Ragnar Frislid, 1926–2009

Foto: Arild Ådnem, Norges Naturvernforbund

Ragnar Frislid var en norsk naturverner og formidler, mest kjent som forfatter, naturfotograf og redaktør. Han skrev den første norske naturvernboken Naturvern,[1] og fulgte opp med minst tretti sakprosabøker om natur, friluftsliv og fotografi. I tillegg oversatte han nesten førti bøker om natur og friluftsliv, hovedsakelig fra svensk, men også engelsk, dansk, tysk og italiensk.

Frislid ble født 29. juni 1926 i Oslo. Navnet Frislid kommer fra en av de tre gårdene Frislid, ved Hornindalsvatnet i Nordfjord, der Ragnars far vokste opp. I sine første leveår bodde Ragnar med sine foreldre Klara og Peder i en firemannsbolig på Nedre Tåsen i Oslo, før de flyttet til Ullevål Hageby tidlig på 30-tallet. Etter endt skolegang på Ullevål skole og Berg gymnas, gikk Ragnar på skogbruksskole og fikk yrkestittelen forstmann.[2] Deretter startet han sin arbeidskarriere som skogsarbeider i tre år hos Løvenskiold.

Under skolegangen hadde han sterk interesse for språk og skriving. Allerede som nittenåring fikk han sin første artikkel på trykk i Dagbladet, men oversettervirksomheten startet først i 1963, da han var trettisju. Antakelig lærte han både tysk og italiensk ved selvstudium.

Journalist og fotograf i Dagbladet
Frislid startet sin karriere som skribent rett etter krigen. Under pseudonymet «Trollet» skrev han små notiser og epistler for Dagbladet. Den første hadde tittelen «Vi venter på den store skoleorienteringen».[3] Snart fikk han en egen spalte om hundehold og avl, under overskriften «Bjeff, bjeff».[4]

Som skogsarbeider hadde han alltid med seg kamera og penn på jobb, og «Trollets» første større artikkel hadde tittelen «Fredet skog».[5] Her slo han an tonen for det som skulle bli hans store, selvpålagte oppgave i livet. Gjennom levende beskrivelser, høy litterær kvalitet og gode fotografier ville han formidle sin naturglede og sine tanker om vern, fredning og fornuftig bruk av naturen. Følgende utdrag er typisk for hans skrivestil i disse betraktningene:

Ja, det fins urskog her – 200 mål av Nordmarkas hundre tusener, ringet inn med hvit maling på skrukkete furulegger. Sør i området – der hvor myrlaget blir til en åpen bekk som bobler fram under snøen og sildrer grunt over svaberget – står en aldrende furu, tørr i toppen og med vridde greiner som hvelver seg som en utslått parasoll. Den har fått sin oppgave i livet. Dypt inn i malmen er felt et emaljeskilt med ordene Fredet ved lov. Det faktum at emalje lar seg knuse om en bare er tilstrekkelig hardhendt har imidlertid fristet folk over evne. Nå står bare ordet Fredet igjen – det viktigste. Skogbrukere med sans for kroner og kubikkmeter ville antagelig få varig men etter et møte med denne urskogen: Døde graner som spriker med tørre fingrer, myr og svaberg – grunnlendt mark med giktiske furuer som skyter rygg mot nordaværet (…).

Også de neste artiklene samme år sirklet rundt temaene friluftsliv og naturvern. Senere skrev han artikler under eget navn i avisa, vanligvis som utsendt medarbeider rundt om i landet.

Redaktør og kåsør
Etter at Frislid sluttet i Dagbladet, ble han redaktør og skribent i flere av publikasjonene fra friluftslivets og naturvernets organisasjoner. Fra 1960 til 1963 var han redaktør for det nye tidsskriftet Jakt, fiske, friluftsliv, utgitt av Norges Jeger- og Fiskerforbund. I det første nummeret blir han presentert slik: «Jeger og fisker med svakhet for kamera som våpen.»[6] Etter redaktørperioden fortsatte han som medlem av redaksjonsrådet, til dette ble lagt ned i juni 1971.

