Av Jørn Holm-Hansen

Vladimir Iljitsj Lenin (1870–1924) ledet de russiske bolsjevikene før, under og etter den russiske revolusjon. Skriftene hans bærer preg av at han både var praktiker og teoretiker. Lenins samlede verker på russisk omfatter 55 bind, noe som kom godt med for alle de sovjetmedborgerne som seinere ble pålagt å sitere ham i taler og avhandlinger. Norskspråklige lesere kan gjøre seg kjent med Lenin i en rekke oversettelser. Det kan vi takke ivrige kommunister av ulike avskygninger for. De ulike avskygningene viser seg også i språket. Vi kan lese Lenin både i høytidelig, moderat bokmål og i litt mer levende bokmål. I tillegg har vi Lenin i radikalt SUF-bokmål og i høgnorsk nynorsk.

Lenin var en hardtslående skribent. Han skrev i kampens hete. «Iljitsch Lenin var ingen stuelærd, som levet fjernt fra livets larm», het det i forordet til en tidlig norsk Lenin-utgivelse.^[1] Ofte var stilen situasjonsbestemt «leilighetsprosa», knusende mot rivaler og motstandere. Som Jon Bingen har sagt det, leverte Lenin «aldri tekster med tanke på at de skulle bli ‘stående’ på noe vis i litterær eller filosofisk forstand. De skulle ha politiske virkninger. Gjerne raskt».^[2] Leninkultusen oppstod i Sovjetunionen og den kommunistiske bevegelsen verden rundt på 1920-tallet – mot idolets eget uttrykkelige ønske. Lenins tekster skulle opphøyes til dyp klokskap og allmenngyldig retningslinje. De skulle leses, læres og siteres. Oversettelser fra den russiske originalen til andre språk ble derfor en viktig sak. Arbeiderbevegelsen hadde blitt splittet i en revolusjonær, kommunistisk fløy og en reformistisk, sosialdemokratisk fløy. For de revolusjonære gjaldt det å spre det de anså som Lenins allmenngyldige visdom.

Pamfletten Hva må gjøres (1902) er nok det av Lenins skrifter som har hatt størst virkning. Den ble nemlig så å si håndboka for kommunistiske partier over hele verden. Det ble den selv om pamfletten er skrevet for de særlige russiske forholdene, der det ikke fantes noen betydelig arbeiderklasse og hvor statsapparatet var særdeles undertrykkende. Lenin slår fast at det trengs en profesjonell, revolusjonær fortropp både for å organisere revolusjonen og å tilføre arbeiderklassen den nødvendige politiske bevisstheten. I det revolusjonære partiet må den «demokratiske sentralismen» råde. Partiet må altså være organisert med nærmest militære kommandolinjer.

Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium ble skrevet i 1916, altså under den første verdenskrigen, og peker på krigens økonomiske årsaker. Boka har hatt betydning for den anti-imperialistiske bevegelsen seinere og bidro til å gi Sovjetunionen ideologisk troverdighet i det globale sør. Staten og revolusjonen ble skrevet sommeren 1917 mens Lenin lå i dekning i Finland. Denne boka regnes som Lenins viktigste verk om statsteori. Staten som maktorgan skulle knuses. I stedet skulle den proletariske makten utøves gjennom rådsorganisering («råd» heter «sovjet» på russisk).

Gjennom den kommunistiske verdensbevegelsen med hovedsete i Moskva ble den leninistiske marxisme-varianten spredt til Europa og den øvrige verden som «marxisme-leninisme», etter hvert fortolket for å tjene Sovjetunionens geopolitiske interesser. I de kommunistiske partiene var det opp og avgjort at Lenin aldri hadde tatt feil i det Lenin selv kalte «den konkrete analysen av den konkretе situasjonen», som var «marxismens levende sjel».^[3] De politisk aktive kommunistene måtte oversette relevansen av det Lenin skrev til de forholdene de selv stod overfor, hva enten det var i Vietnam, Iran, Mexico eller Norge. Lenins kjente spørsmål «Hva må gjøres?» ble ofte erstattet av «Hva ville Lenin gjort?».

