Av Kristina Lado Solum, María Abad Colom, Tatjana Radanović Felberg, Randi Havnen og Silje Ohren Strand

Artikkelen er fagfellevurdert.

María Abad Colom (f. 1985) er førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet, hvor hun underviser i konsekutiv tolking med notater. Hennes forskningsinteresser inkluderer engelsk som fellesspråk og dets konsekvenser for tolking som profesjon, pedagogikk, og bruk av nye teknologier i utdanning av fremtidige tolker. Abad Colom er medredaktør i nyhetsbrevet til EST (European Society for Translation Studies) og statsautorisert oversetter og tolk mellom spansk og engelsk.

Tatjana Radanović Felberg (f. 1964) er professor ved OsloMet – storbyuniversitetet, hvor hun underviser i emner knyttet til tolking i offentlig sektor og interkulturell kommunikasjon. Hennes forskningsinteresser inkluderer diskursanalyse, tolking i helsevesen og tolking/oversettelse i kriser.

Randi Havnen (f. 1970) er førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet. Hun har doktorgrad i utdanningsvitenskap for lærerutdanning fra Fakultet for lærerutdanning ved samme institusjon. Avhandlingen handler om tolking fra skrift til tale. Hun har undervist i tolking siden 2004 og er merittert underviser. Hun tar også oppdrag i tolking i bosnisk/kroatisk/montenegrinsk/serbisk.

Kristina Lado Solum (f. 1980) er førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet, hvor hun underviser i emner knyttet til tolking og oversettelse i offentlig sektor. Hun har doktorgrad i oversettelsesstudier fra Universitetet i Oslo, og leder forskningsgruppen Tolking, språk og kommunikasjon ved OsloMet. Hennes forskningsinteresser omfatter simultantolking, litterær oversettelse og oversettelse og teknologi i offentlig sektor. Lado Solum er statsautorisert tolk i spansk og engelsk, og medlem av Norsk Oversetterforening.

Silje Ohren Strand (f. 1972) er førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet i Oslo. Hun underviser ved grunnmodulen samt andre BA-emner i tolking i offentlig sektor, og har doktorgrad i anvendt språkvitenskap fra NTNU. Hennes forskningsinteresser dreier rundt multimodal samtaleanalyse, tolking ved institusjonelle møter ansikt-til-ansikt, og oversettelse i offentlig sektor. Ohren Strand er medlem av Norsk Oversetterforening og har oversatt en rekke dramatiseringer for norske scener fra russisk til norsk.

---

Sammendrag
Skriftlig oversettelse i offentlig sektor i Norge dekker et bredt spekter av tekster og sjangre, fra informasjonsmateriell av allmenn interesse som publiseres på offentlige nettsider, til dokumenter knyttet til kommunale eller statlige organers møter med enkeltmennesker, en form for kommunikasjon som stort sett er unntatt offentlighet. Likevel vet vi lite om skriftlig oversettelse i offentlig sektor – langt mindre enn om den muntlige varianten tolking. Mens muntlig tolking er godt regulert gjennom tolkeloven, er skriftlig oversettelse knapt kartlagt og i mye mindre grad regulert. Koronapandemien avdekket at det var utfordringer knyttet til myndighetenes evne til å nå ut til minoritetsbefolkningen med informasjon og ble en øyeåpner hva angår forholdene rundt oversettelse i offentlig sektor. Flere evalueringsrapporter i kjølvannet av pandemien har avdekket mangler ved oversettelser. Å fylle kunnskapshullet rundt oversettelse i offentlig sektor vil kreve flere studier. Denne studien søker å begynne å kartlegge feltet med tanke på både hvem aktørene er, hva slags tekster som oversettes, og hvordan oversatte tekster og rutinene omkring oversettelsesprosesser kvalitetssikres. Den tar for seg oversettelse i offentlig sektor fra ulike innfallsvinkler: en litteraturgjennomgang, en konseptuell avklaring, oversetteres profesjonalisering, oversettelse i kommunale tolketjenester og en empirisk studie knyttet til Folkehelseinstituttets (FHI) arbeid under koronapandemien.

INNHOLD 

1. Innledning:
Skriftlig oversettelse i offentlig sektor omfatter alt fra tekster som publiseres i offentligheten, f.eks. på ulike nettsider, til tekster som tvert imot ofte er unntatt offentlighet, f.eks. i forbindelse med enkeltpersoners møte med kommunale eller statlige organer.[1] Den muntlige varianten av myndighetenes kommunikasjon på tvers av språkbarrierer – tolking[2] – er i norsk sammenheng godt kartlagt og regulert gjennom lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven), som trådte i kraft 1. januar 2022, og som gjør norsk forvaltning verdensledende på kvalitetssikring av tolking.[3] Skriftlig oversettelse i norsk forvaltning er derimot ikke omfattet av tolkeloven og har ikke et organ med overordnet fagansvar, slik som tolking i offentlig sektor har ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Skriftlig oversettelse i offentlig sektor vet vi altså langt mindre om enn den muntlige varianten. Å dekke dette kunnskapshullet vil kreve flere studier. Formålet med denne artikkelen er å begynne å kartlegge feltet oversettelse i offentlig sektor, ved å rette søkelys mot kvalitetssikring og profesjonalisering av oversettelsesaktivitet i offentlig sektor.

Innen litterær oversettelse snakker og skriver ofte sluttleserne om oversettelser som om de var originaltekster og ikke tekster bearbeidet av en oversetter og et oversettelsesapparat (institusjoner, produksjonsnettverk osv.) i målkulturen. Dette kan kanskje forklares med at de oversatte produktene bærer preg av å skjule, snarere enn å fremheve, oversettelsesapparatets medvirkning i produksjonen av dem.[4] Forfatterne av denne artikkelen ser ingen grunn til å anta at det er mer kunnskap i befolkningen om oversettelse i offentlig sektor, verken når det gjelder produktene (de oversatte tekstene) eller forholdene og betingelsene de produseres under. Vi har erfart at selv yrkesutøvere som bruker oversettelse i sitt arbeid, i stor grad kan ta oversettelsesprosessen «for gitt»: Mange tenker på en oversettelse som i beste fall en replika av innholdet i en originaltekst skrevet av det offentlige – og det ser ut til å være en bevissthet om at en slik «replika» er sårbar for avvik, ofte forbundet med såkalte kulturforskjeller og gjerne tenkt på som kilder til uunngåelige «feil» fordi språk er ulike. For personer som til daglig arbeider innenfor oversetterfaget, enten det er som praktikere, pedagoger eller forskere, er det derimot vanlig å tenke på det brede spekteret av oversettelsesfaglige utfordringer som ofte går under begrepet «kulturforskjeller», som noe en oversetter løser fortløpende, på ulike plan, gjennom selve reformuleringen på et annet språk. Siden en oversettelse alltid er et resultat av en slik rekontekstualiseringsprosess, er det å forvente at det forekommer små eller større «forskyvninger» («shifts») i måten det språklige innholdet kommer til uttrykk på, som en konsekvens av manglende symmetri mellom ulike språk, virkeligheter og kontekster. For eksempel kan «klartekst» være et mål i formidlingen av informasjon, men hva slags språklige formuleringer som blir oppfattet som «klare og tydelige», kan variere fra ett språk til et annet. Slike spørsmål gjør kvalitetssikring av oversatte dokumenter til en omfattende prosess, og noe mer enn et spørsmål om «riktig» eller «feil» gjengivelse: Avvikene mellom kildeteksten (originalen) og målteksten (oversettelsen) er en nødvendighet; spørsmålet er i hvilken grad de bidrar til eller kommer i veien for at oversettelsen opprettholder sin kommunikative funksjon.[5]

Denne studien er et første steg i et større pilotprosjekt, Oversettelse i offentlig sektor, der forfatterne søker å kartlegge oversettelse i offentlig sektor og kvalitetssikringen av denne.[6] De overordnede problemstillingene vi ønsker å ta opp i denne artikkelen er: Hvordan foregår aktiviteten innen feltet oversettelse i offentlig sektor, og i hvilken grad er oversettelsespraksis på feltet regulert og kvalitetssikret? Fordi det er et stort lerret å bleke, vil svarene nødvendigvis bli preliminære og kreve flere oppfølgingsstudier. Vi vil kombinere ulike kvalitative metoder og innfallsvinkler for å begynne å belyse oversettelse i offentlig sektor: en gjennomgang av norsk akademisk litteratur fra ulike fagfelt der temaet oversettelse i offentlig sektor er problematisert eller berørt (del 2.1.); en begrepsavklaring knyttet til kvalitetssikring av oversettelser med referanser til internasjonal litteratur om kvalitetssikring av oversettelser (del 2.2.); en gjennomgang av graden av profesjonalisering blant oversettere i norsk offentlig sektor, basert på offentlig tilgjengelige opplysninger (del 3); en kartlegging av oversettelse i kommunal sektor, herunder oversettelse av dokumenter som er unntatt offentlighet, basert på artikkelforfatternes egne erfaringer fra feltet, kvalitetssikret og bekreftet gjennom korrespondanse med fire av landets største tolke- og oversettelsestjenester (del 4); og til sist en case-studie om oversettelse ved FHI under koronapandemien (del 5), som er et eksempel på en situasjon da informasjon på mange språk ble produsert og spredd på en gang. Metoden for de ulike delstudiene er beskrevet nærmere i hvert delkapittel.

