Stikkordarkiv: Bjørneboe Jens

Jens Bjørneboe, 1920–1976

Foto: Ukjent, fra 1967, Oslo Museum

Jens Bjørneboe var forfatter, poet, dramatiker, essayist og oversetter, samt en aktiv, ofte provoserende, samfunnsdebattant. Fra lyrikkdebuten i 1950 frem til sin tragiske død i 1976 oversatte Bjørneboe i alt 16 verk; dramatikk, romaner, lyrikk, og en fagbok i kunsthistorie. Han oversatte hovedsakelig fra tysk, men også fra svensk, fransk og engelsk. To av oversettelsene er via et sekundærspråk.

Unge år
Jens Ingvald Bjørneboe ble født 11. oktober 1920, som sønn av skipsreder Ingvald og Maja Bjørneboe, og vokste opp i Kristiansand. Bjørneboe ville opprinnelig utdanne seg til kunstmaler og begynte å ta malertimer hos tyskeren Hirtsel Haag på middelskolen. Etter noen turbulente ungdomsår gikk han opp til privatisteksamen ved Drammen latinskole i 1940.

I 1941 begynte Jens Bjørneboe på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og året etter på kunstskolen Fabrikken. I denne tiden stiftet Bjørneboe bekjentskap med Rudolf Steiners antroposofi gjennom den sveitsiske pedagogen Conrad Englerts forelesninger og Kristensamfunnet i Oslo. Antroposofien skulle utøve et betydelig og langvarig inntrykk på ham. I 1943 sto Bjørneboe i fare for å bli innkalt til arbeidstjeneste av den tyske okkupasjonsmakten, og reiste dermed i eksil til Stockholm. Der søkte han om å få hospitere på Kungliga akademien för de fria konsterna. Bjørneboe ble snart elev av den berømte maleren Isaac Grünewald.

I det antroposofiske miljøet i Stockholm ble Bjørneboe kjent med den tysk-jødiske fotografen Lisel Funck-Cassel. Paret giftet seg etter at de i 1945 vendte tilbake til Norge. Kunstmaleren Jens Bjørneboe deltok med noen verker på høstutstillingen i 1946, og hadde også en separatutstilling i hjembyen Kristiansand.

Så foretok Bjørneboe en kursendring i livet. I 1947 begikk han sitt første offentlige skriftstykke, en artikkel om den svenske maleren Ernst Josephsson, signert «Maleren Jens Ingvald Bjørneboe». Vendingen mot det litterære var imidlertid ingen radikal nyorientering i interesse. Bjørneboe var helt fra tidlig ungdom opptatt av litteratur og filosofi, særlig den tyskspråklige. Den tyske kulturhistorien er rik på både opphøyd og idealistisk tankegods så vel som mørkere utslag av tysk tenkning, og han stiftet tidlig bekjentskap med begge deler. Bjørneboes store interesse for tysk kultur vedvarte gjennom hele livet, og han foretok jevnlig reiser til Tyskland.

1950-tallet: Steinertid og Enhver
Jens Bjørneboe fikk sine første dikt og oversettelser på trykk i 1950, henholdsvis i riksmålsbevegelsens tidsskrift Ordet og i det antroposofiske tidsskriftet Spektrum, ett år før suksessdebuten som poet med samlingen Dikt.

Gitt Bjørneboes antroposofiske interesse, var det kanskje ikke så underlig at han i 1951 begynte å arbeide som sløydlærer på Steinerskolen ved Smestaddammen i Oslo. Året etter ble han fast klasselærer, og den første redaktør for Steinerskolens blad Ny skole. Her hadde han på trykk gjendiktninger av klassikere som Johann Wolfgang Goethe og middelalderstoff (ballader, viser). Goethes dikt Legenden om hesteskoen (1797), der Vår Herre gir Sankt Peter en minneverdig lekse, er Bjørneboes første gjendiktning på trykk:

Mens ennu, miskjendt, som ringe mand,
Vår Herre vandret i Jødeland,
og mange Disipler til ham fór,
som meget sjelden forstod hans ord,
Elsket han efter tidens seder
å tale til dem på gater og streder;[1]

Med unntak av den tredje linjens inverterte syntaks, flyter gjendiktningen fint frem, i Bjørneboes utpregede riksmålsortografi. Jens Bjørneboe var gjennom hele livet riksmålsmann, og nokså kulturkonservativ på tross av sine radikale og etter hvert anarkistiske holdninger. Han mislikte jazz, tegneserier og fremfor alt den byråkratiske samnorsken – sistnevnte tema ble gjenstand for mange debattinnlegg. André Bjerke påpeker i sitt forord til fetter Bjørneboes Samlede dikt (Gyldendal 1972) at hans forhold til rettskrivning kunne «volde endel hodepine. Han var en elsker av ordene, men en hater av ordlister».[2]

I 1955 påbegynte Bjørneboe sin første større gjendiktning, midt i en hektisk arbeidsdag som lærer. Gjendiktningen var for Radioteatret, der Arild Brinchmann var sjef, og stykket var Hugo von Hofmannsthals versjon av middelalderspillet Enhver. Stykket ble sendt 5. april samme år og senere utgitt i bokform i Tre spill om Enhver på Solum forlag (1978).

