Masahiko Inadomi var japansk-lærer, norsk-filolog, oversetter og en utrettelig toveis kulturformidler som virket i alle kanaler: Han oversatte mellom norsk og japansk begge veier, skrev kritikker og bidro i radio og TV. Han fikk stor betydning for forståelsen av japansk litteratur og kultur i Norge og norsk kultur i Japan. Produksjonen hans som oversetter var ikke særlig omfangsrik, men likevel variert: Han oversatte både skjønnlitteratur og sakprosa, alt fra tusen år gamle dikt til en vitenskapelig hvalfangstrapport. Inadomis eneste romanoversettelse, Min egen sak av Ōe Kenzaburō (1968), var den aller første boken som ble oversatt direkte fra japansk til norsk.

Masahiko Inadomi ble født i Kumamoto sør i Japan som sønn av predikanten Inadomi Hajime (1893–1955) som hadde en prominent posisjon i det kristne miljøet i Japan.^[1] Han var nummer fire av fem søsken: tre eldre brødre og en yngre søster. Faren hadde lært seg dansk som student i USA ved å delta på gudstjenestene i den danske kirken der og fungerte senere som tolk for en av de første norske etterkrigs-misjonærene i Japan, Anders Hoaas.[2] I 1953 var Hajime og hans kone Iyono på en lengre foredragsturné i Norge, og Iyono skrev en reiseskildring fra landet, kalt Mayonaka no taiyō [Sol midt på natten], (1954). Hun virket også som oversetter og oversatte et titalls religiøse bøker til japansk fra engelsk.

Masahiko kom for første gang til Norge i 1954 på stipend fra Norges Kristelige student- og gymnasiastlag. «Arne lokket meg hit», forteller han senere til Aftenposten, med referanse til Arne i Bjørnsons Bondefortellinger.[3] Han fikk hybel på Misjonssambandets Fjellhaug studentheim, og det første året studerte han ved Musikkonservatoriet. Etter hvert som han lærte seg språket, begynte han på universitetsstudier: forberedende prøver (han forteller i samme artikkel at latinen var særlig utfordrende), grunnfag i norsk, bifag i engelsk og tysk (med studieopphold i Glasgow og Göttingen) og etter hvert hovedfag i nordisk. Han studerte i tillegg svensk og dansk med kortere studieopphold i begge land.

I 1959 møtte han en annen nordiskstudent, Inger Martine Haldås (1937–2010) fra Trøndelag. De fortalte senere til Namdal Arbeiderblad at de, da de møttes, hadde «noen drabelige oppgjør med hverandre … i filosofiske stridsspørsmål».^[4] Inger var ikke kristen, men derimot klart og tydelig på venstresiden i norsk politikk. De fant likevel tonen og 17. april 1965 giftet de seg. Deres eneste sønn, Henrik Makoto, ble født ni år senere, i 1974.

Våren 1967 avla de begge hovedfagseksamen. Arbeiderbladet rapporterte henrykt: «Japaner på Blindern fikk 2 blank i norsk hovedfag. Bare én med bedre karakter: KONA!»[5] Inger fikk nemlig 1,7, men det var en større sensasjon at en utlending – en japaner – skulle ha klart embetseksamen på norsk og i norsk litteratur. Hovedoppgaven hans om Sigurd Hoel ble dessuten vurdert som så god at den året etter ble utgitt som bok på Universitetsforlaget: Den plettfrie: En analyse av Sigurd Hoels «Møte ved milepelen».[6]

Inadomis nærvær i Norge vakte oppsikt fra første stund, særlig i misjonsmiljøet. Men ikke bare livssynsaviser som Vårt Land og Dagen, også Aftenposten, Arbeiderbladet og en rekke lokalaviser skrev flittig om hans opphold og rapporterte hver gang han bidro på ulike arrangementer. Han fikk raskt status som en slags riksjapaner, ikke minst fordi han ble den første og eneste i landet som behersket både norsk og japansk flytende. Når Aftenposten lurer på hvordan det er å lære seg norsk, svarer han med et smil: «Man leter jo gjerne etter et sprog som heter norsk, men man finner det ikke blant levende mennesker – dere har så mange sprog og snakker så forskjellig …»^[7] Det dialektale mangfoldet var imidlertid ingen hindring, og Inadomi behersket snart norsk til fulle.