Fra 1965 til og med 1985 var Frislid redaktør for Norges Naturvernforbunds medlemsblad Norsk Natur. I denne rollen fikk han mye å si for utviklingen av organisasjonen. Han erklærte «kamp mot den alminnelige mangel på kunnskap om natur og naturvernets betydning» og gikk inn i kampen med innsikt, kreativitet og fremsyn.[7]

 Fra 1966 til 1969 var han samtidig redaktør for fire av Den norske Turistforenings årbøker og deres medlemsblad Fjell og vidde.[8] I tillegg var han fast medarbeider i bladet Hytteliv i en 20-årsperiode.

Som sakprosaforfatter debuterte Frislid i 1961 med Fiske i Oslomarka. I 1964 ga han ut den første norske naturvernboka Naturvern, året etter at Rachel Carsons bok The Silent Spring ble utgitt på norsk med tittelen Den tause våren.[9] Mens Carsons bok markerte starten på den moderne, internasjonale miljøbevegelsen, regnes Naturvern som et av de viktigste innspillene til norsk natur- og miljødebatt.[10] Boka gir en bred oversikt over temaer vi fremdeles diskuterer heftig i vår tid. Blant dem kraftutbygging, hyttebygging, forurensninger, landskapspleie, miljølovgivning og ikke minst «bruk og vern» av arter og arealer. I boka argumenterer han presist og framsynt for sine meninger. Boka ble senere kalt «Naturvernforbundets program de neste 20 år».[11]

I 1969 sendte NRK Fjernsynet et samtaleprogram med Frislid om flere av bokas temaer, først og fremst skogbruk, høsting av naturens overskudd og beskyttelse av verdifulle naturområder.[12]

Til tv-serien Det store samspillet (1977) skrev han et studiehefte med samme navn, der han blant annet omtaler drivhuseffekten, lenge før dette ble et etablert og allment kjent begrep:

Forbrenning av kull og olje påvirker drivhuseffekten fordi atmosfæren tilføres stadig med kulldioksyd. Jorden blir varmere – uten at vi på forhånd vet hvilke økologiske virkninger det kan få. (…) Uansett hvor store energilagre vi måtte ha til disposisjon, er det en grense for hvor mye vi kan utnytte uten å ødelegge jordens varmebalanse.[13]

På åttitallet laget han en rekke kåserier for NRK Radio, som han framførte i programposten Du verden for en natur.[14] Bare en liten brøkdel er bevart.[15]

Fotograf, forfatter og prisvinner
Totalt skrev Frislid rundt tretti bøker som eneste forfatter, for det meste om dyr, økologi, naturområder og friluftsliv. Blant de mest kjente kan nevnes Fjell i Norge, Jakt og fiske i Norge, Norske kulturlandskap og Treet. Fra tuntre og bytre til tusenårstreet der vettene bor. Selv regnet han Treet som sin beste bok.[16]

I tillegg var han bilderedaktør for standardverket Norges Dyr.[17] Frislid var en svært dyktig fotograf og leverte fotografier til mange bøker og publikasjoner om natur. Han var mangeårig medlem i Norske Naturfotografer, der han også var leder i en periode.[18] I 1999 ble han æresmedlem i organisasjonen.[19]

Frislid var i 1995 den første mottakeren av Den norske friluftslivsprisen (senere omdøpt til Friluftslivets hederspris og Friluftslivets ildsjelpris).[20] I begrunnelsen står det:

Ragnar Frislid har utrettelig gjennom 50 år formidlet kunnskap om natur og miljø gjennom en lang rekke bøker, utallige artikler og fremragende fotodokumentasjon. Karakteristisk for Frislid er hans naturglede og dype respekt for alt som lever og gror, og et aldri sviktende engasjement for at naturen skal kunne gå i arv til gjelde for nye generasjoner.[21]

Oversetter
Ved siden av sin hovedvirksomhet som fotograf og skribent, oversatte Frislid 36 bøker, ett bokverk og mange mindre skriftstykker. Spesielt ett av hans oversatte småstykker ble mye utbredt og sitert; det såkalte Seathl-brevet. Det ble etter sigende skrevet av høvdingen Seathl fra suquamish- og duwamish-stammene i staten Washington i 1885. Brevet bygger imidlertid på en tale som ingen kjenner nøyaktig ordlyden av i dag, og inneholder opplysninger og begreper som høvdingen umulig kunne ha kjent til.