Man kan si at Spillet om Enhver utgjør en slags oppsummering av stoffet Bjørneboe arbeidet med i Steinerskole-tiden.[3] Samtidig peker mye i formuleringene mot hans egne dikt, slik hans andre kone, Tone Tveteraas Bjørneboe, påpeker i forordet til Solum-utgivelsen. Jens Bjørneboe var selv fornøyd med gjendiktningen av Enhver. I oversettelsen har han tillatt seg en litt friere behandling av originalen, noe som gjør teksten idiomatisk og levende. Her et sitat i nevnte oversetterånd, fra en samtale mellom Enhver og hans fattige nabo:

– Å hør Enhver! Jeg går som tigger nu.
Før jeg ble slått konkurs og kastet ut,
har også jeg sett bedre dager,
dengang jeg var din nabo – vegg i vegg.

[…]
– Du ser meg tigge og du ser meg knele.
Enhver, Enhver, det er din plikt å dele.[4]

Oh, Jedermann, zu dir heb ich die Hand,
Hab auch einst bessre Tag gekannt.
War einst dein Nachbar, Haus bei Haus,
Dann hab ich müssen weichen draus.

[…]
Es ist an dem, ich knie vor dir,
Nur diesen Beutel teil mit mir.

Foto: Ukjent, på Steinerskolen

I 1957 avsluttet Bjørneboe sin lærergjerning på Steinerskolen, ble separert fra kona Lisel og utga Under en hårdere himmel. Denne romanen, som kritiserer landssvikoppgjøret etter annen verdenskrig, vakte voldsom oppstandelse. Bjørneboe ble utsatt for hard kritikk. Skuffet over mottakelsen reiste Bjørneboe til kontinentet og bosatte seg i perioder i Italia, Sveits og Frankrike.

Vel hjemme i Norge i 1959 skjedde enda to avgjørende ting: Han møtte skuespilleren Tone Tveteraas, som han senere giftet seg med, og han fikk en promilledom som sendte ham til soning. Bjørneboe reagerte kraftig på forholdene i fengselet, og sparket etter hvert i gang nok en stor samfunnsdebatt i form av en artikkelserie om fengselsvesenet i Dagbladet. Samme året utga han også romanen Blåmann, og året etter Den onde hyrde.

1960-tallet: dramatikk og drama
I en viss forstand kan man si at de tekstene oversetteren Bjørneboe arbeidet med til dels også speilet hans virke som forfatter. Omtrent ett år etter fengselsdebatten oversatte Bjørneboe Brendan Behans poetiske fengselsdrama The Quare Fella (1954) for Fjernsynsteateret. Særlingen ble sendt våren 1963, med regi av Palle Kjærulff-Schmidt, og handler «om fengselslivet og vår allmenne elendighet», som Bjørneboe skriver til Martin Nag.[5] Han skriver senere et av sine mest kjente dikt om den irske poeten, «Ved Brendan Behans båre».

I løpet av 60-tallet utga oversetteren Bjørneboe i alt elleve titler; ni dramatiske arbeider for scene og tv, en roman og en fagbok. Fire av stykkene ble satt opp på Nationaltheatret i løpet av to sesonger. Første scenestykke ut var den svarte satiren Romulus den store, av den sveitsiske forfatteren Friedrich Dürrenmatt. Oppsetningen fikk en behersket mottakelse. Oversetter Bjørneboe høstet derimot ros, blant annet fra Nationens Jo Ørjasæter: «Jens Bjørneboes oversettelse er kraftig og rytmisk, og riktig variert etter personene som snakker» (23. februar 1961).

Tolvskillingsoperaen
I 1964 tok Bjørneboe for seg forbildet Bertolt Brechts største suksess, Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper), uroppført i 1928. Ikke bare kjente Bjørneboe verket ut og inn. Han hadde også inngående kjennskap til Brechts teorier om det episke teater og verfremdungseffekten (fremmedgjøringseffekten), og til hans nyskapende, særegne språk. Bjørneboe fattet interesse for Brechts dramatikk og lyrikk samme året som Brecht døde, i 1956, og besøkte flere ganger den tyske forfatterens eget teater Berliner Ensemble i Øst-Berlin.

