Stikkordarkiv: Gauguin Paul René

Paul René Gauguin, 1911–1976

Paul René Gauguin var velkjent for norsk offentlighet som en ansett og populær grafiker og illustratør. Atskillig mindre oppmerksomhet var det rundt hans virke som oversetter, først og fremst fra fransk, men også fra andre språk. Gauguin var en flittig og allsidig oversetter gjennom mesteparten av sitt liv, med særlig betydning for formidlingen av fransk etterkrigsdramatikk på norske scener.

Læreår
Paul Renés far var maleren og skribenten Paul Rollon («Pola») Gauguin. Pola var igjen sønn av den sentrale franske post-impresjonisten Paul Gauguin og dennes danske kone Mette Gad, som for øvrig oversatte sentrale litterære verk til dansk.[1] Pola giftet seg i sin tur med norske Ingrid Blehr. Familien bodde i København til Paul René var tre år. Deretter flyttet de til Norge, og da sønnen var 13, videre til Frankrike. Paul René gikk på barneskole i en landsby i Provence, men ble så sendt på kostskole i Rouen da foreldrene flyttet hjem til Norge. Der tok han fransk studenteksamen, baccalauréat, i 1930, visstnok som skolens nummer én i fransk, premiert med en vakker utgave av Victor Hugos verker.[2]

På dette tidspunkt av sitt liv satset den unge Gauguin ikke på billedkunst. Ifølge ham selv var slektsnavnet en hindring: «Det har kanskje vært hovedårsaken til at jeg kom så sent i gang som kunstner.»[3] Etter noen omstreifende år havnet han på Ibiza, der han ble i fire år og levde av tilfeldige jobber. Talespråket på øya var en dialekt av katalansk. Da han kom tilbake til Norge, ville han prøve seg som skribent: Han oversatte et par romaner – og reiste til Barcelona som korrespondent for Dagbladet for å dekke den spanske borgerkrigen.[4]

Mannen fra Baumugues
Men allerede i 1932 hadde han tyvstartet som oversetter. Den sørfranske forfatteren Jean Giono ble presentert i Sigurd Hoels Gule serie med romanen Un de Baumugues, i Gauguins oversettelse kalt Albin. Hoel framhever i forordet Gionos bruk av muntlig provençalsk fortellertradisjon – da menes det denne tradisjonens stilgrep, en talemålsnær språkrytme og et enkelt, jordnært og folkelig vokabular. Giono var en provençalsk «heimstaddikter», men han skrev på fransk med bare noen sparsomme innslag av språklig lokalkoloritt. Her er romanåpningen – det skal handle om en mann (Albin) som har noe å fortelle:

Je sentais que ça allait venir.
Après boire, l’homme qui regarde la table et qui soupire, c’est qu’il va parler.
Giono, 1929)

Jeg skjønte at nå kom det. Når en fyr har drukket op og gir sig til å glane ned i bordet og sukke, – så er det fordi han skal til å snakke.
(Giono / Gauguin, 1931, s. 9)

Her har oversetteren funnet tonen og bidradd med det kreative ordvalget «gir seg til å glane ned i bordet», der det på fransk står ganske enkelt «mannen som ser på/i bordet». Syntaksen i den franske setningen ligger tett opp til dagligtalen, og den er behendig overført til naturlig norsk. Det er uvanlig vellykket til å være gjort av en 21 år gammel nybegynner i faget som har tilbrakt det meste av ungdomstiden sin i utlandet.

Når teksten skal karakterisere en vulgær og usympatisk bymann fra Marseille, slår oversetteren over i noe som kan kalles «Vika-mål»: «Du kan ta ræ fan på at’n ække født i går når’n er fra Havna!» Gauguin er også i stand til å gjengi Gionos mer lyriske prosa. Her beskrives opplevelsen av en spesiell musikk:

D’abord, ce fut comme un grand morceau de pays forestier arraché tout vivant, avec la terre, toute la chevelure des racines de sapins, les mousses, l’odeur des écorces ; une longue source blanche s’en égouttait au passage comme une queue de comète. Ça vient sur moi, ça me couvre de couleur, de fleurance et de bruits et ça fond dans la nuit sur ma droite.
Y avait de quoi vous couper l’haleine.