«Brevet» ble første gang publisert i magasinet Environmental Action i 1972.[22] Samme år ble det i litt omarbeidet form trykt på en plakat i forbindelse med en film om miljøtruslene. Det var denne versjonen, skrevet av Ted Perry, som i dag er mest sitert og som ble oversatt av Frislid.[23]

Perrys tekst er skrevet i en høystemt stil, som skal avspeile høvdingens syn på den hellige naturen. Innledningen er det mest kjente avsnittet:

The President in Washington sends word that he wishes to buy our land. But how can you buy or sell the sky? the land? The idea is strange to us. If we do not own the freshness of the air and the sparkle of the water, how can you buy them? Every part of the earth is sacred to my people. Every shining pine needle, every sandy shore, every mist in the dark woods, every meadow, every humming insect. All are holy in the memory and experience of my people.

Frislids oversettelse sto først på trykk i Naturvernforbundets medlemsblad Norsk natur i 1974, og ble senere gjengitt i en rekke lærebøker og publikasjoner fra andre miljøorganisasjoner. Hans oversettelse tar fint vare på den litterære stilen:

Hvordan kan du kjøpe eller selge himmelen – varmen fra jorden? Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss? Vi bestemmer bare i vår tid. Hele denne jord er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål, alle sandstrendene, hvert slør av dis i de mørke skogene, hver eneste lysing og alle de summende insektene er hellige i mitt folks tradisjoner og bevissthet.[24]

Av de 36 enkeltbøkene Frislid oversatte, var 22 fra svensk, 10 fra engelsk, to fra dansk, en fra tysk og en fra italiensk. I tillegg oversatte han bokverket Verdens dyr fra engelsk, med til sammen 13 bind. Da dette bokverket ble trykt i nytt opplag og utgitt av Den norske Bokklubben, krevde Frislid tilleggshonorar. Forlaget Cappelen avviste kravet, men saken ble tatt opp i flere rettsinstanser, og endte i Høyesterett der Frislid vant (se egen artikkel om rettssakene).

Den svenske forfatteren og naturfotografen Hans Lidman (1910–1976) sto bak halvparten av de bøkene Frislid oversatte. Lidman var svært produktiv og skrev mye om de samme emnene som Frislid, først og fremst om fiske, friluftsliv og naturområder. Et annet likhetstrekk var at han stilte høye krav til den litterære kvaliteten i det han skrev. Lidman utviklet en skjønnlitterær stil i sakprosaen som var uvanlig på hans tid, og som trolig har inspirert Frislid i samme retning.[25] Han publiserte et femtitalls bøker mens han levde, og etter hans død fortsatte Hans Lidmansällskapet å utgi omtrent tjue til.[26]

Mange av Lidmans bøker ble store bestselgere i Sverige (totalt opp mot 2 millioner eksemplarer), og i en periode var det bare Astrid Lindgren som solgte bedre. Minst halvparten ble oversatt til et titalls andre språk, blant annet norsk (23 titler) og finsk (13 titler). Frislid oversatte 18 av Lidmans bøker til norsk, alle utgitt på Gyldendal Norsk Forlag. De øvrige fem ble oversatt av Nils Johan Rud.