2. Litteraturgjennomgang
2.1 Litteratur om oversettelse i norsk offentlig sektor
En fullstendig gjennomgang av litteratur fra ulike fagfelt der oversettelse i offentlig sektor blir berørt eller problematisert, foreligger ennå ikke. De følgende funnene er basert på søk i den norske databasen Oria og snøballmetoden og gjennomført i perioden 2022–2023. Søkeordene som ble brukt, var «oversettelse i offentlig sektor», «kriseoversettelse», «oversettelse». Offentlige utredninger og rapporter som kom ut i løpet av pandemien (2020–2022), utgitt av FHI og regjeringen, er inkludert i søkematerialet.

I rapporten «Helseinformasjon til innvandrere» pekte Schumacher allerede i 1981 på svakheter i hvordan informasjon til innvandrere ble utarbeidet, og på manglende kvalitetssikring av oversettelser.[7] Rapporten anbefaler en helhetlig tilnærming til helseinformasjon, dvs. at arbeidet bør gjøres i team:

Arbeid med å lage brosjyrer bør praktisk talt alltid være teamarbeid. Fire typer kompetanse er aktuelle: fagkompetanse, informasjonskompetanse, språkkompetanse og kulturell kompetanse. Før materialet trykkes bør det kontroll leses [sic].[8]

Et tilbakevendende tema i litteraturen innen helsefagene er utfordringer med oversettelse av ulike pasient-spørreskjema fra engelsk til norsk, slik som diabetesspesifikt livskvalitetsskjema,[9] NHISS (skjema for kartlegging av nevrologiske utfall ved mistanke om hjerneslag),[10] eller PROM (pasientrapporterte utfallsmål knyttet til pasienters oppleving av egen helsetilstand).[11] Disse artiklene erkjenner at oversettelse og kulturtilpasning av helseskjema er aktiviteter som må løses i felleskap, og at de som oversetter, må inngå i et slikt team. Manglende kunnskap om målspråk, kultur og helseterminologi blant oversettere problematiseres i de ovennevnte artiklene,[12] likevel er det ingen av dem som definerer hvem som er kvalifisert for å oversette slike skjemaer, eller hvilken type utdanning eller sertifisering som er nødvendig for denne ansvarsfulle oppgaven. Noen av konklusjonene knyttet til oversetterfagets utfordringer vitner om at forskerne har høstet relevante innsikter, dog uten å gå i dialog med tidligere forskning fra oversettelsesfagfeltet for øvrig, der påstander som denne oftere tas som utgangspunkt enn som konklusjon: «A good translation is not simply a literal translation, as this may be culturally incomprehensible or misunderstood.»[13]

Som nevnt over, har myndighetenes søkelys på oversettelse og kvalitet i oversatt materiale økt i kjølvannet av koronapandemien. Både i Norge og i andre land har det blitt publisert en rekke rapporter og artikler om formidlingen av pandemitiltakene og hvilke konsekvenser kommunikasjonsstrategiene hadde for befolkningen generelt, og om kommunikasjon på minoritetsspråk[14] og konsekvenser av myndighetenes formidlingsstrategier til disse språkgruppene.[15] Mange av de nevnte rapportene trekker fram vanskeligheter med å nå ut med informasjon til minoritetsspråklige og utfordringer med kvalitetssikring av oversettelser som viktige erfaringer fra pandemien. Flere av rapportene understreker mangel på klare og entydige retningslinjer, når det gjelder både oversettelse og planer for inkludering av minoritetsspråklige samfunnsmedlemmer i offentlig kommunikasjon.[16] Variasjon i hvordan ulike organisasjoner, eller til og med ulike avdelinger innen samme organisasjon, jobber med oversettelser, trekkes også fram i litteraturen som et svakt punkt myndighetene må jobbe videre med.[17] I Norge ble informasjonsmateriell om smittevern ofte publisert med tittel og filnavn på norsk, noe som gjorde det vanskelig for minoritetsspråklige å finne fram til relevant informasjon. Både kommunale representanter og brukere har rapportert om dårlig kvalitet på oversettelser.[18] Budskap som også den delen av befolkningen som har norsk som morsmål, finner kompliserte i de norske tekstene, slik som forskjellen mellom «råd», «anbefalinger» og «forbud», ble ekstra utfordrende når informasjonen fortløpende skulle oversettes til en rekke språk, og det gjorde ikke saken enklere at det stadig ble foretatt justeringer.[19] Indseth et al. ser en tydelig sammenheng mellom kvaliteten på oversettelsene og hvor troverdig informasjonen opplevdes, noe som igjen påvirket sannsynligheten for at anbefalinger og tiltak faktisk ble fulgt av minoritetsspråklige. I tråd med innspill fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) anbefaler Indseth et al. at norske myndigheter utarbeider en konkret plan for å nå fram til spesifikke grupper i framtidige krisesituasjoner.[20]

2.2 Begrepsavklaring om kvalitetssikring av oversettelser og litteratur om kvalitetssikring av oversettelser
Denne delen av artikkelen har som formål å bidra til en begrepsavklaring knyttet til kvalitetssikring av oversettelser, med referanser til oversettelsesfaglig litteratur nasjonalt og internasjonalt, etterfulgt av eksempler på studier knyttet til kvalitetssikring av oversettelser i Norge og internasjonalt. Til slutt legger vi fram Mustapha Taibi og Uldis Ozolins’ modell for kvalitetssikring av oversettelser i offentlig sektor.[21]

Oversettelseskvalitet er et tilbakevendende tema innen oversettelsesstudier, og også et begrepsmessig minefelt, ikke minst på engelsk.[22] Det bør bemerkes at det ikke er noe én-til-én-forhold mellom begrepene som brukes i den engelskspråklige litteraturen, og det norske begrepsapparatet. Mye internasjonal litteratur som omhandler kvalitetssikring av oversettelser tar for seg gjennomgang eller bearbeidelse av oversatt tekst, enten språkvask eller korrektur av tekster som ennå ikke er publisert,[23] eller «revidering» av allerede publiserte tekster som skal komme i nye utgaver.[24] Et annet sett med litteratur handler om etter-redigering av tekster oversatt ved hjelp av datamaskinassistert oversettelsesprogramvare eller kunstig intelligens.[25] Alle disse prosessene beskrives enten med det overordnede begrepet revision i den engelskspråklige litteraturen, noe som kan være en kilde til forvirring om hva slags revision en studie handler om, eller med begrepet editing.[26] På norsk har vi ikke et overordnet begrep som tilsvarer det engelske revision, og det er vanlig å omtale disse prosessene med deres spesifikke navn, som språkvask, korrektur, revidering, osv.[27] Et mer overordnet begrep er kvalitetssikring (engelsk quality assurance), men som vi skal komme tilbake til, omfatter ikke dette begrepet bare bearbeiding av tekst, men også produksjonsnettverket tekstene blir til i.

I norsk forlagsbransje er det innarbeidet praksis å bruke termen «språkvask» om gjennomgang av oversatt tekst der målteksten leses opp mot kildeteksten, mens «korrekturlesing» brukes om gjennomgang av oversatt tekst der målteksten primært leses som en egen tekst, kun på målspråket, og der korrekturleseren kun ser etter formelle feil (snarere enn f.eks. stilistiske endringer eller endringer som har å gjøre med tolking av kildeteksten).[28]

Innen oversettelse i offentlig sektor erfarer vi at termene «språkvask» og «korrektur» til dels brukes om hverandre i noe ulik betydning, og at også andre termer brukes, blant annet «språksjekk», «språkkontroll» og «kontrollesning». I Norsk Oversetterleksikon har det vært redaksjonell praksis at «språkvask» brukes om en tospråklig gjennomgang der måltekst leses opp mot original, og «korrekturlesning» om enspråklig sjekk, og dette virker så innarbeidet på norsk at vi i denne artikkelen vil holde oss til den terminologien.

