Stikkordarkiv: Carlsen Arne-Carsten

Arne-Carsten Carlsen, 1922–2012

Foto: Privat

Arne Carsten Carlsen var journalist og avisredaktør, og begynte å oversette for alvor først da han gikk av med pensjon våren 1988 etter å ha jobbet i Morgenbladet i 12 år og Aftenposten i nærmere 30 år. Han var med andre ord godt voksen da han startet sin egentlige oversetterkarriere og samarbeidet ofte tett med sin kone, oversetteren Jorunn Hveem Carlsen.

Arne-Carsten Carlsen ble født i Kristiania 27. september 1922. Han var sønn av den kjente kabaretartisten Lalla (Haralda Petrea) Carlsen og pianisten og komponisten Carsten Marentius Carlsen. Det var et kulturelt og kunstnerisk hjem han vokste opp i, først i Haxthausens gate 1, senere i «Gro-Gro» i Niels Juels gate 62 B på Briskeby, som senere ble omdøpt til Lallakroken 6. I dette livlige og selskapelige kunstnerhjemmet vokste Arne-Carsten Carlsen og storesøsteren Vessa (Gjertrud) opp. I Lalla og hennes verden, som Arne-Carsten Carlsen utga i 1989, da moren ville ha fylt 100 år, skriver han varmt om Lallakroken:

I dette rare, gamle huset på Briskeby var det velsignet fredelig å bo, særlig da det ennå var omgitt av haver og koselige trehus. Rundt 1930 var det mange villaer i strøket, som var en rent landlig idyll. Etter hvert ble villaene rundt om revet og tomtene bebygget med moderne leiegårder. Nå er det nesten bare Gro-Gro igjen av den opprinnelige bebyggelsen.

For ukjente er det ikke lett å finne frem dit – men du verden hvor mange som har klart det i årenes løp![1]

Idrett og lesing
Arne-Carsten Carlsen ble tidlig opptatt av idrett og spilte både tennis og fotball og drev med friidrett og svømming hele oppveksten. Han var svært flink på skolen og glad i å skrive. Teaterinteressen var også stor. Som liten var han med på en juleplate og var dessuten med i Barnetimen for de minste på radio med Bokken Lasson. Han var en lesehest, først av såkalte guttebøker («en jul fikk jeg hele ni guttebøker i julepresanger»), i ungdommen Hamsun og Ibsen: «Jeg husker at jeg som ung tenåring fikk både Hamsun-dilla [...] og Ibsen-dilla»:

Jeg leste samtlige Ibsens skuespill, fra Catilina til Når vi døde vågner, tett etter hverandre. Jeg var som i en rus, i de dagene og ukene var det ikke noe annet som betydde noe, jeg leste replikkene halvhøyt for meg selv, det foregikk til dels i hemmelighet med lommelykt om natten, og jeg syntes det var praktfullt.[2]

 Artium tok Arne-Carsten Carlsen i 1941, under krigen. Senere samme år jobbet han som scenearbeider og økonomiansvarlig for Carl Johan-revyen, som han reiste på turné med i Sør-Norge. Like etter fikk han innkallelse til Arbeidstjenesten og ble sendt til Skreia på Toten. Ingeniørstudiet, som han hadde hatt ønske om å gjennomføre, ble skrinlagt, og høsten 1942 begynte han å studere sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo.

31. november 1943 måtte han gå i dekning fordi det gikk rykter om at tyskerne hadde begynt å arrestere studenter. I løpet av de neste ukene oppholdt Arne-Carsten Carlsen seg på fire forskjellige adresser i Oslo. 16. desember ble han med på en lastebiltransport fra Østre Gravlund til bredden av Glomma og fikk følge av en grenselos og kom seg over elva. De var til sammen 30 flyktninger som til slutt kom seg til Sverige i samme pulje. I Sverige sluttet han seg til polititroppene. Han var med på frigjøringen av Finnmark i 1944, og etter frigjøringen i mai 1945 var han med å avvikle tyske fangeleire for sovjetiske fanger i Nord-Norge.