Lidman skrev for det meste frittstående fortellinger om sine opplevelser i naturen. Disse ble utgitt under boktitler som Fiskefeber, Äventyr i norr og Det nappar i Svartån, og kom etter hvert i flere utgaver. Hans første fiskebok Fisket i våld kom første gang ut i 1942, deretter i omarbeidete utgaver i 1968 og 1993. Men de norske utgavene som var oversatt av Frislid hadde ikke alltid de samme fortellingene som i originalen. For eksempel var noen av fortellingene i Fisket i våld[27] erstattet med fortellinger fra Mångmilaskog[28] i den norske Fisket i vold.[29] Slik var det med en rekke av de andre bøkene også. Den norske boka Sjumilskogene inneholder fortellinger fra Bortom stigarna, Tranropet, Fiskefeber, Det nappar i Svartån og Mina lyckliga år.

I sin presentasjon av forfatteren Hans Lidman påpeker det svenske Hans Lidman Sällskapet det særegne ved Lidmans forfatterskap, både i tematikk og sjanger:

Något som är mycket speciellt för hans författarskap är genreöverskridandet. Inte bara för att han skrev olika slags böcker, utan också för att han i berättelserna går över genregränserna. Han blandar naturromantik, miljödebatt, naturvetenskap, folklivsforskning och skönlitteratur som ibland går över i rena drömsyner. Det här har gjort honom svårplacerad för litteraturkritikerna vilket resulterat i att han ofta hamnat utanför författar- och litteraturlexikon.[30]

Lidmans temaer og litterære stil var Frislid godt vant med fra sitt eget forfatterskap. Han hadde en stø hånd på oversettelsene av Lidmans novelleaktige historier. De ligger tett opp til originalen, men setningsoppbyggingen kan være ulik og enkelte ord utelatt, som man kan se i dette utdraget fra Lidmans Midsommarnattsdrömmen:

Solen har för en god stund sen sjunkit bakom granarna på älvens andra sid, och högsommarkvällen börjar kasta små lekande skuggor bland strandens kullersten och lövverk. Nattskärran fladdrar förbi med vinglande kast, en strömstare kommer surrande och svirrande tätt över vidlöddriga vågtoppar.

Då, plötsligt, ser jag en bred och svartglänsande fiskrygg ute i bakvattnet. Men bara för en kort sekund, i en snabb stigning. Sen är den åter borta.

Men nu vet jag. Fisken finns kvar. Och än är det långt till nattkyla och drivande dimslöjor.

För att kunna göra kasten lättare och mjukare, för att flugorna inte skall dragga så starkt och snabbt, vadar jag ut till ett litet stenskär. Därifrån är det bara tio, tolv meter ut till bakvattnet. Men stenkistan bakom ryggen blir besvärlig vid bakåtkasten.

Jag kastar på nytt, byter flugor, kastar igjen. Nu faller flugorna lätt och fint, nu kan fisken inte gärna bli skrämd.[31]

I Frislids oversettelse blir det slik:

Det er allerede lenge siden sola sank bak granene på den andre siden av elva, og høysommerkvelden begynner å kaste små lekende skygger mellom rullesteinene på stranda. Nattravnen flagrer forbi i vinglende kast, en fossekall kommer surrende og svirrende like over de skummende skavlene i stryket.

Da, plutselig får jeg øye på en bred, svartglinsende fiskerygg ute i bakevja. Men synet varer bare i et kort sekund, så er det borte.

Men nå har jeg fått visshet. Fisken er der. Og det er fremdeles tid til å overliste den, før natta kommer med kjølig luft og rå dis.

For å kunne kaste lengre og mykere, for å unngå at fluene striper, vader jeg ut til et lite skjær. Derfra er det bare ti-tolv meter ut til fiskens standplass. Men steinkista, som jeg nå har bak meg, er i veien for bakslengen. Jeg kaster igjen, bytter fluer, og kaster igjen. Nå daler fluene lett og fint, nå er det ikke tale om at de vil skremme fisken.[32]

Her ser vi hvordan Frislid legger seg tett opp til originalteksten i starten av andre avsnitt, noe som er viktig for dramaturgien, men gjør ganske store endringer i andre setning, hvor han legger til «synet» og kutter «i en snabb stigning» – og dermed blir synsinntrykket litt mer uthalt på norsk enn på svensk. Samtidig er det tydelig hvordan Frislid behersker stammespråket eller fagterminologien når det gjelder livet i naturen generelt og fluefiske spesielt. Oversetteren har en god forståelse av det som formidles og ser for seg landskapet – for eksempel er det svenske «bakvattnet» gjengitt som henholdsvis «bakevja» og «fiskens standplass», alt etter kontekst.