Alors, j’entends quelque chose comme vous diriez le vent de la montagne ou, plutôt, la voix de la montagne, le vol des perdrix, l’appel du berger et le ronflement des hautes herbes qui se baissent et se relèvent toutes ensemble, sous le vent. […]

Ça s’anime, ça se resserre, ça fuse en gerbes d’odeur et de son, et ça s’épanouit : abois de chien, porte qui claque, foule qui court, porc, gros canard qui patouille la boue avec sa main jaune. Tout un village passe dans la nuit. J’ai le temps d’entendre un seau qui tinte sur le parquet, une poulie, un char, une femme qui appelle ; j’ai le temps de voir une petite fille comme une pomme, une femme les mains aux hanches, un homme blond, et ça s’efface.
Tout ça, c’était pur !
(Giono, 1929)

Først var det som en stor teig med skog, revet levende op med jord og granrøtter som lange manker, mose, lukten av barken; en lang, hvit ile renner ut under farten som halen på en komet. Det kommer over mig og begraver mig i farver, ange og lyd og farer til høire, bort i mørket.

En kunde miste pusten! Så hører jeg noe, akkurat som vinden på fjellet eller en kunde kalle det for fjellets stemme, vaktlene som flyr, gjæteren som lokker, susing i stråene på fjellbeitet som bøier sig i rekker under vinden. […] Jeg får tid til å høre et spann som klingrer mot steingulv, en brønntalje, en kjerre, et kvinnfolk som roper, en jentunge som et lite eple, et kvinnfolk med hendene på hoftene, en lyshåret kar, og så er det vekk.
(Giono / Gauguin, 1931, s. 116)

Det gikk fem år før Gauguins neste oversettelse, også fra fransk. Da dreide det seg om suksessromanen Clochemerle (1934, på norsk 1937) av Gabriel Chevallier, en satirisk folkelivsskildring fra Beaujolais som på norsk fikk tittelen Et forargelsens hus. Et lite utdrag viser at Gauguin behersker den joviale, grovkornede humoren:

Han var hverken ung eller gammel, bukkeskjegget viftet i løse luften og avslørte en dundrende manko der hvor haka skulle vært. Hvor andre folk har nesen, eide han en dobbeltløpet brusksnabel av stor virkning. Den brukte han til å snakke med.
(Chevallier / Gauguin, 1937, s. 8)

Uttrykket «av stor virkning» tyder på at smitte fra originalspråket likevel kan forekomme («de grand effet» = «ganske imponerende»). Det skjer ikke ofte i Gauguins oversettelser.

Boka kom i mange opplag og ble gjenutgitt flere ganger, sist på Den norske bokklubben i 1971. Et forargelsens hus ble også dramatisert og oppført på teater i regi av den mangfoldige Paul René Gauguin.

I 1939 kom nok en fransk bok oversatt av Gauguin, Sous le pied de l’archange av Roger Vercel, norsk tittel Året går over Mont Saint Michel (Aschehoug, 1939). Det er en handlingsdrevet roman som ikke er uten språklige utfordringer, som i det følgende eksempelet. Slik ser det ut på Mont Saint-Michel etter et snøfall:

Sneen hildret bort byen, takene gikk i ett som en skinnende ur og sendte et hvitt lys opover klostermurene. Slik at bygningene hevet sig og svevet over fjellet, de strenge flatene blev mindre hårde og tårnene kneiste med hvite bispeluer. Katedralen blev uvirkelig av skjønnhet. […] Alt som bare var meislet ut for å behage Guds åsyn blev tydelig for menneskene, slyngende ranker, filigranbuer, balustrader av spirende flettverk, kapiteler ciselert som relikvieskrin. […] De stupbratte skifersidene på spiret var svarte, men sneen hadde lagt sig på Erkeengelen, den løftet vingene som en stor hvit måke i det blå.
(Vercel / Gauguin, 1939, s. 95)

 En freidig herre
I mellomtiden hadde Gauguin fått et nytt oppdrag i Gyldendals gule serie. Det var en av de mest kjente franske romanene med emne fra den spanske borgerkrigen, L’espoir (Håpet) av André Malraux, som selv hadde kjempet på den republikanske siden (og etter krigen ble gaullist og mangeårig fransk kulturminister). Oversettelsen var et samarbeid med franskfilologen og litteraturviteren Else Høst.