Lenin på norsk, fra tysk
Det var nok med en viss ærefrykt oversetterne gikk løs på oppgaven de fikk av kommunistiske aviser og forlag. Den kommunistiske pressen i Norge var raske med å gjengi korte tekster av Lenin. For eksempel trykket Norges Kommunistblad den 7. november 1925 teksten «Verdensrevolusjonen», som opprinnelig ble publisert i Molodaja Rossija (Det unge Russland) 4. januar 1906. Det blir ikke opplyst hvem som har oversatt eller fra hvilket språk. I artikkelen viser Lenin til avisen Novaja Vremja, men vi får vel et hint når vi ser at avisnavnet blir gjengitt med tysk transkripsjon (Nowaja Wremja) i den norske oversettelsen. På den tida var tysk arbeidsspråket i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).

De første Lenin-utgivelsene på norsk skriver seg fra 1920- og 1930-tallet. Ett av Lenins hovedverk – Staten og revolusjonen – kom ut på norsk i 1927, men under tittelen Revolusjonen og Staten. Forlaget var Ny Tid og oversetteren Hans Heggum. Det framgår ikke hvilket språk Heggum oversatte fra. Denne utgivelsen har et litt mindre offisielt preg enn de som skulle komme for her har oversetteren fått plass til et lite forord. Det bruker han til å lange ut mot Lev Trotskij og Karl Kautsky. Heggum var en aktiv pressemann og debattant i Norges Kommunistiske Parti (NKP) på 1920-tallet.^[4] Forlaget Ny Tid hadde i 1927 allerede gitt ut flere Lenin-skrifter, blant dem Imperialismen, Socialismen, arbeiderklassen og religionen og Hvad er bolsjevismen. Det oppgis ikke hvem som har oversatt dem, men igjen får man vel et hint om at forelegget har vært tysk. Lenins patronym blir nemlig gjengitt som Iljitsch.

En publikasjon av Lenin om religion kom ut på Fram Forlag i 1932 oversatt av Torolf Elster. Heller ikke her står det noe om hvilket språk disse skriftene er oversatt fra, men transkriberingen av russiske ord er i henhold til norske regler.

Oversettelser fra Sovjetunionen
Under slagordet «Lær kommunismen å kjenne» kom det etter NKPs 3. landsmøte i 1929 ut Leninutgivelser på det nystartede Internasjonalt Arbeiderforlag i Oslo. Blant utgivelsene var Staten og revolusjonen, Imperialismen og Socialismen, arbeiderklassen og religionen.^[5]

Etter hvert kom nye Lenin-verker ut, og alt utgitte skrifter kom i nye oversettelser direkte fra russisk. Dette ble utført i Moskva og Leningrad på Forlagskooperativet av utenlandske arbeidere i SSSR. I denne perioden studerte og arbeidet mange ledende kommunister fra hele verden ved Den internasjonale Leninskolen i Moskva. Skolen lå under den internasjonale, kommunistiske sentralorganisasjonen Komintern.^[6] Utgivelsene fra forlagskooperativet angir ikke hvem som har oversatt dem, men det dreide seg om noen av de norske lærerne på Leninskolen. Just Lippe (1904–1978) var tidlig på 1930-tallet lærer og sjef for den skandinaviske seksjonen ved Leninskolen.^[7] De andre var seinere NKP-formann Johan Strand Johansen (1903–1970) og antakelig cand. philol. Jakob Friis (1883–1956), som i 1929 og 1930 var lærer ved Vesten-universitetet i Moskva.^[8] Friis kunne flytende russisk og virket i norsk arbeiderbevegelse som tolk fra flere språk.

Perioden der oversettelsene av Lenin ble gjort til norsk via tysk tok raskt slutt. Det har vi oversetter Ivar Digernes (1904–1958) å takke for. Digernes bodde i Moskva i ni år, fra 1927 til 1936 og var russisk gift. I 1934–1935 kom det ut seks bind av Lenin på Forlaget for utenlandske arbeidere i Sovjetunionen, Norsk seksjon. Disse ble gjenutgitt som billigbokutgaver på Ny Dag i 1969 med et andreopplag i 1975.