Den andre halvparten av bøker som Frislid oversatte til norsk, var stort sett populærvitenskapelige faktabøker (se bibliografi). De var skrevet i en nøktern stil uten grep hentet fra skjønnlitteraturen, og oversettelsene ligger tett opp til originalene. Dette gjelder blant annet i bokverket Verdens dyr, som i 11 bind presenterer flere dyrearter enn noe annet bokverk som tidligere var utgitt på norsk. Et eksempel fra bind 1 Rovdyr viser skrivestilen i verket, som ligger nærmest den stilen vi finner i lærebøker fra den tiden:

På det tidspunktet da en sjiraff får sin første, enslige unge, vil en dvergmus som er født samtidig, ha vært død i fire år, og den kan teoretisk ha mer enn 10 000 etterkommere.

Pattedyr som mus og lemen, med store forplantningsmuligheter har en stor fordel under ustabile naturforhold. De kan yngle eksplosjonsartet, og på meget kort varsel hvis det uventet skulle inntreffe en periode med store mengder av føde.[33]

Sentralt i verket står de siste forskningsresultatene innenfor dyrenes adferd og økologi. Med denne oversettelsen ga Frislid et solid bidrag til populærlitteraturen om zoologi på norsk. I oversettelsen av denne typen bøker, der fagtermer og nomenklatur må være helt korrekt, samarbeidet Frislid vanligvis med universitetsansatte fagfolk. Verdens dyr hadde for eksempel en egen norsk redaktør (professor i zoologi Arne Semb-Johansson). Selv om Frislid ikke hadde universitetsutdannelse selv, var han kjent som en svært kunnskapsrik person innenfor de temaene han oversatte. Spesielt bidro han sterkt til å opplyse det norske folk om friluftsliv, naturvern, økologi og zoologi, gjennom sine mange oversettelser og egne bøker.

Erik Steineger

Referanser

Andersson, Bernt-Olov. Tio Hälsingeförfattare. Gästrike-Hälsinge Litteratur. Gidlunds förlag, 1996.

Berntsen, Bredo. Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge. Unipub, 2011.

Carson, Rachel. Den tause våren, (oversatt av Torolf Elster). Tiden norsk forlag, 1963.

Frislid, Ragnar. Naturvern. Oslo, J.W. Cappelens forlag, 1964.

_____. Fisket i vold. Gyldendal norsk forlag, 1968.

_____. Det store samspillet. Økologi – en populær innføring. 2. ajourførte opplag. NKI-forlaget, 1978.

Lidman, Hans. Fisket i våld. 2. upplaga, omarbetat och utökad. Stockholm: LTs förlag, 1968.

_____. Mångmilaskog. FiB, 1958.

Semb-Johansson, Arne og Ragnar Frislid (red.). Norges dyr 1–6. Oslo: Cappelen, 1980–1982 (første gang utgitt 1969–1972).

Semb-Johansson, Arne og David McDonald (red.). Verdens dyr 1: Rovdyr. Oslo: Cappelen, 1985.

Ådnem, Haltbrekken og Flatberg. «Minneord: Ragnar Frislid». Natur og miljø nr. 4 (2009), 3.


Noter

[1] Ragnar Frislid, Naturvern (Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1964).

[2] Personlig kommunikasjon med Frislids tre barn, epost fra Jo Frislid, 1.12.2023.

[3] Dagbladet 13.10.1945.

[4] Den første sto i Dagbladet 24.01.1948.

[5] Dagbladet 04.02.1950.

