Søren Bruun Bugge, 1798–1886

Av Victoria Marie Mostue, ph.d.-stipendiat i klassiske språk ved Universitetet i Oslo, med et prosjekt om norsk klassisk filologihistorie. Moestue oversetter fra latin.

Artikkelen er fagfellevurdert.[1]

Søren Bruun Bugge var, i kronologisk rekkefølge, professor i latin, rektor og sogneprest. I tillegg virket han som lærebokforfatter og oversetter. Som sistnevnte huskes han særlig for å ha oversatt greske og latinske tekster av tidligkristne tenkere. Selv om han hadde en mangfoldig karriere, er det tre røde tråder som definerte hele hans voksne liv: klassiske språk, teologi og undervisning. Og av disse tre er det særlig latinen som nok må sies å ha vært hans store pasjon: «Thi Latinen var hans Liv, Latin læste han hver Dag, Latin talte og skrev han ligesaa let og ligesaa flydende som Norsk, – den sidste Nordmand, for hvem Latin var et levende Sprog.»[2] Han ble da også gjerne kalt «Søren Latiner».

Gjennom hele denne artikkelen omtales Bugges språk som «norsk». Det er naturligvis noe unøyaktig å betegne skriftspråket i Norge før rettskrivningsreformen i 1907 som norsk, da det fremdeles i stor grad lignet dansk og spørsmålet om Norges skriftspråk var mye omdiskutert. For enkelhets skyld er dette likevel gjort her, da alle de omtalte utgivelsene er utgitt i Norge av en norsk forfatter/oversetter og rettet mot et primært norsk publikum. Det finnes dessuten samtidige kilder som beskriver oversettelsene som spesifikt «norske».[3] Se også diskusjonen om Bugges språk under «Kirkefaderlig pensjonisttilværelse» lenger ned i teksten.

De biografiske opplysningene i denne artikkelen er i stor grad hentet fra Bugges korte selvbiografi, publisert som en artikkel i ukebladet Skilling-Magazin i 1881.[4]

Oppvekst og studietid
Bugge var født i Vanse i 1798, sønn av sogneprest Peter Olivarius Bugge og Cathrine Magdalene Bugge, født Koch. I 1804 ble faren hans utnevnt til biskop av Trondheim, og familien flyttet da dit. Bugge hadde ti søsken, hvorav særlig må nevnes Frederik Moltke Bugge (1806–1853), senere oversetter og rektor ved Trondheim katedralskole.

I 1815 ble Søren Bruun Bugge uteksaminert fra Trondheim katedralskole og begynte straks å studere ved det nyopprettede Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Ifølge Bugge selv var det teologi han hadde tenkt å studere, men han ble raskt dratt over til filologien:

[V]ed et Besøg hos Professor Sverdrup kort etter Artium lod han nogle Ord falde, der for mig lød som en Opmuntring til i det mindste først at studere Philologi. Saadanne Ord af en saa høiagtet og fremragende Mand smigrede min Forfængelighed, og jeg valgte da, efter at have i 1816 absolveret anden Examen med laudabilis prae ceteris,[5] det philologiske Studium.[6]

Georg Sverdrup (1770–1850) var daværende professor i gresk. Han hadde vært et sentralt medlem av riksforsamlingen i 1814 og var det norske universitetets første professor i klassiske språk. Han var dessuten grunnlegger og direktør av universitetets filologiske seminar og den første lederen av universitetsbiblioteket, med ansvar for å bygge opp bibliotekets samling. I tillegg til å trekke ham over til det filologiske studiet, sørget Sverdrup for at Bugge ble ansatt ved universitetsbiblioteket mens han studerte, først som protokollist i 1817 og deretter konstituert sekretær i 1818.

I forkant av avsluttende eksamen i 1820 skal Sverdrup til og med ha fortalt Bugge hvilke passasjer han ville bli spurt om under den muntlige eksaminasjonen. Dette skyldtes ikke manglende evner hos Bugge, han skal tvert imot ha vært en veldig dyktig student. Sverdrup var imidlertid fast bestemt på at Bugge skulle bli lektor i latin, og ville derfor ikke ta sjansen på at han skulle få noen dårlig karakter.[7] Bugge fikk da også en svært god karakter, laud, og kunne straks bli ansatt som lektor, som den første til å ha tatt filologisk embetseksamen ved et norsk universitet. Like etter, i 1821, giftet han seg med Karen Marthea Hals Ingier (1801–1870). De fikk til sammen seks barn, hvorav fem nådde voksen alder. I 1825 ble Bugge professor i latin.

Universitetet og de første oversettelsene
Parallelt med å undervise i latin ved universitetet, utgav Bugge flere tekster. Hans stilling innebar blant annet at han to ganger i året, nærmere bestemt ved universitetsfestene som markerte Kongens fødselsdag og jubileet for reformasjonen, forfattet en kort latinsk tekst til universitetsprogrammet. Det gjaldt også ved hver doktorgradspromosjon.

I 1827 utgav Bugge dessuten to latinske lærebøker av en tysk forfatter: Latinsk Læsebog for Begyndere (orig. Lectiones Latinae, delectandis excolendisque puerorum ingeniis accomodatae 1787) og Praktisk latinsk Grammatik, eller Anvisning til at lære sig selv det latinske Sprog (orig. Practische Grammatik der lateinischen Sprache, 1787), begge skrevet av pastoren Christian Gottlieb Bröder (1745–1819).

Det er imidlertid noe misvisende å omtale Bugge som en oversetter av Latinsk læsebog, av den enkle grunn at bokens første 30 av omkring 90 sider består av latinske tekster, uten noen norsk fasit, skjønt med enkelte forklarende norske fotnoter. De resterende sidene utgjør en ordliste. Det blir dermed muligens mer korrekt å omtale Bugge som redaktør for boken. Det er verdt å merke seg at Bugge ikke var den første nordmann som utgav Lectiones latinae i Skandinavia. I 1799 hadde Georg Sverdrup vært redaktør for en lignende utgivelse i København. Denne utgaven ligger imidlertid mye tettere opptil den tyske originalen, da den har beholdt alle tekststykkene og latt være å inkludere noen ordliste.

