Norrøne oversettelser i middelalderen

Stefka G. Eriksen

Illustrasjon fra Concilium zu Constanz (1483). Bilde.

Illustrasjon fra «Concilium zu Constanz» (1483).

De fleste norske litteraturhistorier begynner med middelalderen, da det norrøne språket ble tatt i bruk til nedskriving av kongesagaer, mytologi, edda- og skaldedikt. Det de fleste litteraturhistorier ikke nevner, er at samtidig med nedskrivingen av den norske kulturarven ble et bredt spekter av europeiske «klassikere» og «bestselgere» oversatt til norrønt fra gammelfransk, høytysk og latin. Variasjonen i sjanger og tematikk blant disse oversatte tekstene var stor og inkluderte blant annet historier om kong Artur og ridderne av det runde bord, korstoghistorier om kristne tokt til Terrasanta, tekster fra universitetsmiljøene i Europa som bygger på lærdomstradisjoner fra gresk-romersk oldtid,  legendene om eremitten Barlaam, som bygger på historien om Buddha, og om helten Didrek av Bern. Mange av disse tekstene ble oversatt til flere folkespråk og sirkulerte gjennom Europa i flere århundrer. Ikke bare gjorde oversettelsene en rik og variert kulturarv tilgjengelig for det norske publikummet på 1200-tallet, de representerer faktisk brorparten av det som ble skrevet i Norge i den første litterariseringsfasen. Dette var en periode ikke bare med kulturell oppblomstring, men også politisk etablering. Norge utviklet seg i kontakt med Europa og som en del av et internasjonalt kulturelt og politisk fellesskap som den oversatte litteraturen viser til. Da nasjonen Norge senere skulle bygges på 1900-tallet, ble denne oversatte litteraturen «glemt», nå ville man dyrke det man anså som sitt eget nasjonale særpreg. I dag kan den oversatte litteraturen fra middelalderen dermed løftes frem som den «glemte» puslespillbrikken fra oppkomstfasen av norsk litteratur, og den får spesiell aktualitet og relevans i en samtid der vi opplever en økende grad av internasjonalisering, flerspråklighet og kulturelt mangfold.  

Hvem oversatte?
Det finnes ikke mye informasjon om hvordan norrøne oversettelser ble til, hvem som bestilte, utførte eller leste dem. Litt vet vi allikevel: i prologen til Tristrams saga, som regnes som den første oversatte riddersagaen, står det:

var þá liðit frá hingatburði Christi MCCXXVI ár, er þessi saga var á norrænu skrifuð eptir befalningu ok skipan virðuligs herra Hákonar kóngs. En bróðir Robert efnaði ok upp skrifaði eptir sínni kunnáttu með þessum orðtökum sem eptir fylgir í sögunni ok nu skal frá segia.[1]

Denne soga blei skriven på norrønt mål 1226 år etter Kristi fødsel, etter bod og påbod frå den høgborne kong Håkon. Broder Robert førebudde teksten og skreiv han ned så godt han kunne, med den ordleggjinga som følgjer heretter i soga, som no skal forteljast.[2]

Vi vet ikke hvem bror Robert var, men på et senere tidspunkt i hans karriere, nevnes han som oversetter av enda en tekst, nemlig Elíss saga og Rosamunda:

[...] en roðbert aboti sneri. oc hakon konungr son Hakonar konungs. lét snua þessi nœrrœnu bok. yðr til skemtanar.

Abbed Robert oversatte og kong Håkon Håkonsson bestilte oversettelsen av denne norrøne boken, som underholdning til dere.[3]

De to tekstene hører til forskjellige sjangere. Tristrams saga er en av de mest kjente kjærlighetshistoriene fra middelalderen og handler om den forbudte kjærligheten mellom Tristram og Isolde, om fortryllende kjærlighetsdrikker og ildsprutende drager. Handlingen foregår i Bretagne, Cornwall og Irland. Den franske originalen ble skrevet i diktform av en poet med navnet Thomas, ca. 1160–70. Det er bare små fragmenter som er igjen av den franske originalen og den norrøne oversettelsen er dermed den eldste eksisterende versjonen av teksten. Den er derfor av stor interesse ikke bare for norrønfilologer, men også for franskfilologer og litteraturvitere.  

