om barneoppdragelse», «Forsvar for Raimond Sebond», osv., sporer Eides utvalg Montaignes filosofiske utvikling fra stoiker, via skeptiker til sokratisk epikureisme. Denne idehistoriske vinklingen gir verdifull innsikt i verket, men formidler også et syn på teksten som «rotete»: Med innskuddene som kom til i senere utgaver og digresjonene er verket, slik Eide kommenterer, «verdens mest rotete bok».[7] Her er et eksempel fra «Om barneoppdragelse» med Eides oversettelse:

A un enfant de maison qui recherche les lettres, non pour le gaing (car une fin si abjecte est indigne de la grace et faveur des Muses, et puis elle regarde et depend d’autruy), ny tant pour les commoditez externes que pour les sienes propres, et pour s’en enrichir et parer au dedans, ayant plustost envie d’en tirer un habil’ homme qu’un homme scavant, je voudrois aussi qu’on fut soigneux de luy choisir un conducteur qui eust plutost la teste bien faicte que bien pleine, et qu’on y requit tous les deux, mais plus les meurs et l’entendement que la science; et qu’il se conduisist en sa charge d’une nouvelle maniere. (I.26, 150)[8]

Et barn av adelig familie søker ikke lærdom for vinnings skyld … og heller ikke så mye for å oppnå ytre fordeler som for å utvikle seg, berike og smykke sitt indre. En vil heller at det skal bli et dyktig menneske enn en lærd. Derfor bør en passe på å velge en lærer som snarere har et godt hode enn et fullstappet hode. En kan godt kreve begge deler; men en skal legge større vekt på forstanden og karakteren enn på lærdommen. Dessuten skal en se til at han skjøtter sin gjerning på en annen måte enn den gjengse. (36)

Som lærer selv var kanskje Eide spesielt interessert i dette kapitlet, hvor Montaigne gir råd til en adelskvinne i sin bekjentskapskrets, om hva slags lærer hun skal velge for barnet hun venter. Han begynner i hvert fall oversettelsen først med avsnittet som begynner med rådgivningen og utelater dermed kapittelets relativt lange innledning som ikke direkte berører elevens opplæring. I selve tekstutdraget er også en innskutt parentes utelatt, markert typografisk med ellipse, som Eide må ha vurdert som mindre relevant for norske lesere. Videre noterer vi at originalens lange periode – tekstutsnittet består av én setning – er brutt opp i kortere setninger. Mens dette kanskje er mer tilpasset det norske språket, forsvinner noe av egenarten ved Montaignes «rotete» stil, hans evne til å nedfelle i skrift en tankemåte som snubler og vingler seg framover slik han selv beskriver den i innledningen.[9] Oversettelsen gir allikevel et godt bilde av originalen med gode fortolkninger: «som for å utvikle seg» er f.eks. en god løsning for «que pour les sienes propres» – «indre kvaliteter» eller «egenskaper» ville ikke fungert siden «sitt indre» opptrer senere i setningen. Helt til slutt i avsnittet gjenskaper Eide også noe av det tapte. Her oversetter han «d’une nouvelle maniere» med «på en annen måte enn den gjengse», og smetter dermed inn det viktige momentet som avslutter innledningen, nemlig at den type lærer Montaigne ser for seg, er stikk i strid med datidens oppfatning av lærerrollen.[10] Her viser med andre ord oversettelsen god innsikt i verket.

Av disse utdragene fra Montaignes Essais kan vi se at Eide som oversetter først og fremst er opptatt av å gjøre teksten forståelig for norske lesere. Dette kommer enda tydeligere fram i utdraget fra Boileaus Art Poétique. Ikke helt ulikt Montaignes «håndbok» i oppdragelse, er Boileaus tekst en slags lærebok, bestående av et sett med prinsipper eller regler som Boileau mente skulle ligge til grunn for diktekunsten. I bokens innledning påpeker Eide at Boileau bygger på klassiske modeller, inspirert av Aristoteles og Horats. Dette kommer særlig frem i den tredje av de fire «sangene» som Eide valgte å oversette, og som omhandler henholdsvis tragedien, eposet og komedien. Vi skal se på et eksempel som tydeliggjør i hvilken grad Art Poétique er et pedagogisk prosjekt:

Que le trouble, toujours croissant de scène en scène,
A son comble arrivé se débrouille sans peine.
L’esprit ne se sent point plus vivement frappé
Que lorsqu’en un sujet d’intrigue envelope,
D’un secret tout à coup la vérité connue
Change tout, donne à tout une face imprévue. (v. 56–60)[11]

Uvissheten skal vokse fra scene til scene, nå sitt høydepunkt og løses uten vanskelighet. Ingenting virker sterkere enn når hemmeligheten i en innviklet intrige brått åpenbares, endrer alt og stiller alt i et nytt og uventet lys. (113)