Møtet med den norske «misjonskristendommen» bød på en del overraskelser, blant annet forundret det ham at hans venner i misjonsmiljøet ikke kunne gå i Nationaltheatret og se Ibsen, fordi teater ble oppfattet som syndig.[8] Han bestemte seg derfor etter hvert for å livnære seg selv, sa fra seg stipendet og flyttet ut fra Fjellhaug og inn på en ordinær studenthybel.^[9] Han tok en rekke jobber, både store og små, ikke minst hadde han mange oppdrag som tolk og oversetter, blant annet for japanske handelsreisende. Han jobbet som assistent ved Universitetsbiblioteket (1956–59 og i senere perioder) og underviste i japansk på Friundervisningen (fra 1961). Sommeren 1964 var han fem måneder i Japan som tolk for NRKs team i forbindelse med OL i Tokyo, og sommeren etter var han hovmester ved Studentenes sommerhotell på Sogn. Selv om forholdet til misjonsbevegelsen kjølnet med tiden, fortsatte han å delta på arrangementer i Misjonsforeningens regi og spilte orgel hver søndag i Nordmarkkapellet.[10]

I 1968 fikk han jobb som vitenskapelig assistent ved det bare to år gamle Østasiatisk institutt ved Universitetet i Oslo. Her ble han værende livet ut, fra 1971 som universitetslektor. Han spilte en viktig rolle i oppbyggingen av instituttet.

Oversetteren Inadomi
Som student samarbeidet han med den norske poeten og gjendikteren Paal-Helge Haugen om sistnevntes gjendiktninger av haiku, Blad frå ein austleg hage, og skrev en innføring i haiku-dikting som innledning.[11] Boken kom ut i 1965 og må kunne karakteriseres som en av 1960-årenes toneangivende norske lyrikkutgivelser.[12] Det var Paal-Helge Haugens debutbok, og det var Inadomi som hadde hjulpet ham å forstå haikuformen. Inadomis haiku-innføring ble trykt opp igjen i Haugens neste haiku-utgivelse, Haiku: 200 norske versjonar, som kom i 1992, og danner fortsatt en av de bedre introduksjonene til emnet på norsk. Da Haugen utga sin store retrospektive Poesi: dikt i samling 1965–1995, valgte han å ikke inkludere haikuene. Han skriver i et etterord: «Mykje av grunnarbeidet vart gjort av Masahiko Inadomi, sjølv japanar – men vi fann det rettast at dei konkrete haiku-versjonane skulle stå i mitt namn.»^[13] Dette kan stå som en anerkjennelse av at Inadomis bidrag ikke begrenset seg til innledning og veiledning, men også meddikting.

Den første – og eneste – romanen Inadomi oversatte, var Min egen sak av forfatteren som seksten år senere skulle bli tildelt Nobelprisen i litteratur: Ōe Kenzaburō. Romanen kom ut i Gyldendals Gule serie i 1968. Det er som nevnt den første romanen som er oversatt direkte fra japansk til norsk. (Alle tidligere oversettelser av japansk litteratur hadde vært indirekte oversettelser gjort via minst ett mellomliggende språk, og med noen få unntak fortsatte dette å være praksis helt fram til 2000-tallet.) Romanen, en delvis selvbiografisk fortelling om den umodne, selvopptatte Birds reaksjoner på å få et barn med hjerneskade, vakte en viss oppsikt: «Endel lesere vil nok denne boken kunne sjokkere sterkt, for det skal ikke underslåes at både språkbruk og uttrykk, særlig om seksuelle forhold, er temmelig ‘folkelige’ – for å si det pent», skriver en anmelder.^[14] Ruth Fotland i Bok og bibliotek har en annen type innvending mot romanen:

Vi har i senere år fått en del romaner oversatt fra afrikanske og asiatiske språk som tydelig er bestemt for et internasjonalt marked. De er ofte skrevet av forfattere som har fått en touch av amerikansk eller europeisk utdannelse men som ikke er helt hjemme i disse kulturkretser og som delvis har mistet kontakten med sin egen … Så vidt en kan dømme etter denne ene boken er Oe en typisk eksponent for ovennevnte type forfattere.^[15]

Dette er trolig en dårlig skjult henvisning til Mishima Yukio. Men det er et interessant argument, ikke minst med tanke på at det var nøyaktig dette Ōe kom til å beskylde både Mishima og den unge forfatterspiren Murakami Haruki for et titalls år senere. Når Dagbladets kritiker Paal Brekke noen måneder senere anmelder Min egen sak, er det overveiende sannsynlig at det er Fotland han polemiserer mot:

Jeg tviler på at den, slik som enkelte andre bøker der borte fra, er skrevet spesielt med et vestlig publikum i tankene … På meg virker denne boken både i handlings- og holdningsmønster, i tankegang og replikker, helt gjennomført og ofte meget fremmedartet japansk. Men det forhindrer ikke at den også taler til oss, og taler sterkt, på et felles menneskelig plan.^[16]

Hva gjelder oversettelsen, er de to ovennevnte kritikerne derimot samstemte. Inadomi har, skriver Fotland, «et godt grep på det norske språk, men av og til forekommer det merkelige feil som en må forundres over at ikke konsulentene har rettet», og Brekke istemmer: «Om … oversettelse[n] skal jeg også bare mildt antyde at han nok burde hatt et noe nærmere samarbeid med norske konsulenter.» Men ikke alle kritikerne så det slik. Leif Tufte i Aftenposten skriver, etter først å ha understreket at det ikke er lett å gi en rettferdig vurdering av en oversettelse fra «et fjernt sprog», at oversetteren «har bevart både en krass realisme og en særegen poesi som virker ekte. Den norske sprogføringen er forbausende smidig».^[17]

Et kort sitat fra kapittel 8 kan illustrere begge syn. Hovedpersonen Bird går for å besøke kona på sykehuset. Hun har nettopp født en sønn med medføtt hjerneskade, han har hatt heftig sex med en annen. Skammen skyldes likevel mindre utroskapen enn det faktum at han er blitt far til et barn han ikke ønsker å vedkjenne seg.

En dyp mørk følelse av skam våknet igjen, og han kjente at den gjorde hele kroppen stiv. Bird gikk langsomt med små skritt likesom de gravide i syntetiske morgenkåper av forskjellige farger og de som nettopp var nedkommet og som gikk forbi ham; de hadde med andre ord enten en stor levende klump i buken sin, eller kunne ennå ikke fri seg fra minner og gamle vaner. Han var også svanger i livmoren inne i hodet sitt, en stor, levende klump av skamfølelse. (121)

深く暗い恥ずかしさの感覚がよみがえってかれに体が硬ばるような気持ちを味わわせた。彼と行きかう、色とりどりの合成繊維の夜着を着こんだ妊娠や、出産したばかりの女たち、すなわち腹のなかにうごめく大きいかたまりをもっている連中と、その記憶や習慣からなお逃れきれない連中とおなじく、鳥は狭い歩幅でゆっくり歩いた。鳥もまた、頭の中の子宮に、恥ずかしさの感覚のうごめく大きいかたまりを妊んでいる。(141)

Her skal vel «kunne ennå ikke fri seg fra minner og gamle vaner» (sono kioku ya shūkan kara nao nogarekirenai) heller betyr noe sånt som at de ennå ikke hadde klart å venne seg til at det de hadde hatt i magen, ikke lenger var der. Men samtidig ivaretas den det påfallende kroppslige i skildringen av skamfølelsen, uten at Inadomi forsøker å normalisere billedbruken. Det kan hevdes at oversetterens ivaretakelse av Oe særpregede språk mer enn veier opp for de feiltrinnene som måtte finnes i oversettelsen. Ikke minst fordi det er første gang norske lesere får møte en slik litt ruglete oversettelse som i noen grad lar det skinne igjennom hvordan det japanske språket fungerer, heller enn en glatt og forenklet versjon som først har vært filtrert gjennom tysk eller engelsk.[18]