Den andre teksten som ble oversatt av abbed Robert er en tradisjonell korstogshistorie. Den franske originalen ble skrevet en gang på 1100-tallet og finnes bare bevart i ett manuskript fra ca. 1280 som tilhørte Flandern-dynastiet. Fortellingen handler om den kristne ridderen Elís som forlater sitt hjem og familie og drar på jakt etter eventyr, slik at han kan teste og bevise sin fysiske og moralske styrke og autoritet. Han havner i en serie konfrontasjoner med sarasenere og ved hjelp av trofaste kristne riddere klarer han, mot slutten av historien, å overta den sarasenske borgen Sobrieborg og å kristne hele befolkningen som bor der. I mellomtiden treffer han den vakre sarasenerprinsessen Rosamunda, som redder hans liv. De to forelsker seg, til tross for religiøse forskjeller og politiske komplikasjoner, og planlegger bryllup etter at prinsessen har tatt imot den kristne troen.

Bortsett fra navnet og noen spredte opplysninger om karrieren, vet vi dessverre ikke så mye om Robert. Navnet er ikke skandinavisk, men anglo-normannisk og det har blitt foreslått at han arbeidet med, blant annet, oversettelse av tekster ved cistercienserklosteret Lyse, et datterkloster av Fountains Abbey i England. Hvordan han lærte seg norrønt eller hvordan han jobbet med oversettelsene vet vi dessverre ikke så mye om.[4]

Skulptur av Håkon Håkonssons hode. Nidarosdomen. Bilde.

Skulptur av Håkon Håkonssons hode. Nidarosdomen.

Kongen som mesén for litteratur
Kong Håkon Håkonsson, som nevnes i begge tekstene, regjerte 1217–1263. Dette var en gullalder i norsk historie, en periode med intern konsolidering, fred og ekstern ekspansjon.[5] Under både Håkon Håkonsson og hans etterfølger Magnus Lagabøte (r. 1263–1289) var oversettelse en viktig del av en ekspansiv politikk utad og av statsbygging innad.

Kong Håkon nevnes som bestilleren i tre andre tekster. På slutten av Ívens saga, som er en oversettelse av Chretien de Troyes Yvain ou Le Chevalier au Lion, en av hovedtekstene som forteller om kong Artur og hans riddere, står det:

Ok lykr her sógu herra Ivent. er Hakon kongr gamlí lett snua or franzeisu J norenu.

Og her slutter sagaen om herr Iven, som ble bestilt oversatt fra fransk til norrønt av kong Håkon den gamle.[6]

Flere av de norrøne Artur-tekstene nevner kong Håkon. Möttuls saga, oversettelsen av den franske fablieau Le lai du cort mantel, forteller om en magisk kyskhetskåpe som kan avsløre kvinnelig utroskap og bedrageri:

Nv seigir þesse bók fra einum kynligum og gamansamligum atburd er giordist innann hirdar hinns dyrliga og hinns fræga Artus kongs. er hafde alt Eingland og Bretland frialst vndir sig. Enn þuilijk sannindi sem valskann sýndi mier þa norræna<da> eg ýdur aaheÿróndum til gamans og skiemtanar suo sem virdugligur Hakon kongur son Hakonar kongs baud fakunnugleik mínum ad giora nockut gamann af þessv epterfylgianda efnne.

Denne boken forteller om en underlig og underholdende begivenhet som skjedde ved hoffet til den fortreffelige og viden kjente kong Artur som hadde hele England og Britannia under seg. Og denne sanne historien som ble kjent for meg på fransk, oversatte jeg til norrønt for å underholde og glede dere som vil høre, ettersom den hederfulle kong Håkon, sønn av kong Håkon, ba meg, til tross for min ukyndighet, om å få til litt underholdning av historien som følger.[7]

Og til slutt, Strengleikar, en samling av korte historier som inkluderer både oversettelser av lais[8] av Marie de France og andre anonyme lais, nevner også kong Håkon:  

En bok þessor er hinn viðulege hacon konungr let norroena or volsko male ma hæita lioða bok.