Bugges Praktisk latinsk Grammatik er, i motsetning til Latinsk Læsebog, en ren oversettelse av den tyske originalen, men heller ikke her kan Bugge sies å ha vært særlig original. For ikke ulikt Latinsk Læsebog, hadde Sverdrup noen år tidligere, nærmere bestemt i 1801, gitt ut en oversettelse av boken i København. Bugge vedgår selv i forordet at han «for det meste har fulgt den af Hr. Prof. Sverdrup besørgede Oversættelse,» og de to utgavene er stort sett helt identiske.[8] Man kan derfor spørre seg om hvorfor Bugge i det hele tatt har gitt ut denne boken, men i det samme forordet begrunner han det med at boken er så populær i skolen at man trenger et norsk opplag.[9] Man kan videre spekulere i hvorvidt disse utgivelsene var så populære at de gav en solid økonomisk avkastning, og at det var Bugges egentlige motiv, men det finnes ingen kilder som underbygger dette.

Bugge oversatte dessuten i denne perioden flere bøker som ikke hadde noen tilknytning til hans akademiske virke: Om den protestantiske Kirkes Forfald (1824), Bondemandens Datter, en sandfærdig og mærkelig Fortælling i fem Dele (1825),[10] Veiledning til et gudeligt Liv efter christelige Grundsætninger (1826), En Liden Bog for Søefolk (1827), Livets sande Vei, aabnet for alle alvorligt Søgende i Jesu Christo, som er Veien, Sandheden og Livet (1828)[11] og Prædikener av M. Ludv. Hofacker (1830). Alle bøkene er opprinnelig skrevet på tysk, med unntak av Bondemandens Datter (engelsk) og Livets sande Vei (svensk).

Disse bøkene har alle det til felles at de har et kristent og forkynnende innhold, noe som kan sees i sammenheng med Bugges religiøse overbevisning. Som ung mann hadde han både drevet med misjonering – han var for eksempel med på å grunnlegge Norges første misjonskomité i 1826 – og i likhet med sin far var han en tilhenger av den pietistiske bevegelsen herrnhutismen.[12] Innen han ble prest hadde han imidlertid tatt avstand fra misjonsvekkelsen.

Det oppgis nesten ingen bibliografiske opplysninger om de enkelte utgivelsene. Bortsett fra Om den protestantiske Kirkes Forfald, Livets sande Vei og Prædikener av M. Ludv. Hofacker,[13] står det ikke hvem forfatteren er, og navn på oversetter så vel som originaltittel har blitt utelatt ved alle utgivelsene. Bakgrunnen for eller mottagelsen av disse utgivelsene er heller ikke kjent.

Om den protestantiske Kirkes Forfald (orig. Ueber den Verfall und Wiederaufbau der protestantischen Kirche, 1821) av den tyske protestantiske teologen Ludvig de Valenti, er en utredning av det forfatteren mener er et forfall i den protestantiske kirke og hvordan den kan bygges opp igjen. Bondemandens Datter er en fortelling «taget af det virkelige Liv» om en engelsk prests møte med en fattig bondefamilie der begge døtrene dør av sykdom, men sovner inn i håpet om frelse fordi de begge nylig har omvendt seg.[14] Veiledning til et gudeligt Liv efter christelige Grundsætninger, opprinnelig skrevet på tysk, åpner med å liste 19 prinsipp for et godt og kristent liv, og forklarer deretter hvert prinsipp nærmere, med stadige referanser til Bibelen. En Liden Bog for Søefolk, også den oversatt fra tysk, består av 13 dialoger om diverse (sjø)menns gradvise omvendelse. Livets sande Vei (orig. Den sanna lifsens väg, för alla allvarligt sökande öppnad uti Jesu, som är vägen, sanningen och lifvet, 1801) er en samling av 66 prekener, det vil si én preken for hver av årets søndager og festdager, primært skrevet av den svenske presten Lorentz Christopher Retzius. Prædikener av M. Ludv. Hofacker er også en samling av prekener, nærmere bestemt fire prekener av den tyske presten Ludwig Hofacker.

I likhet med hans senere oversettelser, er Bugges språk gjerne tungt og formelt, med en forkjærlighet for lange setninger. Dette gjelder ikke bare i de faglitterære tekstene, men også i de mer skjønnlitterære, for eksempel i Bondemandens Datter:

Men hvor behagelig end Omgangen er med sande Troende paa Jorden, hvis Hjerter ere opløftede til de Ting heroventil, hvad er dog dette imod den lyksalige Dag, som skal indføre os i endnu lysere Egne, hvor vi for evig skulle beskue Kjærlighedens Gud i Hans Søns smilende Aasyn, som er sin Faders udtrykte Billede, og Hans Herligheds Afglands; da vi, hvis vi findes i Ham, skulle modtages af de utallige Skarer af Engle, som staae omkring Hans Throne.[15]

I de tekstene som opprinnelig var ment for høytlesning, altså prekenene, er språket imidlertid noe lettere.[16] For eksempel:

Gjør dig rede, bliv oplyst; thi dit Lys er kommen, og Herrens Herlighed opgaaer over dig. Disse herlige og glædelige Ord læse vi hos Propheten Esaias 60, 1. Lader os see, hvem det er, Herren her taler til. Den, som allerede er bleven bestraalet af det sande Lys, som kom til Verden for at oplyse alle Mennesker; den, som allerede beskinnes af Retfærdighedens Sol Jesu Christo, og vandrer i hans Lys, den kan ikke opfordres til at gjøre sig rede, for at vorde oplyst.[17]

Fra universitetet til skolen og kirken
I 1833 forlot Bugge sin stilling som latinprofessor til fordel for rektoratet ved Christiania katedralskole. Den nøyaktige årsaken til dette skiftet er noe uklar. I et brev til sin bror Frederik Moltke Bugge fra 1842, nevner han i parentes: «Universitetet har jeg prøvet, og did har jeg, siden jeg slap derfra, aldrig ønsket mig tilbage»,[18] men akkurat hva som var så fryktelig med universitetet, går han ikke videre inn på.[19] Man kunne anta at Bugge – i likhet med etterfølgeren Frederik Ludvig Vibe (1803–1881) – foretrakk katedralskolen fremfor universitetet fordi han ønsket å kjempe for gresk og latins plass i skolen. Men med unntak av en ny undervisningsplan som styrket de klassiske språkenes posisjon, tok ikke Bugge noen aktiv del i skoledebatten som herjet i Norge på 1830-tallet, i sterk kontrast til sin bror. Det er derfor noe usannsynlig at hans karrierevalg skal ha vært primært ideologisk motivert.