I forordet til oversettelsen redegjør Bjørneboe for utfordringene med å oversette Brecht. Her forklarer han også sin oversetterstrategi:

En analyse av Brechts stil viser at han forbløffende ukonvensjonelt tok i bruk alle elementer i sproget. Brechts sprog består av følgende hovedelementer: bayersk dagligtale, konservativt, borgerlig sprog, byråkratisk kansellisprog, berliner slang, bibel- og salmesprog, vitenskapelig jargon, klassiskt skjønnlitterært sprog (jfr. Hölderlin, Novalis etc.), vulgarismer, klassisk filosofisk sprog (Hegel og Kant), anglisismer og fremmedartede uttrykk.[6]

Derfor, skriver Bjørneboe, må stykket oversettes «til et korrekt, fornemt og skriftlig sprog», før han utdyper:

Ved bruk på scenen må denne kompliserte, skriftlige og sproglige konservative tonen i teksten absolutt ikke utjevnes eller gjøres mer «folkelig», «muntlig», «flytende», «lettlest» eller hva man vil kalle det. Tvert imot bør det pertentlige, litterære og kompliserte i stil og setningsbygning fremheves som point.

Brechts sprog [...] er skrevet for å spilles med, for å lekes med [...] – ikke for å lyde «lett», «naturlig» eller «normalt».

Plass til denne språklige leken er det da også i Bjørneboes oversettelse. Her blandes høy- og lavspråk, forsøk på å tale fint feiler, og faste uttrykk ender på vranga:

Kjære venn, hvis du ikke ser ut som en flyndre, da har folkene mine vært fordømt slurvete. Her kommer disse små grønnskollingene og tror at bare de strekker ut potene sine, så har de biffen på det tørre.[7]

Lieber Freund, solange du nicht wie eine Flunder aussiehst, waren meine Leute verdammt nachlässig. Da kommt dieses junge Gemüse und meint, wenn es die Pfoten hinstreckt, dann hat es sein Steak im trockenen.

Sammenligner man helt kort Bjørneboes løsninger med Halldis Moren Vesaas’ oversettelse fra 1992, fremstår sistnevnte jevnt over som mer konkret og direkte. Der Vesaas velger idiomatiske løsninger, som å ha «sitt på det tørre», fremfor Bjørneboes (og Brechts) å ha «biffen på det tørre», ligger Bjørneboe tettere opp mot originalen. Se for eksempel skillingsvisen som åpner hele stykket, «Moritat om Mac med kniven» (en moritat er en skillingsvise som forteller om grusomme hendelser og forbrytelser):

Bjørneboe (1964):
Og en hai har haiens tenner
Og det er tenner alle ser
Og MacHeath har alltid kniven
Men kniven ser man ikke mer.

Saktens blir jo haiens finner
Røde, når den spiller blod!
Mac med kniven bruker hansker
Og de røber ikke no’.[8]

Vesaas (1992):
Haien han har flust med tenner
midt i fjeset, rad ved rad.
Og MacHeath han har ein kniv, han,
men den ser ein ingen stad.

Haien han får raude finnar
når hans blod ut av han renn.
Mackie Kniven ber ein hanske,
ingen blodspor finst på den.[9] 

Innimellom legger Bjørneboe seg litt vel tett på originalen – som i tredje strofe:

Her ved Themsens grønne vover
faller stundom noen om!
Det er ikke pest og kolera
Men det sies: MacHeath går om.

Her har Bjørneboe tatt seg en klar poetisk frihet og praktisk talt direkteoversatt det tyske «geht um» (går omkring) med «går om». Det er i tillegg kanskje ikke helt galt å si at Bjørneboes konservative riksmål (som i sin bruk av det erke-riksmålske «vover» for «bølger» skjeler skarpt mot det danske), bidrar ytterligere til verfremdungseffekten. Halldis Moren Vesaas på sin side lar skikkelsene uttale ord feil også der dette ikke skjer i originalen, for eksempel «ammoralsk» (immoralsk) og «trangsangsjonar» (transaksjonar), som en slags kompensasjon og/eller for å forsterke poenger og humor.

To år etter bokutgivelsen var det duket for premiere på Oslo Nye. En begeistret Martin Nag skriver i Friheten (14. mars 1966):

Jeg har gjemt omtalen av oversettelsen til slutt. Den er ved Jens Bjørenbo [sic] og verd en analyse for seg, så gjennomført er den, preget av sprudlende oppfinnsomhet og en vár sans for nyansene.

