Olaf Christie Coucheron var oversetter, forfatter, kritiker og bankmann. Gjennom fem tiår oversatte han over 350 barnebøker, hovedsakelig fra svensk, men også fra engelsk, dansk og tysk. Coucheron engasjerte seg sterkt for barnelitteraturen og ble flere ganger prisbelønnet for sine bøker og oversettelser.

Barndom på Oslos nest beste vestkant
Olaf Christie Coucheron ble født 14. desember 1912 i Oslo og var Harald Coucheron og Anna Elina Christies andre barn.[1] Begge foreldrene var født og oppvokst i Oslo.

Da Olaf Coucheron ble døpt i Frogner prestegjeld i 1913, bodde familien i Torsgate 5 på Frogner. Her vokste han opp med én eldre og to yngre søstre. Coucheron har ikke etterlatt seg noen selvbiografi, men litt lenger borte i Torsgate vokste den ett år eldre skuespilleren Arne Bang-Hansen opp. I sine memoarer beskriver han gaten som «nest-beste vestkant», til forskjell fra «beste vestkant» litt lenger borte rundt Gyldenløves gate.: «Fem værelser med kalde, lange ganger, koksovn, rundbrenner i spisestuen, bad man måtte gå gjennom for å komme fra kjøkkenet til spisestuen. Badeovn som ble lagt i hver fredag. Vedfyrt. Bøtte-do i kjøkkentrappen. Det hadde ingen nød – men … Nest-beste vestkant.»[2]

Olaf Coucherons far var norsk generalagent for det danske forsikringsselskapet National, senere ble han administrerende direktør i Inkassobanken.[3] Foreldrene kom fra begge fra slekter med mange fremtredende medlemmer. Farens slekt, Coucheron, har røtter i fransk adel.[4] Slekten kom til Norge på 1600-tallet med ingeniøroffiser Willem Coucheron, som er kjent for å ha tegnet festningene Fredriksten og Fredrikstad. Christie-navnet kom fra Skottland til Norge på 1650-tallet. [5] Tippoldefaren Wilhelm Frimann Koren Christie, var medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll og senere medlem av det første norske Storting.[6]

Ekteskap og krigsår
Etter å ha tatt examen artium med latin ved Fagerborg skole og fullført handelsskolen, fulgte Olaf Coucheron i farens fotspor inn i bankvesenet.[7] Tidlig på 30-tallet ble han ansatt i Den Østenfjelske Bykredittforening, med kontor i Øvre Slottsgate 8.[8]

Som ung var han en ivrig sanger og medlem av Den norske studentersangforening. Sanginteressen delte han med Sonja Ludvikova (1913–2003). Ludvikova var født i Porsgrunn, hadde studert sang og musikk i Wien og var en lovende mezzosopran. I 1938 fikk de sønnen Dag Coucheron. Paret holdt formiddagsbryllup i Pilestredet 15. juni 1939 og bosatte seg i Per Gynts vei i Ullevål Hageby.[9]

Under andre verdenskrig var Sonja og Olaf Coucheron involvert i arbeid med de illegale avisene Alt for Norge og Jøssingposten. Alt for Norge var partiet NKPs hovedorgan. En jøssing var en populær betegnelse for alle norske motstandere av den tyske okkupasjonsmakten. Jøssingposten ble utgitt av den folkekjære forfatteren Ingeborg Refling Hagen (1895–1989), som alt under den spanske borgerkrigen hadde engasjert seg sterkt mot fascismen.[10] Hagen skrev senere at Olaf Coucherons innsats under krigen hadde vært preget av «finhet og sikkerhet»: «Han måtte ifølge sitt vesen reagere mot bøddelveldet. Og denne sære forfinede mannen kunne ikke tuktes med gummikølle, men holdt tvers gjennom alt.»[11]