Utover på 1970-tallet gjorde Inadomi flere kortere oversettelser til norsk. Han oversatte to noveller for Bing og Bringsværds science fiction-antologi Vestenfor måne og to til Elisabeth Aasens antologi Fortellinger fra fjerne strøk. I tillegg oversatte han noen eldre dikt for Hartvig Kirans antologi Framande dikt frå fire tusen år. Dessuten oversatte han et dikt av Japans eldste stjernepoet, Kakinomoto Hitomaro (ca. 655–707), overraskende nok for en utgivelse med tittel Kontrapunkt: Norrøn litteratur og norske folkeviser (1972). Dette var et leseverk for gymnaset, hvor grunntanken er å sette den norrøne diktningen opp mot sentrale klassiske verk, særlig fra antikken. Kakinomotos dikt var det eneste østasiatiske bidraget og var plassert under temaet «Troskap». Diktet ble to år senere trykt i en antologi over kjærlighetsdikt laget for Bokklubben, Det vakraste under månen: kjærleiksdikt frå mange land, og da i en noe revidert versjon. Det kan være interessant å se de to versjonene opp mot hverandre.

Det vil neppe være enighet om hvilken av versjonene som er best. Begge versjonene er svært komprimert i forhold til originalen. I den første versjonen tas leseren i større grad med inn i diktets sanseopplevelser, fornemmer det «raslende bambuskrattet», for eksempel, «vogger lik sjøtang på bølgetoppene», mens i «bladene i bambusbusken fyller» er det taktile og lydlige borte, og bambusen er blitt til en busk.[21] I versjon 1 møtes vi av den påståelige, litt barnslige imperativen: «Bøy dere, fjell!» ­– som understreker det fåfengte i kommandoen, mens «Å, fjell, bøy dere ned!» er lettere å lese som en poetisk figur.[22] Formuleringen «kveldsstille bølger skyller» er duvende og gjengir bølgenes bevegelser, noe «skyller dog kveldsstille bølger» ikke gjør. I første versjon har Inadomi dessuten benyttet seg av et litt påfallende grep, nemlig, bruken av «hun er» som «piruettord» (kakekotoba) i «ser jeg tilbake til dit hun er / fjernere for hver gang», dette er et utpreget japansk poetisk grep, hvor «hun er» kan leses som tilhørende både det som kommer før og det som står etter, med en ørliten betydningsforskjell. Versjon nummer to er mer konservativ i språket, og med fulle setninger som tydeliggjør forholdet mellom tingene som omtales. For eksempel er det lettere å forstå både tids- og avstandsaspektet idet han fjerner seg fra kona og ser tilbake mot dit han kom fra og hvor hun fortsatt befinner seg. I Versjon 1 er det svært implisitt. Så der versjon 1 er mer sanselig, er versjon 2 mer rasjonell. I versjon 2 har for øvrig de to siste linjene falt ut, uvisst av hvilken grunn.

På 1970-tallet oversatte Inadomi flere norske verk til japansk. Det eneste skjønnlitterære av disse var Sigrid Undsets første historiske roman, Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis fra 1909. Boken ble utgitt i et samleverk med to andre nobelprisvinnere, Grazia Deledda og Sinclair Lewis, i 1972. Han oversatte også to bøker om Edvard Munch, en i 1974 og den neste i 1980, samt flere bidrag til tidsskriftet Teatoros jubileumsutgivelse om Henrik Ibsen i anledning 150-årsdagen for hans fødsel.

En ekte brobygger
Inadomi skrev bidrag til en rekke oppslagsverker og kunnskapsformidlende bøker, blant annet Aschehougs konversasjonsleksikon (senere Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon). Han skrev om japansk kultur og litteratur i Verdens litteraturhistorie, Tidens leksikon og Familieboken og flere andre verk, og bidro slik til å prege bildet av Japan i Norge.[23] Tekstene er konsise og etterrettelige og fortsatt viktige kilder for den som arbeider med japansk kultur.

