Foto: Friheten 1.4.1982

Kåre Selnes var blant de mange russiskkyndige i 1930-årene som lærte seg russisk av politiske årsaker. Han var en viktig person i Norges Kommunistiske Partis virksomhet i Norge. Som filolog og historiker var hans hovedinteresse forholdet mellom Norge og Russland fra vikingtiden og fremover. Hans innsats som oversetter var knyttet til Sovjetunionen og enkelte sovjetiske forfattere.

Biografi
Kåre Selnes var født 3. mai 1910 i Hemnes i Helgeland som sønn av lensmann Konrad Nikolai Selnes fra Bindal og lærerinne Berta Johanne Hestnes fra Hemnes. Familien flyttet tidlig til Terråk i Bindal, senere til Fauske, hvor Kåre vokste opp sammen med fire søsken.

Kåre Selnes tok artium som privatist på latinlinjen ved Eidsvoll landsgymnas i 1931. Deretter jobbet han som betjent hos sin far, lensmannen i Fauske i tre år. Han reiste så til Oslo, hvor han studerte filologi og ble cand.philol. i 1941 (historie hovedfag, fransk og engelsk). I studietiden jobbet han ett år som lærer i engelsk og fransk ved Drammens Handelsgymnas. Etter eksamen ved Pedagogisk Seminar var han lektor ved Vestheim skole i Oslo i perioden 1942–1943.

I 1942 giftet Selnes seg med stud.mag.art. Kristbjørg Olafsdóttir (1918–2013) fra Island. Paret fikk fire barn i årene 1943–1956 (Kjartan, Bjørg, Kari og Ingrid). Med sin islandske bakgrunn har Olafsdóttir utvilsomt vært en god støtte til den ene oversettelsen Selnes gjorde fra islandsk.

Under krigen var Selnes aktiv i motstandsbevegelsen og var bl.a. redaktør av den da nystartede illegale avisen Friheten i årene 1942–1943. I februar 1943 flyktet han til Sverige, hvor han fortsatte sine slaviske studier i Lund og Uppsala, og ble også engasjert som lærer ved Polititroppene der. Deretter deltok han som sambandsoffiser og russisktolk ved DK Finnmark i 1945. Så var han tilbake i Friheten igjen som journalist 1945–1946.

Helt fra studietiden i Oslo hadde Selnes vært interessert i russisk og andre slaviske språk. I 1948 tok han magistergraden i slavisk med historie som hovedemne. Han hadde vært på flere studieturer til utlandet, bl.a. til Sovjet i 1939 og til Island i 1946. Høsten 1950 var han medlem av en kulturdelegasjon til Sovjetunionen.

I 1946 ble Selnes lektor i Trondheim, først ved Trondheim kommunale høyere almenskole, fra 1956 slått sammen med Gerhard Schønings skole. Senere (1962) flyttet Selnes til Oslo, der han ble lektor ved Holtet gymnas og hjelpelærer i russisk historie ved Universitetet i Oslo.

I 1973 ble Kåre Selnes rammet av hjerneslag og var de siste årene sterkt redusert av lammelser og afasi. Han døde 16.januar 1982 og ligger begravet på Høybråten kirkegård i Oslo.

Politikeren
Fra ungdommen av var Kåre Selnes politisk engasjert på venstresiden. Han var først medlem av Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) og Mot Dag, men ble tidlig medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP). «Han var en av de få motdagister som ved slutten av tyveårene fulgte NKP framfor å sikte mot en karriere i sosialdemokratiet», skriver Walter Meiring i sin nekrolog i Friheten.[1] Og ved kamerat Selnes’ 60-årsdag skriver Friheten om ham: «Vi kan trygt plassere ham i første rekke blant sosialismens forkjempere i vårt land».[2] Selnes var også et aktivt medlem i Sambandet Norge-Sovjetunionen, og var flere år formann i Trondheimsavdelingen.

