Med bakgrunn i et lengre utenlandsopphold og studier i russisk ved universitetet, oversatte Margrete Bratten omkring 34 bøker fra russisk, engelsk, svensk og dansk. Også hørespill, teaterstykker og noveller har oversetteren ikledd norsk språkdrakt.

I 1973 flyttet Bratten og mannen til et lite småbruk i Vågå, der hun tok seg av sauedrift og fire barn i tillegg til å jobbe hjemmefra som oversetter. Hun forfattet også selv virkelighetshistorier og reportasjer for ukeblad, avisartikler, dikt og noveller. Sammen med mannen, som var teaterinstruktør, har Bratten også bearbeidet teaterstykker for scenen.

Oppvekst og englandsopphold
Margrete Bratten ble født 4. oktober 1936. Faren, Åge Bratten, var sivilingeniør. Moren, Randi Kielland Bratten, var hjemmeværende, og etter sigende misfornøyd med at hun ikke hadde fått utdannelse på lik linje med guttene i sin familie. Dette forteller Margretes sønn, Håvard Heggedal.[1] I Oppegård vokste Margrete Bratten opp med sine to yngre søsken, Sissel og Bjørn. Da Margrete var femten år, solgte imidlertid familien sitt svære hus i Oppegård og flyttet til en tomannsbolig på Røa.

Etter å ha tatt artium på Fagerborg gymnas, bodde Margrete Bratten hos tanten i England, som var gift med en engelsk symfonimusiker og fiolinist. Den unge jenta var au pair, og oppholdet varte mellom ett og to år, anslår hennes enkemann, Jon Heggedal.[2] Bratten fikk dermed et godt grunnlag for sitt senere virke som oversetter fra engelsk til norsk.

Kunst & kjærlighet
Det var på et arrangement for blant annet kunstnere og oversettere, at Margrete Bratten møtte sin tilkommende, Jon Heggedal, som den gang studerte på teaterskolen. På programmet stod et foredrag om billedkunst med påfølgende dans og «altfor mye rødvin».[3] Jon og Margrete satte seg i et hjørne for å diskutere Ibsen, etter å ha funnet hverandre på dansegulvet. Da de gikk ned til trikken, tok han henne i hånden. «Det var så selvfølgelig. Vi fant tonen med en gang», forklarer enkemannen. Paret giftet seg i 1959.

Jon Heggedal fikk fast arbeid på Trøndelag Teater da han var ferdig med teaterskolen. Paret flyttet derfor til Trondheim, hvor de fikk to gutter, Eilo (1959) og Håvard (1962).

Vågå
I 1963 flyttet paret tilbake til Oslo. Jons teaterlønn ble bedre, og paret fikk råd til ei barnepike. Etter hvert fikk Margrete Bratten frigjort tid til å studere ex. phil og mellomfag i russisk, som hun fullførte i 1970. Innimellom studiene rakk hun også å føde ytterligere to barn: Linn (1967) og Jon (1969). Ifølge Jon Heggedal tok også Bratten oppdrag for forlag i feriene og ved siden av studiene.

Paret kjøpte et småbruk på Vågå, og firebarnsfamilien flyttet dit i 1974. Jon Heggedal fortsatte som frilansinstruktør og reiste en del i jobben, så Margrete Bratten stod for mye av gårdsarbeidet. Hovedsakelig drev de med sau, men de hadde også både gris og hest i perioder. Sønnen Håvard Heggedal forteller at livet på landet kunne være et slit, for eksempel når moren måtte gå til Vågå sentrum for å kjøpe seks liter melk til de fire barna. Hun hadde nemlig ikke bil. Selv innrømmet Bratten at de første tre årene var harde: «Tre stell om dagen i sauefjøset, middagslaging, leksearbeid med barna, oversetting, vannhenting i vasslause perioder, og en mann mye på reisefot, var hardt, men det gikk da det også».[4]