Foto: Privat

Journalist og familiefar
Etter krigen vendte Arne-Carsten Carlsen så smått tilbake til studiene i Oslo, men det tok ikke lang tid før journalistikken og ønsket om å skrive skjøv studiene til side. Høsten 1946 fikk han en 50 % stilling som nattassistent i Morgenbladet, sammen med Haagen Ringnes. I september 1947 ble han tilbudt full stilling, først som journalistlærling, dernest som kriminal- og nyhetsreporter og senere som politisk seniorreporter.

Det var samme høst han møtte Jorunn Hveem, som han giftet seg med tre år senere og etter hvert fikk tre barn sammen med. Datteren Nina forteller at faren var en bauta i livene deres, en skikkelig og stødig far og ektemann som ikke gikk av veien for å trille barnevogn og gjøre husarbeid. Da kona Jorunn begynte å studere musikk i 1972, etter sterk oppfordring fra sin mann, var det Arne-Carsten som tok hovedansvaret for husarbeid og matlaging.

Arne-Carsten Carlsen jobbet i Morgenbladet i til sammen 12 år. 1. januar 1959 begynte han i Aftenposten. Der hadde han en lang karriere, først som deskmedarbeider i aftenavis-redaksjonen, dernest som redaksjonssekretær, redaksjonssjef og administrativ redaktør. Han gikk av med pensjon våren 1988, etter nærmere tretti år i Aftenposten.

Oversetterkarrieren
Så begynte oversetterkarrieren, selv om han hadde oversatt en del tidligere, særlig i 1950- og 1960-årene, da for å spe på en forholdsvis beskjeden journalistgasje mens familien og utgiftene vokste, som han skriver i «Erindringer». Han hadde blant annet oversatt noen James Bond-romaner og en rekke krimbøker for redaktør Harstad i Vi Menn, der han også hadde en fast side under navnet «Carsten».

Den egentlige oversetterkarrieren begynte med at Harald Ursin-Holm, god venn fra Morgenbladet og senere «gyldendøl», ba meg oversette en bok som var skrevet av filmstjernen Kirk Douglas, om en ung jødisk gutt som etter Holocaust blir adoptert av et amerikansk ektepar og siden blir en berømt filminstruktør, ganske velskrevet og spennende. [...] Og så ballet det på seg.[3]

Arne-Carsten Carlsen oversatte i hovedsak fra engelsk, noen få ganger fra svensk. Han oversatte flere kriminalromaner av Patricia Cornwell, samt Minette Walters’ debutroman The Ice House (1992), som kom ut i Carlsens oversettelse i 1993. Her er en smakebit fra første side i Døden i ishuset, etterrettelig og stilrent oversatt av Carlsen:

«Fred Phillips løper.» Anne Cattrells bemerkning skar gjennom stillheten denne augustettermiddag som en fjert i sogneprestens teselskap.

Hennes to venninner så forbløffet opp, Diana fra skisseblokken og Phoebe fra en hagebok, med tårer i øynene ved den plutselige overgangen fra bokside til strålende solskinn. I en time hadde de sittet i tilfreds taushet rundt smijernsbordet på husets terrasse, hvor levninger etter et langtrukket temåltid konkurrerte om plassen med drivgods fra deres yrkesliv: en hagesaks, en åpen malingboks, manuskriptsider, en av dem med en rund teflekk der hvor Anne tankeløst hadde satt fra seg koppen.[4]

Originalen lyder slik:

«Fred Phillips is running.» Anne Cattrell’s remark burst upon the silence of that August afternoon like a fart at a vicar’s tea-party.