Denne boken, som ble oversatt fra fransk, etter bud fra den ærefulle kong Håkon, kan kalles Lioðabok (en sagnbok).[9]

Selv om kong Håkon står sterkt som drivkraft for oversettelsen av Artur-tekstene til norrønt i Norge, er det tidligste sporet av slike oversettelser fra Island fra begynnelsen av 1200-tallet da den latinske Prophetiae Merlini ble oversatt som edda-diktet Merlínússpá. Geoffrey of Monmouths Historia regum Britanniae ble oversatt like etter, igjen på Island, som Breta sögur. I manuskriptet der disse to tekstene er bevart, Hauksbók, står det at munken Gunnlaugr Leifsson (d. 1218/19) fra benediktinerklosteret Þingeyri oversatte diktet: ‘her eftir hefir Gvð[vn]lavgr mvnkr ort kvæði þat er heitir merlinvs spá’ (Her etter har munk Gvð[vn]lavgr har komponert diktet som heter Merlínússpá).[10] Gunnlaugr er kjent for å ha skrevet andre tekster som for eksempel et latinsk vita om Óláfr Tryggvason, som er tapt i dag, men som muligens ble brukt av Snorre da han skrev sin Heimskringla. Gunnlaugr tilhørte et aktivt, kreativt og lærd skriftmiljø som var sentralt for norrøn tekstproduksjon i flere århundrer.[11]

Kong Håkons sønn og etterfølger, Magnus Lagabøte, er også oppgitt som bestiller av oversettelser, denne gangen ikke av ridderromaner, men av den norrøne bibelen Stjórn. Dronning Eufemia, Håkon V Magnussons (r. 1299–1319) kone, er også nevnt som litteraturelsker og bestiller av oversettelser til gammelsvensk: Det handler om de tre Eufemiavisor, som inkluderer blant annet den svenske Hærra Ivan Leons riddare.[12] 

Det finnes flere oversettelser til norrønt fra middelalderen, men dessverre har vi ingen informasjon om konteksten de ble oversatt i. Det er ikke utenkelig at de ble oversatt i Norge i den kulturelle kretsen rundt kong Håkon og hans sønner og etterfølgere, men noen av dem kan ha blitt oversatt på Island også. De norrøne oversettelsene inkluderer Erex saga (Chrétien de Troyes Erec et Enide), Parcevals saga og Valvens þáttr (Chretiens Perceval ou le Conte du Graal); andre korstogshistorier, som for eksempel Karlamagnús saga (basert på La Chanson de Roland), Sagaen om Partalopi og Bevers saga; moralfilosofiske tekster som dialoger mellom kropp og sjel eller frykt og mot (basert på blant annet tekster av Hugo av St. Viktor); Pamphilus (en tekst som ble brukt som undervisningsmateriale ved universitetene, der lærdomstradisjoner fra gresk-romersk oldtid var viktige); pseudo-historiske tekster oversatt fra latin som Trojumanna saga, Veraldar saga, Romverja saga, Alexanders saga; og som allerede nevnt Barlaams saga og Josaphats. Til slutt kan man nevne Þiðreks saga, som skiller seg ut på grunn av sin tyske kildetekst, samtidig som den inkluderer myter om helteskikkelser som Sigurd Favnisbani og på denne måten knyter an til norrøne legendariske sagaer.

Side fra Den eldre Vestgøtaloven. 1280-tallet. Bilde.

Side fra Den eldre Vestgøtaloven. 1280-tallet.

Stilistiske særtrekk
Oversettelsene spilte en viktig rolle i utviklingen av det norrøne litterære systemet. De eksisterte i et dynamisk forhold til den lokale litterære tradisjonen: På den ene siden ble oversettelsene tilpasset kulturelt til den nordiske forståelseshorisonten, på den andre var de svært viktige for den videre utviklingen av den norrøne sagatradisjonen når det gjelder poetisk stil, litterær estetikk og lån av litterære motiver. På Island avstedkom de også en helt ny sjanger, nemlig islandske ridderromaner.

Selv om kildetekstene med unntak av Merlínusspá ble endret fra poesi til prosa, er stilen i de norrøne romanene karakterisert av mange rytmiske elementer. De vanligste er alliterasjon, hvor rytmen skapes av at mange ord begynner med den samme bokstaven, og sluttrim, noe som var vanlige stilistiske trekk også i europeisk poesi.[13] Begynnelsen av Elíss saga kan gis som et eksempel på alliterasjon:

Fol. 6ra          
Hæyrit horskir menn. æina fagra saugu. dyrlegs drengscaps. um raustan ridderascap oc lofsæla atgerð

Hør, vise menn, en fager fortelling, om fortreffelig oppførsel, om modig ridderlighet og om berømmelige gjerninger.[14]

Eller en beskrivelse av den vakre Rosamunda fra samme tekst:

Fol. 12vb
Rossamunda hin kurtæisa hin friða oc hin frægia hin liosa oc hin lofsæla

Rosamunda den kurteise, den fryde og den fagre, den lyse og den berømmelige[15]

Slike stilistiske trekk er karakteristiske for den så kalte høviske stilen og finnes i mange av oversettelsene. Men de finnes også i originale norrøne tekster som Konungs Skuggsjá og Hákonar saga Hákonrasonar.[16] Alliterasjon er dessuten karakteristisk for lærde tekster som den gammelnorske homilieboken, Barlaams ok Josaphats saga, og til og med Gulatingsloven.