I november 1941 ble både Olaf og Sonja Coucheron arrestert samtidig med flere av Jøssingpostens medarbeidere. Parets sønn, Dag Coucheron, har fortalt hvordan han satt og ventet hjemme i Ullevål Hageby med sin far og to gestapister. Etter et par timer ringte moren Sonja, som fikk beskjed om at Gestapo tok sønnen hvis hun ikke kom hjem. Hun overga seg og ble fengslet sammen med mannen, mens sønnen ble overlatt til sin onkel. Sonja Coucheron satt først noen måneder som Gestapos fange på Grini, før hun ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland som fange i ‘natt og tåke’ (Nacht und Nebel).[12] Dette var nazistiske myndigheters betegnelse på deres framgangsmåte mot politiske fanger.[13]

Olaf Coucheron satt på Grini i ett år før han ble løslatt i 1943 og fikk reise hjem til sønnen. Etter krigen ble Sonja Coucheron hentet av de hvite bussene. I et intervju 50 år etter krigen fortalte hun at det var vanskelig å komme tilbake til Norge: «Da jeg kom hjem, hadde man gjort meg til et glansbilde, men jeg var ødelagt innvendig. […] Det fantes ikke krisepsykiatere den gangen. Min lille familie gjorde alt for å tilpasse seg dette ‘ville’ vesenet.»[14] Hun led tungt av skadene etter fangenskapet i Tyskland og var i en rekke år sengeliggende.[15]

Debut som forfatter og oversetter
Hele sitt yrkesaktive liv arbeidet Olaf Coucheron ved Den Østenfjelske Bykredittforening. Oversetterskapet var et bierverv som etter hvert vokste til et usedvanlig omfang, men skrivegjerningen begynte med hans egne verker.

I 1945 debuterte han som forfatter med kriminalromanen Den fiolette fare på A. M. Hanches forlag. Handlingen foregår i bankmiljøet, som Coucheron hadde innblikk i gjennom arbeidet. Nationen skrev i en anmeldelse av Den fiolette fare at boken «ikke [hører] til de store detektivromaner eller til dem man husker, men den er lettlest og tilfredsstiller ens krav til behagelig underholdning og avspenning.»[16]

Også Coucherons debut som oversetter var en kriminalroman – den britiske sjøfartsthrilleren Spøkelset på S/S Dunsany av E. Laurie-Long på forlaget E. Green. The Ghost on the Dunsany ble utgitt første gang i Storbritannia i 1941. Handlingen er lagt til atlanterhavsdamperen S/S Dunsany, hvor det skjer en rekke mystiske hendelser på den farefulle ferden over Nord-Atlanteren. Romanen var en av Laurie-Longs mange kriminalromaner fra livet til sjøs, en sjanger som var svært populær i Storbritannia.

I 1947 utkom hans andre oversettelse, også den på Green forlag. Pikeromanen Hedvig av Erna Heiberg ble utgitt i Danmark i 1929 med tittelen Lille husmor. Fortælling for pigebørn. Heiberg skrev fra barnets perspektiv og fulgte skolejenta Hedvig gjennom en tøff hverdag der hun var mye overlatt til seg selv. Moren jobbet lange dager og faren tok strøjobber siden det ikke var arbeid å få som ingeniør. Spenningen toppet seg da broren Paul ble anklaget for å ha stjålet et sigarettetui for å få råd til nye klær. Selv om romanen følger mange av pikeromanens konvensjoner, med et handlingsdrevet plot og en modig og selvstendig pike i helterollen, er den samtidig et eksempel på at sosiale kår og klasseforskjeller ble tematisert i barnelitteraturen. Coucherons oversettelse gjengir deler av dialogen i muntlige former, som «Vi har ikke e’ flis igjen på vogna der nere!» og «nå får’u stenge av krana litt», mens oversettelsen ellers er holdt i datidens normerte bokmål.[17] Boken fikk lunkne anmeldelser i Friheten og VG. Anmelderen i Friheten mente at «slike som denne skulle vi ikke spandere valuta på», mens VG kalte boken «overflødig bokimport» og oversettelsen «slett».[18]