Digernes hadde nok holdt på en stund for i et brev fra Moskva datert 12. oktober 1930 skriver han:

«Driv og umset Lenin.<
Var ei 20 dagar i Nord-Russland saman med sekretæren i Norsk Skog- og Land.
Heldt på å "blive" på Dvina i nærleiken av Arkhangelsk; men det gjekk då bra likevel. […]
Ventar tilvekst til familien um ein 5 månader.
Ingenting å gjere med det. […]
Små sjansar til at eg kjem heim att til Norge med det fyrste».^[9]

I årene som følger nevner Digernes i sine brev hjem stadig oversettelsen av Lenin: «Skal no i ledige stunder også ta til med Lenin-umsetjinga (22. juli 1931). Den 8. oktober 1931: «Eg arbeider no atter på Lenin-umsetjinga ved sida av arbeidet i Agrar-instituttet». 3. mai 1933: «Eg kjem nok ikkje heim i sumar. Har ikkje tid og ikkje valuta heller. Men um eit par år har eg gjort undan ‘det store verket’, reknar eg med, og då skal eg heim til Norge». Seinsommeren 1934: «Eg held no på med Lenin, bind 1; det er eit tolmodigheitsarbeid av dei verste; det luktar av heile greia, synest eg snart». 17. mai 1935: «Denne pokkers Leninutgåva og alt det andre maset rid meg som ein mare endå», men han legger til at «Band V fekk ein sympatisk umtale av Jacob Friis i Arbeiderbladet». Seinere same år var han tilbake i Norge og måtte søke inntekter. Oversetterhonorarene hans var i sovjet-rubler: «Og dessutan har eg Lenin- og Stalinutgåvene, som eg gjer utan å få ein cent i valuta for det, so eg slit nok for proletariatet likevel» (slutten av september 1935).^[10] Digernes oversatte seinere flere av de store russiske skjønnlitterære forfatterne.

Forlaget Ny Dag
Ny Dag var tett knyttet til Norges Kommunistiske Parti. De fleste som kjøpte og leste forlagets Lenin-utgivelser, var folk som deltok på partiets studiesirkler. Det å lære seg ting – særlig politisk teori – stod høyt i kurs i dette partiet, som hadde en typisk arbeiderprofil og mange faglige tillitsvalgte. I tillegg var det med en del framtredende intellektuelle som kunne bidra i skoleringen. I etterkrigstida hadde Norges Kommunistiske Ungdomsforbund parolen «lese-lære-kjempe-seire», en gjenklang av Lenins «utsjitsia, utstjistia, utsjitsia» (studere, studere, studere). Og i Norges Kommunistiske Parti måtte man lese Lenin. Det hørte med når man var med i et parti som bygde på marxismen og leninismen.

Etter andre verdenskrig kom Lenin-verkene ut på Forlaget Ny Dag. I første omgang – utover på 1950-tallet, kom de ut som «Verker i utvalg». I denne perioden ble det ikke angitt hvem som hadde oversatt. Der det var snakk om gjenutgivelser av tekster fra Internasjonalt Arbeiderforlag, ble dette oppgitt, men uten at Digernes sitt navn ble nevnt. Der tekstene avvek fra tidligere, ble dette oppgitt, men uten at det ble sagt noe om hva som var endret. Derimot ble leserne forsikret om at den teksten som var lagt til grunn, var besørget av Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva. Dette instituttet lå under det sovjetiske kommunistpartiet og var et sentralt redskap for å gjøre Marx’ og Lenins skrifter til dogmer tilpasset Josef Stalins behov. Praksisen med å vise til dette instituttet, og å utelate navnet på oversetteren, ble gjentatt seinere av Forlaget Oktober, som også la til at utvalget av Leninskrifter ble gjort i tråd med den veiledningen som ble laget av Stalin på 1930-tallet.

På 1970-tallet utga Ny Dag Lenin på nytt, denne gangen i pocketutgaver. Nå var Stalin for lengst ute av bildet. Marx-Engels-Lenin-instituttet ble ikke lenger nevnt. Det ble derimot oversetterne. Blant dem finner vi Tore-Jarl Bielenberg (født 1935) som oversatte Lenin direkte fra russisk. Han oversatte blant annet Mot dogmatisme, sekterisme og «venstre»-opportunisme (1970), Utopisk og vitenskapelig sosialisme (1970), Kultur og kulturrevolusjon (1970), Frigjøringen av kvinnene (1970), Om ungdommen (1972) og Om religion (1976). Alle disse inngår i Forlaget Ny Dags serie med Lenin. Forlaget brukte også lektor Harald Holm som oversetter i denne serien, men han oversatte fra tysk og engelsk og søkte råd hos russisk-kyndige når han stod fast. Han oversatte blant annet Om litteratur og kunst i 1981. .