Den neste oppgaven var en noe eldre engelsk roman, Arnold Bennetts The Card fra 1911, på norsk En freidig herre (1938). Det må sies å være en velvalgt gjengivelse av den nokså uoversettelige originaltittelen, som betyr noe i retning av «smartingen». Hvor Gauguin hadde lært engelsk, vites ikke. Han hadde i hvert fall ingen formell bakgrunn, ei heller noe lengre opphold i engelsktalende land.

Engelskmannen Bennett (1867–1931) var en meget anerkjent og produktiv forfatter og kritiker. Han var påvirket av de store franske realistene, og hans ry skyldes først og fremst en serie realistiske romaner fra «The Five Towns», området rundt Stoke-on-Trent der han vokste opp. I tillegg skrev han lettere underholdningsromaner,[5] og The Card hører definitivt til blant disse.

Den lettbente historien om oppkomlingen og lurifaksen «Denry» Machin har fått en temmelig fri gjengivelse i Gauguins versjon. Et eksempel:

A few days after the historic revelry, Mrs. Codleyn called to see Denry’s employer. Mr. Duncalf was her solicitor. A stout, breathless and yet muscular woman of near sixty, the widow of a chemist and druggist who had made money before limited companies had taken the liberty of being pharmaceutical. The money had been largely invested in mortgage on cottage property […].
(Bennett, 1911, s. 27)

Et par dager efter den historiske begivenheten kom fru Codleyn for å snakke med Denrys chef. Duncalf var fru Codleyns sakfører. Hun var en diger dame på over seksti som hadde vondt for å puste, men sikkert krefter nok til å overleve atskillige apotekere. Mannen hennes hadde tjent mange penger på hostesaft før han takket av og fra hostesaft hadde de gått over i pantobligasjoner på småeiendommer.
(Bennett / Gauguin, 1938, s. 28–29)

Ikke bare har fruen blitt noen år eldre, atskillige apotekere har plutselig dukket opp og forløperne til Big Pharma er forsvunnet; selve tonen er vel også noe mer løssluppen enn hos Bennett. De neste setningene handler om juridiske aspekter ved disse eiendommene (Bennett hadde selv gått i lære på et sakførerkontor), og Gauguins oversettelse hadde neppe bestått translatøreksamen. Men oversettelsen – eller gjendiktningen – er frisk og freidig og kler for så vidt både romanen og dens hovedperson.

Mer fra fransk landsbygd
To fortellinger av den folkekjære forfatteren Marcel Aymé (1902–1967) med handling fra fransk folkeliv har også fått en kledelig språkdrakt i Gauguins oversettelser. Aschehoug utga La Rue sans nom (1930, Gaten uten navn, 1941) og La Jument verte (1933, Den grønne hoppa, 1951). Begge er oversatt med sikker hånd, ikke uten djervhet i valget av språkformer, av Paul Gauguin (han brukte ved noen anledninger bare det ene fornavnet). I den sosialrealistiske romanen Gaten uten navn åpner andre kapittel slik:

Entre cinq et six heures, la rue bruissait de voix mornes et de semelles traînées; les hommes sortaient des maisons, engourdis de chaleur, pour arriver dans les usines du lointain à l'heure où le jour se lèverait. La paupière lourde encore de sommeil, résignés aux habitudes nécessaires, ils s'en allaient à la peine monotone qui faisait pain pour tous les jours …
(Aymé, 1930)

En ganske fri, men likevel presis oversettelse:

I otta mellom fem og seks våknet gata i et surr av ødslige stemmer og subbende føtter. Fra alle hus kom søvndrukne menn som harket og skuttet seg før de bega seg på den lange vandringen til fabrikkene hvor de skulle være på plass ved soloppgang. Før de hadde fått søvnen ut av øynene, trasket de den vante veien til arbeidsplassen og slitet som ga dem det daglige brød ...
(Aymé / Gauguin, 1951, s. 21)