I tiden i Trondheim var Selnes engasjert i kommunal politikk og var i flere perioder medlem av bystyre, formannskap og kommunale utvalg som representant for NKP. På spørsmålet fra redaksjonen i studentboken om hva han er mest opptatt av, svarer han: «kommunalpolitikk og studiar i slavisk filologi».[3]

Skribenten
Med fagene historie og russisk ble Selnes en viktig formidler av forbindelsene mellom Norge og Russland. Til 50-årsdagen for Revolusjonen (1967) skrev han boken Det store revolusjonsåret, 78 små sider om bakgrunnen for Oktoberrevolusjonen, dens forutsetninger og betydning. Boken kom i ny utgave til hundreårsdagen for Revolusjonen i 2017, på Spetakkel Forlag.[4] Selnes skrev også en større bok om det historiske forholdet mellom Norge og Russland fra vikingtiden og frem til vår tid: Norge-Russland: grannefolk gjennom tusen år, som utkom på Universitetsforlaget i 1972.

I årene 1949–1954 var Selnes redaktør for ukeavisen Enhet, NKPs organ i Trøndelag, som i 1955 ble avløst av Ny Tid, hvor han satt i redaksjonen.

Selnes skrev en rekke artikler og bokmeldinger om Russland/Sovjetunionen, først og fremst i avisen Friheten og i de kommunistiske/marxistiske tidsskriftene Vår Vei og Samband. Han skrev også artikler om historiske emner i vitenskapelige tidsskrifter som Historisk Tidsskrift og Scando-Slavica. På nynorsk skrev han en forklarende artikkel i Syn og Segn om hvorfor det var gått så dårlig med kommunismen i Norge.[5]

Oversetteren
Kåre Selnes hadde det meste av livet fast stilling som lektor. Hans oversettelser fra russisk ble utført ved siden av. Hans første og viktigste oversetterarbeid var romanen Gullkalven av de to samarbeidende forfatterne Ilja Ilf og Jevgenij Petrov, som begge kom fra Odessa. Ilf og Petrov hadde stor suksess med sine humoristiske skildringer av sovjetisk dagligliv, særlig de to romanene Tolv stoler (1928) (oversatt til norsk av Leif Scheen allerede i 1934) og Gullkalven (1931), som kom i Selnes’ oversettelse på Tanum forlag i 1946. Det er en stor roman på hele 540 sider, en grotesk satire om svindleren Ostap Bender, som på infamt vis lykkes i å lure seg gjennom den triste Sovjet-hverdagen for å skaffe penger til en reise til Rio de Janeiro. Boken ga uttrykk for kritikk av de sider ved Sovjetlivet forfatterne ikke syntes om. I en lang periode var boken forbudt, «fordi forfatterne overså de positive sider ved Sovjet-virkeligheten».[6]

Her er en liten prøve fra Selnes’ oversettelse av Gullkalven, innledningen til første kapittel:

En må like fotgjengere.
Fotgjengerne utgjør størstedelen av menneskeheten. Ja, ikke bare det, de er dens beste del. Fotgjengerne har grunnlagt verden. De har reist byer og satt opp bygninger på mange etasjer, de har gravd kanaler og lagt vannledninger, brulagt gater og opplyst dem med elektriske lamper. De har utbredt kulturen over hele verden, oppfunnet boktrykkingen og kruttet, bygd bruer over elvene, deschifrert de egyptiske hieroglyffene, innført barberhøvelen, opphevet slavehandelen og bestemt at en av sojabønner kan lage 114 velsmakende og nærende retter.

Og da alt var ferdig, da vår egen planet hadde fått et forholdsvis velordnet utseende, kom automobilistene.

Dette er en rimelig bra oversettelse. Av en eller annen grunn er første setning revet løs fra avsnittet som følger etter. Et par småfeil: Det russiske ordet kanalizatsija (= kloakk) betyr nok mer enn å grave kanaler, og automobilist, det russiske ordet for bilist, brukes vanligvis ikke på norsk.

