Slagerteksten – et oversetter-puslespill

Å oversette slagertekster er som å plassere brikker av ord i et puslespill av en melodi. Uansett om det er amerikanske «Ole Faithful» som skal fornorskes til «Gamle Svarten» eller den blågule «Obligationsmarschen» som skal forvandles til «Norge i rødt, hvitt og blått», er kravet til sangbarhet ufravikelig. Det gjelder enten oversetteren er tjoret til eller fullstendig frikoplet fra originalteksten.

«Slager» kommer fra det tyske ordet schlagen (slå) og har tre betydninger på norsk. I sin opprinnelige og åpenbare betydning beskriver slageren en sang (eventuelt en melodi uten tekst) som har slått an og blitt svært populær blant et stort og bredt sammensatt publikum i kortere eller lengre tid.

Den andre betydningen betegner en sang som tilhører den spesielle musikkategorien som slagerne fra 1920- til 1950-tallet kom til å danne. Dette er i hovedsak en behagelig populærmusikk med enkle, men fengende og dansbare melodier, oftest utstyrt med vers og refreng og en romantisk, sentimental eller munter tekst.

I sin tredje betydning, som ikke har relevans her, er slager en muntlig betegnelse på noe som i perioder er blitt populært og bredt akseptert, det være seg jojo-er, korte, svarte skinnjakker, prosecco eller førtidspensjonering.

Slagerens storhetstid
«Slager» i den opprinnelige betydningen «en sang som alle går rundt og nynner på», en såkalt landeplage, skal ha blitt brukt i Østerrike allerede på seint 1800-tall om Wiens populære operettemelodier. Her viser jeg imidlertid til den moderne slageren, et fenomen som oppsto da det ble mulig å massedistribuere sanger via først radio, deretter også grammofoner og grammofonplater til overkommelige priser i USA og Europa på 1920- og 1930-tallet. Dette er sanger som ikke nødvendigvis er bestselgere eller bredt populære (selv om de ofte er det også), men som stilistisk passer inn i slagermusikkens form og uttrykk.

Fra 1920-tallet og fram til rundt 1960 kom slagerne i svært mange tilfeller fra amerikansk vaudeville, musikkteater og etter hvert også filmer, og en god del av dem ble oversatt til norsk. To eksempler er «On The Sunny Side Of The Street» fra musikalen Lew Leslie's International Revue (1930) og «Mona Lisa» fra filmen Captain Carey, U.S.A. / Etter midnatt (1950). Den første, med musikk av Jimmy McHugh og tekst av Dorothy Fields, ble kalt «Violen sørger for meg» i Finn Bøs norske oversettelse og ble framført av Ernst Rolf på Chat Noir i 1932. Den andre ble skrevet av Ray Evans og Jay Livingston, vant en filmmusikk-Oscar med Nat «King» Coles innspilling, og beholdt tittelen da Sølvi Wang og Bent Masen spilte den inn med Egil Hagens norske tekst i 1950.

On the sunny side of the street
Tekst: Dorothy Fields

Grab your coat and get your hat
Leave your worry on the doorstep
Just direct your feet
To the sunny side of the street

Can’t you hear a pitter-pat?
And that happy tune is your step
Life can be so sweet
On the sunny side of the street


Violen sørger for meg
Tekst: Finn Bø

Å jeg husker godt jeg sang
Utpå Bygdønes en sommer
Aldri sørget jeg,
Nei, violen sørget for meg

Jeg var tyve år den gang,
Og jeg sang med tomme lommer
Men bar min hatt på snei,
For violen sørget for meg!

Med sine refrengsangere, grammofonsjarmører og slagersangerinner hadde slagermusikken sin storhetstid fra tiden rundt grammofonplatens gjennombrudd på 1930-tallet, gjennom 1940-tallets krigsår, radioens gullalder i 1950-årene og fram til slutten av 1950-tallet. Fra da av, i takt med det gryende ungdomsopprøret, ble denne i sitt vesen pyntelige underholdningsmusikken raskt fordrevet av rock, pop og viser fra USA og England som ungdommens foretrukne musikk.