Saken er den at oversettelsen er én av forutsetningene for den store suksessen: Bjørenbo [sic] har forstått å utnytte alle fasetter i et riksmål som beveger seg fra oppstyltet parodi på norsk byråkratspråk til freskt gatespråk. Bjørneboe har i aller største grad arbeidet i Brechts ånd, en symfonisk språklig virkning, der alle muligheter blir utnyttet […]

Helten på eselryggen og Uten en tråd
Helten på eselryggen er den ene av to sekundæroversettelser fra Bjørneboes hånd. Romanen er skrevet på serbokroatisk av den montenegrinske forfatteren Miodrag Bulatovic, oversatt via tysk. Det vites ikke hvorfor Bjørneboe valgte å oversette denne romanen. Men Bjørneboe kjente til forfatteren og hadde lest Bulatovics internasjonale gjennombrudd, romanen Til himmels flyr den røde hane (Gyldendal 1962), oversatt av Nicolai Geelmuyden. Geelmuyden døde våren 1964 og var dermed uaktuell som oversetter av Helten på eselryggen. Og strengt tatt passet bokas tema som hånd i hanske for Bjørneboe: Helten på eselryggen er en burlesk skildring av italienske okkupasjonsstyrker i en montenegrinsk landsby under annen verdenskrig.

Oversettelsen kom ut i det skjebnesvangre året 1966 – samme år som Bjørneboes pornografiske roman Uten en tråd ble utgitt på Scala forlag. Den 8. oktober ble det reklamert for Uten en tråd og dens anonyme norske forfatter i avisene. Allerede 10. oktober ble boka beslaglagt av politiet. Bjørneboe ble avslørt som verkets forfatter, og anklaget for å ha skrevet et utuktig, eller pornografisk, verk. Etter en lang og opprivende rettsprosess med mye mediestøy, ble Bjørneboe dømt, først i Byretten og senere også i Høyesterett.

I november anmeldte kritikere oversettelsen av Bulatovics Helten på eselryggen. Romanen falt langt fra alle kritikere i smak. Ragnar Skredes anmeldelse i Dagbladet (7. november 1966) med tittelen «Lilje på Møkkhaug», tegner kanskje en miniatyr av hva som ble og ikke ble tolerert av skriftlig løssluppenhet i Norge på midten av sekstitallet:

Nå aner jeg ikke hva det står i Bjørneboes trådløse bok eller i «Norske sengehester», men det kan vel ikke være mulig at noen av de to kan overgå romanen av Bulatovic i seksuell løssloppenhet, ja, slibrighet, råhet og svinskhet.

Han avslutter imidlertid i mer positiv valør:

Boka er kort sagt en stinkende møkkhaug. Men på møkkhaugen vokser det enkelte liljer som viser at Bulatovic fremdeles er en suveren kunstner. 6. kapittel i del 3 egner seg i høy grad for close reading.

Også Eiliv Eide i Bergens tidende (24. november) antydet en forbindelse mellom oversettelsen og Uten en tråd: «Antagelig kan boken kalles pornografisk og det er et pikant poeng at Jens Bjørneboe har oversatt den.» Oversettelsen stilte han seg mer kritisk til:

Jens Bjørneboes oversettelse er meget ujevn. Her er ypperlige scener, men også en god del slurv og mange feil og underligheter, hvorav denne er den artigste: «Med den ene hånden på revolveren tørket han med den andre svetten av pannen sin».

Himmelropende artig er vel setningen neppe. Men åpenbart uproblematisk nok for Bjørneboe selv, som bruker en liknende formulering i Stillheten (dog uten sitatets revolver som skyter seg inn og forvansker den andre håndens verbaltilhørighet): «Hun tok meg i hånden mens hun stadig med den andre holdt kjolen oppe.»[10]

Tidligere samme år hadde Bjørneboe også oversatt en fagbok i kunsthistorie fra fransk, André Grabar og Manolis Chatzidakis’ Det kristne og bysantinske maleri. Hvilke franskkunnskaper Bjørneboe tilegnet seg utover sin skolegang, vites ikke. J.F. Michelet (VG 10. juni) og fagteolog Johan B. Hygen (Vårt land 7. november) var lite fornøyde med oversettelsen, henholdsvis hva angår språk og faguttrykk. At det har gått litt fort i svingene for oversetteren, er nokså åpenbart. Som om ikke dette arbeidet skulle være nok for ett år, hadde også dramatikeren Bjørneboe i november premiere på Nationaltheatret med sitt seneste stykke, Fugleelskerne.