Sluttrim, et annet stilistisk trekk, er ikke like vanlig i oversettelsene. Vi finner likevel noen eksempler i en versjon av Parcevals-saga, bevart i et manuskript fra begynnelsen av 1400-tallet. Manuskriptet er imidlertid ikke blitt til i Norge, men på Island: det ble skrevet av en munk som trolig tilhørte benediktinerklosteret Munkaþverá nord på Island og som skrev eller ledet skriveprosessen også for andre manuskripter. Sluttrim kan dermed være et stilistisk element som hører til i dette lærde skriftmiljøet på 1400-tallet på Island, og som ikke fantes i det opprinnelige oversettelsesmiljøet på 1200-tallet i Norge. Sluttrimet kommer ofte ved slutten av et kapittel:

Fol. 43v, Slutt kap. 5
Sveinn svarar: Aldri verðr mér hugr fyllandi við engan þann er nú er lifandi; skal ek aldri vera flýjandi meðan ek er upp standandi.
Gutten svarer: Ingen som lever i dag vil noen gang overvelde tankene mine. Jeg vil aldri rømme, når jeg kan stå støtt.[17]

Fol. 45r, Slutt kap. 6
Áhyggja bítr sárt sem hildr ok rænir margan sinni hvíld. En þessi var einga hafandi er eingu víð bjóz háskagrandi
Omsorg gjør vondt akkurat slik som besvær og stjeler hvilen fra mange. Men denne [gutten] hadde ingen slike bekymringer fordi han ikke så for seg noen vanskeligheter.[18]

Fol. 45v, Slutt kap. 7
Sendi guð yðr gott til handa, hvat sem hann vill gera af várum vanda
La Gud sende deg alt godt, uansett hvordan Han vil takle våre vanskeligheter. [19]

Fol 46r, Slutt kap. 8
Ást er öllum hlutum kærari, hverjum þéim er tryggr er elskari
Kjærlighet er det kjæreste som fins for hver og en som er ekte elsker.[20]

Slike stilistiske elementer i begynnelsen (alliterasjon) eller på slutten (sluttrim) av et kapittel, kan peke mot at teksten ble lest høyt. Det faktum at de også kunne markeres visuelt i manuskriptet, ved for eksempel en større og farget initial i begynnelsen av et nytt kapittel, peker i samme retning. Samsvaret mellom de stilistiske og de grafiske elementene kan ha fungert som støttemidler i fremføringen.[21]

Temaer og motiver
Det var ikke bare språket og stilen til de europeiske romanene og chansons som sto i dynamisk samspill med den lokale norrøne litteraturen, men også tematikken og de litterære motivene. Vi har å gjøre med to parallelle prosesser: Den norrøne kulturens bearbeiding av de utenlandske tekstene, og oversettelsenes innflytelse på den norrøne litteraturen.

Litterære motiver med sterke europeiske kulturelle referanser som ikke var kjent eller kunne forstås av det norrøne publikummet, ble tonet ned i oversettelsene og dermed tilpasset den norrøne forståelseshorisonten. Dette ser vi for eksempel i oversettelsen av begreper og ord om kjærlighet i noen av de korte historiene fra Strengleikar. Høvisk kjærlighet er et sentralt motiv i europeiske romaner og lais, med klare referanser til dyder som ydmykhet, høviskhet, sjenerøsitet og høysinnethet i måten man behandlet kvinner, og kristen tro og tilbedelse. Den høviske kjærligheten var naturlig og raffinert, til og med når den innebar utroskap. Mye av dette ble ofte enten ikke forstått av oversetteren, eller bevisst endret fordi slike referanser ikke ville blitt forstått av de nordiske tilhørerne. I den gammelfranske historien om Equitan, for eksempel, fortelles det om en ung og vakker kvinne som ikke er i et kjærlighetsforhold. Fortelleren i den franske versjonen kommenterer: «Se bele dame tant mar fust| S’ele n’amast e dru n’eüst!| Que devendreit sa curteisie,| S’ele n’amast de druërie?» (Det er så trist at en slik vakker kvinne ikke er forelsket og heller ikke har en elsker. Hvordan kan hun være en ekte høvisk pike, om hun ikke får oppleve ekte kjærlighet?) Hovedbudskapet her er at det er bortkastet om de unge og de vakre ikke kan nyte kjærligheten. Den norrøne versjonen formidler et annerledes budskap: her hører vi at «osyniom være hon sua frið ef hon scal vela um æinn bonda. ok ængan æiga hia unnasta» (det ville være bortkastet om en så vakker kvinne må være trofast mot sin ektemann og ikke får ha noen andre elskere). Følelsen av det raffinerte, det idealistiske og det vakre er borte og er erstattet med mer eller mindre direkte referanse til utroskap. Oversetteren av Strengleikar var i det hele tatt ikke interessert å bevare kjærlighetsretorikken i sine norrøne tekster; han forkortet, endret og forklarte de abstrakte referansene med konkrete hendelser, som et forsøk på å tilpasse innholdet i de europeiske tekstene til den nordiske kulturelle konteksten.[22]