Fordrevet av rock og pop
Gjennom de neste tiårene levde slagermusikken videre, men nå i utkanten av det mediale rampelyset, uten fornyelse og helst blant et aldrende publikum. Mens popmusikken – rock, viser, rhythm & blues, soul, blues – ble røffere og tekstene mer eksplisitte i beskrivelsen av kjærlighet, seksualitet og samfunnsmessige skjevheter, måtte førkrigsgenerasjonene, slagerens kjernepublikum, konstatere at den musikken som hadde utgjort lydsporet til deres ungdoms- og tidlige voksenliv nå stadig oftere ble henvist til tilbakeskuende medienisjer. I Norge ble fjernsynsprogrammet «Husker du?» en slik nisje fra 1971 til 1985, i en periode der ordet slager langt på vei ble erstattet av det engelske hit som oftest betegnet en populær rocke- eller poplåt. Først og fremst appellerte disse nye hitsene til ungdom og yngre voksne, mens den gammeldagse slageren, sangen som i sin storhetstid blir nynnet av og danset til av «alle», ble et stadig sjeldnere fenomen. I dag, med et enormt musikksjangermangfold som enkelt distribueres i mange kanaler og på mange teknologiske plattformer, er «landeplagene» mer eller mindre forsvunnet og avløst av et mylder av ulike målgruppers favorittlåter.

Det absolutte kravet
«Teksten må være sangbar, i betydningen passe til melodien.» Dette er det eneste kravet som en slagertekstoversetter alltid har måttet forholde seg til i sitt arbeid. Så godt som alle sanger med potensiell eller oppnådd slagerstatus består av en tekst som synges komfortabelt til en melodi med bred folkelig appell, og for oversetteren er hovedutfordringen å smi setninger som vokalisten kan tilpasse melodien uten å måtte ty til uttalemessige krumspring som for eksempel å trykklegge feil stavelse. Å oversette en slagertekst kan oppleves som å plassere brikker av stavelser i et puslespill av en melodi, og uansett om den ferdige teksten skal framføres i ultra-langsomt balladetempo eller fort og energisk, lærer slagertekstoversetteren raskt å sette pris på korte ord med få doble konsonanter og gjerne flere sangvennlige vokaler og diftonger. Slike ord innbyr til fleksible, om enn ikke nødvendigvis dyptloddende setninger, og er spesielt kjærkomne hvis teksten skal utstyres med enderim. Og det skal slagertekster nesten alltid.

Frihet
Om prioriteringen av sangbarhet begrenser slagertekstoversetterens språklige spillerom, har den også medført at slagertekstoversetteren nyter en viss frihet i forhold til krav som andre oversettere vanligvis stilles overfor. Både oppdragsgivere (vanligvis et plateselskap), sangere, oversetterne selv og publikum synes å akseptere at en slagertekst ikke trenger å være et språklig mesterverk så lenge teksten «funker» til melodien, og der oversettere flest må etterstrebe å bevare originaltekstens språklige uttrykk og informasjonsinnhold så lojalt som mulig, har slagertekstoversetteren kunnet operere langt mer ubundet.

Rett nok speiler mange, kanskje de fleste, norske slagertekstoversettelsene i større eller mindre grad originaltekstens fortelling eller meningsinnhold, om ikke nødvendigvis originaltekstens form. Det finnes imidlertid også tallrike tilfeller der oversetteren har tillatt seg å forfatte en helt ny tekst uten å møte innsigelser fra originaltekstens eier(e) eller rettighetsforvaltere (oftest et musikkforlag). Eksempelvis står Finn Bø oppført som «oversetter» av «Norge i rødt, hvitt og blått» hos avregnings- og vederlagsbyrået TONO, selv om Bøs tekst ikke bærer noen likhet med den svenske originalteksten til sangen (som heter «Obligationsmarschen» og var et bestillingsoppdrag som i 1940 oppmuntret svenskene til å kjøpe forsvarsobligasjoner). Tilsvarende er Øystein Sunde «oversetter» av den amerikanske filmslageren «South Of The Border», uten at Sundes «Saus over bordet» har en eneste referanse til Jimmy Kennedys romantiske originaltekst fra 1939. Andre eksempler finner vi blant annet i rikt monn hos Vazelina Bilopphøggers, som har gjort det til noe av et varemerke å utstyre engelskspråklige slagere med kortreist norsk tekstinnhold uten referanse til originaltekstene, og som i likhet med Sunde gjerne anvender humor og fonetisk likhet som oversetterverktøy. Det er i slike Vazelina-tilfeller at Elvis Presley-hit'en «Love Me Tender» (George R. Poulton / Vera Matson, E. Presley) blir til «Lån meg tenger», samme artists «I Got Stung» (Aaron Schroeder / David Hill) til «Aagot Stang» og The Clovers’ og seinere The Searchers’ «Love Potion Number Nine» (Jerry Leiber / Mike Stoller) til «Rolf Paulsen nr. 9».