Man kan også lure på hvorvidt det lå en økonomisk motivasjon bak dette skiftet, da rektor ved Christiania Katedralskole tjente svært godt sammenlignet med både andre rektorer og andre embetsmenn generelt. I 1830 lå rektors årlige gasje på 1200 speciedaler i året,[20] og fra 1838 fikk Bugge utbetalt 400 ytterligere spd. i året etter skolens salg av Sinsen gård.[21] I samme periode tjente den jevne professor omkring mellom 1000 og 1200 spd. i året, skjønt dette varierte kraftig og de mer erfarne professorene, deriblant Sverdrup, tjente adskillig mer.[22] Bugge kan md andre ord ha vært i det minste delvis påvirket av utsiktene til høyere lønn. Om dette ville vært utslagsgivende dersom han ikke også mistrivdes ved universitetet – slik brevet til broren fra 1842 tilsier – er likevel mer usikkert.

Under Bugges ledelse opplevde katedralskolen en oppblomstring, med en ny og mer effektiv undervisningsplan (Principer for Underviisning og Disciplin ved Christianias Kathedralskole), en markant økning i antall elever og nye lokaler. I tillegg til den administrative ledelsen underviste Bugge i latin. Hans faglige kompetanse på det området var utvilsom, men han skal ikke ha vært særlig pedagogisk anlagt, i hvert fall ikke om man skal tro en av hans elever, senere professor i historie, Ludvig Daae (1829–1893): «Han imponerede Disciplene og holdt god Orden, men han forstod ikke at gjøre sig afholdt, men vel frygtet… han stødte Latinen med Detrusoren[23] ned i Folk, saa den til evig Tid blev siddende. Men flere af disse Elever følte hans Herredømme som et Aag og en Trældom.»[24] Bugges fryktinngytende undervisningsmetoder betydde dessuten at han sjelden trengte å gi dem pryl, da «han havde en Tunge som slog dybere Saar og smertede mere end korporlig Straf, og der var vist Ingen uden at han en Gang i mellem vilde foretrække en Dragt Pryl fremfor den daglige Hudfletning.»[25]

Mens han var ansatt ved skolen publiserte Bugge ingen oversettelser, men skrev til gjengjeld flere tekster knyttet til undervisning, først og fremst latinske lærebøker, som regel i skoleprogram: Latinsk Grammatik til Brug ved Underviisningen i de lærde Skoler (1835), Udtog af det latinske Sprogs Grammatik til Brug for Begyndere (1835), Veiledende Oplysninger til Horats's Oder, til Brug ved Selvforberedelse (1842), Lærebog i de romerske Oldsager, Principer for Underviisning og Disciplin ved Christianias Kathedralskole (1843), og Veiledende Oplysninger til Virgils Hyrdedigte til brug ved Selvforberedelse (1843).

Bugge fant seg imidlertid ikke riktig til rette i skolen heller, og i 1847 fulgte han endelig sin gamle drøm om å ta teologisk embetseksamen. Året etter tok han avskjed som rektor og ble sogneprest i Gran kirke. I forbindelse med hans avgang som rektor, bestilte skolen et portrett av ham, malt av Johan Gørbitz (1782–1853). Dette maleriet henger fremdeles på Oslo katedralskole. I 1864 ble Bugge prost for Hadeland og Land prosti. Han forble i dette embetet til han pensjonerte seg i 1879, i en alder av 80 år. Med unntak av en kort samling betraktninger over to evangelielesninger, Betragtninger over Evangelierne paa 10de og 11te Søndag efter Trefoldighed (1849), publiserte Bugge ingenting i denne perioden.[26] Han la imidlertid ikke vekk latinundervisningen fullstendig, da han fremdeles virket som privatlærer for noen av sine yngre sognebarn, i tillegg til å være kateket.

Kirkefaderlig pensjonisttilværelse
Etter å ha trukket seg tilbake fra presteskapet, flyttet Bugge tilbake til Christiania, hvor han fremdeles tilbød privatundervisning til enkelte filologistudenter. I tillegg fant han en måte å kombinere sine filologiske og teologiske interesser, nemlig gjennom oversettelse av tidligkristne tekster.

Serien «Vidnesbyrd af Kirkefædrene» ble utgitt fra 1880 til 1897 og bestod av 19 bind med norske oversettelser av utdrag fra tidligkristne greske og latinske tekster. Alle tekstene var oversatt av norske prester og teologer. Primus motor for serien var teolog Knud Karl Krogh-Tonning (1842–1911), som ikke bare bestemte hvilke tekster som skulle oversettes, men konfererte med hver enkelt oversetter og sørget for en sammenhengende teologisk terminologi gjennom hele serien. Norske teologer hadde ingen nær kjennskap til patristiske og apologetiske tekster på dette tidspunkt, langt mindre den brede befolkning. Disse ble ikke forelest over ved universitetet og hadde heller ikke blitt utgitt i oversettelse i Norge. Krogh-Tonning mente at kunnskap om disse skriftene ikke bare var sentralt for kirkens selvbevissthet, men et potensielt «Middel til at hjælpe paa Tidens Ukirkelighed».[27] Krogh-Tonnings arbeid med «Vidnesbyrd af Kirkefædrene» må sees i sammenheng med at han ble stadig mer høykirkelig fra 1870-tallet, helt til han konverterte til katolisismen i 1900 – en ikke ukontroversiell beslutning på den tiden. Det er ikke kjent hvorvidt Bugges arbeid med serien gjenspeiler at også han hadde blitt mer høykirkelig med alderen, men som nevnt ovenfor hadde han i hvert fall gradvis beveget seg vekk fra lekmannsbevegelsen til fordel for en mer konvensjonell kristendom. På den annen side kan disse oversettelsene simpelthen skyldtes hans velegnede interesse for og kompetanse innen både teologi og filologi.

Til tross for seriens omfang, fikk den ikke særlig bred mottagelse. Dette bekreftes av Krogh-Tonning selv,[28] og underbygges av at så og si alle seriens omtaler i samtidens aviser var annonser fra forlaget, snarere enn anmeldelser. Hvorvidt dette henger sammen med seriens høykirkelige, eller til og med katolske, assosiasjoner, er uvisst.