Fra ukepresse til bokforlag
Det var på slutten av 50-tallet at Margrete Bratten startet sin oversetterkarriere. De første årene oversatte hun hovedsakelig for ukepressen – nærmere bestemt i Norsk Ukeblad.[5] Brattens første oversatte bok utkom i 1973, et år før familien flyttet til Vågå. I tillegg til romaner og fagbøker, har hun også oversatt noen skuespill fra engelsk, blant annet Athol Fugards Brødre for Nationaltheatret og Mord i Det hvite hus av Jules Feiffer for Fjernsynsteateret.[6] Særlig på 1980-tallet var Bratten produktiv og oversatte et par–tre bøker i året. Utvalget startet med den kritikerroste russiske romanen Oblomov av Ivan A. Gontsjarov, og inneholdt flere russiske romaner av høy kvalitet, men hovedvekten lå på engelske kriminalromaner og en rekke populærvitenskapelige bøker oversatt fra engelsk, svensk og dansk. Blant fagbøkenes tema var feminisme og erotikk, og en kan tenke seg at de var valgt blant annet på basis av oversetterens kjønn. Sannsynligvis var det forlagene, fortrinnsvis Aschehoug, som kom med forslag til hvilke bøker Margrete Bratten skulle oversette.

Ukreditert
Ved siden av oversetterarbeidet, hjalp Margrete også teatermannen i hans arbeide. De samarbeidet for eksempel om å bearbeide manus til Kristin Lavransdatter, som ble satt opp som amatørteater i Vågå.[7] Når Jon Heggedal satte opp forestillinger, måtte manuskriptene ofte redigeres for scenen. «Det var veldig godt å ha Margrete som språklærer når jeg satte opp forestillinger», sier Jon Heggedal, som selv hadde dysleksi og ikke var så god på selve skrivingen. «Hvis jeg var i tvil om noe, spurte jeg Margrete. Hun var utrolig flink i norsk og alltid til god hjelp». På papiret sto det imidlertid «regi og bearbeiding Jon Heggedal». I slike tilfeller ble ikke Margrete Bratten kreditert for arbeidet sitt.[8]

Håpløse manuskripter
Sønnen Håvard Heggedal forteller at Margrete Bratten holdt et strengt regime og jobbet fra ni til fem stort sett hver dag. Bratten var nøye med å holde deadline når hun oversatte, forteller enkemannen Jon Heggedal, som betegner henne som veldig pliktoppfyllende. Feriene gikk ofte med til jobbing, både påske, jul og sommerferier. For å overholde deadline, låste hun seg inne på et rom, hvor hun satt og oversatte fra tidlig morgen til kveld. «Det gikk ikke nødvendigvis så raskt, men hun var grundig», understreker enkemannen.

Tidsbruken avhang av typen bok som skulle oversettes. Når hun arbeidet med fagbøker måtte Margrete Bratten ofte ringe rundt for å få hjelp til å oversette vanskelige faguttrykk, forteller sønnen Håvard Heggedal. «Ti sider pr dag er normalt når jeg oversetter. Seks sider hvis det er vanskelig stoff», fortalte Bratten til Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer.[9] «Jelena Bonner-manuskriptene[10] var fulle av overstrykninger og tilføyelser og krevde stor tålmodighet og konsentrasjon», utdyper hun til avisa. Her refererer Margrete Bratten til Jelena Bonners bok Alene sammen, om livet i sovjetisk eksil. Oversetterens sønn, Håvard Heggedal, trekker frem Marilyn Frenchs feministiske murstein, Beyond power, som eksempel på en «vanvittig» arbeidsmengde for en oversetter: «Jeg så manuskriptet hun skulle oversette. Det var en kladd på 700-800 sider med en masse henvisninger og referanser. En helt håpløs jobb», sier han. Et slikt arbeid var mer utfordrende og tidkrevende enn for eksempel å oversette krimbøker. Den norske utgaven, Frihet – ikke makt, utgjør 677 sider samt en rekke sider med noter. Også tematisk spenner boka vidt: Nær sagt alle områder i samfunnet blir behandlet med et feministisk blikk. Boka tar for seg patriarkatet i forskjellige kulturer, tidsepoker og samfunnsinstitusjoner. Det gjør at oversetteren har måttet sette seg inn i termer innen områder som medisin og juss. En pekepinn på at det under oversettelsen kan ha vært behov for å slå opp i et oppslagsverk, er dette lille avsnittet:

It is claimed that because people now live longer than they did in the past, they are subject to a host of ailments found almost exclusively in advanced industrial nations: arteriosclerosis, diabetes, hypertension, cancer, chronic bronchitis, dental caries, duodenal ulcers, appendicitis, diverticulitis, and varicose veins.[11]

Det blir hevdet at fordi folk i dag lever lenger enn de gjorde før, er de utsatt for en rekke sykdommer som man nesten utelukkende finner i avanserte industrinasjoner: åreforkalkning, sukkersyke, høyt blodtrykk, kreft, kronisk bronkitt, tannråte, magesår, blindtarmbetennelse og åreknuter.[12]

Marilyn Frenchs språk er såpass pedagogisk at det er vanskelig å misforstå. Et eksempel kan finnes i avsnittet «De maskuline og feminine prinsipper», hvor hun redegjør for disse kulturelt konstruerte prinsippene og hva de innebærer. Her har det stort sett vært mulig å oversette avsnittet ordrett uten å trenge å omskrive noe, med unntak av et par tilfeller. For eksempel gjengir oversetteren «fixes» med «gir tingene endelig form». Hun har dermed innført et objekt (tingene) for handlingen (gi endelig form). Den engelske setningen står seg altså bedre uten et objekt enn den norske. Ved å velge uttrykket «gi endelig form» oppnår oversetteren også å gi en mer dekkende beskrivelse enn hvis hun for eksempel hadde brukt «fiksere» eller lignende. Uttrykket passer fint inn i den filosofiske konteksten der det «maskuline prinsippet» tradisjonelt har blitt betegnet som formgivende. Når Bratten gjengir «the coming flux of nature» med «naturens tilsynelatende kaos», bruker hun uttrykket «kaos» istedenfor ordet «endring» som kanskje ville ha vært en mer nærliggende oversettelse. Ordet kaos er sterkere enn endring, og viser til den filosofiske tradisjonen hvor «det feminine» ble definert som foranderlig i (den negative) betydningen kaotisk. Bratten klarer altså å finne de rette ordene utfra konteksten vi befinner oss i.

“Masculine” qualities are those which demonstrate control and transcendence. Anything that fixes, makes permanent, creates structure within the coming flux of nature, is “masculine.” So codifications of laws or prestige or customs are “masculine”: authority, rank, status, legitimacy, and right.[13]

«Maskuline» egenskaper er de som demonstrerer kontroll og transcendens. Alt som gir tingene en endelig form, som gjør dem permanente, skaper faste strukturer innenfor naturens tilsynelatende kaos, er «maskuline». Derfor er også kodifikasjoner av lover eller prestisje eller skikker «maskuline»: autoritet, rang, status, legitimitet, og rett.[14]

Frihet – ikke makt er en politisk og polemisk, men også underholdende bok. Margrete Bratten hadde for øvrig stor sans for Marilyn French, selv om oversetteren uttrykte at hun selv ikke var like radikal som forfatteren. Det var derfor stas da Bratten ble invitert til lunsj med forfatteren i forlagets regi. Når Marilyn French var på Norgesbesøk, ville hun møte den som hadde oversatt bøkene hennes.

Russisk til besvær
Margrete Bratten startet tidlig med å lese russisk litteratur. «Alt som 13 åring leste jeg verk av den russiske nobelprisvinneren Ivan Bunin», forteller hun til avisa Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer. [15] Men særlig var det Dostojevskij som sådde russisk-interessen hennes. Dostojevskij var yndlingsforfatteren hennes, og enkemannen Jon Heggedal forteller at Bratten ble veldig opptatt av hans filosofi.

Til sønnen har Bratten forklart at det kreves en større grad av kreativitet fra russisk til norsk enn fra for eksempel engelsk til norsk. Margrete Bratten måtte omskape og gjendikte en del når hun oversatte fra russisk, rett og slett på grunn av store forskjeller i språket. Fra russisk til norsk er det færre uttrykk som ligner hverandre og flere kulturelle referanser som er forskjellige, noe som gjør oversettingen mer krevende.