Den grønne hoppa er en mer godlynt satirisk fortelling om livet på landsbygda i gamle dager, fortalt med burlesk humor og sterke overdrivelser. Når en smaragdgrønn fole kommer til verden, blir det stort oppstyr. Oversetteren gjenskaper fortellerstemmens rustikke og humørfylte prosa på norsk:

Nyheten fløy ut av stallen, spratt i siksak mellom skogbrynet og elva, suste [landsbyen] tre ganger rundt og ble stående og surre som en snurrebass på torget. Alt som kunne krype og gå dro nedover til stallen, kjerringer i trav og gubber i galopp, på haltefot og på krykker, hakk i hæl og tull i rull. Folk beit hverandre i hasene for å komme først, og gubbene som ikke hadde mer vett enn kjerringene, brekte opp med skjelvende pipestemmer i det store koret som bruste gjennom dalen: - Det er hendt noe! Det er hendt noe!
(Aymé / Gauguin, 1951, s. 6)

Teatermannen
Trass i at han har oversatt atskillige betydelige romaner, var det kanskje først og fremst som oversetter for teater Paul René Gauguin utmerket seg. Teaterarbeidet representerte en lykkelig utfoldelse av hans allsidige talenter – han virket både som scenograf og oversetter. I perioden 1938–1947 hadde han scenografien på over 20 forestillinger, særlig på Trøndelag Teater. Etter at kunsterkarrieren for alvor tok av med den første separatutstillingen i 1947 (Gauguin holdt til sammen over 50 separatutstillinger i inn- og utland[6]), ble det mindre scenografi, men han fortsatte som oversetter.

Starten var i 1939 med et par franske komedier, senere også teaterversjonen av John Steinbecks Om mus og menn og George Bernard Shaws Fru Warrens forretning. Men først etter krigen ble det fart i denne delen av Gauguins mangslungne virksomhet, da med hovedvekten på samtidige franske skuespill. Han må sies å stå sentralt i formidlingen av fransk etterkrigsdramatikk med vesentlige stykker av Jean-Paul Sartre (Skitne hender, For lukkede dører, Fluene) og ikke minst den på 1950- og 60-tallet mye spilte Jean Anouilh: Møte med lykken, Reisende uten bagasje, Elsker, elsker ikke, Medea, Generalprøven, Lerken.

Paul René Gauguin oversatte for de aller fleste norske scener av en viss betydning: Nationaltheatret, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Rogaland Teater, det kortlevde, men teaterhistorisk viktige Studioteatret, Centralteatret, Folketeatret. Flest oppgaver hadde han på Det Nye Teater i Oslo, på 1950-tallet det ledende teater for samtidsdramatikk i Norge.[7] (Teateret ble slått sammen med Folketeatret til Oslo Nye Teater i 1959.) Gauguin hadde også én originaloversettelse og flere oppsetninger der hans tidligere oversettelser ble brukt på det som ble landets mest kontroversielle scene på 1960-tallet: Fjernsynsteateret. Det må vel sies at omtalen i Norsk biografisk leksikon av denne innsatsen («han prøvde seg også som oversetter») er temmelig misvisende.[8]

Gauguins oversettelser ble positivt, om enn temmelig summarisk, omtalt av aviskritikken. Et typisk eksempel kan hentes fra anmeldelsene av Anouilhs Generalprøven i NKPs dagsavis Friheten og Aftenposten. De to anmelderne har nærmest diametralt motsatt oppfatning av selve stykket – signaturen «JaB» (Jan Bull) i kommunistenes organ kaller det «den overfladiske skildringen av likegyldige mennesker», mens Finn Bø i Aftenposten mener det er en «spirituell komedie, romantisk og poesifylt». Imidlertid er de nokså enige om Gauguins innsats, selv om begge bruker anledningen til å lufte sine egne kunnskaper. Friheten: «[Oversettelsen] er muntlig og stilsikker, men tiltaleformen ‘monsieur’ tilsvarer ikke det stive ‘min herre’.» Aftenposten: «Paul Gauguins oversettelse i marivaux’sk stil bidrar til å befeste det utmerkede helhetsinntrykk.»[9] (Det forblir uklart hva 1700-tallsforfatteren Marivaux har med oversettelsen å gjøre.)