Av seriens 19 bind oversatte Bugge fire: Chrysostomus: Udvalgte Skrifter (bind X, 1885), Ignatius og Polykarpus: Breve og Martyrium (bind XI, 1885), Augustinus: Mod Donatisterne eller om Kirkens Renhed (bind XIII, 1886) og Athenagoras. Tatian. Brevet til Diognet (bind XIV, 1886).

I alle bindene har Bugge i stor grad benyttet seg av fotnoter. Disse notene kan deles i to hovedkategorier. Den vanligste typen er kun en henvisning til Bibelen når det siteres derfra. Den andre typen fotnote er en kort forklarende kommentar til språk eller innhold, det være seg historisk eller teologisk. For eksempel:

«Er Nogen iblandt Eder syg», heder det, «han kalde Kirkens Præster til sig, og de skal bede over ham og salve ham med Olie i Herrens Navn, og Troens Bøn skal frelse den Syge, og Herren skal opreise ham, og har han begaaet Synder, skal de forlades ham»1).

'1) 5, 14. 15.[29] Det græske Presbyteros kan ikke gjengives bedre end ved Præst, da det ikke er Navn paa Lægfolk, men paa Personer, som har modtaget den kirkelige Ordination til det geistlige Embede. Det er rimeligvis det samme Ord, vi har igjen i forkortet Form i vort Præst.[30]

Som dette utdraget viser, er Bugges språk relativt konservativt og tett på dansk – i den grad det norske skriftspråk kan sies å være standardisert og tydelig skilt fra dansk før riksmålsreformen i 1907. Han bruker blant annet stor forbokstav på substantiv, og aa istedenfor å, og har i stor grad beholdt stum -e (for eksempel faae og eenfoldig istedenfor faa og enfoldig). Sistnevnte eksempel varierer imidlertid fra bind til bind, da stum -e ikke brukes i Udvalgte Skrifter af Chrysostomus eller Ignatius og Polykarpus: Breve og Martyrium.

Syntaktisk ligger Bugges oversettelse gjerne tett opp mot originalen, noe som kan bidra ytterligere til det gammeldagse preget, i hvert fall for en moderne leser. Dette ser man når man sammenligner for eksempel Ignatius’ originaltekst med Bugges oversettelse og den nyeste norske oversettelsen fra 1984 av Martin Synnes:

καταξιωθεὶς γὰρ ὀνόματος θεοπρεπεστάτου, ἐν οἷς περιφέρω δεσμοῖς ᾄδω τὰς ἐκκλησίας, ἐν αἷς ἕνωσιν εὔχομαι σαρκὸς καὶ πνεύματος Ἰησοῦ Χριστοῦ, τοῦ διὰ παντὸς ἡμῶν ζῆν, πίστεώς τε καὶ ἀγάπης, ἧς οὐδὲν προκέκριται, τὸ δὲ κυριώτερον Ἰησοῦ καὶ πατρός· (Ign. Mag. 1.2)[31]

Thi da jeg er bleven værdiget til det gudvelbehagelige Navn og i de Lænker, jeg bærer, at se Kirkerne, ønsker jeg dem Samfund med Jesu Christi, vort bestandige Livs, Kjød og Aand, Samfund i Tro og Kjærlighed, som er det Ypperste af Alt, og, hvad der er endnu Herligere, med Jesu og Faderen.[32]

Jeg er blitt aktet verdig et navn som helt og fullt er til Guds behag, og i de lenker som jeg sleper på, priser jeg menighetene. Jeg ber at det hos dem må finnes enhet med Jesu Kristi kjøtt og ånd – han som for alltid er vårt liv – så vel som enhet med tro og kjærlighet, den som intet overtreffer, men fremfor alt enhet med Jesus og med Faderen.[33]

Vidnesbyrd af Kirkefædrene, bind X–XIV
Bugges første oversettelse i serien Chrysostomus: Udvalgte Skrifter, er også den desidert lengste. Den nærmere 500 sider lange boken inneholder kirkefaderens[34] utredning om presteembetet, samt to samlinger av homilier, henholdsvis prekener om anger og bot og prekener han holdt i kjølvannet av et opprør i Antiokia i 387.[35] Hver del starter med en svært kort innledning hvor Bugge skisserer tekstenes kontekst. I tillegg har han skrevet et forord med en noe lengre redegjørelse av Khrysostomos’ liv og skrifter.

«Om Præsteembedet»[36] består av seks bøker og er skrevet som en dialog mellom Khrysostomos og en viss Basilius[37] – skjønt det til tider kan minne mer om en monolog av Khrysostomos. Verket omhandler presteembetets tunge ansvar og de mange verdslige og åndelige oppgaver og egenskaper det innebærer. For eksempel:

Οἱ ἱερεῖς τῆς γῆς εἰσιν οἱ ἅλες· τὴν δὲ ἡμετέραν ἄνοιαν καὶ τὴν ἐν ἅπασιν ἀπειρίαν τίς ἂν ἐνέγκοι ῥᾳδίως, πλὴν ὑμῶν τῶν καθ᾽ ὑπερβολὴν ἡμᾶς ἀγαπᾶν εἰθισμένων; Οὐ γὰρ μόνον καθαρὸν οὕτως, ὡς τηλικαύτης ἠξιωμένον διακονίας, ἀλλὰ καὶ λίαν συνετὸν καὶ πολλῶν ἔμπειρον εἶναι δεῖ, καὶ πάντα μὲν εἰδέναι τὰ βιωτικὰ τῶν ἐν μέσῳ στρεφομένων οὐχ ἧττον, πάντων δὲ ἀπηλλάχθαι μᾶλλον τῶν τὰ ὄρη κατειληφότων μοναχῶν (Khrys. Sac. 6.4)[38]

Præsterne er Jordens Salt; men hvem vilde lettelig taale min Uforstand og min fuldkomne Uerfarenhed, undtagen du, som er vant til at elske mig over Fortjeneste? Thi Præsten bør ikke alene være ren, som den, der er værdiget en saa vigtig Tjeneste, men ogsaa i høi Grad forstandig og have megen Erfaring og baade kjende Alt, hvad der henhører til det Timelige, ikke mindre, end de, der lever midt i Verden, og dog være mere fjern fra det, end de paa Bjergene boende Eneboere.[39]

«Homilier om Boden»[40] er en samling av ni prekener som tar for seg de ulike aspektene ved botsutøvelse, som anger, bønn, faste og å gi almisser. «Homilier i Anledning af Billedstøtterne»,[41] den lengste delen av dette bindet, består i sin helhet av 21 prekener til befolkningen i Antiokia hvor Khrysostomos «dels trøstede og opmuntrede, dels benyttede Anledningen til at foredrage hellige Lærdomme og give de Formaninger, som Tilstandene i Menigheden paakrævde».[42] Bugge har imidlertid ikke inkludert preken nummer 1, 7–10 eller 15. Årsaken til dette, eller hvem som besluttet å ekskludere dem, oppgis ikke.