Det finnes flere utgivelser innen oversettelsesstudier som først og fremst er rettet mot praktikere innen oversettelsesfeltet, og som gir veiledning om kvalitetssikring av tekster til oversettere og studenter. Det viktigste bidraget er Mossops bok Revising and Editing for Translators fra 2001, som senere har kommet i en rekke utgaver.[29]

På det norske feltet finnes det så langt få studier om kvalitetssikring av oversettelser, og så langt ingen om kvalitetssikring av oversettelse i offentlig sektor. To studier tar for seg språkvask og korrektur av litterære oversettelser i norsk forlagsbransje.[30] Én studie drøfter norske kritikeres rolle i kvalitetssikringen av litterære oversettelser til norsk,[31] og den andre omhandler revidering av en allerede utgitt norsk oversettelse.[32]

Den internasjonale forskningen på språkvask og korrektur av ikke-litterære oversettelser har blant annet tatt for seg hvorvidt best kvalitetssikring oppnås gjennom «tospråklig lesning» (språkvask der målteksten leses opp mot kildeteksten), «enspråklig lesning» (korrekturlesning der teksten leses kun på målspråket), eller en kombinasjon. Funnene er ikke entydige: Brunette et al. finner at (tospråklig) språkvask gir best resultat.[33] Robert og Waes finner at tospråklig språkvask (der målteksten leses opp mot kildeteksten) er langt mer effektivt enn henholdsvis enspråklig lesning av målteksten (kun korrektur), og tospråklig lesning etterfulgt av enspråklig (språkvask etterfulgt av korrektur).[34] Ipsen og Dam finner på sin side at beste kvalitet på oversettelsene oppnås ved å fokusere mest på målteksten, enten kildeteksten bare sjekkes i tvilstilfeller eller konsekvent.[35] Andre empiriske studier har satt søkelys på språkvaskeren selv og dennes lojalitet fra et etisk perspektiv, f.eks. overfor kildetekst, måltekst, oversetterprofesjonen osv.,[36] og på kompetanse hos språkvaskere og oversettere.[37]

Internasjonale kvalitetsstandarder for oversettelse anerkjenner at språkvask der kildetekst leses opp mot originalen, etterfulgt av korrekturlesning av målteksten er obligatoriske steg for kvalitetssikring av en oversatt tekst. EUs EN standard stadfestet allerede i 2006 at språkvasker (her kalt «reviser») skal være en annen enn oversetter, og at denne profesjonsutøveren skal kjenne kildespråket.[38] Den nye ISO-standarden, ISO 17100, beskriver også språkvask av en annen enn oversetteren som et minimumskriterium.[39]

Etter hvert som flere studier de senere årene har anlagt et sosiologisk perspektiv innen oversettelse generelt og kvalitetssikring av oversettelser spesielt, har det som tidligere nevnt blitt stadig mer bevissthet rundt at kvalitetssikring av oversettelser ikke kan begrenses til selve gjennomgangen av en oversatt tekst. Det må tas hensyn til alle aktørene som er involvert i nettverkene som produserer og bruker oversettelser, og til aktørenes arbeidsvilkår, slik som forhold til bestiller, honorar, oppdragsbeskrivelse og tilgang på kontekstuelt materiale.[40]

Den eneste modellen for kvalitetssikring av oversettelse som spesifikt tar for seg oversettelse i offentlig sektor, er Taibi og Ozolins i boka Community Translation.[41] Denne modellen erkjenner nettopp at kvalitet i oversettelse innebærer kvalitetssikring av alle steg i oversettelsesprosessen: prosjektstyring (tekstprodusenter, oversetterformidlere, oversettere osv.), utforming av teksten blant annet med hensyn til klarspråk, valg av kvalifiserte oversettere, valg av språkvaskere, kontakt med institusjoner og målgrupper og målgruppens vurdering av oversettelsen. Modellen maner også til bevissthet rundt det som kjennetegner tekstene som oversettes i offentlig sektor: Tekstene favner bredt med tanke på sjangre, tematikk, formål og retorisk utforming. Dokumentene er vanligvis informative, men kan også ha en pedagogisk, overtalende eller forebyggende funksjon. Videre kjennetegnes tekster i offentlig sektor av hensynet til personsikkerhet. En annen utfordring er at tekstene som skal oversettes, i noen tilfeller produseres i team, slik tilfellet var under koronapandemien, og at oversetterne til de ulike språkene ofte ikke blir involvert før etter at kildeteksten er produsert. Taibi og Ozolins foreslår seks steg i prosessen som bidrar til kvalitet i oversettelse i offentlig sektor: 1) bearbeiding av teksten, 2) valg av oversettere, 3) oppdragsbeskrivelse til oversettere, 4) bevissthet rundt prosjektstyring, 5) tilrettelegging for kommunikasjon mellom oversettere, tekstforfattere og bestillere og 6) (tospråklig) språkvask av første oversettelsesutkast. Taibi og Ozolins’ arbeid framstår slik vi ser det som en gjennomarbeidet modell spesielt tilpasset offentlig sektor. Som vi skal se i del 5, er denne modellen i stor grad sammenfallende med det kvalitetssikringssystemet som FHI, etter prøving og feiling i startfasen, tok i bruk under pandemien.

3. Profesjonalisering blant oversettere i offentlig sektor
For å avgjøre en yrkesgruppes grad av profesjonalisering ser man ofte etter hvorvidt den aktuelle yrkesgruppen har eller krever en bestemt utdanning, og om den har en yrkesetikk, sertifiseringssystemer og en fagorganisasjon.[42] I denne delen vil vi se nærmere på graden av profesjonalisering innen oversettelse i offentlig sektor, basert på allment tilgjengelige opplysninger om særlig utdanning og sertifisering. Graden av profesjonalisering innen skriftlig oversettelse vil bli sammenlignet med den muntlige varianten, tolking.

Av kvalifiseringsmuligheter for skriftlige oversettere har det siden 1979 blitt tilbudt en frittstående eksamen ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen, som siden 2003 også har bevillingsmyndighet. Denne prøven het tidligere translatøreksamen, nå autorisasjonsprøven i oversettelse. Før 1979 lå prøven til ulike departementer, og den første ble avholdt i 1923. Før dette igjen ble bevilling gitt etter vurdering av dokumentasjon og/eller anbefalinger. Formålet med dagens autorisasjonsprøve i oversettelse er å uteksaminere kompetente oversettere for oppdrag for næringsliv, offentlige myndigheter og privatpersoner. Statsautoriserte oversettere har siden 1913 hatt sin egen forening, Statsautoriserte translatørers forening (STF). Norfag (Norsk fagoversetterforening) ble stiftet i 2012 og er for oversettere som jobber for norske og internasjonale byråer, det offentlige, forlag og privatkunder. Foreningen er dermed også en relevant fagorganisasjon for oversettere i offentlig sektor.

Av oversettelsesfaglig utdanning i Norge har det tidligere blitt tilbudt en bachelor i fagoversettelse ved Universitetet i Agder (UiA, tidligere HiA), en utdanning som senere ble omarbeidet til bachelorstudiet Oversetting og interkulturell kommunikasjon Dette bachelorprogrammet ble tilbudt fra 2007 til begynnelsen av 2020-tallet, og de siste studentene ble uteksaminert i 2023. Et emne i fagoversettelse inngikk. Bachelorprogrammet ble avviklet i forbindelse med oppretting av masteren Oversettelse og fagspråklig kommunikasjon, som nå har gått siden 2021. Denne masteren tilbys årlig med engelsk og norsk som arbeidsspråk, samt to andre språk som rullerer fra år til år. I studieåret 2024/25 tilbys for eksempel norsk/spansk og norsk/russisk. I 2023 er det for første gang utlyst et etter- og videreutdanningsemne som spesifikt retter seg mot offentlig sektor, Innføring i oversettelse i offentlig sektor (30 studiepoeng), ved UiA,[43] som går for første gang i 2024. Språkene som er utlyst, er ukrainsk, arabisk og tigrinja, alle i kombinasjon med norsk. Videre tilbyr NHH det nettbaserte masteremnet Juridist – juridisk oversettelse med arbeidsspråkene engelsk, fransk, spansk og tysk (15 studiepoeng).

Av oversettelsesfaglig utdanning ved andre universiteter og høyskoler i Norge har det tidligere vært tilbud om master i (primært litterær) oversettelse ved UiO, men denne er faset ut. I tilknytning til ulike språkstudier er det ofte en oversettelseskomponent. De siste årene har vi sett at en del språkstudier legges ned, og at det ikke er politisk vilje til å satse på såkalt vanskelige språk der det vurderes som nødvendig med et fireårig bachelorløp (kinesisk, japansk og arabisk).[44] Oversettelsesemner i forbindelse med språkutdanning har også ofte anlagt et språklig-kontrastivt perspektiv snarere enn å gjøre studentene rustet for profesjonell oversettelsesaktivitet.