.

I sine oversettelser la Tore Jarl Bielenberg vinn på å ikke bryte altfor mye med den språklige stilen i tidligere norske utgaver av Lenin: «Jeg måtte ta hensyn til hva folk var vant til fra mellomkrigstidsoversettelsene».^[11] Bielenberg selv siterer gjerne fra en samtale han hadde med den danske forfatteren og kommunisten Hans Scherfig, som sa at språket har godt av å være litt konservativt. Scherfig var ellers en kløpper til å drive gjøn med kansellistil og tok avstand fra «seminarie-dialekt».^[12]

Når Bielenberg skulle vise respekt, og ikke lage et altfor krapt brudd med tidligere Lenintekster på norsk, var det i stor grad Ivar Digernes sine oversettelser som var referansepunktet. Digernes oversatte, til tross for sin vestlandske bakgrunn, til et prydelig konservativt bokmål. Bielenberg mener Digernes hadde stor språklig påvirkning på NKP. Bielenberg prøvde å ikke lese gamle oversettelser før han utførte sine ny-oversettelser, men mener selv at det godt kan ha forekommet at noen formuleringer fra tidligere lesning festet seg og preget språkføringen. Bielenberg hadde jo selv studert Lenin, aktiv i NKP som han var fram til tidlig 1980-tall.

Arne Pettersen var sjef i Ny Dag sammen med Finn Pettersen (som han ikke var i slekt med) etter NKPs oppgjør med Peder Furubotn og kretsen rundt ham i 1948. Når oversetter Bielenberg forsiktig forsøkte å modernisere språket i forbindelse med nyutgivelser av Lenins verker, kunne Pettersen si: «Det er ikke respektfullt nok». Det skulle ikke hete kommunistparti. Det var borgerlig, og ble oppfattet som nedsettende. Det skulle hete det kommunistiske parti. Maoistene, som begynte å utgi Lenin (oversatt fra engelsk) på partiforlaget Oktober på 1970-tallet, hadde ikke den samme finfølelsen og skrev kommunistparti. De skrev også «marxist-leninistisk», noe NKP oppfattet som en maoistisk språklig markør og dertil borgerlig. Hos NKP het det «marxistisk-leninistisk». De to skulle sidestilles. Videre ga forlagsredaktør Pettersen beskjed om at det skulle hete «proletarisk» og ikke som maoistene sa – «proletær». Den sistnevnte varianten ble av Pettersen oppfattet som nok en språklig AKP-markør.

Lenins litterære stil og russiskens presisjon
Norsk er et klart mer aktivt språk enn russisk i den forstand at det svært ofte blir brukt verb der russisk har substantiv. Russisk har i tillegg en langt friere ordstilling enn norsk takket være det rike kasussystemet. Russisk har et verbsystem med et systematisk skille mellom perfektivt og imperfektivt aspekt. Det gir høve til kortfattet presisjon, der vi på norsk må la verbet ledsages av flere ord. Men ved Lenin er det noe mer som byr på problemer, og noe av årsaken kan være at revolusjonslederen var jurist i bånn. Det var den utdanningsbakgrunnen Lenin hadde. Dermed legger han inn en god del forbehold i hver periode (setning), som dermed blir temmelig komplekse.

Et annet stilistisk trekk ved Lenin, er hans bruk av ironi, der han for eksempel viser liksom-aktelse for sine motdebattanter.^[13] I Hva er ‘folkevennene’? (1898) går det hardt utover liberal-narodniken Nikolaj Mikhajlovskij. Narodnikene var en sosialistisk politisk retning som framhevet småbøndenes levevis som modell for framtidas samfunn. Mikhajlovskij omtales som «preumudryj subektivnyj sotsiolog» og «dostopotsjtennyj kritik». Ser man hva dette er oversatt med, er det «overkloke subjektive sosiolog (Ny Dag, 1954, 78; Oktober Forlag, 1979,  112) og «høytærede kritiker» (Ny Dag, 1954, 103), der Oktober Forlag (1979, 147) velger «ærede herr kritiker».^[14]

Det byr selvsagt også på problemer at mange av de russiske ordene gir andre assosiasjoner for en russisk morsmålbruker enn for en norsk leser som ikke kan russisk eller kjenner den særegne russiske bakgrunnen. Det krever kløkt av oversetteren.