Parallelt med denne tilpasningen til lokale forhold og mentalitet, påvirket de oversatte tekstene den nye norrøne litteraturen. Dette kan vi for eksempel se i traderingen av et motiv fra Tristrams saga til Grettis saga. Det gjelder episoden hvor Ísönd skal testes for sin troskap med glødende jern, ved å bære jernbyrd. Hun sverger at ingen andre menn enn hennes ektemann, og en tilfeldig pilegrim som en gang bar henne ut av en båt, har tatt på hennes kropp og hud. Denne tilfeldige pilegrimen er imidlertid hennes hemmelige elsker Tristram, som i forkledning dukker opp på riktig tid og sted og hjelper Ísönd ut av båten. På denne måten blir det mulig for Ísönd å si sannheten, og hun renvaskes og forsones med sin konge. En lignende fortelling finnes i Grettis saga hvor en kvinne, Spes, er dømt av biskopen til å sverge sin uskyld og troskap gjennom jernbyrd. Kvinnen og hennes elsker klarer å arrangere en situasjon hvor en «ukjent», som er Spes’ elsker i forkledning, hjelper henne over en sølepytt, ramler ned og «tilfeldigvis» tar på hennes kne. Dermed kan Spes, akkurat som Ísönd, sverge at det er ingen andre enn hennes ektemann og den ukjente mannen, som har tatt på henne. Grettis saga inneholder et element som ikke finnes i Tristrams saga (nemlig at kvinnens forhold til disse mennene inkluderer pengetransaksjoner), men den islandske historien inneholder ellers en klar referanse til Tristrams saga.[23]

Håkon Håkonsson og sønnen Magnus portrettert i Flatøybok. Bilde.

Håkon Håkonsson og sønnen Magnus portrettert i Flatøybok.

Resepsjonen: tekstene og leserne
De oversatte riddersagaene var en uhyre populær sjanger i hele Skandinavia i middelalderen og inspirerte til ytterligere litterær aktivitet. Noen av de norrøne oversettelsene ble brukt som utgangspunkt for gammelsvenske versjoner, som for eksempel Herr Ivan i Eufemiavisörne. Mange oversettelser ble fortsatt kopiert og reprodusert på Island flere århundrer etter den opprinnelige oversettelsen. I tillegg inspirerte de oversatte riddersagaene fremveksten av de islandske ridderromanene, som representerer selvstendige tolkninger av stoffet i nye originale fortellinger, islandske eventyr og nye poetiske former som ballader og rímur. Tristan-stoffet ble til og med oversatt til dansk så sent som på 1800-tallet: I 1775 ble følgende skillingstrykk utgitt i Christiania: En Tragædisk Historie om den ædle og tappre Tristand, Hertugens Søn af Borgundien, og den skiønne Indiana, den store Mogul Kejserens Daatter af Indien. Det nevnes i boka at dette er en oversettelse fra tysk, men vi har ikke noen kildetekst. Samme tekst kom ut i 19 opptrykk på 1800-tallet i Norge og Danmark, oftest under tittelen En meget smuk Historie om den ædle og tappre Tristand, Hertugens Søn af Borgundien, og den skiønne Indiana, den store Mogul Kejserens Daatter af Indien. Denne ble flere ganger oversatt tilbake til islandsk, og prosaen finnes i flere manuskriptversjoner fra 1800-tallet; i tillegg finnes det tre forskjellige islandske rímur fra begynnelsen av 1800-tallet.[24] Basert på antallet manuskripter som er bevart med tekster fra disse sjangerne, var de norrøne oversettelsene og reproduksjoner av europeiske romaner den mest populære sjangeren i Skandinavia helt frem til 1800-tallet.