I motsetning til bindet om Khrysostomos, består ikke Ignatius og Polykarpus: Breve og Martyrium av et utvalg fra en større bibliografi, men av alle de bevarte tekstene etter de to forfatterne. Disse skriftene er en del av de såkalte apostoliske fedre, det vil si tidligkristne tekster fra omkring år 70–150, og er noen av de eldste overleverte kristne tekstene etter Det nye testamentet.

Boken åpner med en kort innledning som beskriver hvordan mange av de første kristne måtte lide martyrdøden på grunn av sin tro og misjonering, og at to av disse var Ignatius[43] og Polykarp.[44] Dessuten har Bugge skrevet en redegjørelse av Ignatius’ liv og verk. Til sammenligning er beskrivelsen av Polykarp langt kortere, muligens fordi tekstene av og om ham utgjør en betraktelig mindre del av boken.

Som nevnt ovenfor, består Ignatius’ samlede overleverte bibliografi av syv brev, seks til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles, Roma, Filadelfia og Smyrna, samt ett til Polykarp. Alle disse ble skrevet mens Ignatius satt i fangenskap i påvente av henrettelse, og alle er inkludert i Bugges oversettelse. Et fellestrekk ved brevene er Ignatius’ advarsel mot vranglære, samt oppfordring til samhold i menigheten og lojalitet til kirkelederne.

Boken inneholder kun to tekster knyttet til Polykarp, ett brev til menigheten i Filippi fra Polykarp selv (hans eneste overleverte tekst) og en «rundskrivelse» fra menigheten i Smyrna som beskriver hans mirakuløse martyrdød. I brevet gir Polykarp en rekke påbud for hvordan gode kristne skal leve og hvordan kristne samfunn bør organiseres. For å sitere både originalen, Bugges oversettelse og Synnes’ fra 1984:

Καὶ οἱ πρεσβύτεροι δὲ εὔσπλαγχνοι, εἰς πάντας ἐλεήμονες, ἐπιστρέφοντες τὰ ἀποπεπλανημένα, ἐπισκεπτόμενοι πάντας ἀσθενεῖς, μὴ ἀμελοῦντες χήρας ἢ ὀρφανοῦ ἢ πένητος· ἀλλὰ προνοοῦντες ἀεὶ τοῦ καλοῦ ἐνώπιον θεοῦ καὶ ἀνθρώπων, ἀπεχόμενοι πάσης ὀργῆς, προσωποληψίας, κρίσεως ἀδίκου, μακρὰν ὄντες πάσης φιλαργυρίας, μὴ ταχέως πιστεύοντες κατά τινος, μὴ ἀπότομοι ἐν κρίσει, εἰδότες, ὅτι πάντες ὀφειλέται ἐσμὲν ἁμαρτίας. (Pol. Phil. 6)[45]

Præsterne skal være godhjertede, medlidende mod Alle, føre de Vildfarende tilbage, tage sig af de Syge, ikke forsømme Enker eller Faderløse eller Fattige, men altid være omhyggelige for det Gode for Guds og Menneskers Ansigt, afholde sig fra al Vrede, Persons Anseelse, uretfærdig Dømmen, langt fra al Pengebegjerlighed, ikke snart tro Ondt om Nogen, ikke strenge i Dom, vidende, at vi Alle er skyldige i Synd.[46]

Presbyterne skal være medlidende og barmhjertige mot alle. De skal føre de bortkomne tilbake, se til alle syke, ikke forsømme enker, foreldreløse eller fattige, men alltid legge vinn på det gode for Gud og mennesker. De skal holde seg unna all slags vrede, ikke gjøre forskjell på folk, ikke dømme urettferdig og holde seg langt borte fra pengebegjær. De skal ikke være raske til å tro ondt om noen, ikke strenge i sin dom, ettersom vi vet at vi alle gjør oss skyldige i synd.[47]

Det tredje bindet Bugge oversatte, Augustinus: Mod Donatisterne eller om Kirkens Renhed,[48] er den eneste av disse tekstene som ble skrevet på latin snarere enn gresk. Den er en av Augustins[49] kortere og mindre kjente tekster, og er skrevet i brevform. Som det fremgår av tittelen, og i likhet med mange andre av Augustins tekster, er den en sterk kritikk av donatistene og deres lære.[50] For eksempel:

Isti ergo vel imperite, vel fallaciter agentes, colligunt de Scripturis talia, quæ vel in malos bonis usque in finem permixtos, vel de vastatione prioris populi Judæorum dicta reperiuntur: et volunt ea detorquere in Ecclesiam Dei, ut tanquam defecisse ac periisse de toto orbe videatur. Desinant ergo talia proferre, si respondere huic Epistolæ volunt. (Aug. Ep. cath. 13.34)[51]

Donatisterne handle altsaa enten af Ukyndighed eller med Svig, naar de af Skriften opsamle Udsagn enten mod de Onde, der lige til Enden ere blandede med de Gode, eller om det forrige jødiske Folks Ødelæggelse, og ville fordreie dem til at gjælde mod Guds Kirke, for at den skal synes ligesom at være affalden og være forsvunden fra hele Jorden. Lad dem altsaa ophøre med at anføre saadanne Udsagn, dersom de ville svare paa dette Brev.[52]

I motsetning til de foregående bindene, inneholder denne boken ikke bare en presentasjon av forfatter og tekst, men et eget forord hvor Bugge spesifikt kommenterer oversettelsesprosessen. Her vedkjenner han at han har hatt vanskeligheter med å oversette teksten på grunn av dens krevende språk og innhold, og at han har måttet be flere (anonymiserte) sakkyndige om hjelp underveis. Dette er også den eneste gangen han oppgir hvilken utgave oversettelsen har som utgangspunkt, nemlig Augustini opera, post recognitionem etc. – opera et studio monachorum ordinis S. Benedicti e congregatione S. Mauri.