Her formidler Boileau på elegant verseform de greske tekniske termene «anagnorisis» og «peripeteia» i et forståelig språk («d’un secret tout à coup la vérité connue»; «change tout») for sine mer eller mindre lærde samtidige som omgikkes i den tids populære, litterære salonger. Å gjendikte dette innenfor samme sjanger ville nok vært en svært vanskelig, enn si umulig oppgave, og Eides prosa-oversettelse er i tråd med Boileaus pedagogiske prosjekt. Men Eide har også øre for muligheten til å skape rytme i prosa. Repetisjonen av «alt» i det siste verset, bevarer for eksempel alliterasjonen i «tout… tout». Og i dette eksemplet gjenskaper han også noe av rytmen i Boileaus «sanger»:

Et, mille fois, un fat finement exprimé
Meconnut le portrait sur lui-même formé. (v. 357-359)

Og tusen ganger hendte det at en innbilsk tosk ikke kjente seg igjen i det fint utførte portrettet av ham selv. (s. 119)

På dette grunnlag kan man si at Eide er opptatt ikke bare av å formidle originalteksten så klart og tydelig som mulig, men også av at den skal fungere på norsk. Slik sett hører han innenfor tradisjonen av såkalt hjemliggjørende («domesticating») oversettere. Når Eide på 1960-tallet går over til å oversette romaner, framgår det kanskje enda tydeligere at han er opptatt av flyt, innimellom på bekostning av tekstnærhet.

Romaner: Henri Troyat
Henri Troyat, født i 1911, var opprinnelig russisk og fra en velstående familie som flyktet til Paris under revolusjonen i Russland. Troyat tilbrakte mesteparten av sitt liv i Frankrike og ble en svært produktiv forfatter av romaner, biografier og essays. Troyat var en kjent og populær forfatter i sin samtid, en slags Balzac for det 20. århundre, men er lite kjent i dag, iallfall blant norske lesere, selv franskkyndige.[12] I løpet av 1960-tallet oversatte Eide ikke bare Troyats romansyklus Les Semailles et les moissons på fem romaner under tittelen Alltid en ny dag, men også hans omfattende biografi om Tolstoj.[13]

Hva som sporet Eide til å oversette Troyats romansyklus er ikke kjent, men han hadde anmeldt et par oversettelser av Troyats øvrige romaner og det vekket kanskje interessen.[14] Dessuten kunne nok familieserien som følger tre kvinner over tre generasjoner, Maria, Amélie og Elisabeth før, under og etter første verdenskrig, appellere til en bredere lesekrets, også i Norge. Troyat skrev et elegant og transparent fransk, og ble i 1959 medlem av l’Académie française. Inspirert av sin kones bestefar som var smed i en landsby sør i Frankrike (Corrèze), skildrer Troyat livet både på landsbygda og i Paris i første halvdel av 1900-tallet. Romanene er sene eksempler på realismesjangeren: Rike på detaljer og billedskapende, men uten eksperimentering med formen. Her er et eksempel fra begynnelsen av den første romanen Alltid en ny dag:

Basses et sales, les maisons de la Chapelle-au-Bois n’avaient pas d’âge déterminé. Leurs fenêtres noires s’ouvraient sur le monde, comme des bouches qui cherchent l’air. Entre deux cubes de pierre, des palissades édentées contenaient à peine la poussée d’un potager, d’un dépôt de ferraille ou d’une pente d’herbes folles. Dans cette bourgade corrézienne, les vrais paysans étaient rares, mais chaque boutiquier, chaque artisan, chaque ouvrier avait gardé la tradition de la terre et possédait au moins, à distance raisonnable de son logis, un bout de champ galeux qu’il cultivait avec patience (14).[15]

De lave, skitne husene i Chapelle-au-Bois var av ubestemmelig alder. De svarte vinduene åpnet seg mot verden og lignet munner som gispet etter luft. Mellom to kasseformete steinhus klarte gebrekkelige stakitter så vidt å holde på en frodig kjøkkenhage eller en haug jernskrap eller en skråning full av ugras. Det var få virkelige bønder i denne landsbyen i Corrèze-departementet, men hver handelsmann, hver håndverker, hver arbeider, hadde beholdt kontakten med jorden og eidde i det minste en skabbet jordflekk i rimelig avstand fra huset han bodde i, og dyrket den tålmodig (12).

Her viser Eide igjen i hvilken grad han er opptatt av å skape en oversettelse som fungerer godt på norsk: «palissades édentées» er for eksempel ikke gjengitt med «tannløse palisader», men med «gebrekkelige stakitter».