Oversettelsenes funksjon har blitt diskutert ivrig i mange tiår og debatten har utspilt seg mellom de som mener at målet med oversettelsene opprinnelig var didaktisk, det vil si at de ble introdusert som et middel i en nasjonal dannelsesprosess, og de som hevder at oversettelsenes hovedfunksjon var å underholde. Sannheten befinner seg sikkert et sted midt i mellom: Oversettelsene fungerte både som lærestoff og underholdning og vektleggingen kunne variere fra en versjon av en tekst til en annen og fra en lesekrets til en annen.[25]

Siden det mest karakteristiske trekket ved middelalderens manuskriptkultur er at hver avskrift av en tekst er individuell og unik, kan hver versjon anses som produkt av sin respektive kontekst. Ved å studere oversettelsene på manuskriptnivå kan vi dermed si noe om oversettelsenes resepsjon og funksjon, ikke bare i den opprinnelige oversettelseskonteksten, på 1200-tallet i Norge eller Island, men også i de nye sosiale og kulturelle kontekster hvor tekstene ble kopiert og lest gjennom århundrene: Hvem var leserne av oversettelsene? Hvordan ble romanene lest, i grupper eller individuelt og hva var tekstenes funksjon i de nye kontekstene?

La oss se på tre forskjellige manuskripter som viser denne variasjonen i både resepsjons- og lesekontekst: Det eldste bevarte manuskriptet som inneholder oversatte riddersagaer (Strengleikar og Elíss saga, men også to oversettelser fra latin, Pamphilus og en dialog mellom Mot og Frykt) er et norsk manuskript fra ca. 1270, De la Gardie 4–7 fol. Manuskriptet ble skrevet i Bergen-området og slik som det er bevart i dag inneholder det to deler – første del er to pergamentblader med slutten av en norrøn oversettelse av den ellers tapte latinske saga om Olav Tryggvason av benediktinermunken Oddr Snorrason; den andre delen inneholder de allerede nevnte oversettelsene. Vi vet ikke om de to delene av manuskriptet ble skrevet eller lest sammen allerede på slutten av 1200-tallet, men på grunn av en del likheter i skriften og utformingen av sidene skal vi ikke holde det for usannsynlig. Om vi retter oppmerksomheten vår mot en liten notis i første delen av manuskriptet, står det følgende «herra Snara Aslaksson a mik» (Herr Snara Aslaksson eier meg). Herr Snara Aslaksson er heldigvis også kjent fra annet brevmateriale som vi har bevart – vi vet at han var en var kongens menn, ridder i hertug Håkon Magnussons følge og senere, ved flere anledninger, kanslerens stedfortreder. Fra brevene vet vi at han deltok i samme politiske og sosiale kretser som kongen og dronningen (Eufemia), erkebiskopen i Nidaros, biskopene i Stavanger, Bergen og Hamar og andre kjente aristokrater som Haukr Erlendsson; han nevnes til og med i brevvekslinger med den engelske kongen angående internasjonal handel og lovverk. Dette gir oss et visst innblikk i hvem som kan ha vært interessert å lese de oversatte riddersagaene på slutten av 1200-tallet i Norge; om det ikke var Snara selv som eide hele manuskriptet, er det sannsynlig at det var menn av hans politiske og kulturelle rang som brukte den oversatte europeiske litteraturen for å befeste, men også fremheve, sitt kulturelle ståsted.

Hvis vi hopper litt over hundre år frem i tid, til Island, finner vi en annen type og gruppe av lesere. Ívens saga, som handler om en av kong Arturs riddere som får en løve som følgesvenn, ble oversatt til norrønt i andre del av 1200-tallet på bestilling fra kong Håkon Håkonsson. Det eldste manuskriptet som inneholder denne teksten, er fra Island fra 1400-tallet; det er samme manuskript som inneholder versjonen av Parcevals saga med sluttrim, som ble sitert over. Manuskriptet ble skrevet av en prest som het Guthorm. Vi vet at han jobbet ved benediktinerklosteret Munkaþverá på Nord-Island hvor han kopierte lærdomslitteratur og kongesagaer i flotte og store manuskripter, trolig for rike og mektige aristokrater. Men på fritiden ser det ut til at han var interessert i andre typer fortellinger, for han samlet ridderhistorier og eventyr i et lite manuskript til eget bruk; han laget rett og slett sin egen «pocket»-versjon, et mini-bibliotek med eventyr fra hele Europa. Antakelig må Ívens saga ha blitt lest og forstått på helt ulike måter ved det kongelige hoff i Bergen på 1200-tallet og av presten Guthorm på Nord-Island på 1400-tallet.