Hverken i forordet eller innledningen kommer det frem hvorfor akkurat denne obskure teksten, som ikke engang kan tilskrives Augustin med absolutt sikkerhet,[53] har blitt inkludert i serien. Bugge kommenterer heller ikke at tekstens forfatterskap er usikkert, enda han har inkludert lignende diskusjoner i innledningene til flere andre oversettelser.[54] Dette skyldes nok at debatten rundt brevets autentisitet ikke for alvor begynte før utgivelsen av den tyske teologen Karl Adams (1876–1966) artikkel «Notizen zur Echtheitsfrage der Augustin zugesprochenen Schrift De unitate Ecclesiae» i 1909.[55] På den annen side hadde spørsmålet blitt reist allerede på slutten av 1600-tallet,[56] så det er mulig Bugge kjente til denne usikkerheten.

Som det fremgår av tittelen, inneholder den fjerde og siste av Bugges tidligkristne oversettelser, Athenagoras. Tatian. Brevet til Diognet, tekster med tre ulike opphavsmenn, nemlig Athenagoras,[57] Tatian[58] og en anonym forfatter.[59]

Athenagoras’ «Bønskrift for de Christne»[60] er skrevet til keiser Marcus Aurelius (121–180) og hans sønn og daværende medregent Commodus (161–192). Den er både en bønn om at kristne må gis den samme religionsfrihet som andre romerske borgere og et forsvar av den kristne tro, underbygget av antikk poesi og filosofi:

εἰ τοίνυν οὔκ ἐστιν ἄθεος Πλάτων, ἕνα τὸν δημιουργὸν τῶν ὅλων νοῶν ἀγένητον θεόν, οὐδὲ ἡμεῖς ἄθεοι, ὑφ’ οὗ λόγῳ δεδημιούργηται καὶ τῷ παρ’ αὐτοῦ πνεύματι συνέχεται τὰ πάντα, τοῦτον εἰδότες καὶ κρατύνοντες θεόν. (Athenag., Leg. 6) [61]

Er altsaa Platon ikke en Gudsfornægter, naar han ved den ene Danner af det Hele mener den uskabte Gud, saa ere heller ikke vi Gudsfornægtere, naar vi erkjende og antage ham, af hvem Alt er dannet ved Logos, og ved hvis Aand det opholdes, for Gud.[62]

Bugge har skrevet et kort forord til Athenagoras-oversettelsen hvor han, i likhet med forordet til Augustin, vedkjenner at han har hatt problemer med oversettelsesarbeidet på grunn av det komplekse språket og innholdet, og at teksten derfor har blitt gjennomlest av «en høiagtet Velynder».[63] Deretter følger en innledning, som kort beskriver denne og Athenagoras’ eneste andre bevarte skrift: «De dødes oppstandelse».

Teksten av Tatian, «Tale til Grækerne»,[64] kan på mange måter sies å være den rake motsetningen til Athenagoras’. Istedenfor å bruke gresk og romersk kultur for å legitimere kristendommen, forkaster Tatian all klassisk filosofi, moral og litteratur, og har generelt en langt mer fiendtlig tone. Talen er heller ingen tradisjonell tidligkristen apologi i den forstand at den forsøker å forklare og forsvare kristendommen for et ikke-kristent publikum. Bugge har skrevet en liten innledning til teksten hvor han skisserer Tatians liv og oppsummerer brevets struktur og innhold, og kommenterer særlig forfatterens harde stil.

«Brævet til Diognetus»[65] er også et apologetisk skrift. Det er skrevet til en viss «Diognetus», som i henhold til brevskriveren har ønsket å lære mer om kristendommen. Brevet består av først en kritikk av gresk og jødisk religion og deretter en svært rosende redegjørelse av den kristne tro. Også her har Bugge skrevet en kort innledning med en beskrivelse av teksten og noen generelle betraktninger om hvem avsender og mottaker kan ha vært, og omtrent når brevet kan ha blitt skrevet.

Den 14. desember 1886, altså samme år som hans to siste oversettelser av kirkefedrene ble publisert, døde Søren Bruun Bugge, i en alder av 88 år. «Søren Latiner» kunne da se tilbake på et langt liv i plikttro tjeneste for sine tre lidenskaper: undervisning, kirken og de klassiske språk.

 Litteraturliste

Adam, Karl. «Notizen zur Echtheitsfrage der Augustin zugesprochenen Schrift De unitate            ecclesia». Theologische Quartalschrift 91 (1909): 86–115.

Alm, Jens M. Moen. moingene og skolen. Jaren: Moen skoles foreldreråd, 1995.

Augustinus, Aurelius. Sanctus Aurelius Augustinus. Redigert av Jacques-Paul Migne. Bd. 43. Patrologiae cursus completus, series latina. Paris: Garnier fratres, 1865.

Bang, Anton Christian. Erindringer. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendal, 1909.

Baasland, Ernst, og Reidar Hvalvik, red. De apostoliske fedre. Teologi i dag. Oslo: Luther, 1984.

Chrysostomus, Joannes. S. Joannes Chrysostomus. Redigert av Jacques-Paul Migne. Bd. 48. Patrologiae cursus completus, series graeca. Paris, 1862.

Clement, Ignatius, Polycarp, og Didache. The Apostolic Fathers. Redigert & oversatt av Bart D. Ehrman. Bd. 1. Loeb Classical Library 24–25. Cambridge, MA: Harvard University Press, 2003.

Collett, John Peter. 1811–1870: Universitetet i nasjonen. Bd. 1. Universitetet i Oslo 1811–2011. Oslo: Unipub, 2011.

Det Norske bibelselskap. Bibelen eller Den Hellige Skrift: indeholdende det Gamle og Nye Testamentes kanoniske Bøger : tilligemed det Gamle Testamentes apokryphiske Bøger. Det Norske Bibelselskab, 1854.

Daae, Ludvig. Professor, dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid. Redigert av Nic Knudtzon. Oslo: Novus, 2003.

