Bokomslag fra "Kunsten å være meg"

Pio Larsen var en flittig oversetter, forfatter og kåsør som gjennom tiårene 1950–1980 satte sitt preg på norsk offentlighet med krimromaner og humoristiske innslag på TV og radio. For dagens lesere er Pio Larsen kanskje et ukjent navn, men i sin egen samtid var han en fremtredende skikkelse.

Pio Larsen, døpt Oddvar Johan Larsen, ble født 11. januar 1928 i Ålesund og døde 9. september 1983 på Lillehammer. Han var sønn av Elise Leonharda Lausund (1890–ca. 1955) og Lothar Marius Larsen (1890–dødsår ukjent). Larsen var gift to ganger, først med Erna Jørgensen (gift i 1953, skilt på midten av 1970-tallet) og deretter med Ada-Brit Lange (gift ca. 1981). Han fikk tre barn, to døtre og en sønn. Larsen var programleder i TV og radio,[1] redaktør for ukebladet Illustrert Familieblad (avviklet i 1971),[2] forlagsredaktør i Gyldendal, forfatter og oversetter. Han skrev kriminal- og detektivromaner, flere av dem under pseudonymene John Pio[3] og Pierre Pio,[4] og mottok i 1976 Rivertonprisen for boken Den hvite kineser, utgitt under navnet Pio Larsen. I tillegg til krimforfatterskapet var Larsen særlig kjent for sitt virke som kåsør og humorist. Eksempelvis ble boken Kunsten å ligge på sykehus (1979) en bestselger, en lettbent – men samtidig maktkritisk – bok om eget sykehusopphold, i grunnen en harselas over byråkratiet i helsevesenet, med underfundige kapitteltitler som eksempelvis «Fordeler ved å ha f.eks. astma», «Ofte interessant å få vite: HVA FEILER MEG?» og «Om ufarlig dobbeltsyn – og en livsfarlig kløe». Denne kombinasjonen av jovialitet og underliggende alvor kan sies å kjennetegne Larsens stil, og er vel så tydelig i oppfølgeren Kunsten å være meg. Av en linedansers erindringer (1982), i hans egne ord «en slags selvbiografi» og en «tøysebok»,[5] som ble hans siste bok.