Startled, her two companions looked up, Diana from her sketch.pad, Phoebe from her gardening book, their eyes watering at his abrupt transition from the printed page to brilliant sunlight. They had sat in contented stillness for an hour, grouped about a wrought-iron table on the terrace of their house where the wreckage of a lazy tea jostled with the flotsam of their professional lives: a pair of secateurs, an open paint-box, pages of manuscript, one with a circular tea stain where Anne had dumped a cup without thinking.[5]

Antony Beevor
Etter å ha vært det han selv kalte en «all round-oversetter» i 1990-årene, kom det mer spesialiserte oppdrag rundt århundreskiftet. Arne-Carsten Carlsen oversatte fra da av i hovedsak bøker om annen verdenskrig. Han var svært historieinteressert, ifølge datteren Nina, så det var nok ikke tilfeldig at de oppdragene kom hans vei. Det begynte med at han oversatte Antony Beevors storverk The Downfall 1945 for Damm. Berlin – nederlaget 1945 utkom i 2003, året etter originalen.

På et klart og rent norsk evnet han å gjengi Beevors mastodont av en bok:

I Berlins sentrum kastet flammene fra bombarderte bygninger denne kvelden underlige skygger og en rød glød over de ellers så mørke gatene. Soten og støvet i luften gjorde det nesten umulig å puste. Fra tid til annen hørtes en tordnende lyd når bygninger raste sammen. Og som for å gjøre den skremmende virkningen enda større feide strålene fra søkelys omkring høyt der oppe, på jakt på en nattehimmel hvor Luftwaffe hadde opphørt å eksistere.[6]

Og originalen:

In the centre of Berlin that night the flames in bombarded buildings cast strange shadows and a red glow on the otherwise dark streets. The soot and dust in the air made it almost unbreathable. From time to time there was the thunder of masonry collapsing. And to add to the the terrifying effect, searchlight beams moved around above, searching a night sky in which the Luftwaffe had ceased to exist.[7]

Siden ble det flere Beevor-oversettelser: Mysteriet Olga Tsjekhova (2004), Paris etter frigjøringen (2005), Kampen om Spania (2006), i tillegg til D-dagen – slaget om Normandie (2009). som alle kom i flere opplag. Mange av dem oversatte han sammen med kona Jorunn Hveem Carlsen. De skal ha delt bøkene mellom seg og oversatte hver sin del, hvorpå de gikk gjennom hverandres førsteutkast og til slutt samlet det hele til en endelig oversettelse.[8] Arne-Carsten Carlsen møtte Antony Beevor flere ganger, og i sine «Erindringer» skriver han om forfatteren: «Han er en intens og spirituell samtalepartner – jeg pleier lett overdrevet å si at han ofte griper ordet, og da beholder han det resten av kvelden.»

Arne-Carsten Carlsen var aktiv oversetter i over tretti år, og det etter at han gikk av med pensjon som avisredaktør i 1988. Det er en stor og unik prestasjon. Sin siste oversettelse leverte han i mai 2012, bare noen få måneder før han døde, 90 år gammel.

 Nina Aspen

Referanser

Beavor, Antony (2003 [2002]). Berlin – nederlaget 1945.Oslo: Damm, N.W. & søn.

Beavor, Antony (2020 [2002]). Berlin – the Downfall 1945. London: Viking.

Carlsen, Arne-Carsten (1989). Lalla og hennes verden. Oslo: Gyldendal.

Carlsen, Arne-Carsten (upubl.). «Erindringer», upublisert, skrevet våren 2011.

Walters, Minette (1992). The Ice House. New York: St. Martins Press.

Walters, Minette / Arne-Carsten Carlsen (1995). Døden i ishuset. Oslo: De norske Bokklubbene.

Andre kilder
Nina Hveem Carlsen (datter), samtale 17. mars 2021.

[1] Carlsen (1989), s. 100.

[2] Carlsen (upubl., skrevet våren 2011).

[3] Ibid.

[4] Walters / Carlsen (overs.) (1995), s. 11.

[5] Walters (1992), s. 10.

[6] Beavor / Carlsen (overs.) (1945), s. 382–383.

[7] Beevor (2020 [2002]), s. 366

[8] Samtale med Nina Hveem Carlsen, 17. mars 2021.

Bibliografi