Rundt 1965 bidro han også – om enn indirekte – til norsk hvalfangstforskning: Han oversatte en japansk tekst om hvalfangst fra 1910 på oppdrag fra Hvalfangstmuseet og Statens institutt for hvalforskning. Teksten, «Hvalfangst etter norsk metode i Japan», ble brukt som underlagsmateriale for bind to av firebindsverket Den moderne hvalfangsts historie (1967).

I 1968 fikk den japanske forfatteren Kawabata Yasunari Nobelprisen i litteratur, og Inadomis kone Inger oversatte – etter sønnens sigende tett oppfulgt av sin mann – den hittil eneste boken av Kawabata som er kommet på norsk, nemlig Koto, som på norsk heter Kyoto, eller de elskende i den gamle keiserby. Inadomi skrev forord, og presenterte boken for norske lyttere på radio.[24]

Inadomi var bidragsyter også i flere andre radioprogrammer om Japan. Særlig storsatsingen «I kirsebærblomstens tegn: Japan – den tredje supermakt», en fem timer lang maratonsending i forbindelse med Verdensutstillingen i Osaka i 1970, bør trekkes fram. Her bidro Inadomi både med innsikt og synspunkter i underprogramposten «Den japanske utfordring» og med et hørespill spesielt oversatt for anledningen, nemlig De 47 samuraier, oversatt fra en versjon av denne legenden som var skrevet av den amerikanske forfatteren Walt Sheldon.^[25]

Inadomi var en aktiv foredragsholder om japanske temaer og fortsatte å bidra som tolk for norske og japanske delegasjoner. Han skrev også flere kritikker av Japan-relaterte bøker, både for presse og radio. Blant annet anmeldte han Arne Dørumsgaards første gjendiktning av moderne japansk poesi, De sorte svalene. Her får Dørumsgaards utgivelse kritikk for å være for mye preget av slurv og unøyaktigheter, særlig i omgangen med japanske ord og begreper, og Inadomi leser dette som et symptom på et større, underliggende problem, at gjendikteren må gå via andre språk og ikke har tilgang på «den skjønne granitt som hvert ord er for japanere»:

[D]ette reiser et prinsipielt spørsmål om gjendiktningens metoder. Visst er den endelige formen betinget av gjendikterens temperament, men er det da ikke i våre dager større mulighet for å komme nærmere originalens innhold enn tidligere?[26]

Men ikke før i langt ut på 2000-tallet kom de første gjendiktingene av japansk poesi gjort direkte fra japansk.

I 1979 ble Inadomi kreftsyk, uten at dette stoppet ham. Den siste perioden brukte han det han hadde av energi på å oversette Ragna Stangs Edvard Munch: Mennesket og kunstneren til japansk, og på forberedelsene til den store Munch-utstillingen som ble avholdt ved Tokyo nasjonalmuseum for moderne kunst i 1981/82.^[27] Dette var den tredje store Munch-mønstringen i Japan (de to andre fant sted i 1970/71 og 1977/78), og Inadomi var involvert i alle tre, som mellommann, formidler og foredragsholder. To av utstillingene var finansiert av aviskonsernet Chunichi shinbun. Da den første utstillingen var over, donerte avisene overskuddet til Øst-asiatisk institutt, som så opprettet et fond for japansk-norsk kulturutveksling, Chunichi-fondet. Overskuddsmidlene som ble tilført fondet for 1981-utstillingen, var på en halv million norske kroner, og året etter ble navnet «Inadomi» lagt til, slik at det i dag heter Chunichi-Inadomi-fondet.

Sammen med Arne Kalland var Inadomi også initiativtaker og primus motor da det første nordiske symposiet i japanologi ble avholdt i Nannestad i 1980 og var redaktør for rapporten som ble utgitt etterpå. Flere internasjonalt prominente Japan-forskere som Katō Shuji og Takie Sugiyama Lebra kom da til Norge, ikke minst takket være Inadomis innsats.[28]

Masahiko Inadomi døde i 1982, etter flere års smertefull sykdom.

Ika Kaminka

Takk til Henrik Makoto Inadomi og Naomi Yabe Magnussen.