Når det gjelder tolking i offentlig sektor, har profesjonsutviklingen hatt mer kontinuitet. Fra midten av 80-tallet og fram til 2000-tallet ble det jevnlig tilbudt emner à 30 studiepoeng i tolking mellom norsk og aktuelle minoritetsspråk. Utdanning på bachelornivå ble for første gang tilbudt ved UiO i to språk, spansk og russisk, tidlig på 2000-tallet. I perioden 2003 til 2006 prøvde fire utdanningsinstitusjoner ut en modell der det ble gitt nettbasert deltidstilbud i flere språk samtidig. Erfaringene fra dette prosjektet la grunnlaget for et permanent, nasjonalt tilbud ved daværende Høgskolen i Oslo, nå OsloMet, fra 2007, hvor det har blitt tilbudt et ettårig Innføringsemne i tolking i offentlig sektor (tidligere kalt Tolking i offentlig sektor, 30 studiepoeng) i 8–10 språk hvert år. Fra 2017 har OsloMet tilbudt et Bachelorprogram i tolking i offentlig sektor i 3–4 språk hvert år.[45] Ved siden av dette tilbyr Høgskulen på Vestlandet (HVL) et emne à 30 studiepoeng, Tolking i offentlig sektor. Som for skriftlig oversettelse finnes det også en autorisasjonsprøve i tolking. Fra 1997 tilbød UiO denne autorisasjonsprøven, og fra 2012 ble ansvaret overført til OsloMet.[46] OsloMet har også ansvar for Tospråktesten, som er et inntakskrav for deltakelse på et kurs om tolkens ansvarsområde (TAO) som kreves for å bli oppført i laveste kategori i Nasjonalt tolkeregister. Tospråktesten må også være bestått for å kunne følge tolkeutdanningene ved OsloMet. Nasjonalt tolkeregister ble opprettet i 2005 og viser tolkers formelle kvalifikasjoner i fem kategorier A–E.[47] IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet), som har nasjonalt ansvar for tolking i offentlig sektor, drifter tolkeregisteret. Gitt at brukere av tolk i offentlig sektor ikke har anledning til å evaluere kvaliteten på tolkingen, er Nasjonalt tolkeregister et viktig kvalitetssikringsredskap den offentlige tjenesteyter besitter i en gitt situasjon med språkbarriere og behov for tolk. I tilknytning til registeret og i tråd med anbefalinger for å lykkes med tolkeloven er det opprettet et partssammensatt utvalg som skal behandle varsler om tolker oppført i registeret.[48]

Fra 1. januar 2022 trådte lov om offentlige organers ansvar ved bruk av tolk i kraft, der både ansvaret for bruk av tolk og bruk av kvalifisert tolk er beskrevet.[49] Denne loven omfatter også tegnspråktolking, og tegnspråktolker kan nå registrere seg i Nasjonalt tolkeregister. Bachelor i tegnspråk og tolking har eksistert siden 2002 og ble tilbudt ved UiO og senere flyttet til OsloMet. I dag tilbyr HVL og NTNU også bachelor i tegnspråktolking.

Takket være et bredere, lengre og mer etablert utdanningsløp, samt tolkeloven, er tolkefeltet å betrakte som langt mer profesjonalisert enn oversettelsesfeltet når det gjelder offentlig sektor. Alt i alt finnes det en viss grad av profesjonalisering blant norske oversettere i offentlig sektor, i form av relevante foreninger, men kvalifiseringsordningene (særlig translatøreksamen og Juridist ved NHH, og den nyopprettede 30 studiepoengs oversetterutdanningen for offentlig sektor ved UiA) kan ikke dekke bredden av oversettere på markedet.

Koronapandemien ble på mange måter en øyeåpner når det gjelder forholdene rundt skriftlige oversettelser i norsk offentlig sektor. Da ble det konstatert at minoritetsspråklige var hardere rammet av pandemien enn den generelle befolkningen på mange områder, fra smitterater til overdødelighet. En av de mulige årsakene som ble pekt på, var språkbarrierer.[50] I kjølvannet av denne krisesituasjonen har det blitt foreslått at «det etableres en nasjonal fagmyndighet for oversetting i offentlig sektor», slik situasjonen er for tolking.[51]

4. Oversettelse ved kommunale tolketjenester i Norge
I denne delen skal vi ta for oss den omfattende oversettelsesaktiviteten som foregår ved landets kommunale tolketjenester. Tolketjenestene formidler tolke- og oversettelsestjenester til kommunale enheter og offentlige instanser. Selve navnet tolketjeneste kan virke misvisende, siden disse kommunale tjenesteleverandørene i praksis formidler og leverer både muntlige tolketjenester og skriftlige oversettelsestjenester. En del av oversettelsene som tolketjenestene formidler, produseres for et større publikum og publiseres f.eks. på ulike nettsider, men for en stor del er materialet som oversettes unntatt offentlighet. Mye av aktiviteten ved tolketjenestene er derfor ukjent eller «usynlig» for allmennheten, siden dokumentene aldri blir publisert eller mangfoldiggjort. Opplysningene som framkommer i dette avsnittet, er skrevet på bakgrunn av artikkelforfatternes erfaringer og bekreftet i korrespondanse med fire av landets største kommunale tolketjenester: Bergen, Oslo, Grenland og Trondheim.

Hva som innen offentlig sektor skal anses som oversettelsesfaglige kvalifikasjoner, er ikke regulert ved lov. Dette i motsetning til tolkefaglige kvalifikasjoner, som er regulert gjennom lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven). Tolketjenestene er derfor henvist til å stole på sine egne vurderinger når de skal avgjøre hvem som kan påta seg skriftlige oversettelsesoppdrag ut fra sin CV. De som blir vurdert som kompetente, kan være statsautoriserte translatører, personer med relevant utdanning eller erfaring som oversettere, eller tolker som tolketjenestene selv lærer opp til oversettelsesarbeid bl.a. gjennom språkvask- og korrekturrunder. Det er ingen systematikk i at oversetterne som benyttes av tolketjenestene, har tolkefaglige kvalifikasjoner, siden tolkefaglige kvalifikasjoner først og fremst retter seg mot muntlig gjengivelse av meningsinnhold.

Dokumenter som oversettes til norsk ved kommunale tolketjenester er som regel taushetsbelagt. Tolketjenestene benytter krypterte minnepenner og andre krypteringsløsninger ved oversettelse av minoritetsspråklige innbyggeres utenlandske identifikasjonspapirer (pass, id-kort, fødselsattest) og utdanningsdokumenter (vitnemål, attester, sertifikater og karakterutskrifter). I forbindelse med norskkurs og introduksjonsprogram, rekruttering til arbeid eller opptak ved norske utdanningsinstitusjoner kreves dokumentasjon av utdanningsbakgrunn, og slike dokumenter vil derfor ofte bestilles oversatt av kommunal enhet. Videre har minoritetsbefolkningen behov for å få oversatt dokumentasjon på sivilstand (fødselsattester, vigselsattester, navneendringer), og utenlandske epikriser, sykejournaler og annen legedokumentasjon fra utlandet for oppfølging av helsehjelp, tilrettelegging og behandling i Norge. Det samme gjelder vaksinasjonskort og oversikt over vaksinasjonsprogrammet i tjenestemottakers hjemland, for innlemming i og videreføring av vaksinasjonsprogrammet i Norge, samt helsejournaler i forbindelse med oppfølging i Norge. Dette er dokumenter som kommunale og andre instanser trenger å få oversatt for å kunne utføre sitt tjenestetilbud på forsvarlig vis, og som den enkelte enhet derfor bestiller oversatt hos kommunal tolketjeneste.

Ut over dette oversettes en rekke ulike dokumenter til minoritetsspråk i forbindelse med kommunale og statlige enheters kommunikasjon med minoritetsspråklige tjenestemottakere. Som eksempler kan nevnes NAV-vedtak om arbeidstiltak, ytelser og stønader; rapporter fra barnehage og skole i forbindelse med ekstratiltak og tilpasning av tilbudet for det enkelte barn eller (oppfølging av lære- og skrivevansker eller rapport fra logoped); barnevernsvedtak om f.eks. hjelpetiltak og omsorgsovertakelse; epikriser, sykejournaler, legeuttalelser samt dokumentasjon om planlagt behandling m.m. Kommunale tolketjenester tar dessuten ofte hånd om oversettelse av rettsvedtak og grunnlagsdokumentasjon for behandling av saker i rettsvesenet, gjerne som fakturert tjeneste overfor statlig aktør.

I tillegg kommer oversettelse av generelle brosjyrer og informasjonsmateriell som ikke er rettet mot den enkelte tjenestemottaker, men er myntet på spesifikke grupper innen minoritetsbefolkningen. Dette kan dreie seg om generell informasjon fra barnehager og skoler om aktiviteter, uke-, måneds- eller timeplaner, regler og rutiner ved barnehage/skole; informasjon om helsestasjonens ulike tilbud blant annet i forbindelse med graviditet og vaksinasjonsprogram; generell informasjon, brosjyrer og nettsider ved sykehus og legesentre om vaksinasjoner, sykdommer, behandlingstilbud osv.; informasjon om kommunens introduksjonsprogram for flyktninger m.m. Enkelte tolketjenester oversetter også apper som skal lette kommunikasjonen mellom kommunens ansatte og tjenestemottaker, og tar hånd om teksting av kommunale enheters informasjonsfilmer.

Landets kommunale tolketjenester besørger ofte skriftlige oversettelser for andre kommunale enheter og offentlige aktører i saker der det er en språkbarriere. Akkurat som ved tolking varierer språkbehovet, og hvilke språk det er størst etterspørsel etter, er knyttet til humanitære kriser og konflikter, med påfølgende ankomst av flyktninger, i tillegg til skiftende, om enn noe mer stabil, arbeidsinnvandring. På samme måte som ved tolking vil offentlig sektors behov for oversettelse av skriftlig kommunikasjon kunne være til stede gjennom hele livsløpet til tjenestemottakeren, slik at det fortsatt vil være stort behov for tolke- og oversettelsestjenester lenge etter at en innvandringsbølge fra et kriserammet område har avtatt. I tillegg vil ofte familiegjenforening bidra til at behovet på det enkelte språket vedvarer gjennom flere tiår. Språkbehovet i landets kommuner er derfor svært omfattende, og kan variere fra at det er behov for oversettelse til/fra et gitt språk i bare ett tilfelle i løpet av året, til jevnlig og hyppig, eller daglig behov på språk med mange språkbrukere i kommunens befolkning.