En spesiell omtale fortjener dramatiseringen av Et forargelsens hus på Folketeateret i 1954, der Gauguin hadde flere viktige funksjoner. Teaterets sjef Hans Jacob Nilsen ble intervjuet i Aftenposten før premieren. Forestillingen var en dramatisering av Gabriel Chevalliers ovenfor nevnte suksessroman Clochemerle, en satirisk skildring av livet i en fiktiv landsby med samme navn. Nilsen kan fortelle at Paul René Gauguin både har dramatisert romanen og oversatt teksten, samt i tillegg laget scenografien. Han tilføyer at Gauguin gikk slik opp i emnet at han tilbrakte sommeren med studier i marken, «i Clochermerle [sic] sier han selv»![10]

Oppsetning av «Et forargelsens hus» på Folketeatret i 1954. Dekorasjonene er laget av Paul René Gauguin. Foto: Digitalt museum.

 Rødt og svart
Parallelt med teaterarbeidet gjorde Gauguin flere romanoversettelser. I 1942 kom en utgivelse av en italiensk roman, Gian Dàulis (psevdonym for Giuseppe Ugo Nalato) Ricostruire la vita, på norsk Det koster et liv. (Ingenting er kjent om Gauguins kunnskaper i italiensk.) Det kan virke som en litt pussig utgivelse midt under okkupasjonen – forlagsmannen, tidsskriftredaktøren, oversetteren og forfatteren Nalato/Dàuli var sterkt orientert mot fransk og engelskspråklig litteratur, mislikt av fascistene og hadde vansker med den italienske sensuren.[11] Men trolig forsøkte Aschehoug å følge opp en viss suksess med Hjulet (La rua) av samme forfatter, på norsk i 1939 ved Helge Krog.

Gauguin oversatte også suksessromanen Christ in Concrete (Vi bygger Babylon, Aschehoug 1940) av italiensk-amerikaneren Pietro di Donato, men med Stendhals Le Rouge et le Noir var han i 1944 tilbake til fransk litteratur.

Om Gauguin som oversetter fra fransk foreligger det en masteroppgave av Kristin Eriksen, en sammenligning av to Stendhal-oversettelser: Gauguins og Karin Gundersens versjoner av Le Rouge et le Noir.[12] Stendhals berømte roman kom ut på fransk i 1831. Den ble tilgjengelig for et norsk publikum i 1897, da gjennom en dansk oversettelse med tittelen Præst og Socialist. Oversetteren het C. Michelsen og forlaget var A. Christiansens Kunstforlag, som hadde en avdeling i Kristiania.[13]

Gauguins oversettelse kom første gang i 1944 på Dreyer. Tittelen er Rødt og svart, og utgaven har et forord av oversetteren. I 1956 kom en utgave på Gyldendal med mindre endringer. Den tredje Gauguin-versjonen er fra 1974, fremdeles på Gyldendal og med en innledning av Arild Haaland. Her er det gjort betydelige endringer, ifølge Kristin Eriksen: «Det dreier seg ikke bare om små språklige modifikasjoner, men også om å sette inn igjen hele avsnitt som var utelatt i 1944-versjonen.»[14] En interessant endring i språkkonservativ retning er også gjort i selve tittelen: Nå heter romanen Rødt og sort. Karin Gundersens oversettelse kom på Gyldendal i 2001, med tittelen ført tilbake til Rødt og svart.

Kristin Eriksens konklusjon er at Gauguin tar seg relativt store friheter i oversettelsen. Han går ikke av veien for utelatelser, tilføyelser og omrokeringer i teksten. Resultatet er et flytende, naturlig og idiomatisk norsk, men med større avstand til originalteksten enn det som er vanlig i dag.[15] Et relativt typisk eksempel hentet fra Eriksen:

Quels sont ses projets en ce moment? Il était trop fier pour le lui demander; mais, jamais peut-être, elle ne lui avait plu davantage.