Neste roman, Amélie, foregår i Paris rett før og under første verdenskrig. Amélies mann Pierre vervet seg straks krigen brøt ut, og nesten et år senere får han endelig permisjon fra fronten og treffer sin datter Elisabeth for første gang:

Tu as vu? dit-il. Elle me fait des mines! Ce qu’elle est drôle! Donne-la moi!
Il la prit dans ses bras, maladroitement, la soupesa, s’étonna de constater qu’elle était si légère, si vulnérable, et, cependant, parfaite dans les moindres détails de sa figure. Un vrai nez, une vraie bouche, de vrais cheveux, un vrai regard! (427)

Så du det? sa han – hun smiler til meg! Så rar hun er. La meg holde henne!
Han tok henne i armene og holdt klosset om henne, forbauset over at hun var så lett, så forsvarsløs, og likevel så ferdig og fullkommen, selv i de minste ansiktstrekk. En ordentlig nese, ordentlig hår, ordentlige øyne! (126)

Her har Eide utelatt «une vraie bouche» i siste setning, kanskje fordi «ordentlig» er tyngre enn «vraie» og det gir bedre flyt å gjengi «parfaite» med to adjektiv («ferdig og fullkommen»). Som sagt er oversettelsene av disse romanene lite kjent i dag, kanskje også fordi de kom ut på det mindre kjente Bergensforlaget John Grieg. Alle romanene ble anmeldt i Bergens Tidende, ikke alltid like velvillig av Rolf Døcker, men som også setter spørsmålstegn ved originalen når han spør: «er historien om Amélie blitt fargeløs i oversettelsen, eller er den blek også originalt»?[16]

Teateroversettelser – det absurde teater: Ionesco
At Eide valgte ut «sangen» som omhandler antikkens store sjangre fra Boileaus Art Poétique for Teorier om diktekunsten, er ikke overraskende; han var mangeårig anmelder av teaterforestillinger og oversatte flere stykker, de fleste for Den Nationale Scene i Bergen. Han var nær venn med mangeårig teatersjef Per Schwab og satt i en periode også i styret.[17] Eide oversatte blant annet et av Eugène Ionescos mest spilte stykker, Le roi se meurt (Kongen dør), for Den Nationale Scene i 1965, og bearbeidet det senere for NRK Radioteatret.

Ved siden av Samuel Beckett, er Ionesco en av de fremste eksponentene for det absurde teater (théâtre de dérision). Som mange av Ionescos stykker er Le Roi se meurt en kort enakter, og omhandler Kongen Berenger I som nekter for å dø samtidig som han dør:

Encore? Vous m’ennuyez! Je mourrai, oui, je mourrai. Dans quarante ans, dans cinquante ans, dans trois cents ans. Plus tard. Quand je voudrai, quand j’aurai le temps, quand je le déciderai. En attendant, occupons-nous des affaires du royaume. (Il monte les marches du thrône.) Aïe, mes jambes, mes reins. J’ai attrapé froid dans ce palais mal chauffé, avec des carreaux cassés qui laissent entrer la tempête et les courants d’air. A-t-on remplacé sur le toit les tuiles que le vent avait arrachées? On ne travaille plus. Il faudra que je m’en occupe moi-même. J’ai eu d’autres choses à faire. On ne peut compter sur personne. (A Marie qui essaie de le soutenir.) Non, j’arriverai. (Il s’aide de son sceptre comme d’un bâton.) Ce sceptre peut encore servir. (Il réussit péniblement à s’asseoir, aidé tout de même de la reine Marie.) Mais non, mais non, je peux. Ca y est! Ouf! Il est devenu bien dur ce thrône. On devrait le faire rembourrer. Comment se porte le pays ce matin?[18]

Nå igjen? Dere kjeder meg! Jada, jeg skal dö, jeg skal dö. Om förti år, om femti år, om tre hundre år. Senere. Når jeg vil, når jeg får tid, når jeg bestemmer meg til det. I mellomtiden får vi ta oss av kongerikets saker. Au! Bena mine, ryggen! Jeg har fått frost i meg her i dette kalde slottet med knuste ruter som slipper inn storm og gjennomtrekk. Jamen er tronen blitt hard. Den burde få ny stopp. Hvordan har landet det i dag?[19]

Naturlig nok er sceneanvisningene utelatt i radioutgaven. Men den delen hvor kongen trer fram som en noe sytete martyr og vrang gammel mann, er også utelatt («A-t-on remplacé … Ca y est!»). Hovedpoenget – kongens manglende selvinnsikt, hans oppførsel i affekt og usammenhengende tale – er imidlertid gjengitt i detalj og følger originalen nøye. Eide gjør altså visse inngrep i teksten for å få den til å fungere for et norsk radiopublikum.