Stilen, innholdet, resepsjonen og funksjonen til de norrøne ridderromanene viser tydelig at de kan og bør betraktes som en del av den norske litteraturhistorien, selv om de ikke har blitt betraktet slik av mange litteraturhistorikere siden 1900-tallet. De fikk stor betydning for samtidslitteraturens estetikk og retorikk, og de ble etter hvert integrert i det norrøne litterære systemet, gjennom både gjenbruk og lån av narratologiske motiver, og også gjennom oppkomsten av nye litterære sjangere som islandske ridderromaner, eventyr, ballader og rímur. Oversettelsenes funksjon varierte fra manuskript til manuskript og fra kontekst til kontekst, men de ble satt pris på, litterært og kulturelt, av både konger og dronninger, lærde og aristokrater, og ikke minst av et bredt publikum i Norge og på Island fra slutten av 1200-tallet og helt til nyere moderne tid.

Videre lesning om de oversatte riddersagaene: Nyeste bøker og tidsskrifter.

Bandlien, Bjørn, Stefka G. Eriksen, Sif Rikhardsdottir (red.), «Arthur of the North: Histories, Emotions, and Imaginations.» Special issue of Scandinavian Studies 87,1 (2015).

Glauser, Jürg og Susanne Kramarz-Bein (red.), Rittersagas. Übersetzung, Überlieferung,            Transmission (Tübingen: A. Francke Verlag, 2012).

Johansson, Karl G. og Rune Flaten (red.), Francia et Gremania. Studies in Strengleikar og Þiðreks     saga af Bern (Novus: Oslo 2012).

Johansson, Karl G. og Else Mundal (red.), Riddarasögur: The Translation of European Court            Culture in Medieval Scandinavia (Oslo: Novus, 2014)

Kalinke, Marianne (red.), Arthur of the North. The Arthurian Legend in the Norse and Rus’ Realms(Cardiff: University of Wales Press, 2011).

Rikhardsdottir, Sif, Medieval Translations and Cultural Discourse: The Movement of Texts in England, France, and Scandinavia (Cambridge: D.S. Brewer, 2012).

Wolf, Kirsten and Keith Busby (red.), Old Norse-Icelandic Arthurian Literature. Special issue of Arthuriana 22,1 (2012).

Manuskripter, utgaver og oversettelser
For en fullstendig liste av manuskripter og utgaver av oversettelsene av Artur-tekstene, se Sif Rikhardsdottir og Stefka G. Eriksen, ‘État présent Arthurian Literature in the North’, Journal of the International Arthurian Society 1,1 (2013): 3–28.

 

Noter

[1]«Tristrams saga ok Ísöndar», red. og overs. av Peter Jørgensen, i The Tristan Legend, red. Marianne Kalinke (Cambridge: D.S. Brewer, 1999), 28.

[2] Soga om Tristram og Isond, overs. av Magnus Rindal (Oslo: Det norske Samlaget, 2003), 43.

[3] Elis saga ok Rosamundu: mit Einleitung, deutscher Übersetzung und Anmerkungen, red. av Eugen Kölbing (Heilbronn: Henninger, 1881), 116. Når ikke annet er angitt, er utdragene oversatt av forfatteren.

[4] Det finnes en liknende diskusjon om oversetteren og oversettelsesmetode i forbindelse med Strengleikar og Þiðreks saga, som begge er samlinger, dog forskjellige type samlinger, av korte historier. For Strengleikar, se Ingvil Brügger Budal, «Strengleikar og lais: høviske noveller i omsetjing frå gammelfransk til gammelnorsk» (upublisert doktoravhandling, Universitetet i Bergen, 2009). For Þiðreks saga, se Susanne Kramarz-Bein, Die Þiðreks saga im Kontext der altnorwegischen Literatur (Tübingen: A. Francke, 2002).

[5] For den historiske konteksten rundt Håkon Håkonsson, se Sverre Bagge, From Gang Leader to the Lord’s Anointed: Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar (Odense: Odense University Press, 1996).