Sangen om utysket og Morderne
I 1967 innledet Arild Brinchmann sin sjefstid på Nationaltheatret med en oppsetning av Balansegang (A Delicate Balance), skrevet av amerikanske Edward Albee. Oversetter var Jens Bjørneboe, «som er blitt så berømt at han er blitt overlatt oversettelsen av ikke mindre enn fire av de åtte skuespill (med tråd) som Nationaltheatret skal spille denne sesongen», slik kritiker Sverre Mitsem vittig skriver i Adresseavisen (21. september).

Seks uker senere var det premiere på den svensk-tyske forfatteren Peter Weiss’ antikolonialistiske stykke Sangen om utysket (Gesang von Lusitanischen Popanz), der utysket er Salazar, Portugals diktator. Weiss, et av samtidens store navn og medstudent da Bjørneboe hospiterte på Kungliga akademien, hadde fått sitt gjennombrudd med stykket Mordet på Marat (satt opp på Nationaltheatret i 1966 i Inger Hagerups oversettelse).

Sangen om utysket fikk hard medfart. En av kritikerne skriver at «det blir ikke dramatikk av å omskrive et foredrag … ikke engang om det er i verseform» (Tønsbergs blad 1. november). Om oversettelsen er det – ikke helt uvanlig – delte meninger: «Jens Bjørneboe har vært oversetter. Han har åpenbart hatt vanskeligheter med å finne rim til en del av det upoetiske stoffet», skriver Aud Thagaard i Dagbladet. Signaturen O.E. i VG synes på sin side at oversettelsen virker usedvanlig god (begge 1. november).

Interessant i denne sammenhengen er at Bjørneboe på teatermanusets tittelside gjør rede for sin oversetterstrategi, noe han ellers gjør i liten grad. I tråd med Bjørneboes refleksjoner omkring det å oversette Brecht, har han også denne gangen valgt å ikke gjøre oversettelsen for idiomatisk. Her skal det sære og det som stikker seg ut, også av dårlige rim, komme til syne, som verfremdungseffekt:

[…] det skal ikke være «naturlig», ikke være «lett å si», det skal ikke være «folkelig», – men det er et kunstig, laget språk som skal skape avstand og ikke illusjon. Samtidig er det bygget på den gamle tyske tradisjon, som er lite kjent i Norden; med hjelpeløse, «gale» rytmer, med klossete brudd og søkte, dårlige rim, av og til med falske betoninger av ordene. Det er altså et språk som søker å oppnå avstand og uttrykk, som ikke prøver på å være lett, smidig og føyelig. […][11]

Her et utdrag fra stykket etter ovennevnte strategi, med småsnublende rytme og nødrim:

Når man ser et folk rundt slik en fører her forenet
da kan man tro de mottar hva de har fortjenet
Men når vi ser oss om da merker vi med skrekk
angivere og snikmordere på hver en flekk
Ti det har aldri medført noe stort problem
å kverke motstandere under et slikt system

[…]

Og har de nok å gjøre med å skaffe seg brødbiten
så sitter de best fast i stanken og i skiten

[…]

Knappe to måneder etter oppsetningen av Sangen om utysket, var det premiere på enda et stykke av en profilert samtidsforfatter, Friedrich Dürrenmatt, og hans svarte komedie Meteoren (Der Meteor, 1965) – det andre stykket Bjørneboe oversetter av Dürrenmatt. Oppsetningen fikk behersket respons, oversettelsen jevnt over god kritikk.

Med premieren på Friedrich Schillers lesedrama Røverne (Die Räuber, 1781) var det igjen duket for oppstandelse. Til oppsetningen var tyske Hansgünther Heyme hentet inn som gjesteregissør. Han hadde allerede vakt rabalder i hjemlandet med sin sterkt redigerte versjon av dramaet, under tittelen Morderne. Det var denne versjonen Jens Bjørneboe oversatte. Oppsetningen er omtalt av Nils Johan Ringdal i Nationaltheatrets historie (2000). Der hevder Ringdal at stykket, som det norske publikum forventer «skal handle om kjærlighet, broderhat og opprør på vakre verseføtter i de gode gamle dager», vakte oppstandelse på grunn av «den nye rå prosaoversettelsen signert Jens Bjørneboe».[12]

Dette fortjener en aldri så liten korrigering. Ikke minst fordi beskrivelsen av Bjørneboes «rå prosaoversettelse» av Schillers Røverne (Morderne) også har sneket seg inn i Tore Rems biografi.[13] Røverne er i motsetning til andre av Schillers stykker ikke skrevet på noen som helst versefot, men i ren prosa. Det rå som måtte dukke opp i Bjørneboes oversettelse skriver seg i all hovedsak fra Schiller selv – samt fra Hansgünther Heymes kraftige redigeringer i originalteksten. Heymes strykninger var såpass heftige at han ifølge flere kritikere fikk Schiller til å si det motsatte av det han faktisk sier i stykket – bakvaskerne av hovedpersonen i stykket får rett.