Love me tender
Tekst: Vera Matson

Love me tender,
Love me sweet,
Never let me go.
You have made my life complete,
And I love you so.

Love me tender,
Love me true,
All my dreams fulfilled.
For my darlin I love you,
And I always will.

Lån meg tenger
Tekst: Eldar Vågan

Lån meg tenger,
Lån meg kniv
Tannverk har jeg fått
For du veit jeg gjør alt selv
Snart skal alt bli godt

Tannverk er
så fryktelig vondt
Martha hør på meg
Lån meg tenger, lån meg kniv
Hør mitt rop til deg

Ikke bare kjærlighet?
Spør vi hva slagertekster handler om, vil antakelig kjærlighet være førstesvaret hos de fleste, iallfall om det innbefatter lykkelig kjærlighet, ulykkelig kjærlighet, hemmelig kjærlighet, tapt kjærlighet, drømmen om kjærlighet og alle andre variasjoner over det tidløse temaet. (Her vil bokmålsbrukende slagertekstoversettere nikke bekreftende, såre klar over at ordet har tre stavelser, rimer på ærlighet, herlighet, besværlighet og ikke så veldig mye annet, og misunne engelskmenn, svensker og nynorskbrukere deres love, kärlek og kjærleik.)

Ser vi nøyere på saken, oppdager vi at slagertekster nok har et bredere innholdsregister enn som så, men at det sjelden kommer til uttrykk. Med litt fantasi, humor og velvilje går det an å hevde at «Sjømannsjul på Hawaii» – skrevet av svenskene Yngve Stoor og Helge Roundquist i 1945, oversatt av Juul Hansen og først utgitt på plate med Jens Book-Jenssen i 1948 – handler om strukturelle og menneskelige problemer i en del av arbeidslivet som krever at arbeidstakerne pålegges lange fravær fra hjem og familie. Og nesten som et motinnlegg kom en norsk versjon av tyske Lolitas kjempeslager «Zeemann» (Werner Scharfenberger / Fini Busch) i 1960, der Jan Høiland framfører C.C. Bøyesens tekst som fastslår at sjøfolk egentlig trives aller best på havet. Men gjennomgående er eksemplene på argumenterende eller krast beskrivende slagertekstoversettelser bortenfor kjærlighetstemaene forholdsvis få, iallfall om vi legger de opprinnelige «slager»-betydningene til grunn. Rett nok er Inger Lise Andersens (nå Rypdal) «Fru Johnsen» (Tom T. Halls «Harper Valley PTA» med norsk tekst av Terje Mosnes) et eksempel på en oversatt bestselger med tekst bortenfor «hjerte-smerte»-mønsteret, men da «Fru Johnsen» ble ugitt på plate i 1968, ble den energiske countrylåta om hykleri og fortielse i et bygdesamfunn rent uttrykksmessig ikke regnet som en slager, men som popmusikk. Bare i kraft av stort salg ble den omtalt som en «slager», og allerede da var den betegnelsen i ferd med å anta en gammelmodig klang i yngre ører.