Selv var Bratten spesielt fornøyd med sin første russisk-oversettelse, romanen Oblomov av Ivan Gontsjarov. I likhet med romaner av Dostojevskij og Gogol tilhører også Oblomov den russiske litteraturens gullalder; realismen på 1800-tallet. Det var Geir Kjetsaa, professor i russisk, som opprinnelig begynte å oversette boken. Etter 50 sider la han ned pennen på grunn av tidspress. At han bad nettopp Margrete Bratten om å fullføre oppdraget, tyder på at hun hadde vært en flink student. Ikke nok med at hun fullførte oversettelsen, hun startet forfra og oversatte alt på nytt.

Det var litt av en utfordring å skulle oversette Oblomov for en novise i faget, som selv aldri hadde bodd i Russland. I tillegg til å ha tatt mellomfag i russisk, hadde imidlertid Margrete Bratten hatt flere opphold i Russland, både i regi av universitetet og på privat initiativ. Oppholdene varte omkring tre uker om gangen. Enkemann Jon Heggedal minnes også private reiser de to har hatt på åttitallet, spesielt en reise fra øst til vest gjennom Sovjetstatene langs kysten ved Svartehavet. Heggedal forteller at Margrete ikke snakket så godt russisk selv, men at hun brukte skrift som hjelpemiddel og oversatte fra tekst. Mens hun oversatte Oblomov, deltok Bratten på faglige seminarer i Russland, noe som sikkert var til god støtte under arbeidet med boken. Likevel tok det lang tid å oversette romanen, i hvert fall et par år, anslår enkemannen.

Russere og en hemmelig affære
En av Brattens oversettelser fra russisk gjorde spesielt inntrykk på oversetterens familie. «Jeg bodde fortsatt hjemme da Margrete oversatte Alene sammen av Jelena Bonner», forteller sønnen Håvard Heggedal.

Jelena Bonner var kona til Andrej Sakharov, en ledende forsker på utvikling av atomvåpen i Sovjet. Sakharov hadde overfor vestlig presse uttrykt seg kritisk til sovjetsamfunnet og var derfor landsforvist til Gorkij i Sovjet. Kona hadde lovet sovjeterne at hun ikke skulle ytre seg offentlig om noe som helst. Men nå hadde hun kommet seg til USA og hadde skrevet et manus som gikk verden rundt. Margrete Bratten fikk en telefon fra William Nygaard, sjefen i Aschehoug forlag: Ville hun oversette dette manuset? Hun svarte ja. Enkemannen minnes hvordan manuskriptet i all hemmelighet ble fraktet til Margrete med bil om natten. «Det var helt tullete! Aschehoug var nok redde for at de kunne bli stanset av sovjetiske agenter og fratatt manuset, om de hadde blitt avslørt», forklarer han. Ifølge sønnen Håvard Heggedal var det kun moren og William Nygaard som kjente til manuskriptet i Norge. Ikke engang mannen Jon fikk lov til å lese det som Margrete Bratten oversatte. «Men når boka først kom ut, viste den seg ikke å være så veldig spennende», legger Jon Heggedal til.

Heggedal påpeker at det i utgangspunktet var «elendig betalt» å være oversetter. Oversettelsene betales på akkord, altså på grunnlag av antall tegn, så det lønner det seg å jobbe raskt. Siden det var mer tidkrevende å oversette fra russisk, gikk Bratten etter hvert over til å oversette mer fra engelsk, svensk og dansk.

Forfatter i magen
Til avisa Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer forteller Margrete Bratten at hun alltid har hatt en forfatter i magen: «Helt fra jeg var 10 år gammel har jeg drømt om å bli forfatter. Det har da også blitt en del noveller, avisartikler, ukebladreportasjer, dikt og skuespill etter hvert», sier hun til avisa. Allerede i 1958 var Bratten med i diktantologien 10 unge.[16]