[6] Jakt, fiske, friluftsliv, nr. 1 (1960): 3.

[7] Ådnem, Haltbrekken og Flatberg, «Minneord: Ragnar Frislid», Natur og miljø nr. 4 (2009), 3.

[8] Fjell og vidde, nr. 1 (1967)–nr. 1 1969.

[9] Rachel Carson, Den tause våren, overs, Torolf Elster (Tiden norsk forlag, 1963).

[10] Bredo Berntsen, Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge (Unipub, 2011), 136.

[11] Arild, Ådnem, «Fra ‘Norsk Natur’ til norsk natur: Avskjedsintervju med redaktør Ragnar Frislid», Norsk Natur, nr. 1 (1986), 6–8. https://naturvernforbundet.no/content/uploads/2023/01/Norsk-natur-nr-1-1986.pdf

[12] Naturvern, NRK Fjernsynet, 30.11.1969, https://tv.nrk.no/program/FREP01008869

[13] Ragnar Frislid, Det store samspillet: Økologi – en populær innføring, 2. ajourførte opplag (NKI-forlaget, 1978), 113.

[14] Et par av programmene er tilgjengeliggjort av Nasjonalbiblioteket, https://www.nb.no/search?mediatype=radio&title=Du%20verden%20for%20en%20natur

[15] Epost fra NRK datert 18.11.2023.

[16] Ådnem m.fl., «Minneord: Ragnar Frislid».

[17] Arne Semb-Johansson og Ragnar Frislid (red.), Norges Dyr 1–6 (Cappelen, 1980–1982).

[18] Pål Hermansen (red.), Norsk naturfotografi i et historisk perspektiv (Ski: Tellus, 2016), 116–117.

[19] Personlig kommunikasjon med Roger Brendhagen, leder i Norske naturfotografer, 22.11.2023.

[20] «Hva er Friluftslivsprisen», Norsk Friluftsliv, 24.05.2018, sist oppdatert 04.02.2020, https://norskfriluftsliv.no/hva-er-friluftslivsprisen/ (oppsøkt 03.05.2024).

[21]«2013 – En viktig milepæl for Friluftslivsprisen», Friluftsliv for alle. https://web.archive.org/web/20130930060912/http://www.friluftslivforalle.no/prisen/  (oppsøkt 03.05.2024).

[22] Wikipedia 2020, «Chief Seattle’s speech», sist redigert 17.03.2024. https://en.wikipedia.org/wiki/Chief_Seattle%27s_speech (oppsøkt 02.05.2024).

[23] Henning Siverts, «Seattle (høvding)», i Store norske leksikon. https://snl.no/Seattle_-_h%C3%B8vding (oppsøkt 02.05. 2024).

[24] Norsk natur nr. 1 (1974), 16–17.

[25] Gunnar Wallin, «Hans G O Lidman», i Svenskt biografiskt lexikon.  https://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=11347 (oppsøkt 18.11.2023).

[26] Bernt-Olov Andersson, Tio Hälsingeförfattare, Gästrike-Hälsinge Litteratur (Gidlunds förlag, 1996), 297–300.

[27] Hans Lidman, Fisket i våld, 2. upplaga, omarbetat och utökad (Stockholm, LTs förlag, 1968).

[28] Hans Lidman, Mångmilaskog (FiB, 1958).

[29] Ragnar Frislid, Fisket i vold (Gyldendal norsk forlag, 1968).

[30] «Med naturen som inspiration», Hans Lidman Sällskapet. https://hanslidman.se/forfattaren/ (oppsøkt 2.05.2024).

[31] Lidman «Midsommarnattsdrömmen», Mångmilaskog, (FiB, 1968), 162–163.

[32] Hans Lidman, «Midtsommernatts-drømmen», i Fisket i vold, overs. Ragnar Frislid (Gyldendal, 1968), 78.

[33]  Arne Semb-Johansson og David McDonald (red.), Verdens dyr 1 : Rovdyr (Oslo: Cappelen, 1985), 15.

 

Bibliografi