Gauguin (1944, s. 157):
Hva er det hun tenker på? Han var for stolt til å spørre om hennes planer, men han hadde kanskje aldri vært så inntatt i henne som i det øyeblikk.

Gauguin flytter «det øyeblikk» slik at det betegner Juliens følelser i stedet for madame de Rênals tanker og flytter «planer» ut av spørsmålet til neste setning. Dermed gjør han det innledende spørsmålet til god og naturlig norsk, men unektelig også mye mindre presist – madame kan jo tenke på hva som helst, ikke bare sine planer. Til sammenligning er Karin Gundersens versjon (2001, s. 118) atskillig mer ordrett:[16]

Hvilke planer har hun nå? Han var for stolt til å spørre; men aldri, kanskje, hadde han likt henne bedre.

Den premierte fransk-eleven Gauguins valg skyldes naturligvis ikke sviktende franskkunnskaper; ei heller er det noe å si på hans sikre, idiomatiske norsk. Det dreier seg snarere om at oversetterfagets praksis har endret seg siden 1944. (Jamfør også ovenfor om oversettelsen av The Card.) Der oversetteren tidligere sto friere overfor sitt materiale, «glattet ut» språklige og reale vanskeligheter og la vekt på et naturlig og gjerne lettlest norsk, følger man i dag ideelt sett utgangsteksten nærmere.[17] I tillegg kan det vel tenkes at Gauguins erfaring som oversetter av skuespill gjør at han ser etter løsninger som «ligger godt i munnen» på norsk snarere enn å ligge tett på originalen.

Hemingway – med respekt
Sigurd Hoel hadde åpenbart sans for Paul René Gauguin som oversetter. Da Den gule serie startet opp igjen etter okkupasjonen, fikk Gauguin oppdraget med den første utgivelsen, Ernest Hemingways Klokkene ringer for deg (For Whom the Bell Tolls), utgitt i 1946.

I denne oversettelsen er det tydelig at Gauguin har bestrebet seg på å legge seg ganske nær originalen, formodentlig av respekt for det som kalles «Hemingway-stilen»: enkel syntaks, få leddsetninger – da heller sidestilling av setninger (paratakse), konkrete, vanlige ord, pregnante detaljer:

They came up to him and Robert Jordan got to his feet.

«Salud, Camarada,» he said to the man with the carabine and smiled.

«Salud,» the other said, grudgingly. Robert Jordan looked at the man’s heavy, beard-stubbled face. It was almost round and his head was round and set close on his shoulders. His eyes were small and set too wide apart and his ears were small and set close to his head. He was a heavy man about five feet ten inches tall and his hands and feet were large. His nose had been broken and his mouth was cut at one corner and the line of the scar across the upper lip and lower jaw showed through the growth of beard over his face.

The old man nodded his head at this man and smiled.
(Hemingway, [1940] 2019, s. 27)

De kom bort til ham og Robert Jordan reiste seg.

– Salud, camarada, sa han og smilte til karabinmannen.

– Salud, svarte mannen mutt. Robert Jordan så på det tunge, stubbskjeggete ansiktet hans. Ansiktet var nesten sirkelrundt og hodet var kulerundt og satt dypt nede mellom skuldrene. Øynene var små og satt altfor langt fra hverandre og ørene var små og tett inntil hodet. Det var en kraftig kar på omkring én femogsøtti, med store hender og føtter. Nesen hadde fått en knekk og i den ene munnviken hadde han et arr som lyste hvitt gjennom skjeggstubbene, på tvers av overleppen og nedover kjaken.