Margrete begynte å skrive virkelighetshistorier for Norsk Ukeblad da hun bodde i Trondheim. «Min teaterlønn ved Trøndelag Teater var ikke noe å skryte av, så Margrete spedde på lønnen og fikk 300 kroner per novelle», forteller enkemannen. Bratten jobbet også en periode i Det Nye. Til avisa Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer innrømmer hun at virkelighetsnovellene ofte nok ikke er så virkelige som en skulle tro. Om historiene i ukebladene forteller Bratten videre: «En del tabuer var det den gangen. Vi fikk for eksempel ikke lov å bruke øl i Norsk Ukeblads noveller. Sherry gikk til nød an.»[17] Margrete Bratten likte godt å skrive humoristiske noveller. «Unge mennesker og kjærlighet var hovedingrediensene da som nå. Heltinnene kunne etter hvert få være sjefer og over 30 år», forteller hun.[18]

I 1981 ble Margrete Bratten bedt om å bidra med en novelle i den erotiske novellesamlingen Kjærlighet i rosebedet. Her er hun i selskap med kjente navn som Cecilie Løveid, Laila Stien og Gerd Brantenberg. Brattens novelle Synderinnen fikk fin omtale i avisa Samhold-Velgeren: «Det er Margrethe Bratten som her gir en god skildring av den unges konflikter.»[19] Også i Drammens Tidende og Buskeruds Blad får Bratten ros for skildringen av ung seksualitet:

Synderinnen til Margrete Bratten er også god, naken skildring av 13-åringen som onanerer og føler seg trukket mot deilige «stygge» visjoner og som fallen kvinne - og vil drukne seg, men det haster jo ikke så veldig.[20]

Bratten dro gode veksler på sitt kunstneriske virke som forfatter av noveller, virkelighetshistorier og dikt når hun oversatte. Det påpeker hun overfor Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer:

Det er nok ikke nok å være ekspert i språk for å oversette, sier Margrete. Etter år går det naturligvis mer på rutine enn før. Men det å gjenskape atmosfære og språk krever noe mer. En må nok ha en liten forfatter i magen. Oversettingen krever visse kunstneriske evner også, sier Margrete.[21]

Snikende uhygge
Et eksempel på hvordan Bratten som oversetter forsøker å gjenskape en atmosfære finner vi i krimromanen Heartstones av Ruth Rendell. Boka inneholder intertekstuelle henvisninger til Edgar Allen Poes novelle The fall of the house of Usher, blant annet myten om en katt som er murt inn i husveggen, og som spøker i huset. Hovedpersonen er også en stor fan av Poe, og hele romanen flørter med skrekkmotiver som gjenferd og hjemsøkte hus, selv om denne boka er mer av en psykologisk thriller enn egentlig en skrekkroman.

Følgende avsnitt om en katt – som kommer glidende som en skygge, gjenspeiler den snikende følelsen av uhygge som gjennomsyrer romanen. Oversetteren klarer å ivareta tonen i avsnittet gjennom å finne adekvate uttrykk for forfatterens billedskapende språk, for eksempel gjennom ordene «noe katteaktig glidende i øyekroken»:

Nevertheless, Spinny still sees a cat in her bedroom most nights. Not directly, she says, not as you might see a real cat, sitting on a cushion opposite you and washing its whiskers, but out of the corner of her eye, on the periphery of vision, a cat that sneaks across the edge of her retina or is no more than a swift dark movement, a feline floater on her sideways glance.[22]

Ikke desto mindre ser Spinny fremdeles en katt på soverommet sitt nesten hver natt. Ikke direkte, sier hun, ikke slik du ville se en virkelig katt, som satt på en pute rett overfor deg og vasket bartene sine, men bare helt i utkanten av synsfeltet, en katt som sniker seg langs netthinnen eller ikke er annet enn en rask, mørk bevegelse, noe katteaktig glidende i øyekroken.[23]

Her har Bratten byttet ut verbformen presens partisipp («sitting» og «washing»). med preteritum («satt» og «vasket»). Presens partisipp er en form som brukes mye i engelsk, og som hos Rendell gjør språket elegant, men som ikke fungerer på samme måte i norsk. Ellers høres det litt pussig ut å bytte ut «whiskers» med «barter» istedenfor «værhår», men dette kan forklares med at det var vanlig i datidens norsk.