———. «Professor Georg Sverdrup VIII». Morgenbladet, 15. november 1896.

Evers, Alexander. «Ad Catholicos Fratres». I The Oxford Guide to the Historical Reception of Augustine. Oxford: Oxford University Press, 2014.

Holter, Knut. «Søren Bruun Bugge og misjonen: Fra aktiv lekmann til passiv prest». Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 40, nr. 2 (1986): 107–16.

Høigård, Einar. Oslo katedralskoles historie. Oslo: Grøndahl & Søn, 1942.

Kraggerud, Egil. «Den vanskelige begynnelse: klassisk filologi ved UiO fra 1813 til 1845». Klassisk Forum, nr. 2 (2011): 54–63.

Krogh-Tonning, Knud. En Konvertits Erindringer. København: Høst, 1906.

Potter, David S. «Athenagoras». I The Oxford Classical Dictionary. Oxford University Press, 2012.

Store norske leksikon. «Augustin av Hippo». Av Haakon Flottorp, Per Bjørn Halvorsen og Anne Stensvold. Sist oppdatert 12. mars 2020.

_____. «Ignatius av Antiokia». Sist oppdatert 25. juni 2021.

_____. «Johannes Khrysostomos». Av Tarald Rasmussen. Sist oppdatert 2017.

_____. «Polykarp». Av Per Bjørn Halvorsen. Sist oppdatert 25. juni 2021.

_____. «Tatian». Av Per Bjørn Halvorsen. Sist oppdatert 18. juli 2020.

Thrap, Daniel. Brødremenigheden i Norge. Christiania: Dybwad, 1908.

Øverås, Asbjørn. Frederik Moltke Bugge: kulturarbeid og kulturstrid i 1830-40-åra. Bd. 2. Oslo: Aschehoug, 1949.

Aas, Einar. Kristiania katedralskole i det nittende århundre. Oslo: Jacob Dybwad, 1935.


 Noter

[1] En stor takk rettes til den anonyme fagfellen for svært konstruktive tilbakemeldinger.

[2] Anton Christian Bang, Erindringer (Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendal, 1909), 163.

[3] For eksempel Athenagoras og Tatian, Athenagoras. Tatian. Brevet til Diognet, overs. Søren Bruun Bugge, Vidnesbyrd af Kirkefædrene, XIV (Christiania: P. T. Malling, 1886), 149.

[4] Søren Bruun Bugge, «Søren Bruun Bugge (Autobiographiske Optegnelser)», Skilling-Magazin: til Udbredelse af almennyttige Kundskaber 47, nr. 6 (1881): 81–90.

[5] Altså toppkarakter.

[6] Bugge, «Søren Bruun Bugge», 85.

[7] Ludvig Daae, «Professor Georg Sverdrup VIII», Morgenbladet, 15. november 1896, 1.

[8] Christian Gottlieb Bröder, Praktisk latinsk Grammatik, eller Anviisning til at lære sig selv det latinske Sprog, overs. Søren Bruun Bugge (Christiania: R. Hviid, 1827, XIV).

[9] Bröder, Praktisk latinsk Grammatik.

[10] Fra 1826 utgitt under tittelen En christen Piges gudelige Liv og salige Endeligt.

[11] Oversatt i samarbeid med Niels Johannes Holm og Wilhelm Andreas Wexels.

[12] Knut Holter, «Søren Bruun Bugge og misjonen: Fra aktiv lekmann til passiv prest», Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 40, nr. 2 (1986): 108.

[13] Det er heller ikke oppgitt hvilke av Hofackers prekener, som samlet utgjør flere bind, Bugge har oversatt.

[14] Bondemandens Datter, en sandfærdig og mærkelig Fortælling i fem Dele, overs. Søren Bruun Bugge,  (Christiania: Chr. Grøndahl, 1825), 4.

[15] Bondemandens Datter, 26.

[16] Et trekk man også finner i Bugges egne prekener, jf. f.eks. Bugge, Prædikener over Kirkeaarets Evangelie, holdte for en menighed paa landet i aarene 1848 til 1879, 6: «Vor Frelser underretter os idag om store og rædselfulde Begivenheder, som ved Tidens Ende skulle indtræffe. Skulle disse Ting virkelig komme? troe vi, at det er sandt? Desværre, man fristes ofte til at spørge saaledes, naar man betragter mange Menneskers Liv og Vandel; thi Mange leve jo kun for denne Verden og hvad den tilhører, som om de stedse skulde forblive her, som om der ingen Dom, ingen Evighed var til, i hvilken det vil komme an paa , hvorledes man har levet i denne Verden».

[17] Lorentz Christopher Retzius, Livets sande Vei, aabnet for alle alvorligt Søgende i Jesu Christo, som er Veien, Sandheden og Livet: Eenfoldige Betragtninger over alle Søn- og Fest-Dages Evangelier, for største Delen udarbeidede efter en i Sverige under ovenstaaende Titel udgiven Postille, overs. Søren Bruun Bugge, Niels Johannes Holm og Wilhelm Andreas Wexels, 2. utg. (Christiania: Chr. Grøndahl, 1828), 19.

[18] Asbjørn Øverås, Frederik Moltke Bugge: kulturarbeid og kulturstrid i 1830–40-åra, bd. 2 (Oslo: Aschehoug, 1949), 68.

[19] Egil Kraggerud antyder at Bugges misnøye skyldtes en mangel på vitenskapelige ambisjoner: Egil Kraggerud, «Den vanskelige begynnelse: klassisk filologi ved UiO fra 1813 til 1845», Klassisk Forum, nr. 2 (2011): 57.

[20] Einar Aas, Kristiania katedralskole i det nittende århundre (Oslo: Jacob Dybwad, 1935), 51.

[21] Einar Høigård, Oslo katedralskoles historie (Oslo: Grøndahl & Søn, 1942), 276.

[22] John Peter Collett, 1811–1870: universitetet i nasjonen, bd. 1, Universitetet i Oslo 1811–2011 (Oslo: Unipub, 2011), 203.

[23] Langt redskap som ble brukt til å skyve legemer fra spiserøret ned til magen.

[24] Ludvig Daae, Professor, dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid, red. Nic Knudtzon (Oslo: Novus, 2003), 104, 126.

[25] Høigård, Oslo katedralskoles historie, 282.