Anselmo gjorde et kast med hodet i retning av karen og smilte.
(Hemingway / Gauguin, 1946, s. 27)

«Stubbskjeggete» som adjektiv er nærmest en egen oppfinnelse, men ordet er presist og kler stilen. Gauguin klarer likevel ikke å dy seg for å utbrodere Hemingway litt: Gjentagelsen av «round» har blitt til «sirkelrundt» og «kulerundt», «too far apart» «altfor». Han tydeliggjør teksten ved å bruke den gamle mannens navn og omtale den fremmede som «karen» der Hemingway har to særdeles nøkterne «man». De tre forekomstene av «set» er redusert til to «satt» på norsk.  Også syntaksen har fått en liten overhaling. Den nærmest ekstreme parataksen i beskrivelsen av den fremmede, med ni «and», er i oversettelsen noe moderert ved at helsetninger er gjort om til underordnede ledd: «med store hender og føtter», «som lyste hvitt gjennom skjeggstubbene» – slik spares det inn et par «og». Men sammenlignet med tidligere oversettelser virker det avgjort som om Gauguin tar seg færre friheter i arbeidet med Klokkene ringer for deg.

Voltaires Candide, den troskyldige
I 1945–46 utkom det to oversettelser av Voltaires «filosofiske fortelling» Candide eller optimismen[18] på norsk. Forfatteren og journalisten Herbrand Lavik gjorde jobben for John Griegs forlag i Bergen, mens Paul Gauguin oversatte for trondheimsforlaget F. Bruns Bokhandels forlag. Gauguin har valgt å oversette den klassiske teksten til et sobert riksmål, mens Lavik spekker språket med særnorske ord som voggegave, framferd, grannelag, omhug. Det later til at Gauguins oversettelse sto seg best, siden det var den som ble benyttet i 1975 da Candide utkom på nytt i Gyldendals serie Mesterverk fra verdenslitteraturen. Verket kom i enda en Gyldendal-utgave i år 2000, der det opplyses at oversetteren har revidert teksten. Det skjedde i forbindelse med 1975-utgaven, og en stikkprøve tyder på at revisjonen vesentlig besto i en varsom språklig modernisering og en noe mer direkte uttrykksmåte: «lommetørkleet» for «lommetørklæet», «kysset den med slik en glød, en ømhet og en gratie at virkningen måtte bli som den ble» for «kysset den med en glød, en ømhet og en følelse som var ganske eiendommelig» – der Voltaire i sin tid skrev: «avec une vivacité, une sensibilité, une grâce toute particulière». Gauguins eldste versjon er altså den mest trofaste. Lavik har til sammenligning: «med et liv, en følsomhet og en ynde som var sjelden».[19] En tredje norsk versjon kom i 2016 da Henning Hagerup oversatte Candide for Bokvennen.

Før og efter
Gauguins siste, uvanlige oversettelsesprosjekt var en illustrert memoarbok: Avant et après (Før og efter) av farfaren Paul Gauguin. Manuskriptet ble liggende etter at han døde i 1976 og først utgitt i 1983 etter initiativ fra Gauguins enke (og tredje hustru) Martha Gauguin, som var dansk. Det uvanlige ligger i det forlagsmessige samarbeidet om utgivelsen: Carit Andersens Forlag i Danmark og Gyldendal i Norge utga boka samtidig i den samme norske versjonen (bortsett fra omslag og kolofon).[20] I 1983 var altså det skandinaviske språkfellesskapet fremdeles såpass levende at man tiltrodde et – om enn spesielt interessert – publikum å kjøpe en bok på et av de andre språkene.

Gauguin den eldres bok er en anekdotisk, slentrende framstilling av tanker og episoder, neppe pålitelig i alle detaljer og med rasefordommer som virker nokså sjokkerende på en moderne leser. Den er imidlertid av betydelig kunsthistorisk interesse, ikke bare på grunn av illustrasjonene, men også for hva den sier om Gauguins egen kunst og for det han forteller om møter og samvær med andre av tidas fremste kunstnere, eksempelvis Vincent van Gogh.

Slik vendte Paul René Gauguin til slutt tilbake til sitt «vanskelige slektsnavn» og avrundet en dobbelt karriere som kjent kunstner og som mindre kjent, men avgjort betydelig og dyktig oversetter.

Foto: Innherreds folkeblad og Verdalingen 30. desember 1955.

Atle Næss (med takk for innspill fra Tom Lotherington)

Referanser

Aymé, Marcel / Paul René Gauguin (1941). Gaten uten navn. Oslo: Aschehoug.

Bennett, Arnold (1911). The Card. London: Methuen

Bennett, Arnold / Paul René Gauguin (overs.) (1938). En freidig herre. Oslo: Cappelen.