Noen av landets tolketjenester selger oversettelsestjenester, andre gjør det ikke. Ved noen tolketjenester er konkurranselovgivningen forstått dithen at kommunen overhodet ikke har mulighet til å selge tjenester til eksterne aktører, noe som gjør det utfordrende å dekke minoritetsinnbyggernes oversettelsesbehov. Andre steder benyttes enhetens egne, faste oversettere også ved bestillinger fra eksterne kunder (dette kan være andre offentlige instanser, bedrifter eller privatpersoner), og enheten fakturerer da kunden for utført arbeid. Ofte opplever imidlertid kommunale tolketjenester at de forventes å dekke andre kommunale oversettelsesbehov uten at dette nødvendigvis reflekteres i budsjettet. Konkurranselovgivning gjør at de kommunale tolketjenestene ikke kan drive formidling mellom eksterne kunder og eksterne oversettere. Denne utfordringen unngås i enkelte tilfeller ved at kommunale enheter selv tar direkte kontakt med ekstern oversetter. Eventuelt kan tolketjenesten formidle oppdraget til en oversetter og oppgi bestillende enhets fakturainformasjon til oversetteren. Utvekslingen av kildedokumenter og oversettelse, samt oppgjøret, skjer da direkte mellom kunden og oversetteren, og i slike tilfeller vet vi lite om hvordan oversettelsene kvalitetssikres.

Landets største kommunale tolketjenester har de senere årene meldt om størst behov for oversettelsestjenester innen følgende språk: amharisk, arabisk, badini, dari, farsi, fransk, litauisk, njaruanda, pashto, polsk, russisk, somali, sorani, swahili, tagalog, thai, tigrinja, tyrkisk og ukrainsk. Når det gjelder generelt informasjonsmateriell for et minoritetsspråklig publikum vil det normalt gjøres et utvalg blant de 10–20 mest etterspurte språkene, og man vil i tillegg innlemme de største verdensspråkene. Slikt informasjonsmateriell vil gjerne bli oversatt til språk som mandarin, portugisisk, spansk, fransk, tysk, engelsk, arabisk, polsk og litauisk.

Til de største verdensspråkene vil det være mulig å finne statsautoriserte translatører, selv om disse ikke alltid vil dekke etterspørselen. Innen de fleste minoritetsspråk er oversettelsesbehovet som nevnt svært konjunkturavhengig. Noen oversettelsesutdanning innen disse språkene har så langt ikke eksistert. Tolketjenestene opplever det derfor utfordrende å skaffe gode oversettere eller språkvaskere, særlig til mindre språk som njaruanda eller swahili. Det å finne gode oversettere handler for tolketjenestene derfor ofte om å lære opp tolker eller andre med god språkkompetanse til å utføre skriftlig oversettelse og språkvask/korrekturlesing. Opplæringen fordrer gode oversetterhåndbøker, fagseminarer, i tillegg til at kunnskap om språkvask og korrektur i begge språkretninger må være på plass. Dette er imidlertid kostbart, og flere av tjenestene melder at de mangler midler til å dekke kostnadene for slik kvalitetssikring.

Flere tolketjenester melder at de grunnet dårlig økonomi leser korrektur bare på oversettelser som de selv leverer, og når oversettelsen ikke er utført av en statsautorisert oversetter. Oversettelsen blir da korrekturlest på norsk av enhetens språkkonsulent, som et ekstra kvalitetssikringsledd før oversettelsen leveres til kunden. Det er med andre ord det norskspråklige produktet som korrekturleses, mens det sjelden utføres språkvask der målteksten leses opp mot kildetekst. Slik språkvask skjer først og fremst i opplæringsøyemed, noe som sammenfaller med funn gjort av Solum vedrørende litterær oversettelse, da hun fant at språkvaskere tilpasser sine strategier overfor mindre erfarne oversettere, i mangel av (eller komplementært til) formell utdanning.[52]

5. Tilfellet covid-19. FHI og koronapandemien: Fra ad hoc-løsninger til en kvalitetssikringsmodell
Den mest synlige formen for oversettelse i offentlig sektor er, som tidligere nevnt, oversettelser produsert for offentlige etaters nettsider. Slike oversettelser kan man for eksempel finne på nettsidene til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet,[53] Skatteetaten[54] eller Bufdir.[55] Et annet eksempel på oversettelser produsert for offentligheten er den omfattende informasjonen på over 40 språk om smittevern og regler knyttet til covid-19 som ble lagt ut og stadig oppdatert på FHI sine nettsider under pandemien.[56]

I kjølvannet av pandemien pekte flere rapporter på mangler ved oversettelse i norsk offentlig sektor,[57] og på behovet for bedre kvalitetssikring av oversettelser.[58] I denne delen skal vi rette søkelyset mot disse oversettelsene og tilfellet covid-19. Vi har foretatt kvalitative intervjuer av syv FHI-ansatte, seks oversettere og to oversettelsesformidlere som under pandemien var involvert i å produsere oversettelser til ulike språk for FHI.[59] Intervjuene hadde som mål å samle informasjon om erfaringene som tekstforfattere, bestillere, tjenesteformidlere av oversettelser og oversettere høstet om kvalitetssikring av oversettelse i løpet av koronapandemien. Intervjuene var semistrukturerte og ble foretatt av en eller to forskere, enten digitalt eller ved frammøte, og de varte fra 35 minutter til en time. Vi brukte programvaren Diktafon, kombinert med Zoom ved digitale intervjuer, og datamaterialet (kun anonymisert lydfil) er lagret på OsloMets sikre område. I intervjuene ble informantene bedt om å beskrive tilblivelsesprosessen til tekstene de hadde arbeidet med, særlig med tanke på tekstflyt (hvem arbeidet med teksten, og når) og kvalitetssikring.

Som vi husker fra Kapittel 3: Begrepsavklaring og litteratur om kvalitetssikring, inneholder Taibi og Ozolins’ modell for kvalitetssikring av oversettelse i offentlig sektor fra 2016 følgende elementer: 1) bearbeiding av teksten, 2) rutiner for valg av oversettere, 3) oppdragsbeskrivelse til oversettere, 4) bevissthet rundt prosjektstyring, 5) tilrettelegging for kommunikasjon mellom oversettere, tekstforfattere og bestillere og 6) språkvask av første oversettelsesutkast. Funnene som presenteres i det følgende, viser at FHIs læring med hensyn til kvalitetssikring av oversettelse gjennom pandemien til slutt førte til et system som ligger nært opp til Taibi og Ozolins’ modell.

5.1 FHI og oversettelse da pandemien startet
Folkehelseinstituttets samfunnsoppdrag er «å produsere, oppsummere og kommunisere kunnskap for å bidra til godt folkehelsearbeid og gode helse- og omsorgstjenester».[60] Kunnskapen som produseres av FHI, er ment som støtte til helsesystemet i Norge. Direkte kontakt med befolkningen er i utgangspunktet ikke en oppgave i FHIs mandat. Det er tvert imot Helsedirektoratet som har befolkningen som sin målgruppe, og som har helhetlig ansvar for den nasjonale helseberedskapen.[61] I løpet av koronapandemien ble det imidlertid forvirring om FHIs rolle, og det oppsto en forventning i befolkningen om å finne informasjon om smittevern og regler rettet direkte mot dem på FHIs nettsider. Mye av det informasjonsmaterialet som ble publisert, om temaer som bruk av munnbind, håndvask, vaksiner eller karantene, ble etter hvert oversatt til over 40 språk. FHI samarbeidet tett med Helsedirektoratet om språk og innhold til Helsenorge og hva som burde oversettes. Oversettelsene som FHI anskaffet, skulle

[...] være et verktøy for helsetjenesten, for kommunene, som skal formidle informasjon videre til sin pasient eller sine brukere. [...] men FHI fikk jo en kjempetrafikk inn på våre nettsider fra hele befolkningen etter hvert. (FHI-rådgiver 1)

Like før Norge ble stengt ned, hadde FHIs ansatte forutsett et behov for oversettelse og tilpassing av informasjon til innvandrerbefolkningen (ref. FHI-rådgiver 1). Bevisstheten om behovet for oversettelse forklares av en rådgiver som et resultat av at fagmiljøet «Migrasjonshelse» i forkant av pandemien ble flyttet til FHI. Da pandemien kom, måtte FHI lære fort i en ekstremt vanskelig krisesituasjon. Det som gjorde det mulig for dem å gjøre det, var at FHI både hadde kjennskap til målgruppene og kontakt med minoritetsnettverkene. Slike nettverk må bygges opp før en krisesituasjon, og de må opprettholdes.