Flaubert – og novelleformen
Ett av Eiliv Eides mest kjente redaktørarbeider er litteraturantologien Nyere perler i prosa (1975) som består av en samling norske noveller fra etterkrigstiden.[20] Den siste oversettelsen fra hans hånd er også en novellesamling, nemlig Flauberts Trois Contes, utgitt på Bokvennen i 2002. Flaubert arbeidet med de tre novellene de siste årene av sitt liv, og disse tekstene er kanskje hans mest stilistisk fullendte. Flaubert perfeksjonerer her blant annet sin ukonvensjonelle bruk av «imparfait», gjerne i kombinasjon med en uventet bruk av konjunksjonen «et» (og), og spesielt visse aspekter ved verbtiden er utfordrende å oversette.[21] Vi skal se hvordan Eide har løst dette i et par eksempler. Det første er fra åpningsnovellen «En enkel sjel» i en scene der hovedpersonen, tjenestepiken Félicité, redder det panikkslagne herskapet sitt unna en illsint okse:

Félicité se retourna, et elle arrachait à deux mains des plaques de terre qu’elle lui jetait dans les yeux. Il baissait le mufle, secouait les cornes et tremblait de fureur en beuglant horriblement.[22]

Félicité snudde seg, rev opp gresstorver med begge hender og kastet dem i øynene på den. Den senket mulen, ristet på hornene, dirret av raseri og brølte stygt.[23]

Verbet ‘retourner’ i «passé simple» (‘retourna’) plasserer hendelsen i fortid og normalt ville man forventet at hele avsnittet ble holdt i denne tiden siden Félicités handlinger er avgrensede.[24] Flaubert bruker imidlertid her imparfait, og oppnår dermed å strekke ut i tid et hendelsesforløp som må ha pågått bare noen sekunder. Dette er en svært effektiv måte å intensivere dramaet på, noe som ikke er så lett å gjenskape med norsk preteritum. Noe av dramatikken gjenskapes imidlertid med verbet «dirret» som er mer dynamisk enn hva for eksempel «skalv» ville vært.

I den siste novellen forteller Herodias (også tittelen på novellen) sin mann, Herodes Antipas som hersker over deler av Galilea, om en ydmykende hendelse Iaokanann (Johannes døperen) har utsatt henne for slik at Antipas skal forstå at Iaokanann, som nå sitter i fangenskap hos ham, er farlig. På vei til Galaad får Iaokanann, som står på en høyde og taler, øye på henne og slynger forbannelser mot henne:

Impossible de fuir! Les roues de mon char avaient du sable jusqu’aux essieux; et je m’éloignais lentement, m’abritant sous mon manteau, glacée par ces injures qui tombaient comme une pluie d’orage.[25]

Umulig å flykte! Vognhjulene sank til akslingen i sanden; langsomt kom jeg meg derfra, skjult under kappen; og hånsordene gjennomisnet meg som piskende regn.[26]

Også her er imparfait brukt for å dvele ved hendelsesforløpet, og slik intensivere ydmykelsen Herodias opplever. Dette er igjen vanskelig å gjenskape fullt ut på norsk, men istedenfor å gjengi «avaient» ordrett («hadde») bruker Eide bevegelsesverbet «synke» som selv i fortid gir inntrykk av noe pågående; det samme gjelder verbet «gjennomisne» for adjektivet «glacée». Her har altså Eide gjenskapt den intense ydmykelsen Herodias opplever med andre midler enn verbformen. Dessuten flytter han konjunksjonen «og» («et») fra nestsiste til siste ledd, som er mer naturlig på norsk, og bevarer dermed i noen grad et viktig trekk ved Flauberts stil.

Øvrige oversettelser
Slik disse eksemplene viser, oversatte Eide altså først og fremst fra fransk. Innenfor teatersjangeren finner vi i tillegg til Ionescos stykke, Pierre Barillet og Jean-Pierre Grédys Adèles Dyder, Félicien Marceaus Egget og Jean Marsans Eva før syndefallet. Av annet arbeid kan man nevne Elisabeth Badinters XY: Hva er en mann?, som Eide oversatte sammen med Inger Gjelsvik. Men Eide oversatte også fra andre språk: en biografi om Johan Borgen fra engelsk og flere tekster fra svensk, blant annet Tore Zetterholms Levende litteratur: fra Gilgamesj til Bob Dylan (1986). Og som pensjonist syslet han med noe oversettelse fra italiensk, som ikke ble utgitt.

Frankofil, ja selv polyglott, er nok betegnelser som passer godt til Eide. I tillegg var han en habil amatør innen båtbygging, oppvokst ved og glad i sjø og hav som han var.[27] Men først og fremst var han en leser, og en svært god lærer og formidler av norsk og europeisk litteratur og litteraturhistorie.

Kirsti Sellevold