Annerledes ville det ha fortont seg om vi hadde valgt å utvide slagermusikk-begrepet til også å omfatte pop og rock. En artikkel om norske tekstoversettelser fra disse sjangrene ville ha kunnet vise til stort innholdsmangfold, fra protestsanger som «Vinden gir svar» (Inger Jacobsens innspilling av Bob Dylans «Blowin' In The Wind» med norsk tekst av Juul Hansen) via moroklumper som «Du kan godt få sitte innte mæ, Leif» (visegruppa Ballades innspilling av Lennon/McCartneys «Got To Get You Into My Life» med norsk tekst av Lillebjørn Nilsen) til Finn Kalviks eksistensielt ladede «En tur rundt i byen» og «Ride Ranke», hans egne oversettelser av henholdsvis Ralph McTells «Streets Of London» og Harry Chapins «Cat's In The Cradle». En slik artikkel ville også ha inkludert oversettelser av tekster signert Leonard Cohen, Joni Mitchell, Bruce Springsteen og en lang rekke andre tekstskrivende tungvektere, og med revyvisenes ofte bitende ironiseringer over aktuelle begivenheter og harselas med samtidens notabiliteter på lasset, ville vi ant at populærmusikkens tekstoversettelser både i prinsippet og i praksis kan handle om det meste. Men da ville vi også ha sprengt oss grundig ut av slager-begrepet.

Opphavsrett og vederlag
Når utenlandske sangeiere og rettighetshavere gjennom nesten hele det 20. århundret ga oversettere stor frihet til å fravike originalteksten, var sjenerøsiteten ikke minst knyttet til økonomi. I 1896 sluttet Norge seg til den da ti år gamle Bern-konvensjonen om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk, og anerkjente med det at sanger var beskyttede åndsverk. Dette gjorde sanger og sangrettigheter til salgsvare på en ny måte, og ga rettighetsinnehavere rett til å kreve vederlag for bruk av sanger, det være seg i form av sceneframføringer (revy, vaudeville, musikaler, konserter), notesalg, platesalg, bruk i radio og etter hvert film, fjernsyn, reklame, nedlastning og strømming.

Rettighetene fulgte vanligvis melodien, og vederlaget ble gjerne delt 50/50 mellom komponist og tekstforfatter. Innkreving av vederlag og forvaltning av rettigheter ble i de fleste tilfeller satt bort til musikkforlag eller forvaltningsbyråer, som via et system med sub-forlag og sub-sub-forlag arbeidet med å selge sine sanger over store deler av verden. Eksempelvis kunne et amerikansk musikkforlag som eide rettighetene til en populær amerikansk slager gi et svensk forlag oppgaven med å forvalte sangen i Skandinavia, mot en viss prosent av rettighetene, en såkalt cut, og dermed en tilsvarende prosent av inntektene som slageren måtte generere på det skandinaviske markedet. Det svenske forlaget ville i dette tilfellet bli sub-forlag for den aktuelle sangen, og ville da enten kunne kontakte norske scene- eller plateselskaper med tilbud om retten til å lage en norsk versjon, eller det kunne tilby disse rettighetene til et norsk forlag, som da ville blitt sub-sub-forlag for den aktuelle sangen. I begge tilfeller ville det svenske sub-forlaget tilby de norske rettighetshaverne en prosentdel av de inntektene som en norsk versjon genererte, den avtalte cut.

I Norge, som i resten av Skandinavia, var kjøperne av utenlandske sanger fram til 1920/30-tallet først og fremst revy- og vaudevilleprodusenter som trengte sangnumre til forestillingene. For hver enkelt oversetter handlet det da om å forhandle seg fram til en så god engangsbetaling som mulig for hvert oppdrag.

Med utbredelsen av grammofonen på 1930-tallet ble også de norske plateselskapenes behov for slagere intensivert, og felles for dem var at de trengte norske tekster for å nå fram til publikum. For utenlandske rettighetshavere med sanger å selge ble selv det lille norske markedet interessant, og til langt ut på 1970-tallet ivret utenlandske rettighetsforvaltere, oftest musikkforlag, for at norske plateselskap skulle spille inn lokale versjoner av deres i hovedsak amerikanske og engelske, men også tyske, franske og svenske slagere. Hele «kolleksjoner» av nye, mer og mindre populære sanger ble regelmessig levert de norske plateselskapene for vurdering, ut fra ideen om at lokale versjoner, uansett oversettelsens forhold til originalteksten, ville generere inntekt til rettighetshaverne. Dette gjaldt selv i tilfeller der de norske aktørene, inkludert oversetterne, ble innrømmet en viss prosentdel av rettighetene og dermed også av inntektene, og også selv om plater med den utenlandske originalversjonen var tilgjengelig og måtte konkurrere med lokale versjoner om platekjøpernes penger.