Margrete Bratten har oversatt flere av Ruth Rendells krimromaner til norsk. Jo Ørjasæter skrev i omtalen av boka: «Hjertesteiner er en velskreven, intelligent og kultivert spenningshistorie med barn som hovedpersoner».[24] Selve oversettelsen av Hjertesteiner er ikke omtalt i anmeldelsen, men om en annen av Rendells bøker, Kvinne med slør, også oversatt av Bratten, skriver Jan H Jensen i Adresseavisen: «Bevares, Ruth Rendell kan skrive, som det heter (og Margrethe Bratten kan oversette) [...]»[25]

Pent riksmål
Ifølge sønnen Håvard Heggedal brukte ikke Bratten et radikalt bokmål med mange a-endelser. Margrete Bratten hadde en ganske konservativ stil, og tok seg ikke store friheter når hun oversatte. Et eksempel på det konservative språket finner vi i oversettelsen av Parker Pyne ordner opp,[26] en samling humoristiske fortellinger av Agatha Christie. Parker Pyne er en slags privat rådgiver som tyr til særs alternative metoder. Hans spesialitet er å hjelpe folk som har problemer i ekteskapet. Boka består av en rekke fortellinger om hans oppdrag. I den engelske utgaven har disse fått titler som «The case of the middle-aged wife», «The case of the discontented woman» og så videre.[27] På norsk er «the case» oversatt til «tilfellet» istedenfor «saken» som kunne være et mer umiddelbart valg. «Tilfellet med» kan virke noe gammelmodig, men ordbruken kan rett og slett skyldes at «sak» på norsk er et ord som også kan bety en «ting» og at Margrete Bratten har valgt «tilfelle» fordi det er mer presist i denne sammenhengen.

Fortellingen «The case of the discontented husband»[28] har fått tittelen «Tilfellet med den utilfredse ektemannen».[29] Umiddelbart synes det som om den nærmeste og mest presise oversettelsen av «discontented» ville vært «misfornøyd», mens utilfreds i dag virker utdatert. Samtidig kan det litt konservative språket underbygge bakgrunnsrammen som romanen er satt i. Agatha Christie beveger seg i middelklassens og i overklassens rike, og stilen er lett satirisk, humoristisk og karikert.

I den norske utgaven av Parker Pyne ordner opp brukes tiltaleformen De og Dem. På tidspunktet denne ble oversatt var dette helt naturlig i konteksten. Den høflige tiltaleformen som er brukt i oversettelsen, innebærer at det norske språket virker mer gammeldags enn det engelske, hvor denne tiltaleformen ikke ble brukt: «’Saw your advertisement, you know’, he jerked»,[30] blir for eksempel til «’Så annonsen Deres, skjønner De’, sa han brått».[31] Oversettelsen bærer i det hele tatt preg av sin tid, og minner om Radioteatrets dialoger[32] den gang man brukte De og Dem, og holdt seg til et pent «vestkant-riksmål», bortsett fra når landsens typer eller tjenere skulle gjengis:

A lot of these lounge-lizard fellows going about. Middle-aged women sometimes make awful fools of themselves.[33]

Det finnes en god del av disse spradebassene og dagdriverne. Middelaldrende kvinner kan ofte gjøre seg fullstendig til latter.[34]

Her brukes ordet «Spradebasse», som egentlig[35] betyr flottenfeier/person som liker å sprade omkring og virke flott, mens betydningen av original-ordet: «lounge-lizard fellows»[36] heller betyr «gigolo» eller «en mann som frekventerer sosietetslivet med intensjonen om å forføre en kvinne med sin sjarm». Ordvalget «Spradebasse» er altså ikke helt dekkende.