I verket Om religionen bruker Lenin et verb (juródstvovat) som direkte oversatt ville bety «å helligdåre». Bare lesere med over gjennomsnittet innsikt i gamle russiske forhold ville skjønt hva dette skulle bety. Såkalt «hellige dårer» - eller på russisk «juródivye» - er mer framme i bevisstheten til den gjengse russer enn for en vanlig nordmann. Det skyldes ikke minst framstillingen av slike i den russiske skjønnlitteraturen. De var omstreifende sinnsforvirrede som folk respekterte fordi de trodde dåren satt på djup og ugjennomtrengelig innsikt, og derfor ble ansett som hellige. Lenin beskylder Lev Tolstoj for nettopp å «helligdåre». Direkte oversatt er Tolstoj «en godseier, helligdårende i Kristus» («pomesjtsjik, jurodstvujusjsjij vo Khriste»).^[15] Oversetter Bielenberg løser dette med «en godseier som har fått Kristus på hjernen».^[16] Noe av saften og kraften går tapt, men uten fotnoteforklaringer må det bli omtrent slik. Torolf Elster, som neppe oversatte fra russisk, valgte «en godseier – og en narr av guds nåde».^[17]

Ikke bare språklige, men også ganske viktige politiske nyanser kan også lett gå tapt. For eksempel skiller man på russisk mellom «russkij» og «rossijskij» for adjektivet «russisk», på samme måten som man gjør med «latysjskij» og «lavtvijskij», «kazakhskij» og «kazakhstanskij» for henholdsvis «latvisk» og «kazakhisk». Den første varianten viser snevert til en etnisk gruppe, mens den andre viser til medborgerne i angjeldende statsdannelse. Denne distinksjonen har selvsagt politisk og statsvitenskapelig relevans. Når man oversetter «russkij» og «rossijskij» med «russisk», går en viktig nyanse tapt. Frekvensen av den ene aller andre varianten i for eksempel Vladimir Putins taler kan si en del om vektleggingen av den etnisk russiske kjernebefolkningen framfor andre folkeslag i Den russiske føderasjonen.

Lenin og de andre revolusjonære på hans tid brukte «rossisjski» om sin egen virksomhet. Den etnisk russiske sjåvinismen tsar-regimet hadde stått for siden 1880-tallet, var bannlyst helt til Josef Stalin vendte tilbake til den på 1930-tallet. Ofte oversettes navnet på det som var Lenins parti i årene 1898–1918 som Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti og de ulike kongressene omtales som «all-russiske». På russisk bruktes «rossijskij» om partiet. Men hvordan ta høyde for en distinksjon som ikke finnes på norsk? Noen av de norske Lenin-oversettelsene løser dette ganske enkelt ved å bruke «russisk». Oktober-utgivelsene gjør dette konsekvent.^[18] En annen løsning er å bytte ut adjektivet med et substantiv og ganske enkelt kalle partiet Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti. Da fjerner man etniske konnotasjoner. Denne løsningen er mye brukt hos Ny Dag.^[19] Mer vrient blir det når man skal oversette «vse-rossijskij». «Vse» betyr «all-». Da tyr selv Ny Dag til «all-russisk».

AKPs anonyme oversettelser
Maoistene så ikke med blide øyne på NKP. Å lese Lenin i bøker som var utgitt av NKPs partiforlag var ugreit all den tid NKP ble ansett som «sosial-fascister». Det sto i prinsipprogrammet til AKP (m-l) at NKP var «ein svart, reaksjonær organisasjon, leidd av anti-kommunistar, streikebrytarar og imperialistagentar».^[20] Denne merkelappen fikk NKP fordi de lojalt fulgte det sovjetiske partiets delvise oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i 1956. Maoistene lanserte derfor sin egen Lenin-serie på Oktober Forlag, som den gang var AKP (m-l) sitt partiforlag. Dette forlaget utga også Stalin, og selvsagt Mao Tse-Tung.