Undervisning og underholdning
Det tok fem år før neste oversettelse fra Coucherons penn. I mellomtiden skrev han tre barnebøker som alle er kjennetegnet av et pedagogisk program der faktakunnskap om henholdsvis torsk, frosker og evolusjonslære blir formidlet gjennom underholdende historier og i et lett tilgjengelig språk. I 1948 utga han Trond torsk på eventyr og vant annenprisen i Tiden Norsk Forlags konkurranse om å skrive den beste barne- og ungdomsboken med lærerikt innhold.[19] Romanen Espen fra Svarttjernet fra 1949 vant 2. premie i Kirke- og undervisningsdepartementets premiekonkurranse for barne- og ungdomslitteratur, en pris som ble etablert året i forveien for å styrke den nasjonale barnelitteraturen etter andre verdenskrigs knapphet på utgivelser.[20] Den tredje romanen fra perioden var Vald erobrer verden, om utviklingen av livet på jorden. Tittelkarakteren Vald er en steinalderhøvding som introduseres mot slutten av romanen da han danner et av de første samfunnene i et land langt mot nord. Også denne boken er mettet med naturfakta, delvis i nokså barokke skildringer. Ambisjonen om å tilby et underholdende supplement til skoleundervisningen gjenspeilet på mange måter etterkrigstidens samarbeidsideologi.[21] I et intervju understreket Coucheron selv at «det er av stor betydning at barnebøkene ved siden av å være underholdende utfyller skoleundervisningen og i større utstrekning enn tilfelle er med mange av lærebøkene, gir skildringen liv. Gode barnebøker skulle derfor også kunne gi impulser til læreboksforfattere.»[22]

En stemme for den gode barnelitteraturen
Utover 50-tallet engasjerte Olaf Coucheron seg sterkt for barnelitteraturen. Han kåserte jevnlig i radio om temaer som nye guttebøker og høytlesning i hjemmet, han skrev hørespill, holdt foredrag på biblioteker, anmeldte barnebøker for Arbeiderbladet, oversatte og skrev egne bøker.[23]

Mellom 1955 og 1970 oversatte han jevnt og trutt mellom én og fire titler i året for Gyldendal og Damm, men også enkelte for Aschehoug og Tiden. Mange av bøkene han oversatte var i serien Gyldendals gode guttebøker (GGG) og andre forlagsserier som Damms barnebibliotek, Leseløve-bøkene og Ung i dag.

GGG-bøkene og tilsvarende guttebøker fra etterkrigstiden var gjerne dannelsesromaner som gjenspeilet tidens kjønnsroller i ytre, handlingsdrevne intriger med handlekraftige, pliktoppfyllende og ansvarlige gutter som hovedpersoner. Noen var typiske røverromaner med stor underholdningsverdi, mens andre var mer oppdragende i tematikken. Felles for de fleste av dem var at karakterene gjerne ble etablert i et hjemlig miljø før de ble sendt ut i verden for å oppleve noe ekstraordinært. Avslutningsvis vendte guttene eller de unge mennene hjem igjen til trygge omgivelser.[24]

I GGG-boken Den røde planet, oversatt av Coucheron i 1954, kombinerer forfatteren Robert A. Henlein guttebøkenes kjente mønster med science-fiction. Bokens hovedperson, menneskegutten Jim, bor på Mars hvor han snart skal begynne på internatskole. De menneskelige kolonialistene på planeten blir styrt fra Jorden og planlegger et kupp der Jims innfødte kjæledyr – en trebent, snakkende ball med metamorfe evner – kommer til å spille en viktig rolle. Flere av jordboerne på Mars vil kjøpe kjæledyret for å ta det med til Jorden. I en scene gjør kjæledyret narr av internatskolens rektor, Mark Howe, og en tenkt interessent. Kjæledyret er en kløpper til å etterligne stemmer og hele dialogen kommer fra det lille balldyret:

«Really?»

«Really. I have a standing order from a broker in London at fifty thousand credits; I've never been able to get him one. I'm sure the price can be boosted.»

  «Really. I have a standing order from a broker in London at fifty thousand credits; I've never been able to get him one. I'm sure the price can be boosted.»

«Indeed?» Howe agreed cautiously. «That would be a fine thing for the Company, wouldn’t it?»

There was a brief silence, then a hearty laugh. «Mark, my boy, you slay me. […]»

---

«Mener De det virkelig»?

«Ja. Det er min sikre overbevisning. Jeg har et stående tilbud fra en megler i London på femti tusen credits. Hittil har jeg ikke greidd å skaffe noe eksemplar, og jeg er sikker på at prisen kan presses opp.