1970-tallet: fransk åpning og tysk radikalisme
Sommeren 1970 sonet Jens Bjørneboe sin andre promilledom, forårsaket av det han kalte «sin ekstremt individualistiske måte å kjøre bil på».[14] Under oppholdet på Ilseng fengsel arbeidet Bjørneboe hardt med forordet til sin oversettelse av Marquis de Sades Justine, eller dydens ulykker, skrevet mens de Sade selv satt fengslet på Bastillen i 1787–91.

Hva som har fått Bjørneboe til å oversette den franske aristokraten, er ikke kjent. Uansett har han satt seg fore å introdusere og rehabilitere tenkeren og moralisten de Sade fra ryktet som pornograf. Til grunn for oversettelsen ligger den «filosofiske» versjonen fra 1787 (Les Infortunes de la Vertu), offentliggjort så sent som i 1930. Bjørneboe er den første som oversetter et verk av markien til norsk. Bokas tema, hvorfor det går de onde godt her i verden, og omvendt, har åpenbare berøringspunkter med Bjørneboes eget forfatterskap.

I forordet fremhever Bjørneboe «marquis’ens utilslørte glede ved å blottstille de rike og de mektige», og betegner ham både som moralist og revolusjonær kommunist. Arbeidet med Justine omtaler han som «gruoppvekkende vanskelig». I oversettelsen har han ikke gjort noe forsøk på å overføre teksten til «enkelt og greit norsk». Tvert imot har han «beholdt originalens tegnsetting og periodelengde og forøvrig forsøkt å bevare i alle fall en avglans av marquis’ens egen stil»,[15] for øvrig i tråd med det han tidligere har formulert i forbindelse med oversettelsene av Bertolt Brecht og Peter Weiss.

I følgende språklige og filosofiske smakebit, forsøker sønnen til Madame de Bressac å overtale den uskyldige Justine til å delta i drapet på moren hans. I argumentet likestilles et menneskeliv med naturens øvrige liv (hun drepes egentlig ikke, hun får bare hjelp til å skifte form i en likegyldig natur):

Og hvilken betydning har det for naturen, som alltid er skapende, at denne kjøttmasse som idag utgjør en kvinne, imorgen gjenoppstår i form av tusen forskjellige insekter? – våger du å si at frembringelsen av en skapning som oss teller mere for naturen enn en meitemark, og at den som konsekvens av det bør interessere seg mere for oss? Men hvor graden av forbundethet eller snarere av likegladhet er den samme, hva kan det da gjøre naturen at ved det man kaller et menneskes forbrytelse er et annet forvandlet til en flue eller en løvetann?[16]

Forsøket på å oppnå den etterstrebede «avglansen» av de Sades egen stil, med lange, flytende setningsperioder, fremstår som vellykket.

Etter Justine ble det stille i noen år fra oversetteren Bjørneboe, frem til 1973. Det året utgir Gyldendal de samlede verkene til Georg Büchner (1813–1837), en av Tysklands viktigste forfattere og dramatikere, som døde i en alder av bare 24 år. Da hadde han rukket å skrive flere mesterverk, deriblant de to stykkene Bjørneboe oversatte for den norske utgivelsen; Woyzeck, basert på morderen Johann Christian Woyzecks skjebne, og Dantons død, som omhandler den franske revolusjon. Büchner var også en av Brechts favoritter og en viktig forløper for ham, så for den Brecht-inspirerte forfatter og dramatiker Bjørneboe blir det sluttet en slags sirkel da han får tilføyd den revolusjonære Georg Büchner på sin verkliste.

Dantons død ble satt opp i september 1977, ett år etter Bjørneboes selvmord og i teatersjef Arild Brinchmanns siste høst på Nationaltheatret. En oppsetning av Bjørneboes Woyzeck lot vente på seg helt til 4. oktober 1984 (Teatret på Torshov, med tillegg oversatt og bearbeidet av Kjell Askildsen).