Vi opplever det som veldig heldig at vi fra Migrasjonshelse har vært en del av Folkehelsen [FHI], da dette skjedde. Selv om vi ikke har hatt så stor erfaring med oversetting i kriser, så har vi hatt en kjennskap til målgruppen vår, og et nettverk som har gjort at vi har kunnet lære veldig fort. (FHI-rådgiver 2)

Imidlertid fantes det ikke et system for koordinering av oversettelse som kunne håndtere så dynamiske tekster på opptil 50 språk. Som en rådgiver uttrykker det:

I begynnelsen var dette såpass nytt og skjedde såpass fort. (FHI-rådgiver 2)

Som alle offentlige organer har FHI en rammeavtale med et oversettelsesbyrå, og forventingen var at byrået skulle være ansvarlig for å levere kvalitetssikrede oversettelser:

I begynnelsen gikk jeg litt ut fra at siden vi kjøper disse tjenestene, så kan jeg forvente at den kvaliteten jeg får, er på et nivå som gjør at jeg kan publisere dette. (FHI-rådgiver 3)

FHI opplevde imidlertid tidlig i pandemien at flere ledd enn kun byrået måtte involveres for at kvalitetssikringen av oversettelsene skulle bli bra nok, og at det var behov for koordinering av oversettelser innad i egen organisasjon. FHIs egne bidrag til kvalitetssikringen ble mer omfattende og besto etter hvert av forenkling og tilpassing av kildetekster, kontakt med brukere av oversettelser gjennom egne nettverk med innvandrerorganisasjoner, bruk av egne ansatte til å lese og kommentere oversettelser, involvering av en offentlig tolkeformidlingstjeneste som befattet seg med tolking innen helsesektoren, og vurdering av oversettelser. FHIs lærdommer er i denne sammenhengen i tråd med kvalitetssikringsmodellen til Taibi og Ozolins hva angår bevissthet rundt prosjektstyring.[62]

5.2 Forenkling og tilpassing av kildetekster: Fra ingen tilpassing av kildeteksten mot formulering med tanke på klarspråk og oversettelse
Taibi og Ozolins anbefaler også at kildetekster bearbeides med tanke på oversettelse. I den første fasen av koronapandemien ble ikke FHIs tekster skrevet spesielt med tanke på at de også skulle oversettes. Dette endret seg i løpet av pandemien på bakgrunn av tilbakemeldinger fra egne ansatte, oversettelsesbyråer, oversettere og publikum. En FHI-rådgiver forklarer denne problemstillingen slik:

Men som er et helt vesentlig poeng, og det er jo viktigheten av at den norske teksten er god, og at den er egna som oversettelse [...] Det der var jo en litt sånn vanskelig sak, ikke sant, for hvordan gjør man det, da? Teksten skal jo helst være lik den norske, og så skal den norske kanskje brukes også overfor den øvrige befolkningen. Og det kan bli litt rart å forklare alt mulig rart også, sånn at det var liksom, det var ikke en veldig lett avgjørelse. Nei, så det å stå i sånne dilemmaer som […] å tilpasse teksten til målgruppa og til oversettelse, og at noe av den tilpassingen også handler om at det faktisk skal oversettes. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å gå inn i det og diskutere underveis, men det var hektisk, og folk ble fort overarbeidet og jobbet veldig mye. (FHI-rådgiver 3)

Ganske tidlig i pandemien ble det dermed klart at det er viktig å arbeide med kildeteksten, dvs. tilpasse informasjon til mangfoldige målgrupper og bruke klarspråk. På Språkrådets nettsider fremheves det at det offentlige skal være et godt eksempel i bruk av forståelig språk, fordi klarspråk «fremmer demokrati og rettsikkerhet, skaper tillit, sparer penger og fremmer kommunikasjon»[63]. Oversettelsesprosessen kan ofte avdekke utfordringer knyttet til språklig klarhet og slik bidra til å forbedre kildetekstene, påpeker en FHI-rådgiver:

For jeg tenker jo at de to tingene ofte henger litt sammen, at hvis du er god på klarspråk, så blir det jo ofte litt lettere å oversette, da. Men vi hadde noen generelle råd om det, prøve å begrense litt idiomer og en del sånne typer, være litt forsiktig hvordan man skriver negasjoner for eksempel også, og dobbelt negativer og en del sånne fallgruver som jo også handler om godt språk, men som også er litt ekstra viktig når man skal oversette det. (FHI-rådgiver 3)

Tekstene som skulle ut til publikum, ble utarbeidet av grupper av ulike helsefagpersoner. Det var viktig at tekstene var i tråd med de aktuelle juridiske reglene.

Det er litt forskjellige fagpersoner som skulle bidra med å koke ned det viktigste til tekster som vi kunne sende til oversetting. Det var mange ulike personer som ikke har jobbet med denne type ting før, og som er vant til å rådgi kommuneoverleger. Noen av dem har lang erfaring med å jobbe med tuberkulose og asylmottak, så det er noe kompetanse. (FHI-rådgiver 2)

Etter hvert ble det en rutine at tekstene skulle sendes til «migrasjonsgruppen» for forslag til forenklinger og tilpasninger. Deretter ble forslagene sendt tilbake til helsefagpersoner.

Oversettelsesbyrået oppdaget også betydningen av gode kildetekster ettersom småfeil i kildeteksten kunne bety veldig mye ekstraarbeid når tekstene skulle oversettes:

Det vi oppdaget også er hvor viktig det er med en gjennomarbeidet kildetekst. Dette ble skrevet raskt. Den norske teksten kunne inneholde små feil. Det blir da formidlet feil på 43 språk. Så må man gå tilbake til 43 oversettere og si at det må korrigeres. Det er jo mye jobb. Det var en del av kvalitetssikringen. At man sjekket kildeteksten nøye først. (Ansatt ved oversettelsesbyrå)

Som vi ser, var FHIs lærdommer også på dette punktet helt i tråd med Taibi og Ozolins’ modell. En senere utgitt brosjyre oppsummerer denne lærdommen og understreker viktigheten av å tilpasse teksten til oversettelse og ta hensyn til klarspråk.[64]

5.3 Manglende oversetterutdanning på flere språk, valg av oversettere og bruk av FHIs ansatte som lesere og kommentatorer
FHI fikk gjennom pandemien mange tilbakemeldinger på oversettelser både fra enkeltpersoner og fra innvandrerorganisasjoner. Tilbakemeldingene (for eksempel om feiloversettelser, uforståelige formuleringer og dårlig språk) tydet på mangelfull kvalitetssikring av oversettelsene. Som nevnt er offentlige organer som FHI forpliktet til å bruke oversettelsesbyråer som er valgt ut gjennom anbudskonkurranser. I avtalene som skrives mellom offentlige organer og formidlere, står det ofte et punkt om oversettelsesbyråets ansvar for kvalitetssikring når det gjelder valg av oversettere. Denne kvalitetssikringen foregår internt i byråene, slik det for eksempel beskrives her:

Vi har en egen avdeling i vårt firma som tar imot enorme mengder med henvendelser fra personer som ønsker å jobbe som oversettere. De går gjennom CV-er, ser på utdanning og erfaring, eventuelt gir de prøveoversettelser og gjør en kvalitetssikring der. (Ansatt ved oversettelsesbyrå)

Selv om oversetterutdanning og -autorisasjon eksisterer i Norge, er tilbudet som beskrevet i Del 3 om profesjonalisering, begrenset til få språk. Som beskrevet i Del 4: Oversettelse ved kommunale oversettelsestjenester i Norge, er det ikke nok statsautoriserte translatører til å dekke etterspørselen på de fleste språk. Under pandemien fantes det ingen utdanning spesifikt målrettet mot oversettelse i offentlig sektor. Dette innebærer at en del oversettere som jobbet og jobber i Norge, mangler formell kvalifisering. Det ser ut til at de fleste oversettere jobber frilans, men noen få steder ansettes det interne oversettere. Vi vet at noen personer med tolkeutdanning eller statsautorisasjon i tolking også jobber som oversettere. Imidlertid foreligger det ingen systematisk oversikt over hvem som jobber som oversettere i offentlig sektor i Norge. Siden det ikke finnes kvalifiserte oversettere på alle etterlyste språk, leter man noen ganger etter oversettere fra utlandet som kan oversette med utgangspunkt i en engelsk oversettelse.

Noen språk har vi ikke tilgjengelige lingvister som kan ta fra norsk til disse språkene. Da må vi gå via engelsk. Det vi pleier å gjøre som et ekstra kvalitetssikringsledd, er å sende den engelske tilbake til oppdragsgiver først. Sånn at de kan godkjenne at engelsk er en korrekt gjengivelse av norsk. Når vi kommer opp i 43 språk, blir det fort følgefeil. (Ansatt ved oversettelsesbyrå)

Et problem ved denne løsningen var at engelske versjoner av covid-tekstene noen ganger kunne avvike fra de norske, og at oversettere som ikke kjente til den norske kulturelle og aktuelle konteksten, kunne ha problemer med å forstå sine engelske kildetekster fullt ut. Disse utfordringene ble imøtegått for det første ved at en fast ansatt oversetter foretok en tospråklig språkvask, der den engelske målteksten ble lest opp mot den norske kildeteksten før den ble sendt til videre oversettelse. For det andre ble en del av oversettelsene lest av FHI-ansatte som snakket de aktuelle språkene.