«Er det alvor?» sa rektor Howe forsiktig. «Det ville vært et fint kup for Kompaniet, ikke sant?»

Det ble en kort taushet, og deretter kom det en hjertelig latter: «Mark, unge venn, De er meg en fin rev! […]»[25]

Her blir originalens to forekomster av «really» oversatt med langt mer ordrike replikker hvor to ord blir til ni ord på norsk. Slike litt omstendelige løsninger er et trekk hos Coucheron og kan kanskje ha vært motivert av oversetterens omtanke for den unge målgruppen. Det samme gjelder oversettelsen av «you slay me»: «De er meg en fin rev». I dag ville det hundre år gamle slanguttrykket kanskje blitt oversatt med «du gir meg lættis». Coucheron velger samtidig å ikke oversette valutaen på Mars, credits, et valg som ikke ofte forekommer i hans oversettervirke, men som her bidrar til å understreke det fremmede ved tilværelsen på Mars.

Den røde planet er et eksempel på hvordan barnelitteratur ble forkortet og adaptert i oversettelsen, en praksis som var utbredt på første halvdel av 1900 – i Norge og mange andre vestlige land.[26] Selv om Coucheron kan treffe en del ordrike valg, stryker han samtidig en del lengre partier med dialog og detaljer. Resultatet er at fortellingen blir enda mer handlingsmettet enn originalen. Praksisen med å adaptere oversatt barnelitteratur avtok på 70-tallet, og Coucherons oversettelser ser ut til å ha fulgt denne utviklingen. I det store antallet bøker han oversatte på 70- og 80-tallet, gjengis i all hovedsak hele originalteksten.

En annen GGG-bok i Coucherons oversettelse er Kalle på sydhavsøyene av Kon Tiki-mannen Bengt Danielsson, utgitt på norsk i 1958. Den svenske originalen Villervalle i Söderhavet kom ut i 1957, og Coucheron oversatte tittelkarakterens navn fra Villervalle til Kalle. Oversettelse av navn i barnelitteratur er et stort tema, og det interessante her er at navnet ble endret fra «Kalle» i førsteopplaget til «Kalle Villervalle» i et nytt opplag i 1968. Forklaringen kan være at det svenske navnet var blitt kjent gjennom SVTs TV-serieadapsjon av boken i 1963 og at neste bok i serien ble oversatt til norsk av Bjørn Østby i 1965 med tittelen «Kaptein Kalle Villervalle». Da TV-serien i tillegg ble lansert som film i Sverige i 1968, samme år som Coucherons oversettelse kom i nytt opplag, må det ha vært naturlig å endre navnet også i seriens første bok.

Reaksjon på nye massemedier
Sammen med blant andre Alf Prøysen og Jo Tenfjord var Coucheron medlem av redaksjonen som fra 1956 utga det svenske 10-bindsverket Mitt skattkammer på Teknisk forlag, oversatt av Åke Fen. Verket samlet tekster av forfattere fra hele verden og var ifølge en anmeldelse i Totens blad egnet til å slå «knock out» på dårlig barnelitteratur. Anmelderen var engstelig for at ingen hadde kontroll og makt over den store omsetningen av «dårlig, nedbrytende barnelitteratur» og voldelige tegneserier.

Mye av den samme frustrasjonen delte Olaf Coucheron i en artikkel om barn og bøker i Arbeiderkvinnen i 1956: «Var man like omhyggelig i valg av lesestoff som mat for barna, ville mye være vunnet. Hvilken åndelig fôring får de som regel utenom tegneserier og råbarsk film? Jo, det de velger for å få dekket et behov vi selv understøtter ved å ikke gi dem andre sjele-kalorier!»