[6] Ívents Saga, red. av Foster W. Blaisdell (Copenhagen: C.A. Reitzel, 1979), s. 147.

[7] AM 179 fol., en 1600-tallsavskrift av Holm Perg 6 4to. Se Marianne E. Kalinke og Philip E. Bennett, Möttuls Saga, Editiones Arnamagnæanæ Series B, 30 (København: C.A. Reitzel, 1987).

[8] Lai (lais) er korte fortellinger, som kunne ha forskjellige poetiske former, som for eksempel bretonske lais, som presenterte keltisk stoff i åttestavelses parvise rimvers, eller lyriske lais, korte dikt som ble integrert i prosatekster. De eldste kjente bretonske lais er skrevet av Marie de France, trolig i perioden 1155­–1170. De gjenskaper keltisk muntlig tradisjon i skrift og Marie de France kommenterer selv det bevisste valget hun tar om å skrive ned muntlig tradisjon, og ikke bare oversette fra latin eller engelsk (som hun også gjør). Begrepet lai stammer fra

det høygermanske leich, som betyr sang eller melodi, og kan relateres også til det irske laid (sang).

[9] Strengleikar: an old Norse translation of twenty-one old French lais edited from the manuscript Uppsala De la Gardie 4–7, AM 666 b 4to for Kjeldeskriftfondet by Robert Cook and Mattias Tveitane, red. av Robert Cook og Mattias Tveitane (Oslo: Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, 1979).

[10] Hauksbók, udgiven efter de Arnamagnæanske håndskrifter no. 371, 544 og 675, 4to samt forskellige papirhåndskrifter af Det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, red. av Eiríkur Jónsson and Finnur Jónsson (København, Thieles Bogtrykkeri, 1892–96), 271.

[11] Se Karl Gunnar Johansson, «Texter i rörelse: Översättning, original textproduktion och tradering på norra Island 1150–1400», i Übersetzen im skandinavischen Mittelalter, red. av Vera Johanterwage og Stefanie Würth (Wien: Fassbaender, 2007), 83–106.

[12] Se for eksempel Bjørn Bandlien (red.), Eufemia. Oslos Middelalderdronning (Oslo: Dreyer, 2012).

[13] For diskusjon av bruk av andre rytmiske trekk i riddersagaene, som for eksempel cursus som vanligvis ble brukt i latinske lærde tekster, se Kirsten Berg, «Cursus i norrønt? – en metodediskusjon med eksempler», Maal og Minne 2 (1999), 165–86.

[14] Elis saga, 1.

[15] Elis saga, 56.

[16] Reidar Astås, «Lærd stil, høvisk stil og florissant stil i norrøn prosa», Maal og Minne (1987).

[17] «Parcevals saga with Valvens þáttr», red. av Kirsten Wolf, i Norse Romance II: The Knights of the Round Table, red. av Marianne E. Kalinke (Cambridge: D.S. Brewer, 1999), 103–217, 126.

[18] «Parcevals saga », 130.

[19] «Parcevals saga », 132.

[20] «Parcevals saga », 136.

[21] For en detaljert diskusjon av relasjonen mellom stilistiske og grafiske elementer i oversatte riddersager og andre norrøne tekster, se Stefka G. Eriksen, Writing and Reading in Medieval Maniscript Culture. TheTranslation and Transmission of the Story of Elye in Old French and Old Norse Literary Contexts (Turnhout: Brepols, 2014).

[22] For andre eksempler, se Robert Cook, «Concepts of Love in the Lais and in their Norse Counterparts », i Francia et Germania. Studies in Strengleikar and Þiðreks saga af Bern, red. av Karl G. Johansson og Rune Flaten (Oslo: Novus, 2012), 53–86.

[23] For andre eksempler av lignende påvirkning, se Marianne E. Kalinke, «Arthurian Echoes in Indigenous Icelandic Sagas», i The Arthur of the North, red. av Marianne Kalinke, 145–68.

[24] Matthew Driscoll, «Arthurain Ballads, Rímur, Chapbooks and Folktales», i Kalinke, The Arthur of the North, 182–85.

[25] Se Jürg Glauser, «Romance (Translated Riddarasögur) », 379. For andre mulige funksjoner av oversettelsene, se Bjarne Fidjestøl, «Romantic Reading at the Court of Håkon Håkonsson», i Selected Papers, red. av Odd Einar Haugen og Else Mundal, overs. av Peter Foote (Odense: Odense University Press, 1997).