Cecchetti, Valentino (2012). «NATALO, Giuseppe Ugo» i Dizionario Biografico degli Italiani. Tilgjengelig på: https://www.treccani.it/enciclopedia/giuseppe-ugo-nalato_%28Dizionario-Biografico%29/

Chevallier, Gabriel / Paul René Gauguin (1937). Et forargelsens hus. Oslo: Aschehoug.

Dansk Forfatterleksikon ved Niels Jensen: «Mette Gauguin». Tilgjengelig på: http://danskforfatterleksikon.dk/1850bib/GMetteGauguin.htm

Drabble, Margaret & Jenny Stringer (red.) (1993). The Concise Oxford Companion to English Literature. Oxford/New York: Oxford University Press

Eriksen, Kristin (våren 2005). Deux profils de traducteur. Un étude comparative de deux traductions de Le Rouge et le Noir de Stendhal. Masteroppgave i fransk språk. Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Universitetet i Oslo.

Gauguin, Paul René (1975). Et annet land i sikte. Etterlatte dikt redigert av Inger Hagerup. Oslo: Aschehoug & co.

Giono, Jean / Paul René Gauguin (overs.) (1932). Albin. Den gule serie. Oslo: Gyldendal.

Hemingway, Ernest ([1940] 2019). For whom the Bells Toll. New York: Scribners.

Hemingway, Ernest / Paul René Gauguin (overs.) (1946) Klokkene ringer for deg. Oslo: Gyldendal.

Holager, Helen: «Paul René Gauguin» i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Tilgjengelig på: https://nkl.snl.no/Paul_Ren%C3%A9_Gauguin

Lyche, Lise (1991). Norges teaterhistorie. Asker: Tell forlag AS.

Messel, Nils: «Paul René Gauguin» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Tilgjengelig på: https://nbl.snl.no/Paul_Ren%C3%A9_Gauguin

Rhode, Peter P. (1980). Paul René Gauguin. I serien Kunst i Skolen. Oslo: Landslaget Kunst i Skolen.

Stendhal (1831). Le Rouge et le Noir. Paris: Levavasseur

Stendhal / Paul René Gauguin (overs.) (1944). Rødt og svart. Oslo: Dreyer.

Stendhal / Karin Gundersen (overs.) (2001). Rødt og svart. Oslo: Gyldendal.

Voltaire / Paul René Gauguin (overs.) (1946). Candide. Trondheim: F. Bruns.

Voltaire / Paul René Gauguin (overs.) (1975). Candide. Oslo: Gyldendal.

 Noter

[1] Jf. «Mette Gauguin» i Dansk Forfatterleksikon.

[2] Rhode (1980), s. 7–8.

[3] Intervju (på dansk) i Aftenposten 3. januar 1961 (aftennummer) ved Horst H. Schoop (min oversettelse).

[4] Messel i Norsk biografisk leksikon.

[5] Drabble & Stringer (1993) s. 48.

[6] Holager i Norsk kunstnerleksikon.

[7]  Lyche (1991), s. 212.

[8] Messel i Norsk biografisk leksikon.

[9] Friheten 5. januar 1953, s. 6; Aftenposten morgen samme dato, s. 3.

[10] Aftenposten morgen 24. desember 1954, s. 5, signert «Amie».

[11] Cecchetti (2012).

13 Eriksen (2005).

[13] Dette ifølge de meget sparsomme opplysninger på permens forside. Boka mangler kolofon, i alle fall eksemplaret på nb.no.

[14] Eriksen (2005), s. 18 (min oversettelse her og ellers).

[15] Eriksen (2005), s. 96.

[16] Eriksen (2005), s. 49–51.

[17] Se Karin Gundersens kommentar til dette i Eriksen (2005), s. 94.

[18] Candide ou l’Optimisme, Genève 1759.

[19] Voltaire / Gauguin (overs.) (1946) s. 17–18, (1975) s. 5.

[20] Personlig meddelelse fra Erik Albrechtsen ved Carit Andersens forlag i epost 19. januar 2021.

Bibliografi