Ellers i denne romanen ser vi at Selnes skriver et ganske radikalt bokmål, som f.eks. «tung i hugen», «han var nøgd med det», «han sleikte seg om munnen», og bruker nynorske ord som kjensler, auke, tilvære og fotgjengerrørsla. Det hendte at han også ellers brukte nynorsk som skriftspråk, for eksempel i artikkelen om seg selv i Norges filologer og realister (Ekrheim, 1950). Han var også medarbeider i det nynorske leksikonet Norsk allkunnebok.

Året etter Gullkalven kom en ny roman oversatt fra russisk av Kåre Selnes: Spøkefuglen fra Bochara, Tanum 1947. Den var skrevet av Leonid Solovjov (1906–1962), en forholdsvis ukjent russisk forfatter, som hadde vokst opp i Usbekistan. Boken handler om den usbekiske folkehelten Hodja Nasreddin fra Bochara, en Østens Robin Hood, som reiser rundt med sitt esel langs Silkeveien og gjør gode gjerninger. Hodja klarer å lure rikmennene, prestene og fyrstene. Boken gir «et sterkt karikert bilde av de føydalsamfunnene hvor handlingen utspilles» (Myhre, 1979). Fortellingen fikk en ny oppblomstring i 1981, da den ble dramatisert og oppført som Hålogalands Teaters tiårs jubileumsforestilling, under tittelen Sangeren fra Bokhara. «Et muntert håndslag til ytringsfriheten», som det heter i en anmeldelse.[7]

Senere, på 1950-tallet, hadde Selnes enkelte oversetteroppdrag for de kommunistiske forlagene Falken og Ny Dag. Opprinnelig utga Falken verker skrevet før andre verdenskrig, mens Ny Dag utga nyere litteratur. Senere ble forlagene slått sammen. Selnes oversatte to romaner for dette forlaget. Den første var et ungdomsverk av Anton Tsjekhov, en detektivroman, opprinnelig trykt som føljetong i en avis 1884/85. Verket heter opprinnelig Et drama under jakten, men fikk på norsk tittelen: Hvem var morderen? Mange har hevdet at denne thrilleren er «en temmelig mislykket parodi på datidens kriminalroman», og at Tsjekhov senere ikke ville vedkjenne seg den.[8]

Den andre romanen er skrevet av en mindre kjent forfatter, Tikhon Semusjkin, og heter Brann i polarnatten. Det er en fortelling om sovjetrussisk kolonisering av Tsjuktsjerhalvøya i det nordøstlige hjørnet av Asia, og skildrer alle godene den sosialistiske oppbygningen av området førte med seg. Romanen ble av mange kritikere betegnet som Sovjet-propaganda. Om oversettelsen heter det et sted: «Oversettelsen virker knudret, men det er ikke godt å si hva som skyldes forfatteren selv.»[9] Ivar Holm anmeldte boken i Arbeiderbladet og skrev om oversettelsen: «Kåre Selnes har oversatt boken. Han har gitt den en god norsk språkdrakt. Enkelte steder synes man riktignok at man kan støte på uttrykk som kan minne om svenske skriftbilder.»[10] Denne boken kom i ny utgave 25 år senere. Da fikk boken ekstra god omtale i Friheten, hvor overskriften lød: «Dramatisk møte i isødet. Primitiv kultur og moderne sivilisasjon.»[11]

Kåre Selnes oversatte også to skuespill fra klassisk russisk litteratur for oppføring på teater: Anton Tsjekhovs Kirsebærhagen for Det Norske Teatret i 1949 og Lev Tolstojs Det levende lik for Trøndelag Teater i 1953. I programmet til den siste forestillingen skrev han en lang artikkel om Tolstoj.

Kåre Selnes’ historiske interesser ga seg også utslag i en oversettelse fra islandsk: Fra ættesamfunn til klassestat, som kom på forlaget Ny dag i 1968. Boken var tidligere oversatt til russisk og tysk. Dette er en forkortet versjon av originalutgaven, «i full forståelse med forfatteren», som det heter i oversetterens forord. Dette skulle bli den siste bokoversettelse fra Selnes’ hånd.

Alf B. Glad