I juni 1976 kom Oktober Forlag ut med sitt første bind i en 12-binds serie med Lenins skrifter. Lenin-utgivelsene inngikk i AKP (m-l) sin partibygging: «Lenins verker er en del av en del av grunnlaget for arbeiderklassens revolusjonære teori. Derfor hører disse 12 binda hjemme i bokhylla til alle klassebevisste arbeidere og andre revolusjonære».^[21] Knut Johansen var først forlagsredaktør og så forlagssjef i Oktober Forlag på den tida Lenin-serien kom ut. Han forteller at prosjektet ble gjennomført av en arbeidsgruppe nedsatt av Sentralkomiteens Arbeidsutvalg med en leder og egne ansatte som holdt til i et eget lokale. AKP (m-l) la vinn på å etterleve retningslinjene Lenin ga i Hva må gjøres (1902), der det inngikk at partiet måtte være konspiratorisk. Som følge av dette, kjente ikke forlagssjefen navnene verken på prosjektlederen eller oversetterne.^[22] Det framgår av kolofonsidene til Oktober-utgivelsene at de er oversatt via engelsk.

Forlaget startet med å gi ut Bind 11, der Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom inngikk. Som Røde Fane skrev: «Dersom mange folk driver et grundig studium av den, vil det uten tvil bety framgang for den revolusjonære bevegelsen i Norge». Leserne vil lære seg å «smelte sammen med de breie laga av massene i arbeiderklassen og også med de ikke-proletariske arbeidende massene», akkurat som bolsjevikene angivelig hadde gjort. Det var da også dette Lenin-skriftet (den russiske originalen og en tysk oversettelse) som ble delt ut til delegatene på Kominterns andre verdenskongress i 1920, samme år som den ble utgitt.

Det kan være verd å ta en titt på utfordringene med å oversette denne bokas tittel. Der Oktober Forlag valgte «Venstre-kommunismen – en barnesjukdom (1976), hadde Ny Dag i Ivar Digernes sin oversettelse kalt boka «Radikalismen»: kommunismens barnesykdom (1969). Den russiske originalen het Detskaja bolezn ‘levizny’ v kommunizme. Valerij Berkovs Russisk-norsk ordbok oversetter «levizna» med «radikalisme», men det blir ikke helt treffende. Det er nemlig et element av «venstre» i det russiske ordet. Adjektivet «venstre» heter på russisk «levyj». Noen av konnotasjonene går derfor tapt ved å oversette «levizna» med «radikalisme». «Levizna» betyr heller ikke «ultra-venstre» ettersom dét heter «levatskij» på russisk. Den tyske tittelen var Der ‘Linke Radikalismus’ – die Kinderkrankheit im Kommunismus (1920). Så her var problemet med å oversette «levizna» løst med å bruke «venstreradikalisme».

Språkstridens innvirkning på oversettelsene
Oktober Forlag ga ut Lenin i en periode da deler av partiet var intenst opptatt av språkstrid. ^[23] «NKP-oversetteren» Bielenberg ble hengt ut som «lakei i rød frakk» av maoistene. Hans relativt konservative bokmål gjorde at de i en publikasjon hevdet at Bielenberg ikke hadde fulgt med på språkutviklingen og åpenbart hadde oppholdt seg for lenge i Sovjetunionen.^[24]

Språk var viktig i ml-bevegelsen og på norsk venstreside i det hele tatt på 1970-tallet. Oktober Forlags Lenin-utgivelser bærer preg av dragkampen mellom «de nasjonale» (som stod sterkt i AKP-ml) og «de sosiale» (som stod sterkt i SV). De nasjonale la seg på en «høgnorsk» linje. For dem var målstriden «ein strid mellom tvo mål med ulik nasjonalkarakter (norsk og norsk-dansk)» fordi det er her «hovudmotsegjingi» går, slik en tilhenger av høgnorsk har formulert det.^[25] De «sosiale» la seg på linje hvor skrivemåten lå tettest mulig opp mot talemålet i landets tettest befolkede områder. For dem var klasse viktigst.