Coucheron viste dermed tilhørighet til den kulturkonservatismen som vokste frem i takt med de nye massemediene på 50- og 60-tallet, og som, i likhet med annen konservatisme, var kjennetegnet av den konservative bekymringen – en frykt for at noe bestående går tapt. I 1964 var han formann i en komité som samlet 150 deltagere til en kongress for nordiske forfattere av barne- og ungdomsbøker i Nobelsalen. I åpningstalen, som senere ble referert til i Bokbladet av en dansk bibliotekar, tok Coucheron opp den kulturkampen han mente barnebokforfatterne var en del av, en kamp mellom barnelitteratur på den ene siden og film og tv på den andre. Bare litteraturen kunne gi barn muligheter til fordypelse og konsentrasjon, sa Coucheron til barnebokforfatterne i Nobelsalen.[27]

Fra kulturkritikk kan veien være kort til kulturpessimisme, noe som kan sies å prege et innlegg Coucheron skrev i Aftenposten om «Sproget i NRK» mange år senere, i 1981. Han gjengir en «sjokkerende lang liste» over språklige feil i rikskringkastingen og skriver: «Man kan ofte føle seg fristet til offentlig kritikk av det sprog vi blir utsatt for i NRK. Like ofte må man spørre seg om institusjonens sprogkonsulenter er ute av drift eller om deres anvisninger neglisjeres.»[28]

Språk i endring
I 1963 ga Coucheron ut sin siste barnebok, Da vi rømte hjem, under pseudonymet Marit Ruud. Som i de andre barnebøkene fletter han faktaopplysninger inn i fortellingen, denne gangen handler det om rekefiske. Litteraturhistorikeren Sonja Hagemann skrev senere om boken: «Han formår lett og naturlig å integrere opplysningsstoffet i fortellingen, slik at denne ikke virker som påskudd for belæringen. Stilen er muntlig og råbarsk – sjargongen fra begynnelsen av 1960-årene tatt på kornet.»

Selv om stilen kunne kalles barsk, var Coucherons språk betydelig moderert siden 40-tallet. De første barnebøkene var holdt i et radikalt bokmål med a-endelser, diftonger og preteritumsformer som rykte, sprelte, strømte, kvilte og sleikte, grøste. I oversettelsene fra 60-tallet og framover anvender han et langt mer moderat bokmål, enda slik at foreldreaksjonen for riksmål anbefalte oversettelsene hans i tidsskriftet «Frisprog – foreldreaksjonens avis»:

Olaf Coucherons oversettelse av Erich Kästners barnebok i år er jo kommet på Frisprogs liste over dem vi anbefaler. Den er fri for hunnkjønnsbøyninger, og den er i det hele langt – langt mer moderat enn de bøker Coucheron selv skrev for en del år siden. Mon han ikke har følt at han ødela sine ellers så muntre bøker fra froskeliv og torskeliv med en ultraradikal sprogdrakt? Vi er for øvrig ikke sikker på hvor meget av denne drakt som var hans egen og hvor meget som var påhengt pynt fra Tiden Norsk Forlag.[29]

Enorm produksjon
På 70- og 80-tallet hadde Coucheron en enorm oversetterproduksjon med hhv. 159 og 81 per tiår. Omfanget kan delvis forklares med at en del av titlene er korte barnebøker og at han stort sett oversatte fra svensk. Like fullt talte produksjonen i for eksempel 1974 hele 2065 boksider, oversatt ved siden av full stilling som bankfunksjonær.

En bok fra denne perioden var The very hungry caterpillar av Eric Carle fra 1969, en utpreget musikalsk liten oversettelse med den norske tittelen Den lille larven Aldrimett:

Mye av originalens genialitet ligger i den grafiske og taktile utformingen av boken – med hull der larven har spist seg frem gjennom boksidene. I oversettelsen tilfører Coucheron en distinkt klang og rytme som egner seg godt for høytlesning.

Prisbelønnet jurymedlem
Coucheron var i mange år medlem av juryene for Damm-prisen og Aschehougs barnebokkonkurranse, og også hans eget oversetterskap ble belønnet med flere priser og stipender. Han ble tildelt Oslo bys kunstnerstipend i 1977 og 1982 og vant Kirke- og undervisningsdepartementets oversetterpris to ganger: I 1972 for oversettelsen av Istedenfor en far av Kerstin Thorvall og i 1986 for Lille ulv og de talende tegnene av Stig Ericson.[31]0