I mitt bygg så tror jeg vi har folk som snakker minst 16 forskjellige språk. Sånn at vi har jo kunnet også sjekke med dem om det er noe vi burde være bevisst på, for eksempel knyttet til et språk. (FHI-rådgiver 2)

Rådgiveren utdyper videre hvordan FHI-ansatte ble brukt til å kvalitetssikre kildetekstene og om deres egen rolle i denne prosessen:

Av og til, hvis vi har hatt tid, så har vi kunnet gå inn og sjekke. Hvis jeg har skrevet dette her på norsk, vil det gi mening på tigrinja, for eksempel (...) Hvis vi har stått mellom å velge mellom ord, så har jeg kunnet diskutere med dem hva som vil gi mest mening, hvis de skulle sagt det på sitt eget språk. (FHI-rådgiver 2)

Rådgiveren understreker at FHI-ansattes kommentarer ble sjekket videre av oversettelsesbyrået:

Sånn at hvis de kommer med innspill på ting, så er det ikke sånn at jeg bare sier, ok, men da, fordi du er min kollega og er fornuftig, så sier jeg bare, ja ok, men da gjør vi det sånn. Da har jeg hele tiden tatt det med byrået. Sånn at det er innom oversetter som har oversatt. Og vi har kunnet ha en dialog da. (FHI-rådgiver 2)

Som tidligere nevnt inngikk FHI også et eksternt samarbeid med en offentlig tolkeformidlingstjeneste som ble brukt til å kvalitetssikre oversettelsesutkast. I denne prosessen fikk tospråklige lesere som utelukkende var rekruttert i kraft av sine tolkekvalifikasjoner, i oppgave å dele tekstsegmentene i tre kategorier: grønt (kan publiseres), gult (kan publiseres med enkelte endringer) og rødt (kan ikke publiseres).

Som vi husker, har Taibi og Ozolins’ modell et punkt som handler om rutiner for valg av oversetter. FHIs erfaringer under pandemien viser at det på flere av de største minoritetsspråkene i Norge var vanskelig å finne oversettere som kunne oversette direkte mellom norsk og målspråket, noe som førte til en uheldig praksis med indirekte oversettelse. Videre måtte FHI ty til en løsning der tospråklige personer som utelukkende var rekruttert ut fra sine kvalifikasjoner innen muntlig tolking, fikk i oppgave å kvalitetssikre tekstene ytterligere. At kvalifiserte oversettere ikke ble funnet, må ses i sammenheng med manglende kvalifiseringstilbud innen de aktuelle språkene. Disse erfaringene viser at det er behov for utdanning spesifikt rettet mot offentlig sektor, for økt rekruttering for det norske markedet og for et register med oversikt over oversetteres og språkvaskeres kvalifikasjoner, à la det vi finner på tolkefeltet (tolkeregisteret.no).

5.4 Oppdragsbeskrivelse til oversettere – fra «trenger denne teksten oversatt til disse språkene» til utfyllende oppdragsbeskrivelse og kontinuerlig samarbeid
Et annet viktig prinsipp i kvalitetssikringen av oversettelsesprosesser, som også nevnes i Taibi og Ozolins’ modell, er en oppdragsbeskrivelse.[65] Oversettelsesbyråer bør spille en viktig rolle her ved å etterlyse detaljerte oppdragsbeskrivelser som hjelp til å skreddersy oversettelse til ulike målgrupper. Pandemien med dens behov for oversettelser til mange språk kom overraskende på mange offentlige organer. De fleste hadde ikke detaljerte planer om hvordan man går fram for å oversette informasjon i krisesituasjoner. Så dette måtte læres mens pandemien pågikk. De første oppdragene i begynnelsen av pandemien inneholdt et minimum av informasjon, slik en ansatt ved et oversettelsesbyrå forteller:

Vi fikk tekster tilsendt. Trenger de på disse språkene, det var instruksen vi fikk. Så fort som mulig. Det var startpunktet. Så måtte vi begynne å jobbe derfra. (Ansatt ved oversettelsesbyrå)

Denne situasjonen ble forbedret i løpet av pandemien, og som en lærdom av de første erfaringene ble kontinuerlig kommunikasjon med detaljerte oppdragsbeskrivelser satt i system.

5.5 Samarbeid mellom oversettere – ulemper med å arbeide fra hver sin øy
Som en del av prosjektstyringen anbefales det også at formidlere tilrettelegger for kommunikasjon mellom oversettere og tekstforfattere eller bestillere når dette er nødvendig.[66] Oversettelsesbyrået FHI hadde en avtale med, beskriver forsøk på å etablere en åpen linje med oversettere om problemstillinger som for eksempel å kommentere kildeteksten, diskutere tekniske utfordringer og andre problemer:

Det ble mye tilbakemelding fra oversettere på forståelse av tekst. Hvordan den skulle tolkes. Det førte til når en av 43 oversettere stiller et spørsmål, som kanskje forandrer tolkingen av dokumentet. Da må du gi beskjed til de 42 andre. Så mye av den type tilbakemeldinger. (Ansatt ved oversettelsesbyrå)

Slik kommunikasjon er spesielt viktig hvis én oversetter skal oversette mange dokumenter for en organisasjon. Under pandemien var imidlertid ikke dette mulig for alle språk til enhver tid, grunnet det enorme tidspresset. Noen oversettere tok selv initiativ til å holde kontakt med oppdragsgiverne:

Men jeg har alltid kontakt med oppdragsgiverne mine dersom jeg er i tvil om noe. Det gjør jeg alltid. (Oversetter 1)

I løpet av pandemien ble det etter hvert utviklet et fungerende samarbeid mellom FHI, oversettelsesbyrå, oversettere og den tidligere nevnte offentlige tolkeformidlingstjenesten.

Jeg tror nok det var litt sånn at alle var litt i sjokk de første dagene, men jeg synes vi fikk til et veldig godt samarbeid, og de virkelig snudde seg rundt og jobbet på, og skjønte problemstillingen. De skjønte at når vi sier at det haster, så er det jo, jeg tror det var spennende for dem også å plutselig være en så viktig del av en sånn stor situasjon, som rammet alle sammen, og alle satt hjemme og følte på det. Det å plutselig være en ganske viktig del av beredskapsarbeidet, det å være med på det, tror jeg ble spennende for dem også. (FHI-rådgiver 1)

Som et ledd i kvalitetssikringen anbefaler Taibi og Ozolins også at oversettere fra samme og fra forskjellige språk bør kunne ha mulighet til å møtes for å diskutere problemstillinger som er felles, og at prosjektstyrer tilrettelegger for dette. Det forutsetter at dette punktet inkorporeres som en del av kvalitetssikringen, og at det settes av tid til denne prosessen. En lærdom som kan trekkes fra FHIs erfaring under pandemien, er at rutinene for samarbeid bør settes i system før kriser kommer.

5.6 Kvalitetssikring av oversettelser. Mot språkvask satt i system
Språkvask av oversettelser (en tospråklig lesning der måltekst leses opp mot kildetekst) er en essensiell del av Taibi og Ozolins’ kvalitetssikringsmodell. Forfatterne peker på at dette leddet ofte hoppes over, noe vi også har sett i denne artikkelens del 4. Kommunale tolketjenester i Norge. Taibi og Ozolins skriver at grunner til at dette viktige leddet i kvalitetssikringsprosessen utelates, blant annet kan være å spare tid og/eller ressurser.[67] Oversettelsesbyråer tilbyr ofte ulike løsninger hva angår denne typen kvalitetssikring. I ett av intervjuene beskriver oversettelsesbyrået disse ulike typene: Den «beste» typen omtales som «premium-oversettelse», og der brukes et såkalt «to-oversettersystem» som involverer oversettelse etterfulgt av språkvask foretatt av en annen oversetter, som forklart her:

Forsker (F): Vanligvis når det ikke er krisesituasjon, har dere et system hvor dere har noen som sjekker oversettelsen?
Ansatt ved et oversettelsesbyrå (A): Ja.
F: Er det det som er vanlig?
A: Ja, både og. Det kommer helt an på hva vi selger til kundene, hva de ønsker.
Det kommer an på hva det skal brukes til. Men det blir tydelig formidlet til kundene våre hva de får. Da har vi det vi kaller premium-oversettelse. Da går det først til en oversetter, så til en annen lingvist, så tilbake til en opprinnelig oversetter og så til kunden. Men der har vi mange forskjellige typer kvalitetssikring vi kan tilby.