[26] Skjønt han publiserte også en større prekensamling etter å ha gått av med pensjon: Søren Bruun Bugge, Prædikener over Kirkeaarets Evangelie, holdte for en menighed paa landet i aarene 1848 til 1879 (Christiania: Th. Steen, 1882).

[27] Knud Krogh-Tonning, En Konvertits Erindringer (København: Høst, 1906), 98.

[28] Ibid, 99.

[29] Dette er nok en trykkfeil. Kapittel og vers er korrekt, men boken er gal. Dette er ikke et sitat fra Joh. 5:14–15, men Jak. 5:14–15.

[30] Johannes Khrysostomos, Udvalgte Skrifter af Chrysostomus, overs. Søren Bruun Bugge, Vidnesbyrd af Kirkefædrene, X (Christiania: P.T. Malling, 1885), 44. Både Det Norske Bibelselskaps oversettelse fra 1854 og 2011-oversettelsen er noe uenige med Bugge, da de begge her har oversatt πρεσβῠ́τερος til «menighetens eldste». Utover dette er Bugges oversettelse nærmest identisk med 1854-utgaven.

[31] Clement m.fl., The Apostolic Fathers, red. & overs. Bart D. Ehrman, bd. 1, Loeb Classical Library 24–25 (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2003), 242.

[32] Ignatius av Antiokia og Polykarp, Ignatius og Polykarpus: Breve og Martyrium, overs. Søren Bruun Bugge, Vidnesbyrd af Kirkefædrene, XI (Christiania: P. T. Malling, 1885), 21.

[33] Ignatius Antiochenus, «Ignatius-brevene», i De apostoliske fedre, red. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik, overs. Martin Synnes, Teologi i dag (Oslo: Luther, 1984), 51.

[34] Johannes Khrysostomos (ca. 345–407), erkebiskop av Konstantinopel, særlig kjent for å være streng og asketisk, men veltalende (derav tilnavnet Khrysostomos, gresk Χρυσόστομος, «gullmunnet»).

[35] Det såkalte «statueopprøret», da innbyggerne i Antiokia viste sin misnøye mot keiser Theodosius I og hans heving av skattene ved blant annet å velte statuer av ham og hans familie.

[36] Περί Ιερωσύνης, men som regel heller omtalt med den latinske tittelen De sacerdotio.

[37] Må ikke forveksles med Basilios den store (ca. 330–379), en annen kirkefader.

[38] Joannes Chrysostomus, S. Joannes Chrysostomus, red. Jacques-Paul Migne, bd. 48, Patrologiae cursus completus, series graeca (Paris, 1862), 681.

[39] Khrysostomos, Udvalgte Skrifter af Chrysostomus, 97–98.

[40] «De paenitentia homiliae».

[41] «Ad populum Antiochenum homiliae».

[42] Khrysostomos, Udvalgte Skrifter af Chrysostomus, 224.

[43] Biskop av Antiokia, fødselsår ukjent, henrettet av keiser Trajan i år 115.

[44] Biskop av Smyrna, født omkring år 69, led martyrdøden på bålet i år 155.

[45] Clement mfl., The Apostolic Fathers, 340.

[46] Ignatius av Antiokia og Polykarp, Ignatius og Polykarpus: Breve og Martyrium, 59.

[47] Polykarpos, «Polykarp-brevene», i De apostoliske fedre, red. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik, overs. Martin Synnes, Teologi i dag (Oslo: Luther, 1984), 89.

[48] Denne teksten omtales med flere ulike titler i moderne faglitteratur: Epistula ad catholicos de secta Donatistarum («Brev til katolikkene om donatistenes sekt»), Epistula ad catholicos contra Donatistas («Brev til katolikkene mot donatistene»), Ad catholicos fratres («Til de katolske medkristne») og De unitate ecclesiae («Om kirkens enhet»).

[49] Augustin av Hippo (354–430), biskop, teolog og filosof, og en av historiens mest innflytelsesrike kristne tenkerne.

[50] En gruppe skismatiske kristne som oppstod på begynnelsen av 300-tallet og mente at sakramenter ikke var gyldige dersom de ble utført av syndige geistlige.

[51] Aurelius Augustinus, Sanctus Aurelius Augustinus, red. Jacques-Paul Migne, bd. 43, Patrologiae cursus completus, series latina (Paris: Garnier fratres, 1865), 417.

[52] Aurelius Augustinus, Augustinus: Mod Donatisterne, eller Om Kirkens Renhed, overs. Søren Bruun Bugge, Vidnesbyrd af Kirkefædrene, XIII (Christiania: P. T. Malling, 1886), 57.

[53] Alexander Evers, «Ad catholicos fratres», i The Oxford Guide to the Historical Reception of Augustine (Oxford, Oxford University Press, 2014).

[54] Ignatius av Antiokia og Polykarp, Ignatius og Polykarpus: Breve og Martyrium, 6; Athenagoras og Tatian, Athenagoras. Tatian. Brevet til Diognet, 7.

[55] Karl Adam, «Notizen zur Echtheitsfrage der Augustin zugesprochenen Schrift De unitate ecclesia», Theologische Quartalschrift 91 (1909): 86–115.

[56] Evers, «Ad catholicos fratres».

[57] Athenagoras av Athen (fl. 100-tallet), kristen filosof og apologet.

[58] Tatian (ca. 120–173), assyrisk teolog og apologet.

[59] Både opphavsmann og mottaker av «Diognetus-brevet» er ukjent. Det samme gjelder dateringen. Basert på språk og innhold, pleier det imidlertid å dateres til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet, altså omtrent samtidig med Athenagoras og Tatian.

[60] Orig. Πρεσβεία περί χριστιανών, men som regel heller omtalt som Legatio pro Christianis.

[61] Athenagoras, Athenagoras Legatio and De Resurrectione, red. & overs. av William R. Schoedel, Oxford Early Christian Texts (Oxford: Clarendon Press, 1972), 12; 14.

[62] Athenagoras og Tatian, Athenagoras. Tatian. Brevet til Diognet, 17.

[63] Athenagoras og Tatian, Athenagoras. Tatian. Brevet til Diognet, 6.

[64] Som regel referert til som Oratio ad Graecos.

[65] Orig. Πρὸς Διόγνητον Ἐπιστολή, eventuelt Epistula ad Diognetum.

 

 

Bibliografi