Begge de prisbelønte bøkene var oversatt fra svensk, i likhet med de fleste bøkene i Coucherons oversetterskap. De føyer seg også inn i 70- og 80-tallets svenske sosialrealisme, selv om Istedenfor en far foregår i Stockholm og Lille ulv og de talende tegnene i en urfolksstamme i Nord-Amerika. Lille ulv og de talende tegnene handler om et spedbarn som ble funnet i snøen av en ulv og senere fikk navnet Lille Ulv. Legenden skal være hentet fra selvbiografien til den nordamerikanske urfolkshøvdingen Buffalo Child Long Lance. Ericsons realistiske skildringer av urfolket var tuftet på en lang rekke reiser og feltarbeid i urfolksreservater i USA. Barneboken har mange av kjennetegnene til den klassiske indianerromanen, men er med sine postkoloniale trekk blitt betegnet som nyskapende innenfor sjangeren.[32]

Den andre prisbelønnede oversettelsen, Istedenfor en far av Kerstin Thorvall, handler om ni år gamle Magnus som vokser opp under vanskelige sosiale forhold med en enslig mor på 25 og hennes kjæreste Leffe, som både er veldig snill og nokså drikkfeldig. Et sted treffer Magnus og Leffe en gjeng på hjørnet til Systembolaget, som oversettes som «vinmonopol-utsalg», et forståelig valg i en barnebok. Leffe kommenterer den forsofne gjengen:

”Gamla kåkfarare”, kallade han dom för. ”Stackars djävlar, dom super sönder sig. Har ingenstans att bo, va, knyter sig ute i parken eller på nåt av dom där djävla logementen där såna som jag får bo. Alla träffar inte en Maria, som jag.” Leffe svor mycket när han pratade. Men man tänkte inte så mycket på det. Det hängde liksom ihop med honom. Det var en del av hans språk.

«Gamle fengselsfugler,» kalte han dem. «Stakkars jævler, de drikker seg til helvete. Har ingen steder å bo, må ligge ute i parken eller på noen av de jævla herbergene der sånne som jeg må bo. Det er ikke alle som treffer en Maria, nei.» Leffe bannet mye når han snakket. Men man la ikke så mye merke til det. Det passet liksom til ham. Det var en del av språket hans.[33]

Oversettelsen er holdt i en mer nøytral tone enn originalen, og kan dermed virke noe flatere. Det er nyanseforskjeller mellom «hängde ihop» og «passet til», mellom å «knyte seg» og «ligge ut». Oversettelsen har likefullt god flyt og oversetteren har et tydelig ønske om å gjengi barnets språkverden. Et annet sted i boken ser vi et eksempel på hvordan Coucheron ofte erstattet slangbegreper med uladede ord:

Han fick alltmer konstiga kamrater, dom stal bilar och gjorde ”stötar”.

Han fikk stadig mer uheldige kamerater, de stjal biler og begikk innbrudd.[34]

At kameratene er «uheldige» kan sies å være en fornuftig voksen persons bedømmelse. I barnets øyne er de ganske enkelt «konstiga» – «rare». At kameratene «begikk innbrudd» kan sies å ligge ganske langt fra den rufsete stefarens vokabular. «Gjorde brekk» kunne ha vært et mulig alternativ her.

I den norske utgaven møter leseren flere generelle trekk ved Coucherons oversettelser. Oversettelsen har først og fremst god flyt – en styrke som kjennetegner hans virke fra de første krimbøkene på 50-tallet til de siste Leseløve-bøkene på 90-tallet. Videre er ordforrådet godt tilpasset målgruppen, som i størstedelen av oversetterskapet var barn og ungdom. En svakhet kan sies å være at nyanser går tapt når han ofte velger nøytrale og lett tilgjengelige ord der originalen har et markert språk.

Etter at han pensjonerte seg fra Den Østenfjelske Bykredittforening i 1983, fortsatte Coucheron å oversette barnebøker inntil et par år før sin bortgang 11. mars 1995. Den kulturkampen han hadde følt han var en del av, utkjempet han med oversettelser. Han etterlot seg over 350 oversatte barnebøker som til sammen utgjør en betydelig innsats for å tilby barna gode «sjele-kalorier» i et tilgjengelig, likefremt og godt språk.

Helene Imislund