Særlig på 1960- og 1970-tallet var denne praksisen lukrativ. Det ble oversatt mye, og mest fra engelsk. For slagertekstoversetterne forble imidlertid det økonomiske utbyttet magert, enten de valgte engangshonorar eller en liten eierandel i verket. Det siste forutsatte at rettighetsforvalteren gikk med på å avstå en prosentandel til oversetteren, og en plate eller sang skulle selge svært godt og bli spilt mye i radio og på scenen før den lille andelen ga oversetteren en vesentlig høyere betaling enn hva et engangshonorar kunne utgjøre.

Oversettelse eller original?
Revyforfatterne var blant dem som tidlig så ut over landets grenser etter egnet materiale, og et resultat var såkalte revyslagere. Eksempelvis skrev Per Kvist (pseudonym for Widar Wexelsen) den berømmelige «KNS-visen» i 1917, men selv om han står oppført som oversetter hos TONO, er teksten ingen oversettelse av den originale «Lily of the Valley». Førti år seinere gjentar historien seg når Alfred Næss omskaper den danske «Ved kajen» (Henrik Blichmann / Helge Kjærulff-Schmidt) til «På Enerhaugen» med en tekst som knapt kan kalles oversettelse, og en annen revyslager, «Ei hel ei, ei halv ei på to» (1955), bærer heller ingen tekstlige likheter med Bronislau Kaper / Helen Deutschs originale «Hi-Lili, Hi-Lo» (1952, fra spillefilmen Lili) selv om Arne Svendsen er oppført som oversetter.

Hi-Lili, Hi-Lo
Tekst: Helen Deutsch

A song of love is a sad song
Hi-Lili, Hi-Lili, Hi-Lo
A song of love is a song of woe
Don’t ask me how I know

A song of love is a sad song
For I have loved and it’s so
I sit at the window and watch the rain
Hi-Lili, Hi-Lili, Hi-Lo

Ei hel ei, ei halv ei te to
Tekst: Arne Svendsen

For alt du trenger på jorda
Ei hel ei, ei halv ei, te to
Og hvis du klarer ei hel på hver
Er paradiset nær

Vi to som lever og bor her
Tar livets sorger med ro
Vi synger og traller i all slags vær
Hallalei, hallalei, hallalo

Det kan synes som om brorparten av «oversatte» revyslagere i realiteten er utenlandske melodier med norske originaltekster. Det finnes imidlertid også eksempler på mer direkte oversettelser, som Gilbert Helgelands norske versjon av danske Knud Pheiffers 1950-slager, «En lille pige i flade sko». I 1955 ble den framført i Chat Noir-revyen «Kjør Storgata» som «En liten pike i lave sko», og Nora Brockstedts påfølgende plateinnspilling solgte i over 50 000 eksemplarer og ble hennes gjennombrudd som soloartist. Tar vi steget fra revyslagere til musikalslagere, handler det også nødvendigvis om langt mer originaltro versjoner, som eksempelvis i André Bjerkes My Fair Lady-oversettelser  («Vi'kke det bli fe'menalt» fra «Wouldn't It Be Loverly») og Bjørn Endresons nynorske Cats-oversettelser («Minner» fra «Memories»).