I Bjørneboes Woyzeck-oversettelse bidrar satsbildet ettertrykkelig med å vise leseren hvilket sosialt lag blant annet soldaten og forsøkskaninen Woyzeck tilhører. Et vell av apostrofer markerer uttale og sosiolekt – kan‘ke, ser du ‘a?, proff‘essor, per‘soner, si‘viliasjonens, d‘ekke, ta‘lentet ditt, na‘turlig, et dårlig men‘ske – noe som skaper et temmelig anmassende satsbilde og kan hende får flere enn undertegnede til å ønske seg en mindre påfallende visuell løsning i bokform. Om oversettelsene av Woyzeck og Dantons død opprinnelig var tenkt for scene eller bokutgivelse, vites ikke. Både Bjørneboe og de to andre oversetterne av Büchners samlede verker, Trond Winje og Åse-Marie Næsse, høstet ros fra kritikerne for sine gode kunnskaper i så vel tysk som norsk.

For oversetteren Bjørneboe avsluttes karrieren i 1975 med Frank Wedekinds drama Vårløsning – en barnetragedie (Frühlings Erwachen, 1891). Også Wedekind var en viktig forløper for Brecht, og stykket omtales som et nøkkelverk i teaternaturalismen. Vårløsning handler om ung kjærlighet og unge mennesker i puberteten. Stykket var svært kontroversielt, blant annet fordi det behandlet tabubelagte emner som abort, og ble dermed forvist fra scenen i årevis. Så sent som i 1963 forbød Lord Chamberlain offentlig fremføring av stykket i England.

Diktoversetteren Bjørneboe
Til tross for at Bjørneboe var en svært stø gjendikter av lyrikk, har han hovedsakelig oversatt dikt av Bertolt Brecht. Unntakene er stoffet han arbeidet med før og under tiden som Steinerskolelærer, samt sangtekster og lignende i den oversatte dramatikken. Bjørneboe gjendiktet seksten dikt og sanger fra Brechts svært omfangsrike produksjon, hvorav samtlige er å finne i Bjørneboes foredrag «Brechts liv og verk» og «Dikt i oversettelse» (Om Brecht og Om teater, Pax Forlag, 1983).

Ikke overraskende utviser Bjørneboe også her en lydhørhet overfor originalens virkemidler. Se for eksempel på innledningen av «Besøk hos de landsforviste diktere»:

Da han i drømme betrådte de flyktede
dikteres hytte, ved siden av hytten,
hvor de forviste lærere bor (og han hørte
latter og kiv) da kom ham i døren
Ovid i møte og hvisket ham halvhøyt;
«Best at du ikke setter deg her. Du er ikke død![17]

Als er im Traum die Hütte betrat der verbannten
Dichter, die neben der Hütte gelegen ist
Wo die verbannten Lehrer wohnen (er hörte von dort)
Streit und Gelächter), kam ihm zum Eingang
Ovid entgegen und sagte ihm halblaut:

Diktet kan se ut til å være skrevet i ren prosa. Men ved en gjennomlesning merker man raskt den daktyliske grunnrytmen (tung lett lett) som Bjørneboe har observert og overført til den norske versjonen. Etableringen av grunnrytmen kan forklare valget av førstelinjens alderdommelige «betrådte», og de «flyktede» diktere, der Brecht tvert imot snakker om de (lands)forviste diktere – ordvalgene glir utmerket inn i det rytmiske mønsteret.

Den første halvannen linjen, frem til «hytte», utgjør et rent heksameter, det vil si seks daktyler (skjult på to linjer). Originalen er ikke like utpreget, men nær nok til å skape en heksametrisk puls: «Als er im Traum die Hütte betrat der verbannten / Dichter ...»

Nå er imidlertid denne rytmen ikke gjennomgående i diktet, den endres og varieres, slik at diktet hele tiden så å si faller i urent trav. Det er neppe tilfeldig at Brecht først skaper illusjonen om et klassisk versemønster, som han siden bryter med, i et dikt som nettopp omhandler noen av historiens – landsforviste – klassiske diktere. Brecht arbeidet svært bevisst med linjer, linjedeling og rytme, noe Bjørneboe effektivt har formidlet i sin versjon av diktet.

Høy stjerne
Jens Bjørneboe hadde gjennom hele sin karriere en høy stjerne som oversetter. Han var en viktig formidler og introdusør av profilerte samtidsforfattere og klassikere, ikke minst innenfor dramatikken. I et intervju i Vagant (3/2015) sier Georg Johannesen at han selv var «den tredje eller fjerde på listen over hvem man spurte hvis man ville ha oversatt krevende dramatekster fra tysk til bokmål – etter André Bjerke, Inger Hagerup og Jens Bjørneboe».[18] Samtidig må oversetterarbeidet beskrives som ujevnt, hvilket blant annet skyldes et høyt produksjonstempo og en omfangsrik øvrig produksjon.