Andre eksempler på det pene riksmål-språket er adjektivene «ødsel» og «ekstravagant», som for så vidt passer fint inn i denne settingen, hvor vi stort sett møter mennesker fra de kultiverte kretser:

By the way, George, I’ve been dreadfully extravagant lately. Some terrible bills will be coming in. [...][37]

Apropos, George, jeg har vært skrekkelig ekstravagant den siste tiden. Vi får snart noen aldeles forferdelige regninger. [...].[38]

Wickedly extravagant I’ve been - but I know you won’t mind.[39]

Skrekkelig ødsel har jeg vært - men jeg vet at du ikke har noe imot det.[40]

Mottakelse
Margrete Bratten har fått fine, om enn litt knappe omtaler for sine arbeider, som i en omtale av Metro av Alexander Kaletskij[41]: «Den er utmerket oversatt fra engelsk av Margrete Bratten»,[42] og i omtalen av Marilyn Frenchs debattbok Krigen mot kvinnene[43] som for øvrig betegnes som «et krigsrop» av en bok: «Og Margrete Bratten har gjort et solid oversetterarbeid».[44] Også oversettelsen av Utroskap[45] har fått godkjent-stempel: «Boka, som er godt oversatt av Margrete Bratten [...]».[46]

Anmelderen av Alexandr Galitsjs roman Generalprøven[47] skriver en fyldig omtale av selve oversettelsen, og tar også opp fotnotene som Bratten har utstyrt boka med:

Hun har forsynt boken med en rekke fotnoter for å forklare hva-er-hva og hvem-er-hvem i et kultur-landskap som man ikke kan gå ut fra at alle og enhver har like godt kjennskap til. Mange av disse fotnotene virker riktige og nyttige, men til tider virker oversetterens anmerkninger noe detaljerte og skolemesteraktige. For en leser som ikke har stiftet bekjentskap med boken på andre språk enn norsk, virker det imidlertid som om hun har kommet godt fra en ganske vrien oppgave.[48]

Ble valgt ut til blokade
Margrete Bratten hadde ikke noen spesiell rolle i Norsk Oversetterforening. En av Brattens oversettelser fikk imidlertid en sentral betydning under Oversetteraksjonen i 1991. Det var Norsk Oversetterforening og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening som hadde etablert aksjonen som skulle bidra til å synliggjøre oversetternes arbeid. De 450 organiserte oversetterne ville ikke godta Forleggerforeningens tilbud om en økning av satsene på 13 prosent.

På dette tidspunktet var Margrete Bratten i ferd med å oversette den siste boken til Marilyn French The war against women. Denne boken ble tatt ut som prøvestein for en ny kontrakt.

Hvis Aschehoug vil gi ut eksemplar nr. 2001 av «The War Against Women» må de gå inn i nye forhandlinger med oversetteren. Får Margrete Bratten ny kontrakt, er det fantastisk. Hvis ikke, vil ingen av de andre organiserte oversetterne ta oppdraget med å oversette boken på nytt, sa aksjonsleder Monica Forfang i Oversetteraksjonen 1991.[49]

Oversetteraksjonen innebar flere lignende punktblokader. Visse titler fra Cappelen og Gyldendal ble plukket ut. Forlaget ble tilbudt en kontrakt med utgangspunkt i åndsverkloven, som ga dem lov til å trykke 2000 eksemplarer for normalhonoraret. Overskytende eksemplarer måtte det forhandles særskilt om. Ved brudd i forhandlingene, ble det varslet blokade av boken offentlig, i form av avisannonser og pressemelding.

Boka The war against women ble valgt ut til en slik blokade fordi Marilyn French var et populært forfatternavn. Det forteller Torstein Bugge Høverstad som var formann i Norsk Oversetterforening under aksjonen.[50] Han opplyser at oversetterforeningene valgte ut titler med stor synlighetsverdi til slike blokader, slik at det la press på forlagene når de ble nektet utgivelse. I flere tilfeller fungerte aksjonene godt. Utfallet var at aksjonen i sin helhet var vellykket og ga 23 % vekst for oversetterne, ifølge Høverstad.

Margrete Bratten mottok flere reisestipender i løpet av sin karriere. Som den eneste oversetteren i landet mottok hun i 1986 et treårig statsstipend på 67 000 kroner per år i 1986. Til lokalavisa sa oversetteren at «67 000 kroner pr. år er ikke nok å leve av. Jeg må derfor fortsette å oversette for fullt.»[51] Margrete Bratten oversatte bøker frem til midten av 90-tallet. Hun døde i 2018, 82 år gammel.

Wera Holst