«Naturaliserte slagere»
Fra 1930-tallet og i de neste femti årene besto en betydelig del av den norske slagermusikken av utenlandske melodier med norske tekster, mer eller mindre presist betegnet som «oversettelse». På sin gjennombruddsplate, «Når lysene tennes der hjemme» (1934), sang Jens Book-Jenssen Olgar Gundersens (Bob Gunnér) oversettelse av den amerikanske countryslageren «When It's Lamplighting Time In The Valley», og Severin Nythes omtrent samtidige «Det blir atter sol og sommer» byr på Ottar E. Akres tekstversjon av den amerikanske «When It's Springtime In The Rockies». I kjølvannet av disse fulgte gjennom årene en lang rekke «naturaliserte» norske slagere, sanger som ble spilt så mye i populære radioprogrammer (Lørdagskveld i Store Studio, Ønskekonserten, Trafikk og musikk) og etter hvert også fjernsynsprogrammer (Slagerparaden, diverse lørdagsshow) at folk flest kom til å oppfatte dem som heilnorske. At en ønskekonserttraver som Reidar Andresens «Gamle Svarten» (Michael Carr / Hamilton Kennedy, oversatt av Juul Hansen) egentlig het «Ole Faithful» og kom fra Amerika, var like utenkelig som at The Monn-Keys' «Å Marie jeg vil hjem til deg» skulle være en amerikansk spiritual eller såkalt slavesang fra 1800-tallet, «Mary Don't You Weep». Her har teksten imidlertid tatt en avstikker fra sitt bibelske opphav, og Carl C. Bøyesens norske tekst er basert på en heller uspirituell dansk vri på originalteksten.

I skyggen av disse og andre naturaliserte toppslagere (se liste til høyre) har hundrevis av tekstoversettelser innen både viser, dansebandmusikk og kommersiell popmusikk levd gode liv på LP og CD med romslig spilletid.

Old Faithful
Tekst: Jimmy Kennedy

Old Faithful, we rode the range together
Old Faithful, in every kind of weather.
When your roundup days are over,
There’ll be pastures wide with clover
For you, old faithful pal of mine.

Hurry up old fella ’cause the moon is yellow tonight,
Hurry up old fella ’cause the moon is mellow and bright.
Theres a coyote howlin’ to the moon above,
So carry me back to the one I love;
Hurry up old fella, ’cause we gotta get home tonight!

Gamle Svarten
Tekst: Reidar Andresen

Gamle Svarten, kamerat på hele ferden
Gamle Svarten, den beste her i verden
når du ikke traver lenger,
venter grønne kløverenger,
på deg min gode gamle venn.

Trav nå på kamerat, for ennå viser månen oss vei,
trav nå på kamerat du vet at lønnen venter på deg,
på din rygg du bærer meg i natten
frem til henne som venter oss begge hjem
trav nå på kamerat du finner veien i dal og hei.

 

Slutt på cuts
Mot slutten av tusenåret avtok den utenlandske iveren etter å selge inn sanger for versjonering til lokale språkmarkeder. Der tidligere bare et fåtall feirede låtskrivere ­­– amerikanske Paul Simon og kanadiske Joni Mitchell er to eksempler – hadde forlangt å få seg lokale tekstoversettelser forelagt for eventuell godkjenning, ble et slikt krav etter hvert stilt fra flere. I dag er situasjonen at i den grad tekstoversettelse og lokale innspillinger av engelskspråklige sanger i det hele tatt tillates, skjer det først etter en tidkrevende og utmattende søknads- og godkjenningsprosess, der en engelsk direkteoversettelse av den norske oversettelsen må vedlegges. En eventuell tillatelse gis dessuten alltid uten cut, og i klartekst betyr det at amerikanske og engelske rettighetsforvaltere sier: «Ok, dere kan få lov til å lage en norsk versjon, men vi beholder alle rettighetene og dermed alle inntektene som den måtte generere.» Dette har naturlig nok bidradd til å redusere interessen for å lage norske versjoner av internasjonale slagere, med noen unntak i form av såkalte tributes, artisthyllester av typen «Cohen på norsk» og «Dylan på norsk». Blant dem som har levert tekstoversettelser i slike sammenhenger er Jan Erik Vold, Håvard Rem og Tom Roger Aadland.