Det kanskje mest karakteristiske ved Bjørneboes oversetteri, er oppmerksomheten overfor originalens særpreg og språklige virkemidler, samt uviljen mot å ofre for mye av dette til fordel for en altfor «motstandsløs» tekst på et enkelt og greit norsk. Like karakteristisk er det konservative riksmål han selv holdt fast ved – på godt og vondt – i hele sin karriere.

Johann Grip


Oversatte enkeltdikt i tidsskrifter
Johann Wolfgang von Goethe, «Legenden om hesteskoen», Spektrum (1950), s. 171–173.

Tysk folkevise (ca. 1300), Spektrum (1951), s. 142–143.

Johann Wolfgang von Goethes strofe til Gustav Schwabs «De hellige tre konger», Ny skole (1953), nr. 5, s. 115.

Friedrich von Spee, «Sankt Mikael», Ny skole (1954), nr. 8, s. 219.

Clothilde Schenk zu Schweinbergs tyske gjendiktning av den gammelfranske folkevisen «Maria og såmannen», Ny skole (1955), nr. 4, s. 95–96.

Referanser
Bjørneboe, Jens / André Bjerke (red.) (1972/1992), Jens Bjørneboe. Samlede dikt. Oslo: Gyldendal.

Bjørneboe, Jens (1973). Stillheten. Oslo: Gyldendal.

Bjørneboe, Jens (1983). Om Brecht og Om teater. Oslo: Pax.

Brecht, Bertolt / Jens Bjørneboe (overs.) (1964). Tolvskillingsoperaen. Oslo: Gyldendal.

Brecht, Bertolt / Vesaas, Halldis Moren (overs.) (1992). Tolvskillingsoperaen. Oslo: Det norske samlaget.

Gudbrandsen, Aud og Jadwiga Teresa Kvadsheim (1978). Jens Bjørneboe: en bibliografi. Oslo: Universitetsforlaget.

Hofmannsthal, Hugo von / Jens Bjørneboe (overs.) (1978). Enhver i Tre spill om Enhver, Hugo von Hofmannsthal, Pieter van Diest og Georgius Macropedius, gjendiktet av Jens Bjørneboe, Åse-Marie Nesse og Albert Lange Fliflet. Oslo: Solum.

Rem, Tore (2009). Sin egen herre. Oslo: Cappelen Damm.

Rem, Tore (2010). Født til frihet. Oslo: Cappelen Damm.

Ringdal, Nils Johan (2000). Nationaltheatrets historie 1899–1999. Oslo: Gyldendal.

Sade, de Marquis / Jens Bjørneboe (overs.) (1970/1973). Justine, eller dydens ulykker. Oslo: Pax.

Wandrup, Fredrik (1984/1986). Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten. Oslo: Gyldendal Pocket.

Weiss, Peter (1967). Sangen om Utysket. Stensil. Nationaltheatret.

Noter

[1] Spektrum (1950), s. 171–173. For Bjørneboes bibliografi, se Gudbrandsen og Kvadsheim (1978).

[2] Gyldendal (1972/92), s. 14.

[3] Bjørneboe oversetter i denne tiden en tysk folkevise (ca. 1300), Goethes strofe til Gustav Schwabs «Tre hellige konger», Friedrich von Spees Sankt Mikael (ca. 1621), og den gammelfranske folkevisen «Maria og såmannen», i tysk gjendiktning av Clothilde Schenk zu Schweinberg.

[4] Hofmannsthal / Bjørneboe (overs.) (1978), s. 30.

[5] Sitert i Rem (2010), s. 111.

[6] Forord i Brecht / Bjørneboe (overs.) (1964), s. 7.

[7] Brecht / Bjørneboe (overs.) (1964), s. 15.

[8] Ibid., s. 11.

[9] Brecht / Vesaas (overs.) (1992), s. 9.

[10] Gyldendal pocket (1993), s. 153.

[11] Forord og tekstutdrag sitert fra Nationaltheatrets manuskopi av Sangen om Utysket.

[12] Ringdal (2000), s. 400.

[13] «Året før har Bjørneboe provosert Nationaltheatrets abonnementspublikum med sin rå prosaoversettelse av Friedrich Schillers Die Räuber, Morderne.» Rem (2010), s. 346.

[14] Sitert etter Tore Rem, (2010), s. 369.

[15] Sade / Bjørneboe (overs.) (1970), s. 18.

[16] Ibid., s. 58.

[17] Gjengitt i Brecht (1983), s. 148.

[18] Sitert etter Espen Grønlies artikkel om Georg Johannesen i Norsk Oversetterleksikon.

 

 

Bibliografi