De «høgnorske» tilhengerne av en mest mulig «nasjonal» nynorsk hadde åpenbart fått et gjennombrudd da Staten og revolusjonen ble oversatt – fra engelsk (Oktober Forlag, 1977). Her blir de som ser for seg at staten ikke «vert avskaffa», men «visnar bort» anklaget for «ei uhyre grov rengjing [min utheving] av marxismen, som berre borgarskapet har fordel av».^[26] Ny Dag på sin side skriver «den groveste forflatning av marxismen, en forflatning som bare borgerskapet har fordel av».^[27] I 1928-utgaven omtales det samme avviket som «en for borgerskapet fordelaktig fordreining av marxismen» og en «overordentlig overflatisk ‘utlegning’».^[28]

«Dette kapitalistiske demokratiet er nøydd til å vera snevert og skuvar dei fattige til sides med løynderåder [min utheving]», heter det hos Oktober (s. 108) mens Ny Dag (s. 125) skriver at dette demokratiet «uunngåelig er trangt og i all stillhet setter de fattige utenfor». Kautsky «berrlegg her den same gamle ’overtruiske vyrdnaden’ for staten» (Oktober, s. 133). Hos Ny Dag (s. 149) «viste [Kautsky] her den samme ‘overtroiske tilbedelsen av staten’». Akkurat her treffer Oktober nærmest Lenins original. Han brukte ordet «potsjttenie», som betyr aktelse, respekt.

«De sosiale» med sitt radikale bokmål hadde åpenbart overtaket i oversettelsen av Venstrekommunismen (1976). Her er det former som folk flest kanskje ikke var så vant til å se på trykk, men som ligger tett opp til talemålet til «de breie laga av massene i arbeiderklassen», som utgiverne ønsket å nå ut til. Det er a-endelser i preteritum, mye bruk av hunkjønn og lite bruk av gentivs-s. I «Om nasjonenes rett til sjølbestemmelse»» (1977) er «krisa djup», «krava blir fremma» og «det ymtes sjøl om det bare ymtes».^[29]

Der NKP-erne opphøyet Lenin ved hjelp av konservativ språkføring, prøvde «de sosiale» oversetterne i Oktober å gjøre Lenin folkelig. Der Ivar Digernes skrev: «Det er besynderlig at disse ‘venstrefolkene’ som har slike anskuelser, ikke gjør vedtak om avgjort å fordømme bolsjevismen» ^[30], skrev den anonyme oversetteren i Oktober Forlag: «Det er overraskende at disse venstrefolka ikke fordømmer bolsjevismen på det sterkeste når de har slike synspunkter».^[31]

«Lenin har levd – Lenin lever – Lenin kommer til å leve»
I 2014 annekterte Russland Krym-halvøya og ga avgjørende støtte til separatistiske opprørere i de ukrainske delene av Donbas-regionen. I februar 2022 trappet Russland opp angrepene på ukrainsk territorium ved å gå til invasjon. I denne konflikten mellom Russland og Ukraina har Lenin spilt en symbolsk rolle som er egnet til å forvirre. Både de ukrainske myndighetene og Vladimir Putin gikk tidlig løs på Lenin! Etter 2014 innførte Ukraina en såkalt «avkommuniseringslov», som førte til at de gjenværende 1500 Lenin-statuene ble fjernet. Men under ett år før den russiske invasjonen av Ukraina i 2022, publiserte president Vladimir Putin en artikkel med tittelen «Om den historiske enheten mellom det russiske og ukrainske folk». I denne artikkelen - som ble publisert på russisk og ukrainsk samtidig – hevder han de to folkene «i bunn og grunn utgjør ett historisk og åndelig rom» og at det skillet som er oppstått mellom de to er resultat av feil fra begge sider og «en stor felles ulykke, en tragedie». Tragedien skyldes ingen andre enn Lenin, som hadde vunnet i striden med Josef Stalin og fikk knesatt at unionsrepublikkene skulle kunne tre ut av Sovjetunionen etter eget ønske, en grunnlovsparagraf som aldri ble endret så lenge unionen eksisterte. Lenin skapte en «livsfarlig tidsinnstilt bombe som ble utløst så snart den sikkerhetsmekanismen som kommunistpartiets ledende rolle utgjorde, var borte», skrev Putin.^[32] Ikke desto mindre var nettopp det å reise statuer av Lenin noe av det første de russiske okkupantene gjorde i de okkuperte, ukrainske byene øst og sør i landet etter invasjonen i 2022.

«Lenin har levd – Lenin lever – Lenin kommer til å leve», skrev den sovjetiske poeten, Vladimir Majakovskij, temmelig pompøst i 1924. Han var nok preget av Lenins nylige dødsfall. Hvorom alt er, kan vi i dag lese Lenins svært mange leilighetsanalyser i norsk språkdrakt takket være oversetterinnsatsen fra norske kommunister av ulike avskygninger og med divergerende oppfatninger av god norsk.