Andre årsaker til den avtakende interessen kan være at norske artister mot slutten av årtusenet i økende grad beskjeftiget seg med originalmelodier og originaltekster, sine egne eller andres. Denne tendensen har vedvart, samtidig som engelsk, parallelt med utbredelsen av internett, har fått stadig sterkere fotfeste som populærmusikalsk tekstspråk i Norge. Videre har digital distribusjon av musikk, spesielt strømming, etter hvert gjort at originalversjonene av utenlandske hits aldri er mer enn noen få tastetrykk unna, så alt i alt er grunnlaget for å bruke penger på å lage norske versjoner kraftig svekket.

Mange penner
Hvor mange norske penner som har vært i sving med slagertekstoversettelser gjennom tidene, finnes det ingen presis oversikt over. Juul Hansen, Arne Svendsen, Finn Bø, Alfred Næss, Gunnar Kaspersen, Arne Bendiksen, Edith Thronsen Ranum, C.C. Bøyesen, Vidar Lønn-Arnesen, Andreas Diesen, Arve Sigvaldsen, Dag Frøland, Kari Diesen d.y. (Kari Neegaard), Philip Kruse, Fredrik Friis og Erik Diesen står samlet for en betydelig del av produksjonen, men de er langt ifra alene. «Vi trenger en tekst fort» er en kjent ytring i grammofonbransjen, noe som nok har bidratt til at ganske mange kan kalle seg slagertekstforfatter uten egentlig å ha hatt noe ønske om å bli det. De rakk bare ikke å si nei før det var for sent.

Terje Mosnes

Referanser
Holm, Yngvar og Finn Jor (1977). Platesnurr. Grammofonen 100 år. Oslo: Norsk Kunstforlag.
Mauritzen, August (1979). Toner fra Tigerstaden. Musikk, mennesker og miljø fra Oslos revyliv 1905–1978. Oslo: Fabritius.
Aas, Mikkel (2007). Spilletid. Norsk platebransjes historie i 100 år. Oslo: Macta.
Annet
TONOs database over anmeldte verk.
Samtaler med en rekke nåværende og tidligere norske plateselskapssjefer og revykjennere.

 


Et utvalg «naturaliserte» norske slagere og vise/poptekster*


Jens Book-Jenssen (Seinere også Ivar Ruste): «En liten gylden ring» («En lille gylden ring», norsk tekst: Arne Svendsen)


Jan Weyer Larsen: «Sommersol i siste stund» (Silver Threads Among the Gold», norsk tekst: Hans Engebretsen)


Wenche Myhre: «Katta vår» («Alley Cat», norsk tekst: Jørg-Fr. Eilertsen)


Ray Adams: «Violetta» («Violetta», norsk tekst S.O. Sandberg)


Ole Ivars: «Regnets rytme» («Rhythm of the Rain», norsk tekst: Lasse Hovd)*


The Vanguards: «Lykkeveien» («The Young Land», norsk tekst: Lasse Hovd)*


Gluntan: «La oss leve for hverandre» (Man ska leva för varandra», norsk tekst: Fredrik Friis]


Jens Book-Jenssen: «Hvite måke» («Hvide maage», norsk tekst: Arne Bendiksen)


Lillebjørn Nilsen: «Barn av regnbuen (En himmel full av stjerner)» («My Rainbow Race», norsk tekst: Lillebjørn Nilsen)*


Inger Lise Andersen: «Fru Johnsen» («Harper Valley P.T.A.», norsk tekst: Terje Mosnes)


Gro Anita Schønn: «Eviva España» («Eviva España», norsk tekst: Kari Neegaard)*


Arne Bendiksen: «Jeg vil ha en blå ballong» («Toy Balloons», norsk tekst: Arne Bendiksen)


Hans Petter Hansen: «Paloma Blanca» («Paloma Blanca», norsk tekst: Arne Bendiksen)


Wenche Myhre: «Gi meg en cowboy til mann» («Ich will ‘nen cowboy als Mann», norsk tekst: Ingebjørg Dahl Sem)


Per Asplin: «En glad calypso om våren» («En glad calypso om våren», norsk tekst: Alf Prøysen)


Inger Jacobsen: «Frøken Johansen og jeg» («Fröken Johansson och jag», norsk tekst: Juul Hansen)


Viggo Sandvik/Hege Schøyen: «Fisking i Valdres» («Speedy Gonzales», norsk tekst: Viggo Sandvik)