I begynnelsen av pandemien formidlet oversettelsesbyrået oversettelser som ikke ble språkvasket av en annen oversetter. De fleste oversetterne som ble intervjuet, bekrefter at de ikke fikk tilbake sine oversettelser, og at det ser ut til å være vanlig praksis, som denne oversetteren forklarer:

Det er ekstremt uvanlig at man har blant annet en korrekturleser, og det har jeg bare med ett firma, faktisk. Det er stor forskjell til mine utenlandske oppdragsgivere, hvor jeg har oppdragsgivere i flere land verden rundt, og der har vi så å si alltid en proofreader, eller er jeg proofreader for noen andre. (Oversetter 1)

Etter hvert involverte FHI sitt nettverk og begynte, som tidligere nevnt, med en ordning som innebar at oversettelsene ble sendt til en annen offentlig tolkeformidler som organiserte gjennomgangen av oversettelsene:

Hvis vi fikk tilbakemelding om at det var noe feil med en tekst på et språk, så tok vi det ned og sendte tilbake for å få ting rettet. Ganske tidlig fikk vi på plass en slags avtale, eller vi fikk hjelp fra [den eksterne tolkeformidlingstjenesten]. Når vi publiserte, så var det noen av tolkene som var inne i deres system som så over og ga tilbakemelding på om det var rødt, gult eller grønt. Så fikk vi feedback om det var noe viktig å endre på. Så tok jeg hele tiden og sendte det tilbake til oversetterfirmaet. Vi hadde en kontinuerlig læring og en kontinuerlig endring av all feedback vi fikk. Jeg har et Excel-skjema med gult, grønt og rødt fra begynnelsen. (FHI-rådgiver 2)

Oversettelsene ble altså kategorisert i tre grupper – grønn, gul og rød – et ad hoc-system som ifølge FHI-rådgiver 1 fungerte bra.

[...] og da fant vi egentlig opp en modell for kvalitetssikring der og da, som var veldig sånn ad hoc, det var en sånn tredelt modell hvor de på liksom noen timers deadline får tilsendt et dokument, og så leser de gjennom det, og så rater de oversettelsen som rød, oransje, grønn. Grønn, da er det, trenger det ikke være perfekt, men det er ikke noen vesentlige problemer, oransje, da er det oversettelsesfeil eller problemer, som er ikke av kritisk art, mens rød, da er det problemer misforståelser av en kritisk art. (FHI-rådgiver 1)

Hvordan man gir tilbakemeldinger, og hva slags kriterier man bruker når man vurderer oversettelser, er imidlertid en sårbar prosess ved mangel på et klart system. Da risikerer vurderingene å basere seg på subjektive kriterier og å være preget av konkurranse – slik en ansatt ved et oversettelsesbyrå forklarer:

Ansatt ved et oversettelsesbyrå (A): Det vi så på noen språk, var at det med kvalitetssikring gir veldig mange utfordringer. Det er så få lingvister, som vil gjøre oversettelsen til sin. De vil gjerne være første oversetter, så når de skal lese korrektur på en annen oversettelse, så tar de kanskje i veldig mye. ‘Dette var en dårlig oversettelse. Neste gang bør jeg gjøre det.’ Vi så en del konkurransepreg som påvirket kvaliteten. Det var et aspekt som vi ikke er så vant til. [...] Men vi så også tilbakemeldinger som kom fra publikum, som var også preget av at dette var en dårlig oversettelse. ‘Dette kan jeg gjøre mye bedre. Dere burde hyre meg.’ Det var overraskende mange, faktisk.

Forsker (F): Er det på ulike språk også?
A: Ja, det er nok mer de små, litt marginale språkene hvor det er få lingvister i markedet. Hvor de er ute etter å sikre seg en jobb. Jeg skjønner det.

Mangelfull praksis med tanke på kvalitetssikring i form av språkvask er ifølge flere av oversetter-informantene i denne studien et gjennomgående problem hos oppdragsgivere:

Innrykket mitt er at oversettelsesfeltet er veldig dårlig regulert. Tolkefeltet har kommet langt, men oversettelsesfeltet, nei. Hvem som helst kan oversette, og det er ingen som kvalitetssikrer, og det er ingen som vet hva forskjellen er mellom statsautorisert og ikke. Alle har stempler, og det er fritt fram. Det er litt kaos der. (Oversetter 2)

Som vi har sett, hadde FHI en bratt læringskurve hva angår behovet for en tospråklig språkvask, hvilke kriterier som skal ligge til grunn for vaskers vurdering, og hvordan man gir tilbakemeldinger på oversettelser.

6. Konklusjon
Oversettelse i offentlig sektor i Norge er lite studert. De fem delene i denne artikkelen peker alle i retning av at kvalitetssikringen av oversettelse er mangelfull og synes å være en blindsone i offentlig sektor. En mer systematisk og fullstendig litteraturgjennomgang er nødvendig og vil komme som en egen studie. Gjennomgang og avklaring av begreper tyder på at et konsekvent og entydig begrepsapparat ikke er på plass for oversettelse i offentlig sektor, i motsetning til hva tilfellet er for litterær oversettelse i Norge. Inntil videre slutter vi oss til Norsk Oversetterleksikons redaksjonelle linje, der språkvask og korrekturlesning brukes som termer for henholdsvis en tospråklig og en enspråklig lesning av oversettelser. Gjennom del 3 om profesjonalisering av oversettelsesfeltet har vi sett at regulering av tolkefeltet og tiltak for å profesjonalisere tolkefunksjonen i offentlig sektor har vært mer systematisk enn når det gjelder skriftlig oversettelse. Denne konklusjonen kan vi også trekke fra del 4 om oversettelse ved kommunale tolketjenester, som savner midler til og rutiner for kvalitetssikring i form av tospråklig språkvask, og som mangler oversikt over oversetteres kvalifikasjoner og et kvalifiseringstilbud. Ved kommunale tolketjenester er kvalitetssikring av oversettelser i form av tospråklig språkvask unntaket snarere enn regelen på grunn av manglende midler, noe som strider mot internasjonale standarder for kvalitetssikring av oversettelser. Til sammenligning er tekstgjennomgang i to ledd – i form av tospråklig språkvask og korrekturlesing på målspråket – vanlig praksis i norsk forlagsbransje.[68] Del 5, som utgjør studiens mest empiriske grunnlagsmateriale, viser at da covid-19-krisen oppsto, gjorde FHI en imponerende jobb ved å kaste seg rundt og iverksette et system for kvalitetssikring. FHIs lærdommer – basert på egne erfaringer – førte til en praksis som ligger svært nært opp til de anbefalingene Taibi og Ozolins fremmer i sin modell for kvalitetssikring i offentlig sektor. Dette systemet ble bygget opp delvis gjennom prøving, feiling og erfaring i en innledende fase. Man kan imidlertid spørre seg om norsk offentlig sektor ikke i større grad burde ha hatt innarbeidede kunnskaper om oversettelsespraksis og kvalitetssikring av oversettelse i offentlig sektor da pandemien brøt ut. Det kunne ha spart FHI for behovet for å «oppfinne hjulet på nytt». Noen av FHIs erfaringer peker dessverre i retning av at kvalitetssikring av de oversettelsene det offentlige Norge har behov for, ligger under internasjonale minimumsstandarder. Blant annet når anbudsvinnende byråer tilbyr oversettelser med språkvask (som ifølge internasjonale standarder er å betrakte som minimumskriterier) som det dyreste alternativet blant en rekke ulike løsninger, og må basere seg på indirekte oversettelse (via engelsk) for å få oversatt til minoritetsspråk. Del 3, 4 og 5 viser at det er et stort behov for økt kvalifisering og utdanning av oversettere for det norske markedet. Det er verdt å merke seg at FHIs behov for kvalitetssikring i stor grad måtte dekkes av personer som egentlig var ansatt som tolker, ikke oversettere. Denne løsningen kan ses i sammenheng med det omfattende kvalifiseringstilbudet til tolker i offentlig sektor, der det har blitt tilbudt høyere utdanning i tolking mellom norsk og 55 andre språk. Løsningen bør likevel vekke kritisk ettertanke, for selv om tolke- og oversetterfaget har mange felles anliggender, er tolker utdannet og prøvd i muntlig kommunikasjon, mens oversettelse først og fremst involverer kompetanse innen skriftlig framstilling og bearbeiding av tekst.

Selv om flere studier er nødvendig for fullt ut å kunne kartlegge feltet oversettelse i offentlig sektor i Norge, er det på det nåværende kunnskapsgrunnlaget all grunn til å ønske velkommen en sterkere regulering av dette feltet. Erfaringene fra pandemien viser at det er behov for at norske myndigheter utarbeider konkrete planer for oversettelse i framtidige krisesituasjoner, og at det er behov for et nasjonalt fagorgan for oversettelse, slik tolkefeltet har gjennom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), og kvalifiseringsordninger. Et nasjonalt fagorgan for oversettelse i offentlig sektor, som foreslått i rapporten fra ekspertgruppen i kjølvannet av pandemien,[69] og en større satsning på formell utdanning på universitets- og høyskolenivå for oversettelse i offentlig sektor ville være gode steder å begynne.